Pga situasjoner i familien hvor det har vært behov for sykehjemsplass nå i ikke så alt for fjern fortid, så har jeg sett at tilbudet på sykehjemsplasser ikke er stort nok.
Noen har sågar ment at det er bedre for de eldre å være på sykehjem heller enn å være hjemme for å få stimulering i hverdagen, og få et sosialt nettverk. Når man blir gammel så vil jo ofte en stor del av nettverket være falt fra.
Det er da jeg tenker litt på argumentasjonen med bhg. At barna må lære sosiale koder etc.
I tillegg så har man bhg for at foreldre skal kunne jobbe. På sikt må man kanskje bygge ut sykehjemsplassene, evt lage en "gamlehage" slik at barna kan jobbe på dagtid.
Eller, hvordan skal man kunne løse det når de gamle er så på bærtur at de ikke klarer å huske å spise, men når de spiser så fungerer de.
Hvordan skal man løse denne utfordringen i storbyene? Det er jo der problemmet er størst, slik jeg har forstått det.
Dagplass på sykehjem blir jo på sett og hvis "gamlehage" i praksis. Den gamle blir tatt opp av hjemmesykepleien eller pårørende, hentet av bussen til dagsenteret, er der hele dagen og blir kjørt hjem på ettermiddagen. Mange av mine pasienter har dette tilbudet. Noen for sin egen del, fordi de ønsker å være sosiale, komme seg ut ect. Andre for å avlaste ektefelle og familie.
Jeg skjønte ikke helt spørsmålet ditt. Mener du hva man kan gjøre for at voksne barn lettere kan ta seg av sine aldrende foreldre og samtidig være i jobb? Det finnes jo allerede dagplasser på sykehjem eller eldresentre. Hvor man får servert mat, er i kontakt med andre eldre, har aktiviteter etc. Men generelt hvordan man økonomisk og samfunnsmessig best løser eldrebølgen som kommer, aner jeg ikke.
Men det er jo ventetid for å komme til på dagplassen. Burde det kanskje vært sånn at alle hadde krav eller rett på dagplass når de ble 75 år? :knegg: jfr barnehagelovnaden til halvorsen?
Øke antall dagsenter (og plasser der) og det samme med serviceboliger/omsorgsboliger?
Samtidig er det jo mange eldre som vil bo hjemme. Skal man tvinge dem ut?
Det er det da, kan man det? Om de vil bo hjemme, men barna ikke orker/vil/ønsker at de skal være hjemme, hvem skal ta avgjørelsen? Og om barna ikke aksepterer avgjørelsen hva da?
Vel, det har vært et mildt sagt hett tema i min familie og man kan jo faktisk ikke tvinge noen til å flytte bare fordi det passer bedre for de andre. Samtidig får man, ikke her i hvert fall, plass i servicebolig med mindre man trenger det.
Vi har vært gjennom krigen både for å komme fra eget hjem til servicebolig og fra servicebolig til sykehjem. Begge deler har vært høyst nødvendig, men det er likevel veldig tøft å tvinge de gamle til å flytte på seg.
(Digresjon: Jeg har truet min mor med at hun, mens hun fortsatt er nogelunde tilsnakkendes, skal skrive under på at hun skal flytte før det blir for jævlig. Og jeg mener det. Mye kunne vært spart, i vår familie, om man hadde bragt temaet på bane en smule tidligere.)
Det er også veldig mange som vil på sykehjem, men ikke får plass.
Tidligere hadde vi jo gamlehjem. Det er jo helt borte, og mye er vel erstattet med omsorgsboliger, men endel av de som nå har omsorgsbolig som jeg har snakket med gjennom jobb sier ofte selv at "det var bedre da mor/far var gamle, de var på gamlehjem de, og hadde noen å snakke med"
Mange ser jo bare hjemmesykepleien om morgenen og kanksje hjemmehjelp en dag i uka, resten sitter de mye alene.
Ru sier akkurat det jeg vil si, og jeg har gjort akkurat det samme overfor mine foreldre, det vi ikke har funnet ut er om det finnes et ferdig dokument hvor dette er satt i system.
Dvs; vil et sånt dokument ha noen verdi den dagen det er aktuellt?
En av grunnene til at gamlehjemmene forsvant, var at de unge ikke skulle havne på gamlehjem, derfor ble alle heller omdøpt til sykehjem, så nå er det ingen unge på gamlehjem lenger.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
