Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Ang barnefordelingssaken. Siden opprinnelige tråden kanskje er litt for farget av følelser, hva media vet, ikke vet og hva som ligger bak den aktuelle saken, så tenkte jeg at det kanskje kunne være greit å dra Smilefjes sitt spørsmål ut i en egen tråd:
Ja, hva gjør man? Hvorfor kan ikke politiet gripe inn mot den parten som bryter avtalene man har kommet frem til? Er ikke det et juridisk dokument man må forholde seg til på lik linje med andre juridiske dokumenter?
Som allium skriver, så er riktig vei å gå via rettsapparatet. Dette kan ta lang tid, men i ventetiden kan man kontakte rettsvesenet og få en såkalt midlertidig forføyning. Jeg vil tro dette er enklest å få til om det er tydelig at barnet har det dårlig hos den ene forelderen eller hvis barnet gir uttrykk for at det vil være hos en av foreldrene?
Når en konflikt mellom foreldre er så låst at man kommer til et punkt der mor, far, begge, eller andre familiemedlemmer/venner tyr til metoder som strider mot lov og rett og dette i høyeste grad involverer barna, burde barnas leveforhold være det som er i fokus, og jeg syns at i ekstreme tilfeller burde barnevernet gripe inn og ta hånd om barna til stabile løsninger er på plass.
Å leve i en slik konfliktsone mellom mor og far kan umulig være heldig.
Men det trenger jo absolutt ikke være det beste for barna. Jeg vet om foreldre som har hentet barna med makt, og det blir bare ikke rett! Selvsagt forutsatt at det ikke var umiddelbar fare for barnets liv og helse.
For ikke å snakke om at det gir dårlige signaler til rettsvesenet.
Jeg er fullstendig klar over at det ikke er rett, men om jeg mente at barna mine ikke hadde det bra, og samværsforelder rett og slett ikke ga dem tilbake til tross for at jeg hadde foreldreansvar så hadde jeg hentet dem. Det hadde ikke trengt å være umiddelbar fare en gang, jeg syns annen mishandling heller ikke er noe jeg greier å lene meg bakover og finne meg i at barnet mitt må gå igjennom.
Selvfølgelig ser jeg at det finnes gærne foreldre som mener akkurat det samme som meg, og i deres tilfelle er det ikke det beste for barna.
Så hvis foreldre blir enige på et meklingsmøte og signerer papirer sammen med med en mekler, så er dette bare en privat avtale? Og ingen juridiske regler gjelder?
Mens hvis man gjennom en rettsak får en dom som sier et eller annet og en av partene bryter denne, kan da politiet gripe inn?
Hvis jeg selger bilen min privat, så blir det jo bare skrevet en privat avtale. Om jeg i etterkant velger å stjele den tilbake, så kan jo politiet gripe inn.
.. jeg prøver bare å forstå lovverket på dette området her..
Hvis jeg hadde hatt en eks som hadde utøvd vold mot barna tidligere, hadde jeg ikke klart å sitte og vente på at rettsapparatet skulle gå sin gang for å få dem tilbake hvis jeg i utgangspunktet hadde foreldreretten. Da hadde jeg hentet dem tilbake til meg på et eller annet vis. Siden jeg verken er sterk eller skremmende og heller ikke har venner av det slaget, så hadde jeg forsøkt å hente dem på skolen eller noe sånt.
Litt begrepsoppklaring her: Vanligvis har begge foreldre "foreldreansvar". Den "daglige omsorgen", derimot, kan enten være delt (om foreldrene er enige om det), eller ligge hos den ene av foreldrene. Jeg antar at du kanskje mente "daglig omsorg"? Jeg tolker det i alle fall slik. (Såvidt jeg vet kan retten fremdeles ikke idømme daglig omsorg til begge, men det er mulig dette er endret i løpet av de siste årene.)
Og så vil jeg gjerne påpeke at det ikke bare er samværsforeldre som nekter å gi fra seg barna. Det skjer også med foreldre som har den daglige omsorgen. I så måte lurer jeg på om samværtforeldre stiller sterkere? Det gis litt inntrykk av det her, nemlig, så det er mulig jeg har gått glipp av noe?
Det må i tilfelle bli en avveiing du gjør, for det er ikke bra for barn å bli tvangshentet, og det er ikke bra for forholdet mellom mor og far at konfliktnivået eskalerer. I tillegg, selvsagt, til at det nå er du som havner i "gærne foreldre"-kategorien og plutselig har et forklaringsproblem. Men selvsagt - man gjør det man føler man må. Måtte ingen av oss havne i en slik vanskelig situasjon.
På dette området trengs det gjennomgang av lovreguleringene. Jeg har sjelden følt meg så maktesløs i yrkessammenheng som de gangene vi sto oppe i kaotiske barnefordelingssaker og saker som omhandlet vold/dårlig omsorg i samværshjem mens jeg jobbet i barnevernet. Disse sakene er en av grunnene til at jeg ikke jobber der lenger.
Hvis han hadde nektet å levere barna tilbake til meg, så kjenner jeg noen som kan skaffe meg sinte menn med balltre. Hvis godsnakk og trusler ikke hadde hjulpet, så er det slett ikke umulig at han hadde våknet opp til knuste kneskåler, en ananas opp i brunøyet og barnetomt hus.
Noe bør gjøres med lovverket her ja, ingen tvil:neiognei:
Sånn som jeg forstår det så vil en barnefordelingssak der det foreligger en dom og der samværet ikke blir overholdt ikke resultere i annet enn en tvangsbot.
Tror det blir praktisert sånn at når skaden på barnet ved å bli hentet ut regnes som større enn skaden ved å bli holdt igjen av den ene forelderen, gjør de ikke noe. Og for å vite noe om belastningen, må det være dokumentert på forhånd. Etter som barnevernet ikke går inn i samværshjem, vil det i praksis oftest være sånn at man står maktesløs og overlatt til seg selv. Ja?
Dette er en vanskelig og viktig problemstilling, og forferdelig trist i de tilfellene det gjelder. Slike kommentarer som dette synes jeg bare er utrolig lite konstruktive. Selv om jeg kan forestille meg den enorme frustrasjonen, angsten og sinnet en slik situasjon ville skape, så håper jeg at jeg likevel ikke ville tenke at fysisk vold mot noen kunne være konstruktivt, og særlig ikke mot mine barns far - de skal jo også leve med kunnskapen om en slik handling i ettertid.
Helt ærlig: Det vil være umulig å lovregulere avtaler mellom privatpersoner. De aller, aller fleste mennesker er OK. Noen er ikke det, og det er forferdelig synd, men jeg kan ikke tenke meg at det er mulig å lage et system som ikke blir lekk som en sil i praksis. Til og med helt åpenbare kriminelle handlinger mellom privatpersoner (eksempelvis vold, voldtekt, økonomisk svindel) er vanskelig per i dag.
Personlig ville jeg ha trodd at i barnefordelinssaker vil det være mer effektivt å gi videre fullmakter til feks barnevernet enn politiet.
Det er ikke en privat avtale hvem som har den daglige omsorgen for barna. Det er lovregulert, medmindre man har en privat avtale på delt omsorg. I alle andre tilfeller er det loven som sier hvem som har omsorgen. Den som har felles adresse med barna har også den daglige omsorgen. Man kan i dag dømme delt omsorg, men såvidt jeg vet er det ikke noen rettskraftig dom med slikt resultat enda - lovendringen er helt ny.
Det er med andre ord ingenting i veien for at politiet kan gripe inn og hente barn som ikke er levert tilbake etter samvær. Det er heller ikke slik at det trengs fremvises dokument på hvem som har omsorgen - det holder å sjekke barnets adresse i folkeregisteret. Er denne endret så må man sjekke om den som endret den hadde lov til dette. (Om denne ikke hadde felles adresse med barnet alene så hadde denne ikke lov til dette - alle foreldre med felles adresse med barnet må signere for at adresseendringen skal være gyldig.)
Politiet kan imidlertid ikke gripe inn for å hente barn som skal til samvær for slik å få gjennomført samværet. Begrunnelsen for dette er at samvær er en regelmessig hendelse og det å regelmessig hentes med tvang av politi vil bli en for stor belastning. Dermed kan samvær kun tvangsfullbyrdes gjennom bøter. Og for at samvær skal kunne tvangsfullbyrdes med bøter må det foreligge en dom på samværet. Det er også andre krav som må oppfylles før slike bøter kan gis selvom det foreligger en slik dom.
Det er altså repetisjonene som anses å være problemet med å hente med politi til samvær.
Og det er altså ikke noe juridisk i veien for at politiet kan bistå med å hente barn som urettmessig holdes tilbake fra omsorgshaver. Faktisk gjør politiet dette regelmessig i de tilfeller hvor barnevernet overtar omsorgen og den som har barnet hos seg nekter å gi det fra seg.
Når de nekter å hjelpe den forelderen som har den daglige omsorgen så er det rett og slett en vurdering de gjør - de tar konsekvent ikke i samværskonflikter og foreldrekonflikter. Dermed får man faktisk ikke hjelp dersom den ene forelderen bare tar seg til rette og ignorerer alle avtaler.
Man kan ta saken til en domstol og be om en midlertidig avgjørelse. Rettspraksis er ofte å se på status quo. Det er ikke såvidt jeg har skjønt vanlig at man flytter et barn som har vært en lang stund på ett sted i påvente av dom.
Og med det at barn som står i slike konflikter skal tas fra begge foreldre og ivaretas av barnevernet - mener du seriøst at om du har en eks som er sprø og ikke gir seg så skal du fratas barna dine? Det var en merkelig holdning.
Men hva slags endringer i systemet må til for ivareta barnas interesser da? Hørte nettopp på radioen at en-eller-annen-jeg-ikke-husker-navnet-på ønsker en egen rettsinstans for å behandle barnefordelings saker, fordi en vanlig dommer som oftest ikke har god nok kjennskap til slike saker og dømmer det han/hun ser som "rettferdig" ovenfor foreldrene.
Og hvordan håndterer man da jevnlige brudd på samværsavtaler, enten det nå skyldes at den ene parten ikke er helt god eller at den ene parten rett og slett kanskje bruker barna for å "hevne" seg på sin tidligere partner. Her finnes det vel like mange unntak som man har saker ..
Det er jo helt klart ikke enkelt for politiet å ta part i en slik sak og skulle gjentatte ganger gripe inn. Men noen må jo gripe inn? På en eller annen måte?
Jeg mener forøvrig at politiet skal pålegges å bistå med å få barn tilbakeført til den som har den daglige omsorgen også når denne rollen ivaretas av en forelder - ikke bare når det er barnevernet som er omsorgshavere.
Det skal ikke være slik at man skal profitere på å ta seg til rette eller at barn skal være rettsløse. Og det skal være slik at man løser konflikter i rettsvesenet - ikke ved selvtekt.
Og det skal definitivt være slik at når noen da begår selvtekt likevel så er det politiets oppgave å ordne opp. Det sier seg selv at når noen tar barnet ditt så blir du ganske desperat - og da bør du få hjelp.
Jeg vil sitere Esme på at det ikke blir over mitt døde, råtnende lik at jeg lar barna mine sitte igjen et sted uten hjelp om de føres bort fra meg. Skal noen frata meg barna mine så skal de få gjøre dette i en rettslig prosess.
Den eneste endringen man trenger i systemet er at politiet rett og slett håndhever loven. De kan bistå med å tilbakeføre urettmessig tilbakeholdte barn til foreldre slik de gjør til barnevern.
Noen må altså gå inn og gi politiet en prosedyre på å sjekke hvor barnet bor, om en evt adresseendring er lovlig gjennomført (signert av foreldre med felles adresse) og evt tilbakeføre barnet dersom det er urettmessig holdt tilbake. Skulle jo bare mangle også.
Det er samværet jeg mener er en privat avtale. Selv om man har daglig omsorg vil de fleste barn ha normalt samvær med den andre forelderen. Hvordan dette samværet gjøres har jo ikke politiet noen kjennskap til. Hvis jeg og mannen skilles, jeg har daglig omsorg for barna og han har de tre uker i sommerferien, og de ikke blir levert tilbake, hvordan skal da politiet vite at han ikke har fire ukers samvær i sommerferien? :confused:
Var den til meg? I og med at jeg tror jeg er den eneste som har nevnt barnevernet (husker ikke helt). Det jeg mente er at barnevernet kanskje burde få utvidete fullmakter, til å feks avgjøre ting som samvær ved uenighet.. Eksempelvis at det gjøres mulig å lage en form for "tinglyste" samværsavtaler som igjen politiet kunne forholde seg til. Eller at familiekontoret kunne ha gjort det.
Politiet kan jo vite at han ikke har fire ukers samvær ved at han har meldt adresseendring på barna og skrevet dem inn på skole for eksempel, slik det var i dette tilfellet. Ellers mener jeg at de må føre barna hjem og be samværsforelderen skaffe seg en samværsavtale.
Man kan få en forpliktende samværsavtale i et rettsforlik - det er ikke noen komplisert sak.
Har han meldt adresseendring, eller har han bare forsøkt å gjøre det? :confused: Det har jeg uansett rett og slett gått glipp av. Ut fra hva jeg har forstått er det er et lite helvete (beklager uttrykket) å melde adresseendring for barn som ikke står folkeregistrert på samme adresse som deg.
Dvs - det skal egentlig ikke skje. Det er den forelderen som er folkeregistrert på samme adresse som barnet som kan melde flytting for barnet, ingen andre. Og dette er folkeregisteret meget strenge på.
Om noen andre prøver å melde flytting, så vil man ta kontakt med den som barnet står folkeregistrert sammen med for å be denne om å samtykke.
Jeg vet ikke hva mannen i eksempelsaken faktisk har gjort, men slik det fremkommer i media så har han på en eller annen måte meldt adresseendring. Det er jo bare et skjema som skal fylles ut, jeg kan tenke meg flere måter å jukse på dette på. Men du har helt rett - han skal ikke ha fått gjennom å flytte barnas adresser. Dog ser det ut til at han har greid det. Og isåfall er det gjort en feil et sted. Om det er en feil ved ren svindel eller en systemfeil vet ikke jeg.
Jussen her er jeg helt blank på, men jeg mener at det er en forskjell på om man har en noenlunde normal samværsordning der begge foreldrene er ganske normale omsorgspersoner, men der den ene har hovedomsorg (heter det det?) og den andre annenhver helg og hver torsdag, for eksempel. Da må man anta at begge hjemmene anses som trygge nok for barn.
I det tilfellet syns jeg at å hente barna med politi er veldig dramatisk. Da blir det mer for å ivareta foreldrenes rettigheter (at forelderen med hovedomsorg har "rett" til å ha barnet mest) enn at barna ikke har det bra der de er. Da må det finnes en eller annan meklingsordning, bøter, eller lignende, for å løse opp i floken. Politi som siste instans.
Det er noe helt annet om den ene forelderen har bare samvært med tilsyn eller lignende. Da bør politiet involveres med en gang, og bør ha plikt til å hjelpe.
Hovedvanskeligheten ligger vel et sted i mellom: Vanlig samværsordning med konflikt. Hovedforelderen mener at ting ikke er bra under samvær og har kanskje startet en prosess for å få stanset samvær eller bare ha samvær under tilsyn, men dette er langt fra avgjort enda. Da sitter politiet skikkelig i klemma. Og foreldrene. Både den forelderen som ser seg pålagt å sende barna til en forelder de mener er skadelig, og en samværsforelder som blir nektet å se sine egne barn uten at noen rettsinstans enda har fått avgjort om h*n faktisk gjør noe galt under samvær.
Jeg vil si at dersom det er en normal samværsordning så betyr ikke det annet enn at det ikke har vært bestemt at det skal være noe annet.
Også vil jeg si at jeg mener nokså firkantet at det at den ene forelderen faktisk tar seg til rette på en slik måte fremfor å bruke rettsvesenet og gjennom dette hensynta barnas behov for å feks ikke være kidnappet eller shanghaiet - så har han eller hun gjennom denne handlingen vist seg ute av stand til å kalles helt normal.
Og til selve spørsmålet i overskriften: Om jeg var sikker på at barna mine ble utsatt for risiko under samvær, det være seg vold, seksuelt misbruk eller alvorlig rusproblematikk, så hadde jeg også tydd til selvtekt, om andre midler ikke hjalp (for eksempel hente på skolen). Jeg hadde også forventet å bli straffet for det i rettsystemet.
Det betyr at det er ganske mange der ute som har en normal samværsordning hvor ting virkelig ikke er på stell. Det at det ikke er gjennomført en rettssak og begrenset et samvær er ikke noe bevis på at ting er i orden.
Derimot vil jeg si at det å bare nekte å levere barnet etter samvær, melde det inn på en ny skole og ta seg grovt til rette uten å gå de rette veier er et ganske kraftig bevis på at ting slettes ikke er på stell.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
