Altså i edru tilstand, være seg på jobben, med venner, i sosiale lag hvor du nå enn måtte befinne deg?
Jeg har nylig kommet til en erkjennelse av at dette er noe jeg ikke liker. Jeg blir virkelig satt ut av å bli flørtet med på steder jeg ikke er forberedt på det. Om jeg er på en eller annen fest kommer det sjelden som en bombe på meg om noen flørter, men jeg er dårlig på å styre med sånt andre steder.
Men dette er nå bare meg, jeg har registrert at andre har det annerledes og derfor lurer jeg på hvor rar jeg eventuelt er i forhold til normalen?
Ja, masse. Men veldig overdrevent og åpenlyst, sånn at det ikke er noe tvil om at det er helt uskyldig og mest humoristisk. Flørting i det skjulte bedriver jeg ikke. Lenger. :flau:
Flørt er sunt! Jeg savner superkollegaen min som jeg kunne flørte med uten at det ble "skummelt". Kanskje det er den "skumle" flørten du synes er vanskelig å takle, altså sånn flørt hvor det blir litt uklart om vedkommende mener for mye med det? Sånt er jeg også litt redd for, men uforpliktende venneflørt er både synt og deilig for selvbildet mener jeg. Nå for tida synes jeg at jeg har for lite flørt i hverdagen min (sånn utenom mannen naturligvis). Savner det. :nemlig:
Nei flørting er helt udefinerbart for meg, jeg er ikke rette personen til å sette ord på hva det innebærer. For meg er det bare plutselig en følelse av å få for mye oppmerksomhet i forhold til hva jeg forventer meg og jeg blir helt satt ut av hva jeg skal legge i det.
Kom gjerne med en definisjon noen andre her altså.
Hverken flørter eller blir flørtet med av andre enn min elskede(som jeg merker hvertfall). Helt greit, jeg er mer enn fornøyd med å flørte med min mann! :hjerter:
Nei, jeg flørter aldeles ikke. De gangene jeg har hatt intensjoner om å flørte er de få gangene i livet jeg har tidd bom stille og ikke fått ut et ord så dette er definitivt et fag jeg ikke kan :hehehe: Jeg kan lett bli utilpass om noen skulle flørte med meg når jeg ikke er i modus til det, som da mannen min prøvde seg, for eksempel (før vi ble kjent). Om man ikke får respons på flørten sin, og allikevel fortsetter, kan jeg bli nokså indignert og føle at intimsonen min blir invadert og da oppnår man heller det motsatte hos meg (det vil si; når det gjaldt mannen min endret jeg visst mening et eller annet sted langs veien). Andre ganger, om vi snakker for eksempel byen og menn som flørter med det første og beste de ser og det altså ikke ligger noe mer bak, takler jeg det langt bedre for da blir det ikke så "personlig".
Det jeg definerer som den typen flørting jeg bedriver ute med andre, er jo ikke hoppetilsengs-flørting. Det er jo en annen, og helt ufarlig flørting. Og det ville vært helt uproblematisk om mannen var i samme rom.
Ja, som i at jeg innimellom klistrer på et smil og gjør meg hyggelig for kollegaer, publikum, kassamannen på REMA eller dama som ikke vet om vi skal vike til høyre eller til venstre når vi passerer hverandre.
Alene på byen hender det også at jeg prater med andre menn, på en måte som kan karakteriserer som flørt av andre som ser på. Trekker meg alltid tilbake, vifter med ringen eller begynnerå prate om barna mine dersom det går for langt.
Jeg flørter med alle stort sett hele tiden. Det er bare sånn jeg er. Ikke sånn seksuelt ladet flørting med alle altså, bare sånn hyggelig-flørt. For det meste. Kvinner som menn, unger som eldre.
Ja, dette er en øvelse som jeg gjør uten at mannen er til stede. Er han der, så får han den oppmerksomheten. Synes likevel ikke jeg tråkker over noen grenser. Går ut i fra at han gjør det samme når jeg ikke er til stede - bortsett fra at han ikke er så flink til å flørte...
Jeg også savner flørtekollegaenmin. Jeg er forøvrig mye mer komfortabel med uskyldig dagtidsflørt enn ute-på-byen-flørt. Nettopp fordi det første er helt uskyldig mens det andre gjerne ligger forventninger bak av den andre parten, særlig om det er noen man ikke kjenner fra før.
Tja, om definisjonen for flørting er å smile, le masse, få andre til å le og komme med litt frekke kommentarer så flørter jeg ofte og mye.
Er veldig klar på hvor grensen går, og tåler ikke om noen tar på meg eller gjør kommentarene "skitne".
Jeg kan gjerne småprate med betjeningen i butikken, smile litt og le litt. Neppe så det er slitsomt.
Flørting i form av høg latter, morsomme kommentarer, koselige blikk og slikt, bedriver jeg med kollagaer, men det ligger på det nivået der, og det er aldri ment som noe annet.
Jeg tror ikke jeg flørter, gjør jeg det er det i hvert fall ikke bevisst. Jeg har noen mannlige kolleger som jeg trives veldig godt sammen med, og som jeg har en mye ledigere tone med enn med resten av kollegene. Spøk, fliring, tull og tøys med dem er bare akkurat det, og ikke ladet med intime tvetydigheter eller undertoner.
Jeg savner også kollegane mine. Og liker også bedre å flørte med folk som vet at jeg ikke legger noe i det. Selv om det har slått meg at det kanskje ikke alltid er like åpenbart for de som observerer flørten at det ikke er noe i det. :knegg: Men drit og dra, jeg gidder ikke å henge meg opp i hva andre tenker om den saken, så lenge både jeg, flørteobjektene og mannen min vet at jeg er godt gift og har planer om å forbli det ;)
Dere som flørter konstant, dere er sikre på at dere ikke bare er hyggelige og omgjengelige sammen med andre da? I mitt hode er det noe annet enn flørting. :nemlig: Jeg er er hyggelig og omgjengelig, men sjelden jeg egentlig FLØRTER ja.
Nei, jeg flørter definitivt med de jeg sier jeg flørter med. Ikke bare snakk om å være omgjengelig og hyggelig, selv om det er mange jeg er det med også, selvfølgelig. Det er en distinkt forskjell i tone og kroppsspråk på å være hyggelig og omgjengelig, og på å være flørtete.
Men for tiden jobber jeg mest med kvinner midt i livet og gamle menn. Jeg blir flørtet med, men å flørte tilbake med mannfolk på over 70 er ikke helt min greie. :hehehe:
Men egentlig har jeg nok bremset litt, ble litt skremt av en episode for noen år tilbake.
Det begynte en ny gutt/mann hos oss, en kjempesøt sak som flørtet med alt og alle. Og som de fleste andre flørtet jeg litt tilbake (på en humoristisk og morsom måte, trodde jeg i allefall), eneste forskjellen er at jeg plutselig hadde han på døra en sen kveld. Det skjedde ikke med noen av mine andre kollegaer. :rolleyes: (Og jeg var ikke mer heftig i flørten enn de altså. :fnise: )
Jeg er blid og omgjengelig med de fleste, men endel jeg flørter med ja. Og spesielt et par av gutta på jobben ;) De er homo begge to, og det er så befriende å kunne flørte litt skikkelig med de. Det kan jo IKKE misforståes :knegg:
.jpg)
