Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Sitat fra artikkelen: Trist, mener forsker Nina Amble ved Arbeidsforskningsinstituttet (Afi). Hun tror kvinner som lar seg forsørge av mennene sine vil angre på det i etterkant.
I stedet for å trekke seg tilbake og kapitulere bør de organisere arbeidet sitt slik at det blir enklere å kombinere begge deler. Når de velger å hoppe av karrieren og prioritere familien, har de på mange måter satt seg selv på sidelinja. De risikerer både å bli kjedeligere diskusjonspartnere for mennene sine og å sette seg selv på sporet til skilsmisse og en karriere som minstepensjonister, sier hun.
Det er en måte å se det på, og hun har rett, men samtidig tror jeg mange foreldre ser hva det koster at begge er i full jobb. Det er ikke lett å få tilrettelagt arbeidet slik at en kan kombinere begge deler slik forskeren her mener.
Jeg skjønner ikke noe av nettverket mitt altså, jeg tror ikke jeg kjenner en eneste venninne som helst vil bli forsørget. De jeg kjenner er derimot svært bevisste på at de skal tjene sine egne penger og dermed kunne stå på egne bein hvis ekteskapet ryker f.eks.
Jeg kjenner også at jeg er bittelitt lei av at dette med deltidsjobbing blir et spørsmål om likestilling. For mange familier blir det en avveining når det er snakk om å jobbe redusert, for hvilke det har minst å si i negativ retning på jobb etc. Jeg jobber 80% fordi jeg vil ha bedre tid til barna - ikke fordi jeg vil at mannen skal dra inn pengene mens jeg ligger på sofaen. :knegg: For meg betyr ikke karriere så mye at jeg er villig til å klatre høyt og så gå glipp av tid med barna mens de bor hjemme. Det kan jeg gjøre hvis jeg orker når de har flyttet. (men da vil jeg sikkert heller prioritere tid i en seilbåt på de sju hav).
Nina Amble mener damer som prioriterer ungene en periode i livet lettere blir kjedelige, minstepensjonister og skilt. Hun om det. Vi har det bra i Norge. Mange av oss har friheten til å velge å jobbe mindre en periode. Passe arrogant å gå ut fra at de som velger det ikke er ressurssterke nok til å vurdere sin egen situasjon. :rolleyes:
Jeg har (etter attenhundre innlegg i den andre tråden) landet på at om man kan forsørge seg selv så får man jobbe så mye eller lite man føler er rett for egen del. Men jeg mener at man skal forsørge seg. Jeg mener det er viktig for samfunnet vårt at det ikke er noen sedvane at kvinner ikke kan det, og at det altså er kvinner som ikke kan det.
Crikey hvor føkkings lei jeg er av akkurat denne diskusjonen.
Jeg kan ta en oppsummering litt lett plukket fra alle argumenter som pleier å komme sånn at alle kan slippe (og skriver det alle mener sånn egentlig)
Spørsmål:
*Er det sant at kvinner vil la seg forsørge?
Svar:
*Hvaføkk er greia med de late damene som ikke gidder å jobbe?
*Ja men jeg er glad i barna mine! Jeg velger helt fritt! Jeg er helt upåvirket fra samfunnet ellers! Nå blir jeg så sint at jeg tar på meg IJ-støvlene mine og går meg en tur.
*Hva, mener du at vi som jobber fullt ikke er glad i barna våre?
*Det er fint at det er forskjell på menn og kvinner! Jeg er kvinne og jeg er stolt av det!
*Kvinner må slutte å være fattige hjemmefølere og menn må slutte å være karrieremonstre. Og kom nå ikke her og sutr når dere har blitt gamle for at dere er fattige eller ikke har kontakt med ungene.
*Kaller du mannen min en dårlig far?! Han lekte med barnet vårt i går! I flere minutter! Med lego!
*Kvinner som jobber deltid er tradisjonelle tullinger, og burde innrømme at de føkker til for oss andre.
*Jeg synes at vi ikke skal gå inn på mannspremisser og mene at penger er mer viktig enn klemmer. Hvilket samfunn hadde vi hatt uten klemmer?
Akkurat i dag kjenner jeg at det hadde vært deilig å bli forsørget. Ikke sånn husmorforsørget der man måtte drive å vaske hus og greier, mer sånn ligge på sofaen og se på True Blood forsørget.
Ja, det er per i dag et dårlig valg med tanke på pensjonspoeng og en rekke andre ting. Det er bare det, og det ser ut til at mange synsere ikke får med seg akkurat dette, at de fordelene full yrkesaktivitet gir velges bort til fordel for noe. At det for en del også er konsekvenser som man ikke er villig til å leve med.
For meg er det bl.a. viktig at mitt barn får et voksenliv der han fungerer godt og ikke sitter passiv i en omsorgsbolig. Og det krever faktisk sabla mye innsats og en-til-en-trening i akkurat disse årene her. Og jeg har erfart hva det å virkelig møte veggen gjør med en. Det har tatt meg mange måneder å nå endelig begynne å kjenne igjen glimt av den moren jeg pleide å være. Jeg tør ikke tenke tanken på hvor stort jafs av barndommen til ungene mine en evt. ny runde vil stjele.
Konsekvensene for meg som pensjonist blir ikke bedre av at jeg muligens etterhvert nå velger å være hjemme fordi jeg har en god grunn. Det blir like surt og vanskelig uansett. Men å leve i alderdommen og se at barnet mitt ikke klarer seg og tenke at vi kunne ha fått det til... Da tror jeg pensjonspoengene ville ha virket som en stusselig trøst, altså.
Andre har andre valg og forutsetninger. Men allikevel så tror jeg man kan lære mye, ikke minst om hvor samfunnet har sine "glipper" dersom man ikke automatisk antar at hjemmeværende og deltidsarbeidende løper happisnappi mot en tilværelse som minstepensjonister som hodeløse høner. Klarer man ikke å se det, at det er mange oppegående kvinner som tar dette valget og at de kanskje utifra sine alternativer har dette som det beste, ja da dreier vel ikke diskusjonen seg om annet enn å pleie sine egne fordommer og forakt.
Personlig mener jeg at det er sabla mye gratisarbeid som foregår og som samfunnet nyter godt av. Jeg tror det kunne være et poeng å se på om man ikke heller burde sette en del av de som gjør den innsatsen på lønningslista. Eller i alle fall være litt rausere med pensjonspoengene for slik innsats også.
Hvorfor er omsorg bare verdt noe når det offentlige yter den?
Og jeg føler meg ganske "mann" selv om jeg jobbet 80 % i nesten ett år (som var en tidskontoløsning på de siste permisjonsukene og at jeg dermed fikk fullt betalt). Karrieremessig var det nok ingen inntier, men i den organisasjonen jeg var da, dreit jeg i sånt.
Det er verre med SP sånn sett. Jeg tenker at jeg skal mene noe, så mener hun noe annet. Så forklarer hun sin mening og svosj - så kan jeg ikke skjønne at det finnes andre løsninger. Den som kan overtale SP i en diskusjon - den er god.
Stemmer for at Esme får eget underforum her som heter: Esmes svar på alle dilemmaer...
eller noe annnet... så kan vi kaste ut temaer og Esme kommer med svarene... Fy søren Esme.. du må være kjempeeffektiv på møter der det skal diskuteres :knegg:
Denne diskusjonen var jo nettopp oppe, og det blir ekstremt steile fronter mot hverandre. Noe á la det Esme skrev. Så hun bare karrikerte det veldig godt.
Begge sider har dog et poeng, men det virker vanskelig å bli enige om noe.
Jeg har ikke fått med meg at dette har vært diskusjon her inne, men skjønte det etterhvert i tråden her at det har vært diskusjon om det... ja ja... det kan jo bli andre debattanter og andre synsvinkler for det da.
Usikker på om det kommer fram så mange nye synsvinkler så kort tid etter forrige runde. Det har vært minst fem lange diskusjoner om temaet bare siden jeg meldte meg inn ...
Siste innlegg i den forrige debatten om nøyaktig samme tema ble skrevet for bare litt over en uke siden. Det er grunnen til at folk flest ikke er så ivrige på å debattere akkurat dette akkurat nå. Det er tvilsomt om det kommer opp noe nytt i en diskusjon så kort tid etter den forrige.
Jeg kunne muligens jobbet 100%, selv med Lillemann. Dette ville likevel bli en såpass stor merbelastning for familien vår i forhold til at han krever mye oppfølging hit og dit, og det er en tung jobb å ha ham hjemme. Skulle jeg jobbet 100%, måtte dermed Lillemann bodd mer i instutisjon enn hjemme, skulle jeg henge sammen fysisk og psykisk. Vi valgte at jeg jobber deltid, ene og alene av økonomiske årsaker, da mannen min tjener mye mer enn hva jeg gjør. Det var enten ham i 80% eller meg i 50%, det gikk nesten ut på det samme. Valget var dermet enkelt å ta - med lett hjerte, og vi har ikke angret en dag.
Jeg taper pensjonspoeng, ja.
Jeg er kvinnefiendlig og en bakstrever javel. Det kjennes i hvertfall slik ut, når man til stadighet blir gjort til latter og sett ned på når man jobber deltid.
Likevel velger jeg å jobbe 50% til glede for hele famililen, da jeg lever nå - jeg har Lillemann nå. Den dagen han faller fra, eller blir for tung å ha hjemme, kommer jeg nok til å jobbe mer, selvsagt. Jeg har tross alt en utdannelse, og et yrke jeg er glad i.
Det er en viktig prinsipiell diskusjon dette med kvinner og deltidsarbeid, jeg ser den, og jeg har full respekt for den.
Likevel - det føles jævlig, jævlig sårt og slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare hvorfor jeg ikke jobber fullt. Og jepp - jeg får all støtte og forståelse når jeg har forklart meg, men det er faderullan så slitsomt å føle en må forsvare sitt valg hele tiden... Å føle jeg blir sett ned på som kvinne, bakstrebersk og politisk ukorrekt -
fordi jeg har valgt å høre hva som er best for meg og min familie - jobbe deltid.
Beklager - men nå gidder jeg ikke mer. Jeg tror at jeg, som kie, er litt hårsår og humørløs akkurat nå...
Jeg er enig og med-hårsår med deg. Jeg kommer mye dårligere ut enn deg i sånne diskusjoner, for du møter forståelse når du forteller om Lillemann. Jeg har ingen Lillemann, men ønsker likevel at mine valg skal respekteres. Jeg jobber ikke redusert fordi mannen tjener mer enn meg, men fordi det gir meg så mye å få ta meg av mine egne barn. Jeg er en normalt oppegående person, det er ikke sånn at jeg leker med Lego hele dagen og finner det tilfredstillende å skifte bæsjebleier, altså, men det å få tilbringe så mye tid med mellomsøster og lillebror (og storesøster i sin tid) gir meg utrolig mye. Jeg hørte Creed på radioen i sted, "if today was your last day", og svaret på det, det første som poppet inn i hode mitt var å ha en dag akkurat som i dag. Jeg ville brukt dagen sammen med barna mine, så jeg føler meg virkelig priviligert. Samtidig bidrar jeg til husholdningen. Jeg kjøper all mat og alle husholdningsartiklene, alle bursdags- og julegavene, samt regningen for renhold. Mannen er veldig glad i jobben sin, og har etter 3 måneder hjemme innsett at det ikke var noe for han. Han ble utålmodig og mindre grei av det. :knegg:
Jeg sitter uansett stolt tilbake og føler meg som verdens heldigste person som har muligheten og friheten til å jobbe redusert mens barna er små. Og selv om jeg forstår den prinsipielle debatten, er det noe jeg velger å ikke ta hensyn til. Jeg vil leve livet mitt slik jeg ønsker og vil nå, jeg orker ikke å tenke på pensjonspoeng hundre år frem i tid, eller at jeg sannsynligvis er et stakkars offer for arv og miljø. Det får så være om jeg er en drepen for likestilling. Jeg vet hvilke verdier jeg er utstyrt med, og synes jeg er en all over allright person. Så om jeg bommer på hva jeg burde og skulle gjort i denne her situasjonen, får det bare stå til.
Skremmern - Jeg syns det er så flott at du skriver og sier det du gjør. Det er dessverre blitt slik at mange som tar valget med å være mer hjemme en periode for å få tid med barna, velge en mindre stresset hverdag osv., stadig må forsvare at de gjør det.
Da de to eldste barna våre var 1 og 3 år flyttet vi nordover. Vi var begge i full jobb og hadde ingen nær familie å ty til i hverdagen. Mannen min måtte jobbe mye overtid og etterhvert måtte jeg det også. Vi var så stressa at når vi endelig kunne slappe av så klarte vi det ikke. Etter 2 år der oppe døde min manns bestefar. Han var 99 år. Han hadde bodd i andre etasje hos min svigermor (hennes hus). Hun tilbød oss å flytte inn der til en billig husleie. Vi tenkte litt på det, og det ble til at vi høsten etter flyttet sørover igjen og inn i leiligheten hos svigermor. Hun bodde i 1. etasje. Vi fikk begge overføring i jobben siden bedriften vi jobbet i var landsdekkende. Takket være at vi nå hadde det romsligere økonomisk så jobbet jeg 50% første året og mannen min 50% året etter. Det var utrolig godt. Barna var helt tydelig stresset av den hverdagen de hadde vært i og vi også. Etter mange måneder merket jeg at de ble mer rolige og de koste seg hjemme. Da skjønte jeg hvordan hverdagsstresset vi hadde vært i hadde påvirket dem. Da vi flyttet sørover var barna 3 og 5 år.
Nå er jeg uhelbredelig kreftsyk og det er en fare for at jeg kanskje ikke vil se minstejenta på 10 år bli en dame. Det er ikke sikkert jeg får oppleve å få barnebarn. Da jeg ble syk i 2003 var barna nesten 3 år, 9 og 11 år. Da priset jeg meg lykkelig for den tiden jeg hadde vært med dem hjemme og kost meg med dem. Den tiden førte oss nærmere sammen og jeg fikk være den gode mammaen med tid. Slik som har vært viktig for meg. Jeg hadde mange turer med dem både i telt og såvidt i kombicamp før jeg ble syk. Jeg var aktiv som speiderleder en periode, like før jeg ble syk. Jeg hadde vært tilstede for dem og fått et godt samspill med dem. Dette "tjente" vi på da jeg ble syk. Jeg var den som tok mellomste med på tur i skogen da livet gikk han i mot og han ikke ville fortelle hva det var. Da vi kom i skogen ble det naturlig å snakke sammen og da kom det gjerne. Så gikk vi blid og fornøyd hjem igjen. Det var også ting som skjedde som jeg neppe hadde "fanget opp" om jeg ikke hadde vært hjemme den perioden heller. Det var noen år senere. Da var jeg sykemeldt og et av barna kom hjem fra skolen og var veldig sint. Til slutt sprakk "boblen" og det viste seg at mitt barn ikke hadde venner på skolen lenger og var mye alene. Det satt veldig hardt inne å fortelle det til meg, men heldigvis kom det fram. Jeg tror ikke det hadde vært så lett å "fange" om jeg hadde kommet hjem noen timer etterpå og skulle igang med middag osv. Jeg vet det også av egen erfaring. Ting som skjedde i min barndom hadde neppe blitt oppdaget om ikke min mor var hjemme da jeg kom fra skolen.
Jeg mener ikke at alle skal være hjemme med barna, men enhver må finne hva som passer. Jeg husker så altfor godt hvor frustrert jeg var da jeg MÅTTE jobbe full tid og en del overtid, men av økonomiske årsaker så hadde jeg ikke annet valg. Jeg vil påstå jeg var depressiv i forhold til det en periode. Jeg så det gikk utover tiden med barna og at de virkelig trengte foreldre som såå dem. Det var vondt. Jeg leverte barna i barnehagen da barnehagen åpnet kl.0730, og hentet dem gjerne rundt kl. 1630-1640. Det var lange dager og jeg husker hvor sliten minstemann var på den tiden. Han sto og dro i meg da vi kom hjem for han var sliten, og jeg stresset for å lage middag.
Jeg skulle gjerne hatt mer fri jeg. Jeg orker ikke å rydde og ordne så mye når jeg jobber fulltid, så huset er kaos. Jeg trives ikke i kaos, men er for daff til å gidde så mye. Jeg hadde ikke trengt evig fri, men mer fri. Jeg liker å ha fri. I ny og ne. Ikke bare jul og sommer og påske og sånn, men litt mer. Jeg hadde syntes det var fint om jeg kunne hatt det uten å tape så mye penger på det. Jeg liker begge deler. Penger og fri. ;)
Flott innlegg, Skremmern. Kjente meg igjen i det. Jeg fikk jo "drømmejobben" for bare et par måneder siden. Fra uke 2. i jobben kjente jeg at dette vet jeg ikke om jeg orker. Jobben var grei den, kolleger og sjef var helt fantastiske, men hverdagen ble et helvetes pes pga. ei tidsklemme jeg ikke har opplevd før. Minste var i barnehagen fra de åpnet til de stengte, første som kom og siste som var igjen, så og si hver dag. HAN trivdes altså, men jeg ville ikke ha det sånn og jeg så knapt barna.
Jeg levde for helgene og så bare frem til ferie og ettermiddager hele tiden, for da fikk jeg være mer sammen med barna enn noen få stakkars timer på kvelden, der lekser og barne-tv og slikt tok opp mesteparten av tiden.
Så jeg sa opp. Jeg sa opp en fast, 100 % stilling for å bli ringevikar (+ 1 dag fast i uka, hver mandag) i barnehagen jeg jobbet i i sommer, rett ved oss. Mer utrygt økonomisk, men mye bedre for familien allikevel. Mannen var enig, heldigvis. Han så jo hvordan det hadde blitt ellers. Dette er uansett midlertidig, jeg kan godt jobbe fullt i denne barnehagen om jeg får, for jeg bruker knapt 5 minutter til jobben, har gunstigere arbeidstider og trives bedre. Ingen problem. Og jeg skal jo muligens ut i studier til høsten uansett. Men ekstrem-tidsklemma har jeg kjent på for første gang i mitt liv, og det var en opplevelse jeg ikke vil ha igjen. Det går helt fint for mange, men for oss er det ikke greit.
Ja sant det ble travelt. Slik jobbet jeg i 1,5 år. Det tok peppen ut av meg, og jeg fikk ikke et liv. Livet bestod av stå opp, få 2 unger + meg selv på skole og jobb. Så var dagen slutt og da skulle jeg handle, lage middag, hjelpe til med lekser, så var det kveldsmat, så leggetid. Mini sovnet i barne tv, og han så jeg jo hele dagen på jobb, men så sliten han var av så lange dager i barnehagen. Nå jobber jeg 50% og har det helt perfekt på jobb. Jeg har energi til mine barn, og jobben + hjemmet. Jeg jobber ikke på samme avdeling som mini mer, men jeg tar han ofte fri når jeg selv har fri. Å være sammen med barn, snakke med dem, gå på tur med dem og få det gode samspillet med egne barn er for meg balsam for sjelen :hjerter:
Men her og i Kies tilfelle synes jeg faktisk det er blodig urettferdig at dere ikke får fullt opp med pensjonspoeng for å ta denne "belstningen" selv og ikke overlate den 100 % til samfunnet ellers. Det er jo en helt annen diskusjon, men valget dere har tatt er jo i høyeste grad sammfunnstjenelig, en vinn-vinn situasjon for alle. Det er en helt annen diskusjon og ville ha et par fridager for å style hjemmet eller drikke latte, mener jeg.
Ellers synes jeg Esme burde ha langt flere diskusjoner på egenhånd, så får vi noen kjappe oppsummeringer! :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
