Jeg har omsider kommet igang med Knausgård; Min kamp.
Jeg liker den egentlig uventet godt. Han har formuleringer og betraktninger jeg må lese omigjen, og det er et godt tegn.
Jeg er fra før VELDIG opphengt i Jan Kjærstad og hans forfatterskap.
Jeg kan huske at det var en eller annen krangel/duell/uenighet eller hva det nå var mellom Kjærstad og Knausgård i mediene tidligere i vinter?(eller var det i fjor ??)
Er det noen som kjapt kan si meg hva det handlet om ? gidder ikke google
Jeg har en erindring om at det var noe ubehagelig. Jeg tror nemlig det var det som gjorde at jeg ventet så lenge med å lese Knausgård. Selv om jeg liker bok 1 godt er jeg ikke sikker på om jeg vil lese flere nå, kanskje engang senere i livet.
De kan jo ikke sammenlignes! :sjokk:
Jeg husker også noe støy i forbindelse med utgivelsen av Min kamp, men gadd ikke følge med. Jeg hadde jo bestemt meg for å ikke lese Knausgård pga den opphausede stemningen. Da skal jeg hvertfall ikke. :knegg: Og hvem elsker alle bøkene?
Det var jo nesten litt usympatisk av Kjærstad:(. Men Kjærstad er da ikke blærete, han er jo bare briljant!!
Men så fikk jeg på en måte sympati med Knausgård etter at jeg hørte opplesing fra boken i "Bok i P2", han leste selv. Også så jeg intervju med han i lørdagsmagasinet på nrk.
Jeg har sikkert tenkt at siden Kjærstad sa det ikke var SÅ bra så gidder jeg ikke å lese...
Men den er fin altså...
Jeg synes Knausgård var en gedigen skuffelse. Rett og slett. Gørrkjedelig, fullstendig meningsløst pjatt om egen uovertreffelighet og et noget usjarmerende syn på egen verdi til tider kombinert med voldsom utbrodering av en barndom som vel er ganske lik ganske mange andres også - det er rett og slett total manko på noe interessant der noe sted. Nå har jeg gitt opp - et stykke ut i bok 2.
Så vidt jeg husker har Knausgård en lite flatterende beskrivelse av Kjærstad i en av bøkene - det går mest på utseendet, tror jeg. :skeptisk:
Ellers ser jeg at jeg er veldig uenig med smilefjes. At det ikke er noe spesielt med livet til Knausgård, er en av faktorene som gir prosjektet allmenn kvalitet for meg.
:ja: Helt enig. Mange ganger når jeg leser føler jeg at jeg sitter og leser min egen historie. Til tross for at jeg verken er gutt eller har bodd på Sørlandet. :knegg: Men noen opplevelser er bare helt identiske, og da begynner man å tenke "har ALLE opplevd dette?", og det er en skummelfin tanke.
Jeg syns det ble så kjedelig jeg. Spedd på med litt for malende bilder av forfall, og litt for sterk kulturonani av beskrivelse av fargen på maten etter ørten sider med oppkast i friske farger og med luktspor omtrent så ble det hele svulstig og mistet følelsen. Jeg synes Ingvar Ambjørnsen beskriver forfall uendelig mye bedre. Og Anne B Ragde beskriver hverdag uendelig mye bedre.
Kjærstads hovedkritikk gikk ikke på Knausgård, men kritikerns fullstendig ukritiske hylling av ham, han ønsket seg mer dybde i analysen av bøkene. Og det syns jeg verken er usympatisk eller slemt, men som han derimot har helt rett i. De siste årene så har jo Knausgård dominert enhver kulturseksjon fullstendig, og det er i all hovedsak kritikerne og kulturskribentenes feil.
Men hvorfor har han fått denne dominerende rollen? Det er da rett og slett innmari lite kontroversielt det han skriver, er det ikke det da? At gulrøtter er oransje og at bæsj er ekkelt og at alkohol er fæle greier - det er jo liksom ikke helt nytt?
Men det er jo ingen som skriver om det. Det er nettopp det jeg liker. At han setter ord på det som er rundt oss alle sammen, men som elles forblir ubeskrevet.
Anne B Ragde har da skrevet en utmerket bok om både menstruasjonsblod, å være udusjet og det meste ekkelt og beskrivelse av kaffe (tror jeg det var) forlengst. Husker ikke hva den heter jeg, men det er en dame som skal jobbe for en som driver med oppdrett av trekkhunder.
Edit: En kald dag i helvete heter den.
Men det er det som er magien altså? At det er hverdag bare? :gruble:
Jeg er enig med Divine, noe av det som fenger meg aller mest med Min kamp-bøkene er gjennkjennelsesfaktoren. Han går så langt i sine beskrivelser og betraktninger rundt egne opplevelser at man kjenner seg igjen. Det er rart, for opplevelsene kan være helt forskjellig ens egne, men mye blir allment allikevel. Det synes jeg er spennende.
Bøkene har overrasket meg. Jeg var veldig skeptisk da jeg begynte å lese dem. Jeg hadde hørt mye om dem og var derfor litt negativt innstilt (liker ikke å lese det ALLE leser) og synes i prinsippet det høres veldig utleverende ut. I løpet av bøkene har jeg derimot endret holdning. Ja, de er utleverende, men det er jo seg selv han utleverer. Han skriver om andre, men alt er jo hans egne betraktninger og han oppfattelse av hvordan ting var. Det er jo ingen sannhet han presenterer, men derimot sin romanversjon av livet sitt.
Kanne - jeg synes vel at hun som er gjenstand for hans oppdagelse av egen kjønnsmodenhet for eksempel har god grunn til å være kjempelei seg for at hennes liv er brettet ut på den måten der. Hun er rått utlevert.
Jeg vet ikke om jeg skjønner akkurat hvilke person du sikter til, men ja, jeg er enig i at flere nok føler seg utlevert og blir lei seg av beskrivelsene i bøkene. Det er jo veldig direkte beskrivelser han leverer, og særlig der konkrete handliger er tatt med blir det voldsomt. Det jeg imidlertid mener etter å ha lest bøkene er at den han utleverer mest er seg selv. Det er hans opplevelser av hendelsene og hans tanker som legger premissene, og på den måten maler et veldig tydelig bilde av hvem han selv er. Andre blir også utlevert (og jeg mener ikke å underkjenne at det må være sårt, fortvilende og vondt for dem), men de vil alltid ha sin egen versjon av hva som skjedde, samt at resten av livet deres ikke er beskrevet.
Jeg leste forresten et sted at han noen ganger brukte fiktive navn og at det ble spekulert på hvem som kunne være hvem. Hvis det stemmer kan det være noen han anonymiserer uten av vi vet det.
Det er det som er nøkkelen for meg også. At han faktisk skriver om helt trivielle ting (dog på en særs god måte) og den rå ærligheten i bøkene. Jeg er utrolig glad for jeg aldri har befunnet meg i nærheten av Knausgård IRL, han er som sagt brutalt ærlig i alle beskrivelser. Selvsagt på godt og vondt. Det som alvor fikk meg til å hikstele var sekvensen hvor han lurte på om han skulle runke i dusjen. "Nei, for faen, fattern er død" var neste setning. :latter:
Anne B. Ragde? :skremt:
Det er jeg jo da altså helt enig med Kjærstad i. Som sagt tidligere i tråden fikk jo dette f.eks (og sikkert mange andre) til å bli helt overbevist om at det ikke var noe for meg.
Dersom noen i en bok beskriver hvordan de mistet lysten på meg på et sekund og egentlig aldri var forelsket i meg idet de i mine tidlige tenår debuterer seksuelt med meg og jeg åpenbart hadde følelser for vedkommende - så tenker jeg at det hjelper lite at resten av livet mitt fikk bli i fred altså. Den der er såpass privat. :skremt:
Jeg synes nå det er et mirakel at kona fremdeles er nettopp det. Jeg hadde nok ikke vært like overbærende hvis mannen min hadde skrevet 15 sider om hvor dørgende kjedelig og lite givende han syntes det var å tilbringe tid med barna sine samt inngående beskrivelse av mine opp- og nedturer.
Seksuell debut er da sjelden spesielt minneverdig, smilet?
Nå vet jeg ikke helt hva du sikter til, men kanskje det er det som står i bind 2? Jeg synes ikke det er så vanskelig å sette meg inn i følelsene hans rundt barna, egentlig. Tror mange har det sånn, i større eller mindre grad. Han formidler jo samtidig veldig klart hvor viktige de er og hvor glad han er i dem.
Aha, diskuterer man Knausgård her! Ja, det er beskrivelsen av den hverdagen vi alle står i men som vi likevel sjelden egentlig tenker over, som er greia med han. Livet hans i seg selv er ikke spesielt spennende nei.
Og jeg synes også det er et sosialt selvmord han har begått. Jeg ville i allefall ikke risikert alle relasjoner jeg hadde, med alt fra fjerne slektninger, døde og levende foreldre, kone, barn, venner, tidligere venner og ikke minst: kommende venner. Noen som har lyst til å bli venn med Knausgård? :danse:
Nei, jeg er glad jeg ikke er kona hans, eller barna hans. Tror jeg ville ønsket at han sparte oss for denne utleveringen, og kanskje heller ga mer av seg selv til oss istedet for til resten av verden.
Går det forresten an å si at man ikke liker Kjærstad i denne tråden? Jeg har lest den om bokstavene, den var grei nok, og har også prøvd på disse erobreren og de der i ungdommen. Hva er så fantastisk med Kjærstad egentlig?
Her burde vel jeg hive meg utpå, men jeg har ikke helt dagen i dag, tror ikke jeg klarer å formidle DET....
Men for å si noe kort; Kjærstad bruker språket på en fantastisk måte ! Jeg kan lese passasjer om igjen og om igjen. Det slår meg faktisk i magen. Fysisk, bare fordi det er så flott formulert. Også er det noe med oppbyggingen av historiene. Det er bare Kjærstad som gjør dette på den måten. Det er intelligent. Det er rett og slett en X faktor jeg ikke kan forklare..i dag..
Den med bokstavene var grusom og oppstyltet, synes jeg, men trilogien om Jonas Wergeland elsket jeg da jeg var yngre. Er usikker på hvordan jeg ville ha reagert på den om jeg leste den for første gang i dag.
Jeg elsker Kjærstad, og opplever også en mot-min-vilje-fascinasjon av Min kamp. Nå har jeg bare lest bind 1, men fikk bind 2 i gave i går.
Jeg tror noe av motviljen min mot bøkene er at jeg merker at han pirrer kikkeren i meg. Jeg kan ikke fordra reality-TV og sladreblader og kjendiseri, og likevel kjenner jeg de samme mekanismene bli trigget av denne mockumentaryromanselvbiografien. Men de er rett og slett gode og oppslukende. Pussig.
Jeg hadde heller ikke hatt problemer med det, altså. Han utleverer folk, men han viser stort sett både gode og dårlige sider ved dem. De framstår som hele mennesker. Så langt (holder på med bok 3) sitter jeg ikke igjen med et negativt inntrykk av noen av dem.
Jeg er såvidt i gang med 2 nå, men lurer på å legge den fra meg for å lese En tid for alt og Ute av verden før jeg fortsetter. Mannen mener nemlig at jeg får mer ut av Min kamp dersom jeg leser de først, noen som støtter ham i det?
Jeg har ikke lest "Ute av verden" og "En tid for alt" og er nå ferdig med Min kamp 5. Jeg angrer på at jeg ikke leste dem først, for jeg tror det blir merkelig å lese dem nå.
Jeg har bare lest triologien om Jonas Wergeland av Kjærstad. Jeg husker ikke hva jeg ikke likte, men jeg likte det ikke så godt. Det var så omstendelig.
Bøkene til Knausgård er lettleste. Jeg leser på senga, så jeg foretrekker at ting er lettlest. Jeg blir engasjert og han viser dlere sider ved personene. Jeg liker bøkene hans.
Den siste går det nok bra å lese når som helst, men Ute av verden kan kanskje bli litt kjedelig etter at man har lest Min kamp 4, som handler om mye av det samme. Jeg syntes i alle fall at det ble litt kjedelig "andre veien", selv om det er minst 10 år siden jeg leste (og virkelig elsket) Ute av verden.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
