I går ringte moren til ei venninne av eldste. Hun la igjen melding på mobilsvar siden jeg ikke bruker mobilen i jobbtiden.
Spørsmålet var om eldste ville være med de på sirkus til uka.
[font=Comic Sans MS][/font]
Jeg sjekket med jenta, og sendte en kjapp sms i pausen min om at det ville hun, og at jeg kunne overføre penger for billetten via nettbanken.
[font=Comic Sans MS][/font]
Alt vel.
[font=Comic Sans MS][/font]
Senere på ettermiddagen ringte hun plutselig på og viste meg rabattkupongen med priser for forestillingen.
Hun sa at om hun fikk pengene nå, kunne hun hente ut billettene.
Jeg har ikke kontanter, så jeg sa jeg kunne ta ut penger i butikken senere og sende med eldste dagen etter.
[font=Comic Sans MS][/font]
Det glemte jeg selvfølgelig, så jeg sendte ny sms og spurte om kontonr så kunne jeg overføre.
[font=Comic Sans MS][/font]
Fikk kontonr hennes, men med følgesspørsmål om hun kunne låne 500 kr til neste fredag.. ?
[font=Comic Sans MS][/font]
Dette syntes jeg var litt vanskelig. Det blir rart å si nei, enda rarere om jeg sier ja og hun ikke betaler meg tilbake.
[font=Comic Sans MS][/font]
Jeg snakket med mannen og vi ble enige om at tvilen får komme henne tilgode. Vi har "råd" til å miste pengene, men har selvfølgelig ikke lyst til å miste de.
[font=Comic Sans MS][/font]
Pengene er nå ute av min konto og inne på hennes. Følelsen er litt merkelig.
Jeg ble veldig overrasket over å få spørsmålet, siden vi ikke omgås foreldrene til denne jenta noe særlig.
Jentene leker endel sammen.
[font=Comic Sans MS][/font]
Nå har mor en mindre hjerneskade og litt stutt på sosiale greier.
Forresten så var det første hun spurte om da mannen leverte eldste der i dag om jeg hadde ført over. I kveld fikk jeg bekreftelse om at pengene hadde kommet.
[font=Comic Sans MS][/font]
Dette her er vel ikke helt vanlig? Og hadde dere lånt bort penger?
Litt klein den der, ja. I den situasjonen du var i ville jeg nok sagt ja. Jeg fikk en lignende forespørsel fra en mor i barnehagen, jeg svarte ikke på sms'en og hørte ikke noe mer om det.
Eh, usedvanlig uvanlig.
Helt ærlig tror jeg at ville vurdert å svare at hvis hun måtte låne penger, burde hun vel droppe sirkusbesøket, men det er jo litt leit hvis det evt går utover jenta di og hennes vennskap med datteren.
Jeg hadde blitt så overrumplet at jeg sannsynligvis hadde sagt ja. Ikke minst siden jeg har råd å tape en femhundrelapp- men jeg hadde helt klart prøvd å unngå slike situasjoner fremover.
Det å låne penger fra noen jeg ikke kjenner veldig godt (til og med det, i grunn) er så utrolig fjernt for meg at alle ADVARSEL- CREEPO RIGHT AHEAD-lamper blinker rødt når jeg hører sånt.
Det er flere av foreldrene til storebrors venner jeg kunne lånt bort penger til. Men alle disse foreldrene er mennesker jeg tilbringer litt tid sammen med.
Nå leste jeg at du lånte penger til flere av foreldrene til storebrors venner - også slo det meg: låner man penger som voksen, altså?
Gjør dere det? Det hadde ikke falt meg inn, faktisk.
Nå kom jeg på at en kompis av mannen, som forøvrig bor på andre siden av landet, ringte (eller var det sms?) mannen og spurte om han kunne låne 10.000 kroner for 1-2 år siden. Mannen ble helt sånn :eek:, og svarte nei.
Etter det tror jeg ikke de har snakka sammen heller, det hele ble litt suspekt. Det hadde jeg aldri spurt noen om!
(Det var til husleie og strømregning...)
Hæ? Veldig rart. Hvis det hadde vært en venninne som plutselig og sjelden var i en knipe er det selvfølgelig, men sånn ifb invitasjon til å bli med på sirkusbesøk er da helt merkelig. Litt sånn invitasjon og så låne penger til å få det til. :confused:
Her er det vanlig at de som inviterer spanderer på barnet, selv om man selvfølgelig tilbyr seg å betale.
Vi pleier også å betale for de vi ber med oss, men her i kretsen er vi tydeligvis en sjelden rase. :knegg:
[font=Comic Sans MS][/font]
Vi låner forøvrig ikke penger av andre, og det kunne ikke falt oss inn og spurt foreldre til klassekamerater.
Jeg hadde sagt nei og kun overført pengene for billetten.
Å låne bort penger er greit det, når det er kjenfolk som feks plutselig står uten kort eller liknende. Men å låne bort til noen som man knapt nok kjenner, det ville jeg syntes var litt ekkelt og rart.
Selvfølgelig kan man komme opp i situasjoner der man låner penger av andre av og til? Jeg blir overrasket over at folk blir overrasket over det. Vi låner helst ikke penger av andre, men jeg har et par ganger lånt større beløp av ei god venninne. Hun tilbød seg forøvrig å låne meg pengene begge gangene (eller i hvert fall den første, husker ikke helt andre gangen). Det var da jeg måtte ha nytt bilsete til yngste, samt ny vogn til ham litt senere. Vi var skrapa men trengte virkelig de tingene, og jeg visste jeg fikk skattepenger på konto noen måneder etter, og betalte selvsagt alt tilbake samme dag som skattepengene kom. Jeg hadde gjort det samme for henne og for alle mine nære venninner eller familie uten å blunke.
Det blir selvsagt noe annet med lite kjente/ukjente mennesker slik som i HI.
En kamerat av mannen som bor på andre siden av landet hadde SÅÅÅÅ lyst å komme til oss en helg. Vi sa han var hjertelig velkommen. Da kom en melding om han kunne låne 1000 kroner, for han hadde ikke penger til billetten. :knegg: Han fikk avslag av oss. Han er en sosekopp da, det er han.
Men vi har lånt et større beløp til en tidligere nabo som ventet på et forsikringsoppgjør etter at bilen hennes ble påkjørt og kondemnert. Hun var avhengig av bilen i jobbsammenheng og trengte ny ASAP. Hun hadde dårlig råd og fikk låne rundt 50.000 kroner til ny bil. Vi fikk pengene tilbake en uke etterpå. Når jeg ser på det nå så lurer jeg på hvordan i huleste vi kunne finne på det, men det gikk jo bra, jeg var rimelig sikker på at hun ville betale tilbake, men risken var der jo.
Jeg hadde sikkert sagt ja, fordi jeg hadde blitt tatt på senga. Men en gang hadde vært nok, neste gang hadde jeg sagt ja.
Tja, jeg kunne ha lånt småbeløp i spesielle tilfeller, problemer med kort, at jeg manglet kontanter etc Men ikke større summer, ikke av mer eller mindre fremmede og definitivt ikke fordi jeg var blakk.
Fordi man er blakk eller fordi man f.eks. står i kassa på RIMI og bankkortet fusker, eller fordi noen man er på kafé med har lyst på spontan kinobesøk og man ikke har tatt med så mye penger osv osv? For meg er det to helt forskjellige ting.
Jeg må helt ærlig innrømme at jeg rynker litt på nesen når voksne mennesker er så blakke at de må låne penger. Godt mulig jeg er snobbete eller lever lykkelig i min rosa boble, men sånt gjør meg litt betenkt.
Jeg har ingen problemer med å låne bort penger til gode venner i ei knipe. Men folk jeg kjenner bare perifert, slik som i dette tilfellet? Nei. Allikevel hadde jeg antakelig blitt så tatt på senga av en slik type forespørsel at jeg antakelig hadde sagt ja likevel.
Jeg hadde svart nei på en sånn sms, rett og slett fordi tidligere erfaringer har gjort at jeg ikke ville blitt overrumplet. Et forhenværende vennepar anså meg tidligere som en døgnåpen lånesentral/minibank. Det var en av flere grunner til at jeg brøt "vennskapet".
Men det finnes voksne mennesker som har dårlig råd av legitime årsaker (kan hende de studerer, eller er alene med barna sine og lever på en inntekt feks). Da må det vel være greit å låne noen kroner av foreldrene sine fra tid til annen, om større uventende utgifter kommer på, uten å bli sett ned på? Eller rynker du på nesa uansett?
Jeg rynker litt på nesa om det er fordi man har null kontrol på økonomien sin, men ikke om man rett og slett har litt lite å rutte med en periode.
Jeg er verdensmester i alternative løsninger TM, og bortsett fra mat og husly ser jeg sjelden andre behov som må løses ASAP og som man ikke kan vente med overhodet. Når det gjelder økonomi har jeg alltid en plan B, C, og trippelE, og det at man plutselig står der uten å finne på annet enn å låne av noen gjør at jeg rynker på nesa. Om ikke annet på grunn av mangel på kreativitet. :fnis:
Ja, det er jo ingen drømmesituasjon og vi har sjelden vært blakke faktisk. Vi har jo levd på kun mannens inntekt i noen år (pga. operasjonen min, graviditet, manglende barnehageplass og diverse) og da kom vi faktisk oppi et par sånne situasjoner. Ordentlig, trygt barnesete til minsten var litt viktigere enn stoltheten vår, spesielt når venninnen min selv tilbød seg å låne oss de pengene og vi visste vi kunne betale tilbake få måneder etter.
Nå er det heldigvis slutt på sånt i og med at vi begge jobber fullt. Heldigvis. Men jeg er jo glad jeg ikke lever i en rosa boble selv (sier ikke at du gjør det) for nå vet jeg jo at folk havner i diverse kjipe situasjoner og at verden ikke er svart-hvit. Mannen min er verdens mest økonomiske menneske, så sløsing forekommer omtrent ikke i dette huset, egentlig.
Ja, det kom kanskje ikke helt tydelig frem at jeg ikke akkurat mener låne penger til livsnødvendig hjerteoperasjon i utlandet, bil når man bor på et sted uten naboer eller kollektivtrafikk-type-ting.
Jeg svarte vel mest i forhold til situasjonen beskrevet i hovedinnlegget. :knegg:
Og det er jo bra, men det er også fint å anerkjenne at det ikke er tilfelle for andre, og at det ikke er nødvendig å rynke på nesa av den grunn.
Og i forhold til dette tilfellet spesielt, så skriver HI at denne mammaen har en hjerneskade, og det å planlegge langsiktig (i forhold til økonomi) og finne alternative løsninger er typiske utfordringer mange får etter slike skader.
Kult. Du kommer hjem med to barn etter jobb og barnehage, er aleneforelder, det er onsdag, du har akkurat betalt ut huslån, barnehage, fellesutgifter, og får lønn på mandag. Frem til da har du et par tusen på konto, noe som slett ikke er så verst hvis man tar inntekt vs. utgifter-regnestykket. Det står en lapp på døra, og det viser seg at strømmen er stengt. Det koster [et obskønt antall tusen] å få den på igjen.
You fix? På en fiffig, kreativ liten måte? Forklar gjerne.
Det meste i "vanlig" sjangeren kan. Jeg blir stadig overrasket over hvor overrasket andre blir over hvor mye det går an å løse når man brainstormer litt uten å automatisk ty til de vanlige løsningene.
"Hva gjør du når vaskemaskinen ryker"-spørsmålet er jo nesten blitt en klassiker, og det er sjokkerende at de fleste uten penger mener at å låne penger er det mest nærliggende. That's the stuff Luksusfellen på TV3 er laget av.
Jeg hadde nok ganske sikkert svart ja den ene gangen men ikke om det ble flere.
Mannen fikk forresten spm fra søskenbarnet sitt (48 år og 4 barns mor) om han ikke kunne stille som økonomisk ansvarlig for hun hadde funnet seg ny type på nett fra India (eller deromkring). Hun gidder ikke å jobbe selv og om han skulle få turistvisum så måtte noen stille økonomisk ansvarlig med inntekt over en viss grense. Han takket pent nei :snill:
Det enkleste og beste er å ringe strømselskapet og lage en avbetalingsplan. Det er ikke mange strømselskaper som lar økonomisk pressede småbarnsforeldre gå uten strøm når de kan betale litt.
Jeg vet om selskaper som lar folk etterbetale 300.- i måneden.
Jeg jobber selv i forsikringsbransjen og har kunder som betaler 150.- i måneden i en periode på to år, fordi de ikke har råd.
Nuff said- Dette handler ikke om alenemødre, asylsøkende enker eller djevelen og hans oldemor.
Jeg synes det virker litt rart å spørre om å låne penger av folk man ikke kjenner godt. Når det er sagt så har jeg en venninne som ganske ofte trenger å låne noen kroner av oss, og det låner jeg henne med glede. Hvis jeg uansett har pengene og jeg har råd til å avse dem i den tiden det tar før hun betaler, så er det vel ikke noe problem?
Jeg liker ikke å låne penger av noen selv, og gjør det bare i absolutt nødstilfeller, og da av nær familie. Dette fordi jeg ikke liker å skylde noen noe, og spesielt i svigerfamilien så blir det veldig oppstuss og mye snakk om hva pengene skal gå til og kommentarer om alt man bruker penger på i perioden før man har betalt tilbake hele beløpet.
Første og siste gang mannen spurte om å få låne 2000 kr. i noen dager fordi vi ikke kom oss inn i nettbanken pga. feil med sikkerhetskortet, så kom han tilbake med et budsjett som svigermor hadde satt opp til oss basert på våre inntekter og utgifter som mannen gladelig hadde delt med henne. :himle:
Jeg ble litt overrasket over at mange sier de ville lånt bort penger i en slik situasjon som dette. Jeg føler meg ofte dumsnill men selv jeg ville sagt nei til dette. Jeg ville blitt irritert over å bli spurt.
En venn i knipe er noe helt annet. Jeg er raus med penger, det handlier ikke om det. Men dette var jo en frekk forespørsel og jeg ville blitt irritert over at en bekjent i det hele tatt satte meg i en slik situasjon ved å spørre.
Man drar da vel ikke på sirkus om man er blakk, for crying out loud!
Man trenger ikke dra det så langt heller akkurat. Har man litt akkurat med penger, så har man heller ikke alltid råd til å skyve utgiftene foran seg, for det blir ofte ikke så veldig mye bedre om noen få månder. Så får man feks en veldig høy strømregning på et dumt tidspunkt, feks rett før jul (fordi prisene har skutt i været), så kan det hende man ikke kan løse det hele med å være kreativ, med mindre man har lyst til å leve på et eksistensminimum i jula, og droppe julegavene. Da biter man heller i det sure eplet, og hører med pappa.
Jeg gir egentlig beng i om noen ser ned på meg pga dette. Det sier mer om dem enn om meg, egentlig.
Ikke på en ettermiddag, gitt. Har jeg hørt. Og jo, de gjør gjerne det. Har jeg hørt.
Jeg er et kreativt menneske. Det er faen ikke alltid det hjelper.
Plutselig forsvinner skiltene på bilen - fordi årsavgiften er ikke betalt, og den er ikke EU-godkjent. Det trodde du den var. Kemneren står på døra og sier at du har to måneder igjen før du må ut av leiligheten. Barnehagen ringer og lurer på hvorfor du leverer barna når de strengt tatt ikke har plass igjen.
Ja, dette er ganske, eh, ville tilfeller - men de er fra virkeligheten. Og man kan sette seg og prøve å tenke så kreativt man bare klarer helt til hodet eksploderer eller man hopper ut fra nærmeste bro, eller man kan svelge stolthet og låne penger for å komme over kneika.
Og så kommer ei lita tuppe trippende og rynker på nesa. :flirer:
Igjen- jeg snakker ikke om ekstremtilfeller. Jeg vet hvor lang tid det tar før man mister en barnehageplass og jeg vet også hvor lang tid det tar før strømmen blir stengt. Det er ikke i "jeg låner en tusenlapp eller tre til neste måned" - klassen.
Uansett- det blir for dumt å holde på sånt, det er i grunn ganske kjedelig at det alltid trekkes frem de mest prekære tilfellene som finnes.
I kvinner vil forsørges-tråden tar det null komma niks før det er snakk om mødre som er hjemme med barn med spesielle behov.
I slanketråder sier det svuuusj og plutselig er det kun snakk om folk som har spist på seg 100 kilo på grunn av overgrep i barndommen.
I digress, la oss gå tilbake til kjerringa som lånte penger for å invitere med seg andres unger på sirkus! :hyper:
Jeg hadde syntes det var et veldig merkelig spørsmål, men hadde sikkert sagt ja. Mest fordi jeg hadde følt meg litt bondefanget av situasjonen, tror jeg.
Selvsagt kan det være situasjoner der man plutselig står i en knipe og det er praktisk å låne av noen andre. Jeg har opplevd å stå i butikken, ved kassa, uten pengebok, og fått tilbud om å låne penger av vedkommende i køen bak, som jeg kjente fra før (men på ingen måte godt nok til at jeg ville drømme om å be om å få låne penger i en annen situasjon). Nå bor vi like ved butikken, så jeg valgte å dra hjem etter pengeboken, men hadde det vært like før stengetid eller på andre siden av byen, hadde jeg definitivt takket ja til tilbudet.
En gang hadde jeg med en gruppe studenter på restaurant, i embeds medfør, og da jeg skulle betale så virket ikke kortet mitt(!). Det var utrolig pinlig, men det var ikke så mange andre alternativer enn å låne penger av to av dem. Selvsagt skulle jeg gjerne vært situasjonen foruten, men jeg overførte pengene fra konto samme kveld, så det var ikke egentlig så veldig dramatisk, og i ettertid ser jeg ikke at det var så mye annet jeg kunne gjøre heller. Jeg tror ikke omdømmet mitt fikk noen alvorlig knekk i ettertid akkurat.
Jeg syns det hørtes skikkelig rart ut. Jeg hadde sagt nei. Var det en god venn hadde jeg jo sagt ja, men ikke til bekjente.
Jeg liker ikke å låne penger, lånte en 100-lapp av en venninne når jeg mista kortet mitt og sambo var på reise, men ellers ikke. Hadde jeg stått i fare for å miste barnehageplassen hadde jeg nok likevel svelget stoltheten og spurt om hjelp - men fra familie, ikke venner. Men dersom en god venn hadde spurt om et lån hadde jeg sagt ja så sant jeg hadde råd til det.
Sirkusbillett koster vel litt? Så når du trekker det fra summen du muligens ikke får tilbake, er det ikke så ille uansett? Du oppførte deg pent og blir ikke blakk. Datteren din blir tatt med på sirkus. Det der hadde jeg ikke tenkt mye på. Men om du ikke får det resterende tilbake (sirkusbillett pluss godteri til forestillingen), låner man så klart ikke bort mer med den begrunnelsen.
Da oppfattet vi det helt forskjellig. Jeg trodde det opprinnelig var sånn at hun skulle betale for eget barn?
Uansett er det i min verden kjempefint å tilby seg å ta med andres unger på ting. Og ganske selvfølgelig at foreldrene betaler (i det minste tilbyr seg) for sine respektive.
Hadde blitt rimelig satt ut dersom naboen kom og ville ha med unga på sirkus og samtidig be meg forskuttere. Hadde vel bedt han ta seg en bolle, tenker jeg. Creepy nok at de er over på besøk i mine øyne...
Vi har lånt ut penger til venner som er i en midlertidig krise. Alle kan havne der tenker jeg. Eneste som er synd, eller synd og synd.... Uansett ene paret vi lånte ut en betydlig sum til har vi ikke kontakt med lenger og det skyldes nok muligens at de slet veldig med og betale tilbake lånet og syntes det var litt "lumpent" at vi ønsket de tilbake til avtalt tid. Det var her snakk om 40.000.- uken etter at pengene var på konto befant hele familien seg på ferietur, og jeg må vel innrømme at jeg syntes det var en litt annerledes bruk av pengene enn hva vi hadde forestilt oss, siden inkassobyråene nærmest hang på døra der... Så penger og personlige lån kan ødelegge fine vennskap, og det er jo synd, ihvertfall av og til :)
Jeg hadde følt meg totalt bondefanget. Og sikkert sagt ja med en ekkel bismak. Hva blir det neste, liksom. En merkelig forespørsel. Og dere som ville sagt nei - ville dere begrunnet det? Argumentet om at man ikke har råd - eller penger på konto akkurat nå, vil liksom falle på sin egen urimelighet i veldig mange tilfeller - det handler jo ikke om det!
Jeg låner gjerne ut penger og tar imot tilbud om lån på småbeløp dersom situasjonen tilsier at dette er enkleste løsning, og dersom det er snakk om folk jeg kjenner godt og omgås. Jeg ville slitt med å låne ut store summer, selv til nære venner. Ja, ikke at jeg har så store summer å låne bort heller.
Jeg hadde nok ikke følt at jeg måtte begrunne avslaget mitt så veldig, altså. Det er jo en frekk forespørsel i utgangspunktet (selv om damen har en liten hjerneskade) - så jeg ville sikkert sagt "Det har jeg ikke anledning til, dessverre".
Jeg hadde blitt paff og forundret, men hadde sikkert gjordt det samme som deg Stine-mor. Jeg hater å dra på slike "tilstelninger" så hadde blitt glad om noen orket å dra med et av mine barn på det. Men jeg ville aldri ha kunnet kommet i en slik situasjon selv, altså å be om å låne penger fra ganske periferie bekjentskaper. Ja jeg kunne nok plutselig kommet oppi en situasjon der jeg manglet penger, men hadde ikke planlagt sirkustur/kinotur eller lignende uten å ha dekning på kontoen.
Jeg ville ikke begrunnet hvorfor, jeg ville bare sagt "Nei, beklager, det kan jeg ikke" (litt pent innpakket "vil ikke") Hun som spurte om å få låne, begrunnet jo heller ikke "hvorfor".
Å være blakk er ingen sjelden ting for meg. Det kan skje like før lønning, så derfor har vi mastercard i bakhånd. Jeg må ha en plan B som det nevnes over her, spesielt når jeg har flere enn meg selv å ta hånd om. Men så klart, da vi var studenter uten barn så kunne jeg spurt min mor. Men ikke venner og bekjente.
Jeg hadde sagt nei. Vi har brent oss på å låne ut penger og gjør det ikke mer, uansett om det er snakk om 500 kr. Det er ikke beløpet det handler om, men det blir en ubehagelig situasjon når folk ikke betaler tilbake (og særlig når de lyver når de blir spurt om pengene og sier at de har de da betalt tilbake for leeenge siden??).
Oppdatering:
På torsdag hadde denne venninnen vært på besøk hos oss. Da mannen kjørte henne hjem, sa mor at hun hadde glemt å ta ut penger, men skulle sende de med jenta på skolen.
[font=Comic Sans MS][/font]
På fredag spilte jeg dum og sendte sms med hvordan vi skulle ordne med tilbakebetaling av pengene.
Ingen svar.
[font=Comic Sans MS][/font]
Så i dag sendte jeg sms til alle nummerene hun bruker, og fikk som svar om jeg kunne få de tilbake 20 september i steden?
Jeg svarte at gikk dessverre ikke, og at om jeg hadde visst at det var for så lang tid så hadde jeg ikke lånt ut.
[font=Comic Sans MS][/font]
Så da skal visst pengene komme med jenta i morgen. :skeptisk:
Det må da være mye enklere å bare overføre pengene til kontoen din? Jeg synes det er for mye penger å sende med et barn på skolen. Pengene kan f.eks. bli stjålet eller mistet. (Eller "stjålet".)
Det var ikke det jeg skrev da - jeg skrev lånt bort. Forøvrig har jeg lånt penger. Ikke fordi jeg har vært blakk, men fordi jeg har glemt av pengene mine hjemme (skjer overraskende ofte), ikke har småpenger etc etc. Jeg låner jo indirekte penger av folk de gangene de legger ut for billetter og sånn for meg - men det blir jo noe annet.
Mest sannsynlig hadde denne damen lovt sitt barn en tur på sirkus med venninne. Plutselig innser hun at hun ikke hadde penger nok likevel. Da er valget å låne noen kroner, eller å skuffe barna. I min verden hadde jeg da skuffet barna, men skjønner at ikke alle ville gjort det samme.
Åh, sånt er skikkelig kjipt. Den gode tingen er at hun nok ikke kommer til å spørre dere igjen. Hadde hun betalt tilbake umiddelbart, så kan det jo hende at hun hadde ønsket å låne av dere oftere.
Alltid i alle tilfeller om jeg låner bort eller har lånt av noen så går alt over nettbanken. Har opplevd den der før " skylder ikke du meg 100 kr for den inngangsbilletten den gangen? " Nei, det gjør jeg ikke.. sjekk nettbanken. ;)
Men nei, dette skjer ikke ofte. Og selv om jeg skulle finne på å låne penger av min mor/bror/vennine så går alt over banken.
Sa du at moren hadde en mindre hjerneskade? Hmmm.....Jeg hadde nok lånt henne pengene selv med risk om å miste de, kanskje hadde hun egentlig ikke råd til å ta med datteren på sirkus og dette var hennes måte å oppfylle barnets ønske.
Håper du får pengene tilbake, om ikke annet har du i hvert fall gledet ungene.
Spennende å se om du får penger, men jeg er dessverre ikke optimistisk.. Starter det med litt "styr" slik som nå så er det vanskelig. Dette er en person som er vant til å låne penger og har nok mange lån rundt omkring. Hun satser nok på å trenere saken til du ikke orker mer. :realist:
Hun har jo ikke det heller; det er den andre moren som har fått lov til å glede ungene. Selv har hun bare betalt for det.
Det hørtes kjipt ut, Stine-Mor. Ikke først og fremst på grunn av de 500 kr, som tross alt ikke er en formue for folk flest, men fordi slikt lager så veldig kjip stemning.
Ush, litt småkjip sak. :nemlig:
Jeg har aldri vært borti det egentlig, jeg har lånt bort penger, men det er til godt kjente. :jupp:
Man kan også (som 18 åring) ha behov for penger når man reiser på sjanse hjem fra NY, og så er det ingen ledige fly til Norge, kun til København. Og så er det visst Roskilde, og så må man bli på flyplassen i Køben i 24 timer, men uten særlig penger, for man var jo liksom på vei hjem. :flau: Da er det litt greit å møte mora til ei venninne, og få låne 200 kr sånn at man får kjøpt litt mat. :fnise:
Anyway.
Ift barnehagebetaling og sånn, så er det jo ikke sånn at man plutselig en dag nekter barna å gå i barnehage. Iallefall ikke her. Foreldrene får (flere) brev om advarsler, og jeg har personlig alltid ringt og tatt en prat med de foreldrene som står i risiko for å miste plassen for manglende betaling. :nemlig:
Blir spennende å se om du i det hele tatt får tilbake pengene. Jeg tviler litt. Og skulle du få dem så vil det ta tid tipper jeg. Jeg blir skikkelig overrasket om jenta di faktisk har de pengene med hjem fra skolen i dag. Tipper unnskyldningen er at hun ikke rakk minibanken eller at jenta hadde glemt dem hjemme. Og dagen etter er det en annen unnskyldning.
Jeg tror jeg hadde oppfattet dette som en såpass merkelig henvendelse fra en jeg ikke kjente noe særlig, at jeg bare hadde sagt nei, dessverre. At hun nå spør om å utsette tilbakebetalingen en hel måned gjør det jo enda mer tvilsomt. Sirkus er ikke noe man MÅ om man ikke har penger.
500 kroner hadde jeg glatt lånt ut. Det er ikke mer penger enn at det går greit om det ikke blir lånt tilbake, og så hadde jeg liksom gitt henne litt kred i utgangspunktet og så hadde jeg om det ikke var gitt tilbake hatt veldig god grunn til å slippe mer mas.
Men - man vet jo som regel i forkant at man trenger nytt sete eller vogn, og da mener jeg at da får man spare seg opp penger. (Altså, JEG mener at JEG ville gjort det) Jeg ville aldri spurt ei venninne om å låne penger til sånt, man da er du bare heldig som har ei venninne som vet om situasjonen deres og kan hjelpe dere.
Søstra mi (da etablert med tre barn) lånte 30 000 av meg for å kjøpe bil da jeg var 18. - så det finnes noen som låner til ganske så store ting altså.
(jeg fikk dog pengene tilbake - men ikke i en jafs - så det ble en dårlig deal for meg, rett og slett fordi 2500 i x antall måneder lettere forsvinner enn 30 000 plassert i banken - men jeg lærte, jeg lærte)
Pengene kom i dag! :sjokk: Jeg ble så overrasket at jeg måtte sjekke om lappen var ekte. :knegg:
Men dette gjør jeg ikke en gang til. Det blir rett og slett en litt for merkelig stemning.
Jeg var ikke avhengig av å få pengene tilbake, men jeg gir liksom ikke bare bort 500 kr heller.
Og de er ikke verre stilt enn at de rett før helgen kjøpte både sekk, trippel pennal og klær, så da går det mer på økonomistyring, vil jeg tro.
(Sikkert en grunn til at hun ikke har minibankkort. :nemlig: )
Så flott at det ordnet seg. Bra at du sa fra at det ikke var greit å vente, for da ville hun nok satset på at det hele bare gikk i glemmeboken! :dårlig erfaring:
Så bra at det ordnet seg.
Og i mellomtiden har vi lært alle mann/damer.
Jeg hadde nok blitt så satt ut at jeg også sikkert hadde sagt ja, men spørs om vi hadde takket ja til en sirkustur med dem senere...
godt du fikk igjen pengene dine. Og jeg blir stadig forundret over hvordan man da prioriterer. Man betaler vel gjelden din før man drar på shopping? ihvertfall den type shopping hun valgte.
