Ok, jeg er ikke så impulsiv som det virker som, jeg vet man ikke skal anskaffe en hund uten å ha tenkt gjennom det.
Så vi har tenkt, helt siden onsdag ;), og i dag kommer vil til å svare ja til å ta hunden på prøve. Jeg antar den aldri drar tilbake...
Det handler om en 7 år gammel pinscher tispe som må omplasseres grunnet allergi. Den eies pr i dag av min svigerfar, som bor på andre siden av landet enn oss. Vi kjenner altså hverandre, men ikke veldig godt, vi og hunden.
Hun er vant til å være alene hjemme mens folkene er på jobb/i barnehage, men akkurat nå er det vel permisjon der i huset. Hun er altså vant til barn, siden min svigerfar har "kull nr 2" på snart 3 og snart 1 år. (og den yngste viste seg altså være allergisk mot hund) Hun er godt dressert og lydig. Ved god helse "for en 50 år gammel dame", ingen kjente problemer. Knabber ikke leker fra gulvet, men gnager litt i stykker sine egne tepper og puter da... Ifølge svigerfar takler hun flytting greit (han har flyttet med henne et par ganger, pluss hentingen da hun var valp) så lenge matskåla hennes er med.
Hun kommer selvsagt med matskåla si, og teppe/pute whatever hun har av slikt, og bur til bilen og sånne greier. Mannen har fått vite hva maten hun spiser heter, sånn at vi kan fortsette med samme, det er vel greit for magen hennes når de har funnet noe som funker, som visstnok skal være å finne hos vår dyrebutikk også. Kommer nå i sommerferien, er planen.
Styret i borettslaget skal ha en søknad på e-post, det er en formalitet, en firbent venn får vi lov å ha.
Forsikring må vi vel fikse (?), og mat og go'biter og sånn. Svigerfar kan nok oppdatere oss på vaksinestatus (om man driver med sånt på hunder som ikke reiser ut av landet?) og neste forventede løpetid (De har vel forutsigbar syklus?)
Hvor mange ting har jeg ikke tenkt på, ting vi må spørre om? Nå er det ikke som om svigerfar blir borte, vi kan jo selvsagt ta en telefon i ettertid også, men jeg liker å være forberedt.
Og hva skal egentlig en person som aldri har vært spesielt begeistra for hunder egentlig forvente seg, når det kommer en hund for å bo i huset vårt, i antatt 5-7 år fremover? (Ettersom rasen har forventet levetid 12-14 år) Vi har en nesten-to-åring og får en liten til om 8 mnd. Knerten kommer greit overens med hunden når vi er på besøk der, men hvordan de to går sammen på fulltid er en av årsakene til at hun kommer "på prøve".
Jeg har en litt ekkel tanke i hodet om min vesle sensitive gutt med gener som tilsier at "om dere slipper unna med litt eksem og en liten høysnue er dere heldige" som legen på helsestasjonen flåsete sa det... hva om han er allergisk mot hund da? Omplassere stakkaren enda en gang? Men såvidt jeg har lest er det ikke så greit å teste det på forhånd.
Da ville jeg startet å lese alt jeg kom over av hundebøker, og kjøpt første sesong med hundehviskeren.
Vil tippe at overgangen går bra, men pass på å gå masse turer. På de programmene jeg har sett med Cesar Millan så anbefaler han at før en går inn i huset etter at den er hentet, så går en en lang tur. Og på inn og ut av bil, så er det eieren som bestemmer når, ikke bare at hunden hopper inn og ut. Også det samme ut og inn av hus, da sitter hunden rolig til eieren sier at det er greit. Eier går alltid først!!
Det ER lov å fortelle meg at dette er galskap.
Eller at det går kjempefint.
Eller alt mellom der.
Litt realisme er å foretrekke.
(Jeg er gift med en som er oppvokst med hund, og ønsker seg hund, så han ser på det som en glede, så lenge hunden går greit overens med hundeskeptikeren meg, og sønnen vår. Og ser ikke at den kommende babyen (som vi fant ut at var på vei få timer før telefonen om at hunden må omplasseres... det er vår lille hjemlighet enda) har noe som helst å si i dette, og nekter for at hunden skal forpurre våre planer (men mikro kan kanskje gjøre det...))
Han vil nok mest sannsynlig snart oppdage at det å vokse opp med en hund og det å ha en selv ikke er det samme. Nå blir han faktisk nødt for å ta ansvaret og alle kampene, for det er kjempeviktig at det er DERE som er sjef over hunden.
Nå kjenner jeg ikke noe til den hunderasen, så jeg vet ikke hvordan de er i forhold til slike ting. Men det er greit å huske på at dere MÅ ta hunden når den prøver seg, ellers gjør den som den vil.
Det går nok fint med Knerten, når han får litt tid med hunden så finner de ut av hverandres plass i flokken, og han vil nok få en finfin beskytter i hunden. Hunder kan forresten helt fint bli sjalu, men denne er jo vant til barn så det går nok greit!
Lykke til!
Dere slipper jo unna en del med at den er (forhåpentligvis) ferdig oppdratt! ;)
Jupp, han hadde jo bare hund som barn/ungdom, ikke som voksen, så jeg tror han får seg noen overraskelser...
Hunden er så vidt jeg har observert ganske så ferdig oppdradd ja, streng kustus. (Min svigerfar har jo hatt en hund før også, den min mann vokste opp med.)
Sålenge Knerten og hunden finner sine plasser der sistnevnte skjønner at Knerten prioriteres øverst (sammen med micro etterhvert) så går vel det greit, hunden er jo vant til folk på den størrelsen.
Det er vel mer meg selv jeg er litt usikker på... egentlig. Når jeg må være alene hjemme med henne og babyen...
Jeg er jo alene hjemme med baby og hund på dagene nå. Hunden er halvannet år og av aktiv rase. Jack Russel Terrier.
Det går veldig bra til vanlig. Hun er med oss når vi triller tur, og ligger ellers veldig mye i buret sitt og døser.
Det som er greit for deg å tenke på er at du har en enkel ordning med å få hunden inn og ut når du er hjemme. Feks har en line du når fra utgangsdøre, eller veranda eller annen inngjerding der hunden kan tusle litt løs uten at du trenger å være der. Jeg regner med at Pincheren er litt som min med at de ikke liker å stå så lenge ute alene. Så det er veldig greit å lufte hunden før man evt setter seg ned for å amme feks.
Men det å ha en enkel orning på lufting når du selv ikke skal ut er et must for deg nå vil jeg tro. Her ligger hun gjerne litt på verandaen i sola (når det er sol), eller står litt i lina fremme ved ytterdøra.
Det er også greit å ha noen griseører eller annen snacks som er litt tidtrøyte om du er redd hunden vil kjede seg. Da styrer de med den en god stund, enten ute eller inne. :)
Ellers er det veldig sosialt å ha hund :) Man prater veldig ofte med andre med hund om hund, og det er en veldig til icebraker. :) Og så er det jo såååå mye lettere å komme seg ut å gå tur da!
Line ut i hagen, kanskje? Døra er på det som skal bli rom til Knerten da... men ut for inngangsdøra er ikke så lurt, det er rett ut i "tunet", dvs bilvei rundt lekeplassen.
(Vi bor i rekkehus, rekkehusene ligger liksom rundt lekeplassen...)
Ifølge mannen skal hunden fint takle å "bo" i kjellergangen på dagtid, selv om jeg og baby er hjemme. (Det er der vi tenker å ha puta hennes for natta og sånn, og ha henne på dagtid når vi er på jobb, så hun slipper "passe hele huset i tre etasjer" (vi har grinder for trappene pga Knerten, de funker jo også for henne)
Hun trenger ei ekstra pute, tror jeg... hos svigerfar er hun vant til å ha puta si i gangen, og drar den med seg inn i stua ved behov, men da er det bare ei dør... vi tenker å ha soveplassen hennes (som for alle oss andre) i kjelleren, men stua er jo i 1. etg, det er her vi er hele dagen, hun må jo ha en plass som er "sin" her også...
Hvor fort lærer en gutt på snart 2 at "Nei, det vannet er hunden sitt, IKKE til å grise med!"? Må vi basere oss på hundevann ikke "alltid tilgjengelig"? Skal de ikke ha det, forresten?
Min erfaring er at å ta i mot omplasseringshunder går fint når det er en hund som har hatt det fint. Not so good når det er en nervøs, mishandla stakkar. Den her høres ut som den er veloppdratt og veltilpasset, det blir nok fint, tenker jeg. :hjerter:
Barna mine fikk en liten boxervalp inn i livet sitt da de var 4 og 6, nå har bikkja blitt diger, men de er fortsatt rørende gode venner.
Jada, denne har hatt det fint, den må bare flytte fordi min 9 mnd gamle svigerinne har vist seg å være allergisk, og da kan de ikke ha hund. Men til tross for at den er "skilsmissebarn" (hunden ble anskaffet når svigerfar fortsatt var gift med svigermor...) har den hatt et trygt og godt hjem, en nervøs, mishandla stakkar hadde jeg nok ikke taklet nei.
Årsaken til at jeg takler tanken er jo at dette er lettere enn en valp, den er ferdig oppdradd, veltilpasset, barnevant og husren.
Den er ikke, og blir ikke diger, det står at de er 45-50 cm høye og 12-14 kg eller noe sånn. En sånn der knehøydestørrelse, slank hund. Passe, tenker jeg. Ville ikke hatt den mindre.
Mye lettere enn valp. Definitivt. Jeg har just nu schäferen som jeg og mine foreldre overtok da hun var voksen dame liggende ved bena mine. Rolig og fin og snill med alle barna som hun ikke var vant til og hele pakka.
Jeg vil tro det går kjempefint, en voksen hund er sannsynligvis rolig og ferdig oppdradd. Noe helt annet enn en "vill og gal" valp.
Man må jo være forberedt på å ha tid og mulighet til å lufte hunden noen ganger om dagen. Morgentur og kveldstur er vel obligatorisk, og noe midt i mellom også. Det kan jo være greit å bli litt enig om hvem som skal ha ansvaret for det kanskje? Man skal ha tid til det også i en hektisk hverdag med små barn.
Jeg ville nok vært litt bevisst på forholdet hund / barn den første tiden. Selv om hunden er vant med barn, så er det ikke sikkert dine barn er vant med hund :) Det å lære seg at hunden skal få være i fred når den har lagt seg for å slappe av, holde seg unna matskåla osv. Selv om vår hund er vant med barn, så lar jeg ham sjelden være aleine med barn, spesielt ikke de som ikke kjenner ham. (man veit ikke hva barn finner på for "smarte" ting)
Min sønn er ikke vant til barn, og nei, de får ikke være alene sammen, han vet ikke hva han ikke har lov til å gjøre, hvor hunden skal ligge i fred, etc. Hund er hund, og barn er barn, de får ikke være alene sammen disse to med det første. De må bli kjent og lære å "respektere hverandre".
Hunden er mannens hovedansvar, det er det ikke tvil om, inkludert lufteturer. Siden jeg er kvalm på morgenen, og regner med å gå inn i den der "sovne på sofaen klokka åtte"-fasen snart, samt at mannen spøkefullt sier at årsaken til at jeg lar ham få hunden er at han trenger trimmen... Det ER sant at det er jeg som lar ham få lov til å få hunden, og det er sant at han trenger trimmen, men der er ingen direkte sammenheng ;)
Selvsagt blir det dog VÅR hund og VÅRT ansvar og om rundt 7,5 mnd kommer jeg til å begynne å være hjemme hele dagen, da tar jeg selvsagt hunden med ut på tur.
skrive hundeposer på handlelista Må jeg på dyrebutikken eller har de dem i dyrehylla på matbutikken, tro? Dette er en ny verden for meg.
Klarsignalet om at "ja vi tar mot henne på prøve og beholder henne om alt går bra" er forøvrig gitt for få minutter siden, så nå er det bare å forberede meg på en HUND! I MITT hus! Jeg som ikke egentlig liker hunder... litt småredd dem... vel, det går vel over :)
Hundeposer finner du på dagligvaren ja. :)
Ellers kan jeg anbefale lekegrind når den lille kommer. Vi bruker vår masse. Den er alltid fri for hundehår, og lekene får ligge i fred :)
Hunden bør ha tilgang til vann hele tiden. Men fòret kan gies til faste tider og så taes vekk etter en stund om det ikke blir spist opp.
Ellers kan det være lurt å ta mål sånn at man finner ut hvor stort bur man kan ha i bilen. Og bestille det sånn at man får plass til både vogn og bur samtidig :)
Hunden kommer med bur, vi får se om vi får plass til det og vogna samtidig, eller rettere sagt, hvilken ny vogn vi kan kjøpe, vi er ikke sikker på hva slags løsning vi skal gå for i forhold til søsken...
Grinda vi har for trappene og rundt vedovnen er egentlig ei lekegrind (pluss noe utvidelse, sånn greie som kan brukes på flere måter) så vi får se hvordan vi løser det, når Knerten var liten (men mobil) delte den stua i to, en babydel og en "farligere del", men nå har han tilgang til hele etasjen. Muligens deler vi av igjen på et vis når babyen kommer, slik at baby og hund har hver sin del av stua.
Gitt at vi bor her da, vi har jo egentlig planer om å flytte, da må vi se hvordan planløsningen er der vi i så fall blir å bo. Dette finner vi vel ut av, det er jo noen mnd til babyen kommer. Men lekene til Knerten ligger pr i dag utover hele etasjen, et slig rot. Vi må vel bli litt flinkere til å rydde sammen/lære ham å rydde sammen. Selv om hun etter sigende ikke tar barneleker fra gulvet, så trenger de ikke flyte...
Vann tilgjengelig for hunden hele tiden, og en sønn som elsker å plaske vil bli en utfordring i en fase fremover...
Jeg kjenner at jeg ikke udelt gleder meg... men jeg går inn i dette med et åpent sinn, så får vi se hvordan det går.
Jeg var liksom ikke noe hundemenneske jeg heller før i tiden. Det har snudd seg helt. Og vi har valgt en rase som ikke er den enkleste, og jeg er like fornøyd ennå. ;)
Det jeg har oppdaget er at om man går på et kurs i lydighet så blir man kjent med hunden på en helt annen måte enn uten. Det blir en helt annen kontakt også - synes jeg. Om det er grunnkurs, bronsemerke eller et agilitykurs er egentlig uten betydning, poenget er en aktivitet som krever at både hund og eier/handler deltar. Vår valp er helt klart mest fokusert på meg og følger meg mer enn mannen for det er jeg som er på kurs og jeg som trener utenom med han. (Og så synes jeg det er skikkelig morsomt da!)
Lykke til m hund - og fortell mer om den når dere har fått den i hus. Vi har vurdert den rasen som nr to-hund hos oss.
Med rette innstillingen, og den har dere jo, så kommer dette helt sikkert til å gå kjempefint. Vi har selv fått oss hund nå etter omplassering pga. allergi, og det har gått veldig fint. Hun er 1.5 år, og det har vært en sann fornøyelse å få en så og si ferdig oppdratt og husren hund i hus, etter å i et år ha sett hvordan mine foreldre har jobbet med sin hund (som er vår hunds kullsøster). Med små barn ville det vært helt uaktuelt med valp for vår del, nå har vi fått hunden vi ønsket oss allikevel! :jupp:
Hun var ikke så vant med barn fra det hjemmet hun kom fra, men det var barn i heimen der hun ble født. Det har gått over all forventning - det eneste vi "sliter" med nå er at hun har blitt veldig eiesyk over hus/hage og bil, slik at hun bjeffer en del bare hun hører en dør slamre, noen går forbi bilen hvis hun sitter inni (ja, til og med på mopedister og andre biler som evt. "kommer for nære" når de kjører bak :knegg: ) og vi jobber med å få henne til å slutte med dette. Hun er en vakthund, og får lov til å varsle, men skal slutte med turene sine så snart vi sier stopp og varsler tilbake at det er trygt osv. Hun hadde et helt sykt forhold til mat som vi også har fått langt bedre orden på over kort tid, og ellers går det veldig greit altså.
Det er koselig for oss, det er supert for ungene - de storkoser seg, og det er en genial ting når det gjelder å komme seg ut på tur! :)
Gleder meg til å høre mer. Vet dere mer presist om når dere får henne?
Ikke enda. Dvs, mannen snakket med sin far, som altså eier henne pr i dag, i gårkveld etter at jeg hadde lagt meg, så jeg vet ikke om det fremkom noe planer der, får høre når mannen står opp.
Hund er suverent så lenge dere har tid - og så lenge dere ikke er slike som reiser "I tide og utide". Det er lettere å skaffe barnevakt til barn enn til Hund, føles det nesten ut som.
Mye tyder visst på at hunden kommer om ei ukes tid, mot slutten av neste uke.
Vi reiser ikke "i tide og utide", men vi reiser jo noen ganger i året, men da med bil, og tanken er jo å kunne ta hunden med, i alle fall til min familie, muligens litt vanskeligere til mannens familie, siden det er der allergien er (vi pleier bo hos svigermor da, men å sette igjen hunden svigerfar skaffet mens de fortsatt var gift hos henne mens vi besøker ham med sin nye familie er muligens litt på kanten.... men jeg ser ikke så mange alternativer... Vi får se, problemet oppstår til jul.... lenge til enda, ikke sant?)
Så lenge dere skal være i norge, sverige etc - så er det jo ikke noe problem. Vi hadde hund helt til lillebror var noen mnd - da fikk oppdretterne han tilbake (han var 8 år) for hos oss fikk han for lite oppmerksomhet.
Vi lar stort sett hunden være på "hundehotell" hos svigers når vi reiser bort. De passer han gjerne noen helger i året ellers, også, siden svigerfar forguder skapningen. :) Den gangen alle reiste på familietur til Hellas, måtte han dog på ordentlig kennel, men det var visst storveis, selv om matfar ringte dit flere ganger for å høre hvordan det stod til.
Med hund i hus blir man tvunget både til å være mer utendørs på tur, og dessverre blir det også MYE hyppigere støvsuging.
Våre bilturer (med hundebur og barnevogn i baggasjerommet... håper vi klarer oss uten søskenvogn...) holder seg godt innenfor landets grenser. Vi kjører "hele dagen", men holder oss i landet. Så det er ikke noe problem. Drømmen om en "sydentur" blir muligens litt vagere, om vi ikke flytter nærmere min familie. Mine foreldre er ikke hundefolk, men klarer tilnød å passe den, min bror har hund, de klarer det sikkert også. Dog, det finnes jo hundepensjonater, så jeg anser ikke sydenferiedrømmen som heeeeelt tapt heller.
Hyppigere støvsuging er nok absolutt nødvendig, men denne hunden har svært kort pels, så det er ikke sånn ILLE. Vi har kun et teppe på gulvet, leketeppet til Knerten, med veier på.. Så stort sett kan det forsatt løses ved en mopp, regner jeg med.
Min mor sin hund er en blanding mellom labrador og pinscher, og den er bare et helt nydelig vesen. Utseendemessig kan hun karakteriseres som en dverglabrador med litt lange, tynne ben :knegge: .
Han er født med en overdose lykke og kjærlighet i blodet og er glad i alle, og vil være med på alt. Til tider litt for energisk men nå i en alder av 1,5 år har han begynt å roe seg og kommer fortere "nedpå" igjen. Jeg hadde gjerne valgt en pinscher ved valg av familiehund. Nå er min mor sin hund nesten like mye vår, vi bytter litt på å ha han fordi min mor har hatt litt liten leilighet det siste året.
Det verste er vel egentlig at det er sant! Han er ikke vant til hund, men han er ikke vant til (andre) barn heller i særlig stor grad. Joda, vi leker med ei venninne han har fra barselsgruppa innimellom, og det hender vi slumper til å treffe noen på lekeplassen. I vinter gikk vi i åpen barnehage, men å sitte inne der i fineværet passer oss dårlig på denne tiden av året, og så mye av dagen gikk bort, det passet ikke døgnrytmen vår heller, så vi sluttet når det ble vår/sommer. Så han er faktisk ikke så vant til barn heller. (Men begynner i barnehage om en mnd, da blir han nok det...)
Det er ikke nødvendigvis slik at korthårede hunder røyter mindre. Hårene er dessuten stive og setter seg fast overalt. Jeg har selv setter, og den har vel middels lang pels. Det er absolutt ikke røyting som er hovedproblemet, men det at den drar med seg sand inn halve året, og helst bør dusjes etter hver eneste tur.
Snuppa forguder hunden, men han har jo "alltid" vært der. Han er mer halvlunken til henne, og stikker unna så raskt han har sjansen. :)
Barn må virkelig lære seg å respektere hunden og lese hva hunden vil. Vi fikk valp i fjor og det har vært kjempe flott, men jentene har også måtte lære seg en fin måte å irettesette hunden på. Ikke hyle, løpe rundt, plystre, og diverse herje-lek. Det gir en urolig hund, hvertfall innendørs.
Hopper hunden på dem og her i huset er det uaktuelt, så må de lære å si nei.
Lykke til. ( og lykke til med barnehage start. Tror det er gull verdt i den alderen )
Høres ut som en koselig hund dere skal få.
Vi fikk valp da jeg var høygravid sist, midtvinters.
Men det gikk fint det og, og ungene elsker voven og motsatt :hjerter:
Denne hunden røyter ifølge de som har den ikke så mye, men drar nok inn litt sand og sånn i tillegg, selvsagt. Her er det dog snakk om en cm stri pels, det er ikke mye sand som setter seg i den. Men selvsagt røyter den, og selvsagt må det medføre ekstra rengjøring.
Knerten, og etterhvert mikro, må selvsagt lære seg å respektere og forstå hunden, og leke med den på rett vis. Det blir spennende, men går sikkert bra.
Nå har vi sommerbesøk av en annen hund, og Knerten som ikke egentlig pleier bry seg om hundene så lenge de ikke slikker på ham, er rett og slett redd. Han nekter å klappe, selv om både han og hunden holdes, og leker veldig begrenset, vil ikke komme for nær hunden, rygger, klatrer opp i sofaen, sitter helst på fanget mitt, og jeg kjenner pulsen hans, hjertet slår fortere, jeg kjenner det utenpå genseren, han er rett og slett REDD!
Det liker jeg ikke... hunden har bare vært her et døgn, han kjenner den fra før da, så jeg håper det skal gå seg til, men jeg er skeptisk. Jeg er IKKE redd denne hunden, så jeg overfører ikke slike følelser, jeg klapper henne, sier hun er snill, liker å få kos etc. Men han vil bare ikke...
Det går over. Ikke tving han og skjerm han fra hunden. Så vil det gå seg til.
Vår eldste var LIVREDD hund, virkelig så redd at han skrek og hylte og løpt og ble helt vanvittig. LØsningen på det var å kjøpe egen hund. Nå er han ikke lenger redd hunder. Og han oppfører seg naturlig rundt dem, slik at de heller ikke er redde for han ;)
Hunden bryr seg døyten om gutten. Han løper ikke rundt og hyler, så hun rusler nå bare ufortørnet videre...
Hun er en god del i buret sitt, dessverre, for at han skal få slappe av og leke fritt. Hun er vant til det da, sover i (lukket) bur på natta bl.a, er det åpent får hun ikke sove, tilvendt bursoving fra oppdretteren, så hun lider vel ikke, men det er jo litt trist da.
Hunden vi får, er ikke vant til å være i bur på dagen, så det er mulig vi rett og slett må ommøblere grindene vi nå har for trappene, og dele stua i to, og la dem ha en del hver. For han kan ikke gå rundt og være redd i alle fall.
