Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg tror norske elever, foreldre (og kommende lærere, for den saks skyld) hadde fått bakoversveis hadde de møtt de samme kravene som elever (og kommende lærere) møter i det finske utdanningssystemet. Dessuten har finsk skole holdt seg til det samme systemet over flere år, i motsetning til Norge som har blitt snudd opp ned av reformer med bare noen få års mellomrom gjennom de siste tiårene.
Norsk skole avler frem underytere og unnasluntrere, er min noe polariserte påstand. Veldig mange elever kommer på videregående skole og mangler vesentlige basiskunnskaper. "Hva er et verb?" :undrer: "Er ikke Shakespeare en av de største forfatterne i realismen?" :undrer: Og jeg kunne fortsatt i det uendelige ...
Og én ting er nå basiskunnskaper, en annen ting er en manglende evne hos veldig mange til overhodet å se sammenhenger, trekke paralleller og tenke logisk eller i større linjer.
Da snakker jeg ikke om 16-åringene en gang, men 18-19-åringene. Og når de har kommet dithen (Vg3) så snakker man om at nå må de jammen begynne å ta ansvar for sin egen læring, men problemet er at det har de aldri lært.
Og det er jo et kjempeparadoks at K06 vektlegger elevenes kompetanse til å ta i bruk læringsstrategier, altså utvikle evne til metakognitiv refleksjon rundt egen læring allerede fra 1. klasse, når den kompetansen er så totalt fraværende som den ser ut til å være. Når ett av de viktigste kompetansemålene i læreplanen er kunnskap om egen læring, og elever på Vg3 ikke vet hva læringsstrategier er en gang, så har vel noe sviktet på veien - eller? :confused:
Jeg har kun erfaring med småskolen, men her har de allerede i første klasse skriftlige og muntlige tester på leseferdighet og -forståelse.
Jeg skulle forresten ønske at barna hadde krav på et godt arbeidsmiljø. Det er ikke mange voksne som hadde akseptert å få dagen gjennomsyret av ablegøyer og bråk.
Enig. Og jeg tror faktisk vi kunne hatt mye å lære av et land som stiller høyere krav. Det er helt klart at de elevene som kommer til videregående skole idag, har møtt altfor få krav på veien. Jeg mener ikke at fokus på samarbeid og trivsel skal nedprioriteres, og det har skjedd en stor utvikling på lavere trinn de senere år ift fagfokus, men det ser i alle fall ut som om det i en periode etter R94 har vært altfor mye jabb og snillisme i grunnskolen.
Husk at K06 er 4 år gammel. De elevene som begynte med K06 er nå på 5. trinn... Kanskje de, når de kommer til videregående så får vi resultater. De som er russ i år er faktisk etter den forrige reformen L-97....
Det er sant. Men de har jo hatt disse kompetansemålene i læreplanen noen år likevel. Men det tar nok sin tid før det er innarbeidet. Det er jo ikke noe i veien med selve kompetansemålene, refleksjon rundt egen læring er jo vel og bra, det gjelder bare å integrere det i det daglige.
Jeg tror forøvrig motivasjon henger nøye sammen med bevissthet om hva man skal lære, hvorfor og hvordan. De klassene jeg har hatt har fått seg litt av en aha-opplevelse når jeg har lagt frem læreplanen og kompetansemålene. De har altså ikke hatt peiling på hva en læreplan er gjennom 12 år i skolen. Kompetansemålene skal jo inn på prøver o.l. hele tiden, men dem hopper de glatt over hvis de bare står gjengitt på et stykke papir, uten at det blir forklart mer eksplisitt hva som ligger i dem.
Selv om det strengt tatt ikke er nødvendig for selve læringen at de har kjennskap til selve læreplanen, så kan det jo være greit at de blir gjort oppmerksomme på at det faktisk ligger noen føringer og tanker til grunn for det de/vi driver med til daglig, og at det ikke bare er noe hokus pokus vi lærere kommer opp med for å plage dem. :knegg:
Vi er i ferd med å inføre egenvurdering. Elevene skal vurdere sine egne kunnskaper. I alle timene hvor jeg underviser i norsk, matte og naturfag setter jeg opp læringsmål for timen på tavla. Dette er det dere skal kunne i slutten av denne timen. Jeg har enda ikke kommet i mål med det, men jeg er, som resten av skolen, i en prosess. Ett av de siste målene før jeg gikk ut i permisjon i matematikk var for eksempel: Jeg kan addere to brøker med felles nevner. Helt konkret og enkelt for elevene å sjekke om det er oppnådd eller ikke.
Det er ikke gjort på en dag å snu skolen. ;) Jeg håper virkelig vi får beholde den siste læreplanen i maaaange år framover. Noen justeringer her og der trengs sikkert, men at hovedtrekkene fortsatt blir opprettholdt.
Det er veldig spennende og nyttig med den egenrefleksjonen rundt læring - jeg har gjennomført det med mine elever i form av en mappeinnlevering, der de i etterkant reflekterer over egne valg, strategier, innsats, læringsutbytte osv. Det er utrolig lærerikt både for meg og dem å se hvordan de går frem i en slik prosess som stiller ganske store krav til selvstendighet og strategiske valg.
Og så er det fin læring etterpå å sette en "merkelapp" på det de har gjort: "Jo, her tok du faktisk i bruk en hukommelsesstrategi, en utdypingsstrategi osv.".
Det høres jo virkelig it som om det skjer positive ting :nikker:
Jeg har bare andreklassing, så egen erfaringen herifra er liten, men slik han følges opp via skolen kan jeg ikke skjønne at noen skal kunne nå 9 klasse der uten å ha leseforståelse. De fokuserer mye på det, at de ikke bare skal kunne lese mekasnisk, men også forstå det de leser. Foreldrene er også instruert i hvordan vi skal lese lekser med dem og må signere på at leseleksa er gjort. :ja:
Jeg har en klasse hvor jeg faktisk kan forstå at noen ikke blir flinke nok lesere... Enda så mye jeg jobber med det. Noe går på språkforståelse (to-språklige elever), noe går på manglende oppfølging hjemmefra (jeg får ikke datteren min til å gjøre lekser. Hun vil bare se på tv. Hva om du skrur av tv'en da? Nei, da bare skrur hun den på igjen.... Kanskje du kan sette deg foran tv'en?), noe går på forferdelige hjemmeforhold, noe er spesialundervisning og noe er i grenseland til lese- og skrivevansker (klarer ikke helt å finne ut av det, men tiltak er igangsatt) og ikke minst de som er for "kule" til å følge med på skolen...
KJenner jeg gleder meg til å bli faglærer neste år. Så slipper jeg det store ansvaret for å ha oversikten over alle elevene mine. Jeg trives med det også, men greit å prøve faglærerjobben også. :D
At det er stor forskjell på lærere finnes det ikke tvil om i mitt hode. Og de får stor innvirkning på fremtiden din. Når man ser på hvor mange timer hvert enkelt barn tilbringer på skolen, så sier det seg selv at det er viktig hvordan læreren fungerer.
Men det fritar ikke foreldrene for alt ansvar, det er ikke det jeg mener.
Vi har vært ekstremt heldige med vår 1.klassing sitt læringsmiljø, og hvordan noen i den klassen kan gå ut uten at det blir fanget opp at de har problemer med lesing er for meg en gåte.
Det må også legges til at de pga Kunnskapsløftet har fått ekstra midler til nettopp lesing, og at de antakelig derfor lykkes i så stor grad. De har hjelpelærer i nesten alle timer, de har fått kjøpt inn ekstra materiale som whiteboard osv. Dessuten er 1.klasse inndelt i 2, med 17-19 elever i hver klasse. DET er jeg glad for.
Det meste står på penger, penger, og penger.
Det er jeg enig i. Men jeg tror at når skolen klarer å tenke helhetlig får de mer ut av pengene sine enn ellers. Jeg har som sagt jobbet 9 år under en rektor og 1 år under ny rektor. Og til tross for at budsjettrammen er nøyaktig den samme får ny rektor mye mer ut av pengene. Hun tenker hele tiden helhet. Både elevene og vi ansatte har fått en helt ny hverdag. Nå får jeg det jeg trenger av materiell. Jeg har assistentressurs 10 (?) timer i uka osv. Jeg sitter også som ansattrepresentant i driftsstyret og det er nå en fryd å være på møter. Budsjettet er under kontroll, rektor har full oversikt over alt som skjer på skolen og det har ikke vært et pinlig øyeblikk på møtene.
Og grunnen til at jeg hele tiden vurderer om jeg orker eller ikke. Jeg ilker undervisningen, jeg liker elevene, men jeg liker ikke helt den sosial-lærerbiten... Jeg liker skriftlig vurdering og det meste i hverdagen min. Men at noen elever skal få ødelegge for andre, det er frustrerende!
Det er riktig. Mener du at det ikke burde eksistert atferdsskoler? :undrer:
Det er også riktig, men de scorer ikke dårlig på det heller. Norg scorer langt dårligere på fagkunnskapene enn Finland gjør på trivsel og samarbeid. Hvis jeg måtte velge mellom å trives kjempegodt alltid på skolen og å faktisk lære noe, er det ikke tvil om hva jeg ville valgt.
Jeg vet at den var til Floksa, men jeg tror diskusjonen hadde vært mer fruktbar om vi hadde forholdt seg til de egentlige grunnene til at norske elever gjør det dårlig. Delen som har så dårlige hjemmeforhold som du beskriver er ikke stor nok til å gjøre veldig store utslag på skoletestene.
Og så forsvant det jeg quotet fra apan og Claire. Men jeg er helt enig. :nemlig:
Jeg begriper ikke hvorfor du hele tiden drar inn voldtekt og mishandling av barn som argument for at barn ikke gjør det bra på skolen. Tror du virkelig at det er hovedårsaken til at barn ikke fikser skolen? Jeg sier ikke at det ikke er tilfelle at barn blir mishandlet og voldtatt, men er veldig enig med Rine i at diskusjonen hadde vært mer fruktbar om man hadde diskutert de mer generelle grunnene til at barn ikke gjør det bra på skolen. For å si det sånn - jeg kjenner mange med barn som ikke fikser skolen, men felles for dem alle er at de har oppegående foreldre, som kjemper for at barna skal få en bedre skolehverdag. Og jeg tror ikke de bedriver voldtekt av ungene, sånn på si, slik at det er helt tydelig at det ikke bare er det som er problemet med norsk skole. :snill:
Ellers er jeg selvfølgelig enig i at det å ha det bra i løpet av en lang skoledag er viktig, og at trivsel, samarbeid og kommunikasjon er veldig, veldig viktig. Som sagt, min eldstemann trivdes ikke på skolen i Norge. Samarbeidet og kommunikasjonen var ikke-eksistrende.
Nå går hun på en skole, som kanskje er bygget en del etter den finske modellen (eller motsatt?), og trives uendelig mye bedre. Hun var direkte sur da jeg hentet henne ut i går for en legetime (hun gikk glipp av noe hun hadde lyst til å lære), og insisterte på at jeg skulle kjøre henne tilbake til skolen, om legetimen var slutt før skolen var slutt. En aldri så liten endring fra hun som faket vondt i magen for å slippe skolen i Norge.
Skolen er knallhard her, og ja, hun har grått tårer fordi hun har gruet seg til en test. Jeg vet ikke om det er særlig mye mer bekymringsverdig enn da hun gråt fordi hun ikke klarte å lese det hun forstod vi mente hun burde kunne lese i Norge? (Her ringte forresten læreren rundt til alle sine 48 elever (hver lærer har to klasser) for å ønske dem lykke til på testen).
Mitt poeng er at det ikke trenger å være motstridene å møtes med krav og bli evaluert, og samtidig trives. Tvert imot. Barn er ikke dummere enn at de vet at de går på skolen for å lære, og de merker jo om de ikke lærer noe. Og det kan oppleves som fryktelig frustrerende og vondt.
Amen til det, Rine.
Og så vil jeg føye til at jeg tror det er fullt mulig å få til både læring og trivsel i skolen, og at jeg er sikker på at det i grunnen er to ting som kan henge veldig tett i sammen.
Og så må jeg tilføye at jeg tror det er mye som har skjedd i USA på lærefronten siden diverse :blond: Miss America gikk på skolen, for jeg er positivt overrasket over hva de lærer i alle fall, og hvor dypt de går inn i stoffet. Min datter lager for øyeblikket en modell av universet, og kan alle plantene på rams. De går altså litt utover å bare snakke om Amerika, altså :knegg:. Men seriøst, akkurat det er vel den fordommen jeg ikke fikk bekreftet (selv om jeg har hørt at Elementary er bedre enn Junior High, og at High school er verre enn det igjen).
Og jeg håper virkelig at læreplanen i naturfag vil brenne i helvete, og aldri kommer fram i lyset igjen, men de andre er sikkert ok. De grunnleggende ferdighetene er en lur ide, men veldig vanskelig å gjennomføre siden man ikke vet hvordan de skal innvirke på vurderingen.
Det jeg også synes er pussig ift de som idag går på videregående og som altså er "barn av R94" er hvordan de absolutt er i stand til å følge opp en jobb, men helt ute av stand til å følge opp skolen. Her må et eller annet signal ha klikket på veien. På jobb må de, i hytt og pine, i tide og utide, den skal rekkes og følges opp, men skolen har en 2. prioritet. Eller 10. Og hvordan klarte SÅ mange elever å få et sånt inntrykk? Det ansvaret kan ikke fordeles kun ett sted, og dersom det startet tidlig er det ikke rart at nivået både her og der har endt med å være dårlig.
Mine 18-19 åringer som nå har gått siste halvår på videregående skole synes det er så travelt og det går så mye dårligere enn de fortjener, men da vi antydet at det var naturlig at de av og til måtte regne med å bruke litt tid i helgen til lekser, ble vi møtt med verdens mest måpende blikk. Det var da helt uaktuelt.
Det er tusenvis av unger som ikke har det bra. Det er tusenvis av unger som er eller burde vært i barnervernets søkelys, det er tusenvis av unger som lever i hjem som er i oppløsning, som sliter med uoppdagede skader av mødrenes rus/piller i svangerskapet, osv.osv.
Det er statistisk sett ganske mange i hver klasse som har spiseforstyrrelser, er utsatt for overgrep eller har vært vitne til vold, i tillegg til diverse uoppdagede varianter lærings- og konsentrasjonsvansker. Bare i fht seksuelle overgrep så gjelder dette ca 2 jenter i hver klasse og 1, 5 gutter. Dette er mye mer vanlig og utbredt enn hva som er behagelig å tenke på.
Jeg tror du har rett, Mim. Jeg har minst 2-3 elever som gråter på skulderen min hvert år over problemer og hjemmeforhold som er ganske ekstreme. Som gjør at jeg blir imponert over at de i det hele tatt klarer å komme på skolen. Og det er nok bare toppen av isfjellet, for de færreste er såpass åpne at de faktisk snakker om det.
Samtidig er det en diskusjon og en problemstilling som er litt på siden av det som går på det faglige nivået i skolen.
Så absolutt på siden av det rent faglige, men likevel en del av skolemiljøet og forutsetninger for læring for en del og noe man må ta høyde for når man forventer tipptopp resultater av alle. Det er vanskelig å prestere veldig godt når livet er kaos.
Men jeg er definitivt enig i at det har vært for mange brå endringer som virker litt vilkårlige i norsk skole. Selv synes jeg at jeg hadde en forholdsvis god skolegang, selv om jeg underpresterte, fordi jeg ble latt i fred og ikke fikk ekstra utfordringer når jeg var "god nok". Hvis man hadde toppkarakter, så var det liksom ikke mer å styre med....
De minste brødrene mine har vært med i noen av disse reformene og han som er født i 1989 skulle feks ikke lære rettskrivning, men bare skrive på øret. Ingen regler, fri flyt...Hans klasse må ha satt rekord i dårlige karakterer på ungdomsskolen, altså.
Men jeg synes opplegget min datter (2002-modell) har virker veldig godt. De leser og leser og leser.
Vel, det er ganske mange barn som verken opplever vold eller annet, men som ganske enkelt har lærevansker. Og foreldre som opplever at det er skolen som er problemet. Og som representant for nevnte gruppe, så blir det litt snodig om debatten plutselig skal dreie seg om de som sliter med skolen på grunn av forhold i hjemmet. Ikke fordi det ikke er et problem, men fordi det dreier debatten bort fra at det faktisk er noen som sliter med skolen på tross av at de kommer fra normale hjem, og til og med fra veldig ressursterke hjem.
Min datter kunne fort blitt en av de niendeklassingene som ikke kunne lese, om vi forble i Norge. På tross av ressursterke foreldre og null vold i hjemmet. Jeg kjenner en haug med tilsvarende eksempler. Litt for mange til at jeg vil tro at det er tilfeldigheter.
Problemet med norsk skole er ikke foreldre som banker ungene sine, selv om det helt klart er et problem, og ikke akkurat bedrer skolehverdagen for disse ungene.
Ja, og der kommer jo noe av det positive med K06 inn, det er MYE mer fokus på at det grunnleggende skal være på plass. Og mer fokus på konkrete læringsmål, det vil si mindre "elevene skal gjøre og drive med" og mer "elevene skal lære".
Jeg tror K06 er enklere å forholde seg til for lærere, for det er mer konkret.
Jeg tviler ikke på at det er en del ubrukelige lærere, altså. Men jeg tror skolen generelt ikke er et sted man har fokusert på ledelse, ivaretagelse av medarbeidere, fysisk og psykososialt arbeidsmiljø osv. jeg tror mange av de ikke helt gode lærerne kunne vært bedre om de ble ledet godt og hadde flere ressurser.
Enig i det. Men hvem gidder å være rektor, da? Så mye ansvar og så mange merkelige personer å forholde seg til (her tenker jeg foreldrene :humre:) for en årslønn på knappe 600.00. Som oftest får man de lederne man betaler for, desverre.
Om det med barn som opplever overgrep: 8 % av alle barn opplever vold i hjemmet.
Det betyr at det er en eller fler i hver eneste klasse. Disse barna er ofte uromakere. Dermed er det en relevant ting å nevne.
Men.
Dette med foreldre.
Joa - om en forelder klarer å ta ansvar så kan en unge også med veldig dårlige odds klare seg på skolen. Det er bare det at man ikke er garantert å ha noen slik forelder. Man må gjerne mene at man ikke burde ha barn om man ikke følger opp skolen. Men inntil man da er klar til å underbygge den holdningen med å tvangssterilisere alle foreldre som ikke er egnet så hjelper det lite å mene dette.
Det fødes unger hver eneste dag som har foreldre som er ubrukelige.
Og hvem skal da ta ansvar for disse? Er det greit at samfunnet sier at det var uflaks å få en så teit familie - og la disse barna seile sin egen vei?
Eller skal vi si at vi som samfunn har et ansvar for å ta vare på disse ungene? De ba ikke om å bli født. De valgte ikke å ha foreldre som ikke skjønner en dritt eller som ikke greier/vil/gidder/evner å følge opp skolen. Men de er her. Skal vi ta ansvar eller skal vi gi beng og dømme dem til en tragisk skjebne mens vi anbefaler dem å sørge for bedre foreldre neste gang og stemmer for skattelette?
Jeg mener at om foreldrene til Petter ikke gidder å ta vare på ham, så er det min fordømte jobb å bidra med noe.
Jeg mener at dette bidraget bør komme gjennom å sørge for at Petter får en skole som sørger for at han i det minste får leksehjelpen han trenger og de lærerkreftene han har behov for.
Også mener jeg forsåvidt at det burde lønnes dobbelt av i dag å være lærer. Og stilles knalltøffe krav. Bare de aller beste bør ha en så viktig jobb. :nemlig:
Så da har vi tre og halv unge pr. klasse som blir utsatt for overgrep og tre som er vitne til vold i heimen og ofte får adhd-liknende symptomer med oppunder-taket på gutta og inn-i-seg-selv for jentene. Og null konsentrasjon.
Og vi må ikke tenke at de som har elendige foreldre som ikke kan/vil/greier/skjønner skal få synke i fred, mens vi andre flyter forbi og vinker.
Og for å hoppe fullstendig ut av diskusjonen her, så mener jeg at det biologiske prinsippet er et av de teiteste prinsippene som finnes.
Og så gleder jeg meg veldig over å se at mange av de som hadde relativt lugubre foreldre når jeg gikk på skolen, har blitt (i alle fall tilsynelatende) normale mennesker med normale jobber og normale familier (lenge leve klassetreff og FB). Jeg gråt nesten av glede da jeg møtte ei som hadde DEN ræva familien, og som knapt viste seg på skolen. Men som nå var blitt ei voksen dame med mann, barn og jobb. Ikke narkoman eller noe av det hun så ut til å bli en stund.
Å få barn er ingen menneskerett (ja, jeg vet det provoserer en gruppe jeg selv har vært i), og det å beholde dem etter en har fått dem, burde heller ikke være det. :sint:
Og jeg regner ikke med at mine argumenter i denne tråden blir tatt til inntekt for at de som sliter på grunn av hjemmeproblemer skal seile sin egen sjø i skolesammenheng. Jeg er for at alle skal få hjelp, uavhengig av årsaken til at de sliter. Jeg er for bedre ledelse av skoler, mer ressurser, bedre lærere og mer oppfølging av elevene. Eldstemann forteller forresten at to elever i hennes klasse, som har foreldre som ikke klarer å følge opp slik de burde (alenemødre som må ha to jobber for å få det til å gå rundt) får privatundervisning etter skolen av læreren. Gratis. Datteren vår får ikke det tilbudet, fordi skolen vet at vi følger opp hjemme. Om motivasjonen til læreren er rent hjelpeaspekt over for de som sliter, eller motivert ut fra håp om bonus og press fra rektor, spiller i grunnen liten rolle for de to jentene som sliter. Poenget for dem er at de får hjelpen de trenger. :nemlig:
Det er helt klart at det er utrolig mange faktorer som spiller inn her, og ingen her inne er vel uenige i at det er vanskelig å isolere 1 faktor som forklarer alle problemer. Det finnes garantert ingen slik faktor.
Jeg føler likevel at det er viktig at man helhetlig gir et signal til elever rundt prioritering av skolegang. Det går både på at man bør ha god ledelse, gode lærere, nok ressurser - for å vise at skolen prioriterer at elevene skal lære. Det går også på å kreve av elever og foreldre i de tilfellene det er nødvendig - for å vise at ikke den aller beste skole kan klare å lære elever noe dersom de ikke stiller opp selv.
Og da lurer jeg for eksempel på hva hun smarte kunnskapsministeren vår har tenkt på når hun har gått med på en ordning der elever i videregående skole i år kan få fjernet 14 dagers fravær fra vitnemålet ved å skrive "jeg var syk" på et ark og signere. Det hjelper lite med en god lærer så lenge elevene tror de er på drop-in. Hvilke signaler gir vi, og har vi gitt, disse elevene?
Selvfølgelig, dette forklarer ikke hvorfor så mange ikke får den hjelpen de trenger i grunnleggende opplæring. Men jeg tror på helhetlig kommunikasjon, med strenge krav til alle aktører. Da vil det kanskje også bli enklere å prioritere ressursene til dem som faktisk trenger dem mest.
Jeg har en førsteklassing og en andreklassing. Jeg kan ikke forstå at noen kan ende opp i ungdomsskolen uten god leseforståelse med det opplegget de har nå, eller i det minste ikke uten at det blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Foreldre til barn som ikke leser tilfredsstillende på tester blir innkalt til ekstra samtaler med lærer og det blir laget spesielt opplegg. Første gang de hadde en slik test med påfølgende oppfølgingssamtaler var etter jul i første klasse. Jeg tror faktisk at det opplegget barna våre har på skolen er veldig bra. Det kan sikkert variere mye fra skole til skole, men hos oss er det bra. Og jeg tror det kommer resultater, selv om opplegget for å pushe litt ekstra på de flinke elevene kunne vært bedre. De jobber også med egenevaluering av måloppnåelse, og vi snakker om 7-8 år gamle barn. Jeg synes de lærer mye tidlig. Stille er det forresten også, de har åpent skolelandskap og det er aldri noe bråk når man sniker seg rundt på skolen.
Men jeg tror det har vært noen runder med reformer som har vært så som så tror jeg. Og noen år med for lave krav til inntak på lærerskolen, da jeg gikk på videregående kjente jeg svært få som likte skole og læring som planla å bli lærere. heldigvis har noen av dem endt opp som lærere likevel, men de som mente de hadde noe å bidra med i skolen var de som ikke syntes det var så viktig å lære noe, det viktige var å være der for elevene. (Viktig det også altså, men ikke slik at læringen kan neglisjeres så lenge klassemiljøet er bra og læreren kul). Jeg tror dette har endret seg nå og at fokuset på læring er tilbake.
Men en ting som jeg vil tro er vanskelig for lærere i ungdomsskolen og vgs er at man har krav på så mye i det norske samfunnet. De som har satt seg klare mål vil jo jobbe for å nå dem, men det er det mange tenåringer som ikke har. Og man har krav på skoleplass videre uansett, man har krav på endel ytelser hvis man ikke jobber, det er med andre ord ikke noen åpenbar grunn til å gjøre gørrkjedelig skolearbeid hvis man ikke har en klar plan i den andre enden.
Fravær, ja... Enda en ting de er rimelig strenge på her. Man kan ha ti dager fravær i halvåret. Og som fravær regnes alt som ikke er dokumentert av lege eller tannlege (eller at man blir sendt hjem syk av nurse). Det gjør jo livet til foreldrene litt mer komplisert, for man må springe til legen hver gang ungen er syk, for å få det bekreftet, men samtidig så sender det jo ut signaler til foreldren.
Man kan heller ikke hente barn tidligere eller levere senere. Det blir også regnet som hel dags fravær.
Man kan som sagt ha 10 dager fravær, men etter seks dager får man telefon fra rektor om at man er i ferd med å bevege seg feil vei (og mht eldre barn, som man gjerne ikke har like god kontroll på, så er jo det litt kjekt å bli opplyst om hvor ungen er eller ikke er om dagen). Etter mer enn ti dager fravær må man rett og slett møte i familieretten. Man skulker ikke skolen sånn helt uten videre her....
På mange måter et stivt og rigid system, men det er nok et barn av et skolesystem hvor man har opplevd mye fravær.
Vi fikk forresten beskjed da minstemann begynte på skolen at karakterer var viktig her. Hun ville bare si det fordi hun hadde hatt norske foreldre som tidligere hadde sagt til sine unger at de ikke skulle bry seg om karakterene. Og at selv om det kanskje var sant i Norge, så var det ikke sant når man gikk på skole i USA. :knegg:
Hvorfor gidder noen være lærer da? Man blir vel rektor av noen av de samme grunnene. Man synes det er en viktig jobb. Man trives med mennesker. Man liker barn og ungdom. Man har lederegenskaper. Man kunne kanskje vært næringslivsleder istedenfor, men av en eller annen grunn synes man skolen er mer givende og viktigere.
Smilefjeset og Min har mange gode poeng. :jupp: I tilegg til alle barn som opplever omsorgsvikt/vold/seksuelle overgrep, så vi de barna som har en funskjonshemning eller lærervansker. Er det rart at det ikke er nok med en voksen på en klasse på 25 unger? Hva en stakkars lærer å stille opp med i forhold til alle de forskjellige behovene som skal dekkes? Det er ikke mye. For det er bare en person. En person kan ikke klare alt.
Dere som jobber i skolen, jeg lurer på en ting. Skrives det avviksmeldinger når dere ikke klarer å gjøre det som dere per loven skal klare eller det er utagering osv? Bare som en sånn ting som skjedde med oss. Hvordan dokumenterer lærerene at de ikke klarer å oppfylle minstestandarden uavhengig av grunn? Jeg jobber i helsevesenet. Vi skriver avviksmeldinger for minste avvik. Det gir resultater. Det tar tid men det hjelper.
Jeg synes egentlig vi diskuterer to ting nå (minst). At uromakerne ofte er et resultat av dårlige hjemmeforhold, er jeg også rimelig sikker på. Jeg er derimot ikke med på å gi uromakere og deres foreldre skylden for alt som er galt i norsk skole. Og det er det virkelig mye som er galt.
Først: Hva gjør man med uromakere? Dagens geniale løsning med å la dem gå i vanlig klasse og kanskje sørge for at åtte-ti stykker til får konsentrasjonsproblemer og dårlige skoleresultater, synes jeg man snarest bør gå bort fra. Hvis atferdselever skal være i vanlig skole, må det settes inn mye flere ressurser, hvis ikke, må man benytte seg av spesialskoler.
Jeg lurer forresten på en ting: Hvor var alle uromakerne da jeg gikk på skole på 80-90-tallet. Klart det var noen som bråkte i klassen da også, men jeg vil påstå at de verste tilfellene den gang ville blitt sett på som en ganske vanlig elev i dag. Spesialskoler var heller ikke veldig utbredt den gangen, så vidt jeg husker.
Hva er det som har skjedd i samfunnet når så mange barn begynner på skolen uten å ha med seg de mest grunnleggende ferdigheter i oppførsel og folkeskikk? Jeg neker å tro at alle disse blir utsatt for vold i hjemmet, for det er mange av dem. Veldig mange. Med fare for å bli helt K.M Bondevik her: Kan det henge sammen med at foreldre er mye mindre til stede i barnas nå enn de var for 20 år siden? :vetikke: Jeg tror noe av skylden må plasseres på foreldre i tidsklemma, selv om det selvfølgelig er veldig lite PK å si det.
Og til alt det andre som er galt i skolen.(Barna og foreldrene har uansett bare en liten del av skylden, slik jeg ser det.) Jeg er enig med SF at bare de beste burde fått hatt en så viktig jobb som det er å være lærer. Med så lave krav for å komme inn på lærerutdanningene, og så dårlig oppfølging som nye lærere får, er det søren meg ikke rart det går galt mange ganger. Jeg tror nok lønnen må opp. Da blir det straks flere søkere og karakterkravene blir høyere. Det burde også blitt lettere å sparke sløve lærere, men det er pokker så vanskelig å bevise hvem som er sløv og ikke.
Bedre ledere og en laaang pause på reformfronten må også til.
Ja, og så penger da. Mye mer penger. :nemlig:
I Finland er det visstnok bare to av tre som kommer gjennom nåløyet. :nylig lest ett eller annet sted:
Det er svært høye krav til kommende lærere. Som øker statusen. Som øker søkingen. Som øker kvaliteten. Tror jeg. Så lenge det mellommenneskelige er på plass. For du KAN ikke være lærer uten det. :niks: Greit nok at vi skal ha et system som ivaretar det sosiale, men noen må faktisk fange opp de som sliter og sørge for at de kommer i kontakt med de rette instansene.
Ja, hva er det med henne? Jeg tror ikke jeg er så oppgitt og frustrert over noen politiker som jeg er over Kristin Halvorsen. Problemområde nr. 1 i vg.skole er fravær og frafall, og så klarer hun pinadø å komme med det der. :gal:
Poenget var at man har mye mer ansvar og en mye mer krevende jobb som rektor enn man har som lærer. Jeg ville ikke hatt ansvar for å få penger som egentlig bare er holder til 200 elever til å rekke til 500. Slik er realiteten for veldig mange rektorer. Når avspaseringsmulighetene er lik null og lønna i tillegg ikke er spesielt bra, fatter jeg ikke at man gidder. Dessverre er det visst heller ikke et krav at man har lederegenskaper. Har jeg hørt.
Lærere er også arbeidstagere med en jobb. De fleste av dem fungerer helt greit, eller har forutsetninger for å fungere helt greit. Noen få er veldig gode, noen gjør en elendig jobb. Men de fleste er vel et sted midt på treet. Også for lærere må det være greit å være normalt god og gjøre så godt man kan. Hvis det legges opp til et system hvor dette ikke holder, er det ikke bra. For eksempel hvis man legger opp til at ett menneske skal ha et fornuftig opplegg for 30 viltre prebubertale unger, fungere som sosialarbeider, følge opp foreldre og være sosialkurator for de med problemer i tillegg. Man skal være overmennske for å gjøre den jobben 100% slik at både man selv og andre er fornøyd med utført arbeid. Faktisk har jeg like mye tro på flere lærere som bedre lærere. Jeg tror for eksempel ikke at det at andreklassingen går i en klasse med 16 stk hvor ingen har spesielle problemer er helt irrelevant for at alt fungerer veldig greit der. Selv om læreren også fungerer utmerket. Men som hun sier selv - "jeg er ganske fornøyd med å slippe å telle til mer enn 16".
:knegg: Joda, budsjettansvar og jobbing vet jeg alt om i så måte, familie som tasser med stille-tøfler rundt i huset hele sommeren fordi far i huset prøver å få time-, rom- og lærerplan til å gå opp etter å ha fått 6 ekstra klasser uten medfølgende ressurser. rektordatter
Likevel har jeg ingen problemer med å se hvorfor nettopp skolelederjobben kan være givende. Mye jobb, mye ansvar, mye dritt, men jeg tror man føler man får betalt for strevet når man får noe til å fungere. Som å finne plass i budsjettet til å arrangere skolefrokost for den klassen med mest sosiale kasus og dermed sørge for at en gjeng vanskeligstilte elever faktisk får motivasjon nok til å komme. Hver dag. Eller når man ser medarbeiderne sine fungere og ha det bra i jobben. Jeg skjønner veldig godt at ikke alle vil ha en sånn jobb, men jeg skjønner også at det kan være givende selv om andre lederlønninger er høyere.
Rine, du tar feil. Foreldre er (i snitt) mer tilstede nå enn tidligere. I alle tidsbruksundersøkelser jeg har sett på fra bla. de hjemmeværendes glanstid, så brukte de hjemmeværende damene minimalt med tid direkte på barna. De brukte mellom 1 og 2 timer i snitt på ungene pr. dag og det inkluderte til og med spedbarnsperioden.
Det er en myte at alt var bedre før. Hjemmeværende brukte/bruker tid på huset. Ikke ungene.
Hvis grunnen til at finsk skole gjør det bedre enn norsk skole er at de har færre barn som opplever vold i hjemmet bør vi se til Finnland av flere grunner, for å si det slik.
Jeg er helt enig i at det er relevant ting i forhold til skole, undervisningsopplegg, sosiallærere etc Men jeg tror ikke det er relevant for hvordan norsk skole skårer internasjonalt. Tenk for eksempel på at i England er det vel enda lov å fike til ungene sine? (Jeg ble plutselig usikker på det, det kom opp forslag om at det skulle bli forbudt da Blair var statsminister, og jeg tror det ble nedstemt.)
Det er ingen fasit på hvorfor alt for mange barn går ut av skolen uten å kunne lese.
Det er ikke en ting som har "skylda" men det er ganske sammensatt vil jeg tro.
I noen tilfeller har en dårlig lærer mesteparten av "skylda" for at det går til dundas med noen og i noen tilfeller foreldren. Men jeg vil tro at for veldig få av de barna det gjelder kan man utpeke en årsak. Det er nok mye mer sammensatt.
Men det er faktisk skolen sitt ansvar å lære barna det det de skal gjennom 10 år på skolen og der kan man ikke legge ansvaret på foreldrene.
Foreldre skal følge opp ja, men det er fortsatt skolen som har ansvaret for læringen.
Nå er det noen år siden jeg gikk på skolen og jeg har hatt utrolig bra lærere, men jeg har også hatt noen av den sorten som aldri skulle fått lov til å være det.
En lærer som ikke klarer å lære bort noe er noe feilplassert.
Å sitte med et barn med lekser som ikke i det hele tatt skjønner leskene er et mareritt jeg ikke unner noen. Hvor mye lærer et barn av lekser som hver eneste dag fører til gråt? Minimalt vil jeg tro.
Mellomste gutten min og lekser er et mareritt. Greit nok, han har ADHD men fy f hvor mye tid vi har brukt på å krangle med han ang lekser.
De første årene på skolen klarte han seg ganske bra, alt er dog relativt.
Så kom 4 klasse. Han gikk et helt skoleår på skolen og lærte vel så godt som INGENTING. Læreren han hadde det året var direkte katastrofalt for han.
(nå har jeg i ettertid fått høre om flere som har samme opplevelse med den læreren og det gjelder helt vanlige barn uten noen form for diagnose)
Det var den læreren som henviste gutten til PPt, men læreren mente at han kun var faglig svak og ikke gadd å gjøre noe. Han var da 9 år.............
Når 5 klasse kom fikk han ny lærer og da en som så problemene han hadde og ikke avfeide det med mangel på vilje fra gutten sin side.
En lærer som forsøkte å tilrettelegge for han.
Hadde mellomste gutten min fortsatt hatt læreren fra 4 klasse hadde han gått ut av barneskolen dømt til å bli en skoletaper. (læreren har den ene parallelklassen)
Siden han i 4. klasse lærte så godt som ingenting kan dere jo selv tenke dere hvordan de neste årene ble. Når man mangler grunnkunnskapene så er det veldig vanskelig å lære ting som bygger videre på det.
Han var heldig og fikk hjelp, men der er garantert mange som ikke får hjelp.
Når det er sagt så tror jeg at en mellomting mellom de to hadde vært tingen. Foreldrene burde spurt både ungen og læreren hvorfor karakterene ble som de ble.
Jeg kom på noe, husker ikke om noen hadde det nevnt det tidligere i tråden: hvis du som forelder opplever at barnet ditt ikke har forventet leseutvikling: få barnet testet hos optiker for å se om øyemotorikken er som den skal. Viktig! Dette bør være det første som gjøres/tipses om fra skolens side også når man fatter mistanke om lese- og skrivevansker. Bevisst øyemotorisk trening kan hjelpe mye.
Jeg visste ikke at du hadde svart før tråden dukket opp igjen... Men, altså; Jeg hører du sier det, selv om jeg ofte tror man finner det man leter etter i slike undersøkelser. :skeptisk: Poenget mitt var at barn i dag har en mye mer stressende hverdag enn barn for 20-30 år siden. Mener du at jeg tar feil når jeg hevder at det tar fokus bort fra andre ting (skole f. eks) når barna (og foreldrene) flakser som forskremte høner fra den ene aktiviteten til den andre nesten hver ettermiddag og helg, bare avbrutt av litt tvangskvalitetstid sånn ca. et par timer i uken? Jeg sier ikke at jeg ønsker mor (eller far) tilbake til kjøkkenbenken, og jeg sier heller ikke at fritidsaktiviteter og det å utvide horisonten sin litt er fy-fy, men jeg mener det er naivt å tro at vi ikke har mistet noe som helst på veien hit, bare vunnet. Gode skoleresultater kommer ofte når man har ro og fred til å konsentrere seg. Det er barna som vokser opp i dag utrolig dårlige på, og det er vi som foreldre sitt ansvar å sørge for at de i alle fall får litt ro og fred på hjemmebane av og til.
Jeg jobber som lærer, og er samtidig under utdanning (for å bli lærer) og kjenner jeg blir både lei, frustrert og oppgitt av denne tråden.
For det første. Hva er det som gjør at et barn har lærevansker, eller problemer med å lese og skrive? Svaret på dette er jo på ingen måte enkelt, og peker aldri i bare en retning. Jeg har i min teoretiske utdanning blitt terpet på å se på ALLE mulige forhold rundt eleven som kan forårsake dette: sosial utvikling, forhold i hjemmet, rammene i skolehverdagen, min rolle som lærer, innholdet i undervisningen, metodene i undervisningen, eventuelle diagnoser, helsemessige årsaker osv (listen er selvsagt mye lenger). Jeg har også lært mye om alle de faktorene ved skolen som organisasjon som har betydning for hvordan en lærer kan gjøre jobben sin, og i neste omgang hvilke implikasjoner det får for elevene. Til sist er det den politiske siden ved dette som til syvende og sist også får store konsekvenser for elever og lærere.
Kanskje er det enkelt og greit for foreldre å fokusere på "den dårlige læreren" eller for læreren å fokusere på "de dårlige rammebetingelsene" - men svaret er jo i alle tilfeller så mye mer komplekst. Det som uansett er sant er at så lenge man fokuserer ensidig på andre får man ikke gjort særlig med seg selv, og så lenge man kun fokuserer på en side av saken unngår man også å se helheten. Jeg håper aldri jeg mister min evne til konstruktiv selvkritikk og "å feie for min egen dør", eller søkenen etter å skjønne alle sidene av et problem. Jeg tror at både foreldre og lærere i aller første omgang må ta tak i seg selv og sin rolle, for deretter å jobbe seg utover.
Jeg er enig i det som nevnes med viktigheten av stille krav til både lærere og elever, og jeg syns det er like viktig å stille krav til foreldrene. Men det er mange måter å stille krav på og signalisere forventninger. Jeg håper jeg møter ungene med en positiv og respekterende holdning, en forventning om at akkurat DET barnet kan lære NOE, en annerkjennelse av at alle har verdi og mulighet for utvikling.
Det som skremmer meg er jo muligheten for å treffe på alle dere foreldre som "hopper til den konklusjon" at jeg ikke gjør jobben min godt nok og som krever at jeg alene skal lære ungene deres å lese. Da kan jeg opplyse nå med en gang at det klarer jeg IKKE med mindre jeg har dere foreldre med PÅ LAG. Jeg har ikke noe problem med å forklare og forsvare måten jeg jobber på både teoretisk og praktisk, men det nytter lite hvis man på forhånd er dømt. Det vil være det samme om jeg forhåndsdømmer foreldrene på bakgrunn av yrke eller bakgrunn.
Så min bønn til dere foreldre som jeg kanskje treffer en dag på jobb: de aller fleste av oss gjør så godt vi kan! Hvis dere er misfornøyde eller ikke føler barnet deres har tilfredstillende utvikling, så snakk med meg. Kanskje kan vi sammen finne en retning å gå i.
Her vi bor har de et eget opplegg utarbeidet for barn som ikke behersker englesk.
De går i egne klasser (i utgangspunktet i ett år) med spesilatilpasset undervisning med det som mål at barna skal lære språket - samtidig som de skal lære de andre fagene og annet trinnrelatert stoff.
Det er spesialtrente lærere i disse klassene som KAN lære bort engelsk.
Jeg tror at dette opplegget i Norge ville vært med på å hjelpe mange fremmedspråklige barn som kommer til 1. trinn (eller seinere i skolekarrieren for den del) uten noen form for språkforståelse.
Dette ville også være med på å styrke de skolene som i dag har høy prosent av barn som ikke snakker eller forstår norsk. Barna vil bli vurdert mot slutten av hvert semester i forhold til om de er klare for "vanlige" klasser eller ikke. Når de regnes som klare for å gå i "vanlig" klasser, vil sansynligvis også språkforståelse og evne til å oppfatte innhold i tekst være relativt godt utviklet.
Dette ser jeg godt på mine to sønner som kom hit for under et år siden. De kunne ikke engelsk i det hele tatt. Nå snakker de så godt som flytende, leser engelsk godt, og språkforståelsen er det ingenting å utsette på.
En slik løsning sammen med atskillig mer innholdsorientert lesing heller enn fokus på tekninsk god lesing ville nok gjøre mye med leseferdighetne i Norge.
[quote=Maryan;2264949]Her vi bor har de et eget opplegg utarbeidet for barn som ikke behersker englesk.
De går i egne klasser (i utgangspunktet i ett år) med spesilatilpasset undervisning med det som mål at barna skal lære språket - samtidig som de skal lære de andre fagene og annet trinnrelatert stoff.
Det er spesialtrente lærere i disse klassene som KAN lære bort engelsk. [quote]
Jeg går ut fra at dette gjelder innflyttere, og ikke minoritetsbarn? Det finnes inntaksklasser for fremmedspråklige i de fleste store norske byer som fungerer slik du beskriver. Noen steder satser man heller på å plassere elevene i vanlige klasser som styrkes med ekstra ressurser.
Men de kan som regel ikke norsk etter et år i disse klassene (erfart). Og barn som har vokst opp i Norge men ikke kan et kløyva ord norsk når de skal starte i 1. klasse blir ikke satt i disse klassene. Så mange starter i 1. klasse uten å kunne norsk og uten ekstra ressurser (også erfart).
Dette gjelder for alle barn som ikke kan engelsk. Barna blir språktestet før skolestart. Både familier med barn som er vokst opp her, men aldri har lært engelsk og nyinflyttede får dette tilbudet.
Det gjelder alle barn som ikke har engelsk som førstespråk i hjemmet, i alle fall her. Man fyller ut et stk skjema ved skolestart, der man må oppgi språket som snakkes hjemme. Hvis det ikke er engelsk blir man språktestet, og den testen bestemmer om man blir ESOL-(english second language)elev eller ikke. ESOL-studenter får ekstra oppfølging, og ekstra lærerkrefter, og testet årlig for å se om de kan overføres til det vanlige programmet (dvs ikke lengre få ekstraundervisning og ekstratilpassing i engelsk). Datteren min er nå fluent english-speaker, men er enda ESOL-student da hun mangler litt på språkforståelse og det skriftlige.
Det finnes også skoler som er rent bilanguale (spansk/engelsk), dvs at man lærer både spansk og engelsk, og at undervisningen foregår om hverandre på begge språk. Det er typisk for ressurssterke spansktalende familier, dvs familier hvor barna kan begge språkene omtrent like godt. I tillegg finnes det skoler for de barna som er bare spanskspråklige når de begynner. Der begynner de med all undervisning på spansk (bortsett fra engelskundervisningen da nødvendigvis :knegg: ), og går så gradvis over til å bare lære på engelsk de neste fire årene. Det femte året, siste året før Junior High (ungdomsskolen) er all undervisning på engelsk. På den måten lærer ungene det de skal, samtidig som de lærer engelsk. Slike skoler fungerer jo fordi det er en stor spansk minoritet her i Texas. ESOL-programmet fungerer der hvor det er mange forskjellige minoriteter, slik som på datteren min sin skole, hvor det er barn fra 44 forskjellige nasjoner (de har faktisk norsk-engelsk ordbok som hun får bruke på skolen, og de parrer de elevene som snakker samme språk når de underviser, slik at de kan hjelpe hverandre).
Nå skal det være sagt at her vi bor er skolene ekstremt velfungerende på grunn av at byen er utrolig internasjonal og det med fremmedspråklige er en kjent og vedvarende situasjon. Det er ikke sikkert at det er like elegant gjennomført i hele USA.
Hos oss (og sikkert andre steder i USA) så er ESOL gradert og Herremannen var først ESOL 1, nå er han ESOL 2, jeg tror det er fire nivåer. Han snakker helt flytende engelsk, men det er alltid nye ord, f.eks i science som dykker opp. Mer eller mindre hele hans klasse (av 2,5 klasser på hans trinn) er ESOL-elever og læreren er spesialutdannet innenfor dette. Herremannen får dermed ikke noen spesialundervisning da det som sagt nesten er hele klassen dette gjelder (med noen få unntak). Herremannen lærte seg engelsk veldig raskt og de lokale her sier at han ikke har noen aksent.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
