Inspirert av ulike videoer av damer i karuseller og som deltagere i ulike amerikanske TV-show.
Jeg legger merke til at brorparten hyler og skriker i fistel, men jeg skjønner liksom ikke poenget. Jeg blir helt tyst når jeg er i fritt fall, og konsenterer meg om å få pusten til å gå.
Javel så er jeg teit da! Skriker både her og der, jeg. Jeg liker egentlig å skrike også, synes det er litt ... befriende. Jeg liker å kjøre de råeste berg-og-dalbanene og jeg liker å stå utfor på ski, liker egentlig alt som gir meg sug i magen og lyst til å skrike. Jeg tenker nok at damer som ikke vil/tør skrike ikke har det så gøy som meg, at de er litt forknytte, stakkars. ;) Men jeg hoier ikke, altså. Hoiing er urteit.
Jeg kan finne på å slippe fra meg et hyl i type alt for fæle berg og dalbaner. -Men nå kjører jeg ikke slike, så da er det slutt på hylingen. Jeg hylte ikke da jeg var med på akrokjøring i seilfly (tror ikke jeg hylte i hvert fall), og jeg tror heller ikke jeg hylte da jeg var med på noe fritt fall-greier i tau. Men ekkelt var det. Jeg lager godt med lyd når jeg føder, men vil ikke kalle det hyling. Der er jeg heller en sopranvræler, synes jeg. Det var i hvert fall såpass mye at jordmora hysjet på meg. Kanskje hun trodde jeg hylte?:snurt:
Sånn amerikansk showfølehyling bedriver jeg heller ikke, altså.
Ja, jeg hyler når jeg klarer å lure meg selv opp i karuseller som jeg egentlig er livredd for, men som jeg tror jeg skal takle bedre enn jeg gjør. :o
Er faktisk livredd, så hylinga er en måte å ventilere litt redsel på. :sparke:
Var den tøffeste av alle på karuseller før, men må bare innse at jeg er blitt en pyse. I sommer kjørte jeg i en berg-og dalbane med 70 graders helling, og som kjørte i 80 km i timen, og det gjør jeg ALDRI mere! :nemlig:
Men ellers så hyler jeg lite. Eller, om noen skremmer meg med at jeg har en lauvmakk på skulderen eller faktisk har det, så kan jeg hyle litt, og sånne ting. :blush:
Fødsler er ingenting i forhold, der hverken hylte eller brølte jeg i hele tatt. :)
Nei, absolutt ikke. Det har mulig hendt vet et par, men svært få anledninger (fødsel ikke blant disse hylestundene), men 99 % av potensielle skrikesituasjoner holder jeg meg ganske så tyst.
I en semiskummel karusell kan jeg finne på å hyle, eller kanskje mer hvine litt av fryd. I en sykt skummel karusell puster jeg ikke, så hvining utgår i hvertfall.
Nå er det ytterst sjeldent jeg beveger meg i karuseller og berg- og dalbaner, men jeg kan huske jeg hylte første gangen jeg lot meg slippe ned i en sånn "fritt fall greie" på Tivoli i København. :sparke:
Men sånn ellers har jeg lite til overs for hyl og skrik, ja - syns det virker en smule hysterisk.
Jeg var en tur ute i nabolaget seint i gårkveld. Det var nærmere midnatt, og det var da et yrende liv både i og utenfor folks hjem. Folk satt ute på terrassen og slappet av, og koset seg i den flotte sommernatten (det var 19 varmegrader). Enkelte koste seg innendørs...det var lett å høre siden soveromsvinduene sto oppe. Kvinnfolka hyla og stønna (ja jeg hørte dette er par steder på min lille tur i nabolaget). Mennene hørte jeg ikke i det hele tatt, men de må vel ha vært der de også, tenker jeg. :D
Ja, nå så jeg at denne tråden handler om hyling og karuseller altså. Men jeg synes mine observasjone passer litt inn i tråden lell. Det er nok muligens sånn at det faktisk er kvinnfolka som hyler og skriker mest, uansett hva det gjelder.
Jeg er nok en hyler. Men jeg hyler da ikke sånn i hytt og gevær akkurat.
Jeg hyler når berg og dalbabeb har loop, jeg hyler også når jeg skvetter, mer roper kanskje. Og så hylte jeg eller det var vel et urhyl, da de dro lillesnupp ut med vakuum. Det var skikkelig vondt, og jeg føler meg ikke akkurat teit av den grunn. Når man har så vondt at de rundt ikke får kontakt med deg, og øynene ruller ukontrollert i øyehulen, ja da syns jeg man har lov til å hyle. Og banne litt til legen. :flau:
Sånn møtes på fest-hyling er litt teit da, og hyling som aldri stopper.
Jupp, jeg er nok teit. For jeg hyler om noen kiler meg, om jeg blir skikkelig vettaskremt eller om noen heller kaldt vann på meg. (det siste er nylig testet, til stor glede for resten av familien.)
Hyler ikke med vilje for å få oppmerksomhet, og hyler heller ikke "the american way".
Jeg irriterer meg over amerikansk hyling på film, men er nok litt redd for at jeg også hadde hylt dersom jeg hadde blitt overfalt med øks, eller sett en gal mann med forvridd ansikt utenfor dusjen.
Jeg kan nok ha en tendens til å hyle av og til. :wannabefjortis:
I grusomt skummel karusell situasjoner kan jeg skrike ja. Også når det var millimeter unna en fronkollisjon tidligere i sommer hylte jeg. Men jeg vil ikke si at jeg er en typisk hyledame.
Hva slags damer er det du henger med? :knegg: jeg har aldri opplevd noe slikt i virkeligheten, så jeg tviler på at man kan kalle det et kulturelt fenomen. De norske jentene jeg tok bussen med i stad, derimot ... :gal:
Jeg selv blir musestille og stiv av skrekk og kvalme i karuseller og berg og dalbaner, mens sønnen min hyler sv fryd.
Hvis jeg føler behov for å skrike og hyle, noe jeg vanligvis ikke gjør, så skriker og hyler jeg, uten å tenke på om noen skulle synes jeg er teit som gjør det. :nemlig:
Mht berg- og dalbaner så er jeg av typen som sitter og gjentar mantraet "hvorforgjørjegdettehvorforgjørjegdette" før Helvetet begynner, og så er jeg lakenhvit og taus av skrekk mens det står på. Jeg kommer egentlig ikke på særlig mange situasjoner hvor det ville være naturlig for meg å skrike. Men hvis jeg kommer i en slik situasjon, så gjør jeg det uten å skamme meg, gitt. :knegg:
Og så har jeg lært å sette pris på høylytte amerikanere som gir uttrykk for følelser. Det er bråkete, men koselig. Det er andre sider av USA jeg har mye mindre sansen for.
Jeg hyler i berg- og dalbaner, og jeg klarer søren ikke holde det inne uansett hvor jeg prøver. Når den intense kilefølelsen i magen blir for sterk så åpnes gapet og IiiiiiiiiIIiiiiiIiiiiii...
Jeg laget også en del lyd når jeg fødte, følte at det gav meg krefter. Mamma sa at hun ikke hadde skreket når hun fødte meg, så da måtte jeg også la være. Men det gav jeg beng i, hvis ikke man skal få lov å gi litt lyd fra seg når man skviser en nesten 4 kilos baby ut av en av de mer følsomme stedene på kroppen sin, når skal det da være akseptert å brøle, liksom?:o
Nei, jeg hyler ikke. Om jeg ved en feiltagelse skulle havne i en berg-og-dalbaneaktig ting, så blir jeg bare innesluttet og helt stille og lukker øynene og prøver å ikke dø.
Nja, sånne damer/jenter som hele tiden skal skrike bare for å skrike er teite. På kino og sånt, når man ser grøsser, feks. Jeg får helt fnatt. Først skriker de, så ler de seg ihjel og forstyrrer oss andre.
Men av og til, feks på sinnsyke berg- og dalbaner og sånt, er det jo ikke alltid så lett å la være. Noen ganger er jo skriking rent instinkt. Jeg har hylt en del i sånne karuseller, men ikke sånn at jeg tror det er irriterende for andre, og jeg har ikke hylt som en stukket gris, egentlig. Som regel klarer jeg ikke å skrike når jeg er i fritt fall, da er det mer sånn NNNGGGGG-lyder og latterkrampe.
:nemlig:
Jeg har brølt skikkelig til noen jeg ikke kjenner en gang i mitt liv, og det var til barnepleieren som deltok under fødsel med storebror. Hun var ...slem. :sparke:
Nei hun var vel ikke det - ville bare lage bedre passasje for storebror. Men fy f... det var vondt. Da klarte jeg ikke annet enn at jeg snudde meg, og brølte "ikke borti beina mine"!! :flau:
Ellers hyler jeg ikke. Det er teit.
Jeg holder meg langt unna karuseller, så akkurat der hyler jeg ikke. Det skal jeg ha. Men jeg kan finne på å hyle høyt om jeg blir skremt. Som da øynene mine/hjernen min spilte meg et puss og jeg trodde flyet jeg satt i var i ferd med å bli påkjørt av et annet fly. Det er ikke direkte kult å hyle ut at vi holder på å bli påkjørt, lizzm. :flau:
Jeg husker at jeg også gjorde det da jeg fikk en telefon om at mannen min var alvorlig skadd i en ulykke. Jeg ropte "nei" (i fistel) inn i telefonrøret mange ganger, så høyt jeg bare kunne. Jeg har for så vidt gjort det samme under fødsel også. Ikke som de der pressebrølene, men for å ... kanalisere ut smerten, kanskje? :vetikke: Så jeg er en hyler.
Jeg hyler til tider, senest for få minutter siden. Av et "flyvende stankelben" mellom meg og pcskjermen min.
Ikke fordi jeg er redd den, men jeg ehh, hvilket ord passer skriftlig? Jeg kjapp meg, som jeg sier, den overrasket/skremte meg med sin plutselige tilstedeværelse. Jeg kvapp, kanskje?
Da hyler jeg.
Men ikke i karuseller nei. (der besvimer jeg evt av ekstrem kvalme/svimmelhet/konsentrasjon om å ikke spy) Kanskje litt sånn "kiler i magen hvin" i berg og dalbaner, dog også da mest om det kommer overraskende på...
Tror ikke jeg er en hyler, men jeg har hylt i berg og dalbaner. Ungene har blitt store nok, men de må jo grøss og gru ha med en voksen enn så lenge. :/
Jeg også. Jeg hyler når jeg blir veldig redd. Men ikke på kino og slike banale ting. Det skjer vel heller når jeg er genuint redd, som hvis jeg tar ekstremt skumle berg-og-dalbaner, ved fødsel eller dersom jeg tror ungene mine er i fare (type: at de løper over veien), og lignende. Jeg ser ikke på det som barnslig, og blir litt sur over at folk sier det. Jeg tror ikke jeg hadde klart oom jeg hadde prøvd. Jeg tror det er et instinkt.
Jeg kan nok komme til å hyle hvis jeg blir overrasket av ei mus, f.eks. :sparke: Men under siste fødsel, f.eks., utstøtte jeg knapt et knyst. Jeg tror ikke jeg er noen utpreget hyle- og fnisedame, i alle fall.
...men jeg må tilstå at jeg skrek som bare F*** et øyeblikk da jeg nokså impulsivt ble "tvunget" opp i The Rocket Extreme Ride da vi var i Atlantic City i sommer!! :sparke:
Jeg er en hyler når det gjelder actionting i alle fall og når jeg føder. :humre: Men jeg hyler ikke akkurat hysterisk på noen måte og ikke så langvarig heller.