Dette gjelder nok mest i jobb sammenheng da. Det jeg lurer på er om du er person som ofte kaster deg ut i ting du ikke kan og lærer deg det med en rask og hard læringskurve og lar det stå til, eller er du en som "kjører safe" og gjør det du kan best, og evt heller foretrekker å finspisse denne kompetansen? :)
På jobb kaster jeg meg på alt nytt, ja, og pusher grenser.
Jeg har lett for å kjede meg om det blir rutinepreget på jobb, så der tar jeg gjerne sjansen på noe nytt :)
Litt pussig, for jeg er ikke sånn privat. Der liker jeg virkelig ikke å gjøre ting jeg ikke kan :flau:
Tja, jeg kjører nok safe mange ganger. Men heldigvis kommer jeg opp i del situasjoner som gjør at jeg MÅ hoppe i det. Og det går stort sett veldig bra.
Jeg får fort prestasjonsangst. Så jeg er nok en sånn som finspisser meg. Men jeg er jo ikke helt vegrer altså, jeg har byttet jobb flere ganger de siste 3 årene og lærer jo noe nytt hele tiden og tar gjerne utfordringer så framt jeg vet med en gang at dette klarer jeg, men blir fort stressa hvis det er noe jeg anser for å være "over hodet mitt" vanskelig. :o J
Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å pushe grenser. :knegg: Noen ganger savner jeg en jobb med litt flere oppgaver som bare må gjøres, men jeg vet vel egentlig at jeg trives med utfordringer.
Merkelig så ulike jobber kan være. Jeg trives ikke spesielt godt når jeg må undervise i ting jeg ikke kan. Dårlig planlegging heter det i mitt yrke. :knegg:
Jeg gjør ikke ting jeg ikke kan, det ville vært livsfarlig for pasientene. Eller, jeg gjør det under veiledning til jeg kan det da, men ikke alene før jeg er trygg på at jeg kan.
Det kommer an på. Jeg klarer IKKE å ringe potensielle kunder som jeg aldri har snakket med før. Jeg tar opp telefonen for å forsøke, men klarer ikke å faktisk gjøre det.
Derimot; hvis sjefen min selger inn analyser jeg egentlig ikke kan, så lærer jeg meg det og presenterer det for kunden som om dette er noe jeg har gjort en million ganger før. Og jeg får tilbakemelding på at det er godt å snakke med noen som er så sikre i faget sitt. :tøff:
Bare så det er sagt; det er ikke total juks det jeg gjør. Det er ting som jeg vet at jeg har kunnet noe om en gang i tiden, og så frisker jeg opp gamle kunnskaper og utvider dem litt. I mitt fagområde kan man nok holde på med det til evig tid.
Jeg ser det som en gyllen sjanse til å lære nye ting, og lærer meg det mens jeg forberede meg. Ikke bare det, men jeg formidler det på en utmerket måte.
Ja, det gjør jeg. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg vært en helt annen person enn den jeg er i dag. Jeg har lært at om man "faller" så går ikke verden under. Jeg liker å kaste meg ut på utrygg grunn. Det er da jeg lærer noe, og som oftest hiver jeg meg ikke hardere enn at jeg stort sett klarer det jeg har startet på.
Jepp, jeg pusher stadig grenser. Både i forhold til å lære nye ting og i forhold til å gjøre skumle, ekle ting som å prate i telefonen. Jeg er best til å pushe meg på jobb. Jeg lærer heldigvis fort. Er det muligheten til å lære noe nytt på jobben så passer jeg på at jeg får lære det. :)
Jeg er veldig avhengig av å ha det trygt og forutsigbart rundt meg. Først da kan jeg og våger jeg pushe meg selv litt. I min jobb har jeg nå for andre gang påtatt meg et verv som krever at jeg må gjøre en del nytt og stå frem i en del saker som krever at jeg har litt mot. En del nye ansvarsområder ble det også. Så pusher meg litt av gangen, og blir tryggere hvert år som går. ;)
Jeg kjeder meg lett hvis jeg bare må gjøre ting jeg kan fra før. Jeg elsker å lære meg nye ting og elsker å grave meg ned i nytt stoff. Men - det beste er når jeg har en god balanse mellom det som jeg gjør på rutinene og erfaringen og de oppgavene jeg virkelig må bryne hjernen for å forstå hvordan jeg skal løse. Så svaret er vel at jeg er en pusher, periodevis i allefall.
Jeg pusher egne grenser. Både i jobbsammenheng og ellers. Det er ikke fordi jeg er beintøff og takler alt med strak arm. Men det er mer fordi jeg blir veldig redd og usikker og liker å rydde opp i det. Jeg liker å føle alle saker, og liker i hvertfall når jeg får kontroll etterpå.
Jeg kjeder meg lett og pusher meg gjerne litt ekstra innimellom ja. Tar på meg oppgaver og prosjekter som krever at jeg må tilegne meg ny kunnskap. Og jeg elsker det!
Jeg også skulle likt å vite hvor grensa går. Jeg har nemlig inntrykk av at de aller fleste liker å "kjøre safe" i ganske stor grad. Men nå er FP lite gjennomsnittlig på mange måter da, så aldri si aldri. ;)
Jeg føler jeg lever helt på kanten av hva jeg kan takle nesten hele tiden. Det er alt fra bacheloroppgaver som henger laaangt over hodet mitt (jeg forstod vel strengt tatt ikke hva jeg skulle gjøre da jeg sa ja :knegg:), til å ta på meg jobber som innebærer KUN ting jeg ikke kan, og dermed også noen ganske pinlige og kjipe situasjoner. Men det er så kult når man får det til, og jeg føler jeg vokser så mye på det, at det er verdt å kjenne på den kjipe "hvorfor gjør jeg dette frivillig"-følelsen i ny og ne. Tror nesten jeg er litt avhengig, for jeg fortsetter jo å melde meg på ting jeg ikke kan. Og jeg har en lei tendens til å ta på meg alt for mye også.. det blir bare mer og mer. Nå jobber jeg 80 % og studerer fulltid. Jadda!
De fleste vil jo svare ja i en slik tråd som dette. :) I vår kultur er det et hederstegn å pushe grenser. Selv er jeg vel litt opp og ned. På enkelte områder pusher jeg hardt, på andre områder er det stillstand og på noen (feks narkotika) så er det full retrett - jeg og tante Olga på 98 hadde nok vært skjønt enig der vi hadde nippet til urteteen vår. :knegg:
Men alle som vil kan jo svare ja. :) Dette er jo veldig subjektivt, og man kan jo føle at man pusher grenser selv om andre måtte mene noe annet. Egne grenser er jo kun ens egne.
Samme her. På det året etter at jeg var ferdig sykepleier har læringskurven vært syyykt bratt, og jeg har gjort ting jeg ikke trodde jeg skulle tørre.
Sette inn implantat i mageskinnet på en pasient f.eks :hyper:
Sånne ting liker jeg godt, når jeg først har bestemt meg for at jeg skal gjøre det. Får legge til at jeg aldri begir meg ut på noe som kan være farlig for pasienten, med mindre jeg v e t at jeg kan gjøre det forsvarlig og skikkelig.
Jeg er glad jeg stort sett driver med maskiner jeg, for jeg har ødelagt en hel del, og gjort nok av screw ups. :knegg: Men man lærer. De kommer sjeldnere nå enn før.
Jeg synes jeg hiver meg uti nye ting hver eneste uke. Ingen dag er lik, ingen elev er lik. Det er kjempespennende, og samtidig utmattende. Jeg er glad når jeg slipper de fagene jeg ikke kjenner meg stø på, for jeg er en mye bedre lærer når jeg er en faglig trygg lærer. Men de gangene jeg har vært nødt til å ta fag jeg ikke er komfortabel med (les gym og k&H) har det da gått ganske så bra like vel. Jeg hadde nok vært gladere i utfordringer om det var satt av bittelittegranne tid til å kunne møte dem på en god måte.
Der jeg jobber nå er de ganske utstrakt bruk av learning by doing.
Gårpå noen skreller av og til, heldigvis ikke så ille skreller.
(dog var mitt første tollregnskap ikke akkurat noe å skryte av. Ingen kunne hjelpe meg og jeg så på gamle regnskap for å finne ut hva jeg skulle gjøre. For å toppe det var regnskapet jeg så på full av feil så jeg ble en smule forvirret)
Jeg tror du misforsto meg. Jeg har ikke noe imot å undervise i nye emner hvis jeg har forberedt meg, og jeg liker absolutt også å lære nye ting. Det jeg snakket om var å komme inn i klasserommet for å snakke om noe man ikke har satt seg inn i i det hele tatt. Det har jeg, ganske ufrivillig, gjort noen få ganger. Ikke særlig artig. :niks:
Ja, i perioder litt vel mye kanskje. :sparke:
Jeg vil gjerne klare det aller meste selv, kunne det aller meste og ha god kompetanse på alt jeg skal utføre. Og det går ikke alltid. :flau:
tenkte forresten på deg når jeg forlot Ullevål Stadion på lørdag - alle de menneskene med hjelmer hev seg opp i master og scenerigger.. Tanken "Wææææ - skummelt høyt" slo meg vel mer enn en gang, og FOR en jobb å rigge ned den scenen igjen - hvordan har man egentlig kontroll??
Når jeg tenker meg om leker jeg best med sikkerhetsnett. Jeg gjør gjerne ting jeg ikke har gjort før, men ikke hvis det kan gå veldig galt. Jeg vil altså ha bakvakt tilstede når jeg gjør ting jeg ikke kan. Og med den jobben min tror jeg det er riktig også. Når det gjelder å sette meg inn i nye ting jeg ikke har gjort før, men som ikke er sånt som kan gå galt i løpet av minutter, gjør jeg gjerne det. Å lære nye ting og utvide horisonten er det som gjør jobben interresant i lengden synes jeg.
:knegg: Hvor alle ting skal? Det stod jo hundrevis av kasser der -
Hva skal hvor? Hvem gjør hva? :knegg: Uoversiktelig for en konsert-publikumer.. Og fryktelig skummelt helt - for den scenen var høy!
Nah, de som går opp i høyden er sikret, og har gjort det før. Mange ganger. Kassene har sine dedicated trucker, og er sortert og noenlunde merket etter hva slags "stasjon" de hører hjemme på.
Og alle gjør det de får beskjed om å gjøre. :knegg:
Jepp. Jeg får stadig vekk brynet meg på ting jeg ikke kan, må lese meg opp, snakke med masse folk - inklusive mennesker jeg ikke forstår en pøkk av hva sier i utgangspunktet (kvantemekanikk sa du? mhm :nikker megetsigende: ), prøve å forstå ting som virker komplett utilgjengelig, være med på ting og situasjoner jeg ikke har vært med på før osv.
Men det går vanligvis greit, og det er veldig, veldig morsomt :)
Jobben min er den aller beste!
[LEFT]Nei, dessverre. Velger alltid det trygge. Kunne ønske jeg ikke var så redd for utfordringer. Jeg får angst bare jeg ser en stillingsannonse som kan være aktuell. Koker så opp en haug med unnskyldninger for å la være å søke. Ganske trist i grunnen. :([/LEFT]
Tja. Noenting tar jeg på strak arm, andre ting kan jeg grue meg lenge for å gjøre.
Jeg er også fascinert over hvor grensa må gå. Tror kanskje også de på nabokontoret føler de pusher grenser når de blir superstresset av å skulle lage klar ei kasse med vekslepenger på kr 500,-.
Jeg har i det siste hatt litt å gjøre med en del av bransjen som er noe mer institusjonspreget enn hippiene jeg vanligvis dealer med. Det har vært interessant.
Jeg tror dessuten jeg gutser på ting som får andre til å bli imponert, mens jeg kan være skikkelig feig på ting som "alle fikser lett". Bakvendt på en måt.
Tja.. Har gjort det før, men her jeg jobber nå er det ikke så mange grenser som kan pushes egentlig. Det hender vi prøver, men vi får ikke lov :vetikke:
Ja det hender titt og ofte med skrekkblandet fryd. I dag skal jeg pushe mine egne grenser med å lede en fagseksjon på et seminar. Merkelig nok så er jeg ennå ikke nervøs. Blir litt mindre nervøs for hver gang jeg gjør sånne grensesprengende greier. Spennende å se at jeg utvikler meg selv :) Men jeg er laaangt unna å bli blasert og likegyldig!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.