Det kan nesten se sånn ut, når jeg leser i diverse tråder rundt her.
Jeg synes nemlig ikke solbrun hud er finere enn ikke-solbrun hud, og synes det er skikkelig rart at folk f.eks. ikke vil gå i skjørt før de har fått litt farge (evt. selbruningsfarge). Stygg hud er stygg hud - uansett farge, og det samme gjelder pen hud, synes nå jeg.
Er det virkelig alle som synes man er penere brun altså?
Jeg er ganske enig med deg ...
Men ofte er stygg hud(??) litt mindre stygg med litt farge på. Ikke nødvendigvis nøttebrun men jo hvitere man er jo mer 'syns' på og i huden.
Jeg skrev "stygg" fordi mange klager på ting som jeg synes man ser like godt når huden er brun. F.eks. strekkmerker. De blir ikke penere når de er beigegule i stedet for blålige, liksom. :fnis:
Nå skulle jeg inn her og si at det kommer an på huden, og bruke Elinblu som eksempel. For du har så utrolig fin hud, og jeg nekter å tro at den blir finere med farge, for da blir jeg sur. :mumle: For min hud er ikke så pen når den er helt uten farge, den har det best med bittelitt sol. Det skal ikke mer enn et par timer ute i sola, vi snakker såvisst ikke nøttebrun. :hehehe:
Alle ujevnheter i huden blir mye mindre synlig med litt farge, og hårsekkene på bena blir usynlige. Cellulittene ser også mye fastere ut når jeg er brun.
Klart, har man perfekt hun på hele kroppen og er fast i fisken... da er det ikke så mye å hente med litt brunfarge.
Da får du trøste deg med at jeg synes du er superfin, hvit som du er. :nemlig:
Det er forresten utrolig mange som ikke blir brune, bare mørkerosa, men likevel ikke tar hintet og synes attpåtil de er finere i griserosa enn i hvit. :angst:
Det synes jeg er veldig individuelt. For min egen del, synes jeg at jeg tar meg best ut når jeg har litt farge, jeg blir ganske nøttebrun på sommeren. Men jeg synes også mange er helt nydelige med lys/blek hud. Så jeg synes overhodet ikke at det er allment skjønnhetsideal som tilsier at "brun er penest" - det er rom for alle variasjoner. :nemlig:
Nå er jeg ikke helt uhildet i denne sammenheng :knegg:, men jeg vil frimodig skyte inn et "alt med måte". Noe jeg virkelig ikke synes er pent, er voldsom og overdreven brunfarge, gjerne med tilhørende solrynker, som omtrent utsletter alt av ansiktstrekk.
:nikker: jeg er hvit året rundt, får litt farge i ferien, selv om jeg er mye under en parasoll, særlig i Syden. Virker nesten som om noen blir fornærmet fordi man ikke ønsker å bli brun... Dessuten er alle veldig påpasselige med å understreke hvor lite de har solt seg, selv om de er helt mørke. Det er bra å være brun, men ikke bra å bruke tid på det.
Jeg er godt over 40 og må innrømme at jeg synes veldig brune damer på min alder, er gørrharry. :sparke:
Ja, litt sånn "hvorfor ønsker du ikke å bli like frisk og fin som meg"? :rolleyes:
Jeg kunne godt tenke meg å være litt gyllen, jeg altså, men det er bare ikke verdt det. For å oppnå den fargen som en solsterk person får på kanskje to timer, må jeg sole meg mange timer om dagen i minst et par uker. Nå når jeg er helt ute av trening, er det sikkert enda verre - tilnærmet umulig. Noe av det mest ubehagelige jeg kan tenke meg, er soling, så da får jeg heller være hvit. Det blir så mye hard og vond jobbing for et helt minimalt resultat.
Solrynker, spesielt i dekolleteen (hvordan i all verden skrives det fornorsket?!) er utrolig, utrolig stygg. Tett etterfulgt av solrynker i ansiktet.
Jeg synes vel generelt at man kler best den fargen man har fra naturens side, og her i nord er de fleste ganske lyse av seg, og det naturlige er det fineste for meg. En blek søritaliener blir selvsagt noe annet.
Jeg liker veldig godt å være hvit, og lurer på hvilken ond gud som ikke har gitt meg rødt hår og fregner som matcher huden min. :sur:
Her der jeg bor så bør man helst ikke være for brun. Da ser man ut som en turist. ;)
I områder der det ikke er så mye sol og der de som har råd til det kan ta ferie på steder der det er mye sol så er det populært å være brun. På steder der det er mye sol og der det er de som jobber ute (som regel = lavtlønnet yrke) så er det mer inn å være lys i huden.
Litt farge syns jeg kan være kledelig, men jeg liker å være forsiktig med huden.
Jeg ser godt at endel virkelig synes synd på meg som er så hvit, selv langt ut på sommeren. Egentlig har jeg skyldt på soleksem, det stemmer forsåvidt også, men egentlig er det mest at jeg rett og slett trives langt bedre i skyggen. Får jo litt farge, da, men ikke sammenlignet med mange andre.
Ikke sant? Denne har jeg hørt hundre ganger før, jeg også. :rolleyes: Som om jeg trenger solstråler direkte på naken hud for å kunne ha det ålreit på ferie.
Jeg pleide å grue meg som en hund til å komme hjem fra sydenturer i de få årene jeg drev med sånt. Kommentarene lot ikke vente på seg. Alle var så ekstremt opptatt av hvordan det var mulig å være så hvit etter en ferie - himmelfalne, nærmest litt indignerte (og medlidende).
Jeg synes ikke det er finere med solbrun hud nei. Jeg synes de fleste ser gamle og rynkete ut når de har vært mye i sola.
Jeg synes det er fint med melkehvit hud både i ansikt og på kropp. Maria Bonnevi har fine farger. Hun hadde aldri kledd å være spesielt solbrun. Men er du mørk så kler du selvsagt brun hud.
Jammen godt at både bleke og solbrune har noen argumenter å trøste seg med. :knegg:
Jeg synes jo overhodet ikke at de fleste ser gamle og rynkete ut selv om de er brune. Men noen gjør det. (Spesielt en del sydentravere.) Ei heller at alle melkehvite er attraktive. Men noen er det.
Det er jeg veldig enig i! I det store og hele er vel naturlig hud finest, synes jeg. Enten naturlig hvit eller naturlig solbrun. Jeg synes det er utrolig lite pent med overdreven bruk av brunkrem også- får liksom lyst til å ta neglen og lage en ripe :sparke:
Elinblu sa:
Nå er jeg ikke helt uhildet i denne sammenheng :knegg:, men jeg vil frimodig skyte inn et "alt med måte". Noe jeg virkelig ikke synes er pent, er voldsom og overdreven brunfarge, gjerne med tilhørende solrynker, som omtrent utsletter alt av ansiktstrekk.
Jeg føler meg mye bedre med litt farge på kroppen og er generelt veldig glad i sola. Ikke blir jeg brent og brunfargen kommer fort. Jeg føler at huden min ser jevnere og bedre ut med litt farge
Eg er absolutt mest komfortabel med å vere brun, og hadde det ikkje vore skadeleg, hadde eg nok hatt solarium på badet. :knegg: Er ikkje så opptatt av kva farge andre har, men syns absolutt at eg kler best å vere brun.
Jeg syns JEG ser finere ut litt brun. Jeg får lett farge og er liksom "laget" for å ha det, så sant jeg er litt ute i frisk luft. Dermed kler jeg det best også.
Folk som er "naturlig bleke" passer best å være det, i grunnen. Men også de ser gjerne bedre ut når de ser ut som om de har vært ute og fått litt frisk luft. Litt farge i kinnene, liksom.
Det er derfor det ser så corny ut når folk som åpenbart er skapt lyse i huden, bruker masse solarium eller selvbruningskrem - det er tydelig at det ikke er "meningen", liksom.
Jeg er ikke så opptatt av å sole meg, og blir hvert år forundret over at det er noe som må kommenteres liksom - det er tydeligvis ikke the done thing å tillate seg å ha bleke legger selv mot slutten av sommeren.
Det er veldig individuelt, men når jeg uttaler meg om at jeg ikke vil gå i skjørt før jeg har fått litt farge gjelder det mine ben spesifikt, og betyr på ingen måte at ingen mennesker bør gå med skjørt uten farge. kun at jeg ikke bør det.
Jeg syns helt klart det er penest med litt farge på meg selv, jeg ser mye freshere ut. Men så får jeg egentlig en ganske fin gylden farge og. Noen kler best å være hvite, andre kler å være mørke, mørke brune.
Pelen sa:
Her der jeg bor så bør man helst ikke være for brun. Da ser man ut som en turist. ;)
I områder der det ikke er så mye sol og der de som har råd til det kan ta ferie på steder der det er mye sol så er det populært å være brun. På steder der det er mye sol og der det er de som jobber ute (som regel = lavtlønnet yrke) så er det mer inn å være lys i huden.
Litt farge syns jeg kan være kledelig, men jeg liker å være forsiktig med huden.
Da mamma bodde i Shanghai lurte en kineser på hvorfor hun var så stygg og brun, hun måtte enten være hagearbeider eller i mafian. :knegg:
Jeg syns begge deler kan være fint, og for min egen del så syns jeg det er deilig å få litt brunfarge om sommeren. Da føler jeg meg litt annerledes og mer sommerlig, på en måte ... :) Jeg er ikke blant dem som blir mørkenøttebrune uansett hva jeg gjør, men jeg blir jo litt lysebrun etterhvert og trives med det.
Men det er jo ikke farlig å ha solarium på badet, det bare tar veldig stor plass :fnis:
Ellers føler jeg meg også mer komfortabel med litt solbrun farge, men jeg orker ikke å ligge og sole meg, så den får komme på av seg selv. Jeg smører meg forresten alltid med solkrem når jeg skal være ute og jeg vet det er sol.
Min hud er definitivt penere solbrun. Jeg elsker solen og blir deprimert om jeg ikke får noen soltimer hver sommer. Om vinteren føler jeg meg bleik og trist, og jeg syns det er kjipt å gå ut om våren med vinterhvite legger. Antakelig er jeg så bleik og stygg om vinteren fordi jeg er så mørk i fargene ellers. Det ser ut som om jeg farger hår og bryn svarte når huden blir vinterbleik.
Jeg er naturlig blek og passer ikke til det. Jeg ser ut som om jeg er dausjuk halve året. :mumle:
Derfor liker jeg å få litt farge (men solbrun har jeg aldri blitt), selv om det betyr at jeg blir fregnegurine og solbrent underveis.
Nå ser det ut til at huden min tar mer farge for hvert svangerskap, og det passer meg ypperlig. Nøttebrun kommer jeg aldri til å bli uansett, men jeg føler meg altså bedre med litt farge.
Sånne der solariumsslaver ser ikke noe bra ut. :niks:
Eg kler best litt farge. Når vinteren er på hell og våren er på vei, ser eg ikkje ut. Føler meg bleik, tufs og som ei grå lita mus. Håret er og heilt på bærtur. Men straks sola begynner å ta tak, så får eg farge. Og eg føler meg mykje betre.
Men me er alle forskjellige. Nokon kler best å vera lyse, andre trivest best med litt farge.
Solrynker, spesielt i dekolleteen (hvordan i all verden skrives det fornorsket?!) er utrolig, utrolig stygg.
At det var...?
Ikke enig. Jeg blir sjelden/aldri brun, men synes det er fint å ha litt farge. Jeg hadde sett gal ut som mørkebrun, siden jeg er så lys i huden fra før, men litt farge kler jeg.
Og, ja, det hender at jeg går rundt som griserosa, men det er ikke fordi jeg synes det er finere enn hvitt, det skjer de gangene jeg har glemt solkrem. :nemlig:
Og så synes jeg det ser morsomt ut å være solariumsnøttebrun i Norge om vinteren. :humre:
Jeg har forandret meg MYE paa dette. För var det om aa gjöre aa vaere svartest mulig, viste gjerne frem magen etter Sydenferien, liksom. Om jeg flasset etter et par dager eller ble brent, gjorde ingenting. Maalet var den sortbrune fargen. Naa trives jeg godt med litt farge paa kroppen, saerlig i ansiktet for jeg föler det ser freshere ut og huden min blir stort sett bedre (mindre fet, mindre uren). Jeg har imidlertid over hodet ingenting imot aa gaa uten strömper eller i bikini/utringet kjole etc. selv om jeg ikke har noe som helst farge. För ville jeg helst bruke selvbruning paa beina eller ta en tur i solariumet för jeg kledde av meg, naa bryr jeg meg ikke i det hele tatt. Jeg sitter mest i skyggen under en parasoll naar vi er i solen, og blir passe brun likevel.
Huden min er ganske ujevn i fargen når jeg er blek så jeg trives best med litt farge. Lett for å få kviser har jeg også, og sol hjelper. Ellers må jeg bruke masse sminke for at huden skal se bedre og det gidder jeg ikke. Og hadde jeg giddet så hadde vel noen hatt meninger om det også.
Jeg er blek og blir ikke fort brun. Jeg hater å sole meg, liker meg best i skyggen. Men sånn egentlig skulle jeg ønske jeg ble litt brunere. Jeg fikk alltid kommentarer da jeg var liten om hvordan det var muuuulig å være så blek om sommeren. Så har nok litt komplekser. Heldigvis ser det ut til at det å være blek er blitt litt mer akseptert nå som man er mer klar over skadene ved for mye soling.
Det kommer helt an på, men sånn generellt syns jeg det er penere med litt farge enn uten.
Jeg blir veldig fort brun og må innrømme jeg er glad for det. MIN hud er helt klart penere med farge enn uten selv om jeg er heldig og har relativt fin hud. Jeg ser også friskere og penere ut når jeg er gyllen i huden enn når jeg er blek.
Jeg er ikke en Nicole Kidman type som er vakker med hvit porselenshud. :niks:
Jeg får vilt mange blåmerker, og grønngulblåfargen i de ser bedre ut mot brun hud enn blek hud. Sånn generelt tenker jeg vel ikke så mye over det, bortsett fra om noen er ekstremsolariumrynketebrune eller om de ser sykelig bleke ut.
Huden min ser ut som skummetmelk om vinteren, og jeg ser rett og slett litt pjusk ut fra oktober til april omtrent. Jeg higer ikke etter å bli mørkebrun, men trives definitivt best når huden har fått litt farge.
Noen kler å være pent og passe småbrune, noen kler å være blekere. Men jeg synes faktisk ingen kler å være skikkelig brunsvidde. Synes det ser ulekkert og usunt ut.
Rart det der, de jeg syntes så flott ut for 20 år siden, ser litt sånn hudkreft&rynkersnart ut for meg nå. Litt uansvarlig, litt white-trash, omtrent som med røykere.
Jeg blir fryktelig gul og uryddig i ansiktet (og forøvrig generelt på kroppen) når jeg er bleik så her hjelper det definitivt med litt bruntone. Synes generelt det er fint med sommerbrun hud, men slett ikke på alle. Elinblu er et godt eksempel på hud som er penest i orginalfargen :nikker:
Jeg er blond og relativt blek og bor er sted med masse sol. Jeg smører meg med høy solfaktor (et sted mellom 45 og 70 alt etter når på året) i ansiktet og 50 på kroppen. Jeg tenker som så at litt gyllen farge er fint (på meg), men at det ikke er verd å bli rynkete og risikere hudkreft for å bli brun.
Jeg er naturlig blek, og har stort sett trivdes med det det meste av livet (bortsett fra den gangen jeg ble sendt på legevakta med annengrads solforbrenninger, da, men det er jo en annen sak). Det var en liten periode på ungdomsskolen at jeg prøvde å "sole" meg av og til (med faktor 25, mind you), og det eneste det førte med seg var at jeg fungerte som et ypperlig trøste-middel for skuffede solturist-venninner etter endt ferie. Bare å sammenligne med Kanina, liksom. Nå om dagen bruker jeg svakt selvbrunende bodylotion for å bli litt mindre blåhvit på leggene. Som aC har jeg også en del blåmerker på beina, og kombinert med at huden ser gjennomsiktig ut, synes jeg det er litt finere med et litt mer gyllent preg. Men jeg kommer aldri til å bli brun av den grunn.
Jeg kjenner en som blir så brun at huden enkelte steder ser ut som svidd elefant-skinn, (antakelig fordi hun ikke bruker solkrem og bare lar det stå til), og det synes jeg er mindre pent (hun er meget lyshudet i utgangspunktet). Men generelt er det bare fint med litt farge på de som får det. Jeg forbeholder meg dog retten til å kunne gå i hvitt og duse farger om sommeren, selv om det angivelig får meg til å se ut som et spøkelse. :nemlig:
Jeg synes hvit hud er veldig fint, men selv er jeg blålig hvit og det er ikke fullt så vakkert. Tilhører også dem som ser best ut med litt farge på kroppen.
Jeg synes at jeg ser best ut med solbrun hud, men har ikke gjort meg opp noen mening om andre. Jeg legger vel egentlig ikke merke til om andre har blåhvite eller gyldne legger. Hvorfor er det noen som knapt kan få farge? Er det mengden pigmenter i huden som avgjør?
Hvit pen hud er veldig nydelig, men det er ikke så mange som har det.
Jeg er mer blek og dvask, og jeg synes det hjelper seg fælt med litt farge på flesket. Jeg blir aldri kjempebrun, men bare det å bli kvitt det lyseblå, se litt friskere ut gjør godt for meg.
Og jeg liker å være i sola, men MÅ ikke være der. Har vært ganske mye i syden og har begynt å være litt i skyggen midt på dagen, da det faktisk ikke er sunt med mange lange soldager etterhverandre.
Jeg blir bra brun på sommeren (hvis jeg er ute), og blir veldig blek på vinteren. Jeg er komfortabel med begge. Jeg synes det er fint for da har jeg sjansen til å bruke litt forskjellige farger og ha variasjon i fargene mine igjennom året. Jeg synes ikke at solbrun hud er "finere" enn blek hud, hvert til sitt bruk synes jeg. Men når det gjelder bena mine så liker jeg dem best brune for da føler jeg at de ser slankere ut.
Jeg synes generelt det er finere med litt brunfarge. På de fleste, ja. Men det er jo ikke sånn at jeg ser ned på de som er hvite. Jeg antar bare at de ikke liker å sole seg, ikke har hud som blir brun, har hud som blir frarådet for mye sol osv.
Jeg ser at det er lett å snu seg motsatt vei i diskusjonen her. Det er tillatt å snakke nedlatende om dem som er brune. Noen blir jo kjempefort neste svarte, skal de da unngå sola for ikke å se sånn ut, liksom.
Og så er det det med hvor viktig sol er for oss. Jeg kjenner mange eldre som er kjemperynkete av sol. Vi kan synes det er harry osv, men disse bryr seg hverken om rynker eller nødvendigvis brunhet. Men har stor glede av å oppholde seg mye i sola. Da må vel det være greit.
Og jeg er en av de med dritstygg kløft (som ble nevnt her). Jeg har rett og slett fått solskader der. Jeg smører meg, men akkurat der er huden så tynn at den har fått skader, rett og slett. Dumt, men får ikke gjort noe med det. Jeg elsker å oppholde meg i sol og varme og nekter å holde meg i skyggen av frykt for rynker.
Noen er perfekt tilpasset for et liv i et land med lite sol, og har lite pigmenter. De tar opp masse D-vitaminer fra sola, selv med lite eksponering.
Noen andre er resultat av en eller annen portugisisk strandet sjømann en gang i tida, og har pigmenter som tilsier et liv med en god del mer soleksponering, og bedre tilgang på d-vitaminer i sol-lys. Vi trenger faktisk å være mer i sola, også.
Folk som er helt mørke i huden risikerer faktisk d-vitaminmangel av å bo i Norge.
Og blekasikter risikerer å bli brente som tomater av å være i sydligere strøk.
Man burde egentlig ikke flytte til andre breddegrader enn man har hud til, sånn sett. :p
Hvis det var mitt svar du siktet til, så svarer jeg: ja, noen burde i alle fall beskytte seg bedre mot sola. Selv om man blir brun, blir man utsatt for kreftfremkallende stråling fra sola. Og man får lettere rynker, hvis det er noe man bryr seg om. Jeg ser jo ikke ned på hun jeg nevnte over her, fordi hun lar være å bruke solkrem og dermed ser helt svidd ut, det er jo hennes valg. Men jeg har litt vanskelig for å forstå at man virkelig ønsker å se sånn ut, når det er så enkelt å smøre seg litt før man går ut om morgenen. :vetikke: Nå siktet jeg ikke til solskader, altså, mer det at hun blir så brunsvidd i selve solingssesongen. Det er jo også klart at har man først fått rynker av sola, er jo ikke det noe å gjøre med. Og det er jo også en form for skjønnhet å være en som stråler av solskinn!
Jeg synes solbrun hud er fint, det også. :værsågod:
Det kan jo være at man bruker solkrem selv om man er blitt brun. Mannen min er en sånn som går fra vinterhud til mørkebrun på 1-2-3, og han fortsetter å smøre seg med høy faktor, og blir bare brunere og brunere for det. Så han beskytter seg mot sola, men blir brun allikevel. Og sånn er det jo for noen -skulle bare ønske det var sånn for meg også :knegg:
Når vi har vært i syden en uke, så ser det ut som om han har vært der én mnd, og at jeg kom dagen før..
Stygg hud, ser myyye bedre ut med litt farge! Kritthvite legger feks med store fremmhevede blodårer er noe av det verste. Sol eller noen runder med selvbruningskrem gjør huden og bena finere!
Hvit porselenshud er dermed fint.
Ja, det er jo sant. Jeg møtte forøvrig noen i familien i går, og de var både knallbrune og knallrøde på én gang. :skremt: Jeg nekter å tro at det går an å bli solbrent med solfaktor 30 om man samtidig blir så brun altså. :hehehe:
Jeg ser helt klart mest fresh ut med litt farge, og blir fort brun.
Fortsetter å smøre med solkrem selv om jeg blir mørkebrun, for solbrent kan man jammen bli for det. Men ikke like høy faktor etter at fargen har kommet, men aldri under faktor 6.
Jeg syns brun hud er mye finere enn hvit misunnelig. Men jeg syns også at det kan bli for mye av det gode. Overdose selvbruning blir sjelden pent, og heller ikke overdreven soling. Selv er jeg kritthvit om vinteren, og off-white om sommeren, så her er det liten fare for brun og pen hud:)
Jeg synes det er penere med litt gyllen hud (eller hudfarge), enn blåhvit som jeg er, ja. Alt "vises" liksom på meg, ting blir mye mer fremtredende når man er blåhvit. Dessuten synes jeg de aller fleste sommerklærne er penest på når man har litt farge på kroppen. :jupp:
Rhett er antagelig et sånt portugisisk avkom som Poly snakker om, mens mine vikingforfedre har vært begredelig trofaste. Jeg blir så sakte brun at det stort sett ikke er verdt strevet, men jeg foretrekker helt klart det lett gylne fremfor skummet melk.
Barna ser ut til å ha arvet Rhett, særlig storebror. Jeg er glad for det, det er virkelig ukult å få disse medlidende blikkene i tenårene.
Jeg synes det er pent å være litt brun, huden min blir penere, klærne blir penere og verden blir hyggeligere. Jeg liker sol/solarium foran selvbruningsprodukter.
Jeg trives desidert best med litt farge på huden ja. Jeg er veldig glad i solen, men ligger ikke som et slakt og slikker sol hele dagen for det.
Men jeg blir veldig mye blidere når solen skinner :knegg:
Jeg blir brunere og brunere med årene har jeg merket. Og mer og mer fornuftig mtp solkrem og øvrig beskyttelse. Så selv om jeg blir brunere nå enn før, er jeg bedre beskyttet mot skadelige ettervirkninger.
Jeg blir ganske fint brun synes jeg. Ikke skjoldete og får en fin gylden farge all over :fornøyd:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.