Inspirert av et anonymt innlegg på et annet forum..
En mor innrømmer at det er slitsomt å være hjemme en hverdag per uke med barnet sitt på to år. Jeg forstår henne veldig godt faktisk, det er en krevende alder i grunnen. Toåringer er gjerne svært aktive og viljesterke, og mangler fortsatt en del dømmekraft til å vurdere hva som er farlig eller ei.
Jeg ble oppriktig irritert over å se hvor mange som svarte henne med at hun ikke burde fått barn, at hun foretrakk jobben fremfor barnet sitt og så videre. :mad: Men akkurat nå orker jeg ikke argumentere mot slike mennesker. Derfor spør jeg heller dere kloke damer og menn her inne, er det lov å innrømme at man blir sliten av sitt eget barn? Jeg kan i alle fall med hånden på hjertet innrømme at jeg syntes toårsalderen var mye mer slitsom enn fireårsalderen, som jo er den lengste foreldreerfaringen jeg har til nå.
Jeg synes det er lov å bli sliten av barnet sitt, akkurat som man har lov å bli sliten av mye annet også.
Selv er jeg ikke helt enig i at to-årsalderen var mer slitsom enn noe annet, men det går jo på egne erfaringer med eget barn og han var rimelig grei å ha med å gjøre da han var to. Nå kan han være temmelig uspiselig til tider. ;)
Klart man har lov til å bli sliten. Jeg har aldri vært så sliten som etter at jeg har fått barn men jeg visste heller ikke noe om at jeg hadde så stor utholdenhet før nå! :rolleyes:
Jeg var mer sliten da jeg fikk 1. mann enn jeg er nå med begge, sikkert fordi dengang var alt ukjent og nytt men nå er jeg vel en "erfaren" tobarnsmor. :o
Jeg løy litt i forrige innlegget mitt. Jeg var sliten da mellomste våknet 8-10 ganger pr natt og jeg var sliten da Iben hadde kikhoste og hostet hvert femte minutt hver natt. Da snakker jeg så sliten at jeg gladelig hadde adoptert ungene bort om noen hadde spurt.
Men for å svare litt mer på HI; sliten av å være hjemme EN dag pr uke med barn? Jeg vil våge å påstå at da disponerer man kanskje tid og aktiviteter noe feil. Man bør ikke bli sliten av en dag i uken, selv med et krevende barn.
Jeg blåser en lang marsj i om andre syns det er "lov" eller ei. :hehehe:
Da tvillingene var babyer og før vi hadde fått innarbeidet faste sove- og spiserutiner, hadde jeg perioder der jeg var så sliten pga. manglende nattesøvn at jeg satt nærmest apatisk med ungene på ammeputa i fanget mens tårene silte. I tillegg hadde vi jo et hjertesykt barn, og bekymringer for henne gjorde ikke ting noe lettere akkurat. Jeg opplevde jo en veldig aksept for at jeg var sliten da, det skal sies - fordi vi hadde fått tvillinger og tre barn på to år. Selv mener jeg at det ikke er antall unger eller hvor tett disse kommer som betyr noe - alle må da få lov til å synes at småbarntida iblant er slitsom!
Idag går alt så mye bedre, vi har unger som legger seg med glede om kvelden og faste rutiner er på plass for lengst. Likevel har jeg ikke et fnugg av dårlig samvittighet for å innrømme at jeg iblant er sliten når ungene er syke, jeg har hatt krevende dager på jobb og/ eller mannen er bortreist. Jeg er ikke supermenneske med en utømmelig kilde av overskudd og energi.
Disse fjottene som måtte mene at jeg aldri burde hatt barn av den grunn kan kysse seg der de er høyest når de plukker bær. :nemlig:
Jeg blir sliten av mine unger rett som det er, og skammer meg slettes ikke. (Og jeg ville IKKE valgt en hjemmedag med dem hver uke. Det skammer jeg meg heller ikke det minste over. :tårnfrid: )
Jeg blir ikke fysisk sliten av barna, men med storesøster på 2 år og lillebror på 5 mnd så kan det blir litt hektisk, og da helst i hodet mitt. Jeg har ikke veldig stor tålmodighet, og når storesøster gaper MAMMA for 10000-ende gang mens jeg skifter på lillebror, ja da sender jeg noen varme tanker til Byttesentralen på Kløfta og er glad de ikke tar imot unger der.
De fridagene er deg veldig vel unt, MokkMokk. Sier Tinetoff som har vokst opp med yngre tvillingsøsken (og de var sprellfriske og fem, ikke to år yngre enn meg, men det aner meg hvordan hverdagen deres er :klemme: ).
Ettersom barna mine alltid har sovet som små engler blir jeg så å si aldri fysisk sliten av de. Jeg kjenner meg derimot godt igjen i det Sitron sa om galehus. :o
Jeg har hatt en fast hjemmedag i uken med storesøster, når hun var i toårsalderen. Det gikk fint, da var jeg nemlig forberedt og hadde mange planer/aktiviteter. Det er de vanlige hverdagskveldene som er verst her i huset.
Jeg har aldri møtt en mor eller far som ikke har blitt sliten av barna sine. Alle blir det. Naturlov.
Tja, du sier noe. Jeg har en venninne som fikk barn omtrent på samme tid som meg begge gangene, og jeg ser jo hvor ulike liv vi lever - hun med to og jeg med tre. Ikke kan man si at vi burde visst hva vi gikk til heller - tvillinger kommer jo ikke akkurat på bestilling. :hehehe: Men jeg trøster meg med at det bare vil bli lettere i tiden som kommer, etterhvert som de vokser til.
En vakker dag vil jeg nok tenke tilbake og savne denne tida, det er rart med det. :sparke:
Det er vel ingen som kan si at man ikke kan bli sliten av barna sine, den følelsen et menneske sitter med er den samme uavhengig av hva andre måtte mene. Det kan ikke måles på noe måte. Det er viktig å ta mennesker alvorlig på de følelser de forteller de har...
Selv skal jeg innrømme at jeg har vært sliten mange ganger. Med ei lita ei som kunne våkne 5-15 ganger hver natt fram til hun var 3 1/2 år, så må jeg si det var slitsomt. Men etterhvert blir det bedre. Man må bare huske at det som regel er en forbigående periode. Når det står på som verst er det godt å ha noen til å avlaste innimellom slik at man får hentet seg inn litt :)
Jeg blir sliten av jentene mine jeg, ingen tvil om det. Det er full fart, MYE og hoy lyd, mye organisering og litt for lite sovn. Det er jo ikke det samme som at jeg angrer paa at jeg fikk barn, eller at jeg ikke skulle ha hatt barn. Det er en menneskerett aa faa kjenne paa folelsene sine og i tilegg faa uttrykt dem.
Jeg mener at de som maatte mene at jeg ikke skulle ha hatt barn, fordi jeg i perioder er sliten av alt styret rundt det aa ha barn og det aa vaere sammen med barna, er ute av stand til aa kjenne paa egne folelser og ikke minst evne aa fostaa andres folelser og behov.
Jeg er nok av dem som kunne klage over en dag i uken hjemme med barn....
Det var en periode da oppmerksomheten måtte være på Snuppa hele tiden - ikke fordi hun var vanskelig, men jeg trodde vel det måtte være slik kanskje og hun krevde også all den oppmerksomheten hun bare kunne få. Og hvis man da hadde tenkt å være hjemme å bruke dagen til å pusle litt i huset - da ble det et mareritt.... Og jeg sleit med meg selv fordi jeg fikset det så dårlig.
For meg ble slike dager MYE enklere når barna ble så stor at de kunne gå på besøk til hverandre. Jeg tar heller to barn ekstra på besøk, enn ett barn alene. :)
Jeg mener til og med at det er lov selv om man har valgt å få mange også, selv om man da ofte risikerer å få høre at man har fått for mange barn om man våger å innrømme at noen dager er verre enn andre. Jeg mistenker at det noen ganger er derfor mangebarnsmødre fremstår som "supermennesker". De har lært at det lønner seg å holde kjeft om dårlige dager.
Ellers må jeg si at jeg synes det høres utrolig slitsomt ut å være alene med kun 1 barn hele dagen. Det er mye mer avslappende med flere som leker sammen.
Og kommentarer om at man ikke burde ha fått barnet, ikke burde ha fått så mange, ikke burde ha gjort ditt og datt. De som slenger av seg sånne ting har det vel med å ha noe å utsette på de fleste valg som de selv ikke ville ha gjort. Alt annet enn det de selv hadde villet er galt.
Jeg innbiller meg at problemet ligger der. Hos dem. Og at det er for dumt om andre skal bry seg om kommentarene og synsingen de lirer av seg.
Jeg blir sliten av 2 åringen min. Ikke hver dag, men det hender rett som det er. Jobber til litt forkjellige tider og har faktisk noen hjemmedager alene i ny og ne før jeg skal på jobb på kvelden. Propellen er da i bhg. Har jeg fri en hel dag henter jeg han tidlig og innimellom er vi hjemme sammen. Som oftest er han i bhg og leker med de andre barna.
Det har vært slitsomme dager,ja :ja: Når hverdagen preges av sykdom og våkennetter kan det være tøffe tak :jupp: Men helhetlig er tiden med barna en flott og givende tid! Har nå en fridag i uka, der jeg og vesla på 1 år er hjemme sammen. Denne dagen er verdifull og kjempekoselig. Den er gull verd. Når sjefen drister seg til å foreslå å jobbe denne dagen, er jeg ute med klørne ganske fort :knegg:
Jeg skal gjerne innrømme at jeg har klaget min nød nå som Sneipen har vært hjemme fra barnehagen en uke. Det er en fulltidsjobb å holde tritt med 2-åringer som er vant til å bli aktivisert og ha ørten barn rundt seg. Hvis jeg skulle hatt en hjemmedag i uken med ham, skulle jeg i hvert fall hatt en plan for ting vi skulle gjøre sammen.
Så ja, jeg synes helt klart det er lov å si sånt. Jeg synes flere skulle si det høyt, slik at ikke vi vanlige mennesker føler oss mislykkede i tillegg til slitne. Ride on, sister!
Ja jeg blir titt og ofte sliten og jeg går bare hjemme. Er man ikke innstilt på å være hjemme med barn, så nei, da er man ikke det. Det er et tempo uten like med en to-tre åring som vi voksne har problemer med å holde tritt. Derfor er jeg så for barnhage, der får de løpt og utfoldet seg på sitt plan uten en heseblensende mamma hengende etter. :knegg:
Kan jeg vær så snill å få oppskriften på slike sovebarn?:p
Jeg blir ofte sliten av egne barn, men ikke i nærheten av så sliten som jeg kan bli av andres:knegg:
Vet ikke helt hva det opprinnelige innlegget det siktes til inneholder, men jeg kan personlig ikke forstå at man velger å ha en hjemmedag frivillig hvis man synes det er pes. Jeg synes ikke det bør være en tabu å velge full plass i barnehage med en slik begrunnelse.
Selv kunne jeg godt tenkt meg en dag hjemme med jentene i uken, men det går ikke slik jobben min er. Jeg synes faktisk det er mer fristende å være hjemme med de nå enn da de var spebarn, men det er jo også en personlig greie hvilken alder man synes er lettest.
JA.
Jeg blir sliten. Jeg er hjemme med Hannah hver torsdag. Og det kan gjøre meg ganske utslitt. Men det har også mye med at min helse ikke alltid er på topp.
Så jeg er veldig klar over at jeg hadde taklet dårlig å være hjemmeværende med Hannah hele tiden. Det tror jeg hverken hun eller jeg hadde hatt gått av.
Men jeg vet jeg ikke er noen dårlig mor, selv om jeg i tider kan føle meg som en :himle:.
Det er klart det er lov til å bli sliten av barna sine.
For mange er det mye mer slitsomt å være hjemme med barn enn å være ute i arbeid, mens for andre er det motsatt. Det kommer an på mye, blant annet er det stor forskjell på barn - noen er atskillig mer krevende enn andre. Desto større grunn til å være varsom med å kritisere andre mødre for at de blir slitne.
Jeg for min del gleder meg til yngstemann blir litt eldre, jeg synes toårsalderen er veldig slitsom. Men jeg øyner håp, storebror var sånn han også, men nå blir han snart fire og er mye enklere å ha med å gjøre.
Vi må vel bare godta at vi er forskjellige.
Jeg ønsker meg veldig en fridag hjemme med min 2-åring, og jeg gleder meg til høsten, for da ser det ut til at jeg klarer å få det til.
Jeg blir egentlig ikke sliten av å være hjemme en dag om han frisk og i fin form. Skulle ønske jeg hadde mulighet til det. Men de siste månedene har det vært mye sykdom og lite sovning om natta. Det er som om han aldri blir ordentlig frisk, men er sånn halvsyk hele tiden. Når han har vondt blir han selvsagt grinete og sover lite. Dette blir jeg forferdelig sliten og frustrert av.
Han hyler og sutrer, opp om natta, på jobb, hyler på ettermiddagen. Må minne meg om at han har det vondt når han er sånn, og klarer da å mobilisere litt til.
Jeg vil tro at det er ganske normalt å bli sliten av barna sine.
Men det trenger ikke være fysisk sliten, men man kan bli temmlig ør i hodet. Det blir jeg sliten av.
Konstant krangling, masing osv gjør meg sliten.
Eller når jeg skal lage middag og minsten står ved siden av og hjelper til og skravla går i et (snakker da på inn og utpust)
Man er da ikke en dårlig mor eller burde ikke hatt barn om man faktisk innrømmer at ting er slik. Bedre å ha litt kontakt med virkligheten en å være så virklighetsfjern å si at folk ikke burde hatt barn.
Klart man kan bli sliten.
Men jeg ville neppe klaget "offentlig" over ÉN dag hjemme. Det synes jeg hørtes litt rart ut. Man kan ikke forvente å få sitte i fred med kaffekopp og wienerbrød og se formiddagssendinger med Oprah o.l., men være aktiv på barnets premisser.
Klart man har lov å bli sliten. Når storebror gikk i barnehagen, hadde jeg fri en dag i uken, og han var i barnehagen. Deilig, brukte dagen til husarbeid,egentid ol. Fikk da mye mer overskudd til de håpefulle resten av uken.
Har søkt minstemann inn i barnehagen en dag mer enn jeg jobber, og krysser fingrene for at vi får plass.
Synes også 1-3 års alderen er krevende. Jeg er jo forberedt på det, men bli vanvittig sliten inn i mellom. Det er tungt å komme hjem fra jobb, middag også må vi ut eller finne på noe med den minste for at hun ikke skal sovne kl. 1700, for da har vi hun våken til nærmere midnatt.:rolleyes:
Vi har ett vennepar som er fosterforeldre for to barn. De har ikke lov til å bli slitne, for de får betalt for å ha barna.:niks:
Jeg var skutt etter en "sykedag" hjemme med Snupp. Det samme var mannen, og vi var såre enige om at vi ikke passet som dagmamma noen av oss. Helgene er noe annet, for da er vi to stykker (og han er som regel frisk). Jeg tror faktisk både Snupp og jeg hadde kjedet oss hvis jeg skulle tatt en fridag sammen med ham. Han vil helst være sammen med andre barn og blir veldig klengete hvis det bare er oss. Da han kom tilbake til dagmammaen etter å ha vært syk hadde han ikke tid til å si hadet en gang. Han føyk rett inn og kastet såvidt et blikk over skulderen da jeg gikk, mens han vinket litt i alle retninger. Så jeg tror barn kan bli ganske slitne av foreldrene sine også. :knegg:
Det virker som om vi er enige om at det er fullstendig lov å bli sliten av å være hjemme hele dagene med barn(a). Jeg tror vel at det varierer veldig på når vi setter grensen for om vi er slitne eller ei, men det betyr ingenting. Det er fullstendig lov å bli sliten. Det er vel mer hvordan man takler den slitne følelsen som er viktig å tenke litt over mener jeg.
Jeg er sykemeldt pga kraftig bekkenløsning, og har minstejenta på tre hjemme hos meg hver dag. Merker godt at jeg blir mye fortere sliten nå når jeg er høygravid, særlig på dager der hun er ekstra krevende, men det som sliter verst er min dårlige samvittighet på hennes vegne. Det at jeg ikke klarer å stimulere henne og tilby henne en ordnet hverdag med masse lek både ute og inne, sammen med jevnaldrende.
Nå har hun fått halv plass i barnehage, og jeg gleder meg hemningsløst til to dager hjemme alene uten barn hver eneste uke. UTEN dårlig samvittighet. :)
Jeg blir ikke fysisk sliten av snuppa mi, det jeg blir sliten av er det psykiske kjøret, alle bekymringer og angst og usikkerhet rundt hennes sykdommer/diagnoser osv.
Også ikke minst kampen mot Helse-Norge, er det noe som drenerer krefter er det det.
Her har dere meg også. Jeg synes ungene krever meg med hud og hår og selv om jeg koser meg med dem i helgene sammen med mannen min, synes jeg det kan bli for intens når jeg er alene med dem. En fridag i uken hadde vært fint, men da hadde det vært for å gjøre unna handling, matlaging, baking, rydding og vasking slik at helgene kunne være bare til kos og avslapping.
Mener du det? En dag i uken hjemme fra jobb for å vaske, bake , handle o.l?
Jeg er på en helt annen planet.:D Jeg hadde heller kosa meg på jobb den dagen, og betalt noen andre for å utføre de nevnte oppgavene. Tror det ville være en lønnsom variant også. Heller være sammen med ungene enn å vaske hus, det er jeg ikke i tvil om.
Selvfølgelig er det lov å bli sliten av ungene sine. Jeg er ellers helt enig med vimjer, jeg vil også være sammen med ungene hvis jeg først skal ha en fridag i uka. (Og det har jeg også).
Jeg har en gutt på 3,5 som er veldig aktiv og intens i blant, og ja, jeg innrømmer gjerne at jeg blir sliten av ham i blant. Men jeg blir aller mest sliten når det er to barn til stede, da får jeg lyst til å rømme hals over hode.
Ja jeg mener det. Det måtte vært deilig med en husmordag der jeg kunne laget opp middager til å putte i fryseren, kanskje fått til en del brødbaking noe jeg aldri får til nå. Generelt hatt god tid til å fikse og ordne. Mandager kanskje? En flott måte å starte uka på. :nikker:
Nei det mener jeg ikke.Det var ironisk ment fra min side.:knegg: (Jeg brukte sikkert feil smily, er ikke helt inni de).
Men vi har felles bekjente med fosterforeldrene som mener at dem ikke har lov syte og klage, dem har jo betalt for å ha dem.
Klart alle med barn i hus blir slitne inni mellom, og derfor er det så godt å ha noen venninner å blåse ut til, også er alt så mye bedre når man kommer hjem igjen. Neste gang er det en venninne som har en sliten dag
Fosterforeldre kan også bli slitne :jupp: Et vennepar av oss er fosterforeldre til et søskenpar. De har fast avlastning en helg i mnd. (dekkes av barnevernet)
Blir veldig veldig sliten... Og gleder meg voldsomt til de har lagt seg om kvelden og jeg får kose meg uten barn en liten stund.
De helgene gubben er bortreist og jeg er her med begge to har jeg vært på sammenbruddets rand, spes når ho minste ikke sov noe særlig på natta og han eldste begynte dagen kl 05 :trøtt:
Dette har jeg, og jeg må bare si at det er helt fantastisk. Er ikke så veldig glad i husarbeid, men bare det å iallefall kunne gjøre det i fred og ro. Samt gjøre litt ærend som en ellers bruker kvelder og helger på. Hadde ikke klart meg uten torsdagsfrien min.
Ellers så er jeg helt enig, det er lov å bli sliten. Jeg må også innrømme at når kvelden kommer og de er i seng så er det litt deilig med en fristund. Nå har jeg et par masebøtter som bare måååå lage lyd alltid, så hodet er totalt utslitt etter bare noen timer. Eldste står til og med og lager lyder/synger når hun pusser tenner og når hun spiser.
Det var enda godt det var ironisk ment Amo, du skjonner jeg holdt paa aa tenne paa alle plugger :knegg:En del av jobben min bestaar i aa veilede fosterhjem,samt aa organisere avlastning for dem og veilede skolene som fosterbarna gaar paa. De holdningene jeg moter fra for eksempel skolene er noe ganger haarreisende. En del mener oppriktig at de kan ringe til fosterforeldrene og be dem hente barna fra skolen for den minste ting, og det siden "de tross alt har har betalt for aa ha barna boende hos seg". Det er etthvert ikke rent faa laerere og raadgivere som har faat en lengere lekse fra meg om hva disse fosterforeldrene staar i av utfordringer i lopet av et dogn, hva de egentlig har i lonn (nada i forhold til innsats) og ikke minst at de fortjener og trenger de skarve timene fri fra barna som skoledagen gir/bor gi dem. Som dere sikkert skjonner er dette noe som engasjerer meg veldig :blush:
Det ville jo vært merkelig om man ikke skulle bli litt sliten innimellom...
Å gå hjemme (innendørs) med ett eller flere barn hele dagen mens man forsøker å rydde etc. er jo nesten dødfødt! Barn krever plutselig mye mer oppmerksomhet når mor svinger filla - eller ikke minst forsøker å snike til seg litt tid foran pc-en, hehe.
Nei, her parkeres vesla foran TV-en (hvis hun ikke holder på med noe annet morsomt) en liten stund mens jeg tar det grøvste - deretter leker vi litt sammen, men så må vi UT! Mye man kan gjøre nå: Ski, skøyter, aking, shopping, innebading, museum, lage vinter-piknik, mate fuglene, lage snøhule/hytte/borg (lage sølekaker der det ikke er snø :blunke: ) - ta med kakao på termos, formiddagskino(?), Lekeland (der det er), besøke noen du vet er hjemme. Hvis det er dønn umulig drittvær, og man "må" være inne en stund - så kan man jo lage noe sammen med barna - bli litt barn igjen selv også. Baking pleier å være en slager. Man bruker litt tid, barna ser hele prosessen, og bonusen er det man kan spise til slutt :glis:.
Vel, poenget mitt er kanskje at dersom man blir veldig sliten av å gå hjemme med barnet/a en dag eller to, gjør noe annet med dem enn du vanligvis pleier :jupp:.
Jeg elsker mine barn, men Gud bedre så sliten jeg er innimellom! Jeg har ikke disse naturlige Mary Poppins - genene, og synes ofte jeg går rundt som en vandrende bombe - klar til eksplosjon
Det har jeg gjort :glis:. En dag i uka, som er bare min! Et år fremover skal jeg sparke ut mann og barn hver fredag, før jeg lager meg en latte og leser avisen. Og så skal jeg bedrive det jeg vil. kanskje vaske et gulv, kanskje ikke. Kanskje rydde litt, kanskje ikke. Men i hvert fall lese bok og strikke litt og gjøre koseting!
Jeg ble så sliten av småbarn og jobb; jeg følte meg fullstendig oppspist og invadert. Å få et pusterom var bare helt nødvendig. Nå merker jeg at bare tanken på fridagen min får meg i bedre humør og gir mer overskudd.
Jeg synes absolutt det er "lov" å bli sliten av barna sine. Tror det er veldig få som kan si at de aldri har vært slitne av barna sine.
Jeg føler meg sjelden sliten, er hjemme med vesla på snart 9 mnd og de to største er hjemme fra bhg to dager. Synes det er en topp løsning. Deilig når de er i barnehagen men veldig kjekt når de er hjemme og :jupp:. Jeg skal være hjemme et år ekstra med vesla og det gleder jeg meg veldig til. Nyter tiden med småbarn i huset :)
Nå har vi ganske rolige og bedagelige unger som sover bra så alt dette kommer nok mye ann på ungene og.
Det er klart det er slitsomt å være hjemme med ungene sine! Hyggelig, koselig og alt, men slitsomt - ja! Hjemmeværende elsker jo selv å fremheve at de ikke bare "går hjemme", men faktisk gjør en JOBB!
Det som er slitsomt med en 2-åring er at de kan være så intenst til stede og kreve deg så heftig HELE tiden. Man får ikke disponert sin egen tid eller sine egne tanker.
Nå har vi snart 3 stk under 5 år - hvis noen forteller meg nå at jeg ikke har "lov" til å være sliten, så kommer jeg til å fike dem opp!!
Skulle Storebror vært hjemme med meg en dag så måtte vi gjort husarbeid og vasket. Da hadde han hatt oppgaver hele tiden istedenfor å henge på meg og kjedet seg.
Der kom barnearbeidet frem igjen :)
Pappan lokket han i går: "Om du rydder vekk lekene dine skal vi vaske gulvet etterpå" Gutten har vel aldri vært så rask til å rydde noen gang :lol:
.jpg)
