Jeg liker ikke uttrykket løvetannbarn.
Nei, jeg tror ikke de er verken late eller dumme. Men jeg tror ikke alle er klar over at de faktisk har et valg selv og at en selv kan gjøre mange grep. Og jeg tror det er lurt at andre hjelper på vei, alt fra NAV til psykologer. Slik at man kan finne den indre styrken jeg tror alle har.
Jeg tror alle har den, men jeg tror ikke at alle er klar over at de har den. Og jeg tror noe er samfunnets problem: kanskje vi læres opp til å tro at samfunnet skal ta ansvar for oss? Fordi vi har de velferdsgodene vi har? :vetikke:
Ja, det er sikkert både kynisk og strengt av meg å mene det jeg mener, og det kan godt hende du har rett i at en man må være av en viss støpning for å få det til. Men jeg tror altså at om man ikke er av en viss støpning, så kan man bli det.
OK. Det går jo egentlig ikke an å diskutere når man ikke vet bakgrunnen til den enkelte, så jeg tar deg på ordet. :nemlig: Jeg merker likevel at jeg lurer på hvilken støtte du (og andre) mener det er naturlig at man får med seg hjemmefra? Jeg har f.eks aldri fått økonomisk støtte, lite hjelp til lekser og andre skoleting (mange søsken og foreldre som jobbet mye) og jeg er søren meg ikke sikker på om foreldrene mine har visst hva jeg har holdt på med i alle de årene jeg har studert. :humre: På den andre siden har de jo heller ikke motarbeidet meg på noen måte, så jeg kan jo absolutt ikke si at jeg har hatt en vanskelig oppvekst heller. Bare litt sånn "on my own" i de fleste valg i livet, liksom, men det ha jo gått greit likevel. Men, altså: Hvilken ballast er det dere tenker at man trenger? :undrer:
Tja. Foreldre som bryr seg er en fin ting? Som man kan ringe til om man foreksempel havner på sykehus og trenger hjelp? Eller som støtter visst livet går til Helvete og som hadde hentet på legevakten dersom man er slått sønder og sammen av en kjæreste?
Kort oppsummert, så mener jeg en fin ballast hjemmefra er trygghet, kjærlighet, krav, støtte til å utvikle selvstendighet og oppdragelse. Ikke økonomisk støtte, penger hjelper lite om man mangler alt det andre.
rine - jeg kan godt belyse for min egen del. Jeg har vokst opp med en mor med paranoid psykose som også er alkoholisert. Faren min var totalt fraværende og i den grad han noensinne deltok på noe som helst så var det med knallharde krav til at jeg skulle bekrefte den kunstige boblen han valgte å leve livet sitt i. All slekt forsvant da modern ble tvangsinnlagt og siden har jeg ikke sett dem. Alle naboer og venner og andre også. Vi hadde stort sett ikke besøk da det ikke var så mange som forstod at det de så ikke skulle tolkes som det de så - men som noe helt annet.
Dessuten fikk jeg knallharde krav om å være tynn. Hvilke jeg ikke var. Og siden jeg ikke var tynn så fortjente jeg ikke kjærlighet heller. Fra noen. Jeg var syv da faren min ga meg alvorspraten om at gutter ville ha pene slanke småvokste jenter. Og at jeg ikke var hverken pen eller slank eller liten så jeg ville ikke få meg noen mann noengang. Menjeg var heldig - jeg kom fra et Fantastisk Godt Hjem med to foreldre som ikke rørte alkohol. (Sannheten i vår familie var at foreldrene mine var avholdsmennesker. Virkeligheten var at det sto vindunker omtrent overalt og moren min har neppe hatt mange dagene edru noengang.)
Jeg er sånn halvveis enig med begge to. Jeg tror alle kan komme et langt stykke på vei, men ikke alle har samme utgangspunkt, eller like lett for å gå. Dermed er det noen som vil nå lengre enn andre. Men jeg er ikke med på at noen bare skal sette seg ned på første stein og sukke over hvor tungt alt er. Da må de få hjelp til å komme seg videre.
Dere som mener at alt er medfødt og forutbestemt: Skal de som blir definert som ressurssvake bare legge seg ned i senga og håpe at noen tar vare på dem? Skal de ikke engang forsøke, fordi de er jo født sånn, så det er jo ingen vits...
Men da er det kanskje ikke utenkelig at du har måttet være mer ressurssterk enn de som hadde bedre forutsetninger, bedre "rådgivere" i foreldrene og mer støtte for å ta de rette valgene? Altså at det krevde mer av deg i form av å bryte mønstre, være bevisst, gå din egen vei osv. enn det kanskje ville være for andre? Jeg ser for meg at dine valg muligens har krevd en annen grad av bevissthet enn noen som bare er vant til at "det er sånn det skal gjøres for sånn gjør alle rundt meg og foreldrene mine har forberedt meg på det"? :vetikke:
gajamor - det er nok ikke til å komme forbi at man må innse at noen ikke egentlig har en sjans. Statistisk sett. Men man kan ikke si at det gjelder akkurat Per eller Tine. For det hender jo at folk faktisk klarer å bryte alle statistikker og blir unntak. Dermed må man heie på alle syns jeg.
Men sånn ellers - om oddsene familiært sett er dårlige er det jo noen ting som øker sjansene for å lykkes. For eksempel om man er intelligent. Det kan veie opp for dårlige kår.
For min egen del kan jeg si at det som har vært kanskje den aller vanskeligste tingen opp gjennom mitt liv er å lære sosiale koder som man er ment å ha lært hjemme. Jeg vet ikke hva man serverer til gjester eller hvordan man skal vite at man skal gå hjem fra besøk. Jeg vet ikke om jeg kan ringe noen samme uka jeg har besøkt dem eller om det gjør noe om jeg venter et halvt år. Jeg vet ikke når man inviterer folk for at de skal komme på nyttårsaften eller hva som er passe innetider for barn.
Men fordi jeg er i stand til å lære og fordi jeg har interesse av å se hva andre gjør og analysere det og ape etter litt og gå egne veier på litt så har jeg klart å finne ut av ting etterhvert mer eller mindre likevel.
Samtidig vil jeg gjenta meg selv litt når det gjelder med at vi alle er variable gjennom livet. Jeg har sett folk som virkelig er definisjonen på ressurssterke få seg en knekk. Og i en periode så blir de kanskje det mange vil regne som ressurssvake. Å møte mennesker som i en periode er ressurssvake med "ta seg sammen"-fasiten virker både kunnskapsløst og provoserende. Faktisk vil det kanskje også virke mot sin hensikt å følge et slikt råd også. (F.eks. dersom problemet er stressreaksjoner, overstimulering osv.) Så jeg synes det er viktig å være åpen for at mennesker ikke til enhver tid evner å ta i bruk de mange ressursene de har i seg.
Det at man jevnt over eller i en forbigående periode ikke evner å ta i bruk de ressursene og mulighetene man har, ser jeg på som et signal om at noe muligens er galt. Og da virker det for meg ganske overfladisk å tro at det ordner seg kun ved å "ta seg sammen" og fokusere på symptomet på det som er galt, fremfor å gjøre noe med årsaken.
Det du skriver understreker vel akkurat det jeg sa? Jeg har måttet, derfor gjorde jeg det. Det var ikke noe annet alternativ for meg, men andre vil med de samme forutsetninger sette seg ned og insistere på at samfunnet må ta ansvar for dem. Jeg har ikke særlig respekt for det.
Der er jeg veldig enig. Men kravene bør være riktige og innenfor hva man kan klare. Det handler om å strekke seg uten å bli forstrekt. Og å gjøre det som er riktig. I noen situasjoner er det kanskje viktigere og riktigere å "ta seg sammen" for å stille opp til avtalt time hos en psykolog fremfor å "ta seg sammen" for å få til alle de andre tingene man klarte før.
Jeg synes ikke at selve "ta seg sammen" er den universalløsningen det presenteres som mange ganger. Jeg tror ikke det nødvendigvis løser alle problemer bare man pisker seg selv nok fremover.
Jeg synes man fort kan dyrke det å strekke seg til det grenser til usunt. Og når det skjer, så er vi jaggu der for å fortelle hverandre at løsningen faktisk er å strekke seg enda litt til.
Nei, det mener jeg ikke. Men fordi vi er ulike og fordi sosiale problemer som regel har komplekse årsaker, så mener jeg at man verken kan be folk "ta seg sammen" eller legge fram en Fin Fasit som skal ordne problemene. Derimot har jeg tro på at det er mulig, i alle fall til en viss grad, å kompensere for krenkelser og tap mennesker har opplevd. For eksempel gjennom terapi, inntektssikring eller nettverksbygging. Og disse tiltakene må tilpasses den enkelte, og hensynta både livshistorie og medfødt personlighet. For noen kan løsningen være å oppleve mestring i arbeidslivet, for andre kan veien til et bedre liv være gjennom å slippe å bli stilt til veggs når man etter x antall nederlag i arbeidslivet ser seg nødt til å kaste inn håndkledet. For noen til dels konfronterende terapi virke forløsende, andre trenger å omsider få omsorg og omtake for å oppleve seg verdsatt.
Jepp. Veldig enig. Folk har forskjellige utgangspunkt, forutsetninger, livssituasjon, helse osv. Heldigvis er det ikke alt hugget i stein. Men noen må kanskje jobbe mye mer for å komme fra A til B enn andre. Da krever det jo også mer ressurser enn når veien fra A til B er rene plankekjøringen i forhold.
Der sa du det.
Det minner meg litt om hvordan noen lærere kan møte elever som virkelig strever og jobber så hardt de bare kan med det misforstått oppmuntrende "Du kan hvis du vil!". Det er kjipt å høre for en unge som har sittet i timesvis uten å få til noe, det.
Vi er litt kjappe til å dra den overfor andre også. "Du kan hvis du vil!"
Altså har man ikke bare feilet med noe, men blir samtidig fortalt at det er viljen det står på.
Men hvordan definerer man at et annet menneske har de samme forutsetningene? Hvordan kan man vite det sånn egentlig?
Når jeg leser det du skriver her, så kjenner jeg litt på, at man kan ikke vite hvordan det er å stå i andres sko, det er alltid masse en ikke vet. Hva er vi formet av, hvordan er vi støpt, hva vet vi om hva vedkommende har vært i gjennom. Men så vet jeg også at holdningene våre (som til en viss grad er formet gjennom sosialisering) er lært, både gjennom opplevelsene vi har, og tankene vi har gjort oss om det, og om sammenhenger vi har satt til det vi ser. Og at holdninger kan endres, om vi er fleksible og åpne for det. Og der kommer kanskje resilisensen som gajamor nevner inn. Har vi med oss evnen til å være fleksibel og kunne endre oss, eller er det en veldig låst og tunggrodd prosess? (Og om det er det, kommer det i grenseland til en eller annen diagnose? og da er jeg inne på det jeg skrev i sted, om at det er å vanskelig å vite hvor skillelinjer går.) :tenker høyt:
Det er rett og slett ikke sånn at man alltid kan gi folk luksusen av å sette kravene tilpasset og innenfor det de kan klare. Noen ganger må man bare rett og slett lever på langt høyere nivå enn det. Noen ganger enten synker man eller så svømmer man. Man overlever ikke med å svømme på to meters dyp. Dessverre. Og det er i sånne situasjoner det viser seg hvem som har mer ressurser å øse av.
Finne eller utvikle. Det er jeg enig i.
Jeg tror noen egenskaper og handlingsmønstre er litt som muskler. Man må trene. Kanskje begynne med et utgangspunkt som for andre virker helt latterlig og så bygge derfra. Trene på alternative måter å møte problemer, trene på å avbryte negative tanker som bare går i ring osv.
Men jeg tror fortsatt ikke at noen bare er sånn eller slik. Vi er ikke statiske heller.
Jeg tror personligheten har utrolig mye (les: det meste) å si. Det ville ikke overraske meg om man kunne si ganske mye om hvordan noen kommer til å takle ekstrem motgang i livet ved å se hvor på Myers-Briggs/Jung den enkelte scorer.
Aner ikke. Jeg har ikke studert typene, men vil vel kanskje tippe på at T'ere står i mange situasjoner støere enn F'ere, noe som kanskje gjør at motgang oppleves mindre dramatisk og dermed kan være enklere å takle? Det er bare noe jeg tror og kjenner på i mine omgivelsene, uten at jeg har noe som helst forskning som kan belegge det. (WHAAAT, lizzom?)
Jeg er INTP, og satt på spissen finnes det hverken rom for opp- eller nedturer i min verden.
Det er akkurat det som er så utbredt.
Hvor destruktivt er det egentlig å lulle seg inn i at alt er noen andres feil? På en skala fra 1-10? Sånn ca 10. (Jeg bare outer svaret.) Først når man innser at man er sin egen lykkes smed, altså ser at man selv må ta tak i situasjonene ut fra det ståstedet som er, og at å ergre seg over "alle andre" bare er å plage seg selv; da er man på vei.
Det å konkludere med at fordi man har greid å holde seg flytende mot alle odds betyr at alle hadde greid det samme om de bare hadde villet nok eller mobilisert de kreftene de har innerst inne synes jeg er en kynisk måte å se på andre mennesker på.
Dette med å være ressurssterk skjønner jeg ikke er et helt entydig begrep. Mange som diskuterer her i tråden snakker mer eller mindre utelukkende om en evne til å kjempe, bane seg vei, skape endring, stå på for seg selv og sine, målbevissthet. Det jeg er vant til å mene når vi snakker om ressurssterke mennesker er mer en suppe av evner, nettverk, anseelse, materielle omgivelser og nettverk som til sammen gjør at man har overskudd og muligheter til å yte noe ekstra i forhold til seg selv, sine nærmeste og sine barn. Man kan på et vis slippe unna med mindre jobb hvis man er født inn i et greit miljø, men man kan absolutt ha personlige ressurser og vilje av stål som gjør at man på tross av alt annet greier det utroligste. Og slike mennesker beundrer jeg veldig. Men jeg greier ikke å tro at de som ut fra tilsvarende bakgrunn har endt med å ha mer enn nok med å holde hodet over vannet slik at man ikke har krefter til å gjøre det som må gjøres når man får et barn med spesielle behov. Da blir en du-prøver/vil-ikke-nok-holdning være veldig feil synes jeg.
Jeg trodde jeg var ressurssterk, jeg. Det har alle andre rundt meg trodd også. Jeg har vært den som har ordnet og fikset siden jeg var liten. Den siden ved meg har blitt dyrket frem av mine foreldre også. Det var en høyt verdsatt egenskap hjemme hos oss. Jeg har lang erfaring med å være ressurssterk, med å presse meg osv.
Så var jeg plutselig ikke det mer. Det var situasjonsbetinget og forbigående, men det har vært en nyttig erfaring. En erfaring som har gitt meg en ydmykhet jeg kommer til å ta med meg videre i livet og som forhåpentligvis kommer til å gjøre meg mer forståelsesfull og empatisk overfor mennesker som kanskje ikke er på sitt mest ressurssterke når jeg treffer dem. Uten at jeg trenger å plassere merkelappen "ressurssvak" permanent på dem og innbille meg at de er av et annet kaliber enn meg. Før dette hadde jeg også mange "det var tøft, men jeg tok meg sammen"-erfaringer. Nå har jeg det pluss en erfaring og et minne om den gangen det var annerledes. Det tror og håper jeg vil gjøre meg mer forsiktig med å tenke at "noen er sånn" og "andre er slik". Jeg har vært en "sånn" hele livet, men plutselig en dag så var jeg "slik", gitt. Og jeg fikk ikke til å forandre det uansett hvor mye jeg brukte gamle strategier med å ta seg sammen, holde ut osv. Jeg satt dønn fast i "slik".
Jeg har sett det skje med andre før. Advokater, psykologer, gründere som har nådd kjempelangt, "løvetannbarn" som plutselig en dag går på en smell osv. Folk som har alle de egenskapene som gjør at de er i "sånn"-båsen. Og plutselig en dag så er de "slik" de også. Forbigående, som regel. Å selv være et "sånn"-menneske før jeg en dag plutselig snublet inn i "slik"-båsen har gitt meg en større forståelse av at det handler om å være menneskelig. Og at vi alle kanskje er både "sånn" og "slik"?
Og at noen ganger... noen ganger så møter man sitt "kryptonitt", uansett hvor sterk man beviselig har vært i mange andre situasjoner.
Jeg tror det er mye mindre "oss" og "dem" her i livet enn vi liker å tro. Derfor vil jeg prøve å bruke mine mange ressurssterke dager i livet på en måte jeg selv vil sette pris på å bli møtt når jeg er på mitt mest ressurssvake.
Ja, og jeg har i tidligere innlegg i denne tråden innrømt at jeg er ganske kynisk.
Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? :confused: Du må huske at selv om du deler mye av deg selv her på FP, så kan andre brukere her inne ha opplevd det samme som deg, og vel så det. Uten at det flagges. Og uten at de er noe mindre ydmyk av den grunn.
Eg trur vel eigentleg, som agenten, at dei fleste har evnene i seg. Men at det handlar om kor vidt ein får trigga den indre motivasjonen (og der trur eg miljø kjem inn i langt større grad enn arv). Eg synest det er rart å kalle den tankegangen kynisk, for eigentleg så er det meir "naivt" eller idealistisk å tenke slik.
Jeg har vokst meg fra å, på mange måter, være ressurssvak på noen områder til å bli ressurssterk. Jeg har blitt ressurssterk takket være motgang i livet. Jeg har klart å komme meg gjennom motgang og opplevd mestring rundt det. Jeg har strukket grenser for meg selv i mange, mange år og dermed opplevd mestring som har gjort meg mer ressurssterk. Jeg har turt å kaste meg ut i ting med usikkerhet om jeg ville klare det, og har klart å gjennomføre. Jeg har ikke høyt utdannede foreldre, og de har ikke mange penger som de kan støtte barna sine med. Det som har betydd mest er min mor. Hun har stått støtt i "storm". Hun har tatt ansvar og vært nær når livet har vært tøft for oss. Det er en ressurs som teller mer enn all verdens utdannelse og penger. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt mange penger. Det gir valgmuligheter, men når livet kun gjelder å få leve så lenge som mulig med kreft, som jeg gjør, så er det de ressursene jeg selv sitter inne med og de menneskene rundt meg og mine som er de viktigste ressurser som finnes.
Ps. Jeg har ikke lest meg gjennom tråden, men så Mims vektlegging av utdannelse osv. Til det vil jeg si at ressurssterk og hva det er kommer an på hva man trenger ressurser til.
Jeg tror ikke Kie mener at hun er mer ydmyk fordi hun har "tryna i asfalten", og ikke andre har og derfor er ikke de ydmyke. Hun forteller at hun har hatt holdninger og litt kjepphøy som mange av oss har vært en gang i tiden, men så "tryner man" og ser plutselig andre sider av livet.
Jeg ble litt overrasket over denne reaksjonen på Kie sitt innlegg. Hun forteller jo bare om sin erfaring. At hun har en innsikt nå som hun ikke hadde tidligere. Eller er det noe jeg ikke får med meg?
Kynisk men ydmyk høres forresten ut som en fin kombo ;)
Ja, det er godt mulig jeg misforstod, kie. :vetikke: Men man er altså kjepphøy om man ikke har tryna? Eller om man har tryna, men resit seg igjen? :confused:
Noen vil jeg si er "kjepphøye". De tror at de som er ressurssvake er fra ressurssvake familier osv. Fordommer i forhold til det. Noen lever i den tro at mange som har økonomiske vanskeligheter osv. har seg selv å skylde. Det er en del slike holdninger rundt omkring.
Men det gjelder selvfølgelig ikke alle, men NOEN. Vi baserer ofte våre egne erfaringer på oppfatninger vi har. Sånn må det være også. Samtidig så er det mennesker som lettere kan leve seg inn i andre menneskers situasjon og kan se helheter, og dermed ha et større vidsyn.
Du velger selvsagt selv hva du legger i det andre skriver. Jeg har beskrevet noe om egne erfaringer og hva de betyr for meg. Jeg ser ikke helt vitsen i å drive med en lidelseskonkurranse og jeg tipper de færreste deler alt på nett. Jeg gjør heller ikke det.
Men det er klart at tanker om hvem/hvordan man er, hva man klarer osv. basert på tidligere erfaringer utfordres dersom man så opplever det motsatte av hva man pleier. Og det kan jo også hende at man med den erfaringen friskt i minne blir litt mindre bastant i forhold til å definere andre og/eller hva som er fasiten i andres liv. Noe annet ville jo vært tåpelig.
Jeg har også flere erfaringer med å klare ting på tross av både det ene og det andre. Men jeg har altså også denne ene erfaringen som var litt annerledes og den påvirker meg selvsagt og gjør meg altså mindre bastant. Det var det jeg ville si noe om. Jeg tror de fleste har sitt "kryptonitt". Selv Supermann. ;)
Altså. Jeg ser ikke bort ifra at jeg har en "Supermann" foran meg selv om jeg møter et menneske som virker ressurssvakt. For kanskje har hn bare støtt på sitt "kryptonitt" i livet. Eller kanskje har hn vokst opp med massevis av "kryptonitt" rundt seg og så vet hn ikke en gang at hn er "Supermann".
Men jeg tenker nok lettere "kryptonitt" enn "svak" eller "svakere enn meg" uansett.
Jessica - jeg lever i den troen at de som feks har økonomiske vanskeligheter faktisk har seg selv å skylde. Stemmer ikke det?
Man kan trekke det ut en del. Man kan si at ens ektefelle har ødelagt familiens økonomi for eksempel - det skjer. Men da må man selv ta grep og ordne opp. Man må faktisk ta ansvar for sin egen økonomi som voksent menneske. Og om man velger å outsource all økonomisk styring til feks ektefellen sin så har man da også valgt å dele ansvaret for hva denne gjør.
Noen ganger skjer det ting - grove tillitsbrudd for eksempel. Man kan ikke alltid være forberedt på alt eller ha stålkontroll på alt. Men da er forskjellen på en som er sterk at denne da tar de grepene som trengs for å få ryddet opp og ha orden deretter mens en som er svak gir opp, venter på hjelp fra samfunnet, bestiller et kredittkort til eller whatever.
Kie - alle kan gå på en smell. Forskjellen er om man reiser seg igjen etterpå eller om man legger seg ned og forlanger at noen andre skal dra en på beina.
Men jeg er enig i at denne tråden har utviklet seg til å handle om de ressursene man har for å takle kriser. Det er mange variasjoner av ressursrikdom der ute.
"Ressurssterk" er en egenskap som i seg selv egentlig bør drøftes og defineres.
I en slik diskusjon vil det for meg være feil å tenke på ressurssterk som noe som er forankret i kapital.
For når det kommer til kapital, så må en vel si at det er kun er flaksen som sier noe om i hvilken "klasse" man blir født inn i.
Ressurser må være iboende egenskaper til å takle motgang og utfordringer på en hensiktsmessig og situasjonsadekvat måte.
Har man egenskaper i den retningen er man ressurssterk, har man det ikke er man ressurssvak i sammenhengen. Og i mellom her vil det ganske sikkert være et bredt spekter av variasjoner.
Jeg tror også at ressurssterke mennesker kan hemmes av manglende kapital, mens ressurssvake mennesker kan komme et godt stykke pga kapital. (Man kan med kapital kjøpe seg tjenester som feks å følge opp barna i skolehverdagen.)
Ressursene våre ligger i genene våre. Muligheten for å utvikle ressursene hviler på ulike pillarer.
Foreldre/oppvektmiljø spiller inn. Venner, skole, lærer osv. Dersom man ikke har noen som underbygger de ressursene du har og oppmuntrer deg til å bruke dem i hjemmet, er det i stor grad avhengig av at noen "oppdager" deg. Noen lærere, venners familie osv. kan være gode støttespillere i denne sammenhengen.
Men jeg har også tro på at et barn som ikke i utgangspunktet er særlig ressurssterke kan tilegne seg mange av disse egenskapene gjennom læring i et hjem med ressurssterke foreldre. Gode rollemodeller kan være avgjørende.
Likevel tror jeg ikke alle mennesker er verken ressurssvake eller ressurssterke hele livet gjennom. Og jeg mener det er ganske svart/hvitt å tro eller mene at vi hele tiden holder oss enten i den ene ytterligheten eller den andre.
Ingen mennesker lever livet sitt hermetisk, vi påvirkes av ting som skjer rundt oss, og utvilker oss i den ene eller andre retningen hele tiden.
Det at tråden har utviklet seg til om de ressurser man har når man handler takler kriser er vel greit nok det også? Det har med ressurser å gjøre det og. Det viser vel egentlig at vi ser litt ulikt på det å være ressurssterk? Evnt. må vi definere hva som menes ved å være ressurssterk? Mulig noen har gjort det, men jeg har ikke lest alt i tråden.
Ang. det å havne i økonomiske vanskeligheter så mener jeg at det kan skje uten at en kan skylde seg selv. Det har vi sett ulike eksempler på i media. For egen del så har jeg fra å ha full jobb i 15 år gått over til attføring som pga kreft varte i 7 år. Etter å ha hatt en brukbar inntekt også måtte over på attføring så har vi slitt. I tillegg mistet mannen min jobben etter 22 år i et firma. Han var yngst og måtte gå sammen med 6 andre. Jeg vil ikke legge så mye ut om vår historie i forhold til det, men det har vært tøft.
Når folk får store problemer økonomisk uforskyldt har det gjerne vært i forbindelse med sykdom og at de ikke har kunnet jobbe lengre. Så det kan skje for mange. Når vi planlegger livet og økonomien forutsetter vi at vi har jobb og god helse framover. Dessverre er det ikke alltid slik det blir. Vi har tråder her inne der brukere innrømmer at de ville fått problemer om de skulle tape inntekt nå. Bare en renteøkning kan velte "stort lass" for mange, men da kan en jo si de har skyld i det selv, forsåvidt.
Ja, men vi ser veldig godt at vi kunne gått på en skikkelig smell. Dersom vi hadde store huslån, som de fleste har, og dersom min svigermor hadde dødd et år etter det hun gjorde. Mange tilfeldigheter gjorde at vi klarte oss, men det var nære på. Flere banker ville ikke gi oss huslån så vi kunne overta min svigermors hus. Vi leide hos svigermor. Heldigvis kjente de oss lokalbanken her og det ble redningen. Vi har ryddig økonomi og jeg kunne legge fram regnskap for året før og budsjettet vårt, men det hjalp ikke på de store bankene. Skandiabanken som vi da hadde hatt i flere år, og som vi hadde et ryddig forhold til så ikke på slike ting. Samme med Postbanken. De regnet attføring som null inntekt. Jeg kunne sagt masse, men det er flaks som er årsak til at vi har klart oss tross alt. Kundekonsulenten i Postbanken var opprørt da vi ikke fikk lån. Hun hadde møtt oss og sett regnskapet og budsjettet, men Postbanken sentralt sa NEI. Kundekonsulenten anket avgjørelsen umiddelbart for hun var helt uenig, men vi fikk blankt avslag. I svigermors hus, som vi til slutt fikk overta, kunne vi leie ut ei leilighet. Det ville være billigste måte for oss å bo på, men det var ikke interessant. Det at jeg var på attføring var eneste årsak.
Vanskelig problemstilling. Jeg hadde tryna så det sang om jeg ikke hadde hatt en svært stødig familie rundt meg i kompliserte tider. Det var flaks. Samtidig har det vært noen problemstillinger hvor jeg selv har måttet gå the extra mile på egenhånd, men jeg tror fortsatt ikke at jeg hadde hatt det "i" meg om jeg ikke hadde hatt de strålende menneskene rundt meg. Ergo fortsatt flaks.
Masse ære og respekt til de som har reist seg i vanskelige tider på egenhånd, men jeg har full forståelse for at ikke alle klarer det.
Jeg tror det handler litt om flaks, men jeg tror faktisk også det handler en del om de valgene man tar og i hvilken grad man evner og har viljen til å bite tennene sammen og gjør ting som der og da kanskje ikke er så lystbetonte fordi det man får ut av det er verdt innsatsen.
Selvfølgelig er det slik at noen har bedre utgangspunkt enn andre, men nettopp det at det finnes nok av mennesker som har skuslet bort sine gode utgangspunkt og tilsvarende nok av mennesker som har kommet seg opp og frem til tross for dårlig utgangspunkt er vel en relativt sterk indikator på at det ikke bare handler om flaks.
"Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" syns jeg faktisk er ganske betegnende. Hvis man går på tryne så vil man i mange settinger ha valgmulighete for hvordan man skal takle motgangen. Og hvordan man velger å takle denne sier ganske mye om hvorvidt man er en ressurssterk person eller ikke.
It is unwise to be too sure of one's own wisdom. It is healthy to be reminded that the strongest might weaken and the wisest might err. (Mahatma Gandhi)
Mener du at noen sier at en som er ressurssterk aldri havner i en krise eller har det vanskelig eller kan ta skade? Det er ingen som sier det noe sted her altså.
Det mange sier er at det er forskjell på hvordan folk tar vanskeligheter og utfordringer. Noen takler ingenting, andre takler hva som helst, de fleste ligger et sted mellom disse. Og mange burde prøve hardere enn de gjør.
Også er det min resignerte erkjennelse at det kan se ut som om noen ikke klarer ting som andre fint klarer. Ikke fordi jeg syns det er greit men fordi jeg blir halvgal av frustrasjon av å stå og se folk gjøre helt idiotiske valg helt bevisst og dermed har funnet ut at jeg finner mer ro i å tenke at de antagelig ikke er i stand til annet.
Jeg tenker at man skal være litt forsiktig med å generalisere ut fra det man har opplevd selv. Hvis man har opplevd at man har fått motgang i bøtter og spann og likevel kommer ut av det sterkere, med godt mot og et fint liv så er det kjempebra. Selvfølgelig. Og det sier jo noe om en innstilling og en indre styrke som absolutt er på plussiden. Men det betyr ikke at det er mulig for alle som har den rette innstillingen. Det kommer også litt an på hva som treffer en og ikke minst i hvilken rekkelfølge, jfr Jessicas innlegg lengre opp. Påkjenninger som dødsfall i familie, sykdom, arbeidsledighet og barn med spesielle behov kan fint håndteres hvis de kommer i den rette rekkefølgen. Men hvis de kommer i feil rekkefølge, kan det bli veldig vanskelig å skape seg et godt liv. I hvertfall ut fra sine opprinnelige ønsker og mål.
Jeg tenker på den bastante inndelingen i folk som sterke eller svake. Jeg tror vi er litt av alt, jeg. Og at det som er "kryptonitt" for en person kanskje ikke er det for en annen. Uten at det nødvendigvis betyr at den andre er sterkere jevnt over.
Her om dagen kom jeg til å tenke på det med ressursstyrke. Jeg var ganske oppgitt og frustrert over noe. Nærmere bestemt at jeg ikke har lappen. Jeg var med moren min på kjøretur og dermed svingte hun innom en kjøreskole og strente inn som den reneste Solan med Ludvig (meg) på slep for å finne ut av priser, nødvendighet av kurs osv. I mellomtiden fikk jeg en lengre formaning om at når man stamper i egen frustrasjon så risikerer man å bli både martyr og sutrete. (Snakk om å få passet påskrevet. :flau: ) Og at det er godt for psyken å gjøre litt for å løse noe, selv om målet virker uoverkommelig. Delmål 1 nå er å bli med noen som har lappen og lære å starte en bil.
En del sånne erfaringer gjennom oppveksten har gjort meg ganske god på å finne løsninger og fikse og ordne. Og når jeg, som nå, var stuck i frustrasjonen uten å faktisk gjøre noe med den, var hun kjapp til å røske i meg. Slik vi er mot hverandre i familien min. Jeg er ressurssterk i den forstand at jeg har både indre og ytre regulering som forhindrer at jeg blir sittende og marinere i egen selvmedlidenhet. Og når den indre svikter på en dårlig dag, så funker den ytre.
Det vil være feil av meg å i ettertid påstå at jeg er sterkere enn andre som kanskje ikke har akkurat det. Men jeg tror også det ville ha vært ganske typisk dersom jeg i ettertid har selektiv hukommelse og tenker at "men jeg tok meg sammen, jeg!" uten å huske på at jeg er omgitt av folk som gir meg et velrettet tupp i baken dersom jeg trenger det. Og at nettopp disse tuppene i baken har vært en del av min oppdragelse og har vært med på å forme meg slik at jeg selv som regel er den som tar meg selv i nakken. Ikke alle er så heldige.
Og jeg ser at jeg er fullstendig uenig med deg. Jeg vil uten skygge av tvil si rett ut at jeg er veldig mye sterkere enn de aller fleste jeg kjenner. Ikke på ett område men generelt. Jeg har også svake sider (mange). Jeg er sårbar og alt det der. Men jeg greier mye mer enn de aller fleste nesten uansett hva som skjer. Og jeg har opplevd plenty nok til å kunne slå det bastant fast.
MEN - jeg krever ikke at alle da skal klare det samme. Det er helt ok at ikke alle er som meg. (Det er vel strengt tatt ganske fint at ikke alle er som meg. :skremt:)
Og det er mange der ute som er mye flinkere enn meg til mange ting. Men summa summarum om man havner ut i lyn og torden så tror jeg at de aller fleste vil være best tjent med en som meg på laget sitt.
Det samme kan jeg uten å blunke si om flere av mine medforumister.
Det som er et sentralt poeng for meg er dog dette: Det å takle kriser bedre enn de fleste er ikke egentlig noe ideal. Det er en egenskap. Som andre egenskaper. Det er til tider en praktisk egenskap, men det har sine ulemper også.
Det er lett å få et romantisk glimt i øyet av løvetannbarn og folk som ikke dør samme søren hvor mange ganger man skyter dem - det virker som om mange ønsker å ha den egenskapen.
Jeg for min del kjenner at jeg ville byttet den mot de diplomatiske egenskapene og den lune roen til Skilpadda anyday.
Jeg har også blitt tuppet i baken av min mor og det tror jeg har blitt min styrke. Det er greit å dulle med barna sine, men man skal også kreve og forvente. Dette er en balansegang for det viktige er at man opplever mestring og da må den tuppen i baken føre til en positiv opplevelse av mestring. Det at en lærer at det nytter ikke å gi opp, men det er lov å gi litt opp innimellom... om dere skjønner.
Å være sterk er utrolig slitsomt til tider, men å ikke takle ting er neimen ikke bedre. Jeg er så ydmyk og takknemlig for at jeg har en sterk psyke og takler all den motgangen jeg får, samtidig som jeg "ligger nede" i angst og fortvilelse innimellom. Det at jeg klarer å ikke bli der nede for lenge er jeg takknemlig for. Det er ingen selvfølge. All respekt til de som kjemper, men ikke klarer å "reise seg". De ressursene en har rundt seg når livet er strevsomt er også veldig avgjørende for hvordan man takler ting.
Jepp. Jeg vet ikke om jeg hadde vært like sterk som jeg har vært om jeg ikke hadde fått det handlingsmønsteret innprentet.
Det jeg måtte lære meg da ting ramlet sammen, var å være svak. Det var vanskelig, det. Å være svak. Men på en måte så har det også gjort meg sterkere på en mer bunnsolid måte. Det er mulig mye av mitt selvbilde var knyttet til all den styrken og evnen til å ordne opp osv. Da jeg "mistet" det for en periode ble jeg kraftig utfordret og det tror jeg faktisk var bra for meg.
Da jeg blogget om noe av dette fikk jeg forresten denne fine innlinken. Så kanskje jeg ikke var så sterk i utgangspunktet. Kanskje jeg også var en idiot som løp rundt i superheltkappe til det en dag sa stopp. I så fall tror jeg at jeg er sterkere nå enn jeg var da. Selv om jeg altså har fått antakelsen om egen styrke kraftig utfordret i en periode og ikke lenger er like skråsikker.
Jo, og da er du kanskje født sånn? At du har medfødte egenskaper som gjør deg sterk? Eller en blanding av tillært og medfødt.
Jeg tror at dersom du f.eks er så uheldig å bli født av ressurssvake foreldre som kanskje igjen er født av ressurssvake foreldre så krever det mye mer av deg enn andre å kunne mestre sånt som ikke er så vanskelig for de som har hatt bedre utgangspunkt. Men det kan også slå ut motsatt eller noe midt i mellom, der føler jeg at både omstendigheter, flaks og personlighet spiller inn.
Er du vokst opp for lut og kaldt vann, uten grenser og oppfølging, uten at noen lærer deg noe så vil det ikke være rart om du fulgte dårlige spor og ikke hadde verktøy som viste deg hvordan du brøt et mønster. Når foreldrene dine kun har sittet i sofaen hele livet og drukket øl, hevet trygd og er en del av en omgangskrets som lever på samme viset og som også skryter og oppmuntrer til å snyte på "sossialen" og i det hele tatt. Som ikke forteller deg som teit tenåring at det langsiktig ikke er så lurt å bli gravid for å få leilighet og barneutstyr dekket av NAV og at barnevernet må følge deg nøye fra start. Eller at du ikke bør vanke ute med narkokompiser og når det er for sent hjelper deg ut av det. At du får dårlig selvtillit av å se deg rundt på skolekompiser som fikser det meste og med god hjelp og ballast hjemmefra. At du burde ha gjort lekser de siste 12 årene. And so on. Det krever enormt å hoppe vekk fra sånt, og jeg tror desverre det ikke er alle forunt å ha de egenskapene og kreftene til det.
Virkelig? Aldri?
Ikke et dytt i riktig retning eller konstruktivt råd fra en venn, kollega, kjæreste, ektefelle eller noe som helst utover foreldrene dine heller?
Å fikse ting på egen hånd har jeg en del erfaring med. Men jeg ser jo at jeg i de situasjonene hadde god nytte av verktøy jeg lærte hjemmefra. Hva som er tillært og hva som kom kun fra meg uten påvirkning utenfra, vet jeg ikke. Ei heller hvordan jeg ville ha reagert om foreldrene mine hadde sviktet helt. Men jeg synes det er viktig å erkjenne at jeg ikke bare er "self made" i forhold til det jeg har fått til. Erkjennelsen av at familien min har hatt betydning påvirker jo også hvordan jeg vurderer viktigheten av å selv gjøre en god jobb som forelder.
Jeg synes det er fantastisk hvor mye man kan gjøre helt på egen hånd og uten noen som helst positiv bagasje, men selv om det er mulig så vet jeg ikke om det er særlig ønskelig. Samtidig gir jo historier om folk som klarte seg tross alt mye håp og inspirasjon, både for de som selv ikke har noe særlig ok ballast hjemmefra og for de som har det.
Det er litt fascinerende. Generelt sett så mener jeg at "no man is an island" og alt det der, men det er vel nettopp det man må være når den potensielle påvirkningen utenfra er såpass negativ eller det bare er et rungende fravær av positiv påvirkning. Da trenger man virkelig å være en øy. Da blir det en styrke og det motsatte en "svakhet". Selv om jeg med min erfaring kanskje ser på det å søke ut og be om råd/hjelp ved behov er en styrke, så er jo det også noe som jeg har lært under helt andre forhold.
Takk for svar. Nå tror jeg at jeg skjønner litt mer. :)
