Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Professor Willy Tore Mørch mener flere ADHD-henvisninger fører til at for mange får diagnosen. Medisinbruken har økt med 80 prosent på seks år.I fjor fikk 16.788 barn medisin for ADHD. Medisinbruken har økt de siste ti årene. Bare siden 2004 har over 80 prosent flere barn fått medisiner. Professor i psykologi og familierådgiver i Aftenposten, Willy Tore Mørch, mener økningen har sammenheng med at så mange barn blir henvist til utredning. - Vi sender for mange barn til ADHD-utredning, sier Mørch. Han mener dette fører til at for mange barn får diagnosen. – Det er ikke slik at det er blitt flere barn med ADHD, vi er bare blitt mer opptatt av å utrede for ADHD. Da er det en del som får diagnosen som nødvendigvis ikke skulle hatt den. Det er en overdiagnostisering, sier Mørch. Han kaller ADHD en «bekvem diagnose». - Da er det barnet det er noe galt med. Så slapper foreldrene mer av med sin egen oppdragelsespraksis, sier Mørch.
Er det for lettvint å lete etter medisinske årsaker når barn ikke helt samsvarer med hva man mener er "normalen" - både hva gjelder lærere og foreldre? Da jeg var barn, var det mange som i "bøgda" var nevnt som "rampunger", altså de barna som var litt mer utagerende, gjorde kanskje noen flere sprell, var i opposisjon til lærerne osv, men jeg kan ikke huske en eneste som fikk noen diagnose i denne forbindelse - som regel het det "gutter er gutter", eller "unger er nå bare unger"....Hvor problematisk er det at mange barn mottar medisinering de egentlig ikke trenger?
Jeg kjenner barn med ADHD hvor det ikke kan være noen tvil. Oppdragelsen er konsekvent og av meget høy kvalitet, kostholdet er bra og foreldrene følger opp så enhver unge ville blitt et mønsterbarn - og det blir da også adhd-barnet. Men med medisiner.
Jeg vet også om familier hvor jeg tenker noe av det som står i den artikkelen her. At det ser da ut til at det for å si det diplomatisk - er en del ting igjen i forhold til adferd som fremdeles er uprøvd eller lite prøvd da barnet sendes til utredning. Kanskje er diagnosen riktig likevel, men kanskje burde man prøve alt først før man tyr til medisiner. Jeg vet ikke helt, faktisk.
Det jeg ser er at de barna som har adhd og som medisineres riktig faktisk får en skolegang. De klarer fotballtreninga si. De får ikke kjeft hele tiden fordi de ikke eier ro i rompa og de greier sosiale sammenhenger. De fikser kort og godt livene sine. Konsentrasjonen virker som om den øker voldsomt. Det barnet som er meg nærmest med denne diagnosen gikk fra å være en hylende veps som ikke orket å sitte stille med lekser og kanskje i beste fall greide å motiveres til å sette en enkelt strek på tegningen sin til å fargelegge innenfor kantene med medisiner. Til sin mors store glede fordi hun så at han fikser skolegangen og vil greie seg - og til hennes store sorg fordi han ble annerledes enn sånn han egentlig er, og fordi friheten til å droppe tegningen ble erstattet av en som holder seg innenfor streken.
Eldstejenten min fikk diagnosen ADHD. Utredningen var lang og veldig nøye og de endte opp med at det ikke var den minste tvil om at hun hadde ADHD. Jeg var helt enig i diagnosen for det hadde ikke vært et eneste rolig øyeblikk fra hun ble født. Vi var kommet så langt at hun skulle til å begynne med medisinering da noe skjedde i livet vårt som gjorde at hun endret seg fra hyper til kjemperolig. Adhd diagnosen ble trukket tilbake da det viste seg at det ikke var adhd men andre faktorer i livet hennes som gjorde at hun fikk de samme symptomene som adhd.
Jeg vil tro at hadde de tatt med andre faktorer som kan påvirke dem når de utførte utredninger så ville en del adhd diagnoser falt bort.
Jeg har ikke erfaring med barn som har ADHD-diagnose, men jeg holder på å bygge meg erfaring med barn som har forstyrrelser i utvikling knyttet til nervesystemet og refleksaktivitet. I den forbindelse ser jeg (spredte empiriske studier og [datapunkt]) at symptomer på forstyrrelser eller umodenhet fort vil leses som ADHD. Symptomlista på ADHD og symptomlista på forsinkede reflekser er rimelig lik, og mens det ene løses ved medisiner dempes/avlæres symptomene ved det andre via enkle fysiske øvelser og tilpasninger i oppfølging/veiledning/oppdragelse.
Det kan jo spekuleres i om mange kunne unngått en ADHD diagnose og medisinering ved å undersøke og behandler slike nevrologiske utviklingsforstyrrelser. Det blir spekulativt da, siden det ikke er nok empirisk materiale her ennå.
Den "ordentlige" litteraturen er ikke så lenkbar eller umiddelbart lesbar, og en del av det som skrives fremstilles veldig lettvint/"amerikansk" fra selgere av terapiprogram. Men her er noen lenker ihvertfall, jeg har etterhvert satt meg så mye inn i dette at jeg synes det er verdt å spre litt informasjon om det, så får dere lese med kritisk sans de som eventuelt gidder:
Retained reflexes; a possible cause of ADHD. (trekker veldig langt ift konklusjoner om årsak/virkning, men faktadelen er relevant og interesant ift en australsk studie av gutter med ADHD-diagnose og symptomsammenhengen med refleksaktivitet)
Jeg er enig i at det foregår en overdiagnostisering. Barn har ikke så mange måter å uttrykke seg på, og kommer til kort rent språklig når de blir bedt om å forklare hva som er problemet. Da er utagering/overaktivitet en nærliggende "strategi" for mange barn. Jeg tenker at overaktivitet delvis kan være et slags rop om hjelp, og delvis en måte å håndtere egne følelser på. Det å spinne rundt og bråke og lage skøy er bedre enn å sitte stille og kjenne på følelser som er både overveldende og uhåndterbare. Når disse barna blir diagnostisert med adhd begås det i realiteten et kraftig overtramp, etter mitt skjønn. Og jeg tipper at vi i fremtiden vil få mange søksmål fra voksne som vil fortelle at det de eller foreldrene egentlig behøvde var hjelp fra familievernkontoret, psykisk helsevern, rusomsorgen eller barnevernet.
Når alt dette er sagt så vil jeg understreke at jeg hverken vil ha diagnosen eller medisinene fjernet - jeg mener bare at begge deler blir misbrukt og overbrukt. :nemlig:
Tja, kanskje er det vanskelig å bare være en "vilter rampeunge" nå til dags? Hvis man har en godt over normalt aktiv, så føler man behovet for en diagnose? Det er kanskje litt slik i hele samfunnet. Det er ikke nok å være trist og lei seg og ha en periode man sliter heller, man er deprimert med behov for medisinering. Ethvert lite avvik er utenom normalen og er en sykdom man trenger behandling fra.
Jeg har ingen erfaring, men sist dette var fremme i media, var vinklingen snarere at mange foreldre følte at barna trengte en diagnose for å få den tilpassede undervisningen de hadde behov for. Med en diagnose følger rettigheter. Det ble sagt at mange barn uten ADHD også har behov for tilpasset opplegg i skolen (virker jo rimelig det!), men får det ikke uten en knagg å henge midlene på.
Men om man får medisiner og ikke har adhd, så vil jo medisinene få motsatt effekt. Jeg ser liksom ikke helt at det kan bli så veldig feil jeg da? :undrer:
Alle får nok økt konsentrasjon, men man opplever jo å bli "speedet" om man er "normal". Jeg kan ikke helt se at dette vil hjelpe om barnet feks har adferdsvansker?
Dettte er jo veldig sammensatt, og alle er forskjellig osv. Men likevel, så syntes jeg denne mannen som påstår at det overdiagnosisterer sier det på et litt tynt grunnlag. Det KAN jo hende at det har vært massiv underdiagnosistering i mange år, for alt vi vet. Det er jo mye man ikke vet, egentlig.
Jeg trodde også at et av de klassiske diagnostiske symptomene på ADHD var at man fikk paradoksal effekt av Ritalin, ja. Altså at man ikke opplever speed-effekten. Hvordan det er med de andre preparatene, vet jeg ikke.
Ellers er jeg også en av dem som er litt bekymret for at normalitetsspekteret er veldig smalt, særlig for utagerende oppførsel. Og at man helt fra 5-årsklubben (der noen bare er 4,5) først og fremst måles på å kunne sitte stille og konsentrere seg.
Det kan nok være riktig at man bruker effekten av Ritalin som en del av et diagnosegrunnlag, men det er noen barn som feilaktig får diagnosen ADHD når de egentlig er omsorgssviktet og viser symptomer på dette. Slike barn kan nemlig få symptomer tilsvarende som ved ADHD. Såvidt meg bekjent virker ADHD-medisiner også på slike barn, uten at de egentlig har diagnosen.
Men om adhd-medisiner virker på dem enda de egentlig ikke har adhd men omsorgsmangler. Bør de ikke da få den også hvis det hjelper dem? (Egentlig bør de jo få riktig og rikelig omsorg, men det er jo ikke alltid det er et valgbart alternativ.)
Jeg har lenge ment at ADHD-diagnosen blir for lett å ty til, all den tid unger som er utsatt for omsorgssvikt, overgrep, er vitne til vold osv har ADHD-lignende symptomer. I tillegg har jeg lest at det spørsmål om mors rusbruk og kosthold i svangerskapet kan gi skader som ligner på ADHD.
Njaaa, da kan det jo være at man kamuflerer vansker som egentlig bør håndteres på annet vis. I tillegg gjør det jo noe med et barn å vokse opp med adhd-diagnosen i pannen og medisinene i lommen. Hva gjør ikke det med identitetsutviklingen, for ikke å snakke om følelsen av virkelig å være problemet i familien? Dersom hyperaktiviteten skyldes emosjonelle vansker som følge av en dysfunksjonell familie, er det mildt sagt ufint å medisinere bort barnets symptomer og fortelle historien om at alt ble så meget bedre når bare lille Ole kom på Ritalin. Jeg er fortsatt scheptisk. :nemlig:
Samtidig ser jeg poenget ditt, Smilefjes, jeg liker det bare ikke. :skuffet:
Jeg liker det ikke jeg heller. Jeg syns det er helt feil å skulle velge mellom grader av onder for barn. De skal kunne velge blant gode løsninger. :sukk:
Kompetanseheving hos fagpersonell slik at man lettere kan avdekke de barna som blir utsatt for omsorgsvikt tror jeg må være veien å gå. Kanskje også strengere krav til å stille adhd diagnosen? feks, før man kan stille adhd diagnose så må visse andre mulige årsaker utelukkes.
Jeg kjenner jeg får bittelitt lyst til å be legene sende en bekymringsmelding til barnevernet hver gang noen kommer og ber om ADHD-utredning.
De hadde sånne betegnelser og diagnoser og ulike typer behandling i gamle dager også. Jenter som var utsatt for overgrep og ble utagerende feks, de ble sendt på hjem for vanskelige piker fordi ingen lurte på hvorfor de var utagerende.
Jeg kjenner at det blir veldig ensidig her. Man trenger ikke føle at man er problemet i familien selv om man har en diagnose i mappa og medisiner til frokost. Man kan snarere kjenne at medisinene hjelper en med å få ut maks av seg selv med hensyn til konsentrasjon og intelekt.
Mange av holdningene her er slike som gjør at det blir vanskelig å ha ADHD eller å være foreldre/familie til noen som har ADHD. Det er ikke diagnosen eller medisinene i seg selv som stigmatiserer.
Og ja, jeg vet at omsorgssvikt kan gi utslag i ADHD-liknende sypmtomer. Men det er ikke slik at alle vi som har barn med diagnosen driver omsorgssvikt. Men tro ikke at vi ikke ble undersøkt i alle bauger og kanter før diagnosen var et faktum.
Jeg ser den. Det blir en veldig vanskelig balansegang der man må skille fra de som virkelig har adhd, så de kan få best mulig hjelp og samtidig klare å avdekke de som er utsatt for omsorgsvikt eller har andre problemer som gir samme symptomer som adhd. Men om det er mulig å få det til vet jeg ikke. Utredningen vår tok også mange år og det var mange tester og undersøkelser og intervjuer underveis. Jeg leste alt jeg kom over om adhd og var ikke i tvil om at det var det datteren min hadde. Hun fikk diagnosen helt klar adhd, likevel viste det seg i ettertid at det ikke var det. Hadde jeg visst det jeg vet i dag om at andre årsaker kan gi samme symptomer så hadde hun nok aldri fått diagnosen.
Jeg sliter litt med denne diskusjonen, delvis fordi jeg ikke kan nok om ADHD og ikke minst medisineringen. Det er jo ikke hvermannsen som kan skrive ut de medisinene der. Og det er ikke sånn at man hører på symptomene og dermed starter medisiner slik man kan gjøre i somatikken enkelte ganger. Det dreier seg om utstrakt testing og utprøving av medisiner.
Jeg synes det er rart at noen slår ut på alle de testene OG har effekt av medisiner og egentlig har et helt annet problem. Nei, ingen testing i verden er 100%, men de jeg kjenner som driver med ADHD-diagnostisering er veldig opptatt av å ikke sette den diagnosen på mangelfullt grunnlag. Og hvis noen slår ut på testingen og har medisineffekt, tenker jeg at de skal ha medisiner. Så får man heller bli flinkere til å ta tak i tilleggsproblematikk, og ikke minst ta tak i den problematikken for de barna som ikke scorer nok på testene til å få noen diagnose og bli medisinert, og der medisiner ikke virker. Det er et kjempeproblem at enkelte diagnoser medfører rett til oppfølging uavhengig av funksjonsnivå, mens manglende diagnose med dårligere funksjonsnivå ikke fører til samme rettigheter. Det gjelder både i BUP-spekteret og i somatikken. Og er uendelig frustrerende.
Jeg tror nok man kommer til å lande etterhvert. Det som foregår nå slik jeg ser det, er at envher "rampunge" og enhver vimsekopp får ADHD? og ADD? notert i margen. Så blir det utredning på mange som har helt andre problemstillinger og sikkert noen man burde akseptere som normale, men umodne. Men jeg sliter med å tro at det er veldig stor grad av overmedisinering, men det er ut fra hvordan jeg ser disse menneskene jobber før de prøver ut medisiner.
Det er temmelig flåsete å si at hver en rampunge eller vimsekopp får ADHD/ADD. Det er i alle fall ikke min erfaring som lærer i ungdomsskolen. Og jeg har enda tilgode å se at noen blir tilmeldt PPT ene og alene på grunn av vimsethet/rampestreker. Det er alltid mange faktorer med (ofte elever som er triste eller mye alene etc) og de aller fleste ender opp med å få hjelp på helt andre måter enn medisiner for ADHD.
Nå var det vel ikke akkurat det Katta sa, tror du skal lese svaret hennes en gang til. Hun mente nok bare at foreldre/barnehage/skole er raske til å tenke adhd som en mulig forklaring på utagering og/eller konsentrasjonsvansker, ikke at alle rampeunger har eller får adhd-diagnosen.
Ellers synes jeg det er godt å høre at de av dere med barn med adhd har vært gjennom en ordentlig utredning først - det er slik det skal være, selv om det forståelig nok kan være ubehagelig underveis.
Jeg tror vel det blir mer sånn at i noen situasjoner så har barnet adhd-lignende problemer eller sågar adhd, men det er ikke mer alvorlig grad enn at det i et bedre miljø ikke vil gi symptomer.
Og syns det er et veldig viktig poeng at noen har adhd i hjem hvor absolutt alt er på stell og mer enn det også og hvor det ikke finnes faktorer igjen å justere på utover medisiner.
Men for disse som da har adhd og som kunne vært hjulpet tilstrekkelig av en bedre omsorgssituasjon - det hjelper jo ikke å ta de til barnevernet sånn helt uten videre heller. Dette er typisk gutt, 12 år og villbass. Det står ikke fosterhjem i kø i det hele tatt i dag - og for denne gruppen enda mindre enn ellers. Man har ikke så mange alternativer å gi denne gruppa faktisk. Man burde ha det - men har det ikke.
Man kan se på hva man kan gjøre for å styrke familien barnet allerede har. Jeg har ikke selv førstehåndskjennskap til utredningsprosessen, men jeg har inntrykk av at man i stor grad faktisk ser på familien og om noe kan gjøres der. For noen så hjelper dette. For noen ikke. Og for noen så greier ikke familien å bistå med det som kunne hjulpet.
For denne siste gruppen er da alternativet omsorgsovertagelse og plass på institusjon eller å forsøke å gjøre det beste ut av det lille man har - medisin og krysse fingre for at det går noenlunde. Ikke fordi det er bra nok - men det er det best tilgjengelige av flere dårlige valg.
Joda, jeg forstod hva hun mente. Det er derfor jeg presiserer at rampestreker eller vimsethet alene sjelden er en grunn til å ta tingene videre. Det er alltid noe mer om man melder opp. Og det meldes jo ikke opp for å bestille en diagnose, men fordi man er bekymret og ser at barnet ikke har det optimalt slik tingene er.
Skal du skremme bort alle som vil gi barnet sitt de beste forutsettningene for å få et best mulig liv fra og søke hjelp? Det er det man ender opp med hvis det det skal sendes bort bekymringsmelding til barnevernet. Det blir helt feil å angripe saken fra den siden. Det beste som kan bli gjort er at man ikke bare tilbyr medisiner til barna men også en rekke andre tiltak som foreldreveiledning/kurs, andre tiltak i hjemmet, bedre tilrettelegging på skolen og sfo. Det som er skremmende per idag synes jeg er at man idag får diagnosen og deretter ingenting. (Hvis ikke man vet hva man skal be om og krever å få det.) Oppfølgingen tar brått slutt etter at diagnose og medisiner er gitt.
Jeg tror forøvrig ikke at det er så mye overdiagnostisering. Det er slett ikke sikkert at de tallene som står nevt i denne artikkelen som det referes til i HI er riktig.
Forbruket av ADHD-medikamenter økte med 10,5 prosent fra 2008 til 2009. Dette viser beregninger Dagens Medisin har gjort, basert på tall fra Reseptregisteret.
Jeg skulle ønske at det fantes en blodprøve som kunne vise om man hadde ADHD eller ei. For å få slutt på slike debatter som dette og ikke minst for å sikre barn riktig hjelp og behandlig. Det er en somatisk grunn til at man får ADHD. Vet hva som forårsaker ADHD? Det man så langt har kommet frem til er at det er en kjemisk ubalanse i hjernen.
De områdene av hjernen som regulerer oppmerksomhet, planlegging og kontroll over muskelapparatet synes å være mindre aktivt blant barn med ADHD. I tillegg ser det ut til at både barn og voksne med ADHD har lavere mengder med dopamin i hjernen. Dopamin er et signalstoff i hjernen som har mange viktige funksjoner. Blant annet sender dopamin beskjeder til deler av hjernen som kontrollerer bevegelser, regulerer oppmerksomhet og påvirker motivasjon. Noen voksne med ADHD har svært lave verdier av det enzymet som lager dopamin (dopa decarboxylase). Andre mennesker med ADHD synes å ha for mange stoffer som fjerner dopamin straks det er laget.
De fleste jeg hører som snakker om at det er alt for mange som får diagnosen er mennesker som ikke har diagnosen selv eller har barn med det.
Det er så lett å si at det er foreldrene som ikke har kontroll på barna sine, uten tanke for hvordan hva foreldre med ADHD diagnose selv har tenkt. Man føler seg ganske så mislykket til tider som foreldre når barnet er som det er.
De fleste som får diagnosen er gjennom mange tester før en diganose blir satt.
De blir observert på skolen, foreldrene og skolen må fylle ut undersøkelsesskjemaer flere ganger. Det er i tillegg flre andre tester som blir tatt av de.
Det blir også gjort noen somatiske undersøkelser.
Det er IKKE slik at man som foreldre bare kan gå til fastlegen, be om en henvisning så får man respet på Ritalin eller tilsvarende medisiner.
Jeg har som mange andre foreldre hatt mine tvil ang å medisinere sønnen min, men den dagen han gledesstrålende kunne fortelle at han hadde sittet stille en hel skoletime viste jeg at vi hadde tatt rett valg. Det var nemlig første gangen han gjorde det. Han gikk da i 7. klasse........
Å si at gutter er gutter og de finner på mye tull, kan ikke sammenlignes med barn med ADHD. De guttene er gjerne de guttene som får skylda for alt, fordi de er de som finner på så alt for mye.
De er gjerne klassens klov, ikke fordi det er så himmla morsomt for de, men det får fokuset vekk fra at de sliter og at de rett og slett ikke klarer å konsentrere seg en hel skoletime. Det går ikke på at de klarer å konsentrere seg om ting så lenge de synes det er morsomt, for de gjør ikke det.
Mellomste min kunne se en hel film uten problemer, men han var også den som satt som en mark under hele filmen. I tillegg så fikk han sjeldent med seg alt, selv om det var aldri så mye norsk tale.
Til slutt kan jeg ta med hva legen på BUP sa til oss når mellomste hadde fått sin diagnose.
Medisiner er ikke alt, det aller viktigste er en tilrettelegging på skolen. Men det alene er heller ikke nok for alle. Sammen derimot er tilrettelegging og medisiner den rette "kuren" for barna.
Ja, og så er det en arvelig komponent også. Har en av foreldrene ADHD så er 60-70 % sjanse for at barnet også får ADHD. Hovedgrunnen til at noen får en ADHD-diagnose er på grunn av arv, ikke omsorgssvikt, overgrep, rusbruk i svangerskap osv.
Jeg må si at jeg synes ikke det er så rart at det er noen fylker som det er en overrepresentert med personer med medisinert ADHD all den tid det også finnes andre fylker der det er en overrepresentasjon av MS og brystkreft, bl.a.
Jeg mener helt klart at adhd er overdiagnostisert , men jeg får alle piggene ut og lyst til å begynne å skrike fremfor å diskutere saklig, når man automatisk setter mistanke om adhd og ommsorgssvikt i sammenheng.
Uvitende og menneskefientlig vås!
Jeg er fullstendig klar over relasjonsskader og adhd symtomatikk og likhetstrekk- lever med dette både i nær familie og jobb messig så at jeg blir provosert handler ikke om uvitenhet om sammenheng.
:stor feit sur pekefinger: ( og god lyst til å bruke miderste)
Jeg kjenner at jeg blir ganske oppgitt når jeg leser dette. Det viser tydelig at du ikke kjenner til problemstillingen, hvordan utredningen foregår og hva ADHD er.
Det som er litt underlig er at nå det diskuteres psykiatriske diagnoser så er det så mange som mener det ene eller det andre uten å ha noe faglig belegg for sine utsagn. Jeg ser flere som mener "det overdiagnostiseres" ADHD, men hvordan i all verden kan man si det om man ikke er fagperson eller har annen spesifikk kunnskap?
Det er sjelden hvermannsen uttaler seg like bastant når det gjelder somatiske diagnoser, opplever jeg.
Apple: Hvordan kan du vite at brukere her inne ikke har fagkunnskap? Ellers kan man jo be om dokumentasjon som underbygger. Professor Willy-Tore Mørch er i hvert fall fagmann.
Jeg sier ikke at ingen har det. Det har bare vært et gjentagende mønster at man uttaler seg og mener noe om noe man helt tydelig ikke har peiling på, spesielt når det gjelder pskykiatriske diagnoser.
Jeg kan mye om dette, så jeg legger nok ekstra godt merke til det.
Jeg reagerer på mange av uttalelsene i denne tråden. Hvordan i alle dager vet man at mange barn diagnostiseres feil? Kjenner dere til hvert enkelt tilfelle, hva som ligger bak og har dere den faglige kompetansen som skal til for å uttale dere om tema? Egenerfaringer er ikke nok, ei heller hva man googler og leser på nett.
Det blir det samme å si at for mange ekteskap går i oppløsning i dag.
Jeg uttaler meg om dette og jeg er meget klar på at det er som privat synser ut fra egne observasjoner. Jeg syns det er lov å diskutere likevel. :trasser:
Jeg tror heller ikke at mange barn diagnostiseres feil sånn eller slik. Det jeg føler meg sikker på er at noen ganger er det andre virkelmidler enn medisiner igjen å prøve. Og noen av disse gangene så vil andre tiltak enn medisiner ha en effekt.
Også er jeg innmari nøye med å si at for en hel del så er medisiner rett og slett det som trengs. Og alt annet fullstendig på stell.
Men altså - noen ganger ender man med en adhd-diagnose og en medisinering i tilfeller hvor andre virkemidler kunne ordnet opp. Det mener jeg er uheldig.
Det er ikke noe poeng å benekte at det finnes barn med adhd som tilfriskner når de får en livssituasjon som er lettere. Det betyr dog ikke at det er noe galt med livssituasjonen til alle med adhd og det betyr heller ikke at det er et nederlag å medisinere adhd.
Dog bør det være en målsetning at alle har det best mulig vel? Og at i de tilfellene hvor det faktisk er en vanskelig livssituasjon som er den faktoren som utløser medisinbehovet så er det et sterkt ønske å heller fikse livssituasjonen?
Min kjære far rektoren klarte å komme med en utalelse som sier mye om hva slags holdninger mange blir mødt med om ungene ikke passer inn i den tradde A4 formen
( Rektorens egen datter vokst opp på intitusjon og forsterhjem uten noen form for egenproblematikk eller diagnose, men med mor med endel problemer rektor far couldt bee bothered)
"Det finnes ingenting som heter ADHD, bare resusjsvake mødre"
Jeg møter desverre denne type holdning ofte i jobbsammenheng heldigvis ikke i studie foreløbig , men det kommer vel.
Men det er ikke mulig å ikke tenke i retning her er det noe heeelt feil, når man jobber på institusjon og 70% av ungdommene blir medisinert med adhdmed. eller lykkepiller, mens de kan stå i år på ventelister for psykbehandling etter år med ommsorgsvikt.
Jeg har stort sett å gjøre med barn og ungdom der det er familie og situasjons problematikk, men jeg har da nok av eksemler på barn med fullt ut fungerende familier og miljø som rett og slett har en organisk forstyrrelse og det er forferdelig å stigmatisere disse familiene som pinadø sliter nok fra før-
HELDIGVIS er det få innenfor barnevernstjenesten og psykiatrien/helsetjenesten som fortsatt har slike holdninger som min kjære far og endel andre uheldig plasserte personer har, og forhåpetligvis vil denslags svineri bli utryddet sammen med homofobi og generellt fremmedhat og uvitenhet etterhvert- vi begynner jo så smått å krype ut av middelalderen.
Era - det er nettopp det. Om man har et barn som er hardt rammet av adhd så er det ingenting som kan hjelpe med unntak av medisiner.
Detjeg tenker at er de som kalles "feildiagnostisert" er de som også har adhd - men kanskje ikke i like stor utstrekning. De som sykdommen forverres av livssituasjonen og hvor det å fikse livssituasjonen ville vært nok til at de ble symptomfrie. Altså at de har denne sykdommen - men ikke verre enn at med gode forhold så går det fint med dem. På samme måte som vi alle har anlegg eller problemstillinger som vi kan hanskes fint med - eller gå til grunne på - avhengig av hvordan vi kan møte dem.
Men det er jo da så innmari viktig å skille mellom de som kan få det bedre kun vha livssituasjon og de som ikke vil påvirkes av dette. Jeg tenker en parallell til diabetes. Om du har diabetes 1 så må du ha insulin - basta bom, ikke mer å diskutere. Den er heller ikke utløst av livsstil. Om du har diabetes 2 så må du kanskje ha insulin, men kanskje kan du klare deg fint uten med riktig kosthold.
Jeg har alltid sagt at vår største utfordring er ikke et barn med ADHD, men alle "forståsegpåere" som vet alt så mye bedre enn oss og som vet om en snarvei til å få en "frisk" gutt bare vi setter de og de grensene og sier og gjør det og det. Det er slitsomt det.
Det som gjør det innmari vanskelig å forstå adhd er egentlig det at det er så vanskelig å spørre. Man føler at foreldrene opplever ethvert spørsmål som kritikk. Og i en sånn diskusjon som dette så ender de som har adhd-barm gjerne med å bli såra og å føle seg uglesett.
Det jeg strever veldig med å poengtere er at det er variasjoner av denne sykdommen.
Hos LilleKompis som frekventerer vårt hjem er det så gode vilkår at jeg har sagt at dersom Drammen og jeg dør så ønsker jeg at de overtar barna mine. Det er kort og godt uten mer diskusjon det beste hjemmet et barn kan vokse opp i.
LilleKompis trenger medisin for sin adhd. Alt er forsøkt, det er ikke mer å snakke om - han må ha medisin. Da fungerer han veldig ok. Og det beste med mora hans er at man kan spørre og grave til man skjønner hvordan det er for LilleKompis. Hun blir ikke sur - hun vet at sønnen hennes er høyt elsket og at man spør fordi man virkelig vil forstå hvordan det funker. Og hun går ikke i forsvar.
Jeg ser at det er lett å føle det som et personlig angrep når man kritiserer at noen barn diagnostiseres og medisineres og kunne vært fikset uten. Jeg har hatt det sånn i mange år når man snakker om andre ting. Men etterhvert har jeg lært meg at man kan diskutere statistikk og generelle ting uten at jeg nødvendigvis er den man snakker om. Slik mener jeg det er her også.
Men for all del altså - smarte forslag om "har dere prøvd med litt grenser da?" må jo være så man får lyst til å finne en RL :snill: altså. Det skjønner jeg godt.
Jeg har ingen problemer med spørsmål og forklarer gjerne for andre, men å bli møtt med at dere må jo sette grenser eller liknende ting gir ingen dialog. Spørsmål blir ikke oppfattet som kritikk, fasitt blir oppfattet som slitsomt all den tid man faktisk har prøvd veldig mye de siste åtte årene og jeg til dags dato har tilgode å møte en eneste ny tanke. Man blir rett og slett lei av grensesetting, legge seg tidligere, ikke la dem få viljen sin etc.
Ingen problemer med å forstå dette veldig, veldig godt. Det er mange som burde ha større respekt for at det faktisk kan hende at man ikke er idiot bare fordi man har en utfordring.
En ting som er viktig å huske på når man diskuterer ressurssvake familier - det er veldig lett å tenke at all adferd og sykelighet fra avkommet på et eller annet vis er et resultat av forholdene i heimen. Men man må ikke glemme at ressurssvake familier også har overhyppighet av sykdom, så når man ser på et barn fra en ressurssvak familie er det ikke mindre sannsynlighet for sykdom enn i andre familier, heller tvert imot.
Klart man kan diskutere - noe annet skulle tatt seg ut.
Poenget mitt er at man ikke kjenner til alle tilfellene hvor det er spørsmål om ADHD. At man reagerer på enkeltes uttalelser, det være seg på nett eller IRL, er en ting, man mener kanskje at andre foreldre altfor lett putter utfordrende, ikke-A4-barn i den kategorien, men det er uansett og til syvende og sist ikke foreldrene som diagnostiserer.
Jeg lurer også på hva den enkelte i tråden legger til grunn for sine uttalelser, det må jo være tanker man har gjort seg opp i forkant av denne artikkelen, og når jeg leser tråder rundt om på forumet, som skepsis mot å ta tabletter når man har feber og sånn, tenker jeg jo mitt.
Du tar feil. Jeg kjenner problemstillingen rimelig godt, og vet mer om utredningsbiten enn hvermannsen. Hva er det som gjør deg så oppgitt? Jeg sier ikke at diagnosen burde strykes fra diagnosemanualen, eller at alle barn med utageringsvansker egentlig lider under omsorgssvikt, men jeg mener fortsatt at det foregår en overdiagnostisering. Noe som blant andre legemiddelindustrien nyter godt av.
Viktig poeng. Og spesielt i de tilfellene der ADHD er arvelig. Nå er det folk som lever et greit voksenliv med diagnosen, men det er også mange som sliter med rusproblemer og andre psykiske lidelser. Her kan man jo tenke at det an handle om miljø, men avkommet kan like fullt ha en ADHD-diagnose. Men symptomene kan selvsagt forsterkes, som SF skrev noe om.
Ellers sier Skremmern endel om det jeg tenker i denne diskusjonen. Argumenter som at barn reagere på mange måter, miljø spiller også inn osv er sevsagt ikke feil, men det er da jammen spesialistene som setter diagnosene også fullt klar over. Det er visse kriterier som skal til for å få diagnosen, ikke bare den synlige atferden.
Når jeg tenker meg om, så har jeg ikke lagt merke til at vi har noen psykologspesialister eller psykiatere på forumet.
Jeg er for trøtt til å begynne å lete opp gode referanser akkurat nå, men uttalelsene mine er hovedsakelig basert på det jeg har lest av statistikk og forskningslitteratur opp i gjennom. Men jeg skjønner at de som selv har barn med adhd misliker mye av det som blir skrevet, og at det er lett å føle seg mistrodd som forelder når man har et barn med adhd-symptomer. Målet er selvfølgelig at de som trenger behandling og medisiner for adhd skal få det, men i spørsmålet om det er for mange barn som vokser opp med merkelappen adhd, så er mitt soleklare svar JA. :nemlig:
Jeg kjenner ikke bakgrunnen din, Pida, annet enn at du skriver at du har lest endel om emnet. Og jeg ser at du er trøtt, så vet ikke om du vil svare, men hva får deg til å trekke den bastante konklusjonen? Jeg mener, vet du som et faktum at psykiatere og psykologspesialister overser diagnostiske kriterier? Eller er det andre ting du baserer det på?
Det er mange som ikke snakker så mye om hvilken utdannelse de har, så det betyr ikke at det ikke finnes folk med kompetanse her til å mene noe om dette emnet.
Jeg kjenner bakgrunnen til flere på dette forumet fordi jeg kjenner dem utenom og jeg kan bekrefte at det er psykologer her. Som i flertall. Men folk må få velge om de vil oppgi bakgrunnen sin eller ikke - det skulle da bare mangle. Jeg kan lett si at jeg ikke er fagperson - siden jeg da drukner i mengden av de som ikke er det. Men om jeg feks drev forskning på dette så kan jeg jo ikke si det - da presenterer jeg meg åpent. (Tenkt eksempel, ikke relatert til noen jeg vet om.)
Det er selvsagt greit å ikke vil si noe om yrkesbakgrunn. Jeg mente bare å si at det ikke er noen som har uttalt seg som vi også vet har en slik bakgrunn. Og de utsagnene jeg refererer til som jeg opplever som generell synsing, det kan det ikke være fagpersoner som uttaler. For det er tydelig at det er synsing og dokumenteres ikke faglig.
Jeg ville feks ikke ha synset noe om antall folk med allergier.
Åh, nå hadde jeg skrevet et langt svar og presterte å miste alt på mystefystisk vis. :gaah: Nå får det bli en kortversjon: Jeg mener at for mange barn henvises med mistanke om adhd, og at for mange av dem som henvises ender opp med å få diagnosen. Når alt kommer til alt finnes det ingen lakmustest som avgjør om et barn har eller ikke har adhd - det er og blir et skjønnsspørsmål. Jeg tviler ikke på kompetansen til de som diagnostiserer, men de utsettes for en del press fra både hjem og skole (og legemiddelindustri?), de er høflige og velmenende mennesker, og de gruer seg for å trå barnas foreldre for nære med direkte spørsmål om f.eks. vold og konflikter, psykisk helse, rusbruk og oppdragelsesstil. Det er mye, mye lettere å snakke om barnets fungering, hvordan han/hun var som spedbarn, osv.. Men det er her jeg mener at for mange barn blir definert som "problemet", mens de heller burde betraktes som familiens (eller skolens) "symptombærer" - tegnet på at noe ikke stemmer et eller annet sted.
Dessverre er det også slik at barnehage/skole/helsestasjon/ppt gjerne henviser til spesialisthelsetjenestn med spørsmål om adhd, også håper de at noen andre "lengre oppe i systemet" skal se og våge å ta tak i mistanken om omsorgssvikt. Dette er heller ikke så rart, all den tid man må ha foreldrenes samtykke for å få sendt avgårde en henvisning. Ergo blir det lettere å pakke inn problemet med ord som "atferdsvansker" og "konsentrasjonsproblemer" fremfor å sette ord på mistanken om vanskelige oppvekstvilkår for barnet. Slik er det dessverre, og det er barna om lider under dette systemet. :sukk:
Hvis noen ønsker å lese om utredning og behandling av adhd kan jeg henvise til Helsedirektorates veileder. Denne tar vel ikke for seg de store kontroversene eller kritikken mot dagens praksis, men den beskriver i alle fall hva som regnes som adekvat praksis i dag.
Det er bra det du skriver, Pida, likevel ser man til stadighet reportasjer og innlegg fra foreldre som er i harnisk over å ha bedt om hjelp med et barn som har konsentrasjonsvansker og adferdsproblemer og blir møtt nettopp med en utredning av familien og dermed føler seg satt under lupen og mistenkeliggjort. Jeg er over hodet ikke i posisjon til å mene noe som helst om ADHD-utredning bortsett fra at jeg ser at det som blir gjort er ganske omfattende, og at jeg legger merke til at enkelte BUP-kontorer nok setter diagnosen vesentlig oftere enn andre. Men jeg vet jo fra somatikken hvor vanskelig det er å nærme seg familiesituasjonen til et barn. Og selv om man vet at samspillet i familien og oppvekstvilkårene forøvrig spiller en vesentlig rolle i det sykdomsbildet man ser og/eller er en utfordring på andre måter, er det ikke dermed sagt at man sitter på midlene til å kunne gjøre noe i forhold til dette. Barnevernet er sprengt og overarbeidet og tar strengt tatt bare tak der det er regelrett omsorgssvikt eller foreldrene selv ønsker hjelp. Og adekvat hjelp er ikke alltid så lett å stable på beina heller, selv om foreldrene sier seg enig i å prøve. Så hvis det stilles i overkant mange diagnoser fordi det stemmer med diagnosekriteriene og det er et ønske om en diagnose for å utløse visse rettigheter, forstår jeg det meget godt.
Også har man dette siste også - joda. Det er sånn at mange barns livssituasjon gjør at de ender med vansker som feks adhd. Som noen av dem villehatt uansett, men som noen av dem ikke ville hatt om vilkårene var bedre. Og da er det så lett å si at de ikke skulle vært diagnostisert.
Og neida - men hva skulle vi gjort da egentlig? Vi har ikke noen alternative løsninger til de barna uansett. Det er faktisk bedre for dem å bli hjemme i mange tilfeller - med dårlige vilkår og med medisinering og "adhd" eller hva man nå skal kalle det, enn å ende på institusjon. For vi har ikke nok Mor Go'hjertaer i dette landet som står klare til å ta ballen i lufta med disse ungene. Det de har er altfor ofte det minste av flere onder.
Så før vi behandler de som har fosterbarn med problemstillinger bedre så vil vi ende med at det minst gale for disse barna noen ganger vil være medisinering for å holde en adhd som strengt tatt i en annen verden kunne vært taklet uten medisiner - likevel er å la de bli i den familien de har, med medisinering. Dessverre.
Hopper rett til slutten. Jeg er overbevist om at for mange barn blir diagnostisert med ADHD, og jeg synes det er skummelt, spesielt fordi så mange av dem blir satt på medisiner. Jeg er likevel ikke med på at det er noen umiddelbar sammenheng mellom diagnosen og omsorgssvikt. Jeg har inntrykk at at en del foreldre leter desperat etter en diagnos hvis barna har lærevansker eller er ukonsentrerte en periode og glemmer helt at det ikke nødvendigvis er sykdom som ligger bak problemene. Jeg tenker også at noen leger skriver ut medisiner for lett synes det er skummelt når tiåringer blir proppet fulle av ritalin fordi de har litt konsentrasjonsvansker på skolen. Det som burde vært en siste, desperate løsning, blir ofte den første.
Det kan godt hende at det er sånn i noen tilfeller. Jeg håper og tror at det gjelder et mindretall. For det er faktiskt motsatt av det opplevelsen jeg har. Nå er ikke jeg fagutdannet innen dette området. Derimot har jeg mye erfaring med ADHD, som storesøster til en med ADHD, som mamma til en med ADHD og en som har diagnosen selv. Jeg har også et barn med Asperger. Det gjør at jeg har mye kompetanse. Jeg kjenner også mange som har barn med ADHD og voksne som har ADHD selv. Mange av disse svært ressurssterke, faktisk de fleste. Det er mennesker med jobb og god utdannelse. Det gjør ikke at jeg sitter på "det riktige svaret" eller noe. Derimot føler jeg at dere som vil koble inn barnevernet med en gang på grunn av omsorgsvikt stigmatiserer en stor gruppe som absolutt ikke fortjener det.
Som mange andre har jeg kjempet en lang kamp for å få hjelp til mine barn. For å kunne hjelpe mine barn best mulig valgte jeg selv og ta en utredning og fikk min diagnose. En som jeg burde ha hatt som barn. Jeg var til utredning som barn men i begynnelsen på 80-tallet hadde ikke små søte jenter ADHD. Mitt liv kunne vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått vite hvorfor jeg følte og var så anneledes som barn. Vi har vært BUP-systemet i mange år nå. Jeg tryglet og bad om å få henvisning videre for barnet mitt uten å vinne frem først. Når jeg endelig fikk henvisningen og kom inn til BUP så ser de et barn med store vansker. Vi ble filmet, vi svarte på en million spørsmål, vi hadde hjemmebesøk. Resultatet av det var at barnet vårt fikk en Asperger diagnose og vi foreldre fikk veldig masse skryt for at vi har tilrettelagt så godt som vi har gjort. For med noen mindre ressurssterke foreldre så hadde aldri barnet vårt vært der hvor han er idag. Han ville ikke fungert så bra som han tross alt gjør. Så når jeg sa at jeg ville ha det minste barnet utredet, så ble det det. Jeg har hele tiden sett hva hennes svake sider er, som mangel på konsentrasjon, impulsiviteten osv. og vi tilrettelag hjemme for henne og hun fungerte helt fint. Hun hadde fungert fint i barnehagen, selv om de også så at hun var godt over snittet aktivt men det er ikke et problem i naturbarnehage. Så begynte skolen og krevet om å sitte stille og følge med på det skjedde på tavlen. Da kom virkelig hennes konsentrasjonsproblem tilsyne. Det gjaldt både i timene og når hun gjorde lekser. Hun jobbet så hardt med å prøve å få til det. Det ble nederlag etter nederlag. Selvfølelsen som var på topp når hun startet i 1 klasse. Den stupte i løpet året. Vanskene hennes kom til syne både hjemme, i bhg og på skole. Det ble ikke problem før hun startet på skolen. Kanskje det er som du skriver som jeg uthevet at det er et symptom på noe som ikke fungerer. I vårt tilfelle er det i så fall skolen og måten den er organisert på. For to av mine barn burde vært i små grupper på 3-5 elever for å lære mest mulig, ikke i en stor klasse med 20+ elever.
Det kan godt hende at det er viss overdiagnostisering, at noen foreldre presser for hardt på for å få en diagnose og at grunnen til barnets problem ikke kommer av sykdom hos barnet men en dysfunktionell familie. Det vil jo da være til barnets beste at de foreldrene kontakter PPT/BUP og får hjelp. Ved å insinuere at alle som ber om en ADHD utredning for barnet sitt egentlige utøver omsorgsvikt ovenfor barnet, er det eneste man vil oppnå å skremme bort de som kjemper for sitt barns beste. De som ønsker og kjemper for å gi sitt barn det beste utgangspunktet det kan få selv om det har en funksjonshemming. Hvorfor stemple alle de som barnemishandlere? Hva oppnår dere med det?
@Katta og Smilefjes: Jeg ser poenget med at diagnostisering og medisinering ofte kan være pragmatisk sett riktig å gjøre: En bekymringsmelding til barnevernet kan innebære at man mister samarbeidet med barnets foreldre, samtidig som man vet at barnevernet neppe har kapasitet til å følge opp og foreta seg noe som virkelig ville ha hjulpet barnet. Det er jo sjeldent at omsorgsovertakelse er aktuelt, og i alle disse gråsonetilfellene er det vanskelig å gi adekvat hjelp, særlig hvis foreldrene har en helt annen problemforståelse. Dessuten er det ofte snakk om uheldige oppvekstvilkår som ikke lar seg endre så lett: det kan være dårlig økonomi som sliter på alle i familien, foreldre som sliter psykisk (men som ikke er psyke nok til at omsorgsovertakelse er aktuelt), nyfamilie-problematikk (mine/dine/våre barn), eller rett og slett en dårlig "match" mellom foreldre og barn når det gjelder temperament og personlighet. Summen av slike mindre belastninger kan utgjøre forskjellen for et barn som er sårbar for å utvikle atferdsvansker og emosjonelle problemer. Og jeg skjønner at oppfølging under overskriften "adhd" kan være bedre enn ingenting - men jeg liker det altså ikke. :sukk:
Jeg skjønner at dette blir personlig for deg, og jeg har stor respekt for både deg og andre som kjemper sin vei gjennom systemet for å finne riktig hjelp for sine barn. Jeg håper og tror at du og de rundt deg har fått riktig hjelp.
Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen: Jeg tror både jeg og de andre som har skrevet her har understreket at både diagnosen og medisineringen har livets rett, og at det er bra at en del barn får denne hjelpen. Men i spørsmålet om det foregår en overdiagnostisering må det må det være lov å si tydelig ja, uten å få slengt i trynet at en stempler alle hjelpesøkende som barnemishandlere. Jeg synes for øvrig ikke at jeg har insinuert noe som helst - jeg har vært nokså klar på hva jeg mener, slik jeg ser det.
Som du kanskje skjønner kjenner jeg systemet fra den andre siden, og jeg vet at både jeg og mine kolleger gruer oss for å tematisere foreldrenes bidrag til barnets atferdsvansker. Det behøver ikke være snakk om omsorgssvikt en gang, bare en tendens til emosjonell utpressing, for eksempel. Eller en fiendtlig tone mellom mor og far som tydelig stresser barnet. De fleste hjelpere ønsker faktisk å hjelpe uten å trå noen i familien unødvendig nære, og uten å krenke eller provosere noen. Men det er pga dette at vi som hjelpere kan bli for feige, og jeg er ikke i tvil om at det finnes en god del barn som lider under fagpersoners motvillighet mot å agere på en dårlig magefølelse. Jeg kjenner virkelig INGEN som synes det er uproblematisk å sende en bekymringsmelding til barnevernet - det sitter langt inne hos de fleste. Tror du ikke dette rammer de med svakest stemme, altså barna?
Jeg trodde at de som ikke hadde ADHD ville reagere signifikant andreledes på medisinering enn de som hadde ADHD? Dette basert på teorien om at ADHD forårsakes av en kjemisk ubalanse i hjernen. Og så vidt jeg vet så er det påvist kjemisk ubalanse i hjernen hos mennesker med ADHD, men det er vel ikke 100% enighet om dette er fordi at ubalansen forårsaker problemet eller om det er et symptom utløst av ADHD. Stemmer ikke dette?
Jeg bare googlet litt raskt, og fant følgende uttalelser:
Man tror at depresjon skyldes at hjernen, av en ukjent grunn, lager for lite av to viktige signalstoff som heter noradrenalin og serotonin.
I tillegg ser det ut til at både barn og voksne med ADHD har lavere mengder med dopamin i hjernen.
Jeg vet at noradrenalin, serotonin og dopamin er signalstoffer i hjernen, men er det altså slik at stoffene virker om hverandre? Vil dette i praksis bety at mennesker med ADHD vil kunne respondere positivt på medisiner mot depresjon og at mennesker med depresjon vil kunne respondere positivt på medisiner mot ADHD?
Jeg vil litt tilbake på det med diagnosesetting jeg og baserer meg på hvordan det er på det BUP kontoret vi tilhører.
Man forholder seg til en lege som tar alle undersøkelsene.
(nå ble det litt anderledes siden gutten vår var med i en undersøkelse i tillegg, der ble noen av undersøkelsene gjort så vi trengte ikke å gjøre det på nytt med psykologen vi fikk tildelt)
Den legen gjør sine observasjoner og tar en grundig utspørring av barnets historie fra det ligger i magen. Og tar de somatiske undersøkelsene.
Foreldren må fylle ut ganske mange skjemaer om barnet i tillegg til opplysninger om familien på begge sider. (som går på arv ang ADHD og psykiske sykdommer og endel til)
Både foreldre og skole fyller ut et 4 sider avkryssningskjema som gåe på alt fra matvaner, søvn, om barnet har problemer med å holde seg tørr, røyking, drikking, og en mengde andre spørsmål.
De opplysningene de da samler inn, sammen med observasjoner blir tatt opp i møte med alle legene. De diskuterer hvert enkelt tilfelle og i sammen setter en diagnose.
Siden sønnen min var med i en undersøkelse som hadde han også en test som gikk på konsentrasjonen. Nå vet jeg ikke om den blir brukt ellers, får ta med det.
Vel når gutten min tok den testen tok det 10 minutter før hun som tok testen med han (det var kun henne og gutten inne på rommet, og ingen forstyrrende elementer) kom ut for fortalte at hun skjønte hvorfor vi var henvist.
Hun slet allerede etter 10 minutter med å klare å holde konsentrasjonen hans.
Sønnen min er vel ikke av de som har størst problemer tror jeg.
(men nok til at han ette mange år med nederlag på skolen heller velger å ikke gjøre det en å oppleve nye nederlag)
Men ja, det er nok noen som får diagnosen på feil grunnlag.
Har mest sannsynlig et tilfelle i egen familie.
Jeg har ingen problemer å fortelle om ADHD og mine erfaringer, men man får piggene ute når man leser enkelte av innleggene i denne tråden.
Det er fryktelig mye uvitenhet ute blant mennesker og som foreldre får man mange "gode" råd. Akkurat som man ikke har prøvd noen ting, men bare gått og bedt om å få resept på Ritalin......
Noen mener det finnes fasiter, men det gjør ikke det.
Noen som fungerer for noen ADHD barn, fungerer ikke for alle.
Et eksempel er sukker.
Det er ikke slik at alle barn med ADHD blir hyper om de får i seg normal mengde med sukker. Gutten min kan fint drikke brus og få lørdagsgodt uten at vi merker noe.
Vel og merke godt uten mye E-stoffer.
Han reagerer derimot VELDIG på e-stoffer.
Får han godt med endel av det så må han skrapes ned fra taket.
Når det kommer til medisiner er det også en ting til som er viktig, og det er å høre på hvordan det er for de som tar de.
Det går nemlig ikke på at de blir så rolige og "snille", men det går på at de får en indre ro.
Et eksempel er når sønnen min skal fortelle noe.
Uten medisiner så er det faktisk så godt som umulig å klare å få noen mening ut av det han forteller om det er mer en et par setninger.
Det er fordi han han "hopper" over masse når han forteller ting.
I sitt hode er han kommet til neste punkt lenge før han er ferdig med å fortelle første punkt. Dermed hopper han jo videre, uten at andre helt klarer å holde følge.
Tenk å lese f.esk en stil som er skrevet på samme måte..................
De har en indre uro som hemmer de når det kommer til skole spesielt.
Uten medisiner hadde sønnen min blitt en gigatisk skoletaper.
Hva er da barnemisshandling?
Å lytte på alle de gode rådene om at medsiner er ikke nødvendig, at man bare skal kutte ut sukker, tenke kosthold og ha stramme tøyler.
Eller innse at man som foreldre ikke kan klare det alene og ta i mot tilbudet om medisiner. Et tilbud man får basert på en utredning av fagpersoner?
Jeg har null peiling på ADHD og diagnotisering av det, bare så vi har det klart med en eneste gang. :knegg:
Jeg skal heller ikke synse og mene så veldig mye om hvor vidt det er en overdiagnotisering av det eller ei, men jeg har ei venninne (lærer, her i USA) som mener en del om det. Hun er lærer i 3. klasse (og her får de ny klasse (2 x 22 elever) hvert år, så hun har vært gjennom en del barn de 5 årene hun har undervist. Og hun sier det er en del unger som medisineres for ADHD, hvor hun tror at det er noe helt annet som burde vært gjort. Feks hender det at noen av ungene er urolige, og sier det er fordi de har glemt medisin. Min lærerevenninne har da en eske med tic-tac liggende. Gir eleven en av disse, og vips, rolig elev. Da kan man jo lure litt. :vetikke:
Men det var bare et sånn "jeg kjenner noen som..."-eksempel, og kan ikke tas for å være mer enn det.
Jeg har også et vennepar med en sønn med (blant annet) ADHD-diagnose, som går på medisiner, hvor det er helt tydelig at det ikke er foreldrenes manglende evner til å være foreldre som er problemet, tvert i mot har de gjort en formidabel jobb (vi snakker gutt med alkoholskader og tilknytningsforstyrrelse i tillegg til ADHD. Og nei, de har ikke født ham selv, så de kan ikke klandres for den biten).
At det finnes noe som heter ADHD og at det er flere som har det, er det vel ingen tvil om.
Datteren vår har aldri hatt den helt store evnen til å konsentrere seg. Hun er ikke hyper, men hun sliter med å holde fokus. I tillegg har hun lette lærevansker (lesing og matematikk). Rent bortsett fra det er hun, og har alltid vært, en liten gluping. Vi har, via venner med veldig god erfaring, kommet borti et læreprogram som fungerer veldig godt på henne. Teorien her er at noen mennesker tenker i bilder, ikke i ord, og at noen av de som tenker i bilder, kan få lærevansker, da de sliter med å gjøre om ord og tall til forståelige bilder. Datteren vår har lært seg mestringsstrategier og læremetoder for å overvinne dette, og har tatt sjumilsteg mht skolen.
Samme mann som står bak dette læreprogrammet mener også at ADHD kan skyldes samme bildetenking. At man blir ukonsentrert og urolig fordi man tenker veldig mye fortere enn alle andre (veldig forenklet beskrevet), og fordi man ikke klarer å forstå de beskjedene som blir gitt fordi det er ord man ikke klarer å sette bilde på. Ergo blir men en ulydig urokråke (veldig forenklet). Og en av referansene vi snakket med før vi meldte datteren vår på kurset, hadde et barnebarn med ADHD, som var medisinert og gikk på spesialskole. Han var nå av medisinen, og de var veldig fornøyd.
Jeg må også si at jeg var veldig, veldig skeptisk til dette opplegget da jeg leste om det, for jeg tenker i ord, og ikke i bilder, og disse øvelsene som var beskrevet i bøkene jeg leste var litt for mye hokkus pokkus for meg. Man skulle forestille seg et kakestykke i hånden, få det til å rotere og flytte det med blikket hit og dit. Jadda. Ikke en øvelse jeg fikk til. Men så leste mannen min boken, og kunne meddele at han tenker i bilder, og hadde null problemer med disse øvelsene. Så da så!
I følge dette opplegget er mennesker med dysleksi, dyskalkuli og ADHD smarte mennesker, som bare trenger å få ting presentert på en forståelig måte. Man må få bilder på de ordene man ikke naturlig kan ha et bilde på (dette gjøres ved å lage tredimensjonale leirefigurer av ordene ut fra de definisjonene ordnee har), man lærer noen mediteringsøvelser for å holde fokus, og man har noen øvelser med å kaste noen små baller for å bedre koordinasjonen.
Det er to lettleste bøker (om en ser bort fra den halvdelen med øvelser, som er gresk for meg. :knegg: ) : The gift of dyslexia og the gift of learning (den siste har et kapittel om ADHD).
Som sagt, jeg var skeptisk. Veldig. Men jeg har ei venninne (norsk) med en sønn på 12 som ikke kunne alfabetet. Nå er han 15 og har stort sett bare A-er. Og datteren vår har som sagt også hatt kjempeutbytte av kurset. Så det må jo være noe i det.
Jeg har selv barn henvist til BUP, og synes Propella skriver godt og fornuftig, og mye bedre enn jeg kunne klart. Derfor reagerer jeg når du skriver at hun reagerer urimelig.
Når det gjelder dette, så har jeg stor forståelse for det, og tåler langt tøffere spørsmål fra hjelperne enn det vi har fått foreløpig. Men det er da mitt BUP-kontor
Ja, det går fort i svingene innomellom. (Jeg noterer meg blant annet at jeg greide å ha ordet "vel" to ganger i en setning, det så jo rimelig, vel, rart ut? :humre: Ja, ja. Smilefjes har jo på seg nisselue i August, så. :skingrestemme: )
Jepp. Men det virker ikke som om Pida tar inn over seg at alle i diskusjonen på "hennes side" om man kan kalle det det er like reflektert og velskrevet som seg selv, hun tar jo med de andre også:
"Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen: Jeg tror både jeg og de andre som har skrevet her har understreket at både diagnosen og medisineringen har livets rett, og at det er bra at en del barn får denne hjelpen. Men i spørsmålet om det foregår en overdiagnostisering må det må det være lov å si tydelig ja, uten å få slengt i trynet at en stempler alle hjelpesøkende som barnemishandlere. Jeg synes for øvrig ikke at jeg har insinuert noe som helst - jeg har vært nokså klar på hva jeg mener, slik jeg ser det."
Jeg ser jo det blir flisespikking. Det som er viktigst for meg er at jeg har reflektert/lært mye av denne diskusjonen, det er det jeg står igjen med. Her er det mange kunnskapsrike og reflekterte mennesker.
Godt poeng mht krav til utredningen/diagnostiseringen. Den praktiske realiteten er at symptomene på adhd til forveksling kan være svært like symptomene på en traumatisering/vanskelig traumatisering. Det kan også være at et barn/ungdom både er traumatisert og har adhd. Hvis hjelperapparatet ikke har kapasitet til å følge opp utprøving av adhd medikamenter på en adekvat måte, risikerer man altså å medisinere traumatiserte barn på en måte som kan være skadelig, i tillegg til at de ikke møter forståelse for sine faktiske behov. Ikke ukjent fenomen i jobben min. :(
Hva gjør det med et barns følelser og identitetsutvikling å vokse opp med følelsen av å være annerledes uten å vite hvorfor? Hvilken følelse tror du at barnet sitter igjen med da? Det at man har ADHD diagnose betyr ikke at man er familiens problem. Det betyr at man har et navn på de vanskene barnet har og kan forklare barnet hvorfor han/hun reagerer som han/hun gjør. En diagnose gjør at man lettere kan hjelpe barnet å oppnå sitt potensiale. En diagnose er som jeg ser er verktøy for å kunne gi riktig hjelp til barnet. Det gir også pekepinn på hva men kan forvente fremover og hvilke tiltak som kan bra å sette igang.
Jeg er helt enig i at en feil diagnose er veldig skadelig for barnet. Det bør ikke forekomme. Dessverre er det sånn at frem til ADHD kan diagnostiseres ved hjelp av blodprøve eller andre sikre måter, så vil det forekomme feildiagnsostisering. Det er tragisk men fakta. Det er tragisk at barn med andre vansker skal medisineres når det ikke er barnet som har et problem men kun et symptomen på at noe er galt i familien. Jeg tror at de mange av de tilfellene vil bli avdekket i løpet av utredningen. Det vil være være ting som er underlige og gjør at fagfolk vil se varsellampene. Hvordan man så skal gå frem for å kunne hjelpe den aktuelle familien vil aldri kunne bli likt.
Jeg tror også at det vil komme en del søksmål på grunn at ADHD-diagnostiseringer i fremtiden. Flertallet av de tror jeg ikke vil dreie seg om overdiagnostisering men om manglende tilrettelegging og hjelp etter at diagnosen er satt. På samme måte, for å bruke meg selv som et eksempel, ikke fikk noen diagnose som barn på grunn av den kunnskapen som fantes på den tiden. Tror jeg ikke at så mange vil komme med søksmål på grunn feildiagnostisering i fremtiden da man stiller diagnosen etter den kunnskapen som finnes på det tidspunktet. Forskningen og økt kunnskap vil føre til sikrere diagnoser med tiden. De fleste søksmålene tror jeg kommer til å handle om manglende oppfølging etter at diagnosen er satt. Det gjelder både fra BUP,kommune og skole. Den oppfølging som per idag tilbys er ikke eksisterende. Det er helt avhengig av foreldrene hvilken oppfølging og tilrettelegging barnet får etter at diagnosen er satt. Vi kan ikke komme fra at det finnes mange ressurssvake foreldre som ikke klarer å følge opp sine barn på riktig måte.
Jeg quotet Mim i et tidligere innlegg. Jeg må nok innrømme at jeg reager sterkt på en del av uttalelsene som har kommet i denne tråden. For den følelsen jeg sitter igjen med er at dere som mener at det er en overdiagnostisering av ADHD drar alle over en kam.
Jeg tror at det er viktig når en ADHD diagnose er satt så skal man ikke slippes uten videre oppfølging. Alle bør få tilbud om foreldreveiledning, en ansvaresgruppe bør opprettes rundt barnet, tiltak på skolen bør settes igang. Det burde finnes en standard pakke som settes igang på grunnlag av diagnosen (som selvsagt bør kunne justeres til det enkelte barns behov og familiens behov). Det vil være med på å sikre at barn som får en diagnose ikke er avhengig av foreldrenes evner for den hjelpen de trenger og har krav på. Per idag avgjøres den hjelpen et barn får av hvilke foreldre de har og kommunens økonomi. Det bør virkelig ikke være slik at tilfeldigheterne avgjør hvilken hjelp et barn får.
Kallisti har helt rett og kommer med et kjemmpeviktig poeng.
Og til him. Ritalin virker på alle, om det har ønsket virkning er noe helt annet. Mange blir gira og nervøse får søvnproblemer etc. også mennesker med adhd. Så i noen tilfeller virker det mot sin hensikt også for adhd pasienter, men for noen er det som å slå på en bryter så det er noe en må følges opp i forhold til for å finne riktig tiltak til individets behov.
Adhd er jo en samle diagnose som er basert på symptomatikk så hver pasient vil ha forskjellig symptom, årsak, og behov for oppfølging- og der er det enorme mangler i forhold til feks. regelverk og praksis i Norge i dag.
Ja, OK. Da holder jeg meg til min opprinnelige tanke om ADHD. Jeg tror at ADHD diagnosen senere kommer til å vise seg inneholder flere sykdommer. Dette er i alle fall typisk for sykdommer som blir diagnostisert kun ved symptomer og ikke kliniske tester. ADHD er tross alt en "ung" sykdomsdiagnose.
Jeg har skikkelig angst for skolestart til min sønn. Om han får en diagnose eller ei; han vil kanskje/antagelig komme til å trenge ekstra hjelp på skolen. Slik han nå har et godt utbytte av i barnehagen.
Jeg bor i en av de kommunene som bruker minst til skole.
Og lærerne sliter med mange elever med ekstra behov, men ingen ressurser. Jeg vurderer seriøst å flytte, men sambo vil ikke, og barna begynner å få nettverk her. Og er det noe disse barna trenger så er det stabilitet og forutsigbarhet, ikke akkurat noe som er forenlig med å flytte.
Jeg er ikke helt uenig, men vil bare poengtere at det i utredning er like mye klinikk som psyk testing, man kartlegger både fysiske og miljø/psykiske forhold fra svangerskap til nåtid, det er ikke en diagnose som settes så lettvint som man kan få inntrykk av.
At man ender med en adhd diagnose betyr heller ikke at man automatisk går for medisinering fra bup( her er jeg kun ordentlig kjent med Nick Waal i Oslo da det er sikkert store forskjeller lokalt) sin side- men hva som skjer i praksis med manglende resusjer til oppfølging det er en annen sak.
Nei, det er jo sånn det er på forum. Jeg mener jo heller ikke at dersom man ikke har spesialkompetanse på et område så kan man ikke delta i diskusjoner. Jeg deltar støtt og stadig i temaer jeg ikke har så god peiling på ,altså.
Det har jo vært en del diskusjoner om psykiske lidelser, så jeg er nok litt på krigsstien da erfaringene mine fra tidligere diskusjoner er litt sånn at dette tror mange de kan noe om. Når jeg i noen tilfeller har påpekt at det er feil og at jeg vet personen ikke har fagkunnskap, men likevel ikke gir seg, så blir jeg så oppgitt. Det er både mangel på respekt for fagfeltet og ikke minst skaper det myter og usannheter som går ut over dem med psykiatriske diagnoser.
Nei, ritalin har ingen effekt på traumer, PTSD, etc. Sansynligvis vil det forverre situasjonen iogmed at vedkommende ikke får anerkjennelse/hjelp for den faktiske problematikken.
Jeg har ikke lest annet enn Hi og noen få innlegg. Smilefjes sa mye klokt i sitt første innlegg (resten har jeg ikke lest).
Jeg har selv opplevd at barn fra turbulente hjem med mye uro og foreldre som har nok med seg selv vil ha ADHD-diagnose på barnet sitt. Da kan barnet få medisinering og de får et roligere barn. Det kan være at barnehage/skole har ment det ikke var snakk om ADHD, men at foreldrene har klart å presse igjennom en ADHD-diagnose. MEN vi må for all del ikke tro at dette er de fleste. Egentlig er jeg litt redd for å si noe om dette for jeg vet at dette er en veldig vanskelig diskusjon og at noen foreldre føler seg angrepet., og de er drittlei av å få omgivelsene til å skjønne at barnet dere HAR ADHD.
Ut i fra hva jeg har lest er medisineringen av ADHD-barn et prosjekt ingen helt vet resultatet av på sikt. Jeg har selv opplevd leger som gir store doser med ADHD-medisin til barn under 6 år. Det er, såvidt jeg vet, ikke lov å gi til barn under 6 år. Medisinen ble ikke navngitt til barnet som var under 6 år, men til et familiemedlem.
Jeg er av den oppfatning at i mange tilfeller må man prøve å endre adferd osv. og at medisin må være siste utvei.
MEN jeg vil presisere at mange barn har ADHD-diagnose med rette. Det er litt skummelt med slike diskusjoner for det er foreldre som stadig føler seg mistenkeliggjort og det å ha et ADHD-barn kan være ganske stigmatiserende i sosiale sammenhenger for foreldre og barn.
Jeg er ikke i tvil om at det finns en del leger som er altfor kjappe til å medisinere barn for ADHD i stedet for å se på hva en kan gjøre for å endre adferd ved tett oppfølging av barnet og familien. Jeg vet om foreldre som ville slippe å medisinere barnet sitt, men som etter påtrykk fra skole og lege måtte tilslutt medisinere. Barnet ble et for stort problem for skolen og ved medisinering var problemet løst. Det er forferdelig og for at dette skal endres så må det stilles flere ressurser for å gjøre en intensiv jobb for å lære opp foreldre og ansatte i skolen. Ved å observere barnet og se i hvilke situasjoner ting går galt kan en forebygge og få færre negative utfall. Vernepleiere er gode på dette og burde kunne brukes til slike ting.
Når det er snakk om påtrykk fra skolen ang medisinering trenger det ikke bety at barnet er et for stort problem.
Det kan også være snakk om at skolen ser at barnet ikke klarer å lære det det skal pga problemene med konsentrasjonen f.eks.
Min erfaring med skolen er at de har vært veldig flinke tilå finne alternativ for gutten min, han har vært Kulturvert f.eks.
Han har også hatt S-timer alene med lærer og vært alene med assistent utenfor klasserommet. Med andre ord har han tidvis hatt en optimal læringssituasjon.
Men man kan ikke forvente at en skole skal ha ressurser til at et barn kan få undervisning alene til en hver tid, dessuten vil den sosiale biten være like viktig.
For vår gutt var ikke de tiltakene skolen satte inn nok.
Delvis skyldes noe en envigvarig utredning (sommel fra PPT sin side også) som førte til at han har gått glipp av VELDIG mye på skolen. Siden starten på 4 klasse er det faktisk ikke mye lærdom som har gått inn. Noen lærere gjorde dog en god jobb, men en lærer gjorde en ELENDIG jobb. (det gjaldt for hele klassen)
Gutten min har gått på medisiner i 1 år.
På det året har han tatt igjen alt det tapte i engelsk, og er blant de flinkeste til å prate og forstå språket. Skriftlig er det noe helt annet.
I alle de andre fagene har han også hevet seg betraktelig, og ligger ikke så langt bak lengre.
Vi har vært utrolig heldig med skolen, de 2 siste årene har han heller ikke hatt lekser.
Det fordi hans medisiner virker ikke lengre når jeg kommer fra jobb, og for å ha fokus på mestringsfølelsen (som tidvis kan være virkelig elendig hos barna) har de valgt at han gjør lekser på skolen med assistent, hvor han med medisiner har klart å sitte stille å gjøre det han skal.
Vi har gått fra å dra på foreldresamtaler som er bare pyton, til å gå på foreldresamtaler som forteller om en gutt som gjør stor fremgang.
Beskyld meg gjerne for å dope sønnen min for å få et roligere barn.
Men jeg er sjeleglad for at med medisiner så ser jeg den gutten jeg vet er inni gutten min.
En gutt som er glad og egentlig utrolig snill.
Dessverre blir det ofte overskygget ellers, men med medisiner kommer da de beste sidene frem i han, siden de negative som skyldes hans sykdom tones ned og ikke er mest fremtredende.
Kan legge til at selv om et barn får medisiner mot AHDH så er det ikke det samme som at de er stille og rolige nikkedukker som bare sitter i sofaen og sier ja, mamma.
ADHD er så mye mye mer en hyperaktivitet.
Konsentrasjonesproblemene er gjerne det som bekymrer foreldrene mest, for det påvirker skolegangen.
For vår del var det også de voldsomme humørsvingningene og mangel på forutsigbar reaksjon som var tøft. Manglende impulskontroll er ei heller det beste.
At han var høyt og lavt og aldri satt rolig var jo ikke problemet.
Han er roligere med medisiner, men sitter langt fra rolig hele tiden.
Mams: Takk for langt og informativt innlegg. Det er godt å høre at dere har en bra skole, som har gjort mye bra for gutten deres. Jeg vil bare presisere at jeg er ikke imot medisinering, men mener at en bør prøve andre ting først. Samtidig så innser jeg at skolens ressurssituasjon avgjør ofte hvor langt de kan strekke seg for å tilrettelegge og avsette ressurser til barn som trenger ekstra tett oppfølging. I den ideelle verden burde det være annerledes.
Det du nevner med å oppleve mestring er alfa omega, og til syvende og sist må det veie tungt for hvilke valg man tar.
Jeg vil gjerne trekke frem denne diskusjonen igjen.
Den artikkelen som Høst referer til her har fått et svar fra Knut Hallvard Bronder i Innsikt. Der blandt annet de tallene som Willy Tore Mørch henviser til brukes på feil måte.
Jeg anbefaller å lese hele denne artikkelen: AD/HD, medisiner og diagnostisering. Man kan også abonnere på Innsikt som utgis av Nasjonalt Kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi (NK), Oslo univeritetssykehus HF og Helse Sør-Øst.
Jeg har ikke lest hele tråden.
Som pedagog kan jeg bare si at åpenhet rundt diagnosen og fokus på hvordan man kan tilpasse seg både som elev og lærer er uhyre viktig. Barnet/ungdommen skal leve et helt liv med dette her, og må øve mye mer enn andre på enkelte hverdagslige ting, lære seg strategier for å fungere sosialt etc.
Ellers har jeg en bekjent som har selvmedisinert seg (amfetamin) i alt for mange år før han fikk diagnosen og har hatt det relativt guffent og turbulent pga det. H*n har sterk adhd og fått skrevet ut bøttevis med medisiner, men har faktisk klart å finne seg måter å fungere på med jobb og fritid uten noe som helst medisiner nå.
Denne har jeg ikke sett før nå, men jeg drar frem kjepphesten min allikevel:
Det er ikke alltid noen motsetning mellom problem i heimen og ADHD. Det er ikke alltid slik at dersom barnet har ADHD så må alt være fryd og gammen hjemme.
Jeg lurer bare på hva du mener med det jeg har uthevet.
Spesielt det med bøttevis av medisiner.
Nå vet jeg ikke hvordan det er med voksne, men med barn så blir dosering nøye vurdert. Dosen økes på ukebasis og man må hver uke tilbake til BUP for sjekk. Både foreldre og skole må fylle ut skjema som har blitt fylt ut før medisinering blir startet opp. Det lyttes på hjertet, puls og blodtrykk måles. SKjemaene er noe av grunnlaget for hvilken dose barnet havner på.
Kan ta for vår sønn så var det litt tvil om han skulle starte med 30 eller 40 mg Ritalin, pga stor forbedring ved 30mg dose. Det som ble utslagsgivende var at mellomste hadde lærerbytte når han startet popp med 30 mg, hun hadde ikke sett han i klassesammenheng før. Det som nok var utslagsgivende var at mellomste selv sa at han fungerte dårligere med 30 mg. (da fikk han tabletter da, 2 om morgenen og 1 midt på dagen)
Vektmessig lå han midt i på treet når det gjaldt dose.
Så på skrive at han har fått skrevet ut bøttevis av medisiner høres merkelig ut for min del.
Han er jo voksen, og har resept på det meste av medisiner som fins mot adhd. Ikke spør meg hvordan han har fått det, men han snakket om at noen av medisinene omtrendt var av art han måtte søke kongen om.
Fastlegen hans må søke om tillatelse til å skrive ut, av fylkeslegen. Så må pasienten gå til apoteket med resepten og en kopi av godkjenningen fra fylkeslegen. Deretter må man bruke samme apotek. Det er i alle fall mest praktisk.
Poenget mitt var vel at han ikke bruker medisinene, at han på et eller annet vis med (selv) medisinering i mange år har funnet strategier for å klare seg uten.
Ja, man kan fint klare seg uten. Det handler vel litt om å komme på "rett spor" og få selvtillitten på plass igjen. Visshet om at ting har "sin forklaring" kommer man også langt med, tror jeg. I alle fall i voksen alder. :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
