Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg blir helt sjokkert - er dette virkelig så vanlig? Og i spørsmålene som er innsendt til nettmøtet florerer det av mennesker som ikke vil dele på arv, og familier som går helt i oppløsning pga arveoppgjør.
Jeg mener at man absolutt ikke har krav på arv, og at alle står fritt til å bruke pengene sine som de vil. Jeg kommer fra et forholdsvis møblert hjem, og sannsynlig vis vil jeg (langt inn i fremtiden håper jeg) arve litt etter mamma og pappa. Men samtidig, dersom de bestemmer seg for å selge alt å bruke pengene på å reise rundt på sine gamle dager, er det helt greit for meg. De har tjent pengene, de bestemmer hvordan de skal brukes. Bestemmer de seg for å gi alt til broren min mens de fortsatt lever, hadde jeg jo ikke blitt sur av den grunn (litt furt kanskje, men ikke sint, og jeg hadde ikke brutt kontakten med hverken foreldre eller bror)? Er det virkelig så vanlig å forvente en stor arv når foreldrene går bort?
Min farsside gikk delvis i oppløsning pga. arv der det faktisk var jeg og min bror som splittet familien, men det der er en lang historie. Jeg synes mange tar helt av ja, men av og til er det ikke uten grunn. I vårt tilfelle ble vi direkte snytt for utrolig mye penger og det på en så frekk måte at det er ikke til å tro, og da er det klart vi blir såre og sinte? Og jeg skal innrømme at jeg hadde blitt veldig overrasket og faktisk også sint om min mor hadde formue og ga vekk alt til min bror sånn plutselig, mens jeg ikke fikk noe som helst. Jeg synes det bør være litt rettferdig fordeling mellom barna, så lenge det ikke ligger gode grunner for noe annet. Og så lenge barna likestilles (igjen - så lenge ikke noe annet taler for det motsatte) så er det etter mitt syn ett fett hva eierne av pengene bruker dem på, om det er sydenturer, champagne og McDonalds, mens de lever.
Hvordan man reagerer den dagen man finner ut at alle andre søsken arver alt og en selv ingenting vet man jo strengt tatt ikke før det faktisk skjer, vil jeg hevde. Mye vil antakelig også komme an på hvordan foreldre og øvrige søsken har oppført seg, feks om man har et pushy søsken som "tilfeldigvis" ender opp med alt av verdi før foreldrene dør.
Vi har sagt til våre foreldre at de for all del må kose seg med verdiene sine og bruke dem på seg selv, det er dem vel undt. Men jeg må jo innrømme at jeg regner med å arve en eller annen dag, det sier de jo selv også. De eier jo hus og hytter. Hadde det plutselig vist seg at huset var belånt til pipa pga spillegalskap ville jeg mildt sagt blitt overrasket. Men slikt skjer jo også.
Vi forsøkte å si til vår gamle farmor at det hadde vært fint om hun kunne gitt litt signaler om hvem som skulle arve hva av ting. Men nei, det ville hun ikke gi (selv om hun hadde mange tanker om det, men slikt er jo ikke så lett å bevise i etterkant i tilfelle uenighet). Men det er jo slikt som typisk kan ende i krangel, når det ender opp med at alle vil ha en gjenstand, også broren fra Brasil som man ikke har sett på 55 år og som aldri har brydd seg en døyt om sine foreldre.
Så jo; jeg skjønner definitivt at noen ender i kragel. Håepr virkelig jeg unngår det, når den dagen kommer.
Jeg tilhører nok det flertallet som ville blitt sur da...
Ikke "bryte-all-kontakt-med-alle"-sur, men sur. Veldig sur. Skuffet, rettere sagt.
Nå er min mor nesten FOR nøye på at det skal være rettferdig fordelt mellom oss da, jeg sørger ikke om min julegave er hundrelappen billigere, de trenger ikke kjøpe noe ekstra til meg fordi hans var litt dyr, liksom. Men om de ga alt til ham... nei, da hadde jeg blitt sur ja.
Om de derimot bruker det opp... ja, det er deres greie. Reis ivei, kos dere, lev, nyt.
Nå forventer ikke jeg en stor arv uansett. Mitt barndomshjem er nok møblert, men ikke ekslusivt... jeg har en uføretrygdet mor med helseutfordringer. Om de bruker pensjonisttiden i varmere hvor hun har mindre smerter, kos dere! Ville vel savnet dem, men det ville være gjensidig. (altså, jeg ser dem kanskje 3-5 ganger i året, så sånnsett ikke noe problem...)
Men ja, jeg hører stadig om at arv er vanskelige greier. Har ikke så mye erfaring med denslags, heldigvis.
Du ville ikke blitt sur? Selv om du selv feks hadde sagt nei til egen familie for å ta deg av dine sykeforeldre og bo med dem i åresvis, mens din bror levde livets glade dager i en by langt unna. Og dukket opp siste året de levde og plutselig hadde de gitt alt til ham?
Slikt skjer jo. Og jeg skjønner godt at folk blir sure.
Om foreldrene dine velger å forskjellsbehandle deg grovt fra dine søsken og du ikke blir sur eller synes det er et problem i det hele tatt, så tror jeg du tilhører mindretallet.
Som en av de som mest sannsynlig ikke ender med å arve noe noengang - fordi jeg har foreldre som rett og slett ønsker å gjøre et poeng av at jeg ikke skal ha noe - så må jeg si at jeg tror det er lettere å være stor på ting så lenge situasjonen er hypotetisk?
Arvestrid får virkelig frem stygge sider hos folk. Jeg har sett det mange ganger på nært hold, ikke et særlig vakkert syn...
Jeg mistet mamma og pappa for flere år siden, og pengene de etterlot seg var vel det siste jeg og mine søsken brydde oss om.
Jeg hadde ønsket mine foreldre hadde brukt enda mer penger på seg selv mens de levde, de hadde selv bygget seg opp den kapitalen og burde nytt det mer, reist mer, hygget seg mer. Vi barna var jo voksne og hadde klart oss fint uten arvepenger, selv om det selvsagt har gjort livet vårt litt enklere.
Vi søsken delte alt uten vonde diskusjoner, bankbøker ble tømt, hus ble solgt, kunst og smykker fordelt og fotografier ble kopiert slik at alle skulle få. Store verdier ble delt ut og alle var gode venner hele veien. Det var ingen vonde følelser eller konflikter. Helt til det kom til kakeboksene. Det var tøft. Er det ikke rart? Gamle og bulkete, med mammas sirlige skrift på klistrelappene; sirupsnipper og krumkaker. Vi ble enige altså, men det kostet oss alle faktisk en stor porsjon med raushet.
Jeg synes fokus på arv er usmakelig.
Akkurat som jeg ikke forventer at foreldrene mine skal stille opp for oss med barnepass og annen praktisk hjelp, så forventer jeg heller ikke å arve så og så mye.
Bare tanken på arv gjør meg trist - den dagen jeg evt arver, betyr det jo at mamma og pappa er borte. :( Penger i etterkant av det, kunne ikke brydd meg mindre.
Jeg har en utdannelse og jeg har en jobb - jeg skaper mine egne verdier.
Foreldre som gir bort alt til ett av barna og slikt er noe annet - det er jo et symptom på at mye er galt i en familie, og da vil jeg tro at sårheten og sinnet som følger med er utløst av mye annet krøll også og at arvegreiene bare topper det hele.
Man kan umulig vite hvordan det er før man er midt oppi situasjonen selv. Det er vanskelig å se for seg evt. situasjoner som oppstår underveis samt fremgangsmetoder hos folk man trodde man kjente godt.
Jeg har vært gjennom et arveoppgjør etter min far og vi greide å fordele ting uten at noen ble sinte og sure. Vi delte gjenstander inn i tre hauger inntil alle var enige om at alle haugene var like bra og så trakk vi lodd. Om man gjør det på en slik måte så gjør det det enklere å komme fra oppgjøret med vennskap og fred i behold.
Om det hadde kommet frem et testamente som gjorde at det ene barnet fikk mye mer enn de andre så hadde jeg blitt sint uansett om det var jeg som fikk mest eller minst. Jeg hadde ikke syntes det var særlig greit nei.
Ja, det er nok lett for meg å si det - spesiellt siden jeg tviler på at det noensinne kommer til å skje. Men for meg er familie viktigere enn penger, og tror det skal ganske mye til før noe økonomisk får meg til å bryte med familien.
Det jeg ville frem til er jo at det ikke er mine penger. Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt om hvordan mine foreldre vil bruke, eventuellt gi bort sine penger. Jeg har møtt folk som f.eks. har planer om å pusse opp når de arver foreldrene sine, og for meg er en sånn tankegang helt bak mål.
Nå har jeg ikke lest artikkelen, men etter mange år i eldreomsorgen har jeg sett både det ene og det andre ifht arveoppgjør.
Det er slettes ikke uvanlig med konflikter allerede før personen er død.
Desverre. Dette splitter mange familier og mange viser seg absolutt fra sin verste side i et arveoppgjør.
Jeg har trodd lenge at slike bitre arvestrider kom av gammelt grums. At noen av søsknene har følt på forskjellsbehandling i barndommen - eller siden - og at dette kommer frem når man skal dele alt. Og noen ganger er nok dette tilfelle. Men så skjønte jeg at det faktisk er lov å forfordele ungene sine i testamenter og arveoppgjør (naive meg trodde det skulle deles likt alltid... :knegg: )
Jeg hadde nok blitt sur om jeg fikk vesentlig mindre enn søsknene mine, men å bryte kontakten med foreldrene mine eller søsken - det virker helt utenkelig nå. Men så er jeg (foreløpig!) velsignet med rettferdige, snille foreldre og fornuftige, oppegående søsken.
Jeg tror uansett det er et bra tips å holde arveoppgjøret innen familien - uten innblanding av de eventuelt inngiftede svigerbarn. Av de bitreste arveoppgjørene jeg har sett, er det ofte slik at det er partneren til et av søsknene som ofte er utspringet til alt bråket.
Vel - om jeg noensinne ender med å arve etter foreldrene mine så skal jeg kjøpe flybilletter og dyr vin for pengene. Og det har jeg ingen problemer med å planlegge heller. :moahaha:
Men mer seriøst - om man har en ålreit familie hvor man elsker hverandre og stoler på hverandre og er trygge på at man er elsket tilbake så skjønner jeg at det kan virke som om folk er fra en annen planet de gangene det virkelig kommer frem hvor stygt det kan bli i andre familier. Og det er feks under arveoppgjør slik stygghet gjerne blir synlig for omverdenen.
Om man ikke kan tro sine egne øyne så får man bare ta til etterretning at det er en del familier der ute hvor de har viet livet til å behandle hverandre som søppel - og sånt blir det ikke pene arveoppgjør av.
Dessuten er det en ting til. Arvelovene våre er der etter tusen års sedvane. Det er rett og slett en av de lovene hvor folks oppfatning av hva som er rett å gjøre og hva avkom skal ha av rettigheter faktisk er sterkest beskrevet. (I den grad jeg skal påberope meg å kjenne lovverket.)
Det å oppleve at ens nærmeste familie ønsker å ikke etterleve noe som er såpass nedfelt i folkesjela engang oppleves igrunnen som et ganske drøyt overtramp.
Jeg tror jeg ville blitt sår om mine foreldre forfordelte søsteren min med å gi henne masse og meg ingenting. Men jeg håper og tror at den dagen de er borte og vi skal fordele ting så klarer vi å dele tingene deres uten å bli uvenner. Nå har de bare en helt vanlig enebolig som vi antagelig selger, kanskje en bil som også skal selges og ellers er det jo ikke noe voldsomt til verdifulle ting de har. Om vi har sentimentale minner til enkelte ting må vi da klare å velge hver sin gang. Håper jeg ihvertfall.
Jeg skjønner allikevel at familier med mye vanskeligere arveoppgjør får problemer og blir uvenner.
Vi vil nok selv forsøke å gjøre alt så likt som mulig når det gjelder egne barn, slik er det nå og slik vil det nok være i fremtiden også. Vi er redde for å såre noen, at noen skal føle seg mindre verdsatt.
Men Drømmemannen har faktisk sagt i fra til sine foreldre at det er helt ok for ham om de velger å hjelpe hans søster økonomisk uten å samtidig gi til ham, han føler ikke at det er urettferdig. Selv trenger han ikke hjelp, da er det vel fint at de kan bruke mer penger på den av søskene som trenger støtte. Nå er de flere søsken, og andre er ikke enige i at en økonomisk skjevdeling er ok, dette valgte svigerforeldrene mine å rette seg etter.
Greit nok det, men jeg synes i prinsippet ikke voksne barn bør legge seg så mye opp i hva foreldrene velger å bruke sine egne penger på.
Noen voksne barn mener til og med at foreldre som har et høyt forbruk dermed "bruker opp" deres arv. Usmakelig og rar tankegang, spør du meg.
Jeg har forresten selv tenkt å nyte livet mitt så lenge jeg kan, og har ingen intensjoner om å etterlate meg mer enn det jeg kan avse, jeg vil ikke måtte spinke og spare til mine barns fremtidige arv.
Min mormor delte masse ut mens hun levde. Helt likt. F.eks. sölvtöyet ble splittet mellom barnebarna slik at alle fikk noen kniver og noen gafler hver. Men slik var hun og det var herlig og sött at hun ville gjöre det slik.
Naar det gjelder aa dele ut mens man lever, synes jeg ogsaa at dette skal vaere fritt for dem som pengene faktisk tilhörer. Det er jo deres penger. Jeg har ikke rett paa noe som helst. Etter dödsfall deles det likt, om det ikke foreligger testamente. Og foreligger testamente er det ogsaa helt greit, det er jo viljen til dem pengene tilhörte. Da skjönner jeg faktisk bedre om det blir krangling ift. gjenstander som flere sösken har et spesielt forhold til, selv om dette selvsagt er trist.
Ikke lest artikkelen men jeg har en sånn Iset-erfaring mht arv og en onkel som snøt oss for arv etter besteforeldre for deretter å skvise oss ut av et hyttesameie, så ja, jeg forstår at arveoppgjør kan bli skitne.
Og jeg ha sagt til min mor at jeg håper at de har vett til å bruke opp pengene sine før de dør. :gruer seg til arveoppgjør med steøsken fra helvete:
Da bestemor døde, sendte pappa meg hjem til mamma rett etter begravelsen. Der var visst stridighetene såpass ille at det ikke passet barneører. Tror det var mest hvem som skulle ha hvilke ting.
Om foreldrene mine bruker opp alle pengene sine før de dør, er det helt greit. Det er de som har tjent verdiene.
Mannen har en halvbror, og der er det full enighet om at han arver likt selv om han har en far et annet sted. De har jo ikke engang kontakt.
At mamma mener at svigermor bør gi huset til yngste sønn synes jeg ikke er greit. Javisst bør han etterhvert få anledning til å kjøpe huset en god del rimeligere enn takst, men jeg mener han bør betale ut søsknene sine. Det bør ikke være en belønning på tre millioner for å ikke gidde (ja vi snakker gidder ikke fordi det er sånt stress å eie i steden for leie) å kjøpe noe eget.
Som sagt ville vi latt yngste sønn kjøpe huset til en pris han kan greie å betale, men å gi bort huset? Vil han da ha det fordi det er familiehuset, eller fordi det er gratis?
Saken hadde nok stilt seg litt anneledes om han av en eller annen grunn ikke var i stand til å kjøpe noe.
opp og frem i tid, mest diskutert fordi min mamma tok det opp, jeg håper virkelig den trivelige svigermoren min lever i maaaaange år enda
Smart. Faren min og hans brødre hadde post-it lapper med hver sin farge. Så satte de lapper på de sakene som hadde typisk affeksjonsverdi og som de ønsket seg, og trakk deretter lodd på de tingene med flere lapper - så alle endte opp med like mange ting.
Jeg blir regelmessig truet med å bli gjort arveløs. Men det går ikke særlig inn på meg, siden det i så fall innebærer netto gevinst. Lite å hente, mao, og takk og lov for det.
Min tante stjal for øvrig passet til farmor (sin mor) for å hindre henne i å reise til Spania sammen med resten av eldresenteret, for at hun ikke skulle bruke opp 'arven'. Hun hadde nok ikke hørt om nødpass. Farmor dro.
Ja, men da har man jo den typiske konflikten med faren med den nye konen som begynner å ødsle rundt på den nye konen. Og det kan man jo ikke per def gjøre hvis han alt sitter i uskifte med en avdød mor. Og jeg antar at en del uansett ikke ville likt at nye ung kone og hennes særkullsbarn som ingen liker får massevis slik at det ikke er noen verdier igjen i boet.
Man kan også få diskusjoner mht personens mentale helse og hvorvidt noe er en livsdisposisjon (lov) eller omgåelse av arveregler (ikke lov).
Jeg kjenenr til et tilfelle der foreldrene i sin tid hadde kjøpt X antall hyttetomter så flere i familien kunne ha hytter i nærheten av hverandre. De døde og tomtene skulle fordeles. Ikke nok tomter til alle, de som var interesserte fikk overta til billig penge. Alle synes det var ok løsning, og hele familien stilte opp med dugnadsarbeid mange helger og ferier i kommende år for å pusse opp den mest slitne hytta det ingenting var gjort siden 50-tallet. Når hytta var ferdig oppusset, solgte arvingen hytta for en haug med penger.
Man trenger ikke skifte hvis alle barna godtar uskifte. Har en venninne i en slik skvis. Når Ny Kone har drukket en del begynner maset om å få henne til å godta uskiftesignering, hun nekter. Ny Kone blir sur. And it goes on and on.
Jo, han kan bruke opp pengene sine på henne, hvis han er i mental balanse og det ikke er forsøk på å omgå arveregler. Men hvis dama er en bitch og golddigger, skjønner jeg at en del barn ikke liker det. Og vips er en krangel i gang.
Nei det gjør visst ikke det. Eller gjorde ikke, i alle fall. Mossan giftet seg to år før han døde. Det ble et h*****s arveoppgjør der den inngifte konen framsto som en svart enke. Hun var besatt av å få med seg så mye som mulig av arven. Måtte vite hun hadde gitt sine barn gården og huset da hun giftet seg på nytt. Hun hadde bare noen hyttetomter og sånt, så hun trengte penger til en leilighet. Det hører vel også med til historien at hun løy, og skulle ha alle barna hans til å skrive under på at hun hadde krav på femti prosent av arven.
Damen giftet seg på nytt med rik gammel mann et par år etter, og ingen i familien snakker med henne.
Min lærdom ble at om jeg forelsker meg på mine gamle dager blir det ikke giftemål;)
Jeg vil summere det såpass enkelt som at dersom man sitter i uskifte og vil gifte seg igjen så bør både mann og kone ønske å ordne opp med arvingene etter førstdøde. Hvem søren ønsker å flytte inn i dødsboet til forrige kone da? :eek:
Sier som faren til en venn av meg, "Foreldregenerasjonen født i etterkrigstiden blir de første til å blåse av to arver; den de fikk etter sine foreldre og sine barns. Er vi dessertgenerasjonen, ja så skal vi være det skikkelig.":knegg: Hører med til historien at han jobber innen bank, og fortalte om enkelte selskaper som er ivrige pådrivere for at førtidspensjonister skal leve livet og belåne det de eier opp til pipen, og litt til. En ting er at det etterlater barna med null og niks, det skulle vel gå greit, en helt annen er at vi risikerer en haug med eldre som lever langt lenger enn forventet og ikke har noe som helst å bidra med økonomisk i sin egen alderdom, når den virkelig slår til.
Her tenker jeg helt likt som deg.
Og så har jeg inntrykk at at det ofte er bakenforliggende konflikter mellom de arvende + god gammeldags smålighet som ligger til grunn for de voldsomme arveoppgjørene man hører om. Hvor vanlig er det egentlig at bror arver 1 mill + huset mens søster arver utedoen?
Jeg håper også min historie hører til unntakene. Hos oss var de så enkelt at foreldrene favoritiserte den ene sønnen og hans familie rimelig åpenbart. Den sønnen som ikke ble favoritisert sa i fra a han syntes det var dårlig gjort, særlig på vegne av ungene, siden skjevdelingen var veldig i dagen. Farmor spurte den eldste av barnebarna om det stemte, denne sa ja, og for å bevise at det ikke var sant(?) skrev besteforeldrene et testamente som sa den favoritiserte broren skulle ha 2/3 av arven. Så ble den andre sønnen (min far) syk, og på dødsleiet hans rev foreldrene dette testamentet i stykker for å sikre fremtiden til oss som ble igjen. Da besteforeldrene mine døde to år etterpå dukket det opp et nytt testamentet, laget etter min fars død. Som ved første øyekast bare fordelte et par ting, men med nærmere ettersyn sa det samme som det første. 2/3 til min onkel. Satt opp av advokatbestevennen til min onkel. :snill:
Jeg tror og håper min onkel er ganske enestående grisk. :nemlig:
Jeg har sett et par stygge eksempler på familiefeider i forbindelse med arv, og jeg håper jeg slipper å havne oppi noe sånt noen gang. Det er fælt å se at tilsynelatende oppegående og fornuftige mennesker kan miste helt fotfeste når det kommer til fordeling av verdier og jordisk gods. Tidligere trodde jeg slike feider kun skjedde i familier som hadde konflikter fra før, men nå vet jeg at dette ikke nødvendigvis er tilfelle.
Jeg kommer nok aldri til å arve noen store verdier. Mine besteforeldre har så vidt begynt å snakke om hvem som skal få ditt og datt. Det synes jeg er ubehagelig å snakke om. Jeg prøver heller å peile dem inn på å overføre verdier osv til oldebarna sine (på "alle" sider). Det er jo de som vil trenge det mest i framtiden. Så kan heller vi barn og barnebarn (som er godt voksne og etablert) arve ting som har betydd noe for oss i oppveksten osv.
Når foreldre forfordeler handler det om mer enn penger. Ikke rart folk tilter av og til av det.
Men selv der man ikke må ha oppvaskmøte om barndom, fokuserer enkelte på å karre til seg. For noen handler det kanskje om å rømme? Få kontroll? Vet ikke. Men ille og urettferdig er det.
Da Pappa døde gikk det i hvert fall helt greit med min bror og meg. Ikke at det var noe penger der, men en del gjenstander med høy affeksjonsverdi. Vi brukte ta-det-du-vil-ha-og-det-jeg-også-vil-ha-trekker-vi-lodd-om-metoden. Om Mamma skulle slumpe til å ha noe igjen når hun dør, antar jeg at vi kan gjøre det samme da.
Vi har begynt å snakke med barna om hva som kan skje når vi dør, og er i gang med å skrive nytt testamente, ny ekteskapsavtale og en oversikt over hva som er hans og mitt særeie. Planen er å bruke den oversikten som et utgangspunkt til å lage en nogenlunde rettferdig fordelingsliste som ligger klar når vi vandrer heden.
Ikke at de kan regne med at det er igjen noe penger da :cool:
Det sies at det skal to til for å slåss, men det er vel egentlig ikke sant. Det er mer sånn at det skal to til for å ha et ordentlig forhold (gjelder vel også etter skilsmisser og den slags).
Jeg tror de største problemene oppstår der det er underliggende urettferdighet fra før (når den forkjælte lillebroren som aldri har klart helt å forsørge seg selv, alltid har fått så mye hjelp til barna sine at de andre barnebarna knapt har fått se besteforeldrene, og alltid har blitt bejublet hver gang han gjemmomførte noe, mens søsknenes doktorgrad ble forbigått i stillhet, OGSÅ arver hytta), og i sammensatte familier med ste- og halvsøsken, eller foreldre som sitter i uskiftet bo og bruker opp arven etter den tidligere avdøde ektefellen.
Jeg har sett flere tilfeller hvor arv ødelegger familier og virkelig blir utrivelige. Derfor er jeg veldig glad for at vi har pratet veldig åpent om dette på morssiden av familien min. Mamma har ny kjæreste hvor hun har flyttet inn i huset hans. Hun solgte sin leilighet, betalte seg inn og så har de pusset opp sammen.
De har vært hos advokat og fått papirer på hvordan alt skal ordnes dersom det skjer noe med noen av dem og alle barna på begge sider har signert.
Pappa på sin side er singel, ønsker ikke å bruke alle pengene sine på huslån og slike ting, så han bruker mye på turer og ting han har lyst på. Helt greit. Om han skulle finne seg ei å bli gammel sammen med, så kommer jeg til å anbefale han til å gjøre akkurat det samme som mamma har gjort. Få orden på ting mens man er i live, vær åpen om det og ikke ha noen skitne hemligheter gjemt bort i et skap.
Jeg vet at svigerfar hadde problemer med arbeoppgjøret etter sin far. Han er enebarn, men faren giftet seg på nytt på sine gamle damer og når han døde ble konen sittende igjen i uskiftet bo. Når så den gamle damen som begynte å bli senil på sine eldre dager kjøpte ny bil og diverse til en ny "kavaler", så måtte svigerfar rett og slett ta affære, og overformynderiet ble koblet inn.
Kommer det over en viss sum, så er det å regne som forskudd på arv, uansett hva man vil ha det til. Lovverket sier i alle fall at det ikke er greit å gi bort alle pengene sine til det ene av sine barn (uten at de andre får tilsvarende). Så i den saken som omhandles i artikkelen forsto ejg det slik at søstrene mener at broren deres har fått forskudd på arv, og at moren deres derfor må sikre at de får en like stor andel. Hadde hun brukt opp sine penger (det som ikke var arv til barna fra faren deres) og ikke etteraltt noe arv til noen, hadde det antakelig vært noe annet.
Jeg skjønner godt at det kan bli strid i arveoppgjør. Har hørt om flere, der man plutselig ikke var så likestilte likevel.......
Jeg tenker at det kommer litt an på hvor mye verdier man sitter på selv også? Har man så man klarer seg og vel så det, så er det vel kanskje ikke så farlig med arven, og hva som skjer med den. Er man derimot belånt til over pipa, og kan unne seg lite i det daglige, og plutselig står overfor en arv på en god slump penger, så blir vel saken en annen.
Dem man engang skal arve, må kunne gjøre med verdiene sine slik dem selv vil. Dem skal ikke spinke og spare for at etterkommerne skal få en god arv. Som gammel skal man kunne leve livet etter at man har hatt (som regel) et langt og kanskje tungt yrkesaktivt liv. Det er som gammel man skal kunne høste av det man har, og nyte dagene man har igjen! Så får man håpe helsen holder......... men det er en annen sak.
Hvor står det? Såvidt jeg vet råder man helt fritt over egne midler så lenge det disponeres mens man er i live, og så lenge man ikke sitter i uskiftet bo.
Jeg ser jo den. Jeg trodde man kunne fordele som man ville mens man fortsatt var i live, jeg. Pappa pleier å true med å gjøre meg arveløs (jeg er ganske sikker på at han tuller), og når jeg sier at det ikke går an sier han at da gir han alt til broren min mens han enda lever.
Jeg skjønner bare ikke helt den tankegangen at man har krav på arv, og jeg skjønner heller ikke hvordan en familie kan gå i oppløsning pga penger - selvom ikke alt er bare fryd og gammen fra før av.
Men jeg skjønner at det kan bli komplisert når det er mine, dine og våre barn. Da er det jo ekstra viktig å lage en oversikt mens man enda er i livet.
Men summen må også være gitt over en kortere periode. De fleste som gir barna penger gir de heller en mindre sum penger over lengre tid - nettopp for å slippe arveavgift etc. Hvis summen for å regnes som forskudd på arv er på 100.000,- tror jeg faktisk jeg ville følt meg - om mulig enda bitrere - hvis en av søskenene mine fikk 99.000,- ....
Foreldre må da kunne gi bort bort akkurat hva de vil. Det skulle da også bare mangle!! (Men om det ikke også oppgir råderetten over det de gir så er det ikke egentlig gitt bort. Så om man gir bort huset så må man flytte ut, eller leie det eller noe).
Jeg tror det er begrenset oppad (til en million?) hva som MÅ deles likt i selve arveoppgjøret.
Jeg har ikke sjekket lovverket selv. Men jeg har mottatt forskudd på arv selv, og sånn jeg forsto det av reglene den gang, så regnes "gave" som forskudd på arv, i forhold til arveavgift, i alle fall. Og i Magasinet-artikkelen står det at de andre arvingene kan kreve å få et likt arveoppgjør dersom en av de andre arvingene får forskudd på arv. Men det kan jo hende Magasinet tar feil?
Man kan gi bort hva man vil - også til den ene av barna. Det som kreves er at gaven tar effekt før man dør. Man kan ikke skrive over huset - man må faktisk da flytte ut av det også feks.
Jeg synes ikke man har krav på arv, men jeg synes man har krav på at søsken bli behandlet rettferdig hvis det er noen arv. (Faktisk er ofte de fineste arveoppgjørene etter folk som ikke har nåla i veggen = ingenting å krangle om. Eller skikkelige rikinger = folk som har arbeidet aktivt med å fordele midler lenge før de nærmet seg et dødsfall)
Det er helt riktig at det er som forskudd på arv å regne om man gir bort store gaver mens man lever. Men om man har store verdier kan man skjevdele ganske mye, men alle arvinger må få opptil en million.
Hvis en bror har fått MYE verdier og det ikke er igjen noe til en søster så vil vel det kanskje være noe for en rettsinnstans?
Jeg synes heller ikke at det er verdt å bli uvenner for, men det er vel ikke akkurat pengene heller, men det at man blir gått bak ryggen på, som gjør at man gjerne ikke er like gode venner etterpå.
Og så er det selvsagt vanskelig med mine, dine og våre barn, når den ene ektefellen dør mange år før den andre, så kan arven rett og slett smuldre bort på veien.
Jeg REGNER heller ikke med noen arv - men sansynligvis kommer jeg til å arve en del verdier - skjønt det er jo ikke før jeg selv har blitt ganske gammel. Og jeg unner mine foreldre av hele mitt hjerte at de reiser, koser seg på restaurant, kjøper klær og møbler nå mens de enda har helse til å nyte det gode livet.
Det er jeg ikke enig i. Ja, det er hyggelig hvis alle får likt, og det er helt klart lite pent gjort å gjøre forskjell. Men jeg syns ikke man har krav på noe som helst.
Jeg prøvde å finne ut av dette i lovdata nå, men alt jeg fant var noe om avkorting av arv på bakgrunn av at arvinger har mottatt gaver som andre arvinger ikke har mottatt.
Arveavgiftsloven, kap.1, paragraf 2:
Avgift blir å svare av all arv. Det samme gjelder gave eller del av gave til: a)Noen som på den tid gaven ytes er giverens eller hans ektefelles eller hans samboers nærmeste arving etter loven eller fosterbarn, b)Noen som på den tid gaven ytes er betenkt i giverens testament. c)Slektning i rett nedstigende linje til noen som er nevnt under a) eller b). d)Ektefelle eller samboer til noen som er nevnt under a), b) eller c), eller som ville stått i slikt forhold til giveren dersom han hadde vært i live. e)selskap i den utstrekning noen som er nevnt under bokstavene a), b), c) eller d) direkte eller indirekte er eiere eller er interessert på vesentlig samme måte som eier eller deltaker. f)stiftelse eller annen formuesmasse når det kan påregnes at utdelinger kommer noen som er nevnt under bokstavene a), b), c) eller d) eller medlemmer av en eller flere bestemte familier til gode. Hele gaven skal regnes med i avgiftsgrunnlaget når avgiftsplikten følger av denne bokstav.
Avgift blir videre å svare av gave eller del av gave som ikke var ytet senest seks måneder før giverens død. Er mottakeren eller hans ektefelle eller samboer betenkt i giverens testament ved dødsfallet, gjelder det samme for gave som ikke var ytet senest 5 år før giverens død.
En gave ansees ytet når giveren med endelig virkning har gitt fra seg rådigheten, eller den etter forholdene vesentlige rådighet, over den. Gave i form av oppnevnelse som begunstiget ved livsforsikring ansees ikke å være ytet så lenge forsikringstakeren har rett til å tilbakekalle oppnevnelsen eller til å heve gjenkjøpsverdien eller forsikringssummen ved oppnådd alder eller under andre vilkår, eller har rett til på annen måte å rå over polisens verdi.
Om foreldrene mine velger å bruke pengene sine på å f.eks reise på cruise i Karibien så blir jeg ikke sur for det.
Men dersom søsteren min hadde arvet mye mer enn meg eller alt hadde jeg blitt sint, såret og lei meg. Og jeg tror forholdet til søsteren min ville blitt annerledes etterpå.
Ja, da vet vi hvor vi er uenige. :) (Alltid den mest tilfredstillende delen av en diskusjon - når man skjønner grunnen til at man har forskjellige meninger)
Av nysgjerrighet: Synes du dette gjelder når barna er små også? Ville du synes det var OK om jeg (som har to barn) bare lot den ene av dem delta på fritidsaktiviteter og fikk nye klær, mens den andre måtte gjøre kun gratisting og arvet klær? Men at de ellers ble behandlet likt.
Hvis arvelater ønsket å gi gave til bare den ene, ser jeg ingen hindringer for det, så sant det var en reell gave som trådte i kraft da den ble gitt, og ikke i forbindelse med dødsfallet.
Nei, man kan forfordele, men bare opp til en viss grad. Det er vel 2/3 av arven man disponere fritt? (Og gi til dyrebeskyttelsen, eller den ene av barna), men en del av arven er låst til livsarvingene og det som blir gitt som forskudd på arv regnes med i arveoppgjøret.
Det syns jeg blir noe annet (selvom det jo ofte er sånn at nr 2 arver mye mer klær?). Man har faktisk et forsørgeransvar for barna. Og de har ingen forutsetninger for å skaffe ting de har lyst på selv. Men når de er voksne så har de faktisk ansvar for sitt eget liv, og jeg syns ikke man kan forvente hjelp fra foreldrene hele tiden, enten det er som arv eller som økonomisk hjelp.
Man kan få forskudd på arv og slippe unna avgiften dersom man er under beløpet på 400.000 eller hva det nå er. Dette forskuddet trekkes så fra da man arver resten slik at totalt avgiftsfrit beløp fremdeles ikke overstiger 400k (eller hva det nå er).
Dersom ett søsken har fått ut slikt forskudd så kan de andre kreve at dette trekkes fra dennes del av arven når boet skal gjøres opp. Men man må jo da kunne dokumentere at gaven ble gitt og at den ble gitt som forskudd på arv og ikke som gave.
Det er et nydelig sammensurium av lån, overførsler, kontanter, bilkjøp og andre artigheter en del folk driver med for å snike unna arveavgifter og for å lure til den ene ungen mer enn de andre.
Man kan disponere i testamente 1/3 av det man eier. Resten skal fordeles etter arveloven dersom man har livsarvinger.
Dersom man gir bort alt mens man lever så må gaven få praktisk betydning. Det holder ikke å skrive over på papiret - da tilbakeføres verdiene til boet og fordeles etter arveloven.
Det skal betales arve-/gaveavgift av all arv, og av gaver fra personer man er arveberettiget til, hvis beløpet overstiger det avgiftsfrie beløpet på 470000.
Hvis den som gir gaven ønsker at den skal være forskudd på arv, og dette er dokumentert, trekkes den fra på vedkommendes andel når arven faller.
Forøvrig kan man gi bort hva man vil til hvem man vil så lenge man er i live, og ønsker man ikke at de andre arvingene skal få tilsvarende, så får de ikke det, hverken da eller senere. For uskiftet bo er det andre regler.
Ved dødsfall arver barna minst 2/3, eller 1 million hver, det laveste beløpet. Overstigende disponeres fritt i testamente.
Aha, kanskje det er dette det siktes til i artikkelen? At det er farsarven de gjør krav på, og som de mener at moren misligholder? Skjønner godt at dette er næringsrik advokatmat, ja. :knegg:
Jeg kan helt ærlig ikke se forskjell på barn under 18 og barn over 18. Grunnen til at man arver er jo at man har en spesifikk rolle: Man er barnet til den/de som dør. Hvis det er gode grunner til at søsken skal forfordeles så mener jeg at det er like rimelig at søskenene gjør opp seg i mellom (da er man sikret at alle er enige).
For dette med at det er folk sin egen sak kjøper jeg ikke helt. For hvem er folk? Er det foreldrene? Eller er det barna?
Opp til de er voksne så har vi et ansvar for barna som deres forsørgere og oppdragere. Etter det så er de voksne som skal klare seg selv. Da får man i mye større grad en selvstendig relasjon der man mer må gjøre seg fortjent til at relasjonen er god.
Jeg syns ikke man skal kunne banke eller negilsjere den gamle mora si i årevis og så forvente at mor fortsatt behandler barna likt. Det fortjener man ikke, rett og slett.
Nei, og jeg har ingen problemer med at foreldrene svir opp penger på cruice eller dill eller drikker opp pengene (OK, der hadde jeg hatt problemer, men av litt andre grunner enn arvespørsmålet), det jeg har problemer med er urettferdigheten. Og det er jo den jeg prøvde å skissere i eksempelet mitt.
Fordi at man oppfyller jo godt forsørgeransvaret sitt selv om det bare er ett barn som får gå på fritidsaktiviter som koster penger. Det er ikke barnemishandling å ikke få dra på dyre utenlandsferier for eksempel. Poenget mitt er at hvis man kun gir det ene barnet goder (og nå snakker jeg selvfølgelig om en konstant faktor. At ett barn får gå på et dyrt kurs ett år og det andre barnet får gå ett annet år er ikke urettferdig, men det er urettferdig hvis det bestandig er slik at ett barn blir forfordelt.)
Jeg husker at artikkelen var veldig utydelig der. Det virket som om barna siklet på arven sin, men det var jo faktisk farsarven, som strengt tatt er DERES penger, som de har vært snille nok til å la forelderen disponere, det er snakk om.
him: forfordeler man sånn når barna er små så syns jeg faktisk man svikter i oppdragergjerningen. For man skal "skape" trygge og mentalt sunne mennesker, og det tror jeg ikke man gjør på den måten.
Men om man ikke ønsker at sønnen som er pastor i en obskur menighet som stenger inne kvinner og ellers er ganske loco, men heller han andre sønnen, han som bruker halve tiden sin og mesteparten av pengene på å jobbe for leger uten grenser, skal arve pengene, det syns jeg er fair.
Nei, der er jeg enig med deg. Problemet slik jeg ser det, er jo heller oftere at barn blir forfordelt av foreldrene fordi foreldrene mener at ett barn "trenger pengene mer enn de andre" (og noter! Dette barnet som "trenger pengene mer enn de andre" er ofte det samme barnet som banker og/eller neglisjerer den gamle moren sin. Er ikke dette sjebnens ironi - eventuelt tristesse - så vet ikke jeg).
Joda, den ser jeg. Og jeg blir sur på foreldre som forfordeler sånn, som oftest, som du sier, gjennom hele livet (SE! Lillebror (28) har gjennomført videregående!! :rørt: :hurra: Fest!! Sjampis! Å, storesøster ferdig med doktorgraden sier du? Disputasmiddag? Ja, det var vel ikke noen stor sak for deg som alltid har vært så flink. Vi kan nok ikke komme, for vi må passe lillebrors barn den dagen. Han er så sliten, vet du).
Nei, det er jo umulig å forby det. Ta eksemplet mitt med forferdeling av små barn, man oppfyller helt greit det loven sier man skal gjøre i forhold til å ha barn. Det er et kjempeproblem generelt sett å regulere mellommenneskelige relasjoner. Til og med noe så groteskt som konemishandling er enormt vanskelig å lovregulere (på grunn av beviser, kanskje ikke hun som blir mishandlet vil at den som mishandler henne skal straffes, hvilke tiltak skal man dømme? Og det er jo nettopp derfor vi har en masse instanser som skal dekke opp for det "glippet" som oppstår mellom loven og hva som bør håndteres uten innblanding. Barnevernet, familiekontorene, krisesentrene etc er jo alle slike instanser som fungerer som et buffer mellom domstolene og "privatlivets fred".)
Det jeg sier er at jeg uten tvil ville ha opplevd et urettferdig arveoppgjør som krenkende. Og jeg synes det er rimelig (men uten loven i hånd) at man forlanger et rettferdig arveoppgjør. På samme måte som jeg forlanger at mannen min ikke er utro (men jeg anmelder han jo ikke hvis han hadde vært det. Og jeg ville ikke ha argumentert for at utro menn - eller kvinner - skulle fengsles.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
