Perhonen sa for 14år siden:

Ut fra en boliigannonse får jeg lyst til å spørre hva får deg til å tro at folk har en trist skjebne?
Jeg har flyttet mye, og opplevd mange typer mennesker. Også mennesker som lever i et underlig kaos av bøker og papirer osv. Uten at deres tilsynelatende kaos gjør at de har noen trist skjebne. Var senest i går innom leiligheten til min eldste sønn, hvor det så mildest talt for jævlig ut, han har definitivt ingen trist skjebne han har det bare veldig travelt.

Jeg har vært på visning i en kommunal leilighet hos en dame som hadde en trist skjebne og hvor det virkelig så for jævlig ut. Flere år med søppel.En katt som ikke hadde vært ute på 4 år. Poser med kattesand over flere år, kattetiss som hadde trengt seg gjennom gulvet og ned i taket i leiligheten under, kattebæsj, gammel mat som stod over alt. Klær, plastposer som var lagt over der katten hadde bæsjet, det så for å si det mildt helt forferdelig ut, og kommunens representant som fulgte meg nektet meg å leie leiligheten. Den måtte tømmes, rives og bygges opp på nytt.
Damen fortsatte på samme vis i ny leilighet og det er ingen ting man får gjort med det. Hun er ikke gal, og kan ikke umyndiggjøres. Ergo forblir det slik.

Min svoger jobber som rørlegger og møter også mange slike skjebner. Mennesker som virkelig lever i møkka, i Norge. Det blir noe helt annet en generelt "rot" som folk gjerne har et visst system i.

Blondie sa for 14år siden:

Jeg synes det er stor forskjell på å ha det rotete fordi man fungerer best sånn og det å faktisk legge ut en leilighet full av rotter og søppel fra krigen. Selv det mest intense rotehue rydder da vel før visning? Man vil jo ha mest mulig for boligen?

Perhonen sa for 14år siden:

En skulle tro det Blondie. Leiligheten jeg var å så på skulle ikke selges, men leies ut gjennom kommunen. Som ikke hadde den minste anelse om hvordan det så ut der inne. Leietaker hadde sagt opp sin kontrakt og ikke betalt på et halvt år og skulle flytte. At de som leide i etasjen under klaget på stygg lukt hadde de ikke gjort det minste med. Heller ikke at damen som leide kunne luktes på mange meters avstand. Og ingen var i stand til å hjelpe henne. Ble det påstått. Jeg fikk ganske mye informasjon siden en venninne var hennes svigerdatter, og hun hadde i lang tid forsøkt å få hjelp med sin svigermor, til ingen nytte. Damens egne barn hadde gitt opp. Og jeg husker at jeg tenkte at om jeg skulle bli så dårlig som det der da håper jeg noen kan hjelpe meg.
Det er stor forskjell på å ha det uryddig, men rent, kontra den leiligheten der. Den var som om det bodde hundre katter der. Og ikke bare en.

Blondie sa for 14år siden:

Litt av problemet med salg av eiendommer som leies ut er jo at leietakerne som oftest helst vil bli boende. Da er det vel ikke nødvendigvis velvilje man møtes med. Jeg har vært på et par visninger som har skremt vannet av meg - selv om jeg liker å tro at jeg klarer å se forbi møkk og rot... :grøsser:

Najade sa for 14år siden:

Jeg har litt erfaring med slike skjebner (jobber i sosialtjenesten), og de er faktisk ganske vanskelige å hjelpe -om de ikke vil det selv.

Det må vurderes av bydelsoverlege/kommunelegen om vedkommende er til fare for seg selv, og jeg har faktisk vært med på at leiligheten etter en slik vurdering ble tømt og vasket (tvang). Så iverksatte vi en haug med hjelpetiltak (booppfølging, hjemmetjeneste, hjemmesykepleie, behandling dps), men dette er frivillige tilbud. Det tok ikke altfor mange år før det gikk i samme retningen.

Må innrømme at jeg ikke helt vet hvordan denne gruppen kan hjelpes, uten å innføre tvangstiltak som er av veldig inngripende karakter. Og det er jeg nok ikke helt for, selv om jeg tror disse menneskene har det vondt med seg selv.