Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg skjønner ikke helt hva du mener? Far var vel ikke ute i media og snakker om barna sine, skilsmissen og alle problemene rundt det? Den biten var det Hagen som trakk fram i media?
Man kan sikkert diskutere om en familiefar som jobber med å finne sin kjønnsidentidet skal profileres gjennom et TV-program. Kanskje ikke så lurt, jeg vet ikke. Men å trekke hele familien og masse detaljer fra en vanskelig skilsmisse ut i full offentlighet, synes jeg hører ingen steder hjemme.
Barna ble kanskje identifisert gjennom at han sto fram med etternavn, for de som kjenner dem. Men nå er de jo identifisert for hele Norge.
Lise Lindalen skriver i et innlegg i Aftenposten i dag at hun hadde stått frem som transperson i "ukebladet Hjemmets påskenummer" i tillegg til TV-serien. Nå har jeg hverken lest Hjemmet eller sett TV-serien, så jeg skal ikke påstå hva som er skrevet eller sagt. :vetikke:
Jeg syns Lise (?) virker voldsomt selvsentrert i det TV-programmet, men det er kanskje naturlig for folk som er oppe i en ganske ekstrem personlig endringsprosess? :vetikke: Noen som husker "alt om min far"? Den handler vel også litt of Benestads ganske ekstreme og selvsentrerte eksponeringsbehov, og at det kom foran det meste annet.
Det blir litt meg-meg-meg over å forlange at alle andre umiddelbart skal fordøye og akseptere noe man selv har brukt årevis på å bearbeide og finne ut av. Særlig unger.
Jeg syns Hagen er en fordomsfull og kunnskapsløs fyr, og det han sier om at transer ikke blir diskriminert er helt borti natta.
Men jeg kan forstå en mors behov for å beskytte barn mot en selvsentrert fyr som insisterer på å valse inn kledd slik HAN har behov for akkurat NÅR han har behov for det.
En litt mer hensynsfull og skånsom og gjennomtent og kanskje faglig støttet prosess hadde vel vært gunstigst for alle parter.
Jeg har nettopp sett Hagens datter på Aktuelt (NRK) og sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Mener som flere andre her at denne oppvasken hører hjemme på privaten. Hun forteller at de har prøvd, hvordan de informerte nærmiljøet om farens deltagelse i Totenprogrammet og at to av barna nå ikke vil ha kontakt med faren. Hvordan de lenge har valgt å tie i media, men at det nå var nok. Forteller også at hun godkjente (og også var med på skrivingen?) kronikken. Hvorfor? Jeg blir ikke klok på denne saken. Håper virkelig vi slipper en TV-debatt med mor og far som hovedpersoner.
Ja ok, jeg ser at vi har med en som har gjort dette til en kampsak. Det er godt mulig han burde droppet det når han tross alt har fire barn. Det er absolutt en problemstilling.
Jeg synes man godt kan diskutere om transer er en grei "greie" eller ikke, hvordan man skal oppføre seg når man kommer "ut av skapet", om det er greit å leve ut sin legning når man har barn, om man i det hele tatt bør stille opp på reality program / doukmentarer med personlige ting når man har andre å tenke på enn seg selv osv osv. Men jeg synes familieproblemer og skilsmisseoppgjør ikke har noe i kronikker i Aftenposten å gjøre, spesielt ikke når de er ført i pennen av en skuffet og bitter bestefar. Ta problemstillingene på generelt grunnlag, ja. Men dropp å trekke andres personlige problemer inn i den offentlige svære på den måten.
Vel talt. Jeg tror ofte at man fordi man har måtte undertrykke denne delen av seg, så skal man ta igjen så mye når man først er ute av skapet.
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg hadde reagert om min mann kom hjem og fortalte han hadde en slik legning nå, selvsagt hadde jeg tenkt på jentene våre. Selvsagt hadde jeg vært sint fordi han hadde skjult dette for meg. Jeg ville ikke valgt å dele livet med en mann med slik legning, og hadde han i utganspunktet ønsket å dele livet med meg?
Men jeg hadde for all del ikke ønsket at pappa skulle skrevet en kronikk i Aftenposten om det.
Jeg har en bekjent med barn som gikk fra å stå frem som transe til å få en full kjønnsskifteoperasjon noen år senere. Det er ikke til å legge skjul på at det er vanskelig å miste pappa som en mannsperson, og jeg tror ikke det går på at man er for lite åpen eller at samfunnet dømmer. Det vil alltid være vanskelig å se et menneske man elsker bli noe annet enn det man trodde det var. Når det er sagt har hun i dag et veldig godt forhold til sine barn, og det har nok blitt enklere med tiden. De sier forøvrig fortsatt "pappa".
Anuk - denne faren har vært i media og snakket om sine barn i uker. Jeg leser normalt ikke et eneste ukeblad, men jeg hadde fått med meg et intervju som var såpass at jeg straks kjente igjen vedkommende ut fra Hagens kronikk - uten å ha sett tv-serien.
I det intervjuet jeg leste snakket faren detaljert om skilsmissen sin og han fremstilte ikke sin ekskone som sympatisk. Jeg syns det da må være greit at han får svar.
Jeg forstår faktisk at en unge på vei inn i pubertetsalder ikke vil gå på stranda med pappa i bikini. Jeg forstår faktisk at det er et betydelig problem å måtte det.
Jeg synes Irma skriver mye klokt. Jeg får litt vondt inni meg av antydninger om at transpersoner ikke kan leve ut sin kjønnsidentitet (eller hva det nå heter) fordi det er vanskelig for barna. Samtidig ser jeg at det kan være tøft for barna når pappaen som har blitt en dame går i bikini på stranda. Det finnes så få transpersoner og enda færre som lever åpent, så det er mange fordommer fra omgivelsene som gjør det vanskelig både for personen selv om for familien rundt.
Uansett: Det finnes transpersoner. Etter min mening har det rett til å leve ut sin "riktige" identitet, akkurat som homofile, dansebandentusiaster og andre.
Om svigersønnen til Hagen har taklet dette på en god eller dårlig måte er umulig for meg å si.
Jeg syns vel egentlig Hagen ikke høvlet ned en hel gruppe jeg. Han er jo veldig klar på at problemet er at fyren er en dust overfor ungene sine - ikke at han er transseksuell.
Og ja. Jeg mener faktisk at noen sider av seg selv skal man for faen ikke leve ut midt i barnas hverdagsliv. Jeg kan tenke meg å ha sex under åpen himmel. Jeg lever ikke ut det behovet midt i barnas skolegård. Og jeg hadde blitt lynforbannet om mannen min krevet å gå i bikini på stranden - UTEN å være kjønnsoperert. Man kan faktisk kreve av foreldre at de tar hensyn. Det er forskjell på å ikke få leve ut sin legning, å ikke få være homofil, å ikke få være seg selv på noe felt - og på å innse at når man har barn så begrenser det en del av de uttrykkene man kan gå ut med.
Om hun faktisk er en dust overfor ungene sine, er det umulig å si noe om. Selv skriver hun følgende i kronikken i Aftenposten:
Her blir det påstand mot påstand fra de involverte. Jeg vet ikke hva som stemmer.
Og hvor går grensen for hva det er lov å leve ut som transperson overfor barna. Lise er fradømt retten til å gå i dameklær eller sminke seg når hun skal ha samvær med barna. Det virker for meg ganske drøyt.
Jeg uttaler ordet dust på bakgrunn av det med å insistere på å gå i bikini når han har en mannskropp og er ute sammen med ungene. Det er ikke nødvendig.
Om faren ellers vil gå i dameklær sammen med barna så er det da ganske naturlig at han faktisk tar dette gradvis og tar litt hensyn. Som det er nevnt oppi her - det er flere steder dette har gått bra også.
Og hva som nå enn er sagt. Han har fire barn. Det er udiskutabelt. Det har vært rettssak hvor han faktisk er fradømt samværsretten med barna sine. Det er faktisk helt uvanlig - det skal virkelig mye til. Det kan jo selvsagt skyldes en feil avgjørelse i retten. Men når det nå er et så stort problem at barna flytter langt unna og avstår fra å ha kontakt i det hele tatt - da er det ganske ekstremt å likevel insistere på den bikinien vel?
Og om man nå velger å da si at ok - får jeg ikke gå i dameklær og treffe barna så avstår jeg fra barna - så kan jeg forstå at det er et vanskelig valg. Men man kan da ikke hevde at det er et valg som viser at man setter barna høyest?
Jeg liker Smilefjes sine innlegg i denne tråden. :nemlig: Det handler vel egentlig ikke så mye om selve transseksualiteten, som at personen ikke er en OK far? En svært selvsentrert person dessuten? Det er egentlig det som er problemet med CIHs kronikk også. For den angreper mannen personen og hans personlige egenskaper; transingen er en biting egentlig. Og "Min datters eks er en egodust" hører mer hjemme i Se på Hor enn i landets største avis.
Og så synes jeg det er OK av ham å stille seg bak datter og barnebarn faktisk. Mange i hans sak ville vel heller prøvd å dysse ned situasjonen i håp om at det hele ville go away.
Ja, men hvor går grensen? De som mener homofili er synd og "kunstig" befruktning unaturlig, mener jo dette utifra sitt sett med holdninger og verdier. Homofili er ikke naturlig, mann og kvinne er skapt til å leve sammen, så homofile burde ikke være egoistiske og få barn. De kan jo bli mobbet. Overvektige foreldre bør slutte å spise så mye kake, barna deres kan nemlig bli mobbet. Det handler jo bare om å tone ned egne behov for barna sine, gjør det ikke? Jeg vet hvertfall at jeg og mamma lever på to vidt forskjellige planeter når det kommer til å definere hva som er sunt, normalt og naturlig.
Det samme lurer jeg på. Det er jo kjent at det er høy selvmordsrate blant transer også, på samme måte som det har vært med homofile. Bør de fortrenge følelsen av å ha blitt utstyrt med feil fysisk kjønn av hensyn til de som synes at det er ekkelt med menn som opplever å være kvinne? Det er jo denne biten Hagen nører oppunder. Jeg synes det er like logisk å be en transe om å slutte og kle seg med kvinneklær, som det er å kreve at homofile lever hetrofilt. Selvsagt bør man ta hensyn, og det er som sagt mulig at svigersønnen til Hagen er en hensynsløs idiot. Spørsmålet blir for min del når man tenker at det er ok å komme ut av skapet? Når barna er 18? Hvis man har visst at man tilhører feil kjønn fra barnsben av, så skal man altså av hensyn til barna vente til man er bortimot 50 og over halve livet er passert før man kommer ut av skapet?
Jeg har stor forståelse for at barnebarna til Hagen har det vanskelig, og det ville sikkert ikke opplevdes så veldig ok for min del hvis min mor i morgen skulle dukke opp som mann. Men det ville kanskje være lettere for de barna som opplever dette å takle transseksuelle foreldre dersom det ble normalisert? Og veien mot normalisering gjøres ikke lettere av utspill a la Hagen, derimot tenker jeg at han gjør det enda vanskeligere for andre familier som måtte oppleve det samme. Noen må være spydspisser i en prosess for endring av fordommer. I alle disse prosessene, det være seg husmødre som har gått ut i arbeid, kvinner som har blitt prester, homofile som har stått frem - så har det jo vært tøft for familiene til de som har gjort disse tingene? Burde de ha droppet det av hensyn til familien? Hvor hadde vi isåfall vært i dag?
Jeg mener at dersom noen allerede jobber med å åpne en dør så trenger man ikke bidra til å åpne den døra med sine barns hoder som rambukk. Det gjøres enormt med holdningsarbeid for transseksuelle. Det er ikke slik at det var nødvendig å belaste spesifikke barn som åpenbart hadde store problemer med å deale med dette ut fra et samfunnshensyn. Samfunnshensynet ivaretas allerede. At det var viktig for denne faren å delta i kampen for sin egen del er da noe som går på ham. Han valgte å prioritere å delta i dette fremfor å ta hensyn til at barna hans ikke taklet ting slik han ønsket. Men for samfunnets del - sågar for tv-seriens del - så ville den ikke vært betydelig forringet om han hadde latt være heller.
Det er eksempler på at det har gått greit for unger å ta inn at foreldrene har sider ved seg som avviker betydelig fra det som er vanlig - slik dette gjør. Unger er ofte i stand til å tilpasse seg.
Men jeg tror at da må ungene få lov til å ta ting slik det føles naturlig. Om de ikke vil hentes på SFO av pappa i kjole og høyhælte sko i størrelse 46 - men bare at han kler seg sånn hjemme - så javel. Da får far ta hensyn til dette gjennom lang, lang tid.
Hvor lang tid? Vet ikke. Lise selv sa at hun hadde visst at hun var transseksuell siden hun var barn. Likevel sto hun altså ikke frem før nærmere førti. Hun innvilget med andre ord seg selv en modningsprosess på tredve år eller mer - rundt regnet.
Om ungene da trenger lang tid de også - javel. Da tar man hensyn til det. Ikke i det uendelige. Og ikke i alle settinger. Men man lar være å drite dem ut. Om Lise mangler steder å leve ut sin kvinneside så kan hun jo heller starte med egen arbeidsplass - ikke barnas skoler.
