Nja.. Fordi han smiler så "ondskapsfullt"... eller fordi han i det hele tatt har stilt seg opp slik og smiler foran en død fyr...? Syns ikke du det? :eek:
Jeg syns ikke han smiler særlig ondskapsfult. :gruble:
Og hvis du syns smil i begravelse er fælt, da hadde du fått helt hetta i min oldemors begravelse, hvor jeg, søsteren min og faren min måtte rett og slett gå vekk for å bryte ut i lattekrampe etter ha fulgt kisten til graven.
Jeg tenker at det er to kompiser. Begge høyst levende. En som har lagt seg i kisten og en annen som stiller seg opp foran. Kun for gøy. Og så har de fått en tredjemann til å ta bilde.
Tja, jeg synes ikke han så så ondskapsfull ut. Han smiler, ikke nødvendigvis et sjarmerende smil. Ikke noe mer en det. Muligens ikke så taktfult å smile sånn rett foran kista mens man blir tatt bilde av, men folk gjør nå så mangt og grunnen kan være hva som helst. Jeg har også smilt og ledd i bagravelser. Sorg er ikke konstant, og i de fleste sammenhenger er det rom for flere følelser og uttrykk.
Dessuten så er det jo ikke sikkert at det var en trist begravelse. De behøver jo ikke være det.
Begravelsen til oldemor var forøvrig stort sett bare koselig, faktisk. Hun døde som hun selv ønsket, og vi minnet og feiret en stor kvinne som gjorde så mye godt og så mye (i mine øyne) vanvittig med livet sitt.
Det var også midt på vinterent, kiste-båre-vogn-greia hadde med seg en usigelig stygg nisse, og vi hadde et lite Monty Python-moment mens vi forsøkte å komme oss ned en ganske bratt, ustrødd bakke.
Hadde noen tatt bilde av oss mens vi sto der og hikstet av latter så hadde det neppe sett særlig bra ut. :knegg:
Helt enig - det var skikkelig creepy.
Vannvittig ondskapsfullt blikk i det rare fjeset. Alt var rart med det bildet!
Jeg fikk latterkrampe av det - bildet er helt absurd.
Jeg har slektninger i Usa og det er visst vanlig å fotograferes foran kisten der (og så er det mer vanlig der enn her med åpen kiste? tror jeg i hvert fall). Men det smilet var jo litt... snedig.
Presten var litt uheldig med noen formuleringer da min meget onde farmor ble begravet. Det hjalp ikke at man kunne se lys fra flammene da de senket kisten heller. (krematorieovn rett under kirkegulvet.)
Jeg begynte å le noe så innmari, men gjemte ansiktet selvsagt i et lommetørkle og ble møtt med :sjokk:-fjes fra resten av forsamlingen. De ble helt satt ut - de trodde nemlig jeg gråt.
Så - noen begravelser er ikke som begravelser flest. :niks:
Tydeligvis gjelder dette enkelte samleier også. (:sjokk:)