Dersom barnet ditt får brev/post, åpner du det først, før barnet får det?
Jeg ser da bort fra "avtalte" brev, hvor du ser på håndskriften at det er brevet som skulle komme fra besta eller lign. Vesla fikk et brev her om dagen, hvor jeg ikke kjente skriften og det ikke sto noen avsender....Så jeg åpnet det - ikke fordi jeg er nysgjerrig, men fordi jeg (enda en stund) gjerne vil ha litt oversikt over hva hun mottar osv. hønemor Idet jeg skjønte hva brevet gjaldt/hvem det var fra, pakket jeg det ned igjen, hun får selvsagt lese det selv først. Men jeg kjenner samtidig at jeg er litt sånn "var nå dette greit, da"....Det er ikke så ofte hun får brev altså, men det hender det kommer, og som sagt, dette er bare i de tilfellene jeg på ingen måte kan skjønne hvem brevet er fra.
Mine barn er så store at jeg ikke synes at jeg har noe med posten deres å gjøre. Jeg synes det handler om å respektere deres privatliv. Det samme gjelder sms og mail, forøvrig.
De har aldri fått private brev. Legetimer og sånt åpner jeg. Post fra Eliasklubben og BR-leker og sånt får de åpne selv. De har fått noen postkort, men de kan jo ikke åpnes. ;)
Nei, jeg åpner ikke barnas post. Men jeg er tilstede når de åpner det og spør hvem det er fra :) p.t har det vært fra venninner på ferie, besteforeldre, ei brevvenninne hun eldste har, onkler og tanter
Nei, det tror jeg ikke har skjedd. Men jeg åpner sånt som åpenbart gjelder legetimer, bankkonto og denslags som han likevel ikke har noe ansvar for selv.
Det fra bokklubben hjelper jeg ham med, postkort/brev leser jeg til ham, reklamen tar jeg uten å bry meg, brev fra barnehagen åpner jeg glatt. Så kommer da også eposten hans inn i mitt mailprogram (Han har egen adresse som jeg bruker til å sende bilder av ham til slekta, noen svarer) Han må bli noe eldre før jeg ser vitsen i å tenke privatliv...
Mine er 10 og 5. :shit: dette har jeg ikke tenkt over!
Ja ville jeg ikke det, 5 åringen så klart hun kan ikke lese...men 10 åringen. Det er jo hans brev, på nett har jeg total kontroll, han har feks ikke passordene sine selv etc. men snailmail er jo privat og det skal han jo lære...jeg tror jeg ville vente med å åpne om jeg ikke kjente avsender og gjøre det sammen med ham, familie og kjenete relajoner tror jeg jeg vil la ham åpne selv.
En Era? Synes du det er så stor forskjell på mail og snailmail? At du vil lære han at post er privat, men du innehar alle passordene hans i dataverden? Hvorfor er det så forskjellig for deg?
Det kommer an på. Brev som jeg ser er fra tannlegen/legen/optikeren etc kan det hende jeg åpner dersom det passer seg sånn (siden det er jeg som må holde styr på innholdet, timeavtaler og denslags). Ellers åpner de selv.
På samme måte oppgir vi min e-postadresse (evt i tillegg til ungens egen) når det er ting som jeg vil komme til å måtte holde styr på. E-post fra korps, musikkskole, idrettslag og denslags kommer enten til oss begge eller bare til meg. BR-klubben, TL-klubben og sånt, kommer derimot kun til ungens e-post-kasse.
Jeg lurer litt på hva dere er redde for at de skal få, dere som vil sjekke før de skal åpne selv. Jeg kan liksom ikke komme på noe skummelt eller farlig i denne sammenhengen jeg. Kanskje jeg har dårlig fantasi? :gruble:
Ja og nei. Hadde seksåringen fått innkallelse fra tannlegen hadde hun ikke skjønt hva det var, så da er det bedre at jeg åpner og leser det enn at jeg gir det til henne og det aldri blir noe av den tannlegetimen. :knegg:
Hun får av og til postkort, og da leser vi det sammen. Hun prøver selv først og så hjelper jeg henne om hun sliter. Hun kan fint lese med store bokstaver nå, men er ikke SÅ stødig på de små, selv om det stort sett går bra.
Så ja, jeg kan godt åpne barna mine sin post, de får stort sett bare tannlege- og helsestasjonstimer og diverse innbydelser, sjelden/aldri private brev. Så jeg tror ikke jeg havner i helvete for å hjelpe dem, faktisk. Er barna større og kan behandle posten sin selv og man leser den for å snoke, er det jo helt annerledes.
Jeg kan forresten åpne mannens post også, han sier jeg kan/skal det om jeg henter posten og jeg finner et brev som ser "spennende" eller viktig ut (men stort sett er det bare kjedelige regninger uansett). Det samme med meg, mannen min kan åpne hva han vil. Jeg har vært med i noen arvesaker de siste årene, og venter ofte på brev fra advokater, og da vil jeg at mannen skal åpne brevene asap om jeg ikke er tilstede.
Jeg åpner offentlige brev. Ikke private brev til 6- og 8-åringen. Mailen deres har jeg oversikt over enn så lenge, men heller ikke der vil jeg åpne og lese privat mail, men det er greit å ha oversikten over hvor det kommer mail fra i tilfelle de har gått på noen dealer på nett de burde holdt seg unna.
Jeg åpner ikke eldste sine brev, og ikke brev jeg ser er private til de minste (type brev fra venner/besteforeldre og bursdagsklubb).
Brev av mer offentlig karrakter åpner jeg, sammen med barnet om det vil ha noen intersees av det. f.eks mellomste synes det er gøy å lese brevet fra tannelegne selv, minsten gir blaffen.
De minste mine åpner ikke posten sin selv nei, men så har de heller ikke fått privat post av den art at det er koselige brev. Det går i legetimer osv.
eldstemor på 14 åpner posten sin selv, bortsett fra bankbrev, de åpner jeg.
Jeg åpner ikke private brev nei. Men brevene som kommer til de fra banken, i dems navn åpner jeg, og de får ikke se. Dette fordi vi sparer til de, og vi syns ikke de har behov for å vite hvor mye som står der før de skal få pengene.
Om jeg ikke vet hva det dreier seg om, så gjør jeg det ja. Og det kommer jeg til og fortsette med i ganske lang tid. Akkurat som jeg kommer til å ha kontroll over nett bruk og epost. Det betyr ikke at at de er frarøvet ethvert privatliv, men et visst innblikk skal jeg ha. En 8-9-10-12-15 åring skal uansett ikke få brev/epost de foresatte ikke kan vite om. Merk VITE om, ikke nødvendigvis lese.
Mine barn får ikke det som jeg regner som privat post, de får noen postkort om sommeren, men de kommer jo uten at man trenger å åpen den. Jeg og mannen får heller ikke privat post. Jeg har ingen problemer med at ungene og/eller mannen åpner min post, og heller ikke at det går motsatt vei. Ungene åpner gjerne posten selv fordi de synes det er litt stas, men mannen er bare glad for at jeg åpner regningene. :humre:
Jeg åpner offentlige brev, men ikke bokpakker, blader, bursdagsinvitasjoner eller pakker. Jeg tror aldri han har fått noe jeg ikke har skjønt hvem er fra, hadde det vært noe jeg hadde vært i tvil om hva er ville jeg nok åpnet det.
Han har ikke egen e-postadresse, han bruker min mail om han skal maile.
De synes det er morsomt med post, så er de kan godt få åpne selv, men er det mer formelle brev så åpner jeg det. De synes ellers at post er morsomt. Men siden bare storesøster kan lese litt, så blir det jo uansett til at man leser alt som kommer. Når de blir eldre vil nok dette endre seg, hvis de blir mer aktive i forhold til post, og at det kan komme ting de vil ha i fred. Pr. i dag er de jo ikke det.
Fordi han er på facebook og clup pengvin dvs. at resten av verden har tilgang rett inn på barnerummet. Det er en vesentlig forskjell mellom www. og posten A/S.
Jeg mener det er viktig at han lærer å bevege seg på nett og håndtere sosiale medier nå mens han er liten og jeg faktisk har noe jeg skulle ha sagt( og mens det øverste hodet fortsatt har hovedkomandoen) jeg går ikke inn og sjekker hva han og kompisene han prater om, men jeg vet hvem han ommgåes og hvor han er på nett, det mener jeg egentlig jeg har plikt til å passe på. På samme måte som i RL.
Dette med at han faktisk også etterhvert har rett til et offentlig privatliv OG må lære å håndtere det er litt nytt og derfor noe jeg måtte tenke over, og derfor er papirpost faktisk et greit sted å begynne.
Han kan lese så om han vil dele hva Farmor skriver til bursdagen er det opp til ham kom jeg frem til, men det har ikke vært en problemstilling til nå siden han ikke har fått post ennå. Men etter at jeg tenkte gjennom det synes jeg at det er på tide at bursdagshilsner ol. addreseres til ham og at det er et skritt på hans vei til å bli voksen, og noe jeg tror han vil synes er litt stas.
(Også begynner jeg å lure litt på hvorfor ingen addr. til ungene men alltid til oss? Kun burstagsinvitasjoner på kort har kommet addresert til dem)
Både og. Noen brev åpner jeg men de fleste får han åpne selv. Han er snart 6,5 år. Han elsker å få post, så gleden av å se et brev med navnet sitt på skal han få ha så mye som mulig.
Nå er glitterbarnet såpass liten at jeg må lese brev for ham, og jeg vet som regel om de fleste som kommer på forhånd. Men vi åpner i fellesskap, og når han er stor nok til å lese selv åpner han selvsagt selv. Tannlegeinnkallelser og slikt kommer jeg nok til å ha kontroll på en stund utover det også, men han får åpne dem selv.
Det var ikke meningen å henge deg ut altså, era, jeg var bare nysgjerrig på hvorfor du syntes det var så stor forskjell. Mine barn bruker også nett aktivt, dog ikke FB. Ingen av de har fylt 13. Men på msn og Habbo har de passord jeg ikke vet om. Jeg prøver heller å appellere til åpenhet på deres initiativ.
Jeg åpner "offentlige" brev som tannlegeinnkallinger og info fra skolen, ja. Private brev ville jeg ikke åpnet, men det tror jeg aldri de har fått, bare postkort.
Privat snailmail åpner jeg ikke, offisielle ting er likevel til foresatte selv om barnets navn står på (de vet at rutekuverter vanligvis ikke er "gøy" post).
På nettet er jeg veldig på linje med Era, d.v.s. at jeg holder øye med hva som foregår. Vi er venner på Facebook, og når jeg en gang iblandt låner hans maskin pleier jeg å se litt på loggen og innboksen for å sjekke om alt ser kosher ut.
@Blondie er ikke så følsom:) og flott om åpenhet funker, jeg må jo ta den runden også når han føler at innsyn er invaderende foreløbig ikke en problemstilling- vanskelig balangse mellom å gi slipp og ta ansvar- Kan de ikke bare være små og søte og villig til å la seg passe på hele livet .:trasser:
Private brev får de åpne selv, men ting fra tannlegen, SFO eller banken åpner jeg. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært i tvil om brevet har inneholdt privat eller "offentlig informasjon". Hadde jeg vært i tvil, hadde de trolig fått åpne det selv, men mens jeg så på.
Hvis de får åpne brev uten mtt overoppsyn, er sjansen stor for at jeg aldri finner det igjen. Ingen av mine er troende til å huske (eldste) eller skjønne (yngste) at jeg alltid skal se brev som de synes er kjedelige og uinteresante.
Den er jeg med på altså. Jeg har også et par som ikke alltid husker eller skjønner. Jeg fikk bare inntrykk av at det kunne være noe skummelt eller farlig med innholdet. :peode:
Der kommer det der merkelige argumentet for at det er greit å lese andres post, SMSer og mailer. Det er jo ikke slik at vi som ikke gjør det har noe å skjule.
Men hvorfor er det ikke greit å lese andre sin post? Jeg for min del har store problemer med å skjønne det. Jeg vil tro at det er fordi man har forskjellige kulturer på hva som regnes som intimt. :gruble: Jeg for min del ville ha mislikt at fremmede leste min post, fordi den er privat og derved en "del av meg". Men mannen min kan godt lese den fordi jeg uansett deler ting som er enda mer privat med ham. Hmm ... Kanskje?
Han får åpne de selv, så fremt jeg skjønner hva det er/avsender er kjent. Han er 7 år, og selv om jeg ikke tror at han får anthrax i posten, så syntes jeg det er greit å et lite øye på det.
Jeg syns det er respektløst, og det er en del som ikke er ment for meg. Det går både på avsender og mottaker. De som sender brev, mail eller sms til sambo skal ikke tenke på om jeg leser det i stedet.
Er det ikke egentlig en lov som sier at personlig post er personlig, og derfor ikke noe man har lov å åpne uten samtykke fra mottaker?
Jeg kan fint åpne mannens post, dersom det er noe spennende, men det er jo avtalt. Stort sett i det enkelte tilfelle, om det er ventet. For Knerten er det jo engang slik at han enda ikke er to, og vel ikke har det gram av privatliv enda, her er det invasjon av underliv (vask), toalettvaner (må du bæsje? Har du bæsjet? Nå må du bytte bleie!), hva han skal spise, gjøre, (hva gjør du nå? Nei, ikke inn i det skapet!) og post, og det meste annet... enn så lenge.
Brev fra det offentlige og den sorten, åpner jeg. Kommer det en bursdagsinvitasjon mm. åpner vi sammen, ettersom min eldste bare er 4 år.
Jeg vil komme til å holde et øye med posten deres etterhvert, men de skal selvsagt få åpne selv og jeg har ikke noe behov for å lese alt de får.
Hva gjelder øvrig post så åpner ofte mannen min strømregningen ol. som er registrert på meg, om det er han som henter den posten, på samme måte som jeg kan åpne regninger ol. fra Statoil osv. selv om det står adr. til mannen - dette er felles regninger som "førstemann" åpner fordi det ikke finnes annet enn naturlig for oss. Vi samler alt av regninger på et og samme sted. Privat rører jeg selvsagt ikke.
Den der skjønner jeg ikke. Jeg har aldri noen sinne mottatt et brev, en sms, en telefonsamtale eller mail som har innhold mannen ikke kan lese. Sier du at jeg lever et kjedelig liv :snurt:
Om jeg ikke skulle åpnet hans post/epost/sms og svart på hans telefon hadde han vel vært død og begravet nå (økonomisk i allefall). Det er altså IKKE alle regninger som kommer med tydelig avsender på konvolutten og inkassokrav har aldri avsender. For meg er det en selvfølge at jeg åpner disse.
Men det er jo greit for oss begge. Det som man åpner er jo også som regel ting som angår oss begge. Andre ting bryr vi oss jo ikke så mye med. Man ser jo kjapt på konvolutten hva det gjelder.
Jeg ser på en måte ingen grunn til at ikke han skulle åpne posten min og motsatt. Jeg mottar ingen ting der som ikke han på en måte er involvert i.
Den siste setningen får du stå for selv, you said it. :knegg:
Jeg har heller ikke mottatt noe jeg ikke kan vise til mannen min. Det betyr allikevel ikke at jeg syns det er greit at han leser mine brev, SMSer og mailer. Eller at jeg syns det er greit å gjøre det med hans. Men jeg vet jo at vi har diskutert liknende ting tidligere, og du, Dronningen og jeg er på virkelig ulike planeter når det kommer til å privatliv, respekt for dette og hva som kan deles videre. Jeg forventer ikke at dere skal forstå det.
Her synes jeg du er lite nyansert. Hvis to parter er enige om at post er privat og det rører man ikke, så er det så klart respektfullt å forholde seg til det. Hvis begge parter synes det er greit at man åpner posten, f.eks. fordi mange brev som kommer er adressert til en av oss, men gjelder oss begge, så er det vel ikke respektløst? Skal noe være respektløst må det jo oppleves slik for en av partene?
Når det gjelder mobil og mail så er ikke dette noe vi oppsøker og sjekker, da det ikke er noe behov for det, og det som regel ikke er informasjon der som er rettet mot oss begge. Da er det mer at man ber den andre "sjekk mobilen min" eller "sjekk mailen min" hvis den andre skal gå inn der.
Jeg ble ellers nysgjerrig på om du legger noe mer i dette enn du skriver her. Tenker du på noe annet enn denne tråden? Det jeg deler her inne kan også leses av min mann, og hvis jeg hadde tråkket over noen grenser så ville det jo vært naturlig at han tok det opp med meg, og ikke du. Eller?
Poden er 7, og jeg åpner uten videre "offentlig" post til ham (kontoutskrift, tannlegeinnkalling). Jeg lar ham åpne private brev og pakker selv, men jeg (eller faren) pleier alltid å være til stede. Jeg leser mailen hans også, både for å kunne fjerne evt. spam og for å følge med på annen korrespondanse. Han bruker mail veldig lite, og SMS bare til oss i familien, så det har knapt noen praktisk betydning enda, men jeg kommer jo til å fase ut denne "overvåkningen" etter hvert som det faktisk er et "privatliv" å snakke om i disse kanalene.
Jeg åpner derimot aldri post som er adressert til mannen min (heller ikke regninger) uten å ha avtalt det eksplisitt med ham. Jeg synes selvsagt ikke det er respektløst å ha en stående avtale på at det er greit å åpne hverandres post, men jeg skjønner godt hva Glitter mener - at dersom man har en grunnleggende annen innstilling til denslags enn jeg har, så forventer jeg ikke at man skal forstå helt hva jeg mener om saken.
De liker veldig godt å få brev, så alt som ikke åpenbart er regninger eller reklame jeg ikke vil at de skal ha (plagsomt mas :p) får de åpne selv, men i nærheten av meg, så jeg får fanget opp om det for eksempel er legetimer det er snakk om.
Så det du skrev her var bare ut fra at jeg åpner mannens post og motsatt fordi det er greit for oss? Okei. Reaksjonen din virket bare litt voldsom. Ble litt perpleks, og lurte på hva jeg hadde missa.
Respektløs handler for meg å handle mot det en annen står for og mener. Med den definisjonen forstår jeg godt hvordan du ønsker å ha det, men samtidig så ligger det jo da i kortene at man kan ha en annen løsning på det også så fremt det er avtalt.
Jepp, det var bare det jeg mente. Jeg skjønner ikke dem som syns slikt er helt greit, og forventer ikke at de skal forstå mitt synspunkt heller.
Ja, i forhold til deg så var det bare det. Jeg syns å huske at du har nevnt slike ting tidligere også. Jeg skjønte virkelig ikke hvorfor du dro inn mannen din og at han heller snakket med deg enn meg meg. Jeg kjenner verken deg eller mannen din, og forventer ikke at dere forteller meg noe som helst.
Jeg er temmelig sikker på at vi har samme grunnleggende holdning til dette, men likevel åpner jeg all post til Teomannen som ikke har hans mors håndskrift eller på annen måte skiller seg ut som opplagt privat. Dette er på hans uttrykte ønske; han ønsker rett og slett at jeg skal administrere alt det praktiske hos oss. ("Dette kan du så mye bedre enn jeg, kjære". :knegg: )
Så etter nesten 20 års samliv, har det blitt til at jeg åpner alle regninger til ham og behandler dem uten at han blir nærmere informert om ting, med mindre det er noe jeg mener at han skal vite om. Jeg åpner selvangivelsen hans, brev fra offentlige etater og fikser legetimer for ham.
Det betyr selvsagt ikke at jeg respekterer ham mindre. (Og jeg ville ikke drømme om å lese e-posten eller tekstmeldingene hans, med mindre han ber meg om det eller jeg har spurt først.)
Og hvis noen synes det høres ut som om mannen min ville klare seg heller dårlig ved et eventuelt samlivsbrudd, så er det en del av strategien. :D
Når du skriver privatliv, respekt for det og hva som kan deles videre, så tenkte jeg du mente jeg hadde delt noe her inne som ikke var av respekt for privatlivet. Rett og slett.
Vi åpner barnas post så lenge vi ikke ser at det er brev fra bestemor eller noe sånt som f.eks. typisk bursdagsinvitasjon. All informasjon om skolestart, legetimer, tannlegetimer og mye annet kommer i barnets navn her i alle fall.
"Jeg ville ikke drømme om å innvadere ditt privatliv, kjære. Den er til deg, du må nok åpne og ordne den selv." :D
Ja, du denne prøvde jeg å ta på mannen min, han blånektet - den luringen. Jeg har endelig fått overtalt han til å se på sms-ene mine. Vi har en del som sender sms til eldste dattere vår via meg, og jeg vil helst kunne sove i fred hvis jeg legger meg om ettermiddagen uten å stå opp for å avtale playdates. (Hvis noen eventuelt er redd for å sende meg sms nå, så kan jeg jo si at han ser på avsenderen først, han leser neppe noe han ikke må med tanke på hvor mye tid jeg har brukt på å overtale ham. :knegg: Om jeg leser hans sms-er? Nei takk, der har jeg lurt meg unna! :D )
Tror dette går mye på hvordan man bruker kommunikasjonsmedier. Men jeg blir alltid overrasket over dette. Det er litt samme følelsen som når jeg blir overrasket over at noen betrakter meningene sine som private, og opplever det som innvaderende å måtte fortelle om dem. Jeg derimot opplever følelsene mine som utrolig private og hadde opplevd det som et rent svik hvis mannen min eksponerte meg overfor venner ved å for eksempel si at jeg var sliten på grunn av smerter. Det hadde nærmet seg skilsmissegrunn. :o Men sms-ene kan vi dele.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
