Nå har jeg sagt meg villig til å være med på en ungdomsklubb i blant, maks en gang i måneden pr. idag. Så har jeg vært med på å starte en kvinnegruppe, Natteravner og i går ringte rektor fra ungdomsskolen for det var krise. De måtte ha en til person til FAU for å få et FAU på skolen. Jeg sa ja. Det var så lite jobb så...... FAU skulle prøve å møte for andre gang. Forrige onsdag var de bare 3 personer. Så noen timer etter rektor ringte så var jeg på FAUmøte
I tillegg jobber jeg en del som lærervikar og jeg studere på universitetet, fulltidsstudium over nettet.
Sist, men ikke minst har jeg tre barn.
Min mann ble litt sur på meg og jeg skjønner ham. Han er redd jeg skal slite meg ut og få brystkreften tilbake.
Er det bare jeg som tror at verden trenger meg eller har vi noen fler her inne?
Har dere noen lure strategier på å si nei, uten å komme med lange forklaringer som ikke holder mål. Jeg har prøvd å bare si nei jeg kan ikke, men jeg er ikke overbevisende nok..... :rolleyes:
Tenk på følgende: Jeg har stor respekt for dem som sier nei, for jeg vet at de virkelig mener det når de sier ja.
Du er i din fulle rett til å si nei. Trenger ikke begrunne det engang, det holder å si nei. Hvis du må ha en grunn, så si at kalenderen din henger på veggen hjemme, og be om å få sjekke den før du svarer. Så ringer du tilbake og sier nei.
Har du lyst til alt du sier ja til? Slik at det å si nei egentlig er fordi du burde?
Jeg sier (eller skal jeg si sa), ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til. Da hjelper det godt å faktisk stoppe ja-et før det kommer ut av munnen - for det kom før jeg egentlig hadde tenkt meg om....
Gi seg selv litt tid til å tenke. Enten kjøpe seg tid med å stille spørsmål, for å få vite litt mer. Eller faktisk si at dette trenger jeg å tenke litt på. Hvis man ikke svarer på autopilot, men faktisk vurderer det de spør om, så er det lettere å bli klar over hva man egentlig vil og bedre forberedt på å at man vil si nei.
Jeg har tusen verv, det føles i hvert fall slik til tider.
Jeg deler alle forespørsler inn i 3 kategorier:
1 - Hva jeg MÅ være med på,
2 - Hva jeg BØR være med på, og
3 - Hva jeg har lyst å være på.
Kategori 1 sier seg selv, det er noe jeg må prioritere. Kategori 2 vrir jeg meg unna med god samvittighet, og kategori 3 blir det litt ymse alt ettersom hva passer familien.
F.eks:
Styret i borettslaget: Bør jeg være med? Nei. Har jeg egentlig lyst? Nei. - med andre ord en enkel sak å si nei til. Noen andre får ta seg av den saken.
SU i barnehagen: Jeg må ikke, men jeg bør, og jeg har lyst. Det er ikke mye møter, og det er noe jeg virkelig får igjen for. Det sa jeg ja til.
Det er en god del som faller i kategori 1 for min del, men det var jeg fullstendig klar over når jeg takket ja til vervene, og det var også behørig diskutert på hjemmebane. De tingene er også definitivt ting jeg virkelig har lyst til å være med og brenner for - så da er jo saken grei.
Jeg har "gått på en smell" ved å ta på meg for mange frivillige engasjement før, så jeg går ikke i den fella igjen. Om du får for mye å gjøre ender det kanskje opp med at du dropper alt (det skjedde meg), og det er ingen tjent med.
Det jeg har lært meg, er å si at jeg må tenke på det. Da kan jeg diskutere med andre, høre med mannen min, om det er noe VI ønsker å bruke tiden på. Om jeg binder opp min utetid, binder jeg samtidig opp hans innetid.
Det handler om å ta ansvar. Først og fremst for egen del, slik at de rundt en, de som trenger en mest, får glede av en.
Å holde på slik som du beskriver, tro jeg ikke tjener til noe godt.
Kanskje noe å tenke på, og en motivasjon til å si nei? Å tore å sette det viktigste først?
Min oppskrift på å si nei:
Når du får spørsmålet, si til vedkommende at du kan tenke over saken. La det gå minst 24 timer før du svarer for at du selv skal kjenne etter om du ønsker å si ja eller nei.
Når du har bestemt deg for å si nei, ringer du vedkommende og sier at nå har du tenkt og funnet ut at du dessverre ikke kan gjøre det. Hvis du føler at du må gi en forklaring, kan du bare slenge på at du allerede har tatt på deg mange små verv og begynner å bli litt sliten av det.
Fortsetter vedkommende å forsøke å overtale deg med at "jamen det er jo bare snakk om et lite møte 1 gang i mnd..." så er han frekk nok til å fortjene en krass stemme fra deg som sier "Jeg har tatt avgjørelsen om jeg ikke kan, så dessverre."
Med tanke på det du har vært igjennom så trenger du overhodet ikke forklare om du sier nei. Egentlig bør et nei uansett respekteres. Og ja jeg synes du bør bruke den lille fritiden du har på deg selv. Det fortjener du i høy grad.
At du opprettholder er godt immunforsvar og er ellers i bra form er viktig også for dine kjære.
Joda lettere sagt enn gjort dette med å si nei og jeg sliter der jeg også.
Men jeg har begynt i det små nå.
Har innsett at jeg fra nå av må tenke mere på meg selv.
Du kan jo tenke på hva som er alternativet til å gå på alle møtene. Du får mer tid hjemme, som du kan disponere akkurat som du vil. Være med barna, trimme, lage god mat - you name it. Kvalitetstid for deg og familien. Er ikke det mer forlokkende enn å sitte på et kjedelig møte?
Det er vel ikke sikkert at hun syns møtene er kjedelige.
Jeg syns alle frivillige engasjementer jeg har hatt har vært veldig spennende, og det har iallfall ikke vært kjedelig. Men man må selvfølgelig se hva man ønsker å bruke tiden sin på.
Det høres ut som du har påtatt deg mer enn du egentlig er komfortabel med. Kjenner til problemstillingen, for å si det mildt...
Livet består av en hel rekke prioriteringer, men av og til prøver vi å gjøre alt. Det går ikke i lengden, men å virkelig lære det kan ta en livstid. Jeg skulle gjerne hatt et kurs selv, jeg! :D Jobber med saken.
Men en hjelp kan være (som flere over er inne på) å sette opp en liste i prioritert rekkefølge. Hva har jeg mest lyst til å gjøre? Hvilke ting gjør jeg for min egen del? Hvilke ting gjør jeg fordi det er viktig for noen jeg er glad i? Hvilke ting gjør jeg kun av pliktfølelse? Er de godt betalt?
De tingene du gjør mest av plikt, bør du kutte helt ut! Du trenger ikke unnskylde deg. Det handler ikke bare om deg, du har en familie som trenger deg.
Av de tingene du gjør, bør det være minst tre som du gjør fordi du enten har lyst, du blir glad av det eller det gir deg noe tilbake på andre måter. Trening? Kor? Dans?
Lykke til, ser frem til flere gode råd i denne tråden.
Minner meg om en eldgammel Trond-Viggo sketsj (vi snakker tidlig 80-tallet eller så) der de skal lære krangling. Og hvor han sitter med deltakerne og sier "NEI! NEI! NEI!" og "Nei - det - har - ikke - jeg - sagt!!!" og det hele avsluttes med litt tallerkenknusing. Genial.
Takk for mange gode råd :D Godt å se at det ikke bare er jeg.
Problemet mitt er nok at jeg har veldig lett for å engasjere meg. De tingene jeg driver med nå for tiden gir meg mye glede. Jeg er spesielt engasjert i forhold til tiltak som har med barn og ungdom å gjøre. FAU er også spennende. ...:rolleyes:
.jpg)
