Datteren min har en venninne med en mor som tydelig ikke har det bra for tiden. Jenta har fortalt at faren "plutselig" forlot dem. Faren hadde hatt et forhold til en annen og da moren fant dette ut ble det skikkelig oppvask og han flyttet ut på dagen.
Paret har vært gift i mange år, og de siste årene hadde han hatt et avstandsforhold til ei dame i en annen by. Jeg har oppfattet begge de voksne som gode foreldre, de har stilt opp sammen på dugnader og turer arrangert av skolen, og jenta mi har pleid å være med dem på hytta. De virket begge til å være hyggelige mennesker. De er en god del eldre enn meg.
Jeg kjenner de egentlig ikke, kun via datteren min, vi er på hils men har aldri snakket sammen om annet enn barna.
Jenta har pleid å være mye sammen med venninner (bl.a min datter) men nå er hun mye hjemme for å "trøste" mora. Faren har vist kuttet helt kontakten med både henne og exkona si.
Dette er andrehåndsinformasjon siden jeg har fått det fortalt av mitt barn, jeg har ingen forutsetning for å ta parti.
Nå er det over 3 måneder siden dette skjedde. Jeg møtte mora på butikken i helga og hun så virkelig ikke bra ut. Hun har gått ned i vekt og så rett og slett sliten og trist ut. Jeg vet lite om hvilket nettverk hun har utover barna sine. Barna er snart voksne tenåringer. Jeg vil gjerne bry meg uten å virke som om jeg legger meg opp i privatlivet deres, men det er vanskelig i og med at jeg ikke er kjent med henne.
Jeg tenkte på å kjøpe blomster eller noe men samtidig vet jeg ikke om hun vet at jeg vet, jeg er redd for å virke innvaderende eller gi henne en ekstra belastning. Blomst tenkte jeg fordi det føles som en litt ufarlig måte å ta kontakt på, men jeg er litt redd for å støte henne.
Noen som har råd?
Jeg synes det hørtes ut som en veldig hyggelig ting å gjøre. Ellers kunne du kanskje invitere henne og datteren på vafler en ettermiddag eller noe slikt?
Nå som det er sommer er det jo ganske uformellt å be noen på litt grillmat, kunne du invitert henne sammen med datteren for en hyggelig kveld med grilling? Da kan det jo vinkles som at grillingen er for ungenes skyld, og at det er koselig hvis hun blir med? Kanskje hun trenger å komme seg litt ut? Så serverer du litt vin til maten, og spør kanskje litt forsiktig hvordan hun har det? Da kan hun jo velge selv om hun vil snakke om det eller ikke.
Jeg syns invitasjon på grilling og/eller vafler høres bra ut. Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde håndtert å få blomster av halveis fremmede om mannen min gikk fra meg. Man føler seg ofte så flau og mislykket i tillegg til knust i en slik situasjon.
Så hyggelig at du vil gjøre noe, man trenger flere slike mennesker!
Ja, grilling. Ikke blomster. Det blir litt sånn "nå synes det virkelig at det er synd på deg". Det hadde ikke jeg blitt glad for da jeg var der selv.
Hvis dere finner tonen og du kunne tenke deg å gjøre mer, hadde jeg blitt glad for en invitasjon til f.eks. å gå en kveldstur sammen i ny og ne - da gjerne forbundet med at barna er hos dere og passes av mannen din. Ellers må hun jo skaffe barnevakt.
Jeg syns grilling hørtes fint ut, eller en tur på cafe med jentene. Om hun ikke åpner seg da har hun i alle fall fått en sosial event av det, og kanskje dere avtaler å møtes igjen uten barna.
Jentene våre er såpass store at det er veldig sjelden de tilbringer tid sammen med oss voksne når de er sammen.
Vår rolle er mer som tilretteleggere og grensesettere, vi henter og bringer hver sin tur med andre foreldre og slike ting, før pleide vi å avtale felles grense for utetider og slikt med foreldrene til denne jenta, men hun har som sagt vært lite med de andre den siste tiden.
De er ofte i samme hus som oss, men forestrekker privatlivet de har i loftsstua eller på datterens rom, dessuten er de ofte 4-5 stykker her i gangen og sjelden bare to og to. De er hyggelige nok, jeg hilser jo på de og konstaterer at de har bakt et eller annet eller de sitter barnevakt for våre minste så jeg og mannen kan dra på kino og sånt men de velger i liten grad å snakke med oss. Det er mer jeg og datteren min som snakker nært når de andre ikke er her
Derfor føles det litt uekte å be mor og datter hit på vaffelbesøk uten å ha noe spesielt på agendaen...eller kanskje jeg kan ta det i forbindelse med fødselsdagen hennes, hun blir 18 om en ukes tid...
Jeg har hatt det tøft i forbindelse med samlivsbrudd det siste 1,5 året , og føler litt at jeg kan ane hva moren går gjennom her. En mor av mine barns venner ringte meg rett og slett. Hun sa: beklager, jeg har ikke fått med meg før nå at dere er gått i fra hverandre, men jeg får ikke ro på meg før jeg har ringt og hørt hvordan det går med deg. Er det noe jeg kan gjøre for at du skal få det bedre? Det var så enkelt og greit, og det tok meg litt på sengen, men jeg satte veldig pris på det. Man prøver gjerne å være moden og ordentlig og ikke snakke om hva som har skjedd, samtidig som man verker etter å få det ut. Hun føler kanskje at hele verden har falt i grus, og kanskje er det da lettere å prate med noen som er nøytrale eller er tett oppi situasjonen. Uansett synes jeg det er fint av deg at du bryr deg, det er alt for mange som ganske enkelt trekker på skuldrene og tenker huff, så bra at det ikke er meg.:nemlig:
Hvis du ikke har noen nær kontakt med henne nå så uansett så risikerer du jo ikke så veldig mye. Hva med å sende henne en melding en kveld datteren henger med datteren din og si at du har fått med deg at mannen har flyttet ut og at du kunne tenke deg å ta med deg en vinflaske over hvis hun har lyst på selskap?
Jeg tenker at det er lov å bry seg om hverandre, jeg er av typen som ringer en gang for mye enn en gang for lite, så får de som evt. syntes det er plagsomt mene det, men jeg er sikker på at jeg gleder flere enn irrirterer. Hva med å bare invitere henne over på ett uformelt glass med rødvin?
Ja, du har jo veldig lite å tape her. Jeg skulle gjøre som det Thula var med om alternativ sendt en sms der du spør henne om dere skal drikke litt vin sammen eller gå en tur en kveld.
Ta steget! Ikke send henne blomster, men ta en telefon, en sms eller ring på døra.
Vær åpen og ærlig om hvorfor du tar kontakt. Det verste som kan skje er at hun avviser deg, og da vet du i hvertfall at du har forsøkt.
Sannsynligvis setter hun stor pris på at du bryr deg!
Jeg synes blomster høres kjempekoselig ut, jeg! Jeg ville ringt på døren hennes, gitt henne blomstene og sagt at jeg visste litt om hva hun hadde opplevd, og rett og slett sagt at du synes at hun fortjener en blomst. For det gjør hun jo. I samme omgang kan du jo eventuellt spørre om hun vil komme over, f.eks på en glass vin, en eller annen dag i næreste fremtid?
Jeg er ikke redd for blomster eller kontakt, og har selv satt utrolig pris på de gangene noen rundt meg har gjort noe slikt for meg, i situasjoner som har vært vonde og vanskelige. Deilig befriende og veldig koselig med mennesker som tør å vise omsorg selv om de ikke tilhører de aller næreste. Så fint at du ønsker å rekke ut en hånd, flere burde tenke slik!
En av de tingene som virkelig, virkelig varmet da jeg ble skilt?
Den naboen som ringte og sa at hun hørte jeg var blitt alene - og jeg skulle ikke være redd for å be om hjelp hvis det var noe.
Jeg benyttet det aldri - men det varmet så jeg kjenner det enda.
Jeg valgte en litt feig løsning. Datteren min var på besøk der i går kveld, jeg sendte med henne blomster til moren, og så hadde jeg skrevet et lite kort med noen ord om at jeg tenkte på dem og om det var noe hun ville ha hjelp til så stiller jeg...
Jeg fikk høre nå at hun skal selge huset der de har bodd så det kan jo hende at hun kan trenge flyttehjelp etterhvert.
Har ikke hørt noe fra henne, men dette var jo i går så det kan vel drøye litt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
