Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Har vi misforstått mammarollen, bør vi gi oss selv litt mere slack eller har den dårlige samvittigheten faktisk en (god) funksjon.
Personlig er jeg utrolig glad for at Nylander finnes. Hun er en viktig årsak til at jeg holdt ut ammingen den første tiden (og gu' så praktisk det viste seg å være, ikke minst siden Snupp har vist seg å være melkeallergiker). Og jeg syns ikke bøkene hennes er en forherligelse av hvordan det er å verken bli eller være mor. Men det er det kanskje andre som syns?
Jeg provoseres derimot av kjendiser som tar lett på det å røyke og drikke under et svangerskap...
Jeg skjønner poenget med at man kanskje skal gi seg selv litt slack, men det får da være grenser. Eller?
Jeg har aldri hatt sansen for Anne Lindmo, og fikk det ikke av dette programmet heller. Nylander oppførte seg ufint syns jeg. Måten hennes å snakke til disse andre på minnet fælt om en stygg hersketeknikk "Men du må jo skjønne dette, lille venn", og budskapet hennes druknet dessverre i dette.
Jeg tror kanskje jeg også hadde blitt litt provosert hvis jeg hadde vært fødselslege og opplevde at to damer bare føyset av erfaringene mine. Hvilket er det jeg opplevde Lindmo og hun andre gjorde.
Jeg har ikke inntrykk av at gravide som er ute etter informasjon kun holder seg til Nylanders bok. Og å latterliggjøre åpningen av boken på den måten som Lindmo gjorde syns jeg satte tonen for resten av innslaget.
Jeg leste Nylander, og mye annet, og var innstilt på at det første møte med barnet mitt kunne bli både rart og underlig. Så jeg syns det er litt rart å basere hele sin oppfatning av hvordan en fødsel er på det første kapitelet i en bok...
Og så blir jeg griseprovosert av ufarliggjøringen av røyking og alkohol i svangerskapet. :gjentar i det uendelige:
Jeg synes at Lindmo og Vaagland virket ganske flåsete jeg. Men likevel så har de et poeng i det at gravide blir jo nedgravd i råd og litteratur og beskjed om hvordan alt skal være, og jeg husker at jeg reagerte på det selv.
De setter jo ting på spissen, men jeg er forsåvidt enig i at det må være lov å være fornøyd med jobben man gjør som forelder. Det er ikke grad av dårlig samvittighet som bestemmer hvor god forelder man er. (Jeg mener selvfølgelig ikke at det er greit med alkohol og sprit i svangerskapet.)
Gro Nylander har jeg enorm respekt for som fagperson, men sånn personlig så blir hun alt for urkvinne og klisjédame for meg.
Jeg fikk desverre ikke sett innslaget, ble veldig nysgjerrig nå.
Hvordan ufarliggjorde de alkohol og røyking under svangerskapet?
Uansett blir jeg litt matt av folk som på en nedlatende måte minner oss om alle som har det verre her i verden bare man ytrer noen frustrasjoner. Det er noe kvelende femtitallsk og jantelovaktig over det. "Du skal ikke tro DU har det vondt, nei se her. Han her har det myyyyye verre!"
Men de har jo rett i at vi har det bra på mange måter, det er bare ikke alltid det det handler om.
Du kan se innslaget på nett-tv (jeg har linket til det i det første innlegget mitt).
Det som nok provoserte meg mest var et intervju med Lindmo, som ble gjort i forbindelse med utgivelsen av boken, der hun uttrykte at det var lov å unne seg litt alkohol i løpet av svangerskapet, så lenge det var den beste champagnen. Og at hun syns det var litt vel hysterisk å ikke spise rakfisk. Og så snakket hun om bestemoren sin som røyket 20 røde Prince om dagen ”og det gikk jo helt fint”. Ja vel, hun må gjerne mene det og si det til sine venninner, men ikke i et intervju (mener jeg).
Jeg skjønner hva som menes med at Nylander er litt ”urkvinne”. Samtidig så tror jeg nok hun misforstås litt. Hun sier for eksempel at amming er best, og at man bør jobbe for å få det til (av diverse årsaker). Hun kommer med råd om hvordan man kan få det til. Men hun sier IKKE at det skal gå på bekostning av mor, eller at det skal gjøres for enhver pris. Et synspunkt som hun ofte tillegges. Hun beskriver det fine og det vare, men jeg har også hørt henne kritisert fordi hun beskriver de skumle tingene.
Hvis man ikke får til alt det som regnes som ”best”, så skjønner jeg at man kan bli sint på de som forteller hva som er best. Men samtidig så forandrer ikke det realiteten. Og innimellom må man bare innse at man ikke alltid får til å gjøre det som er best, og akseptere det. Men det er jo uansett bra å ha informasjon om hva man burde og ikke burde gjøre, så kan man i det minste ta kvalifiserte beslutninger. I den grad det er mulig.
Det er syns er så merkelig er holdningen disse to kvinnene tydeligvis hadde til det å få barn. Jeg har virkelig aldri hatt noen illusjoner, og ble overrasket over hvor hyggelig det faktisk var. Og hvor mye man faktisk tåler.
Vi kan takke kvinner som Nylander for at vi har gode foreldrepermisjonsordninger, for kunnskap om hva som er bra for barnet og for muligheten til å gjennomføre det som er bra for barnet. Men dagens unge foreldre har fortsatt en jobb å gjøre. Vi må få mannen mer på banen, ved å få mer permisjon øremerket pappa, ved at det er forventet og akseptabelt at mannen tar ut denne permisjonen og ved å innse at mamma og pappa er like viktige, samtidig som vi rent fysisk har forskjellige funksjoner den første tiden. For biologien kan vi ikke gjøre noe med. Og da syns jeg den behandlingen hun ofte får er direkte respektløs. Noe jeg også følte da Anne Lindmo satte i gang og gjenfortalte fra ”Mamma for første gang” på en ekkel og litt pinlig måte.
Litt på siden i denne diskusjonen kanskje, men jeg vil bare legge ut en link til de som er interesserte. Der kan dere lese om hvordan det var å føde fram til på 70-80-tallet. Neste gang noen kritiserer Nylander og hennes like, husk på at det er disse kvinnene som gjør at vi ikke har det slik i dag også! Jeg er dem evig takknemlig for det de har gjort for kvinnens stilling i samfunnet!
Det var en merkelig opplevelse å se de tre damene på tv hos Skavland. Dr. Nylander gikk i forsvar, som hun meget vel hadde rett i å gjøre etter min mening, men i en noe uheldig form. Dette fordi hun nok ble oppfattet som nedlatende. Det kan hun aldri tillate seg. Ikke under noen omstendigheter.
Disse to andre damene hadde et godt poeng slik jeg ser det. Nemlig at man ikke nødvendigvis er en så meget bedre mor om man strever med dårlig samvittighet hele tiden som skapes når vi nå kan lese oss til hvordan ting skal og bør være...Det er et godt poeng. MEN når de samtidig tillater seg å si at det er greit om man røyker og drikker alkohol under svangerskapet, så blir jeg helt matt...:dåne: Vi er jo tross alt kommet n o e lenger i dag og det kan aldri bli galt å tilegne seg mer kunnskap! Vi har tilgang på mye mer kunnskap enn våre mødre og våre bestemødre hadde. Dette må vi bruke på en fornuftig måte.
Så var det å finne balansegangen da...Det er jo der kunsten ligger.
Jeg syns Nylander oppførte seg på en helt fin måte. De to tuppene hadde godt av å bli satt litt på plass av en person med masse livserfaring og yrkesarfaring på akkurat dette området. Tuppene prøvde å være kule, slik jeg oppfattet dem, men det gikk bare på bekostning av dem selv og barna deres.
Dessuten så tror jeg ikke at Nylander oppførte seg ufint eller på noen bestemt måte mot disse to, hun var seg selv, slik jeg oppfattet det i alle fall. Jeg opplevde henne ikke som nedlatende. Det er godt mulig enkelte misliker måten hun framstår på, når de ikke kjenner henne og helt vet hva hun står for.
Javel.
Men når jeg (og fler) oppfattet henne som nedlatende, så druknet budskapet hennes, og det er hun absolutt ikke tjent med. Når hun er på tv må hun huske at mange ser dette og at måten hun da oppfører seg vil påvirke folks syn på det hun sier. Dessverre.
Jeg vet at det er mange som misliker henne og oppfatter henne som nedlatende. Det er veldig synd. De går glipp av mye kunnskap og kloke innspill på den måten. Selv oppfatter jeg Nylander bare som en varm, dyktig og meget kunnskapsrik person, som tør å være seg selv og stå for det hun mener selv om hun ofte kritiseres.
Jeg syns også at måten hun svarte på var helt på sin plass. Og jeg er normalt en person som ikke har veldig sansen for ”hersketeknikk”. Jeg oppfattet henne mer som oppgitt enn som nedlatende.
Jeg er enig i at man ikke skal ha dårlig samvittighet for alt. Men den dårlige samvittigheten har også en funksjon – den forteller oss når noe vi gjør eller har lyst til å gjøre ikke nødvendigvis er det som er lurt å gjøre. Og da må man enten ha litt dårlig samvittighet for at man gjør noe man ikke bør gjøre, eller velge bort det som gir den dårlige samvittigheten.
Nå er jo ikke dette noe som alltid gjelder. Har man prøvd, så skal man ikke ha dårlig samvittighet for at man ikke får det til. Og man trenger heller ikke ha dårlig samvittighet for at man også trenger å dekke egne behov. Men samtidig så lever vi i et samfunn som i veldig stor grad er opptatt av å dekke egne behov. Og nettopp derfor burde vi være flinke til å følge magefølelsen og fornuften uten at det tar overhånd. Det er en vanskelig balansegang, som jeg mener de to damene ikke er gode talspersoner for.
Jeg har faktisk diskutert dette innslaget IRL og opplever at de som har lest bøkene hennes grundig (også de som har innsigelser) hadde et positivt inntrykk av Nylander og så på de andre to som noen fjåser.
Jeg er, som ElinM, evig takknemlig for at kvinner som henne kjempet for retten til ett års foreldrepermisjon. Det er det ikke mange andre land i verden som har. Og det tror jeg det er alt for mange som glemmer.
Jeg er, som sagt, enig i budskapet og er også takknemlig for det kvinner som henne har gjort. Allikevel syns jeg det er trist at hun hadde en sånn (tilsynelatende?) nedlatende holdning, for det påvirker folks syn på det hun står for.
Det er mange som ikke har lest bøkene hennes og om disse fikk negativt inntrykk av henne her så kommer de nok ikke til å lese dem heller.
Jeg syns ikke de andre damene gjorde nor godt inntrykk heller altså. Debatten ble egentlig bare dum og pinlig.
Äsj, dette innslaget fikk jeg ikke med meg. Får ta en titt på nett-TV ved leilighet! Jeg har ikke lest mamma-bökene til Nylander, men synes faktisk boka om svangerskapet ikke var så aller verst (til tross for advarsler på forhånd). Når det gjelder boka til Lindmo & co, har jeg bare lest forhåndsomtalen og bestemte meg for å skygge unna på bakgrunn av den. Jeg har ikke sans for at mödre beskrives som "bedre mennesker" enn andre, om det er aldri så humoristisk ment.
Nå har jeg sett innslaget og synes ikke det var så verst, i grunnen. Lindmo og Vaagland spiller jo på overdrivelser for å väre morsomme - om de lykkes, er en annen sak. Det går kanskje litt langt når Lindmo vektlegger den storröykende bestemora som hun gjör? Jeg synes ikke Nylander var så nedlatende, og hun hadde flere fornuftige synspunkter enn jeg hadde ventet. Jeg står sjöl midt i spedbarnsperioden med mitt förste barn og ser veldig tydelig dette med at det forelöpig faktisk er jeg som må ta hoveddelen av ansvaret for jenta på 4 måneder. Jeg har en mann som generelt er veldig flink og stöttende, men i denne perioden kommer han litt til kort.
Nå har jeg sett deler av innslaget på nett og Nylander fremsto som nedlatende. Hun snakket til dem som om de var seksåringer. Så fremsto de riktignok litt som verdensvante seksåringer, men allikevel.
Det som irriterer meg er at Vaagland og Lindmo er oppgående feminister begge to, men humoren deres gikk litt på "Åh, jeg er så frigjort at jeg har i grunn aldri engang likt barn og hvertfall ikke giddet å finne ut noe om det å ha barn før jeg fikk dem". Og det gjorde at de fremsto som litt teite tenåringsjenter som tror de kan alt. Og ikke som de oppegående damene jeg vet de er. Og ingen spesielt bra forbilder for damer generelt heller.
Det er veldig rart med Gro Nylander. Jeg kjøpte den gravideboka hennes når jeg var gravid og sambo beordret meg til å legge den bort etter en uke. Da hadde jeg grått meg i søvn hver kveld siden hun beskrev virkelig alt som kunne gå galt. Jeg fikk et ganske dårlig forhold til henne, og syntes hun var dum. Men nå i ettertid; etter fødsel, etter barseltid og etter amming har hun fått en voksende stjerne hos meg, og veldig mye av min uvilje grunnet i hvordan jeg trodde hun var, ikke hvordan hun faktisk er.
Men hun er ingen dyktig forfatter og bøkene hennes er skrevet ganske dårlig. Kanskje hun burde gå sammen med Helle Vågland og Anne Lindmo og skrive en knakandes god mamma-bok?
Som mor til et barn med spesielle behov må jeg si meg hjertens enig med disse to damene, som jeg også kjenner;
"Nesten skammelig å klage over 2 friske barn som løper rundt 21.02.07 20:24 av Kikki36;
men og ganske latterlig. For klart at den brede hop av foreldre må få lov til å klage, over sitt hektiske liv med å holde alt perfekt. Er virkelig lykken en flott karriere, en jobb med topplønn og mulighet for selvutvikling, og masse tid til kafébesøk og shopping, mens man diskuterer slanking, kropp og mote?Noen må jo fortelle disse forfatterkjendisene, at livet er ikke slik som på forsiden av de glossede ukebladene.Jeg blir provosert på alle foreldres vegne, som har mer mellom ørene , enn disse 2 damene.Selv er jeg i full jobb og enslig mamma til et barn med autismediagnose.Det aner meg, at 1 døgn i mine sko, hadde fått disse damene dåneferdige av utslitthet, og krevd at mannen, foreldrene og svigerforeldrene passet hjemmet i 3 mnd, mens de tok en storbyferie for å lade batteriene.Man får bare håpe at damene blir voksne en gang, og dermed lærer seg til å glede seg over sine barn og hverdagen.Lykken er nemlig 2 barneøyne i tindrende begeistring over livet, og ikke den nyeste bilen, det største huset, og at man har klart å beholde midjen etter fødselen."
Og av Schnuppa1;
"Men tenk litt etter: Man har alt det du skriver, vellykketheten, full jobb, flere unger, veltilpassede barn, og en ektefelle som er flink til å hjelpe hjemme. OG SÅ kommer det multihandicappede barnet, som trenger oppfølging 24 timer i døgnet. Som kan få komplikasjoner når tid som helst, som truer med å ta livet av det. Dette skal du da leve med 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 52 uker i året. Og på ubestemt tid....
Foreldre med funksjonshemmede barn sliter virkelig! Og vi elsker barna våre like mye som alle andre mødre. Men vi er reflekterte nok til å se hvilken velsignelse det er hver gang et 100% friskt barn plopper ut.
Selvfølgelig forandres livet når man får barn, man trenger ikke høy utdannelse eller IQ over 120 for å skjønne det. Fokuset endrer seg, man er ikke lenger bare elskerinne/fristerinne, kjæreste, kone, søster, datter, karrierekvinne, venninne. Man er MOR!
Og den rollen er den største rollen man noen gang får spille og den varer til den dagen man dør, og betydningen av den innsatsen vi gjør vil fortsette i generasjoner. (En dårlig foreldre kan ødelegge livet til barn/voksne i flere generasjonsledd)
Dersom min mor hadde skrevet en slik bok, ville jeg følt meg uønsket. For jeg kom jo bare å ødela livet deres. Det er DET budskapet jeg sitter igjen med: De har ofret livet og lykken for å sette barn til verden. Stakkars barn!"
Man også snu det rundt og si at det er Nylanders egen skyld at mange går glipp av budskapet. Jeg mener det er avsenders ansvar å bli oppfattet riktig, og å snakke til voksne mennesker med nutteputte-stemme er ikke et veldig heldig virkemiddel.
Jeg er helt på linje med Gaia og ElinM her. Jeg oppfattet ikke Gro Nylander som spesielt nedlatende, men hadde hun vært det hadde det vært med all mulig god grunn med tanke på at hun snakket til to fjoller. Jada, jeg vet at de greier å fremstå som litt mer modne og reflekterte i andre sammenhenger, men det var jammen sider de valgte å ikke vise frem hos Skavlan.
Det er en fornærmelse mot en dyktig fagperson som GN å dra henne inn i et studio for å skulle diskutere med to så flåsete, kunnskapsløse trettiårsfjortiser som de to der.
De oppførte seg jo som to veslevoksne 6-åringer!:nemlig:
Skjønner godt at Nylander ble både oppgitt og provosert over måten de harselerer med graviditet, amming og barseltid. Det kan, etter min mening, aldri bli ok å gi seg selv "slakk" på en måte som kan skade et barn, om det er i mors liv eller ikke.
Gro Nylander har gjort en fantastisk jobb for norske kvinner OG barn, og jeg gremmes over at råd og anbefalinger til en dyktig fagperson blir latterliggjort i beste sendetid. Nylander har aldri kalt mødre som ikke ammer for annenrangs mødre, det er det endel mødre selv som gjør. Hun sier hva som er det beste for barnet, og at man bør etterstrebe det etter beste evne.
Det er jo strålende at to B-kjendiser legitimerer røyking og drikking i svangerskapet slik at ingen får dårlig samvittighet ...:rolleyes:
Jeg er helt enig med deg Canisa, men jeg vil lese boken før jeg uttaler meg altfor bastant. Jeg tror ingen av dem prøvde å legitimere røyking under svangerskap, det var ikke slik jeg oppfattet kommentaren om bestemoren. Jeg tror faktisk begge to er knakende gode mødre, men de gjorde virkelig ingen god profil på Skavlan. Det hadde allikevel ingeting med deres evner som mor å gjøre, men dårlig humorvalg. Og det irriterer meg, at voksne damer skal gjøre seg dummere enn de er, for komisk effekt. Som feminister burde de vite bedre.
For det første: Det provoserer meg egentlig litt at man skal gjøre dette til en elendighetskonkurranse. "Tenk på de stakkars barna i Afrika", liksom. Som mor til et funksjonshemmet barn synes jeg det er skikkelig teit. Urteit.
Om barnelegens utspill:
Hun står frem som barnelege og slenger dritt om andre som MØDRE. Det helt uten å engang ha åpnet boka hun kritiserer dem for.
Hun er slett ikke alene om å ha sett de som har det verre. Jeg kunne jo også trukket paraleller fra de som er på barsel på vanlig vis og de jeg har møtt gjennom jobb på nyfødtintensiven. Barselkvinner som f.eks. har født prematurt eller som har fått barn med store misdannelser.
Men de har også noe til felles med de fleste andre mødre. De har kanskje også revnet og sliter med hormoner som raser. Og vet du; jeg synes at også de må få lov til å klage over "bagateller" selv om de av alle vet at det finnes verre ting.
Jeg har også et funksjonshemmet barn. Kanskje ikke ekstremvarianten (dvs; det dukker visst stadig opp noe nytt, så nå vet jeg snart ikke helt), men nok til at jeg kan relatere til noe av det med både sorg og psykisk smerte. Dette ekskluderer meg ikke fra fellesskapet med andre mødre. Jeg vil alltid ha mye mer til felles med andre mødre enn det er ulikheter. Heldigvis.
Faktisk vet jeg om flere barselkvinner som føler skyld og skam for at de "klager" over vonde sting og såre underliv midt i elendigheten med et barn som ingen vet hvordan det vil gå med. Men deres "bagateller" trenger rom de også. I noen tilfeller kan det å gripe fatt i "bagatellene" og prate om det gi noe av det fellesskapet de kanskje føler seg utenfor. For det er også sårt og ensomt. Kanskje er "bagatellene" mer konkret, håndfast og overvinnelig å fokusere på.
Tror man virkelig at folk som sliter med alvorlige problemer aldri noensinne synes "bagatellene" er kjipe?
Jeg er forøvrig ganske så enig i det de sier lenger opp også.
En krampeklønete opptreden på Skavlan er da for svingende ikke nok til å avgjøre at boken (som få har lest) er teit. Det er ikke alltid at det er de som klarer å holde hodet kaldt og ikke drite seg ut som skriver de beste bøkene.
Jeg synes det er synd at folk med funksjonshemmede barn faller for dette forsøket i å gjøre det til en lidelseskonkurranse og sender inn sine bidrag i debatten mens de tror at de har blitt tråkket på. Bare fordi en barnelege som heller ikke har lest boken forteller dem det.
Nylander gikk på medisin samtidig som hun hadde eneansvar for fire barn (tror jeg) og så gikk hun videre og spesialiserte seg i en kirurgisk disiplin (som jo gynekologi er) på en tid hvor det var få som gjorde det og storetøffegutta regjerte. Selv om det ikke utelukker at man kan være snill, så er hun nok hard som flint.
kie; :tilber: Jeg er helt og holdent enig med deg. Dette med "elendighetskonkurrane" var også noe som slo meg da jeg leste innlegget til denne barnelegen.
Jeg er enig, det blir litt mye klisjéer og søtsnakk. Og jeg aner ikke hvorfor hun snakker sånn. Mannlige kolleger tilter jo med det samme man hever stemmen pittelitt, så det er kanskje yrkesskade? Eller generasjonsgreie? Uansett, så tror jeg kvinner i vår generasjon oftere reagerer på dette enn hva man gjorde før.
Nå fikk jeg endelig sett innslaget, og jeg syns ikke Nylander var så nedlatende. Jeg ser også forbi den sukkersøte stemmen, og syns det hun sier er veldig fornuftig. Jeg sliter mer med tullpratet til Lindmo om at ungen ser ut som en stek og alt det vaset om å tørke grøt og gulp. Ikke så veldig nytt og spennende. De har også gjort veldig dårlig research når de hevder at alt som er skrevet om det å få barn har et rosa skjær og er så veldig nært og idyllisk. Jeg har ihvertfall lest mye som ikke er sånn i det hele tatt, og som Nylander også sa, hvis de hadde lest mer enn det første kapittelet i boken henens så hadde de fått med seg at det gikk an å revne under en fødsel.
Forøvrig synes jeg det er helt ok å klage. Alle har sine opplevelser og oppfatninger og disse er like reelle for den enkelte uansett om det i det store perspektivet er noen som har det verre.
Jeg har forøvrig lest flere bøker som omhandler mye mer enn det rosenrøde ved det å få barn ...
Jeg syntes faktisk de aller færresten beskrev det særlig rosenrødt, og spesielt ikke Nylanders bøker.
Det irriterte meg grenseløst at det ikke fantes gode humorbøker om det å bli mamma, bare det å bli pappa. Jeg fant en ganske OK amerikansk, men alt er ikke akkurat overførbart til norske forhold.
Jeg leste for mye "mamma for første gang" når jeg var gravid, og trodde fullt og fast av babyen ville åle seg frem til puppen på egen hånd når den ble lagt på magen min rett etter fødsel. Men det skjedde jo ikke. Det var rart.
Synes jeg fikk et altfor glorifisert bilde av da poden skulle til verden av den boken der.
Jeg trodde jo fullt og fast på at det var sånn det var, hun skrev så overbevisende og rørende. Naive meg. Og jeg så ikke behov for å kjøpe flere bøker.
Jeg gikk glipp av skavlan og så det heller ikke på nett tv, men det høres ut som om de to forfatterne har sagt noe jeg kan være enig i.
Ja, nettopp.
Og det er der jeg mener det blir feil å skulle dra sammenligninger og så utifra det formane om at noen burde holde kjeft.
Det må da være lov å beskrive (kanskje humoristisk også) om vanlige barselerfaringer uten å dermed få kjeft fordi andre har det verre.
Eksempel:
Jeg synes man godt kan få skrive en morsom "klagetekst" om det å åpne en boks makrell i tomat uten å få høre skingrestemmer som påpeker hvor priviligert man er som i det hele tatt har mat. Og tenk på alle de som IKKE har mat. osv.
Jeg tror virkelig ikke boken er ment som en fornærmelse til foreldre med funksjonshemmede barn. Og jeg synes det bør være rom for å skrive om det vanlige og "bagatellmessige" også. Uten at en haug med folk skal hysje det ned for "man skal jo ikke klage".
Jeg har tenkt mye av det samme som kie sier her, etter å ha lest hele debatten som raste på aftenposten. De som var mest indignerte var gjerne damer en generasjon over oss. Satt igjen med følelsen at man ikke skal få lov til å klage over noe som helst før nøden er stor. Dette har jo vår generasjon fått høre fra den kanten i 40 år (jmf sultende barn i Afrika), og jeg er grundig lei! Bare fordi de aldri har lært å uttrykke følelsene sine og sette ord på hvordan de har, så skal ikke vi få lov? Jeg synes de svare veldig godt da de sa som så at de ikke henvendte seg til disse eldre damene da de skrev boka, de henvendte seg til sin egen generasjon.
Jeg har sansen for både de to uskjelte og Nylander, men rolleblandingen mor-lege ble her litt klønete. Jeg leste også Nylanders bok da jeg gikk gravid, og det er klart den er bra men den er skrevet fra en leges perspektiv. En tydelig engasjert og dyktig lege riktignok, men det man ofte glemmer er alle de som aldri trengte noen lege i løpet av sin graviditet, fødsel og barseltid. Alle de som det gikk helt greit med. Men de er jo såklart ikke en del av legenes hverdag. Derfor blir legens syn på virkeligheten litt skjevt. Jeg blir dessuten provosert av at disse eldre damene våger å skjelle ut forfatterne uten engang å ha lest boka.
Jeg synes det er befriende at vi i vår tid har lov til å sette ord på små frustrasjoner i hverdagen og synes disse gamle damene kunne holde seg for gode til å dømme så hardt.
Jeg har ikke lest hele debatten på Aftenposten, bare det hun legen skrev.
Selvfølgelig er det lov å klage over ting selv om man ikke sitter i Afrika med fjorten funksjonshemmede barn. Jeg har ikke lest boka, så jeg snakket bare om inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest en artikkel om den og de to forfatterne + sett dem på tv.
Jeg så Skavlan og jeg leste papirutgaven av Aftenposten:
Ureflekterte og patetiske mødre
Det var et pinlig skue. Man rødmet og grøsset og hadde mest lyst til å skru av TV'en. Igjen har Fredrik Skavlan brukt sitt program til å la venner og kolleger i NRK lansere sine "bidrag" til Kultur-Norge.
Av Ingvild Heier, barnelege
Denne gangen var det journalistene Helle Vaagland og Anne Lindmo som hadde noe på hjertet. De er blitt mammaer og må ta ansvar. Dette har de funnet så sensasjonelt og omveltende at de syntes det måtte meddeles oss andre i bokform.
Dette er godt voksne damer, i stabile parforhold med politisk korrekte menn som tar bleieskift, de er velutdannede, artikulerte, i attraktive og høytlønte jobber, småkjendiser allerede - og ufattelig ureflekterte og navlebeskuende. Denne generasjonen har allerede utgitt flere bøker om hvilket traume det er å bli foreldre, og det har vært like pinlig hver gang. Vi er den mest privilegerte generasjonen verden har sett. Vi har absolutt alt: Enorm velstand, kvinnefrigjøring, bleieskiftende pappaer, utdannelse, valgmuligheter, husholdningsmaskiner, biler, betalt omsorgspermisjon, besteforeldre med AFP og god helse osv. osv. Barna til forfatterne er etter hva jeg kan forstå dessuten friske, ingen har misdannelser, hjerneskade, leukemi eller andre alvorlige sykdommer som kan ramme barn.
I min jobb som barnelege møter jeg daglig mødre som har reelle utfordringer. Jeg møter mødre med multihandicappede barn som må passes 24 timer i døgnet og som bruker 2 timer på et måltid, som har epileptiske anfall og pusteproblemer. Jeg møter mødre med kreftsyke barn som må gjennom lang, smertefull og risikabel behandling. Jeg møter enslige mødre fra Somalia som har syv barn, bor på to rom og selvsagt ikke har bil. Tenk dere hvordan det er der i huset når omgangssyken herjer.
Hverdagsheltene finnes der ute. Vaagland og Lindmo er ikke blant dem. At NRK lar disse personene presentere sitt ureflekterte og patetiske budskap i beste sendetid, er pinlig for Norge som samfunn.
Jeg kunne ikke vært mer enig i dette som skrives her. Synes vi har det bra og de fleste av oss er rett og slett bortskjemte, i alle fall hvis man setter dette i perspektiv til alternativer og resten av verden. Jeg ble faktisk flau av å høre hvordan de "sutret" over hvor vanskelig alt skal være.Vet jeg går i mot strømmen her nå, men jeg fikk en flau smak i munnen av å høre på disse flåsete jentene.:sparke:
