Var i bryllup i helgen. Fantastisk nydelig brud :jupp:
Meeeen, hun hadde en tatovering rundt hele overarmen. Noe a la det Pamela Anderson har. Hun tok den for maaaange år siden. Jeg synes den ødela helheten litt.
Hva tenker dere som har tatoveringer?
Tror du at du er like stolt over den/dem, og ønsker å vise dem frem om f. eks 30 år, i penkjolen til litt høytidlige anledninger? Går de alltid av moten? Eller aldri? Har du en som er veldig personlig og har en dypere mening for deg slik at den vil alltid være positiv for deg?
Hver sin smak, noen liker det jo. Jeg husker jeg var på nippet til å ta en sånn på nittitallet for jeg syntes jo det var sååå kuuult!
Veldig glad jeg ikke gjorde det da, det er ikke helt min smak i dag. Nå tok jeg riktignok en tatovering i august 2000, men den kan fint skjules og jeg elsker den fremdeles. Jeg skal ha en til snart og vet hva jeg skal ha, men ikke hvor jeg skal ha den.
Jeg er raus og bryr meg ikke så mye om sånt. Tenker at den tatoveringen forteller noe om historien til bruden (siden det var så lenge siden) og at det kan være vel så fint som å være uten.
Tatovering er for meg en svært personlig form for permanent dekorasjon, jeg har selvfølgelig tenkt gjennom plassering og "stil" ifht. hvordan den kommer til å synes til forskjellige antrekk.
Begge de formelle, lange festkjolene mine, som jeg bruker til representasjonsmiddager i forbindelse med et styreverv jeg har, flasher tatoveringa mi. Det er helt gjennomtenkt.
Jeg fikk mange kommentarer på at tatoveringen min ødela inntrykket da jeg prøvde brudekjoler. Jeg syns det er helt greit at andre ikke liker mine tatoveringer, men de er en like naturlig del av meg som resten av kroppen. Jeg hadde ikke behov for å skjule de og heller ikke behov for å fremheve de da jeg giftet meg. Om noen syns det ødela at jeg hadde synlige tatoveringer så er det virkelig ikke mitt problem. Mine er gamle, men jeg velger fortsatt snitt på klær som jeg liker, ikke etter om tatoveringene syns eller ikke.
Jeg tenker at tatoveringer er som de fleste andre ting; Noen kler det, andre kler det ikke, uavhengig av hva annet man har på seg sammen med tatoveringen.
Men for å svare; jeg elsker blekk. Alderen kommer ikke til å hindre meg i å skaffe flere tatoveringer. De jeg har er smykker jeg aldri kommer til å miste, jeg blir i godt humør av å se dem i speilet. Koser meg med å farge opp og bygge ut, det er et slags kroppslig evighetsprosjekt. ;)
Nå er min tatovering rimelig fersk, men dersom det blir nødvendig en gang så kan den skjules med en mørk strømpebukse og/eller langt skjørt/kjole. I alle andre anledninger så kommer jeg ikke til å bry meg. Den er valgt med omhu og har mening for meg, og representerer hvem jeg er. Så min går ikke av moten for meg.
Jeg liker tatoveringen min, og syns supertatoverte bruder er stilig.
Min er i all hovedsak estetisk, uten dypere mening annet enn at det er en stilart og et motiv jeg liker. Den var allikevel gjennomtenkt, og jeg syns tatoveringer er en del av livet, og syns derfor ikke det er så farlig om de "går av moten".
Bruden er 40 år, og tok tatoveringen når hun var 17 år. Hun er ikke så veldig stolt av den, men det er ikke stort hun kan gjøre med det som hun sier...
Det har hun sagt tidligere.
Den er vel en slags mote tatovering som ble tatt i litt full fart. Kan hende hun hadde tenkt anderledes om den nå, hvis den symboliserte noe spesielt for henne og ikke var en type tatoveringen som "alle "tok på den tiden?
Personlig liker jeg virkelig ikke tatoveringer, men det er irrelevant. Jeg synes ikke folk skal skjule tatoveringene sine, som de jo mest sannsynlig (og forhåpentligvis) er glade i selv, bare fordi noen andre måtte mene at det ikke "passer seg":
Det kan hende, Carpe Diem. Jeg holdt på å tatovere meg som attenåring, det ville i så fall blitt en betraktelig mindre gjennomtenkt og personlig tatovering enn den jeg tok da jeg var trettitre.
Jeg tenkte litt på dette i sommer. Jeg så mange med disse store tribal-tatoveringene i korsryggen, som vel var in for et tiår siden? De så hvertfall påfallende "ute" ut nå. Og det er jo etter ganske kort tid, tatt i betraktning at en tatovering varer livet ut.
Jeg synes ikke tatoveringer er fint i det hele tatt og "grøsser" litt når jeg ser dem til brudekjoler og selskapskjoler, må jeg innrømme. Jeg er sikkert håpløst gammeldags, siden det har blitt så vanlig, men jeg forbinder fortsatt tatoveringer med gamle sjøulker og harry slitne damer.
Mannens tante tok en på skulderen når hun var i 50-årene og jeg må si at jeg ikke synes det ser særlig elegant ut til kjolene hennes, selv om hun selv er det all over.
Har ingen tatoveringer fordi jeg ikke syns de er så pene når de er litt tilårskomne. Men som alt annet i livet; den som intet våger, intet vinner. Når jeg ser andre, er det ikke en estetiske greie, mer hvem de er. Og da er hva jeg syns om tatoveringen cirka like interessant som om de har skjev nese eller lilla hår - altså helt uten betydning.
Holdt på å tatovere meg ganske heftig når jeg var 15 år. Er VELDIG glad for at tilfeldighetene gjorde at jeg ikke fikk gjort det. Smaken/stilen min har endret seg betraktlig siden dengang ... :cool:
tattoofjerning.com/
Det er mulig å fjerne tatoveringer hvis man ikke lenger er komfortable med estetikken eller hva de representerer..
Jeg må innrømme at jeg er av dem som ikke synes tatoveringer er noe fint uansett.
Min mor har tatt 3 tatoveringer nå i 50-årene, alle tre på kort tid. :knegg:
Men disse representerer noe hun står meget sterkt for og som preger livet hennes på en uvurderlig måte, så akkurat den skjønner jeg. Min bror har også en av hennes tatoveringer. Den går nedover hele underarmen hans så jeg ville nok selv valgt et annet sted å ha den, men synes ikke det er så ukledelig på ham heller, egentlig.
Tja... Det er vel ikke sikkert de fortsatt synes de er like fine etter at de har fått betegnelsen 'tramp stamp'? Jeg tror nok det finnes en hel del der ute som angrer en smule på motiv og plassering.
:knegg: Dersom "noen" (nei, ikke du, noen, noen andre!) hadde funnet ut om noen år at en keltisk ulv på øverste del av ryggen var et "tramp stamp" så kan jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg at det hadde påvirket mitt forhold til tatoveringa mi.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor de så litt slitne ut? Kanskje fordi jeg forbinder dem med milenniumsmoten, og fordi det later til å gå 13 på dusinet av dem? Noen av dem ser litt masseproduserte og upersonlige ut.
Folk må få lov å mene hva de vil om tatoveringer, mine eller andres, men å uttale at de ødelegger helheten?
Øyh! Det er MINE tatoveringer, ikke bare har jeg valgt å ha dem, men jeg har betalt en haug med penger og tilbrakt noen ubehagelige timer under nåla for å få dem.
Da er det en viss mulighet for at jeg synes de er fine, de er en del av meg og folk kan pent holde meningene sine for seg selv.
Om tatoveringene mine er "ut" eller ei gir jeg en god dag i, de er ikke der for at jeg skal være hipp og kul (jeg har stort sett alltid hatt lav hipp og kul-faktor), men fordi JEG synes de er fine og fordi de betyr noe for meg.
Symbolikken jeg har sydd inn i mine tatoveringer er ting som har betydd noe for meg i livet (musikk, identitet og familien) og jeg ser ikke for meg at jeg skulle bli nevneverdig flau over noe som helst av det og ville fjerne det.
Når det gjelder planlegging av plassering i forhold til aftenkjole har jeg ikke tenkt så veldig mye over akkurat det, jeg bruker ikke kjole så ofte at det er plagsomt, men jeg har sørget for at de forsvinner under en langermet skjorte, da jeg innser at jeg kan komme i situasjoner hvor dette er en fordel.
Og når det kommer til standardspørsmålet om hvor kule jeg kommer til å synes at de er når jeg sitter på gamlehjemmet: Jeg tror ikke jeg kommer til å gå så MYE i bar overkropp på gamlehjemmet og når jeg sitter der er det ganske mange andre på min alder som har tatoveringer også, så sjokkeffekten er ikke til stede på samme måte som i dag.
Muligheten for at det blir arr er veldig til stede og et arr i samme formen som tatoveringen er ikke nødvendigvis en forbedring.
Det har de hett hele tiden, men jeg ser ikke helt at hva de blir kalt skulle påvirke hva folk mente om egen kroppspynt. Mulig jeg er sær.
Hvilken mote jeg forbinder hva med er, for meg, lite relevant, men at det er en del "plukk en fra tavla"-tatoveringer som antagelig ikke var gjennomtenkte valg er nok en sannhet.
Om jeg skal ha en tatovering så skal jeg ha det kinesiske tegnet for 'suppe' i litt utvasket blåsvart farge og ha det på skulderen min og late som at jeg har vært ung og dum en gang.
Kort oppsummert vil jeg da tro at tatoveringer som blir tatt i voksen alder, som har en personlig betydning,og som ikke er tilfeldig valgt fra permen med kopier, er en tatovering som man med glede og stolthet vil bære og ikke minst vise frem uansett alder, antrekk og anledning? :jupp:
Men som i dette konkrete tilfellet: valgt ureflektert i tidligere ungdomsår og som man kanskje skulle ønske var ugjort? Da blir det ikke helt det samme...
Jeg kjenner flere som tok tatoveringer på åttitallen, og som nå i ettertid har tattovert over dem fordi de har angret på motivet. :nemlig:
Jada, men det er bare den som bærer dem som veit om det er den ene eller den andre typen. ;)
Jeg har også en tatovering som kommer til å bli tatovert over, det var den første jeg tok og den ble ikke plukket fra en perm, men tegnet til meg.
Jeg er ikke flau over den, men vil dekke den med noe annet og større allikevel.
Tatoveringene mine er gjennomtenkte og tegnet for meg. De sier noe om epoker i livet mitt.
Om andre mener at de er stygge eller "ut", påvirker ikke det eget forhold til tatoveringene.
De fleste som tar tatoveringer har nok tenkt igjennom både hvordan man ser ut i penklær, bikini og til hverdags. Alle vet at blekket er der for alltid.
Noen vil selvsagt angre seg også. Det å angre seg på noe man han gjort er ikke farlig. Folk snakker om det å angre seg som om det er farlig eller noe.
Samme her. Den jeg har på skulderen kan lett skjules, og flashes sjelden. Den på ankelen synes jeg er nydelig, og jeg flasher den ofte. Den representerer barna, og betyr mye for meg. Den på håndleddet flashes daglig og representerer bachelorgraden min, noe jeg også er veldig stolt av.
Jeg er også raus, men også forfengelig. Jeg bryr meg ikke om andres tatoveringer, og det er flott om de fremdeles liker dem etter 20 år, men jeg selv er veldig glad for at jeg ikke har latt meg tatovere.
Jeg vil tro at gjennomtenkte, personlige tatoveringer er en helt annen greie enn fads-tatoveringer. For ikke pokker om alle plutselig tok et gjennomtenkt og personlig valg om delfin på ankelen i 92, kinesisk tegn på skulderen i 96, snirkelsak nederst på korsryggen i 99 eller sånn sol mellom skulderbladene i 2000. Med fads er vel det beste man kan gjøre å se den man var da, og håpe at man fortsatt liker den.
Jeg har ikke møtt mange med gjennomtenkte tatoveringer som ikke fremdeles liker dem 10-20 år etter.
Jeg har hatt lyst på tatovering siden jeg var 18, men har ennå ikke funnet den rette. Kanskje nå.
Jeg er ikke noen fan av tatoveringer, og som alt annet så er det en del av en helhet og det kan gjøre det vanskelig å få til en annen helhet.
Nå er ikke min menint om stygt og pent så veldig relevant, men at det iallefall ikke er så veldig forenelig med en "jomfruelig" look er vel ikke så veldig vanskelig å godta.
Man velger ikke klær og smykker uavhengig av hverandre, og det er vel også slik når en velger permanent utsmykking.
Tribal-tatovering er aldri fint. Men at det ødelegge ei brud går eg ikkje med på.
Eg har mitt vesle, svarte hjerte på høgre skulder og skulle i grunn gjerne flasha det meir. Eg har overarmar som ikkje tåle stroppelause kjolar og dermed er det i grunn berre i svømmehallen nokon ser den. :snurt:
Det der har jo med smak og behag å gjøre. Og jeg tenker at den som tar tatovering har en helt annen smak enn den som ikke liker tatoveringer. Min søster sukket tungt da jeg tok den andre tatoveringen min, på underarmen. Hun mente at den var for stor og synlig og kom til å ødelegge alt hvis jeg skulle pynte meg og slikt.
Mens jeg mener at tatoveringen løfter et hvert antrekk jeg kan finne på å ha på meg. :hjerter:
Ja. Som min venninne sa, da jeg bemerket at etter jeg fikk tatoveringen min, er det svært sjelden jeg går på fest i langermet antrekk:
"Ja, men det er da ikke så rart, er det? Andre tar på seg de fineste smykkene sine når de skal på fest. Vi har smykkene våre på kroppen, er det noen stor forskjell?"
Jeg syns det er helt fair at ikke alle liker tatoveringer, og ser ikke noen grunn til å bli snurt over det. Jeg forventer da ikke at alle skal like samme farger, sko, hårfrisyrer eller musikk som meg heller. Helst ikke, faktisk. :knegg:
Jada, det var bare en litt overraskende bastant innstilling til ALLE tatoveringer, skal ikke nekte deg å ha en mening og denne tråden er selvfølgelig et greit sted å flagge dem.
Jeg ble bare litt overrasket, for meg er den uttalelsen på linje med "smykker er stygt".
Jeg syns ikke tatoveringer er harry, men ellers er jeg litt enig med Jane, her. Jøss eller ikke. Jeg kan ikke huske å ha sett en tatovering jeg syns var spesielt fin eller lekker. Det har aldri fristet meg å tatovere min egen hud og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det noensinne.
Utover det så har jeg ikke noe imot tatoveringer på andre. Det er nesten sånn at de fleste på min alder, som jeg kjenner, har tatovering, så det er et ganske vant syn. Det vekker ingen sterke, negative følelser i meg å se noen i finstas eller brudekjole med tatovert arm. Sånt blir en del av personligheten for meg, og ikke noe jeg legger spesielt merke til hos folk jeg kjenner.
Ja, tatovering er en helt vanlig greie nå til dags, som jeg selvsagt ikke irriterer meg over. Det plager meg ikke at folk tatoverer seg. Som sagt har både mann og sønn tatoveringer. Helt greit. Jeg synes bare ikke det er noe kult, stilig, eller pent.
Jeg vet at det er forskjellige ting, men det er ting på huden, uansett. Jeg går ikke rundt og synest at folk er stygge fordi de har noe på huden. Noen tatoveringer er harry, synest jeg. For all del. :D
Jeg må bare si at jeg synes ikke folk er stygge jeg heller, selv om de har tatoveringer. Det er tatoveringen jeg synes er stygg, ikke mennesket som bærer den.
Har tenkt Veldig lenge på plasseringen før Jeg tok tatoveringen min. Den er ikke synlig når Jeg Har festkjoler på. I tillegg Har Jeg designet/tegnet motivet selv. Tviler altså på at Jeg noensinne angrer veldig ;)
Generelt synes Jeg tatoveringer er fine men i praksis synes det er mangen stygge. ;)
Jeg synes det er en vesentlig forskjell på tatoveringer. Noen er tydelig veldig personlige, og er symboler som bæreren av dem hadde pyntet seg med uansett motebilde.
Andre (særlig tribals rundt overarmen og anklene) fremstår som noe som var veldig trendy i en periode og dermed so last year, synes jeg. Litt ala røde høyglansfronter på kjøkkenet.
Jeg synes generelt at de fleste med tatoveringer på kroppen hadde vært penere uten skribleriene.
På den annen side er det noen - få - som passer til å ha dem de har valgt, på grunn av spesiell klesstil og "look". Når tættisen blir en del av helheten, på en måte.
Det klarer jeg aldri å få til å stemme med en yndig florlett blondetyllbløtkakebrudekjole. Det ser bare helt merkelig ut. På samme måte som blå leppestift eller gummistøvler hadde sett ut til brudekjolen.
Men altså, det er bare min steinalderopinion, altså. Ingen trenger bry seg med den. :konservativ fossil:
(Et annet unntak er dritmorsomme tatoveringer, men de mister jo effekt når man har sett den en gang. Denne for eksempel, synes jeg var fnisemorsom første gang jeg la den inn her!)
Altså, jeg skulle svært gjerne vært sånn råkul dame som hadde kledd å ha tattiser på hele seg. Det er noen som er kule med tatoveringer. :nemlig:
Jeg så en dame da vi var i varmen en gang som bare hadde DEN teite teksten som tramp-stamp. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å huske hva det var nå, men det var sånn i retning av "forsyn deg" eller noe som kunne tolkes slik. Jadda. Sikkert kjempefornøyd med den om noen år. :knegg:
Jeg liker tatoveringer som ser gjennomtenkte ut, men synes ikke piggtrå fra nittitallet kommer i den kategorien. Heller ikke roser på skulderen og tribal på korsryggen er noen slager hos meg. Derimot store fine tatoveringer med et skikkelig motiv gjør meg yr av glede og det selv med brudekjole eller annen gallakjole.
Kjøkkenet er pr dd absolutt umoderne - lys lilla skapdører og helt flatt og kjedelig. Jeg satser på at mørk grå, malte skapdører med turkise knotter er mer moderne. I alle fall inntil jeg skal endre på hele sulamitten.
Men tatoveringen min satser jeg på ikke går av moten. For meg. :knegg: Selv om det er roser i den. Blir ikke denne kul til pen kjole? Si ja?!?!
Jeg hadde lyst på en sånn tatovering den gang da, synest de var så kule. Men jeg er jammen glad jeg ikke tok en nå. Hadde nok ikke synest det hadde vært så fint til en vakker brud, men på den annen side, den er en del av henne så sånn er det jo bare.
I og med at den ble gjort i løpet av ca fem supereffektive timer - ja. På slutten var jeg veldig sår og det var dritvondt. Såpass vondt at jeg følte meg småsjuk da jeg kjørte hjem. Men verdt det!! :jupp:
Jeg er enig med deg. Jeg liker bare ikke tatoveringer og synes ikke det er fint. Når det er sagt kan jeg ikke si jeg tenker så mye over andres tatoveringer når jeg ser dem. Jeg kan nok ha en flyktig tanke om at jeg ikke synes den var fin (evt at det er en av de bedre tatoveringene jeg har sett), at jeg aldri ville hatt det selv, eller at plasseringen var veldig sær (type midt i ansiktet eller noe sånt), men jeg regner med folk vet hva de har valgt selv. Jeg er enig i at det er ingen andre enn bæreren selv som trenger å like den.
Jeg skulle til å slenge meg på "jeg synes ingen tatoveringer er fine"-bølgen, men så kom jeg på at jeg synes Magica sin er veldig fin. Den ser garantert smashing ut i galla også. :jupp:
