Teofelia sa for 14år siden:

Teofelia sa for 14år siden:

Oppfølgingsspørsmål siden jeg er i det nysgjerrige hjørnet i dag: Kan man legge en gravid kvinne i narkose uten (mer enn normal) risiko?

Katta sa for 14år siden:

Man kan legge en gravid kvinne i narkose og det regnes som trygt, men det er forsåvidt en økt risiko blant annet fordi hun har tregere tømming av magesekken og dermed aldri er helt fastende og at det er litt vanskeligere med blodtrykksreguleringen. Og man kan sikkert ikke bruke alle medikamenter heller. Men dette er ikke verre enn at det går fint når det tas hensyn til selv om man selvfølgelig ikke gjør det om man ikke må. Narkose under keisersnitt kan gi slappe barn som ikke puster, men det kommer seg etter litt tid.

(jeg høres kanskje ut som jeg tar litt lett på barn som ikke puster selv, men så lenge jeg vet der er på grunn av medisiner mor har fått, får man bare puste for dem til de overtar selv).

Teofelia sa for 14år siden:

Igjen takk for godt svar. :)

ullmor sa for 14år siden:

Jeg tror mange kan ha godt av å se at man ikke trenger å lime seg fast til sofaen ved positiv graviditetestest.

Milfrid sa for 14år siden:

Jeg har kraftig utviklet høydeskrekk og synes alle som hopper i fallskjerm er spik spenna galne, men utover det så tenker jeg ikke særlig mye over problemstillingen kjenner jeg.

rine sa for 14år siden:

:nemlig:

Harriet Vane sa for 14år siden:

Jeg er dessverre ikke like aktiv dette svangerskapet, fordi jeg har vært så plaget med skikkelig vonde kynnere. Den aktiviteten som ville vært bra for bekkenløsningen min setter i gang kynnere som er så vonde og skumle at jeg tror du ville blitt ordentlig redd. Med en SA friskt i minne (som kom etter uker med masse aktivitet og der jeg ikke sparte meg i det hele tatt) så har jeg vært på den forsiktige siden, ja. Det er ikke kult med kynnere som er så heftige at det kjennes ut som livmorhalsen blir kortere for hvert skritt man tar.

Jeg er muligens skikkelig pysete, man blir kanskje det etter å ha vært UFB og ha mistet. Jeg mener det finnes et hav av nyanser mellom å hoppe i fallskjerm og å legge seg pal på sofaen. Jeg er så vant til å trene og å være ik aktivitet at det er rett og slett fysisk ubehagelig å være så mye i ro som det jeg er nå. Men så fort jeg tar den turen hele meg lengter etter, så får jeg stikkinger, smerter, kraftige rielignende kynnere og noen ganger er det så mye at jeg blir kjemperedd. Jeg er 100 % sykemeldt, men det er heller ikke for å ligge pal på sofaen. det er for å kunne ta ting i det tempoet jeg greier.

Appelsin sa for 14år siden:

Jeg tror ikke det er så mange som gjør dét.

ullmor sa for 14år siden:

Madam Mim
Det høres plagsomt ut, men veldig bra at du tar hensyn til kroppen din og ikke presser deg. Krysser fingre for at formen din blir bedre etterhvert!

Appelsin
Vel, det er en del som blir overforsiktige når de blir gravide og for dem kan det være positivt å se at det går an å være aktiv selv om en er gravid. KT er aktiv i ekstrem grad.

Har du forresten møtt på "hysteriske" gravide i jobben din mtp aktivitet kontra inaktivitet og helsen til både mor og barn? Er det mye usikkerhet blant gravide når det gjelder dette?

Malama sa for 14år siden:

I den grad jeg er limt til sofaen kommer det av at jeg blir svimmel og kvalm av å reise meg, pluss at jeg (antakelig delvis grunnet lavt matinntak grunnet kvalmen) ikke eier overskudd, så jeg blir sliten bare av å spise frokost jeg...

Å hoppe fallskjerm ville ikke falt meg inn, jeg er fornøyd med å gå en tur med hunden, lekeplassen med Knerten, trille ham en tur etc... Fallskjerm er ikke aktuelt uansett, men jeg håper det snart kommer overskudd til at en 15-20 min tur med hunden ikke medfører utmattelse...

Appelsin sa for 14år siden:

Nei, jeg synes ikke det. Jeg har jo ikke jobbet som fastlege så veldig lenge da, men hovedbekymringen dreide seg rundt svineinfluensaen i den verste perioden.
Sånn ellers ble jeg faktisk overrasket over mange som ikke var bekymret, verken for det ene eller det andre. Ei skulle på død og liv til Afrika i et malariaområde, flere andre på døgnlange flyturer til andre verdensdeler. Jeg nektet dem ikke å reise, men det var faktisk nokså problematisk i forhold til vaksiner og forebyggende medisiner og sånt, og de dro selv om jeg følte jeg var tydelig i min anbefaling.

Ellers stilte en del spørsmål rundt idrettsaktiviteter i svangerskapet, men det var som regel fordi de følte seg i fin form og ønsket å trene det de vanligvis gjorde, så langt ut i svangerskapet som mulig.

ullmor sa for 14år siden:

Hva er de generelle anbefalingene om trening sent i svangerskapet?

Jeg lurer på om det er tydelige forskjeller mellom landsdelene, høy og lav utdannelse osv i holdninger, trygghet og usikkerhet i svangerskapet. :undrer:

Niobe sa for 14år siden:

Jeg tror ikke veldig mange gjør det. Jeg synes trenden er helt motsatt. Mer at jeg-er-gravid-men-det-skal-IKKE-hindre-meg-i-å-gjøre-noe-som-helst. Det være seg reising, ekstremsport, spising av sjøldau ku osv. Man kan godt ane tonen på diverse fora. En viss respektløshet overfor offentlige anbefalinger viser at man tenker sjæl og ikke lar seg dirigere av noen. Girlpower. Jeee!

Appelsin sa for 14år siden:

Sånn generelt sies det at dette skal man ikke gjøre:

"Aktiviteter som innebærer høy risiko for å falle eller for slag/spark mot magen, bør du unngå. Kontaktidretter som handball, fotball, basket og ishockey betraktes som risikoidretter. Idretter med høy risiko for å falle som turn, sprangridning, alpinsport er heller ikke å anbefale. Dykking bør unngås under svangerskapet fordi fosteret er i økt risiko for dekompresjonskomplikasjoner. Opphold i høyder over 2500 meter bør også mane til forsiktighet i intensiteten av de fysiske aktivitetene."

Fallskjermhopping blir ikke trukket ut spesielt (I wonder why),
men trenden i teksten er vel rimelig klar.
Kilden er den amerikanske fødselsmedisinforeningen,
og Norsk legehåndbok (NEL).

Appelsin sa for 14år siden:

Det er altså mitt inntrykk også. Og sånn sett er Kari Traa midt i trenden.

Tjorven sa for 14år siden:

Jeg fikk beskjed av legen at jeg umiddelbart måtte slutte å spille volleyball da jeg ble gravid med snuppa. Jeg spilte aktivt på det tidspunktet. Men jeg kunne godt trene andre ting hvis jeg ville, men ikke ting som kunne resultere i harde støt mot magen.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Jeg hadde egentlig skrevet et langt innlegg på telefonen da de yngste håpefulle skrudde av routeren. :gaah:

Det jeg skrev var at jeg har inntrykk av at Niobe og Appelsin har rett. Man skal ikke la seg merke av at man er gravid og man skal bare fortsette like ufortrødent, gjerne med økt styrke, med alt man har gjort før.

En god venninne, som ble mor for første gang i fjor, jogget seg gjennom svangerskapets 5 første måneder, til tross for stadige blødninger, fordi HUN ble sprø av å ikke jogge. Hun fødte en bitteliten gutt 6 uker for tidlig. En slektning travet rundt på hardt butikkgolv og jobbet lange daglig-leder-dager til tross for kynnere og smerter. Hun fødte også flere uker for tidlig. Og jeg vet om flere av samme sorten.

Jeg vet ikke hva det er, jeg, men er det slik at ca 35-årige førstegangsmødre er så vant til å bare ta hensyn til seg og sitt at de ikke greier å inkorporere hensyntagen til et barn før det faktisk er der?

Eller er det at de synes alle vennene som har fått barn før dem virker så treige og teite som hele tien driver og tar hensyn til unger at de skal bevise at når DE får barn, så skal det ikke være til hinder? (For helt ærlig, så er noen av de gamle førstegangsforeldrene litt som baksetesjåfører som endelig får lappen og plutselig skal omsette alle ekspertkommentarene sine til virkelighet og fallhøyden blir stor)

Er det slik at de vellykkede godt voksne mødrene er så vant til å bare stable stadig nye krav og elementer oppå sitt eksisterende liv, at de ikke helt forstår at et barn (i magen eller utenfor) innebærer omprioritering, ikke sandwhiching?

Eller er dette, uavhengig av alder, en ny måte flinkisjentene kan konkurrere på: se hvor lite et barn påvirker mitt allerede travle liv! Se hvor vellykket, sprek og flink jeg er!

Mine venninner er ikke ondsinnete egoister, men jeg tror kanskje det ligger et element av fryktfortrenging i "å fortsette som før". Å ikke lytte til kroppen/instinktene eller la smerte og/eller bekymring styre er modig hvis man ikke har andre å ta hensyn til og en god egenskap når man skal lede et stort prosjekt, gå over Grønland eller lignende. Men det er IKKE en god egenskap når du skal beskytte et lite barn.

De to jeg forteller om har begge strevd for å bli gravide. For min del er det da ulogisk å ikke være ekstra forsiktig når man endelig har fått det til og har et levedyktig foster i magen. Men for disse to var det å fortsette i fullt tempo en måte å normalisere det som hadde vært unormalt på. Selv om det var både teit og ulogisk. De er også damer som ikke krever særlig mye på egne vegne og som påstår det går bra med dem, om det så sto om livet.

Nei, det er bare å drodle videre. Jeg har ikke noe entydig svar.

Pelle sa for 14år siden:

Jeg kjenner også til slike tilfeller, Mim. Ene hadde begynnende svangerskapsforgiftning, men nektet å la seg sykemelde, selv om legen insisterte. Endte med barn født 10 uker før tiden.

Da jeg selv var innlagt på sykehus med høyt blodrykk (som gravid) delte jeg rom med en dame med enda høyere trykk, som kun var i uke 28. Hun nektet å ligge i sengen og ta det med ro fordi "hun følte seg helt fin". Barnet ble forløst like etter. Det kunne selvsagt skjedd uansett, men det kan jo være smart å følge legenes råd om å ta det med ro også...

rine sa for 14år siden:

Jeg troor ikke det er et økende problem i Norge at gravide nekter å la seg sykemelde. :hehehe:

ullmor sa for 14år siden:

Gravide er mye sykemeldte, det sier meg at ikke alle presser seg og overser alle kroppens signaler. Tvert imot tror jeg det er et større problem med høy sykemeldingsprosent enn det motsatte. Jeg tror en del blilr sykemeldte fordi de overfokuserer på plager og har inngrodd holdning om at det er viktig å "ta det med ro". Det er vel gjerne de samme som i utgangspunktet tar det med ro.

Elin sa for 14år siden:

Huff... jeg får litt flashbacks her kjenner jeg. Jeg hadde blødninger fra uke 8 til uke 22 i svangerskapet. Jeg var LIVREDD for å miste ettersom vi hadde 2 mislykkede prøverørsforsøk bak oss før vi lyktes med 3.forsøk. Legen ga meg absolutt treningsforbud og selv det å anstrenge meg på noen som helst måte hvor jeg fikk litt høy puls skulle jeg unngå og ble sett på som risiko. Det var selvsagt ikke spesiellt kult å ta det sååå til de grader med ro, men jeg hadde intet problem med å lytte til legens anmodninger og utfallet av alternativet var fryktinngytende.
Jeg forstår meg virkelig ikke på de kvinner som skal ufarliggjøre slikt. At man jogger når man har blødninger under svangerskapet er for meg komplett idioti. Sorry, men det mener jeg faktisk.

Irma sa for 14år siden:

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn blærk av sånne utsagn. Det er så stemplende. Jeg tenker som Mim at det er noen nyanser mellom fallskjermhopping og godisspisende sofasliting altså. Jeg kjenner mange som har vært forholdsvis friske og fine i svangerskapet, de har da også gått på jobb til siste dag. Jeg kjenner også mange som har vært dårlige, og som har vært sykemeldt helt eller delvis i svangerskapet.

Er det et sted man skal begynne å spinke og stemple og arrestere og spare penger ifht. sykemelding, så er det etter min mening ikke i hovedsak sykemeldinger som forekommer i svangerskap. Det er snakk om ni måneder av et menneskeliv. Da bør man klare å ofre seg ved å velge en gylden middelvei - framfor å bevisst skulle vise seg selv og verden at en graviditet ikke forandrer på noe som helst.

Imma sa for 14år siden:

Jeg tror absolutt Mim er inne på noe. Men jeg tror ikke utelukkende det gjelder eldre førstegangsfødende.

For en gruppe kvinner, kan virke som at det å bremse ned i svangerskapet blir sett på som en svakhet, snarere enn et tegn på omsorg for seg selv og barnet sitt. Da tenker jeg ikke bare på sykemeldinger men på måten man lever sitt liv på. Særlig som førstegansfødende går man i løpet av svangerskapet gjennom en mental og kroppslig modningsprosses der, i de fleste tilfeller, ansvarsfølelse og behov for å beskytte den lille vokser i takt, eller utakt, med magen. For enkelte kan det virke som om denne modningsprossessen ikke får lov å utspille seg fordi man da blir nødt til å jekke ned på andre krav man har til seg selv. Jeg tror at dette kan føre til at man blir så fremmedgjort for det som skjer i kroppen at det å få barn blir et større sjokk enn det hadde trengt å bli og at kvinnene i mindre grad føler at de mestrer det å ha ansvar for et barn noe som i sin tur bidra til utvikling av fødselsdepresjoner.

Pelle sa for 14år siden:

Det har jeg heller mikke sagt. Jeg nevnte disse som eksempel fordi de følger trenden om å jobbe og leve normalt, så lenge de føler seg helt ok - selv om helsepersonell sier noe annet. Fordi de er vant til å være sunne og friske og ha det bra. Bare synd det gikk ut over barna isteden.

ullmor sa for 14år siden:

Litt uenig med deg i dette. Jeg synes det er mye bedre å tilrettelegge for at gravide kan jobbe enn å dele ut sykemeldinger. Det har vært prosjekter som handler om tilrettelegging av arbeidsplasser som har fått ned sykemeldinger blant gravide betydelig. Jeg stemmer for det!

Irma sa for 14år siden:

Jeg har ikke sagt at man ikke skal prøve å tilrettelegge for gravide arbeidstagere altså, bare for å understreke det. Det bør man absolutt. Mitt poeng er at jeg ikke synes høye sykemeldingstall blant gravide er den største bekymringen akkurat, når man ser på sykemeldingstallene helhetlig. Jeg synes det er et sunnhetstegn og et kvalitetsstempel på velferdsstaten og dens ringvirkninger at gravide kvinner ikke behøver å ha skyhøy terskel for å oppsøke lege og evt. bli sykemeldt.

era sa for 14år siden:

Nemlig.....ok da er det greit at jeg begynner å røyke igjenn nå sant? Har veeeldig lyst på en sigg og spekemat er jo så godt- desuten blir man jo så rolig og harmonisk av et par glass vin.

Tull, som mor og gravid begrenser man seg hele tiden det koster tid og penger og man må organisere og vurdere risiko på en ny måte- men det fins grader, å ikke hoppe i fallskjerm om det er det man driver med ville jeg se på som synd, men jeg ville kanskje venta etter 4de mnd siden barnet vil kunne skades ved feil nedslag. Men om kari veit hva hun driver med er det greit for meg...

ullmor sa for 14år siden:

.. og jeg er fremdeles uenig med Irma (fra andre setning). En kvinne som blir sykemeldt tidlig i svangerskapet og som tar ut full permisjon kan ha vanskelig med å komme tilbake til jobb. Det gjelder kanskje spesielt dem som har en jobb de ikke trives i, dem som ikke har en jobb å komme tilbake til og dem som har et problematisk forhold til jobb av en eller annen grunn. Uansett perspektiv tror jeg ikke vi som samfunn skal akseptere høyt sykefravær blant gravide. Jeg tror det kan bli en politisk sovepute nettopp fordi det er tidsbegrenset fravær. Det ville gjøre godt for mange som står i fare for å bli sykemeldt å kunne jobbe lenger hvis tilrettelegging er alt som skal til. Hvis de reelle sm-tallene for gravide kom fram tror jeg gravide ikke ville utgjøre en like stor "trussel" for arbeidsgivere som vurderer å ansette unge konta en som aldersmessig sannsynligvis er ferdig med barn.

I mine øyne er det et problem at sykefraværet blant kvinner utgjør en tredjedel av det totale sykefraværet for aldersgruppen. Jeg synes ikke det skal aksepteres uten å prøve å gjøre noe med det. Etter hva jeg husker fra prosjektet om sykemeldinger i svangerskapet var det temmelig enkle tiltak som kunne gjøre stor forskjell.

him sa for 14år siden: