Hvis jeg drar etter jobb i dag for å møte de som jeg bodde sammen med høsten i 98? Jeg må kjøre 20 mil og ta en ferje, og så må jeg dra hjem igjen i morra for da har jeg lovet meg bort fra kl 19 og utover..... Det er litt galskap? Mannen min er syk og hvis jeg drar blir han alene med barna....
Disse menneskene jeg skal møte, berget på en måte livet mitt høsten i 98. Jeg var knust av kjærlighetssorg, og 3 måneder på vei, 18 år og mamma og pappa var ikke sånn kjempeimponert over meg. Men disse menneskene, tok i mot meg, var ikke fordømmende, passet på meg, troppa opp på ul, sendte gaver i flere år etter at Hannah ble født på bursdagen hennes. Flere av dem har jeg ikke møtt siden desember i 98, og det smerter meg litt at de er så nært men samtidig så langt unna......
det er litt galskap, ja......, men om mannen din ikke er sykere enn at han synes det er greit å ta seg av barna alene, og du har skrekkelig lyst, så reis!
Jeg synes nøkkelen her er om mannen synes det er ok.
Og om ikke det er greit for han, så få reist en annen gang. For det høres ut som om du har veldig lyst.
På meg virker det som om dette er noe du har veldig veldig lyst til og behov for, men det er ikke mulig å finne et mer passende tidspunkt så du faktisk får litt tid når du først drar veien? Hvis ikke, og mannen din synes det er helt ok og han klarer å ta seg av ungene, så synes jeg ikke det er galskap - reis!
Syns absolutt du burde dra, hvis mannen din ikke er sykere enn at han syns det går fint å ta seg av barna. Hvis ikke han er kjempesyk eller dere har tre barn under fem år, selvfølgelig.
Så framt mannen din er i fysisk stand til å ta seg av ungene, uten å bli altfor sliten pga sykdommen - så dra med all verdens av god samvittighet! :heia:
Mannen sier det er greit, han er i bedre form i dag (kasta opp i går). Ungene er hos min tante nå og hun sa at de kunne ligge der i natt hvis jeg dro. Ungene er 5,6 og 11.
Hadde jeg kunne gjort det senere så hadde jeg gjort det, men de er der for å ha 10 års jubileum, så da må jeg evt vente til 20 års jubileet.
Jeg tror faktisk, pinlig nok, det som holder meg mest tilbake er at min mor sier at dette er galskap:o
Det er ikke galskap. Jeg har gjort "verre" ting. Reist fra Bergen til Oslo en fredagsettermiddag for å delta i fest, reist tilbake samme natten (i bil).
Selvfølgelig skal du reise. Mannen sier at det er greit, og nå har du jo til og med skaffet barnevakt. Din mor vet ikke hva hun snakker om og du skal ikke høre på henne. :nemlig:
Jeg dro, og står i skrivende stund og venter på ferja som skal frakte meg over!
Nå viste det jo seg at ferja ikke går hele tiden, men jeg kommer meg over, og fikk en stund her på ferjeleiet til å ordne meg (kanke se ut som et dass når jeg først har dratt så langt) :-)
Dagens motto tror jeg forøvrig få være: galskapen lenge leve :-)
Ja! Med mindre mannen er helt utslått og dere ikke finner noen barnevakt etc som kan steppe inn for ham. Regner med at det blir et uforglemmelig møte! Ha det morsomt! :D
Høres ikke ut som galskap for min del, barna er hos tante nå om jeg forsto deg rikitig, mannen er alene og kan pleie seg selv og bli fort frisk og du får en flott tur og kan møte noen som har betydd mye for deg! At din mor synes det er galskap, det kan ikke bunne i bittelitt dårlig samvittighet for at det var de som var der for deg i din situasjon som attenåring og ikke hun som burde vært det tror du? :vetikke:
Man finne rav og til sånne mennesker som har berget man i en livskrise. Slike folk skal man ta vare på. Har ikke lest hele tråden, men håper du dro! :klemme:
Jeg måtte bare innom her for å takke alle som oppfordret meg til å dra!
Jeg kosa meg stort, og hadde slettes ikke dårlig samvittighet, og galskapsfaktoren forsvann som dugg for solen da jeg kom av ferja og de sto og tok i mot meg :-)
Alt og alle var så hyggelig, og guttene "mine" var minst like beskyttende overfor meg som de var da vi bodde sammen!
