Floksa sa for 14år siden:

Jeg har aldri tenkt på det som flaks, men ble her en dag plutselig forespeilet at det "bare var flaks" at man var det.

Er det flaks altså?

turi sa for 14år siden:

Hva tenker du med ressurssterk?

Floksa sa for 14år siden:

Å være ressurssterk er vel å kunne ta tak i egen situasjon og ordne opp?
Alt i fra å være i stand til å bestille time hos tannlegen til å greie å betale regningene sine selv?

vixen sa for 14år siden:

Flaks forbinder jeg med fullstendig tilfeldig. Og det er det ikke mener jeg. Nå spørs det litt hva du mener med ressursterk. I det legger jeg også evnen til å bruke ressursene og evnene sine på en god og konstruktiv måte. Dette lærer man jo ofte fra man er liten, men det er alltid mulig å bli bedre på det. Overskudd, livssituasjon, oppdragelse, økonomi, vaner, osv spiller jo inn.

Sansa sa for 14år siden:

Jeg vet ikke helt, men jeg har inntrykk at man ofte er ressurssterk fra begynnelsen hvis man er det. Nå finnes det jo mange grader av dette også.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

det er ikke mulig å svare entydig på det, syns jeg. det er jo så mange faktorer som spiller inn, noen er vel tilfelig og andre ting ikke. Det er jo ikke så mye man selv kan gjøre med hvordan man har blitt oppdratt hjemme, f.eks.

Fadese sa for 14år siden:

Jeg sliter litt med å forstå flaks, men en kan jo si at man har flaks om man er født med personlige egenskaper som gjør at man har godt pågangsmot og gode muligheter til å ordne opp, forutsetninger for å kunne ta veloverveide og fornuftige valg og selvdisiplin til å stå på selv om det røyner på. Og flaks ved å få vokse opp i en familie og et miljø der man lærer og erfarer hensiktsmessige mestringsstrategier og får et godt selvbilde og tro på seg selv.
Denne kombinasjonen tror jeg har mye å si i forhold til det du spør om, og det er jo ikke noe man uten videre greier å jobbe fram eller velge selv.

mkj sa for 14år siden:

Jeg synes ikke det er 'flaks' - skjønt spørs hvordan en ser på det. Jeg kaller meg selv ressurssterk, jeg er skarp, ganske smart - og har vel vært 'heldig' eller hatt flaks som har fått utdelt det kortet. Mens når det gjelder looks så synes jeg kanskje at jeg hadde mer 'uflaks'.

Men er enig med deg, å bruke begrepet 'flaks' etter at man har tatt tak i en situasjon og ordnet opp, det er litt merkelig.

Kan kanskje se for meg en situasjon med barn involvert - at det kan være 'flaks' for barnet å ha ressurssterke foreldre som kan ordne opp i ulike situasjoner i forhold til de som kommer fra ressurssvake hjem hvor ting kanskje i større grad får skure og gå - og ting kan skli helt ut.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Nei, stort sett er det å være ressurssterk en ting som reproduseres fra generasjon til generasjon. Det er jo en kunnskapsbasert ting, ikke en egenskap som sådan. Det handler om å lære hva man gjør (lurest) i gitte situasjoner, og jo teitere familie du har, jo mindre lærer du om hva som er lurt og riktig, eller jo mer corny ting lærer du.

Det finnes såklart en del personlige variasjoner, folk fra ressursterke familier som allikevel klarer å sose det til, tross alskens muligheter servert på sølvfat, og så har du dem som tross elendig oppfølging og manglende muligheter, har klart å bite seg fast, lære selv og finne ut av det på egenhånd.

Det er ikke flaks. Det er kunnskap og gjerne klassebasert. Men de privilegerte liker å se på seg selv som vellykkede flinke individer og vil overkommunisere sin egen innsats og underkommunisere den hjelpen, de rådene og de mulighetene de har fått, som ikke alle har tilgang til.

Fadese sa for 14år siden:

Men er ikke det også i bunn og grunn flaks? Flaks at du er født inn i den klassen der denne kunnskapen integreres gjennom oppveksten?

ElinM sa for 14år siden:

Men da har man jo flaks om man er født inn i en ressurssterk familie og blir ressurssterk selv.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg e ressurssterk. Ikke av arv - jeg har bare blitt sånn. Dermed er det en del flaks innebakt i det i det helt grunnleggende i mitt mikroperspektiv.

MEN - mange av de ressursene jeg har å trekke på som voksen nå er jo ikke bare resultater av noe jeg har med meg fra start. Det er også resultater av noen svært bevisste valg jeg har tatt opp gjennom livet mitt. Valg som for min del går fullstendig i motsatt retning av bakgrunnen jeg kommer fra. Hvor det å velge et yrke som gjør meg totalt økonomisk uavhengig faktisk er ca det viktigste og mest avgjørende valget jeg har tatt. Og det er jo ikke noe jeg har hjemmefra - det er noe jeg har valgt selv. Dog er det absolutt heller ikke flaks - det er et bevisst valg. Egentlig var det en annen yrkesvei jeg kunne ønsket meg, men den ga ikke den friheten jeg har nå.

Så litt av begge. Ressursen med å ha noen menneskelige egenskaper som er nyttige til tider har jeg vel fått av flaksen. Andre ressurser er bevisst tilegnet.

Stort sett ikke en eneste av akkurat mine ressurser er arvet hjemmefra.

Men jo - om man kommer fra en familie med sterke ressurser så arver man jo med seg mye smart derfra som regel.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Joa, hvor du er født er jo flaks. Men om du blir ressurssterk eller ikke, er ikke flaks.

Fadese sa for 14år siden:

Fordi?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Til en viss grad uenig altså. Om du eier de egenskapene du trenger for å bli noenlunde ressurssterk er litt flaks også.

ElinM sa for 14år siden:

Nå syns jeg resonnementet ditt ikke henger helt sammen. Siden det å bli født inn i en ressurssterk familie øker sjansene for at man selv blir ressurssterk (det sier du selv), er det å være ressurssterk i aller høyeste grad knyttet opp til å ha flaks.

him sa for 14år siden:

Jeg tenker det er begge deler. Delvis ligger det i hva man har fått "gratis", eksempelvis hvilken oppvekst man har hatt - og hvis man ikke tror barn er blir født fordi de flyr omkring som søkende sjeler og velger sin egen mor og far må nesten det karakteriseres som flaks. Og selvfølgelig kan man gjøre det beste ut av det man har ved hjelp av hardt arbeid og det å trene helt på egenhånd.

For å si det helt enkelt: Man er like rik om man arver penger eller om man tjener de selv, men jeg er ganske sikker på at det er mer arbeid i det å tjene de selv.

rajraj sa for 14år siden:

Jeg tror Mim mener at det er flaks at man blir født inn i ressurssterke familier - så legger man flaksen til side - for derfra er det mer eller mindre sikkert at du vil bli mer eller mindre ressurssterk selv. Og jeg er helt enig, tror også det henger tett sammen med klasse og foreldrenes kapital.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Det spørs jo hvor langt bakover i den kausale kjeden du skal gå, da.

Det er klart det er flaks hvor man er født. Men det kan ikke påvirkes av noen.

At man blir mer eller mindre ressurssterk alt etter hvilken familie man kommer fra, kan endres eller forskyves eller utjevnes noe ved at man har et godt skolesystem, slik at de som har iddjåt-foreldre i det minste lærer litt av det man trenger for å klare seg der.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Ja, nettopp det var det.

Wix sa for 14år siden:

Jeg vil si at det er mye flaks ja. Enten havner du inn i en god sirkel eller i en dårlig. Men du kan også ha flaks ved å inneha egenskaper som hjelper deg ut av en dårlig sirkel (feks resiliens/"løvetann-egenskaper").

Et annet begrep som blir relevant her er fri vilje, den ligger på en måte oppå alt det andre. Du kan ha så mange ressurser og kunnskaper og støtte som helst - men likevel velge noe du VET at er dumt.

Fruktflua sa for 14år siden:

Jeg synes selv at jeg er ressurssterk, og det kommer overhodet ikke av flaks (er ikke født inn i et miljø som har gitt meg noen god start i livet). Snarere tror jeg at mine ressurser kommer av motgang og en "fighter-spirit" som er medfødt - som igjen har gitt erfaring og dermed lagt et godt grunnlag for håndtering av ting og hendelser som krever ressursstyrke.

Når jeg tenker meg om, så kan man jo bli ressurssterk av å ha foreldre (og annen familie og venner) som skaper trygghet og oppvekstvillkår som igjen fører til at en blir et ressurssterkt menneske.

Fadese sa for 14år siden:

Bra sagt!

mammamia sa for 14år siden:

Jeg forstår de slik at det henger sammen med den sosiale arven, og den handler ikke om flaks eller uflaks. Bortsett fra hvilken familie en blir født inn i

Anne C sa for 14år siden:

Mannen min og brødrene hans har defintivt ikke vokst opp i er ressurssterkt hjem. Dvs, mora har alltid klart seg men gutta hennes har måttet klare seg selv. De har ikke blitt fulgt opp på skole eller noe annet. Men de har hatt hverandre og er 3 MEGET ressurssterke mannfolk i dag. Ingen av de har noe utdannelse, men de jobber i dag i samme firma som den eldste av de har startet. De takker ikke mora og faren for hvor de er i dag.

Fadese sa for 14år siden:

Tenker du da at det "beviser" at det ikke er snakk om flaks eller tenker du at de har hatt flaks på andre områder, som at de har medfødte egenskaper (motstandskraft, sjarm, etc), det at de har hatt hverandre eller at de har hatt andre ressurspersoner rundt seg?

Anne C sa for 14år siden:

Vet ikke helt hva jeg tenker, men det i allefall ikke foreldrene som har hjulpet de. De har det vel i seg i tillegg til at de har tatt vare på hverandre, og hjulpet hverandre gjennom oppveksten. Alle tre kunne like gjerne ha havnet på helt andre steder, de var på vei inn i ikke bra miljøer, men kom seg ut av det. Men det har kun vært de tre som har hjulpet hverandre, de har ikke hatt noen andre. Alle tre har møtt de de er gift med i dag når de var 18-20 år. Det kan jo ha hatt noe å si for den videre utvklingen. Jeg vil tippe at det er en blanding av flaks og medfødte egenskaper hos gutta. Foreldrene er i og for seg ressurssterke, men de har bare ikke tatt vare på gutta sine.

ElinM sa for 14år siden:

Er ikke medfødte egenskaper også flaks?

Anne C sa for 14år siden:

Tja, sikker til en viss grad. Men hvis man tenker det at det er tilfeldig hvem som lager deg så blir der jo flaks.

Fadese sa for 14år siden:

Ja, det tenker jeg også.
Men det er jo vanskelig, dette. Medfødte egenskaper tenker jeg som flaks. Hvem man vokser opp sammen med og hvor man vokser opp, tenker jeg som flaks. Wix er inne på dette med fri vilje, og det er jeg enig i. Men vil ikke våre frie vilje likevel være påvirket av våre egenskaper/temperament og oppvekstmiljø?

Og likevel så mener jeg jo at vi har en kraft til å påvirke egne liv. Jeg skulle til å skrive at vi ikke bare er prisgitt gener og miljø, men vi er jo det? :kokko:
Det jeg mener, er jo at vi har påvirkningskraft. Fra ett eller annet. Djiiz, så vanskelig.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Medfødte egenskaper er jo arv, ikke tilfeldigheter. Ja, det er tilfeldig hvem sine egenskaper du arver, altså hvem som blir foreldrene dine, men når det er gitt, så er det jo ikke tilfeldig.

Jeg har arvet veldig god helse. Jeg kommer fra generasjoner av folk med superbra helse og gode gener for sunnhet og friskhet. Det er arven. På toppen av dette har mine foreldre og deres foreldre og videre bakover hatt tilgang til gode råvarer i mengder, hatt kunnskap om mat og helse og gitt ungene sine en veldig god start rent kostholdsmessig. Det er miljø.

Men så kommer valgfriheten; jeg kan velge å røyke, drikke, spise mer usunt, la være å trene osv. Eller jeg kan leve asketisk og være supersunn. Så jeg kan altså velge å sette en rønne oppå den gode grunnmuren, eller bygge et vakkert hus i samme stil som fundamentet.

Fadese sa for 14år siden:

Nja, det kommer kanskje an på hvordan man ser det. Det er jo ganske tilfeldig at vi får akkurat det gensettet vi får, av alle de uendelige kombinasjonene det kunne ha blitt. Og så kan man også si at det er tilfeldig i den forstand at man ikke kan påvirke eller kontrollere dette selv. En kan kanskje si at noen er mer "heldige" enn andre med sitt genmateriale - at man har bedre forutsetninger i samfunnet vi lever i. Noen har mer flaks på det området enn andre, og sånn er det bare.

DM sa for 14år siden:

Jeg tror ikke at jeg sitter i himmelen og velger mine foreldre. Jeg tror det er lotto om man blir til eller ikke, jeg mener det er flaks at vi i det hele tatt lever, og jeg tror det er flaks om man blir født med egenskaper som gir et godt utgangspunkt for å være ressurssterk, og om man blir født inn i en ressurssterk familie. Det er ingenting en kan gjøre på forhånd som gjør det mer eller mindre sannsynlig å bli født inn i en resurssterk familie.

Hva som veier sterkest av arv og miljø tror jeg er varierende, men begge virker sterkt inn. Men selv om arv og miljø spiller en stor rolle, og det hvertfall i starten av livet utgjør en ganske stor del av utgangspunktet, så tror jeg ikke det er fastbestemt/låst/deterministisk. Jeg tror at vi mennesker har muligheten til å endre oss og lære og utvikle oss. Jeg tror jeg vil sammenligne det litt med det å ha lese og skrivevansker/dysleksi. De kan bli like flinke og klare seg like godt i livet som de som ikke har det, de må bare jobbe så utrolig mye hardere, oftere og lengre for å komme til samme punkt som de som ikke har vansker.

kie sa for 14år siden:

Det er jeg enig i. I tillegg så møter alle forskjellige utfordringer i livet. Det er når en situasjon krever mer ressurser enn det man har at det blir et problem. Altså når det er et misforhold mellom kravene og ressursene.

F.eks. når det gjelder økonomi. En person kan kanskje ved hjelp av økonomisk ressurssterke foreldre få rettet opp i ungdommens pengerot rimelig kjapt, få etableringshjelp for å eie egen bolig og kan starte med blanke ark rimelig fort. En annen må kanskje på sosialkontoret, gjennom gjeldsordning og blir så nedkjørt av langvarigheten i situasjonen og de stadige henvendelsene fra kreditorer at han etterhvert slutter å åpne posten.

Man kan kanskje kjapt si at den ene er mer ressurssterk enn den andre, men vi vet jo ikke hvordan person A ville ha håndtert situasjonen til person B. Kanskje ville person B (han uten pengesterke foreldre) ha kommet enda lenger enn A her i livet med de samme mulighetene? Situasjonen til person B krever langt, langt mer av både ressurser og styrke enn situasjonen til person A.

Jeg tror mange undervurderer de tilgjengelige ressursene som er rundt dem. En bestemor som gir forskudd på arv, en mor som kan være barnevakt, en tante eller onkel som har kontakter slik at man får en ok jobb. Foreldre som har gitt en alle de verktøyene man trenger for å manøvrere ganske smidig i sosiale settinger. Et nettverk som virker. Slike ting man ikke får ved hjelp av egen dyktighet.

Jeg synes man altfor lett ser på individet og tillegger dette i for stor grad æren eller skylden for ting som har mye med omstendigheter og tilgjengelige ressurser å gjøre. En som klarer seg godt uten så mange ressurser tilgjengelig må i langt større grad ha sterke indre ressurser for å nå like langt som en som kanskje er mindre ressurssterke, men har omgivelser nærmest designet for at han skal lykkes.

Eller som signaturen min sier:
Of all the preposterous assumptions of humanity, nothing exceeds the criticisms made of the habits of the poor by the well-housed, well-warmed, and well-fed.

Veslemøya sa for 14år siden:

Jeg tenker mere at det har med instilling å gjøre. Men jeg har nok en annen oppfatning av hva det vil si å være ressurssterk enn det hovedinnlegger har.

Joika sa for 14år siden:

Jeg tror også det har mer med innstilling å gjøre. Jeg har snudd på det meste i livet mitt på noen få år, og jeg har også endret mer og mer innstilling til hva som gjør at ting blir som det gjør. Jeg har skjønt at ting ikke kommer gratis og at jeg kan lykkes med det meste bare jeg er sta nok. Gjør det meg ressurssterk? Ja det tror jeg, men jeg tror ikke jeg er født med det, for jeg har ikke vært sånn hele livet. Jeg føler meg mye mer ressurssterk nå enn jeg gjorde for bare noen år siden. På ungdomsskolen så ble jeg til og med oppfattet som ressurssvak.

vimjer sa for 14år siden:

Det er i alle fall ikke uflaks.

Fadese sa for 14år siden:

Innertier! :kidoki:

Floksa sa for 14år siden:

Hm, jeg ser jo at det på mange måter kan være litt "flaks" :skeptisk:
Jeg har alltid tenkt på ressurser (altså ikke penger eller iq) som noe man i stor grad velger.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Njæ - man kan ikke velge alt utover det tror jeg. Det virker på meg som at det å velge å ha en positiv innstilling, velge å ikke ta vonde ting innpå seg eller å velge å ikke bryte sammen ikke er en reell opsjon for de fleste.

Katta sa for 14år siden:

Man blir ikke nødvendigvis ressurssterk selv om man har den rette innstillingen. Det kommer jo selvfølgelig an på hva man legger i uttrykket. Med ressurssterk forstår jeg en person som er i stand til/har evner og nettverk til å tåle en ganske stor belastning, finne løsninger og ha evner og overskudd til å håndtere en situasjon som krever litt, har noe å gi også til andre enn seg selv. Litt vagt på et vis, men det dreier seg om mer enn bare innstilling. Det dreier seg også om erfaringer, kunnskaper, helse og personlighet.

Jeg vil påstå at mye av dette er "flaks" på den måten at man fødes med en genetisk utrustning, man får en oppdragelse og man får endel erfaringer man strengt tatt ikke kan velge. Men innstillingen som man kan velge har også litt å si.

rine sa for 14år siden:

Tja, det er vel en blanding, av gener, personlighet (som vel også er gener :gruble: ) flaks og innstilling til livet. Bare flaks er det ikke, mener nå jeg.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jo - man kommer absolutt langt om man har lært gode mestringsstrategier hjemmefra - eller annetstedsfra.

Men jeg har inntrykk av at om man ikke har det og dermed ikke behersker gode strategier for å takle ting - så er det ikke bare å bestemme seg også er det på plass heller. Jeg har inntrykk av at det er en stor sorg og også en kilde til stor skam hos flere at de ikke føler at de fikser ting så lett - og heller ikke greier å ta ting lett eller med et smil.

Katta sa for 14år siden:

Og det er ikke bare snakk om å ta ting med et smil heller. Det er snakk om evne til å ordne opp. Og uansett hvor mye man antar er arv og hvor mye man antar er miljø, er vel både arv og miljø til en viss grad flaks.

Men klart - hvis man allerede har ressurser, er det nok lettere å bestemme seg for å utvikle seg til å bli flinkere til å takle ting også.

007 sa for 14år siden:

Jeg vet ikke om det er flaks eller ei, for meg føles det som beinhard jobbing. Og jeg er derfor full av overaskelse over de som sitter og tvinner tommeltotter og ikke tar tak i eget liv.

Eller som Mim sier: Man kan være en kork på livets elv eller kaptein på egen skute.

gajamor sa for 14år siden:

Jeg får litt frysninger av for mye determinisme/arv-miljø-snakk i denne sammenhengen. Klart arv og miljø kan forklare mye, men jeg ser ikke hvordan det kan hjelpe den enkelte med å oppnå sitt fulle potensiale.

Jeg regnes sikkert som ressurssterk. Ja, jeg har hatt flaks i både arven og miljøet, men det betyr ikke at livet mitt heller alltid går på skinner. Jeg har også sittet på jobb og grått av utmattelse. Jeg har også hatt regninger jeg ikke kunne betale. Jeg har også lurt på åssen i h. jeg skal klare alle kravene i hverdagen.

Ja, jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått de verktøyene jeg trenger for å komme meg over hindrene i livet. Men jeg er også stolt over meg selv for at jeg velger å bite tennene sammen og bruke disse verktøyene, selv om det betyr perioder med sjonglering av tre forskjellige møkkajobber, lite søvn, dårlig mat og tunge tanker.

Man skal yte etter evne, og få etter behov. Det er nok sunt å ha i bakhodet at ikke alle har fått utdelt de samme evnene og kan yte like mye, eller på samme måte. Men samtidig kan det ikke være en sovepute som gjør at man unnskylder folk. Det kan lett bli et hinder for at de utnytter sitt fulle potensiale.

Jeg har sett enkelte med masse bokstaver, som er blitt så vant med å få alt opp i fanget at de helt har gitt opp å prøve å gjøre noe selv. Hvis de bare venter litt, så kommer det noen og smører matpakka deres, eller skriver norskstilen. Da oppfordrer vi dem til å bli "ressurssvake".

Milfrid sa for 14år siden:

Jeg vil også gå for en blanding. Adopsjon gjør jo litt lotto ut av det, her er det jo ikke så mye gener man kan arve fra foreldrene, og man står igjen med flaks-biten, men det er jo ingen garanti for at det at man kommer inn i en ressurssterk familie gjør at man blir ressurssterk selv. På den andre siden er det jo nok av løvetannbarn som har vist seg å ha ressursser nok både for seg selv og andre selv om de hadde det meste av forutsetninger mot seg.

Nja. Alt handler jo ikke bare om valg heller, det kan jo hende at man ønsker å være kaptein på egen skute, men at elven er så himla stri og full av ukontrollerbare strømninger at man ender opp som en kork likevel.

Men selvfølgelig, det er nok mye unntaket og ikke regelen.

Nei, jeg går for Rine sin variant, at det er en blanding av flaks, gener, personlighet og generell innstilling. Pluss at man blir formet av de omgivelsene man er en del av også.

Che sa for 14år siden:

Å være ressurssterk er en kombo av flaks, gode forbilder og et realt stykke arbeid, tror jeg.

Nenne sa for 14år siden:

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også. Jeg velger i livet mitt å gjøre stort sett alt stikk motsatt av hvordan foreldrene mine gjorde det. Det har "gitt" meg en god utdannelse, en god ektefelle, gode venner og en anstendig jobb som gjør meg i stand til å ta vare på meg og mine. Å være ressurssterk lærte jeg så visst ikke hjemmefra.

007 sa for 14år siden:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det jeg vel strever med å spørre om i denne forbindelsen er vel egentlig om det med evnen til å ta seg sammen.

Har alle den? Det virker som om den ikke er tilstede hos en del.

tink sa for 14år siden:

Flaks er et litt flåsete begrep her. Dessuten finnes det jo mange måter å være ressurssterk på.

For min del har valg av familie vært flaks, jeg har også vært heldig og unngått de helt store nederlagene i livet, så langt.

Jeg har vært litt kork, flytt med strømmen. Da det ikke gikk så greit ble jeg redd og dårlig til å håndtere tunge tanker. Men jeg fikk orden på dette også til slutt, tok grep. Regner meg som ressurssterk i form av lang utdannelse og evne til å ta til meg kunnskap og justere forventninger og behov etterhvert som livet forandrer seg.

007 sa for 14år siden:

Jeg skal trå varsomt her, for når det gjelder det å "ta seg sammen" er det mange lange, ømme tær ute og går.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Ja, det er det jeg lurer på. Kan man det?
Jeg er jo sånn som tar meg sammen. En sånn som ikke gir seg samme søren. Og opp gjennom årene har jeg revet meg i håret en ekstrem mengde ganger over folk som bare tråkker i samme sporet, ødelegger seg og andre og fine muligheter en etter en - fordi de ikke tar seg sammen, gjør det som er smart eller riktig eller tar valg som på noe vis er fornuftige.

Jeg har min rikelige andel av elendige valg selv også - det er ikke det.
Men der jeg har en evne til å ta konsekvensen av disse valgene og jobbe meg gjennom dem og over i noe bedre så ser det ut som dette er en evne svært mange rett og slett mangler?

007 sa for 14år siden:

Ja, jeg tror alle kan jobbe for (og klare) å snu negativitet og ta lærdom av det, eller "ta seg sammen" om man er på feil spor. Jeg tror ikke slikt er medfødt eller flaks.

tink sa for 14år siden:

Det er forskjell på å "ta seg sammen" og "bite sammen tennene" da. Jeg har tatt meg sammen i et par års tid, helt til det ikke gikk lenger. Da hadde jeg tatt meg sammen på feil måte ei god stund. Man må greie å justere ressursbruk ut fra de ressursene man har.

Ta seg sammen er vel heller ikke så heldig uttryk. Syke mennesker er ikke nødvendigvis late, selv om de ikke får gjort alt de ønsker og trenger. Men det var kanskje ikke slik du tenkte?

Det handler vel mer om en evne til problemløsing ut fra de forutsetninger man har. Hvilke mekanismer som slår ut i hjernen når noe ikke går som planlagt, faller man i do eller begynne å se på alternative løsninger?

007 sa for 14år siden:

Nå var det Nenne som først brukte uttrykket ta seg sammen i denne tråden, men jeg svarer likevel.

For meg betyr det å ta seg sammen å forsøke å endre en negativ kurs i positiv retning. Det er ikke alltid det går, men man kan alltid forsøke.

Noen oppdiktede eksempler:
Man er misfornøyd med skolen og klassemiljøet til barna. Da kan man a) Sukke og stønne over den grusomme skolen, eller b) Ta kontakt med rektor/FAU, forklare misnøyen og gi uttrykk for at man ønsker en endring.

Livet tok en uventet vending og man har ikke den utdannelsen man skulle ønske. Da kan man a) Angre, være misfornøyd, sørge eller sutre (ja, de finnes...) eller b) Vurdere om man kan ta utdannelsen nå? Eller om det er en annen (kortere, billigere?) utdannelse man kan ta? Kurs? Og om svaret er nei: godta at sånn ble det.

Barnet ditt vil gå på dansing, men det finnes ingen danseskoler der man bror. Da kan man a) Si til barnet at det desverre ikke blir noe dansing eller b) Høre med andre barn på samme alder om det er interesse for å lære dans, ta kontakt med en instruktør og forhøre seg om prisen, ta kontakt med de interessert og høre om dere skal spleie og organisere dansingen.

Dette er det ting jeg legger i å være ressurssetrk.

Divine sa for 14år siden:

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

Slettet bruker sa for 14år siden:

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

007 sa for 14år siden:

Og jeg slår meg gjerne på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i og om livet mitt. Det er faktisk noe av det jeg er mest stolt av her i livet - det kunne gått fryktelig ille om jeg ikke hadde gjort som jeg gjorde. Så får du (og andre) bare synes det er arrogant, det bryr jeg meg faktsik ikke om. :)

smilefjes skriver godt det jeg mener:

Amen!

Veslemøya sa for 14år siden:

Jeg har ikke sagt at det kun handler om det å velge og være ressurssterk. Men at det i stor grad handler om å ta ansvar for seg selv og eget liv. Og da handler det om innstilling. De aller fleste, uansett bakgrunn vil på et tidspunkt skjønne at de selv har må ta grep om sitt eget liv for både å ha kontroll på det, og å komme seg fremover. Selvfølgelig er det en fordel å ha god bagasje med seg, men dette er ikke avgjørende for å bli et ressurssterkt menneske. Mange vokser på motgang, mens enkelte ikke tåler motgang i det hele tatt. Og jeg kjenner flere som kommer fra ressurssterke hjem som absolutt ikke har kontroll på livet sitt.

DM sa for 14år siden:

Jeg leste en artikkel i går, om hvordan fattige i Afrika, som reproduserte fattighet fordi kulturen sier det. www.nytimes.com/2010/05/23/opinion/23kristof.html

Det synes jeg er et interessant innspill på det med hvilken rolle sosialisering og kultur har å gjøre. Barna fikk ikke gå på skole, fordi det kostet 1 dollar i måneden, barna fikk ikke myggnett over seg og døde av malaria, men foreldrene kjøpte ikke myggnett til de gjenlevende barna, for det kostet 6 dollar å kjøpe. Samtidig hadde foreldrene mobiltelefoner til en kostnad på 10 dollar i måneden, og far gikk ut og drakk og brukte prostituerte for store summer. Fordi det er slik kulturen er. (Det er forresten litt spennende med det tiltaket de har der nede med fokus på å få kvinner til å ta mer kontroll over økonomien og spare små summer i måneden, fordi kvinner har en tendens til å ta bedre valg enn mennene. ) Dette er slikt som kan være så utrolig vanskelig å forstå, hvor sterkt habitus i samfunnet kan være.

Habitus i samfunnet lærer oss tanke, adferds eller smaksmønstre som påvirker oss i stor grad, det er et slags felles perspektiv på samfunnet og ens egen plass der. Er man vokst opp med mennesker som er tafatte og dypt inne i offerrollen og har resignert, og miljøet rundt ikke tilbyr så mye annet, så har man ganske dårlige odds mener jeg. Men det betyr ikke at det ikke er umulig å bli ressurssterk, man skal bare ikke undervurdere påvirkningen miljø har. (Og når jeg skriver dette, så tenker jeg også på hele samfunn som gjør aldeles uforståelige ting, som de landene som fostrer opp barn til å hate og krige fordi de mener de har rett. Det er ganske uforståelig for oss som er vokst opp i et såpass fritt samfunn, og langt lettere å se i slike destruktive eksempler, enn å se det i relativt velfungerende samfunn og mennesker. )

him sa for 14år siden:

I vår del av verden (og vår tid! Ikke minst) så er det voldsomt fokus på individet, det å være sin egen "lykkes smed" etc. Og dette er jo det jeg vil kalle en steriotyp, et idealbilde eller en arktype. I andre deler av verden ville det å "gjørra det sjæl" for en kvinne kanskje medført steining. Enkelte typer mennesker lykkes bedre i enkelte typer samfunn enn andre.

Når jeg leser det Nenne og 007 skriver, så får jeg et bilde av Amerika og Australia på netthinnen. Selvmade man, cowboy, det å skape seg noe i sitt eget bilde etc. Jeg får få assosiasjoner til Japan eller Kina. Nå tror jeg ikke at noen av disse kulturene inneholder en fasit på hvordan man "bør" være, mer det at det som skal til for å lykkes ett sted, ikke er det samme som skal til for å lykkes ett annet sted.

Jeg tenker at det også er litt flaks. Personlig opplever jeg at jeg er det jeg vil kalle en "fighter", det første som slår meg hver gang jeg møter motstand er: "Hvordan skal jeg overvinne den motstanden"? Jeg tror jo at jeg hadde hatt veldig godt av å dempe denne siden hos meg. Og hadde jeg levd i Burma hadde jeg vel vært skutt for lenge siden. Men i det samfunnet jeg lever i, så er dette regnet som en "bra" egenskap. Og det er jo flaks for meg - om ikke annet.

DM sa for 14år siden:

Jeg tror det ligger et godt stykke arbeid bak det meste av det vi oppnår i livet. Men jeg tror også at noen må jobbe uhorvelig mye hardere på enkelte områder enn andre også. Noen har tunge mursteiner av destruktive foreldre, egen sykdom, uheldige opplevelser/ulykker/overgrep osv. med seg i sekken sin som gjør oppoverbakkene veldig mye brattere enn for dem som (i mitt hode) har flaks og slipper unna disse mursteinene i sekken. Men det betyr ikke at livet er en dans på roser for dem som ikke har den type mursteiner, for jeg tror at alle har vi vårt som vi må kjempe for og med (om så problemene kan virke ynkelige og små for andre som står utefor og har et litt annet perspektiv, så er de humpene også store for dem det gjelder. Kanskje cluet er at vi må opparbeide oss en evne til å komme over humpene? ).

007 sa for 14år siden:

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Jeg tror heller ikke at er født med kompetanse om hva man bør gjøre når og hvor, det tror jeg må læres. Og jeg tror at alle kan lære det.

Ellers synes jeg DM sier mye bra.

Nenne sa for 14år siden:

Hva gjør du når verden går deg i mot? Setter du deg ned, vrir hendene og sier at det er synd på deg og noen bør ta vare på deg? Samfunnet må ta ansvar for livet ditt for du greier det ikke selv? Eller leter du etter løsninger ut av problemet? Bruker nettverket ditt? Ser etter veien videre? Vi kan alle bli slått i bakken, men blir vi liggende og krever at noen får oss på beina eller prøver vi å stable oss på beina sjøl?

(Du er ikke lik smilefjes hvis noen lurte på det. Du er Hvermannsen.)

Divine sa for 14år siden:

Jeg ble ikke tenåringsgravid. Jeg er født med en interesse for det akademiske. Jeg er den eldste av oss, og slapp derfor å være yngst og "stakkarsliggjort". Jeg har ikke hatt de psykiske og fysiske plagene hun har hatt.

Blant annet.

gajamor sa for 14år siden:

Jeg tror det essensielle i "ressurssterk"-begrepet er tilpasningsdyktighet. Alle gjør feil valg i løpet av livet. Noen flere enn andre, og noen alvorligere enn andre. Men det er ikke det som avgjør hvor man ender opp til slutt! Det store spørsmålet er hva man gjør når man oppdager feilen. Klarer man å forandre seg selv? Klarer man å ro motstrøms i en periode?

Jeg er enig i det du skriver, men vil gjerne legge til en ting: -godta at sånn ble det, og gjøre det beste ut av det.

Det krever mye å ta de valgene du skisserer, 007, og det er ikke alle som klarer det i den livssituasjonen de er i. Men det området hvor man har en valg, hvor man ved hjelp av egeninnsats kan bedre livet sitt, er ved å gjøre det beste ut av det man har.

Gikk du straka vegen rett fram, eller måtte du korrigere kursen underveis? Har du gjort valg som du angret på, og som du endret i ettertid? Da er det ikke snakk om flaks, men om at du har gjort en bra jobb.

Godt innlegg!

Interessant link.

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

Vi har alt for få tilrettelagte arbeidsplasser her i landet. :sukk:

Det er vel som regel de innvandrerne som var regnet som ressurssterke i hjemlandet, som klarer seg godt i Norge også? Det er de som er gode på å tilpasse seg, bygge nettverk og lære nye ting.

Derfor tror jeg Nenne og 007 hadde klart seg utmerket i Asia også.

Det er akkurat "survival of the fittest" som er greia her. Den som er best tilpasset omgivelsene overlever. Og når omgivelsene hele tiden endres, slik de gjør i vårt samfunn, er det den som er mest tilpasningsdyktig og endringsvillig som overlever.

Divine sa for 14år siden:

Jeg har korrigert mye. Og jeg har tatt mange dumme valg. Men det er likevel flaks at det er valg som det har gått an å endre. Og det er flaks at jeg ikke er født som ekstremt dum, for da hadde jeg kanskje ikke hatt forutsetninger for å skjønne hvilke valg som var uheldige for meg.

Jeg sier ikke at jeg ikke har jobbet for det, for jeg er stolt av at jeg regnes som relativt ressurssterk i dag. Og stolt hadde jeg vel ikke vært hadde det vært snakk om BARE flaks. Men jeg tror likevel at flaks spiller en vesentlig rolle.

DM sa for 14år siden:

Det som gjør det hele så vanskelig er at det er utrolig vanskelig å finne en fast definisjon av ressurssterk, ressurssvak, friskt sykt, osv. Jeg kjenner jeg går meg mer og mer vill desto dypere jeg dykker i problemstillingen, og de ekstreme ytterpunktene presser seg hele tiden frem som eksempler.

him sa for 14år siden:

Det jeg mente er at i USA er det en kultur som går på at individet er både viktig og dyktig. Og det er mange mennesker som har gjort det knallbra i USA, i andre land er det andre kulturer hvor feks samfunnet eller familien har større betydning. (England er jo typisk slik. Med store klasseforskjeller. I USA kan du komme deg frem hvis du er et dugende menneske, men i England kommer du deg frem hvis du er født inn i riktig klasse, har gått på riktig skole etc. Selvfølgelig er dette satt litt på spissen.)

Så det jeg prøver å poengere er at den personligheten som vektlegges i denne diskusjonen ikke nødvendigvis er den personligheten som gir mest suksess i andre plasser. Du snakket om survival of the fittest, og slik uttrykket ble brukt av Darwin - nemlig at de som passet best inn var de som gjorde suksess. Og det jeg sier at det er ikke slik at alle kulturer verdsetter de samme egenskapene likt.

Jeg tror nok at alle kan gjøre noe med livene sine, men jeg tror ikke at det finnes noen fasit på hva man bør gjøre og hvordan man bør gjøre det. Av og til er det å ta kontrollen og av og til er det å jenke seg.

rine sa for 14år siden:

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig! :trasser:

him sa for 14år siden:

Så derfor mener jeg at det ikke er noen universelle egenskaper som er bedre enn andre, men i enkelte tider, enkelte kulturer, for enkelte kjønn, for enkelte aldre vil noen egenskaper passe bedre enn andre.

DM sa for 14år siden:

Men det å ta seg sammen når man trakker inn i offerrollen når noen rundt en gjør ting som en ikke burde finne seg i, det er noe annet. Da snakker man verktøy, grensesetting, valg å ta, sanksjoner å gjennomføre osv.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det er nok fordi det ofte virker som om du syns det er lett og at man er teit hvis man ikke greier det. :nemlig:/:knegg:

Nei - men litt seriøst - jeg vet fremdeles ikke om jeg tror at alle klarer å ta seg sammen eller å endre seg. Det er såpass mange der ute som aldri bryter et eneste destruktivt mønster at jeg lurer på om ikke en del rett og slett mangler evnen helt og holdent?

him sa for 14år siden:

Når det er sagt så tror jeg alle kan få til noe. Men akkurat hvem som kan få til hva tror jeg er verre å si. (Igjen det blir forskjellen på generelle utsagn og mer spesifikke antagelser.)

(Jeg har vurdert å sette meg på torget i sommer som spåkone. Hmmm ...)

Veslemøya sa for 14år siden:

Jeg opplever at de fleste kollegene mine(lærere) bruker begrepet mere snevert. Altså at elever fra ressurssterke hjem har foreldre med god økonomi, god utdannelse, gode evner og egenskaper.

rine sa for 14år siden:

Jeg får det samme inntrykket fra mange av dere i denne tråden. Jeg har faktisk aldri sagt at det "bare er å ta seg sammen" uansett hvilken situasjon man er i, og at jeg tror det er lett å gjøre det. Det kan derimot virke som om dere (noen) mener at alle kunne vært ressussterke hvis de bare tok seg sammen. :confused:

Jeg kjenner meg for øvrig godt igjen i din beskrivelse, SF. (Glemte å quote) Har jeg et problem, så gjør jeg det jeg kan for å prøve å løse det. Jeg er derimot ikke sikker på om det at jeg ofte klarer å ordne opp i ting på egen hånd gjør meg til en ressurssterk person, eller om det hele handler mer om flaks? At jeg har folk rundt meg som støtter og sånt? Jeg ser faktisk ingen grunn til å slå meg selv på brystet for at jeg har klart meg bra her i livet, det er liksom ikke snakk om at jeg har gjort det "mot alle odds." De som har grunn til å slå seg på brystet er, etter min mening, de som har gått alene i tung motbakke store deler av livet, og likevel kommet helskinnet fram, og det er det vel ikke så mange av oss som har?

tink sa for 14år siden:

Bør vi skille mellom hverdags-ressurssterk og ressurssterk i kriser?

Akkurat det Veslemøya er inne på. Når vi snakker om ressursster, som er det ofte om ressursterke foreldre, som har økonomi og kunnskaper til å ta tak i (uforutsette) problemer.

Erfaring med tunge dager og tøffe tak gir en litt annen slags styrke.

Fadese sa for 14år siden:

Men hvor mener dere at denne evnen og viljen til å ta seg sammen, endre innstilling, ta kontrollen osv. kommer fra? Er det en evne som er likt fordelt hos alle mennesker, men som noen velger bort? For jeg tenker at livsinnstillingen, evnen til å se alterantiver, unngå impulsive beslutninger og handlinger er et resultat av medfødte egenskaper og miljø. Jeg ser bare på mine barn, hvor ulikt de takler motgang. Én har en tendens til å bli bunnløst fortvilet over selv små ting, mens den andre synes å ha en mye mer konstruktiv og positiv holdning til det meste. Hva kommer det av? Har de valgt det? Denne tendensen har vært tydelig fra de var helt små, og jeg er ikke i tvil om at mye av dette er medfødt. Og så gjør de seg forhåpentligvis noen erfaringer opp gjennom oppveksten, gjennom oss foreldre, hverandre, gjennom besteforeldre, venner, lærere, venners foreldre, osv osv.
Og alt dette kan vi ha flaks eller uflaks i forhold til, både personligheten vi er født med og miljøet vi sosialiseres i.

rine sa for 14år siden:

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg tror ikke at alle kan velge å være konstruktive og ressurssterke. Jeg tror det trengs en del grunnleggende egenskaper. For eksempel kreves det en viss evne til iakttagelse, hukommelse og analyse dersom man skal greie å reflektere med litt vidde over egne relasjoner til andre.

Det er ikke alle som har de egenskapene - disse vil da ha vanskeligere for å vurdere relasjoner enn andre. Med mindre de er så heldige å komme fra en bakgrunn hvor de er omgitt av folk som i all hovedsak gir dem gode relasjoner - da går det jo bra helt av seg selv.

Kommer man fra vanskelig bakgrunn derimot så er de egenskapene man har fått med seg som trengs for å bryte ut av bakrgunnsoppsettet sitt noe man må ha for at det skal gå bra.

Slettet bruker sa for 14år siden:

:nemlig:

Viktig - det er det der med hva man har av tilgjengelige verktøy og hvilke utfordringer man står overfor.

Men på den annen side - det er jo ikke til å komme fra at et barn som vokser opp i en familie med alt på stell og mamma som baker lykkemuffins samtidig som pappa er trener på fotballen og alt på stell faktisk kommer fra et mer ressurssterkt hjem enn den som har en alenemor som jobber to jobber for å få endene til å møtes såvidt og som ikke hadde kunnet hjelpe med leksene om det sto om livet. Den ene ungen har jo unektelig tilgang på vesentlig mer ressurser. Selv om den mammaen kanskje hadde brutt sammen av å jobbe slik den andre takler.

Veslemøya sa for 14år siden:

Men det kan jo også gå andre veien. Du er vant til å få alt servert, at det stilles lite krav til deg i forhold til ansvar for deg selv og at du blir trøstet og "dikkedarret" når du møter bittelitt motgang.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jo. Men erfaringsmessig så møter de som kommer fra ressurssterke familier faktisk ikke på så mye motgang - dermed går det oftere bra.

Også tror jeg man kan lære å bli meget selvstendig av å komme fra gode kår også. Men man har kanskje ikke det samme behovet for løsrivelse? Eller for endring?

(Jeg kommer ikke fra gode kår - dermed vet jeg egentlig ikke så mye om hvordan man blir voksen under slike.)

Fadese sa for 14år siden:

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og jeg er veldig enig. Jeg tror at mange av de menneskene som ofte defineres som "de svake" i samfunnet er personer som mobiliserer store ressurser for å velge livet, stå opp om morgenen, sende inn meldekortet til NAV eller hva det måtte være. Mennesker som har opplevd så mange og alvorlige tap og krenkelser at de fleste av oss har vanskelig for å tro det er sant.

Milfrid sa for 14år siden:

Nå har jeg tenkt litt på det og kommet fram til at det må ligge en god del personlige egenskaper i det å være ressurssterk, all den tid det finnes ressurssvake mennesker fra "gode familier", hvor alt ligger til rette for at de skal få ting til, men som likevel ikke fikser livet. På samme måte som det finnes mennesker som kommer fra "dårlige familier", som har opplevd misbruk og jævelskap, hvor alt har ligget til rette for at de skulle bukke under, men hvor de likevel har klart å komme på rett spor og leve gode liv. Da vil ikke jeg snakke om flaks og uflaks, men om egenskaper.

Og egenskaper tror jeg ikke er likt fordelt. Jeg tror ikke alle evner å "ta seg sammen". Gitt en viss situasjon vil mennesker reagere ulikt. Noen med apati, andre med handlekraft. Og da er det personlige egenskaper som betyr noe, ikke flaks og uflaks.

Så kan man kanskje si at man hadde flaks som fikk handlekraft som en del av pakken man ble tildelt? :gruble:

Fadese sa for 14år siden:

:nemlig:

Veslemøya sa for 14år siden:

Jeg synes flaks og uflaks er dårlige begreper om noe som er så komplekst/ sammensatt.

Men hvis man tenker på motivasjon, innstilling osv. som medfødte egenskaper så er jeg enig med Milfrid. Men jeg hangler/ er fremdeles litt usikker på hvor jeg står i forhold til dette med arv(gener) og miljø.

Bokormen sa for 14år siden:

Jeg kjenner folk som har fått det meste servert på sølvfat som alltid setter seg ned og syter hvis de møter en liten dump i veien, til tross for at de har mer støtte og hjelp enn de fleste. Er det da (ofte) snakk om veldig liten handlekraft/vilje, eller er det rett og slett bortskjemthet?

Divine sa for 14år siden:

:nemlig:

007 sa for 14år siden:

Divine sa for 14år siden:

Selvsagt er det hardt arbeid, og ingen skal ta fra deg den æren, men hadde du vært født med en annen personlighet, så hadde du kanskje ikke hatt evnen til å takle knallhardt arbeid av denne typen.

007 sa for 14år siden:

Jeg tror ikke det har noe som helst med flaks av personlighet å gjøre, Divine. Jeg tror det er en indre styrke, en indre motivasjon, og at alle har den. Så kan man velge om man vil kjempe eller resignere.

Men dette er hva jeg tror, jeg sier ikke at det er fasiten.

Jeg søker forresten ingen ære for at jeg har et OK liv, det er mange som meg.

Divine sa for 14år siden:

Mens jeg tror at ikke alle har den, uansett hvor mye man skulle ønske man hadde den.

007 sa for 14år siden:

Og der tror vi forskjellig, Divine. Noe som heldigvis er lov her på FP.

Milfrid sa for 14år siden:

Det er det heldigvis. ;)

Men hvis man skal følge din tankegang om at alle har evnen til å ta seg sammen og klare seg - være løvetannbarn. Hva er da galt med dem som ikke klarer det? For noe må jo være galt med dem siden de ikke bruker evnene de har? Er de late? Dumme?

Jeg sider med Divine i dette synet, jeg tror ikke alle er født med de samme evnene. Og jeg tror heller ikke at alle har samme psykiske og fysiske utgangspunkt til å benytte seg av de evnene de har.

All ære til de(re) som klarer å blomstre gjennom hardt arbeid, på tross av et umulig utgangspunkt. Men jeg ser ingen grunn til å hovere over dem som ikke klarte det.

Toffskij sa for 14år siden:

Jeg skjønner godt hva du mener med indre styrke og motivasjon, 007, men jeg tror slett ikke alle har den. (Jeg baserer meg på eksempler fra nær slekt.)

Toffskij sa for 14år siden:

Og for the record, folk som kommer seg fram gjennom alskens motgang og får til ting fra vanskelige utgangspunkt fortjener all ære. De har ikke hatt flaks med mye, det aller meste har vært hardt arbeid. Det er flott å se. Men jeg tror man må være av en viss støpning for å få det til, og jeg synes det er unødvendig strengt å anta at alle andre kunne klart det samme under samme forhold.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Tusen takk for innmeldelse i en eksklusiv klubb. :hjerter:

Jeg har bannet meg vei gjennom livet og dratt meg selv på bena mange ganger. Også har jeg prøvd å dra andre på bena. Noen ganger etter håret. Og blitt fortvilet, knust, kjempet videre når bena visner under dem idet jeg slipper taket. Der jeg setter bena under meg så må mange andre holdes oppe om så etter håret - de setter aldri egne bein under.

Og det er det som gjør at jeg lurer på om de rett og slett ikke kan?

For jeg orker ikke at det er sånn at de ikke gidder siden jeg holder dem. :neiognei: