Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Men likevel blir jeg så forbanna og opprørt når barnevernet får skylden. Ja: vi trenger et bedre barnevern. Ja: barnevernet må styrkes med stillinger og penger. Ja: vi kan forbedre lovene. Men det er jo ikke barnevernet som i utgangspunketet svikter disse barna?
Hvorfor kan ikke media kalle en spade for en spade og si det som det er: Disse barna (de aller fleste av dem) blir sviktet av foreldrene sine. De har foreldre som ikke virker, foreldre som ikke makter oppgaven, foreldre som sliter med egen rus og egne problemer.
Neida, jeg er ikke så dum at jeg tror at dette ikke kan ramme meg og mine barn, men jeg blir så oppgitt over at "alle" skal finne skyld hos barnevernet. Om disse barna hadde hatt fungerende foreldre, så er det et fåtall av dem som hadde havnet i barnevernets omsorg. Er det så vanskelig å se og innrømme?
Litt uheldig å koble dette opp mot en konkret sak, synes jeg.
Jeg er til en viss grad enig på generelt grunnlag, imidlertid kjenner jeg godt til "problembarn" som kommer fra ressurssterke familier med alt som trengs av grenser og konsekvenser også. Noen barn "virker ikke", rett og slett. Ikke alle kan reddes, selv ikke av et barnevern med flust av penger. (Ikke at man ikke skal forsøke av den grunn).
Ja det er nok vanskelig å innrømme. For et litt kritisk øye er det imidlertid ikke vanskelig å lese mellom linjene i saker som foreksempel den i Bergen nå. Desverre er det alt for mange som ser på barnevernet som den store stygge ulven, som tror blindt på alt media skriver og som ikke enser at en sak har i allefall to sider.
Jeg synes du er på grusomt tynn is når du snakker om barn med rusproblemer og foreldre som svikter. Det er faktisk ikke alltid sånn at barn som sliter med rus har foreldre som sliter selv. Det er oftere enn man tror at det er barna som ikke fungerer, og ikke nødvendigvis foreldrene som svikter. Når hele familien kræsjer så tar barnevernet over.
Det blir alltid veldig vanskelig å diskutere årsaker når det er et konkret dødsfall. Alle barn og ungdommer som dør vil naturlig nok bli fremstilt som ressurssterke og med så godt som utelukkende positive egenskaper. Rusproblemene og problemadferden blir tonet ned, normale og positive egenskaper blir løftet frem. Og det er vel sånn det skal være.
På generelt grunnlag er jeg enig med deg i at det er lett å skylde på barnevernet, men det er en gang slik at det er mange som møter rusproblematikk i barnevernsinstitusjoner. På samme måte som BUP-poster kan være rene opplæringsanstaltene for selvskading og på andre måter tøffere sykdomsadferd. Men å si at det er barnevernets skyld blir helt feil i så måte, det er jo ikke slik at de kommer inn som mønsterungdom og ut som rusmisbrukere. Men når det er sagt tror jeg det er riktig å ikke bruke pressen til å tråkke på foreldrene i en sånn situasjon. De kunne heller spart seg den vinklingen med barnevernet.
Helt klart, men det var denne saken som startet det hele. Du kan følge linker videre og lese at barnet selv meldte fra om sin egen situasjon til barnevernet.
Jeg skriver også at det ikke gjelder alle! Og jeg skriver også at jeg vet at dette kan skje med mitt eget barn. Og nei: det er ikke alle som har foreldre som ikke virker og nei: man kan ikke skylde alt på foreldre. Miljø, venner og barnet selv påvirker - helt klart.
Det jeg mener (og som jeg trodde jeg fikk klart frem :gruble:) er at jeg blir så oppgitt over at en alltid skylder på barnevernet. Er det virkelig barnevernets feil? Er det ikke mange foreldre som svikter barna sine? Bør man ikke tørre å rette fokus den veien?
Jeg synes ikke det ville vært mer riktig å sette søkelyset på foreldrenes udugelighet i en sånn sammenheng. Men jeg får også litt fnatt av at det alltid er god tabloidjournalistikk å henge ut barnevernet. Med eller uten grunn.
Det er helt OK. :) Vi har vel alle noe som er vanskelig å forholde seg nøytral til og som er vanskelige tema.
Og for å ha sagt det: Jeg sikter ikke til saken i Bergen, men slike saker generelt. Jeg blir så oppgitt over at det hoppes over et ledd, for det er slik jeg ser det. Det er en grunn for at barn havner inn under barnevernets omsorg (og ja: det kan skje meg. Tro meg: jeg vet det!), men hvem skal ha "skylden"? Er alt barnevernest feil?
Du sier at du vet det også kan skje dine egne barn, samtidig som du skriver at årsaken som regel er dysfunksjonelle foreldre. Der synes jeg det skurrer, men jeg er enig i det jeg tror er hovedbudskapet ditt. Det er alltid frustrerende når kun én part i saken kan uttale seg. Samtidig synes jeg ikke det er bedre å rette vinklingen mot håpløse foreldre.
Det er systemet som svikter, etter at foreldrene ikke har maktet oppgaven. BV kan jo også overta omsorg for ungdom på skråplanet, uten at det nødvendigvis er foreldrene som ikke har gjort jobben sin. Eller andre grunner. Men selvsagt vet vi at det finnes foreldre som svikter, men det er derfor vi trenger å diskutere og få til et godt rustet BV til å ta over og håndtere disse barna på en god måte. Og det må kunne diskuteres, selv om jeg er enig i at debatten tar en alt for tabloid vending i mange aviser.
Jeg synes et av de største problemene er at det finnes barnevernsinstutisjoner der det florerer av dop. Noen barn blir introdusert for rus av ulike typer i den mest sårbare situasjonen i livet sitt. Det er et veldig stort problem. Selvsagt er bildet mer sammensatt, men alt må på bordet og ettergås om man skal få til en endring. Når det skrives at barnevernet svikter, så leser jeg at dagens ordning svikter, ikke Hans og Grete som jobber der. De forholder seg til reglene som er satt og forsøker å gjøre jobben sin best mulig med de midlene de er tildelt.
Nei - å sette fokus på foreldre udugeighet blir vel i sterkeste laget, men hva med å fokusere på foreldreansvaret? Jeg vet det er agurktid i tabloidene, men vi som foreldre må jo tørre å se fakta i øynene: vi har et enormt ansvar som foreldre. Og når noe går galt, så må man orke å se innover og ikke bare skylde på barnevernet.
Æsj. Det ble vanskelig å få frem det jeg mener uten å tråkke på noen. Men jeg prøver:
Jeg blir oppgitt over hvordan media vrir på denne saken og er ute etter en syndebukk. Jeg er oppgitt over at det er mange uvirksomme foreldre, som forventer at andre (les: barnevernet) skal ordene opp og fikse små, forvirrede menneskesjeler. Og jeg er oppgitt over at søkelyset ikke rettes mot Kjernefamilien™ og det ansvaret vi faktisk har som foreldre.
Ungdom som kommer under barnevernets omsorg gjør det på grunn av noe. Enten er det foreldrene som ikke virker, eller det er ungdommen som blir for mye for sine foreldre og hvor foreldrene selv ber om hjelp. Det dreier seg ikke om mønsterungdom av godt fungerende foreldre som får erfare livets harde realiteter etter at barnevernet har blandet seg. Det dreier seg ofte om ungdom som allerede er på god vei ut på skråplanet. Men at barnevernet har en kjempeutfordring med disse ungdommene er helt sikkert. Det er ikke lett å endre kursen for disse barna, og mange av dem kommer ikke i fosterhjem, men i institusjoner med annen ungdom. Som har erfaringer med rus etc. Og det er smittsomt. Det er nok riktig at mange ungdommer får sitt første møte med rus under barnevernet, men det betyr for det første ikke at disse ungdommene ville forblitt rusfri om de hadde blitt hjemme hos sine foreldre (det har kanskje mer med alder å gjøre), og heller ikke at det er et tegn på udugelighet hos barnevernet på noen måte.
Jeg tror jeg er en virksom forelder, men likevel kan barna mine havne i trøbbel. Det er ikke alle barnevernsbarn som har foreldre som ikke virker, men som har særdeles oppegående, fortvilte foreldre. Men min erfaring er at de er i et sterkt mindretall.
Jeg er så enig med alt du skriver og du formulerer så godt det jeg vil si. Men likevel: når det går galt, så kan en ikke bare skylde på barnevernet? Vi må jo som foreldre tørre å ta inn over oss vår del av ansvaret?
Jo ja. Jeg er enig med deg forsåvidt. Men det finnes mange foreldre som er usikre. Inkludert meg selv. Vi gjør så godt vi kan og håper det bærer. Fasiten får man flere år senere. Ja til fokus på foreldreansvaret, men da sammen med noe man kan bruke til noe annet enn å mate skyldfølelsen. Som data på hva som er kjente risikofaktorer og positive prediktorer i forhold til å unngå rus og kriminalitet hos ungdom.
Første bud er kanskje å holde seg unna rusmisbruk og kriminalitet selv? Å være gode rollemodeller på de punktene? Og det er jo ikke så vanskelig for de fleste av oss?
Nei det er klart. Likevel blir det å fokusere litt som å sparke de som allerede ligger nede. Selvfølgelig skal man kunne si det høyt også, at foreldre med rusproblemer ikke er bra for barn. At foreldre som røyker oftere får barn som røyker. At hva man gjør som foreldre spiller en rolle for hva avkommet foretar seg. Men de færreste av oss er kriminelle og rusmisbrukere. Og jeg tviler på at de som er det vil skjerpe seg hvis de får høre enda en gang at det påvirker barna, det er vel ikke sånn at de ikke får høre det av noen heller. Jeg synes i så måte det er mer interressant å høre om hva vi vanlige dødelige bør foreta oss i forhold til barn og ungdom, om det finnes noe som øker og reduserer sjansene for risikoadferd. Og lettere tilgjengelig hjelp for foreldre som sliter, man er ofte håpløst alene som foreldre i en jobb man har null og niks opplæring i. Man kan være heldige med kjemien, men man kan også få utlevert et barn som ikke responderer på noe av det man gjør og som har en personlighet man ikke har noen forutsetninger til å forstå.
Nei, å sparke på barnevernet er bak mål, spesielt når man lenker det opp mot enkeltepisoder som det gjøres her. Hvis man ønsker en fruktbar debatt om rusproblemer i barnevernsinstitusjoner (som jeg mener er en viktig diskusjon), må man unngå at de som jobber med saken har munnkurv fordi det er koblet til et enkelttilfelle.
Jeg er så enig i at det må rettes fokus på barnevernets makt (og avmakt), men jeg så uenig i å alltid letes etter svikt og feil i barnevernet og ikke i foreldrerollen.
Nå er kanskje FP feil forum i og med at de alle fleste foreldrene her er høyst oppegående (og det hørtes voldsomt blærete ut, men jeg tror likevel det er sant), men vi er nå alle en del av samfunnet. De siste dagers mediaoppslag har opprørt meg, nettopp fordi fokus er så veldig på det offentlige og ikke på deg og meg. Vi har alle ansvar for at barna våre skal fungere og vokse opp til å bli fungerende borgere. Vi har et ansvar for å ta vare på barna våre. Og går det galt, så må vi ta vår del av ansvaret. Uten at det alltid må tolkes som et spark til de som ligger nede.
Nei, det er ikke det. Jeg blir i mange sammenhenger flau over voksne mennesker som fraskriver seg alt ansvar, man kan jo lure på hvor de har det fra ... Å gå over stokk og stein for å unnskylde (gjerne skyldige) unger blir også ansett for å være good parenting i mange kretser. Da er man "løvemamma", da. At man feiler i å lære barna noe av det viktigste man kan lære dem, som er å innrømme feil og ta ansvar, er ikke så viktig.
Å, jeg kjenner jeg er veldig enig med deg Agenten, og det er alltid sårt når det vinkles til enkeltsaker. Dessverre trengs ingen godkjenning for å bli foreldre.
Jeg velger å skrive med fokus på omsorgssvikt fra foreldre - jeg vet at det er mange der ute som er flinke som mottar hjelp fra barnevernet også - ok?
Problemet er at man trenger ikke å ha noen særlige kvalifikasjoner for å bli foreldre. Dermed vil man ende med at det hvert år fødes en rekke barn med totalt inkompetente foreldre. Det er ingen som helst tvil om at mange som får barn overhodet ikke er i stand til å ta vare på dem. Noen er handicappet selv (ikke som i at de er døve, men mer som i Downs eller andre alvorlige handicap som ikke er forenlige med å ta vare på barn), noen er rusmisbrukene, noen er barn selv, noen er psykiatriske pasienter eller burde vært det og noen bare skjønner ikke bæret av å ta vare på unger.
De færreste som får unger har andre ambisjoner enn å være gode foreldre. Men noen er altså ikke det. Noen få er drittsekker, de fleste er bare mislykket rett og slett. De greier ikke oppgaven de har fått.
Det er da vi som samfunn har laget barnevernet for å sørge for at de barna som ikke har defaultmodellen med seg fra fødselen også skal vokse trygt opp og få en reell sjanse i livene sine. Og der hvor foreldre er noe man kan bli utelukkende gjennom å ha sex så er altså barnevernet noe man har som skal ha kompetanse. De skal kunne stilles krav til at de skjønner hva de driver med - det er det som er deres jobb.
Dermed er det mer naturlig å stille knallharde krav til barnevernet - i og med at de faktisk er betalt for å være kvalifisert til oppgaven de gjør.
Særlig når man de senere årene har gått gjennom hva disse ressursene faktisk har blitt brukt til i en del tilfeller, og når man ser på hva en del barnevernsbarn faktisk opplever så er det med meget god grunn man retter kritikk mot barnevernet. Fordi det som skjer såpass ofte virkelig ikke henger på greip.
(Med forbehold - det er en hel del tilfeller hvor barnevernet gjør en kjempejobb også - men det rettferdiggjør ikke de meget alvorlige feilene som begås.)
Så ender man da med å rette kritikk mot barnevernet. Berettiget kritikk i en del tilfeller vil jeg si. Enda man ikke har den minste feiltolkning om at man ikke forstår hva barnevernet driver med eller noe som helst - rett og slett fordi man har sett hva som er gjort en del ganger og mener seriøst at det er elendige greier.
Jeg har for ordens skyld ikke lest meg spesielt opp på den aktuelle saken det er linket til. Jeg snakker om barnevernet generelt.
Hva var feilen som ble begått i denne saken, da? Så vidt jeg har fått med meg rømte jenta. Barnevernet har ikke mandat til å bruke makt/holde noen igjen med tvang, ergo synes jeg det er merkelig å skylde på dem når slike ting skjer. Hvis man vil unngå slikt, må barnevernet få mer myndighet enn de har pr. i dag.
Sånn generelt står barnevernet i en vanskelig situasjon. Hvis en familie med barn har problemer skal de først bistå og hjelpe til i familien. Dvs at de må bli bestevenn med foreldrene, enten de nå er foreldre som "virker" eller ikke. Hvis de ser at det ikke fungerer må de plutselig være slemminger som tar barna fra foreldrene som de har slitt i årevis for å bli bestevenn med. Det er jo et svik. Og det er klart at foreldrene går til media med hvordan de tok barnet fra dem, og kanskje ikke klarte å hjelpe barna en gang. Og de har all mulighet til å fortelle sin opplevelse av saken, mens barnevernet har taushetsplikt og ikke kan fortelle sin versjon til media. Dette er med på å skape negativt inntrykk av barnevernet, som stort sett gjør så godt de kan.
Og det er ikke alt man kan gjøre noe med, faktisk. Spesielt ikke sånn som det er nå med at barna skal være hos sine biologiske foreldre så lenge som overhodet mulig, og selv om de blir tatt ut av sin biologsike familie kan de når som helst, når mor/far skikker seg, bli sendt tilbake. Og da har barna kanskje hatt det kjipt på institusjon eller hos fosterfamilie, eller de har hatt det bra, og uansett er det vanskelig å bli sendt tilbake til de biologiske foreldre. Og de som jobber på institusjon eller er fosterfamilie får heller ikke gode betingelser for å knytte bånd til barnet. Tenk bare på å knytte deg ordentlig til et barn, på samme måte som til dine biologiske barn helst, - og så blir barnet plutselig tatt fra deg igjen fordi den biologiske moren har en god periode? Det er klart både fosterforeldre og fosterbarn beskytter seg mot en sånn sorg over å kunne miste hverandre igjen. Barna får liksom ikke stabilitet, og må forholde seg til foreldre som varierer veldig i "kvalitet", og det tror jeg er veldig negativt.
Jeg mener at man må løsne opp på reglene i forhold til adopsjon av norske barn, og ikke beskytte helt eller halvveis uskikkede foreldre så lenge man gjør i dag. De fleste foreldre klarer oppgaven godt nok, men noen gjør ikke det, og da har de brukt opp den sjansen, og barnet bør få komme til noen som er motivert og som har ressursene som skal til for å være stabile foreldre i minst 20 år fremover. Det er nesten så barnevernet er mer lagt opp til å beskytte biologiske foreldre enn barna.
Det som er viktig for barn er ikke å få vokse opp hos sine biologiske foreldre, men å få vokse opp hos stabile foreldre som er til å stole på og som de kan knytte stabile og varige relasjoner til.
Hva menes egentlig med ressurssterke familier? Jeg kommer fra en familie de fleste ville kalt ressurssterk. Foreldre med god utdannelse og jobb, ingen rusproblemer, villa, dyre ferier osv. Det ble stilt store krav til prestasjoner av meg og min bror i forhold til skole og utdanning, oppføre seg "ordentlig", sitte pent, være høflig mot andre, ikke bråke, ikke være sur osv. Vi følte vi aldri var gode nok for foreldrene våre. Nå skal det sies at min mor også kløp, lugget og slo meg, men det var det jo ingen utenfor husets fire vegger som visste om. På grunn av det har jeg slitt med lavt selvbilde og depresjoner siden tenårene. Var suicidal i en alder av 13. Jeg ble aldri narkoman, men kunne godt blitt det hadde jeg havnet i feil miljø. Poenget mitt er at det som regel alltid er svikt hos foreldrene når det går så galt for barna. Det som ser fint ut på overflaten er ikke nødvendigvis det.
007: Jeg er så enig, så enig (vel, i starten av diskusjonen var jeg ikke det, men etter hvert ble det klarere for meg hva du mener ;)).
Wix: :highfive: Jobber selv med ettervern av ungdommer og noe av det mest ufordrende er faktisk å "få lov" til å komme i posisjon til å skape en relasjon. Veldig mange av ungdommene er så relasjonsskadde og redde for å bli "sviktet" igjen at de rett og slett ikke lar deg komme i kontakt med de selv om de har behov for oppfølging i hverdagen.
ressurssterk~sterkr-e bedrifter / r-e mennesker som har god økonomi, god utdanning, gode evner osv ~sterk
Men ingen her har vel hevdet at ressurssterke familier ikke også kan få barn med problemer? Spesielt ikke hvis foreldrene er årsaken til problemene...?
For å utdype litt mer: Barnevernet har i utgangspunktet ingen adgang til å sette inn nødvendige tiltak dersom foreldrene motsetter seg dette. Alt er i første omgang basert på samtykke fra foreldre (og barnet, når det er over 15).
Dersom situasjonen er så alvorlig at barnet må bort straks, kan det tas med tvang. I så fall må dette godkjennes av Fylkesnemnda i løpet av 48 timer. Ved mer langsiktige saker må saken frem for nemnda i løpet av seks uker. Hvis fristene ikke overholdes, eller nemnda er uenige i Barnevernets vurderinger, blir vedtaket opphevet og barnet må tilbakeføres umiddelbart. Merk: Det er Fylkesnemnda som fradømmer foreldre omsorgen for barna. Ikke barnevernet.
Det klassiske forløpet er bekymringsmeldinger fra barnehage, skole, naboer, slekt eller barnet selv, som utløser en undersøkelse. I mange tilfeller finner Barnevernet at det er grunnlag for å gå inn med tiltak. Noen ganger nekter foreldrene å gå med på dette, og hvis ikke saken er alvorlig nok til at man kan regne med å få nemda med på omsorgsovertakelse må Barnevernet trekke seg ut, selv om man VET at her er det omsorgssvikt så det holder. Dette er kanskje det som sliter mest på saksbehandlere i førstelinjetjenesten - å vite, men ikke kunne gripe inn.
Så går tiden, det kommer kanskje flere meldinger, eller kanskje ikke. Et av to skjer: Det smeller skikkelig i familien, og 'endelig' er omsorgssvikten grov nok til at barnet (eller nå gjerne ungdommen) kan tas med tvang. Da er han/hun gjerne så skadet at institusjon er eneste reelle alternativ. Eller (og dette skjer ofte!) - foreldrene som i sin tid nektet å ta i mot hjelp kommer trekkende med ungdommen til Barnevernet, og sier at de ikke vil han ham/henne hjemme lenger, de orker ikke mer av rus og utagerende atferd, og de forlanger at Barnevernet skal ta over.
I begge tilfeller er resultatet at Barnevernet griper inn for seint, fordi de ikke har lov til å gjøre det tidligere.
En annen ting: Det store flertallet av saker som Barnevernet har (opp mot 90 %) gjennomføres med samtykke fra foreldre og ungdommer. Dette kan være familieterapi i hjemmet, gratis barnehage (evt med transport fra dør til dør), plassering på rusmiddelinstitusjoner, støttekontakter, hva som helst egentlig som kan hjelpe familier til å fungere sammen. Men dette er jo selvsagt ikke avismat.
Jeg vet ikke helt. Jeg vet om flere eksempler på helt vanlige familier som har fungert helt greit frem til den dagen tenåringen i huset vikler seg inn i "dårlig selskap" og får rusproblemer. Da synes jeg i grunnen det er ganske ressurssterkt å innse at denne problematikken blir for stor å bære alene, å ikke ville ta noen sjanser og å hamre på de dørene man kan for å få hjelp utenfra. Akkurat som man oppsøker legehjelp når barna trenger det etc.
I en slik situasjon mener jeg man bør kunne stole på at barnet man ber om hjelp til blir forsvarlig ivaretatt. Samtidig så kan man jo ikke lukke øynene for statistikken blant ungdom som ruser seg. Enten de er i barnevernets omsorg eller ikke. Rus er en risikosport og noen ganger dør ungdommen.
Ellers synes jeg "mamma har skylda"-refleksen har en tendens til å slå til litt for kjapt og ukritisk noen ganger i samfunnet vårt. Det blir for enkelt i forhold til et såpass sammensatt problem. Men jeg merker jo selv også at dersom jeg bare kan holde meg til den tankegangen når jeg hører om saker som dette, så føler jeg meg jo også ganske trygg på at dette ikke kan hende meg. For den tanken der. Den er skremmende. Og jo mer skremt jeg blir, jo mer trygg føler jeg meg om jeg tenker at det var noe foreldrene gjorde galt. At de har gjort ting som jeg ikke gjør. For det er jo skitskummelt å forholde seg til at noen ungdommer havner på skråplanet, noen ganger er man som foreldre maktesløse og noen ganger kan ikke engang barnevernet hindre at det går forferdelig galt. De følelsene den tankerekken vekker er såpass skremmende at jeg mye heller vil rette pekefingeren mot foreldre i en vanskelig situasjon og understreke at de er skyld i den. For da kan jeg samtidig lulle meg inn i tanken om at det ikke skjer oss. Men jeg prøver å ikke gjøre det. For jeg tror "det skjer ikke meg" er farlige skylapper å sette på seg når det kommer til dette.
Vi kan ikke bare se på en ungdom med problemer og konkludere med at "her har nok hjemmet sviktet". Det blir for enkelt. For dumt. Vi kan ikke engang gjøre det selv om forelderen har hatt rusproblemer i egen ungdomstid.
Men så er det jo det. At vi er så veldig ivrige etter å forklare og konkludere så fort som mulig slik at "det kan ikke skje oss"-illusjonen bevares og slik at vi effektivt får ryddet ubehagelige følelser og tanker av veien.
Og jeg vil også legge til at jeg synes det er en veldig oppegående og ressurssterk ting å gjøre av en forelder å ta i bruk barnevernet når det er behov for det. Jeg skulle ønske man ikke stadig, når slike saker dukker opp, sementerte "oss vs dem"-tankegangen. For jeg tror den tankegangen der er en del av det som gjør at folk kvier seg for å oppsøke og ta imot hjelp av barnevernet. For slik som "dem"-gruppen blir omtalt rundt omkring: Hvem pokker vil være en del av "dem"? Eller føler at de hører hjemme i "dem"-gruppen og at samarbeid med barnevernet er riktig?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
