Hvordan er forholdet ditt til fornavning? (Verbing er gøy!) Dvs at folk man ikke kjenner personlig bruker fornavnet ditt når de snakker til deg en-til-en? Gjør du det sjøl, og synes du det er greit at andre gjør det? Vi skal selge leilighet, og megleren er en fornavner. "Men Pingis, hva synes du?" Jeg blir så flirfull av sånt, og får veldig behov for å gjøre det i retur med tullestemme. Mannen min blir bare irritert av det.
Blir det for mye fornavning fra ukjente, tenker jeg alltid "du har gått på kurs og lært at du skal bruke navnet mitt".
Fra selgere, for eksempel, er det skrekkelig irriterende.
Jevnt over liker jeg best at fornavnet mitt bare brukes av dem jeg kjenner.
Jeg bruker ikke fornavnet til fremmede jeg nettopp har møtt.... da sier jeg nok du, til vedkommede om det blir nødvendig i en samtale , eller i dette tilfellet megleren , om jeg skulle omtale han i en samtale sammen med andre.
Om noen hadde kalt meg Fru XXX hadde jeg blitt dødelig fornærma, så jeg foretrekker at folk bruker fornavnet mitt når de snakker til meg. Men når det blir sånn krampeaktig "Ja, Fibi, du skjønner at.... Og du, Fibi, visste du at.... Og når du kjøper denne, Fibi...." da får jeg litt neller, og humrer i skjegget. :knegg:
Å nå misforstod jeg først. Jeg trodde du mente når mitt navn blir til verb, som "hun esmet ham eller jeg er helt esmerized" og det elsker jeg.
Men sånn som du mente, når folk kjører på med feiko-lissom-godt-kjent-fornavning, da blir jeg irritert eller fniser. Litt avhengig av om jeg er trøtt og edru eller brisen og blid.
Jeg kan også synes at det blir litt klamt av totalt fremmede, men i nærere relasjoner liker jeg det. Her hjemme bruker jeg fornavnet til mannen hele tiden, mens han omtrent aldri bruker mitt. Resultatet av det er at barna mine lærer noe sent at mamma faktisk ikke heter mamma.
Det kommer helt an på om de gjør det for å oppnå noe (eks selgere), eller om de gjør det uanstrengt for å få min oppmerksomhet. Jeg har f.eks vært i interne jobbmøter med mange folk fra flere avdelinger som jeg ikke kjenner, da er det helt OK at de bruker navnet mitt.
Jeg hadde blitt forvirret dersom åtte mennesker skulle si "du" tilhverandre i et møte, for eksempel. "Hva mener du, Hassel?" er helt kurant, ellers må man jo sitte å peke på hver enkelt. :knegg:
Det kommer an på situasjonen, er det kjipe tror-de-kan-basic-psykologi-men-er-egentlig-ute-på-dypt-vann-selgere blir jeg hissig, er det hyggelige mennesker er det helt greit.
Joda, jeg tenkte mer på de situasjonene hvor det ikke er nødvendig, som for eksempel i en-til-en-situasjoner.
Mannen min mistrives litt ekstra med det fordi han har en jobb som krever en viss autoritet, og hvor det er etternavn som brukes. Jeg prata med megleren først, og måtte advare mannen min om fornavninga, hvis ikke hadde vi sikkert måttet bytte megler.
Jeg er en som bruker fornavn når jeg ringer til folk jeg kjenner perifert. (altså: om jeg ringer noen og de tar telefonen, så sier jeg gjerne hei *** det er Bauche som ringer - er *** der eller noe sånn)
Når selgere ringer og bruker navnet mitt, så blir jeg bare flirfull. Det er mye mer upersonlig enn å bruke "du" omtrent.
Det kommer helt an på hvem som bruker det. Far er veldig flink til å bruke navnet mitt når han snakker til meg, og det synes jeg er hyggelig. Og jeg har blitt flinkere til å bruke hans.
Ellers har jeg trøbbel med å huske navn, så for min del blir det mye du, eller mamman til ...
Jeg har vært borti ekstrem fornavning på jobb en gang. En masete og litt irriterende prosjektleder som brukte fornavnet til kollegaen min i annenhver setning. Det er første gang jeg har lagt merke til det, og jeg ble ganske irritert på min kollegas vegne. Makan til mas, og så med fornavn i tid og utid. :gal:
Jeg oppfattet det som en aldri så liten hersketeknikk, men vet ikke om det er det.
Pappan til storebrors kompis sier navnet mitt hele tiden, Det er litt uvant og rart, ja. "Sier du det, Isbjørn, Det var koselig. Hvor lenge har dere hatt bilen, Isbjørn?" Han bruker navnet mitt veldig ofte når han snakker, men tror det er slik han er, rett og slett.
Jeg synes faktisk at det er litt vanskelig. Jeg har en del kunder, og jeg er ikke så god på å bedømme når vi har gått fra å starte e-posten med "Til Jan Johansen!" til å bli "Hei Jan!".