Jeg har tenkt lenge på hva det er som gjør at så veldig mange kvinner i Norge (og sikkert menn også?) ender opp med å bli sykemeldte for kortere eller lengre tid på grunn av utbrenthet/utslitthet? Jeg har selv hatt en slik runde for noen år siden, der summen av jobb og barn og en del andre stressmomenter over tid ble for mye for meg, og jeg endte opp med sykemelding. Jeg tror ikke jeg jobber på en spesielt vanskelig arbeidsplass, har et spesielt krevende yrke eller hadde en spesielt vanskelig livssituasjon.
Jeg har hatt mange negative tanker om at dette skyldtes at jeg var lat, dum, ga meg for lett osv, men jeg vet egentlig med meg selv at det ikke stemmer. Og så ser jeg jo at det samme skjer på nytt og på nytt med mine kolleger og med andre mennesker rundt meg. Jeg tror det er noe med systemet, noe med de strukturene vi lever under, kanskje noe med de holdningene og tankene vi har om livet som bidrar til fenomenet. Er det tidsklemma? Vil vi for mye? Er vi urealistiske? Er det noe strukturelt med arbeidslivet (utover problemer som kan oppstå på den enkelte arbeidsplass)? Jeg vet at noen hevder at vi har et for generøst sykemeldingssystem i Norge, men jeg har vanskelig for å tro at dette kan være årsaken til problemene som ligger bak sykemeldingene, selv om det kanskje ville ha vært vanskeligere å få sykemelding på dette grunnlaget i en del andre land.
Jeg kan bare svare for meg selv og jeg vet at jeg satte for høye forventinger og krav til meg selv. Når så sjefen min ble syk og jeg måtte gjøre hans jobb i tillegg til meg så ble mine egne krav for høye fordi jeg ikke klarte å gjøre en halvveis god jobb og ble frustrert over at jeg ikke rakk over alle arbeidsoppgavene.
Jeg er i etterkant veldig glad for at jeg gikk på en smell for det har lært meg masse om hvilke signaler krooppen sender og når jeg bør ta det litt roligere.
Vi lever i et både-og samfunn der alt skal perfeksjoneres. Jeg tror det blir verre og verre for hver generasjon til et visst punkt der kravene senkes igjen. Det i kombinasjon med liten nei-trening gir sykdom etter en stund. Hvis livet leves enklere og folk har mer kontakt med magefølelsen og lar viljen styre mindre tror jeg folk vil få det bedre og føle at de lever sitt eget liv i større grad. Altfor mange lever for å oppfylle krav og forventninger i stedet for å nyte livet og være tilstede i det.
Jeg har tenkt litt på dette, siden jeg har observert to forskjellige typer som blir utbrent. Det er de som er veldig veldig engasjert i det de driver med, slik at de nesten aldri legger det fra seg. Den andre gruppa er mødre med full jobb, og med alt for mye ansvar for hus og barn. Altså at far i huset ikke bidrar i særlig grad. Og en ting som karakteriserer disse damene er at de skal ha alt så veldig perfekt hele tiden. Veldig ryddig hus, nyvasket hele tiden, alt skal være på stell.
Det er mulig det er tilfeldig at de jeg kjenner til som har "møtt veggen" stort sett hører til en av disse to gruppene, det er ihvertfall noe jeg har observert.
Jeg tror at man må lære seg å lytte litt til kroppen og vite om sine grenser. At man aldri føler man er bra nok og gjør nok tror jeg kan føre til at man blir nedbrutt av mindre. Tror man trenger ha mer tro på seg selv og akseptere at man ikke alltid er i form og faktisk ta hensyn til det.
Kanskje dette er en konsekvens av "konkurransesamfunnet" som blir tøffere og tøffere?
Jeg er redd dette innlegget blir å spore av, men jeg er dessverre inne i en periode hvor jeg bruker ett og samme svar på alle spørsmål om hva som er galt i verden: Fordi vi alle er gjeldsslavene til de private bankene, direkte eller indirekte. Slaver kan ikke velge å trappe ned arbeidet en periode. Ikke uten å kjenne rentepisken svi på ryggen.
Fra en annen post på et eksternt forum som illustrerer dilemmaet det er å skulle betale alle renteutgiftene i et pengesystem som ikke inneholder penger til å dekke rentene, og man ikke ønsker å fremskaffe dem gjennom å ta opp nye, rentebærende lån:
Det sykeste med pengesystemet vi i dag har, er at om alle betalte ned lånene sine, så ville det ikke lenger finnes penger i omløp. Dermed ville vi alle mistet jobbene våre og blitt nødt til å spise småstein.
Om vi fratok private banker retten til å lage nye penger i form av lån, og gav den tilbake til folket selv (staten), så hadde folket arbeidet for seg selv i stedet for å slave for private interesser. Det burde bedret mulighetene betraktelig for å kunne tilpasse tempoet i arbeidslivet til det beste for landet og dets innbyggere. Slik samfunnet er innrettet nå, så arbeider vi alle for å betale ned en samlet gjeld som bare vokser og vokser.
Så rart at du skulle ta opp det akkurat i dag, for jeg fikk vite i dag at daglig leder på jobben min ikke ville gi meg videre ansettelse fra høsten fordi jeg ikke viste samme engasjement i vinter som jeg gjorde i høst. At det var fordi jeg hadde full stilling, to kronisk syke barn pluss en til og hus og heim og et brutalt underskudd på søvn, se det spilte ingen rolle. Vi pratet litt om dette og jeg ser jo det at flink-pike-syndromet gjør seg sterkt gjeldende hos meg, jeg er så oppsatt på at jeg skal klare alt at jeg omtrent ikke klarer noen ting. Heldigvis har jeg en sjef (ikke daglig leder) som ser mine gode kvaliteter og gir meg muligheten til å fortsette, men jeg kjenner at jeg blir litt matt av at jeg, som var helt nedkjørt, bare bet tennene sammen og gjennomførte jobben min og får kritikk for at jeg ikke var sprudlende og positiv samtidig.
Albertine, så utrolig urettferdig og feil. :klemmer: Men jeg forsto ikke helt, er det sjefen din eller daglig leder som tar avgjørelsen om videre ansettelse?
Det å gå på midlertidige kontrakter tror jeg definitivt er med på å bidra til at mange biter tennene sammen og strekker strikken lenger enn godt er, i frykt for å ikke få jobb videre når kontrakten går ut.
Det er sjefen som har den avgjørende stemmen, så det var heldigvis han som fikk siste ordet. Men det er jammen ikke greit å skulle jobbe sammen med denne daglige lederen etter dette. :sukk:
Det skjønner jeg veldig godt! Og jeg tenker at det å ha en sånn daglig leder er en kjempestor risikofaktor ifht nettopp utbrenthet og sykemelding. Håper at du klarer å ta fatt i dette her i stedet for å vende bebreidelsen mot deg selv.
Veldig godt å høre at det ordnet seg med fortsatt ansettelse, og at du har en fornuftig sjef!:riktig: Kanskje han kan ta seg en alvorsprat med daglig leder?:nemlig:
Jeg har fått mye samme tilbakemeldingene fra daglig leder som deg Arietta. Desverre for henne så har jeg fast stilling ;) Jeg ble sykemeldt for over 3mnd siden for betennelse i skulderen. Men når jeg satt hjemme kom det over meg hvor sliten jeg egentlig har vert. Er forsatt for gåen til å gå ut i jobb igjen. I går klarte jeg ikke de 3 timene i aktiv engang. Man skal være sprudlene mot barn, ansatte og foreldre hver dag. Ha overskudd til å takle dette samtidig som de presser flere barn, og ferre ansatte inn på avdelingen. Og så skal man ha like godt humør etter at daglig leder oppfører seg ikke like hyggelig mot deg.
Vel, hvis du mener å si at du ikke ser noe galt med verdensøkonomien som system, et økonomisk system som vil kollapse med mindre omformingen av naturressurser til penger for alltid fortsetter med å vokse eksponensielt inn i himmelen og forbi, så tror jeg noen må ha luktet på en helt annen type striper. :snill:
Jeg var nok for glad i jobben min, hadde for høye krav til meg selv og var nesten ute av stand til å si nei eller ta opp problemene når de begynte å hope seg opp. Og så overvurderte jeg mine egne krefter. Jeg trodde at det bare hadlet om å bite tennene sammen og ta seg sammen, jeg var faktisk ikke klar over at det var en grense der kroppen sa nei.
Mange går nok på en større eller mindre smell av samme grunn. Kanskje man må det for å bli litt klokere? Livet mitt hadde veldig godt av den smellen, selv om det var tøft da det sto på.
Oh come on! Du bruker informasjonskilder som det her, som hevder at amerikanerne selv stod bak 9/11. Og beskriver det pengepolitiske systemet på måter som ikke henger sammen i det hele tatt. Og du mener det er jeg som svir i neseborene? :gal:
For min del var det hjemmesituasjonen som gjorde det. Sov minimalt og hadde en svært krevende sønn. Krevende jobb og vanskelig sjef. Det endte i 6 md sykemeld.
For meg tror jeg det hele handler om totalt feil type arbeid. Jeg kan være drivende flink til å føre regnskap når jeg er fit for fight, men det er drepende kjedelig. Og hva har jeg jobbet med de siste åtte årene? Regnskap. Og andre typer kontorarbeid. Som jeg kan - jeg er flink og jeg er effektiv. Når jeg bare er frisk.
I tillegg ser jeg at det å si i fra om at jeg ikke helt får til, at noe er for mye - det er en ting jeg ikke kan. Jeg har ikke lært det og det er ikke noe det er 'lov' til å 'unnskylde' seg med i min familie. Vi skal stå på og jobbe og ikke være late eller sluntre unna. Jeg har vært på tur mot denne veggen nå sikkert i syv år, og det sier muligens mest om oppdragelsen jeg har fått at jeg har stått på så lenge uten å falle før.
Jeg har en vei å gå for å klare å se at jeg ikke er lat, giddalaus, unnasluntrer. At jeg ikke skal ta meg sammen mer, ikke skal stå på til tenna er bitt i stykker. Mental prosess som jeg regner med blir drit tøff.
Ok, jeg ble utbrent uten å ha barn, jeg jobbet i en jobb som hadde en type stress jeg tydeligvis ikke taklet.
Jeg tror det er flere grunner til at folk blir utbrent.
Noen kan oppleve ting på arbeidsplassen slik som meg, og ikke klare å takle det. JEg endte opp som en skjelvende bylt bak resepsjonsdisken i spaet der jeg jobbet, og ble sent på diverse undersøkelser av hodet blant annet. Ja, det var ikke noe annet galt enn at jeg trengte hvile, og jeg slet med svimmelhet pga det der i ca et år.
En annen årsak enn jobb (for det er jo de som blir utbrent pga andre ting) så tror jeg det handler mye om samfunnet vårt. Det var ikke slik at man ble utbrent på samme måte før, ikke i den grad vi ser det i dag.
Jeg tror at det at vi skal opprettholde samme standard hjemme, på det sosiale plan, på å ha et flott hjem, ha et fantastisk forhold, være kone, mamma, venninne, arbeidskollega, og vellykket på alle plan gjør at det kan bli for mye for alle og enhver. Dette gjelder jo også menn. De som oss kvinner ønsker å fremstå som vellykket på alle plan, og det kan jo gå det, om alt flyter som det skal. Men kommer det uforutsette ting som gjør en av momentene mer krevende over tid så er det ikke så rart at man blir utmattet.
Dette ble kanskje litt rotete, men dere skjønner kanskje hva jeg mener?
Jeg tror det var lettere å dra hjem fra jobb og legge igjen jobben der den hører hjemme før. Nå skal man liksom være så tilgjengelig hele tiden?
Det er mange som nevner dette med at vi stiller for store krav til oss selv, effektivitet, prestasjon, perfeksjon. Dette er noe jeg til en viss grad kjenner igjen hos meg selv. Samtidig har jeg en liten djevel som sitter på skuldra mi og sier at egentlig kan jeg jo ikke si at jeg stiller så store krav til meg selv når jeg i virkeligheten verken er effektiv, spesielt dyktig eller leverer fra meg perfekte oppgaver... :himle:
Mangel på konkret tilbakemelding tror jeg også er et savn for mange. For meg var det en stor overgang å gå fra å være skoleelev og student der jeg med jevne mellomrom
hadde eksamener og prøver og fikk konkrete tilbakemeldinger i form av karakterer og vurderinger fra lærere og professorer, til en jobb der man skulle prestere uten at man fikk noe særlig respons på om det man gjorde var godt nok eller ikke.
Men hvorfor er vi så mange som føler det slik? Er det skolen som gir oss en slik innstilling, eller er det noe med "flink-jente" rollen som vel egentlig handler om kjønnsrollemønster? Og hvordan kan hver enkelt ta ansvaret for å forandre en personlig innstilling som kan føre til utbrenthet? Hvor mye ansvar kan og bør sjefer og ledelse egentlig ha?
Jeg har aldri vært utbrent, men jøye så nære jeg har vært.
Første gang var livet mitt blitt en aldeles uhåndterlig sandwich av konfliktfylt samlivsbrudd, ekstremt krevende lederverv, to ekstrajobber for å få endene til å møtes, normal vekttallsproduksjon for å vise verden at jeg ikke lot verv, samlivsbrudd eller ekstrajobber hindre studiene osv.
Grunnen til at det nesten gikk galt var at jeg aldri tillot meg selv å stoppe opp og kjenne etter, jeg bare jobbet og jobbet og jobbet, jeg sov nesten ikke, spiste nesten ikke, jeg drakk kaffe, røykte sigaretter og drakk meg full for å få sove etter 20 timers arbeidsdag. :gal: Det hjalp å ta en liten studiepause semesteret etter, gå litt til psykolog og begynne den ti år lange prosessen på å lære at godt nok er godt nok. Jeg mente perfekt var godt nok og var veldig streng med meg selv.
Andre gang jeg nesten smalt i veggen var da jeg jobbet med de aller aller tyngste sakene i barnevernet gjennom tidene og hadde arbeidsdager fylt utelukkende av omsorgssvikt, overgrep og barnevoldtekter. Ingen debriefing og ekstremt arbeidspress, mange nye og ekstrem gjennomtrekk i avdelingen, jeg var alene i min profesjon og hadde lite faglig sparring. Det ble ekstremt tungt i kombinasjon med tungt mediekjør og at vi var UFB og ventet på utredning. Ekstremt frustrerende. Jeg byttet jobb og fikk hjelp til å få barn og så ble det bedre.
Etterhvert har jeg lært at jeg må masse fleksibilitet i jobben, ha det godt på hjemmebane og jobbe med ting som engasjerer meg og ikke kveler meg. Barnevoldtekter anbefales ikke som standardhverdag. :niks: Og så prøver jeg å ikke være ekstremflinkis og øver på å være her og nå og være fornøyd.
De jeg kjenner som er diagnostisert som utbrente er deprimerte og har hatt altfor høye krav til alle felt i livet samtidig og har lagt Dagobertsandwicher, der jobb, verv, familie og etterutdanning blir For Mye Av Det Gode.
Det med å øve seg på at godt nok er godt nok tror jeg er kjempeviktig! :nikker: Ikke bare i jobbsammenheng men også ellers i livet.
Det vanskeligste området å tenke at godt nok er godt nok er kanskje ifht morsrollen? Når jeg var alene med ungene i 10 dager i strekk i forrige uke øvde jeg meg på å tenke at om de nå hadde flekkete t-skjorte eller bustete hår når jeg leverte dem i bhg/på skolen så var det kanskje likevel godt nok, og ikke grunn for meg til å føle meg som en dårlig mor. :nemlig:
:nikker: Jepp. Nå er jeg sykemeldt og orker rett og slett ikke alt jeg pleier å orke. Det får meg til å føle meg som en dass, og jeg må snakke litt med meg selv hver dag for å huske at jeg rett og slett ikke skal prioritere høy standard på hus, hårfletting eller stryking, men babyen i magen.
Jeg synes det er vrient å finne en standard for heim og barnas klær og liknende som stemmer med begge foreldrenes innsats og forventninger til hvordan det skal være.
Bare et lite hjertesukk. Når jeg bestemmer meg for å gi litt beng, så blir noen andre stressa og sur.
En ting til som jeg tror kan være vesentlig i sammenhengen.
Jeg har, i likhet med mange andre, utelukkende fått positive tilbakemeldinger fra mine foreldre relatert til prestasjoner. Jeg har i ryggmargen at jeg må fortjene kjærlighet og positive tilbakemeldinger gjennom gode prestasjoner. Å bli elsket betingelsesløst bare fordi man fins er nok en veldig god medisin mot Flink-Pike-adferden.
Mine unger skal i hvert fall få slippe å gjøre seg fortjent til min kjærlighet.
Fordi hagen skal være tom for løvetann, man har enå høy standard for renslighet at man vasker 18 maskiner klær i uka, man skal ha det strøkent hjemme til enhver tid, man skal være en optimal og overpedagogisk mor (far) og man skal samtidig yte 120 % på jobb. Så får man det ikke til, man får dårlig samvittighet og spises opp innenfra.
Og personlig mener jeg det er kravene hjemme som står for mesteparten av problemene hos de fleste jeg kjenner. Mange har helt sinnsyke krav til hvordan hus og hage skal se ut når man tar med i betraktningen at det gjerne bor 3 barn der.
Når en finansminister fra SV går ut i en finanskrise og ber tynt om at folk må bruke minst like mye penger som før, så begynte jeg å undres hvordan tingene henger sammen. Et grunnleggende spørsmål som hvordan penger blir til i dagens pengesystem er ikke noe man lærer i skolesystemet, og derfor ikke noe folk flest har innsikt i eller en mening om. Blåruss eller ei.
Når undringen melder seg hos meg, er det naturlig å henvende meg til Internett. På nett finner man informasjon fra mange kilder, og mange av disse kildene står med begge beina godt plantet i en eller annen religion, politisk ideologi som ligger langt ute til siden den ene eller andre veien, det er konspirasjonsleire, mer eller mindre anerkjente dommedagsprofeter og gudene vet hva. Så når jeg tar med kildehenvisninger, betyr det ikke at jeg går god for kilden. Det er for at folk her skal kunne ta opplysningene jeg henter fra kilden med den nødvendige klypen salt, og lettere kunne komme med gode motargumenter i en opplysende diskusjon.
Kommentarer som "Og bankene kommuniserer med hverandre gjennom kondensstriper på himmelen!" forteller kun at du er uenig, men tilfører ikke diskusjonen noe som helst. Det gjør heller ikke tilsvar som insinuerer at du er høy som et juletre, så den posten skulle jeg gjerne tatt tilbake. ;)
Paul Grignon har laget filmen Money as Debt II, hvor han gir sin beskrivelse av det pengepolitiske systemet. I filmen argumenterer han for at det i systemet aldri vil være nok penger, og at det derfor er dømt til å kollapse. Denne beskrivelsen mangler ikke motargumenter, og disse tar han opp på denne web-siden, hvor han bl.a. skriver:
[LEFT]For meg virker det fundamentalt galt at veksten i finansverdenen og dens fiat-penger ikke er begrenset av produksjonsvekst av varer og tjenester i den virkelige verden, men du er mer enn hjertelig velkommen til å overbevise meg om at Grignon ikke har peiling på hva han snakker om.
[/LEFT]
Jeg skjønner fremdeles ikke sammenhengen mellom konspirasjonsteoriene Mett presenterer og utbrenthet som jeg helt klart oppfatter som en risikofaktor ved et prestasjonsorientert (kvinne-)adferd, der man stabler sammen prestasjonskravene fra tidligere tider, med heltidsarbeidende menn som hadde hjemmeværende koner og heltidshusmødre som kunne bruke all tid heimen innenfor et normaldøgn.
Jeg har forsåvidt ikke noe problem med å være med på at den rådende kapitalistiske verdensordninga er en av problemets røtter, sammen med patriarkatet og kanskje noen flere store strukturelle forklaringer. Sånn sett er ikke Metts argumenter helt skivebom, men kanskje litt grovt skyts?
I denne tråden er det mest nærliggende å konsentrere seg om hver arbeidstakers prioriteringer, og forventningene som stilles til oss både av andre og oss selv. I så måte kan pengesystemet sies å være en avsporing. I hovedinnlegget stilles det derimot flere spørsmål, som bør kunne diskuteres i parallell. Blant annet stilles det spørsmålstegn ved om "det er noe med systemet, noe med de strukturene vi lever under" som fører til for stort arbeidspress. Som svar på det trakk jeg inn pengesystemet og storkapitalen. Ja, helt klart med et vel grovkalibret skyts. Hva kan jeg si? Jeg har lett for å bli overivrig, og skyter fra hofta med kanoner.
Når tilbakebetaling av gjeld forhindres av mengden penger som tilføres systemet, så blir pengene i seg selv en faktor som fører til konkurser. Det blir et rotterace hvor noen bedrifter ikke blir å fullføre, uansett hvor fort de løper. I tillegg vil den varierende tilgangen på kreditt føre til urolige svingninger fra "boom" til "bust", hvor gjentatte nedgangstider og frykten for dem vil føre til ekstra arbeidspress på arbeidstakere. Selvpålagt så vel som fra ledelsen.
Når finansielle bobler har blitt så vanlig, i alt fra dot com til boligmarkedet, at vi ikke ofrer dem en tanke i diskusjoner som omhandler presset i arbeidslivet, så synes jeg det er moro å komme drassende med grovt skyts. Grovt skyts vekker oppsikt. Alle burde ha en kanon. I forhold til håndvåpen har kanoner den fordelen at de er vanskelig å bære med seg skjult. Da skal man i hvert fall ha fryktelig stor frakk.
Jeg tror det er mange ulike grunner til at man blir utslitt / utbrent,- både samfunnsmessige og personlige grunner. For min egen del var det en stressende jobb-situasjon over lang tid med mye overtid og sjelden pauser, kombinert med bekymring og oppfølging av syke foreldre ,og 3 barn, mange våkenetter, et ønske om å stille opp for alle som trengte det, etc. Jeg hadde ikke klart å stoppe opp selv for å gjøre noe med det, om jeg ikke hadde fått en konkret kollaps med påfølgende sykehusinnleggelse. Fikk etterhvert diagnosen utbrenthet, og oppå det en haug med ulike infeksjoner i kroppen.Har nå vært sykmeldt ett år.
På jobben min gikk sykmeldingene i taket da klassestørrelsen økte fra 25 til 30. På sykehjemmet jeg var innom møtte mange veggen da de gikk ned til en nattevakt pr. avdeling. Jeg har også møtt folk fra den store postreformen som fnatten beskriver. Den ene jeg snakket med tror jeg til slutt ble presset til uføretrygd, de klarte ikke å omskolere ham/henne. Den gamle jobben klarte h'n helt utmerket.
Mange interessante tanker her. Jeg tror en viktig årsak er vi har så mange muligheter og så mye det er mulig å gjøre med livene våre at vi rett og slett ikke makter å velge hvor vi skal legge energien vår hen. Tidligere var det jo ikke mange valgmuligheter, verden var oversiktlig og enkel og man visste hva konsekvensene av det man gjorde ble. Nå vet vi ikke det lenger.
Vi står ovenfor millioner av valg, i forhold til jobb, utdanning, partner, måte å leve livet, prioritere pengene sine osv. , der vi ikke vet konsekvensene av noen av dem. Og siden vi har alle mulighetene, bør vi vel benytte oss av alle da?
Derfor skal vi ta lange utdanninger og etterutdanninger, ha fantastiske karrierer, vi skal være kjærlige med barna våre, ha ekteskap basert på ekte kjærlighet, vi skal konsumere kultur som konserter, tv-serier, film, bøker (det er lett å glemme at dette kan ta MYE tid), vi skal ha fine hjem og vi skal dra på fine og spennende turer og ferier. Det er rett og slett ikke grenser for hva vi skal kunne oppnå, og vi makter ikke å sette grensene overfor økonomistyrte virksomheter heller. Så blir det en slags kollektiv prosess der vi ødelegger for hverandre - at du er så flink og får til så mye gjør livet mitt vanskeligere siden jeg må sette de samme krav til meg selv.
Jeg slenger meg også på den bemerkningen til Mim - vi er oppdratt på selvtilliten vår (troen på at vi får til alt) fremfor selvfølelsen (troen på at vi er verdt noe tross alt).
Jeg var faktisk på et veldig interessant seminar om dette på fredag, hvor konklusjonen (forenklet) var at grunnen til at så mange brenner ut er at summen av aktivitet er høyere enn summen av tilført energi. Vi er rett og slett ikke flinke nok til å stoppe opp og lytte til kroppens signaler, men peiser på i et sinnsykt tempo og på høy gir på alle livets områder.
Jeg syns denne artikkelen beskriver det veldig godt.
Vi kjøre runder med stressmestringskurs på jobben og då snakkar vi om at summen blir for stor som enkelte her oppe nevner. Arenaene våre blir rett og slett for fullbooka og dei hindre kvarandre i å gi energi.
Eg har sjøl vore sjukmeldt i tidligare jobbar, men eg veit jo i ettertid at det ikkje handla om jobben min. Samlivsbrudd, små ungar, lite søvn, "mat på fat", dugnadar, krevande foreldre, bursdagsselskap med glattkjemde ungar, krav om trening som eg ALDRI klare stille osv osv osv.
Eg trur ikkje det er sjølve JOBBEN som gjer at kvinner blir sjukmeldt, det er alt rundt oss. Og det kan ikkje vi sjukmelde oss frå og mange av oss har også problem med å gi frå oss oppgåver.
Det satt langt inne og seie til sjefen min i forrige MAS at "Nei, eg har ikkje krefter til vidareutdanning på BI denne hausten. Kanskje neste år, men ikkje no". For eg vil jo vere alt; Eg vil jo vere fantastisk på alle områder. Men eg må i alle fall prioritere; Akkurat no er det å gjere en god jobb, vere ei glad mamma, lage god mat, vere sosial og vere kjæreste som er viktigast i mitt liv. Eg trur ein slik stopp der en faktisk tenke over kva en vil bruke livet og energien sin på er viktig.
Og så kjenne eg meg godt igjen i det Mim skrive om prestasjonsbasert kjærlighet. Eg blir kvalm.
Jeg tror at mange er inne på mye fornuftig her. Det er kombinasjonen av ting som brenner folk ut.
Og jeg tror også at det er mange som har urealistiske forventninger til både seg selv, jobben sin, familien, kolleger, samfunnet, og så videre.
Man innbiller seg at "alle andre" klarer både det ene og det andre, og da skal man ikke være noe dårligere.
Det sies fra mange hold at arbeidslivet i dag er langt tøffere enn for bare noen år siden. Det er godt mulig, jeg skal ikke si at det er feil. Samtidig vil jeg påstå at ser vi arbeidslivet i et lengre perspektiv så må vi da ha det bedre i dag enn "før i tiden"? Før i tiden, da folk jobbet 12-14 timer om dag 6 dager i uka og ikke hadde ferie, for eksempel.
Men på den annen side var det sjelden to fulltidsarbeidende i en familie med barn, da.
Jeg tror at det med barn og familie er undervurdert som stressfaktor. Både for kvinner og menn, for å ha det sagt. Det er ikke uvanlig med unger som er urolige om natta, er syke, og så videre. Men i vårt samfunn har vi ikke tid til det. I den PerfekteFamilien kommer man seg opp om morgenen og får ungene i barnehagen og på skolen, og kommer seg selv på jobb, selv om man har sovet 2 timer i løpet av natt. Skulle barna være syke sånn at barnehagen nekter å ta i mot dem, så må en av foreldrene være hjemme, men aller helst gjør man det sånn at man jobber litt hjemmefra eller tar ungen med seg på jobben en stund, før man plasserer barnet hos bestemor/nabo et par timer så man får unna litt mer. (Og merk - barnet blir ikke nødvendigvis hjemme fordi foreldrene mener at barnet er sykt, men fordi barnehagen ikke vil ha syke barn der.)
Men så kan man sammenligne med andre land, med dårligere velferdssystem enn det norske, og lure på hvordan arbeidstakere i andre land unngår å bli utbrent. Med kortere fødselspermisjoner, dårligere rettigheter ved sykdom og så videre - hvordan henger det sammen? Er nordmenn spesielt sutrete og tåler lite?
Jeg tror det er fordi man hele tiden skal måtte prestere noe. Man har nesten ikke fri når man sover en gang, for man skal sove minst 7 timer sammenhengende, ellers går det meste i dass.
På dagtid skal man være slank, pen, flittig, dyktig, yte 110% HELE føkkings tiden. Dette i tillegg til plettfritt hus, fritidsaktiviteter, aktive ferieturer osv. Og barna skal også være perfekte selvsagt.
Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan bli for mye for mange.
Før i tiden er et veldig ullent begrep. Det dekker det gamle bondesamfunnet der man jobbet for mat på fatet og tak over hodet, familien var et arbeidsfellesskap med faste oppgaver til alle. Det hadde nok sine fordeler og ulemper.
Fra ca 1850 kom den industrielle revolusjonen til Norge. De første fabrikkarbeiderne er nærmere arbeidstakere etter dagens definisjon. De ble kjørt knallhardt, i noen familier måtte alle jobbe, mann, kone og barn. Etterhvert kom først forbud mot barnearbeid, siden regulerte arbeidstider og 8-timersdagen på 1930-tallet om jeg ikke husker helt feil. Det har vært masse hardt og farlig arbeid, folk ble utslitt i kroppen og døde med eller av slitasjesykdommer før de ble gamle. I mange familier var det nok også to fulltidsarbeidende, om mor "bare" var husmor i mellomkrigstida, så var det likevel mye mer arbeid enn de fleste av oss kan sette oss inn i. Mange damer hadde også ekstraarbeid som småindustri de drev hjemme eller vaskejobber rundt om kring.
Det presset vi har i dag er helt annerledes, det står ikke om livet på samme måte - vi overlever alltids, men vi skal jo ha det så flott og fint og pent rundt oss. Som blant annet Wix er inne på.
Jeg tror ikke vi egentlig kan sammenlikne gamle dager med nå - og industriarbeidstida utgjør en liten del av historien.
Vi har mange valg, og innimellom blir de valgene vanskelige. Vi har også et stort ansvar for hele tiden å velge rett. Vi må også (spesielt oss damer) innse at innimellom må vi faktisk velge noe bort. Vi må skille mellom egens og andres forventninger til oss. Selvfølgelig forventer alle andre at vi skal fortsette å greie hus og heim og jobben og ungene og alt når vi gang på gang biter tennene sammen og får ting til å gli.
Andre har i tillegg dårlige eller kaotiske ledertilstander på arbeidet. Arbeidsplasser er i omstilling og vi må lære nye arbeidsoppgaver og metoder. Jeg har lært den siste uka at ustabil ledelse er som et svart hull på mitt energinivå. Mye selvtillit kan forsvinne i dette svarte hullet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
