Hva slags informasjon er det naturlig for deg å dele med barnet ditt? Dersom du mistet jobben, og fikk økonomiske problemer, ville det vært naturlig å involvere barnet ditt i det? Dersom du måtte selge huset og ikke visste helt hvor du skulle flytte? Dersom samboeren din gjorde det slutt med deg, ville du formidlet hver detalj av bruddet til barnet?
Jeg skjønner at dette er avhengig av alderen på barnet, og modenheten. Vesla for eksempel, blir snart åtte, og jeg merker at hun skjønner mer og mer av voksenverden. Samtidig ønsker jeg fremdeles at enkelte ting skal være vårt problem, og ikke hennes. Jeg ville ikke involvert henne dersom vi plutselig skulle få øknomiske problemer, eller dersom ting ble vanskelig mellom meg og stefar. Det tilhører en sfære det ikke er naturlig å involvere så små barn i etter min mening. Det er imidlertid ikke alle som tenker slik, og jeg har venninner/venner hvis barn er fullt ut oppdatert på større og mindre vanskeligheter som rammer familien. At regninger ikke kan betales til forfall, at ferieturer avlyses grunnet brudd med kjæreste/pengemangel/elendig planlegging, høylytt krangling foran barna med påfølgende informasjon om at krangelen skyldes mor eller fars dumheter, idiotiske bruk av penger eller lign....Jeg har møtt barn som på foreldrenes vegne bekymrer seg og ikke vil ha is fordi mamma/pappa ikke klarer å betale husleien denne måneden...:(
Beskytter jeg Vesla for mye? Er jeg helt på jordet som mener at problemer barn på ingen måte kan bidra til å løse, heller ikke trenger å deles med barna?
Jeg deler med barna det jeg føler at de trenger å vite.
F.eks så vet de at siden jeg er alene så har jeg ikke så god råd at jeg kan kjøpe alt mulig, men jeg passer også på å understreke at vi har det godt.
Så deler jeg litt fra jobben min, men det er fordi de spørr, spesielt etter at eldstegutten min var med på jobben noen dager.
De to andre har da ikke det, og får heller ikke vært med så de spørr endel.
(må ha søknad omtrent i 2 eksemplar osv til OSL for at barn skal slippe inn)
Når faren driver meg til vanvidd med et eller annet dustete, deler jeg IKKE det med barna.
Tja. Det kommer an på hva det er og hvilke konsekvenser det får for barnet direkte. Hvis foreldrene skal skilles er det vanskelig å stikke det under en stol særlig lenge, jeg håper aldri jeg kommer i den situasjonen at jeg må meddele noe sånt. Småkrangling og uoverenstemmelser ville jeg prøve å skjule for ungene, men det er utrolig hva de får med seg. Og hva de stror er en Stor Ting som egentlig bare er en filleting for de voksne.
Da mannen i huset lå på intensivavdelingen før jul sto det jo tykt skrevet utenpå meg at jeg var redd. Det var faktisk ikke mulig å skjule. Og ungene visste hvor vi hadde levert pappa, de visste jo at han var alvorlig syk og måtte ha hjelp til å puste. Jeg SA ikke rett ut at jeg var redd for at han skulle dø, men det hindret ikke at storebror bar på samme redsel. Da vi kom så langt at vi snakket om de tingene der, var det heldigvis også der at jeg kunne si at dette kommer til å gå bra, pappa kommer hjem igjen om en stund.
Når det gjelder økonomi er jeg litt delt. Jeg synes på den ene siden at det er riktig at barna mine får vite at vi har faktisk ikke råd til alt. Vi må prioritere. Hvis vi bruker mye penger på en ting, har man ikke råd til noe annet. Og av og til må vi spare. Vi kan ikke ha den dyreste maten alltid, vi kan ikke ha de dyreste klærne alltid og vi kan ikke bare kjøpe ny når ting går i stykker. Jeg forklarte også eldstemann at vi hadde litt dårligere råd da jeg var hjemme med minsten og dermed sparte litt mer. Jeg tror det bare er sunt at de ikke tror penger vokser på trær og at de forstår at også foreldrene tenker seg om før de drar kortet. Likevel forsøker jeg å trygge dem på at vi har penger til hus og mat - alltid. Det var nemlig en periode da det gikk opp for eldstemann at det faktisk ikke var slik at det var ubegrenset med penger i banken, at han var litt bekymret for pengehusholdningen. Da forklarte jeg at det var nettopp fordi mamma og pappa passet på at det var nok penger til hus og mat at det ikke alltid var penger til alle lekene man ønsket seg i farta. Så hva med ting som skaper økonomisk trøbbel? Tja. Det kommer an på konsekvensene for ungene. At det er trangt noen måneder og regninger må skyves på - det er ikke barnas problem, det ville de ikke få vite. At en av foreldrene mister jobben ville de jo merke, og jeg tror det er like greit å være åpne og ærlige med dem om den saken og hva det innebærer. Og samtidig trygge dem på at det går greit. Hvis man må selge huset er jo det også noe de nødvendigvis må merke, så jeg forstår ikke helt hvordan man kan unngå å fortelle det.
Noen ganger må man bare involvere barna litt, tror jeg. Men selvfølgelig på et passelig nivå. Har man en større krangel eller noe, så er det kanskje bedre å forklare at "mamma og pappa er litt uvenner nå, men vi skal greie å bli venner igjen etterhvert", heller enn at barna går rundt og er redd for at skilsmissen er rett rundt hjørnet (for å ta et eksempel)
Jeg ble involvert i alt for mye som liten. Bekymret meg mye for mamma og pappa og var vitne til mange og leie krangler før de skilte seg da jeg var 5.
Sånt skal ikke barna våre oppleve, så vi skjermer dem for det som måtte være av problemer eller konflikter hjemme. Nå er det fint lite av sånt hos oss, heldigvis.
Jeg har fortalt eldstemann at vi har hatt litt dårlig råd et par ganger for å forklare han at vi må tenke på hva vi handler osv., men aldri noe utover det.
Barn får tidsnok ting å engste seg for og å gruble på, jeg synes det er fint om jeg kan skjerme barna våre fra voksenverden så lenge de er små.
Noen ganger synes jeg poden har mye å forholde seg til. Siden jeg er syk og redusert til tider, plutselig havner på sykehus osv, så er han ganske involvert i dette og har vært det hele sitt femårige liv. Han merker jo godt hva som skjer, og da er det mye bedre for ham å vite "sannheten". Jeg skulle ønske han slapp.
Mine barn får vite ganske så mye om økonomien vår. Dette er fordi de var med å velge om vi skulle flytte eller bli boende her for noen år siden - og det var da nødvendig å forklare at å bli boende ville bety en betydelig oppofrelse over tid fra både dem og meg. Etter det har det vært naturlig å dele om økonomi - jeg ser det som opplæring og forberedelse til voksenlivet.
Mine barn har hatt liv hvor det ikke har vært mulig å skåne dem fra en del voksne facts og meninger. Det skulle jeg virkelig ønske hadde gått an.
Jeg tenker at barn får med seg mye og forstår mye mer enn man ofte tror. Om man ikke sier noe om de situasjonene som oppstår så tror jeg at barn ofte skaper sin egen versjon av virkeligheten i hodet, og lett bekymrer seg veldig og skaper sine egne overdimesjonerte skrekkscenarier, uten at de nødvendigvis forteller så mye om det. Jeg tenker derfor at de som oftest, og i den grad det er mulig, bør få en barne-versjon av det meste, samt mulighet til å snakke og spørre om det er noe spesielt de lurer på. Men alle detaljene og sine egne bekymringer kan man holde for seg selv. Samlivsproblemer synes jeg heller ikke barn skal få del i, og i alle fall ikke kranglene. Men om de er vitne til krangler og uenighet, så får man heller prate med dem om det også.
Jeg har som utgangspunkt at jeg ikke vil involverere barnet mitt i mer voksenproblemer enn absolutt nødvendig. Dette både fordi jeg har og har hatt mer enn nok av dem, og det ville bli utrygt, og frdi jeg har sett i mine øyne helt hårreisende eksempler på det motsatte, der barna har full oversikt over krangler, brudd, økonomi- og rusproblemer, for bare å nevne noe. Ting som må snakkes om, snakker jeg om, for eksempel da jeg var sykmeldt en periode, det var jo tydelig at jeg ikke var på jobb. At vi har ganske lite penger til tider. Men jeg passer så godt jeg kan på å trygge og si at det går bra. Jeg har sett altfor mange utrygge unger i forbindelse med eksemplene nevnt over og det synes jeg ikke noe om.
Dette er vanskelig. Jeg vil forsøke å informere når det trengs, men å forsøke å styre unna med mindre det er viktig.
Da min far fikk kreft i vinter, så informerte vi om at bestefar var syk og at det var grunnen til at de ikke kunne komme så mye på besøk som de hadde pleid. Altså så fortalte vi for å forklare noe de kanskje ellers hadde lurt på.
Jeg tok altfor mye ansvar som barn. Mamma informerte om at vi hadde dårlig råd, og jeg gjorde veldig mange tiltak. Jeg holdt alltid oversikt i mammas regnskapsbok, og inviterte oss selv på middag til bestemor når jeg så at vi hadde skikkelig lite penger. Jeg maste aldri om "ting" og valgte alltid å ønske meg det billigste i Ellos-katalogen når jeg skulle få klær. Det resulterte også at jeg skaffet meg jobb som avisbud som 12-åring. De psykologene jeg har vært til behandling hos er veldig klare på at foreldrene mine burde sett dette og foretatt seg noe. Barn på 9-12 år skal ikke trenge å ha slike bekymringer.
Derfor forsøker jeg etter beste evne å ikke involvere for mye. Foreløpig er det jo ikke så vanskelig for barna mine er så små, men jeg ser at dette er noe jeg må holde litt fokus på fremover. Særlig snuppa ser jo ut til å ha anlegg for å være litt vel veslevoksen.
Det kommer jo helt an på hva det er snakk om. Økonomi ville jeg snakket om til en viss grad, hvis en av oss for eksempel mistet jobben ville jeg forklart at det betydde at vi kanskje måtte stramme inn litt her og der i en periode. Hvis vi måtte flytte ville jeg også fortalt hvorfor tror jeg.
Samlivsbrudd derimot syns jeg ikke man bør dele noen detaljer rundt - nesten samme hvor gamle barna er. Spesiellt ikke dersom det er utroskap eller noe inne i bildet.
Ellers har jeg stor tro på å svare ærlig når de spør, og å følge magefølelsen.
Fint lite, egentlig. Lillemor er klar over at vi har en viss inntekt og at denne må fordeles på å betale på hus, mat, aktiviteter, sparing, strøm osv, men om vi ser at vi i en periode bruker mer enn vi burde, så holdes sånt unna barneører.
I forholdet mellom mannen og meg er det ikke stort å fortelle, egentlig. Det er andre i familien som har det vanskelig, men dette ønsker jeg ikke å eksponere barna for.
Jeg er kanskje et litt brent barn i så måte, og er redd for å havne i mine foreldres fotspor. Ting ble ukritisk delt da jeg var liten, både i forhold til økonomi, ekteskapsproblemer, psykiske problemer og selvmordsforsøk. Jeg ble brukt som brikke i ekteskapskrangler og i to skilsmisser, og det var helt forferdelig. Fallgruven er vel at jeg i frykt for å begå samme feil, holder barna unna alt av livets realiteter. Og jeg ønsker jo ikke det, heller. De skal jo bli trygge, omsorgsfulle og selvstendige, ikke avhengige barn med narsissistiske trekk.
Vi får ta stilling til det, når livet byr på utfordringer i framtida. Og så kan vi jo også fortelle om verden og livet, selv om det ikke er noe som berører oss direkte.
Jeg kan dele endel "voksenting". Ikke så det blir bekymring av det, men slik at de må forholde seg til realiteter. De er begge ganske avslappet og deler det de tenker på, vi snakker i det hele tatt om mye sammen.
Jeg deler egentlig lite av eventuelle bekymringer med barna, jeg er kanskje ikke så bekymret? Samtidig forsøker jeg å være så ærlig og autentisk som mulig og av og til blir jo dette et dilemma, men som oftest er det enkelt for meg å velge hvor mye jeg bør dele.
Jeg ville f.eks aldri fortalt barna om en krangel jeg har med mannen min, det er noe de ikke trenger å vite noe om. Samtidig visste f.eks mine barn at deres bestemor var syk og skulle dø og de så at jeg var lei meg for det. De vet også at vi har en hiv-smittet venn som har det vanskelig. Da jeg ventet Lillebror, visste de store barna at han hadde en misdannelse som vi var engstelige for. Å skulle skjule dette for dem ville for meg blitt unaturlig og feil, og det ville føltes som om vi løy for dem.
Jeg selv vokste opp i et velstående hjem og hadde ærlig talt ingen begreper om penger og personlig økonomi da jeg flyttet hjemmefra. Økonomi var aldri tema hjemme, vi hadde jo mulighet til å kjøpe det vi ønsket hjemme og jeg trodde nærmest det var slik det bare var. Jeg fikk meg jammen noen ubehagelige overraskelser da jeg skulle klare meg selv... :o Jeg forsøker å være bevisst på dette overfor barna, de vet at selv om vi har en ok økonomi må vi alltid prioritere, vi setter opp budsjett for hver måned og vi involverer barna når det er naturlig.
Hvis vi av en eller annen grunn skulle oppleve en økonomisk krise, ville vi helt klart forklart barna dette, det ville jo virket inn på dagliglivet til hele familien. Vanskeligheten ville jo blitt å samtidig beskytte barna fra vonde bekymringer.
Jeg er nok mer åpen enn mange andre her, ikke om bekymringer og problemer, men om utfordringer. Hvis vi krangler, eller jeg er mer kjeftete enn jeg burde være, så er jeg som regel ærlig om årsaken til det. Ikke som i "pappaen din er en dust", men "jeg er litt syk og dårlig akkurat nå, så derfor blir jeg lett sint. Det går snart over". 90% av slekta er noen hissigpropper, og jentene mine har ikke tatt etter mindretallet, så ungene har mer bruk for å se hvordan de kan takle sinnet sitt enn å bli skånet for høylydte diskusjoner.
Når det gjelder penger, så har litjtausa allerede begynt å få lommepenger (3 stk), og "betaler" selv på butikken. Jeg prøver å snakke med henne om hva ting koster, hvor penger kommer fra, osv. Men innlegget fra Tjorven er absolutt noe jeg skal ta med meg framover. Hun skal jo ikke føle noe ansvar for familieøkonomien.
Guttungen på 8 år får en god forklaring på det meste, noe han må for å få ro over seg.
Etter et tøft samlivsbrudd, var det ikke lett å måtte forklare gang på gang at mamma og pappa bestemte at de ikke ville være kjærester lenger. Når man helst hadde lyst til å skrike at faren hans hadde bestemt seg for å tenke med det nederste hodet, og ikke var til å kjenne igjen. En 8-åring trenger ikke vite detaljer om akkurat slike ting, og jeg har til dags dato ikke sagt et vondt ord om faren etter bruddet, selv når guttungen har lagt meg for hat, ettersom alt tydeligvis har vært min skyld. Så jeg prøver å skåne ham for ting han ikke skjønner, enkelt og greit. Han skal ikke hate faren sin.
Han får også litt innsikt i økonomi. Han trodde banken fòret lommeboka mi med penger, så vi måtte ha en innføring i lønn, penger, huslån, regninger osv, så han skjønte at pengene faktisk tar slutt en gang. Han er opptatt av at kompisen hans iflg ham selv er fattig, men skjønte da samtidig at man også noen ganger kan gjøre noe med situasjonen selv, om man vil.
Ellers svarer jeg nok ærlig på det meste, og han har over gjennomsnittlig mange spørsmål. Om død, sykdom osv som har rammet familie og venner. Han tåler sannheten på slike områder, og det har lært ham å vise følelser på en annen måte enn før.
Så lenge motivasjonen for å fortelle er at man merker at barna blir preget av noe og at å forklare litt om årsaksforhold vil redusere faren for usikkerhet, frykt etc. er man på riktig kurs.
Foreldre som bruker barna som fortrolige/"venninner" etc. og har som motivasjon å lette eget hjerte, dele bekymringene med noen, er på FEIL kurs.
Ungene våre er enda for små til å involveres i voksenproblemer vi måtte ha. Som vi heller ikke har på nåværende tidspunkt. Om noe så forsøker vi vel å dekke over at økonomien er så god som den er, vi ønsker ikke unger som er spoiled rotten. Når den tid kommer skal de få sommerjobbe og helgejobbe seg gjennom studier, eventuell pengestøtte skal de få når de har lært seg arbeidsmoral og at penger er noe man må jobbe for. :nemlig:
Ellers har vi store planer om å dele en sannhet og to om samliv når vi blir eldre også. De flaskes opp på lykkelig familieliv for vi tar ingen fighter foran dem. Samtidig ser vi jo hvor snodig syn mannen fikk på samliv siden han aldri hadde sett foreldrene krangle - han trodde at der var begynnelsen på slutten da vi hadde våre første diskusjoner. :knegg:
Men jeg mener ikke at unger skal involveres i foreldres uenigheter (i den grad der er mulig å skjerme den da. Jeg ser jo at man i visse situasjoner ikke har noe valg).
Jeg er et sted mellom barn må få være barn og barn trenger også å lære om Det Virkelige Liv.
Jeg har forresten erfart at unger tåler en del info hvis de ikke blir sittende med ansvar for de tingene de vet om. Dersom man må informere barn om voksne problemstillinger og klarer å gjøre det slik at man får frem at man selv er voksen for å ta ansvar for problemstillingen og har en plan på å løse den så tåler de å vite vesentlig mer enn om man bare kommer med problemet.
Feks om en slektning er syk så er det forskjell på å vite at mamma gråter fordi bestemor er så syk - og på at mamma gråter fordi bestemor er så syk, men sykehuset har flinke leger som jobber dag og natt for å hjelpe bestemor.
Eller om økonomien er vanskelig så er det forskjell på å vite at vi kanskje mister hjemmet vårt og på at det kan hende vi må flytte, men da får vi et annet sted å bo som også er nærme nok til skolen.
Min er bare 3år så han deler jeg ikke mye med i hele tatt. Vist jeg er veldig dårlig, eller når jeg havnet på sykehus fikk han vite at jeg var syk og derfor litt slapp, men at jeg ble snart bedre. Men det må påvirke han så direkte før han får vite noe.
Har et barn på jobb som vi merker får vite litt mer enn hva et 2 1/2år gammelt barn bør vite. Vi vet derfor mye som foregår der hjemme da barnet snakker mye om det i barnehagen.
Jeg tenker at det er viktig at barn får innformasjon om ting som angår dem, påvirker dem eller som de observerer. Ikke for at de skal ta ansvaret for økonomien, men fordi de skal være klar over ståa. Og så tenker jeg det er greit at barn vet at i Norge er det umulig å sulte ihjel (med mindre man har andre problemer enn penger) eller at barn må bo på gata. Uansett hva som skjer så vil vi ha penger til mat og en plass å bo.
Jeg tenker at hvis barn aner noe så kan de danne seg grusomme skrekkvisjoner. Men det som Zoe sier er så viktig - barna må innformeres, beroliges, forklares og trøstes. De skal ikke være delansvarlige, venner, rådgivere og problemløsere.
Sjuåringen deler jeg veldig lite med. Han har ikke store forståelsen av verden, men dersom noe alvorlig skjedde som ville ha ringvirkninger for han eller dersom jeg var svært opprørt og han merket det og spurte om det, så ville jeg ikke ha løyet, men forklart med enkle ord.
Sekstenåringen skjuler jeg lite for. Jeg bruker han ikke som fortrolig venn, så jeg sitter ikke og øser av min frustrasjon til han, men vi snakker ikke akkurat i koder rundt han heller. Jeg føler at så lenge barna er en del av familien, så har de rett til å vite hva som foregår rundt seg. Men alt til sin tid. Man trenger ikke å skremme unødvendig.
Jeg er på linje med Katta her. Om vi en periode har det litt knapt økonomisk, forteller vi det til ungene, sånn at de kan senke forventningene litt ift kino/Pirbadet/nye (unødvendige) klær og denslags. De var med på å bestemme at vi skal reise til Syden i sommer, og dermed med på å bestemme at resten av sommeren leves på lavbudsjett. Samtidig er vi kjempenøye på å understreke at vi alltid har råd til mat og nødvendige klær, og at vi er kjempeheldige som har råd til hus, et soverom til hver, bil, skolemelk, musikkskole, ferie osv osv, og at vi slett ikke er fattige om vi ikke har råd til å spise på restaurant så ofte. Spesielt eldste er blitt såpass stor at hun ser forskjeller, og kom hjem for en tid tilbake og lurte på om vi var fattige. Hun sammenlignet seg med en venninne som har hakket bedre økonomi, noe som vises i ting som flere utenlandsferier, mer merketøy, flere biler og denslags. Da hadde vi en gylden anledning til å la henne få et litt mer grundig innblikk i økonomien vår enn hun har hatt før. Nei, vi er langt fra fattige, og nei, vi har ikke råd til å bruke penger uten å tenke.
Ift samlivsproblemer, sykdom og denslags, har vi vel rett og slett ikke vært oppe i situasjoner der det er noe å vurdere å dele. Eller, da jeg var gravid og måtte på sykehuset pga blødninger, fortalte vi at det ikke er alltid det blir baby selv om man er gravid, men det hadde vi i grunnen fortalt allerede da vi fortalte at det var småsøsken på vei.
Altså: Vi deler noe, men tilpasser hva vi forteller, og vi er bestandig tydelig på at det går bra, og at ungene ikke har noe ansvar.
Jeg vokste opp uten å bli skjermet, og ønsker ikke at barna mine skal bli voksne så fort. Jeg kan gjerne forklare dem at mamma ikke har uante mengder med penger, men ser at de da fort blir hensynsfulle og kjefter på hverandre fordi: mamma har jo snart ikke mer penger. Det var ikke det jeg ville frem til når jeg påpeker at vi allerede har vært på lekeland og kino denne uken og derfor ikke kan gå i badeland for mamma driter ikke penger heller. Men jeg prøver å forklare at det kommer alltid mer penger, det er bare det at vi må sørge for at de varer lenge nok også. Er ikke sikker på at det når hjem ennå.
Ellers skjermer jeg dem for alt. De er så små at de skal ikke måtte bekymre seg for noe jeg kan hindre dem i å bekymre seg for. De så mye krangling da jeg og eksen gikk fra hverandre, og det å fortelle dem om at mamma og pappa ikke skulle bo sammen var det jævligste jeg har gjort hittil i mitt liv. Det var han som ville gå, så når han satt og forklarte dem det med meg ved siden av, kjente jeg at skilsmissebarnet inni meg satt og hylte av fortvilelse, særlig når ungene begynte å gråte. Håper de aldri aldri må høre noe sånt igjen.
Litt av økonomi, som å gjøre dem klar over at ting koster penger, høyt forbruk fører til mindre penger til annet osv.
At man må jobbe for penger, og at det er fordi pappa jobber så mye som han gjør at de kan få de tingene de tingene de får, og at vi har båt feks..
Mamma er student og tjener lite penger...det vet de og :nikker:
Ved uoverenstemmelser i heimen som ikke er vanskelig å verne de fra, så fortelles de at mamma og pappa også kan bli lei hverandre og krangle litt, at det ikke betyr at vi ikke er glade i hverandre og at vi blir enige..
Døden, sykdom og slike ting, tar vi som de er når de dukker opp..
Jeg informerer på en barnevennlig måte, uten at de skal få noen ansvarsfølelse. Samtalene pleier å ende med "mamma skal fikse det" eller "sånn er livet noen ganger, gutten min. Og det er ikke farlig, det blir bra igjen". Og sånt.
Jeg har alltid hatt en regel, og det er at jeg ikke skal være bestevenninna til døtrene min.
Opp gjennom oppveksten deres har jeg vært åpen på ting som ville få konsekvenser for dem, men aldri involvert dem i samlivsgreier, økonomi (annet enn nødvendig opplæring i å drive en husholdning) eller andre problemer jeg mener tilhører voksenverde.
Nå er den ene voksen, og den andre halvvoksen, så de blir jo automatisk involvert og informert i en annen grad enn tidligerere, men vi har likevel stor respekt for hverandres privatliv :)
Jeg har en omsorgsfull (nå voksen) sønn. Han ble boende hos faren da vi ble skilt, og jeg hadde innmari dårlig råd de første årene etter. Da jeg en vår annonserte at "i år drar vi sørover på ferie, jeg skal bestille flybilletter" - var første reaksjonen hans: "Men mamma, har du råd til det?". Da måtte jeg si at jo, det har jeg. Endelig har jeg det.
Jeg tror ikke jeg hadde sagt noe om min økonomi, men han hadde tydeligvis snappet opp et og annet likevel.
Bekymringer deler jeg ikke, men realiteter deler jeg. Det vil si at om vi kommer til å få problemer i ekteskapet og VURDERER å skille oss, så ville jeg ikke sagt noe om det. Men dersom vi hadde BESTEMT oss for å skille oss, så ville det bli tatt opp i god tid.
Samme med økonomi - jeg ville ikke sagt noe om evt økonomiske problemer før det ikke gikk an å skjule det og man måtte ta synlige grep som involverte alle i familien.
Jeg syns generelt det er unødvendig å dele for mye voksenting med barna, men samtidig er det viktig at de får et korrekt og utfyllende svar om de spør. Hvis ikke lager de som regel sine egne ideer, og de er som oftest mye verre en sannheten! ;-)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
