Jepp - det er oss, spesielt i det siste. Makan til Sommel og Rot det har vært på oss...
Først. Lommeboka til mannen min var søkk vekk. Vi lette overalt - i bilene, i huset, mannen lette på kontoret - sist sett da han betalte middagsshoppingen på Meny på vårt lokale kjøpesenter dagen i forveien. Neste dag får jeg melding fra mannen - da er han på et møte. På gulvet i møtelokalet finner de ei lommebok - som har ligget under bordet siden sist mannen min var der.
Deretter: Søndag. Det ringer på døra. Der står ei nabojente utenfor... med mannen min sin lommebok. Hun hadde funnet den på Statoil...
Også: Jeg lemper to unger ut av bilen etter henting i barnehage og Sfo i går. Pakker sammen pikkpakket og går hjem. En halvtimes tid etterpå ringer telefonen min. Det er ei nabodame, som bare ville opplyse om at hun hadde lukket igjen sidedøra på bilen min, sånn i tilfelle det begynte å regne... Hun antok at den ikke skulle stå på vidt gap.
Tilsist: Jeg var på kirkegården i dag, og plantet stemorsblomst på grava til Bittelille Storesøster. Før det hadde jeg røsket vekk gammel overvintret røsslyng, en julekrans og diverse dødt løv og brennesleskudd, pluss et par rosebusker som ikke var noe særlig lenger. Jeg planter ferdig, samler hageavfallet, dumper det i avfallsdunken og går mot bilen... Eh - hvor er nøklene mine - bilnøklene, husnøklene etc? Så er det bare å gå tilbake, åpne avfallsdunken, grave godt nedi og langt, langt nedi en haug med gamle planter og kranser og you name it, ligger takk og lov nøkkelknippet mitt.
... Jadda...
Jeg har en stygg mistanke om at det er for sent nå... Men i mitt neste liv - jepp - i mitt neste liv - da skal jeg ha orden på tingene mine, da - og min livspartner skal være minst like systematisk anlagt. :nemlig:
Uff, jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har mistet kortholderen med visakort mm flere ganger, men heldigvis funnet den igjen i butikkhyller, i papirsøpla, mellom setene i bilen.... og sånn går no dagan.
Du beskriver mannen min. Men i tillegg påstår han at det er jeg som har tatt tingene. :rolleyes: Til tider føler jeg meg motarbeidet her. I dag fant han for eksempel hanskene sine (som jeg "hadde tatt" i går) ute på veien da han trillet snuppa i søvn. Jadda. :gaah:
Og jeg har flere ganger (:flau: ) forsøkt å låse opp garderobeskapet mitt på jobb med sentrallåsknappen til bilnøklene... Står utenfor skapet, og trykker febrilsk på bilnøklene, og venter på "zapp-lyden"... :hehehe: skylder på at jeg jobber nattevakter, og er veeeeldig trøtt på morran
Hva skulle vi gjort om vi hadde kontroll på hvor alt var til enhver tid? :vetikke:
Leting etter nøkler, vesker o.l er krydder som stresser opp hverdagen
Jeg har visst kommet laaaangt inn i ammetåka for når jeg skulle låse meg inn her etter trilletur i dag fant jeg ikke husnøkkelen. Lette over alt. Vekket til og med lillegullet når jeg rotet igjennom vogna. Men nei. SÅ da begynte jeg å gå for å kikke der jeg hadde trillet. :dåne: Men joda, nøkkelen lå i bukselomma den. Hadde tross alt bare stukket hånda ned i den tre-fire ganger tidligere.
En annen dag sto nøkkelen igjen i ytterdøra da jeg kom hjem...Jadda!
Jeg har alltid stålkontroll på tingene mine.. :lyve:
Dessverre så liker ikke lommeboka, mobilen, nøklene og kortene mine til jobben meg.
Så de gjemmer seg om jeg ikke legger de i veska.
Egentlig tror jeg at de tingene hater meg jeg.
Jeg er muligens litt ekstrem for tida (peke på tittel). Jeg gikk fra huset ulåst to dager sist uke, fordi jeg ikke fant husnøklene... Og i morges prøvde jeg å bruke bibliotekkortet på bussen. Ble litt irritert da automaten ikke godtok det. :sparke: Gikk fra kortet mitt i betalingsautomaten på 7/11 her forleden også... Ble litt småstressa da jeg ikke fant kortet mitt, og måtte gå i mine egne fotspor tilbake for å finne det. Glemte lommeboka mi på bussen en gang også, med 4000 kroner i kontanter. :flau: Og før mobiltelefonens tidsalder glemte jeg stadig vekk igjen lommeboka på toppen av telefonboksene. Den gang kunne jeg visst ikke skylde på ammetåke heller. :knegg:
Så koselig å høre at vi har så mange slektninger her inne:)!
Vi somler og roter noe skrekkelig alle sammen. Verst er vi til å legge mobiltelefoner og lommebøker på f.eks biltak....Og nøkler og jakker mangler vi stadig vekk...
Fnis. Storfamilie, dette. Jeg påpekte i dag at hvis jeg blir hakket mer distré nå, bør hjelpemiddelsentralen sponse meg med induksjonsovn for å slippe nedbrente leiligheter.
Veldig kjent. Jeg har en mann som hver dag starter dagen med "har du sett lommeboken/bilnøklene/kortet mitt?"
Jeg finner stort sett de tingene, men bidrar med å være distre på andre områder. Det er feks helt greit at kriminaliteten ikke er så stor her vi bor i forhold til diverse andre steder i USA. Siden vi fint kan finne på å dra på helgetur med ulåst dør og alarmen av. Eller gå fra bilen med døren eller baggasjeluken åpen (sistnevnte senest i natt). Jadda.
Og jeg ble dritsur da minibanken ikke ville ta trumfkortet mitt, trampet inn i banken, slengte det på disken, og sa "Dette funker ikke". "Nei, det er jo et trumfkort", sa dama og begynte å le.
Seriøst, hvis jeg er stresset, pleier jeg tenke Bevisste Tanker: Nå gjør jeg det, den legger jeg her, nøklene mine er her... Det hjelper. Av og til.
Det var ikke dere da, som fikk en "hilsen" fra trafikkmeldingene på P4 for et par år siden da? Noe a'la: "Du som kjørte en blå Toyota ut fra bensinstasjon sånn og sånn, ved sånn og sånn veikryss....Du har kaffe på taket..."
:rofl: Lo HØYT og lenge av den meldinga...
Har forresten fått mobilen min tilbake fra naboen en gang, etter at den ikke ville ligge på biltaket så veldig lenge... Etter det har jeg skjerpa meg veldig med hva jeg legger på taket altså... :nemlig: (har utrolig nok lært...:dåne: )
Jeg er egentlig litt misunnelig på dere som virker noe mer "balansert" - her i huset er mannen et sommel og rot uten like,
mens jeg stadig vekk blir beskyldt for å være "perfekt". Mine eneste "feil" (det være seg av den typen feil vi nå snakker om) de siste 10 årene har vært å glemme oldefars selbuvotter ved siden av eplene på Rema (det gjorde jeg til gjengjeld flere ganger),
og å sette dørslaget på hodet for å underholde min 4 måneder gamle Brun,
for deretter ikke å finne det når jeg trengte det. Heldigvis var det vinter, så jeg fant det da jeg så meg selv i vinduet :knegg:
Jeg er av den typen som innimellom bruker kulepenner og heklekroker til å få håret litt unna.
For ikke lenge siden var det heklekroken som ble brukt.
5 minuetter etterpå skulle jeg legge vekk heklinga mi og fant søren meg ikke heklekroken. Endevente stua omtrent og måtte bare gi opp.
Når jeg skulle legge meg så jeg med et hvor hklekroken var blitt av.
Har noen runder på jobben også, når jeg har tatt kulepennen i håret.
