Har du i voksen alder opplevd å bli så sint/skuffet at du er blitt uvenner med noen, avsluttet et vennskap eller har problemer med å omgås noen du før var venn med?
Jeg tenker ikke på ekser men mer på venninner og venner.
Jeg har et slikt venninneforhold som desverre er helt ødelagt, og i dag klarer jeg rett ikke omgås denne venninna mi lengre. Jeg får frysninger på ryggen når vi møtes og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne.
Vi har kranglet så busta føyk og i ettertid var jeg helt knust. Nå er det over to år siden men situasjonen er akkurat like ubehagelig og når vi møtes hilser vi men unngår hverandre om vi kan.
Jeg vet det er barnslig å ikke klare å ordne opp men det går bare ikke. Hun har gjort noe som jeg ikke klarer tilgi, det går på en uenighet vi hadde i forhold til barna våre.
Ja forsåvidt. Jeg har avsluttet et vennskap i form av at jeg ikke tar kontakt mer. Hun såret meg dypt i en svært vanskelig situasjon og selv om vi har snakket ut om det, så kjenner jeg at jeg fremdeles ikke er helt fortrolig med tanken på å være close. Vi snakkes når vi møtes og sånn, men det nære vennskapet er nok dessverre ødelagt.
Jeg er litt overrasket over meg selv faktisk, jeg trodde at jeg var mer tilgivende enn som så.
IKke akkurat det samme, men.. Jeg er litt der med mamma akkurat nå. Jeg kommer ikke til å kutte henne ut, men etter den "du har ikke kustus på ungene dine" episoden kjenner jeg at jeg ikke klarer å være så blid som jeg pleier mot henne. Jeg pleier normalt å ringe henne minst en gang i uka, nå har jeg ikke behov for å snakke med henne i det hele tatt.
Ja, jeg har blitt "dumpet" av en veninne av ullne årsaker som jeg ikke helt forstår, og har ikke snakket med henne på 5 år. Vi var "bestevenner" og har vel snakket sammen hver dag i 10 år før dette, så det er litt sårt. Samtidig opplever jeg hennes grunner for å være furten og sur som ekstremt fjortissaktige, og jeg er egentlig ganske streng på å filtrere ut fjortissdrama fra livet, spesielt etter fyllte 30:rolleyes:
Så det får bare være.
Nei det var vel ikke det. Men det er det eneste jeg kommer på. Mange vennskap har forsvunnet opp gjennom, men ikke fordi jeg har blitt uvenner med noen.
Jeg har vel hatt mennesker som har vært nære i livet, som ikke er det nå. Ikke et bevisst valg - men med venner er det jo slik at man skal føle man får noe/gir noe i vennskap.
Jeg vil vel kanskje ikke si uvenner, da jeg veldig sjelden kommer i en posisjon der det blir krangel og uvennskap. Men jeg har opplevd å bli sviktet ganske grovt av nær venninne.
Vi snakkes ikke mer. Det er både uforståelig og vondt. Og jeg tviler på at det noen gang kommer til å slutte å gjøre vondt.
Har blitt uvenner med en person.
En venninne kastet mannen ut av huset og endret oppførsel forøvrig til det ugjennkjennelige. (det endte desverre opp med å bli barnevernssak)
Det ble rettsak, og mitt vitnemål var vel ikke helt i hennes favør. Vitnemålet mitt var basert på hva som var skjedd og forankret i min fagkunnskap om barn.
Vi kranglet ikke eller noe slik i etterkant, men vennskapet var naturlig nok et avsluttet kapittel.
Jeg har heldigvis aldri opplevd å bli uvenner med noen, slik at vi ikke lenger klarer omgås. Jeg har "vokst fra" venner - dvs. at folk som en gang sto meg nært har utviklet seg i helt andre retninger enn hva jeg har utviklet meg, pga. diverse livsomstendigheter. Slik blir det til at nærheten vi engang hadde er blitt borte, og det er blitt et mer "julekortbekjentskap." Men de få gangene vi treffes har vi god tone og hygger oss sammen, heldigvis.
Å ja da. Jeg har både kuttet ut endel folk av ymse årsaker, og mistet kontakten med endel av mer naturlige årsaker (flytting, på forskjellig sted i livet, etc.)
Jeg har blitt uvenner med noen én gang i voksen alder - skjønt det er minst 15 år siden, tror vi var rundt 20. Det var pga en gutt. Heldigvis er det for lengst et tilbakelagt stadium; det varte ikke lenge, og i dag er alle vel forlikte (og gift på hver sin kant :knegg: ).
Ellers er det noen få venner jeg har mistet kontakten med (skjønt jeg har de fleste av dem på Facebook, og vi er på ingen måte uvenner). Faktisk er det ene forholdet i grunnen litt sårt for meg. Det er ikke mange jeg har stått virkelig nær i årenes løp, og jeg er ikke vant til at de nærmeste vennene forsvinner - at man går fra å være sammen "hele tida" i et par år til å bare bli borte, på et vis. Men det er klart at vi er forskjellige - noen bytter stadig ut den innerste kretsen, andre ikke.
Nei, jeg er veldig skjeldent i konflikt med noen, og pleier å fase ut mennesker lenge før det kommer dit. Jeg ser virkelig ikke poenget å krangle som barneskoleelever i voksen alder.
Ja, har mistet ei nær venninne. Hun såret og skuffet meg dypt i en veldig vanskelig periode.
Etter det ble vennskapet vårt aldri det samme igjen, vi sier hei om vi møtes men det er alt. Jeg klarer bare ikke å stole på henne mer.
men å vokse fra hverandre er da ikke det samme som å bli uvenner, eller? Jeg har gradvis mistet kontakten med en hel haug, men anser meg ikke som uvenner med de av den grunn. Kun den tidligere nevnte fjortissdama.
Jeg hadde for noen år siden en veldig lei episode med en av mine beste veninner. Hun såret meg når jeg var langt nede og det tok en tid før jeg klarte å snakke til henne igjen. Det ordnet seg, men vennskapet vårt kommer aldri til å bli det samme. Jeg mistet veldig mye tillit til henne.
Nei. Det har jo skjedd at man har sklidd fra hverandre/vokst fra hverandre, men aldri pga en krangel, og det er ingen jeg har problemer med å møte eller omgås.
Jeg har gitt en mannlig bestevenn fyken fordi han ikke taklet at jeg hadde funnet Mannen I Mitt Liv (eller: at det ikke var ham). Ikke spesielt voksent, selv om begge var i tjueåra. Vi er ikke på talefot den dag i dag, men det er ikke sårt lenger.
Etter å ha blitt kalt en hel del mindre pene ting samt beskyldt for å "prøve å ødelegge for henne" med mer kuttet jeg ut en venninne for noen mnd siden. Det smalt som lyn fra klar himmel en lørdagskveld hjemme hos oss; jeg sa meg uenig med henne i en fillesak og plutselig klikket det for dama. Hun ble faktisk så hysterisk at vi måtte be henne og samboeren hennes om å gå..!
Etter det har det kommet frem endel som gjør at jeg ikke føler for å ha noe med vedkommende å gjøre mer. Det er i og for seg greit. Det som ikke er så greit er at hun nekter samboeren å ha kontakt med oss også. Han er en veldig nær venn av både meg og mannen og jeg savner å ha kontakt med han. Dessverre er han rimelig ryggradsløs i denne situajonen. :(
jeg har en uvenn, men det er ikke så utrolig dramatisk. Vi har egentlig aldri vært venner, vi bare ble uvenner med det samme. Det er en jeg konsekvent ikke hilser på når jeg møter ham - selv om jeg vet at han vet at jeg har sett ham.
Ellers så er det vel sånn at noen har vært nære venner men er det ikke mer, av den grunn at det har sklidd ut fra alle parter.
Jeg har "sagt opp" to vennskap fordi de "åt meg opp". Dette er over ti år siden. Det var nok litt psykiatri og sjalusi inne i bildet fra deres side. Nå er jeg mye mer vâr på hvem jeg i det hele blir venner med.
Jeg bodde sammen med en god venninne. Det var tidsbestemt da vi flyttet sammen, og det var bra. Dermed kunne vi avvikle vennskapet uten en eneste krangel. Jeg har ikke snakket med henne siden jeg lukket døra til leiligheten jeg hadde vasket ut av helt mutters alene og hun stod i gangen klar til å begynne å pakke sakene sine.
Jeg blir veldig nysgjerrig altså, hva i alle dager kan voksne venner finne på rundt barn som er så ille at man ikke kan stole på dem? :klarer ikke helt å forestille meg det:
Jeg ble uvenner med ei, som jeg senere ble på talefot med igjen og vi omgås litt, men vi blir nok aldri "der" igjen. Det var egentlig bare en misforståelse eller veldig ulike forventinger til hvordan noe skulle være som lå til grunn, men vi greide ikke å skvære opp ordentlig i det. Det var en litt uvant opplevelse for meg, for jeg pleier alltid å kunne fikse opp i ting, men det må to til for tango.
Jeg har dumpet en gammel venninne, hun åt seg inn på meg, vennskapet var 100% ensidig etterhvert, hun trengte alt og hele tiden, mens dersom jeg trengte noe ble hun plutselig grensesettende og kunne ikke/ville ikke/maktet ikke.
Ellers faser jeg stort sett ting fredelig ut før jeg etter en tid har null kontakt.
Jeg er enig og det er sånn det er for meg også. Men samtidig så er det litt besnærende tanken på å ha en Harry-Potter-type fiende, jeg mangler en Draco Malfoy i livet. En som man blir veldig raskt sint på og som man myser fiendtlig til om man møtes i en bokhandel. Jeg synes det virker litt artig.
Jeg har ikke vært uvenner med noen siden jeg var 10 tror jeg. Det er veldig fremmed for meg å krangle med andre voksne. At jeg har mindre kontakt med tidligere venner ser jeg som en naturlig del av livet.
Det hadde vært gøy! :hyper: En super-villain-enemy! Jeg kjenner noen som har sånne. Desverre virker det som det tapper dem for veldig mye energi og hele tiden skulle være i konflikt med noen.
Jeg har forresten en fyr jeg misliker sterkt. En tidligere arbeidskollega som var fullstendig psykopat. Men jeg vil jo ikke si at vi er uvenner, vi har i grunn aldri vært venner, og siden han er fullstendig uspiselig så holder jeg meg bare langt unna.
"People don't have arch-enemies."
"Sorry?"
"In real life. There are no arch-enemies in real life, doesn't happen."
"Doesn't it? Sounds a bit dull."
(fra episode 1 av Sherlock)
Ja, nettopp. Det blir jo ikke det samme. Og om man skulle hatt en sånn super-villain-enemy så må det jo på en måte være litt samme type person som en selv, og som er helt med på det. Det må være litt sånn tilfeldig at man endte opp som fiender og ikke som venner, som at man havnet i forskjellig hus på Hogwarts eller er Montague istedet for Capulet.
Interessant spørsmålstilling egentlig. For å bli uvenner med noen, så tenker jeg at man må ønske å innvolvere seg i utgangspunktet. Det de fleste her sier er jo at de skygger banen lenge før det er aktuelt å bli uvenner med noen. Og hva er en uvenn? Er det noen man stirrer lenge og hardt på når man møter hverandre? Eller er det noen man slåss med i fylla? Eller er det folk man baksnakker og himler med øynene over? Eller er det folk man regelrett hater?
For å svare ut fra egen situasjon, uten å være noen erfaren intrigemaker (:humre:):
Jeg syns det er svært imponerende å få til det uthevede i ethvert tilfelle, egentlig. Da må det gjelde folk man i utgangspunktet ikke er venner med. Årsaken til at jeg involverte meg i min "uvenn", er jo at vi opprinnelig var gode venner. Det er ikke alltid man har lyst til å fase ut folk som første løsning, og når man så står der med en uttalt konflikt, er det for sent. Da må man enten løse konflikten, eller gå hver til sitt. Hos oss var det ikke mulig å løse konflikten på en måte som begge kunne leve med.
Nå vil jeg vel ikke si at jeg verken stirrer lenge og hardt på han jeg ikke er venner med lenger, eller baksnakker eller slåss med i fylla. Ikke hater jeg ham, heller. Men vi er ikke venner, og begge husker grunnen. Heldigvis treffes vi ikke, men om vi hadde gjort det, hadde vi nok ikke stoppet og hilst.
Slik var det her også. Vedkommende ønsket at jeg skulle krype for henne da det var "min feil at hun ble sint"; det er ikke aktuelt fra min side. Jeg har null respekt for voksne mennesker som går fysisk til angrep på andre, starter svertekampanjer etterpå når den opprinnelige "taktikken" ikke fungerte og manipulerer i hytt og gevær for å få viljen sin. Jeg har ikke bruk for sånne i livet mitt.
Ja, det er mulig at man egentlig mener det samme, bare uttrykker det forskjellig. Jeg oppfatter jo at flere her har hatt venner som de har droppet kontakten med, men uten at det har vært noen åpen konflikt. Og det er jo derfor det er litt interessant hvordan man definerer uvenner. Jeg har folk jeg har sluttet å ha kontakt med, men om de er uvenner er vel ikke helt åpenbart for meg.
Ja, og det var nok også mitt valg først og fremst. Jeg skulle jo ønske at det ikke ble sånn, men måtte bli sånn fordi jeg følte jeg ble veldig sviktet i en situasjon jeg åpenlyst satte meg i for å være en god venn. For meg er det ufattelig at man skal være smålig og ikke ordner opp etter normal skikk og bruk (de norske lover) når man er ansvarlig for andres ødelagte eiendom, og jeg syntes fortsatt det er litt uvirkelig at dette kom fra en person jeg stolte på 100 %, og anser for å være en veldig oppegående og skvær person.
Jeg er egentlig over dette nå, men skulle jo virkelig ikke ønske det ble sånn. Jeg har ikke noe i mot vedkomne, men tror ikke et nært vennskap er det jeg ønsker når jeg ikke føler jeg kan forholde meg til personen og familien på en normal måte lenger. Jeg følte meg også veldig presset av andre av vennens familiemedlemmer (som var direkte ufine) i denne perioden også, og føler egentlig at jeg bør få en stor unnskyldning om jeg skal kunne tilgi alt tullballet som kom i en sak som fremstod som ganske klokkeklar for alle andre jeg har snakket med. Tror ikke den kommer, og det er forsåvidt greit. Men jeg lukker nok aldri døra helt. Dette var en av de beste vennene jeg har hatt.. til da. :)
Har et slikt forhold. Vi ble aldri uvenner, men kontakten endret seg. Vi sier hei og hå når vi treffes, men mest av alt så unngår jeg henne nå. Syns det er synd, men noen ganger blir det bare slik:(
Ikke som jeg er uvenner med, men som jeg ikke snakker med lengre. Jeg slutter bare å snakke med folk jeg om de ikke oppfører seg på en vanlig måte. Fungerer fint som bare det.
En gang har jeg "slått opp" med en venninne. Det var ikke noe hyggelig, men situasjoner oppstod der det var nødvendig å ta det opp og vi ble dermed uvenner. Det å skli fra hverandre kan også forsåvidt være vanskelig og sårt, men det blir på en litt annen måte. Vet at jeg har faset ut noen som kanskje ønsket et nærmere vennskap med meg. Samtidig så har jeg venner som ikke er så nærme som jeg kanskje skulle ønske de var, der de bestemmer avstanden. Vennskap kommer og går og oftest så skjer jo det helt naturlig. Sårt blir det nå rman er i "utakt" , men for å bli uvenner må det en åpen konflikt til.
Jeg har blitt uvennet i alle fall. :knegg: En Bestevenninne som plutselig ikke snakket til meg lengre, og som overser meg fullstendig. Vi treffes støtt og stadig, både tilfeldig og i sosiale sammenhenger og det er faktisk ganske morsomt å se hvordan hun oppfører seg som om jeg er fullstendig luft og bare fordufter om jeg går i hennes generelle retning. I sosiale sammenhenger kan man ha ganske mye morsomt med det, om man ikke tar seg nær av det. Har jeg funnet ut. :knegg:
Det er ekstra morsomt siden alle visste at vi var bestevenninner, og forklaringen (jeg fikk den nemlig, en gang hun var full og jeg spurte henne hvorfor i alle dager hun hadde bestemt seg for at vi ikke var venner lengre), er så teit at hun ikke kan fortelle til noen hvorfor hun ikke er venner med meg lengre. Og når folk spør meg så svarer jeg bare at de må spørre Dramaqueen om det. :fnis:
I begynnelsen var jeg litt småsnurt over å bli dumpet på den måten, men det tok ikke veldig lang tid før jeg konkluderte at jeg ikke trenger en stk Gal Venninne i livet mitt, og at det egentlig bare er veldig festlig. Hvis jeg bare klarte å oppvise litt sinne over Dramaqueen så kunne jeg jo nesten hatt en sånn uvenn som Esme savner. :knegg: Men egentlig er det mye morsomere når jeg er hyggelig og smilende, og hun stikker av hver gang jeg nærmer meg. Siden vi har de samme vennene, så ender hun alltid opp med å snakke med folk hun egentlig ikke liker når vi er på fest. Eller ikke komme på festen og sånn. Dumme dama.
Ellers har jeg noen venner som har forsvunnet ut av livet mitt opp gjennom årene, men det har gått stille for seg, vi har bare vokst fra hverandre eller innsett at vi ikke har noe å bidra med lengre.
Årsaken til at jeg la ut spørsmålet var fordi jeg var nysgjerrig på hvor vanlig det egentlig er med uvennskap i voksen alder.
Nå er det i min situasjon slik at krangelen vi en gang hadde er over for lengst, men vi er ikke venner lengre.
Vi skuler ikke på hverandre, vi sloss selvsagt ikke og vi unngår hverandre så sant som det er mulig. Nå er det ikke mulig å ikke møtes siden ungene våre har endel med hverandre å gjøre.
Årsaken til hele konflikten bunnet for meg i at hun gjorde noe som var så grovt krenkende og direkte ondskapsfullt mot barnet mitt at jeg rett og slett ikke kan tilgi det. Barna våre er fortsatt venner, men det er altså ikke vi voksne. Jeg er fortsatt sint på henne samtidig som jeg er redd henne og usikker på henne.....
Dette er det eneste uvennskapet jeg har opplevd, men det skjer stadig at jeg tenker på det og føler ubehag. Jeg ser ingen løsning på dette og ønsker det kanskje ikke heller, jeg bare ønsker henne vekk fra oss.
De såreste uvennskapene og de verste konfliktene kommer som oftest av tillitsbrudd på den ene eller den andre måten. Da har det en del å si om man er typen som danner dype tillitsforhold til venner eller ei. Noen slipper venninner veldig tett under huden og har veldig intense bestevenninneforhold. Det er når slike har røket at jeg har hørt om de verste venninnekonfliktene.
Ja hva er en uvenn? Jeg synes det er vanskelig å svare på. Med uvennskap tenker jeg mer på hat enn på bare det å himle med øynene over.
Jeg fikk en uvenn i sommerferien i fjor.
Det hele tror jeg var basert på misforståelser, men det utviklet seg på en veldig stygg måte. Hun skyldte på meg, jeg skjønte ingenting, for jeg visste ikke hva krangelen egentlig dreide seg om før seinere. Denne krangelen har resultert i store konsekvenser for uskyldige barn pga stygge beskyldninger av ymse slag.
Jeg skjønner den dag i dag fremdeles ikke hva som skjedde annet enn at hun plutselig ble sint!
Prøvde å snakke med henne ved etpar anledninger, men hun ville ikke.
Satt, og sitter igjen med en ekkel og trist følelse.
:confused:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
