Hvor kjønnsdelte ønsker vi at våre barn skal være både når det gjelder farger, leker, interesser, snitt i klærne etc. Akkurat nå diskuteres en spesifikk jakke fra Bergans i en tråd her på forumet, men jeg synes dette er et spennende spørsmål generelt.
Hva gjør vi selv for å unngå at barn oppfatter ting som "kun for jenter" eller "kun for gutter"?
Jeg har en opplevelse som egentlig er helt uskyldig, men som viser hvor kjønnsdelt samfunnet har blitt.
Jeg kjøpte en bok i bursdagsgave til ei jente. Boken handlet om en fotballspiller. Jeg legger boken på disken og ber om at den pakkes inn. Vedkommende spør automatisk (uten å se på boken) om det er til jente eller gutt. Det for å kunne velge farge på papiret boken skal pakkes inn i. Jeg svarer jente. Damen har da sett hvilke bok det er hun skal pakke inn og sier "Åh, så spennende med ei jente som liker litt røffere gutteting".
En barnebok som fotballspiller er altså en gutteting.
Bøker som skal gis i gave skal pakkes inn i riktig farge.
(Jeg var i en ordentlig bokhandel, altså ikke prinsesse og sjørøver-nille. Jeg ba forøvrig om innpakning i grønt med blått bånd (hvis noen lurte).)
Ja, dette er veldig spennende. Jeg har måtte kjempe for å få kjøpe en grønn jakke til mellomsøster (de hadde den i rosa også), selgeren insisterte på at nei, det var guttejakka, jeg måtte kjøpe den rosa. :knegg:
Jeg er ikke interessert i å kjempe en kamp gjennom barna (som å tvinge lillerbror til å gå med rosa), men hvis han plukker seg ut en rosa genser selv, er det naturligvis helt ok. "Men hva om han blir mobbet"-spørsmål, himler jeg bare over. :gal: Jeg synes utviklingen er skremmende, og lurer på om det er mulig å snevre dette enda mer. :skremt: Jeg minnes bilder av broren min i blonder som liten. Det var fint, det.
Jeg ønsker ikke at det skal være så kjønnsdelt, men jeg har blitt skikkelig overrasket over hvor stor forskjell det er på ungene mine (en gutt og en jente). Jeg havner alltid i uføre når jeg blander meg inn i diskusjoner som denne på FP.
Snuppa mi har fra hun var 18 måneder hatt en sterk mening om hvilke klær hun skal ha på seg og hvilken farge de skal ha. De skal fortrinnsvis være lilla eller rosa, men i det siste har en del av tilbehøret kunnet være i kontrastfarger (tights, skjerf, sokker osv). Knerten bryr seg ikke, men hvis han får velge vil han gjerne ha ville dyr på genseren sin. Han arver en del rosa fra søsteren sin nå, men i det øyeblikket han protesterer på det, så kommer han til å få "sitt eget".
Her er jeg også. Jeg tvinger selvsagt ikke barnet mitt til å velge rosa støvler om han har lyst på de blå, men jeg retter på ham hver gang han omtaler noe som guttete eller jentete.
Det er frustrerende når lekekjøkken bare har bilde av jenter, og legoen bare gutter, eller når bukser som passer hans fasong har et rosa glitterhjerte på rumpa.
Da vi var i USA i fjor, var jeg i endel barneklesbutikker, og det var et vell av farger på alle klærne. Jeg kjøpte knall-lilla genser med bilde av et romskip på, blant annet.
Min eldste er 7 år, og eg har fått mange kommentarer, helst fra "prinsessemammaer" om at eg har ei guttejente. Ho leiker lika godt med gutar og jenter, med bilar og barbie. For meg er det naturlig, men da verkar ikkje slik på reaksjonanen.
Skille mellom gutar og jenter kjem av seg sjølv når dei kjem i tenåra, så eg ser ikkje heilt nødvendigheten i å oppdra barna slik frå dei er små.
Mine to jenter er like på da området at dei ser ikkje på kjønnsinndeling av venner eller leiker. Bortsett frå at eldste er meir røff i klesstilen, med boots, skatesko, jeans og kule topper. Minsten klatrer i trær og lager sølekake i prinsessekjole, med tiaraen på snei.
Jeg føler på en måte at vi ikke har gått bevisst inn på å skape negative holdninger til den ene eller andre siden. Siden de to eldste er jente og gutt, og lekt mye sammen, så har de konstant hatt alle slags leker tilgjengelige. Klesmessig så liker jeg litt klassiske klær, og inntil de begynte å bestemme mer selv så var vel snitt og typer klær viktigere enn farger. Men når de fikk egne meninger så ble de jo påvirket av verden rundt seg, og får i stor grad bestemme en del ting selv. Så følger man opp interesser i ene eller andre retningen, og smetter inn litt egen smak der man kan , og noen kompromiss i ny og ne. Kjøper vi gaver så er det ofte ut fra hva man vet om typiske interesser for alderen (de kjøper jo ofte til venner de vet noe om).
Så kan man jo se litt på seg selv om hva man representerer. Men en far med kort hår som går i skjorte og dongeri eller dressbukse hver dag, og en mor med langt hår som sminker seg, går i høyhælte sko og skjørt eller kjole, så sender vi jo så klart ut signaler om kjønn. Jeg vil anta det ligger en sterk påvikningskraft der.
Jeg var jo den som startet den tråden...
Jeg kjøper rosa og lilla gensere til poden, han vil ofte ha rosa ting og er ikke den som protesterer mest høylytt når det gjelder slike ting.
Dattera vår med andre ord, elsker rosa, prinsesse, kjoler og alt som er jentete. Jeg elsker grønn og lyseblå, og hun kler sååå godt slike farger, men hun nekter samme hvor mye jeg prøver å få det på henne, da er også dette ofte modeller som er designet for jente (ikke det at gutter ikke kan ha det men de henger ofte på jenteavdelingen for klær.. bare sånn hvis noen skal kommentere den setningen...).
Jeg har alltid poengtert at det ikke er noe som er gutt og noe som er jente, og det er ikke lov å si det hjemme ho oss. MEN, desverre har det blitt slik i dette samfunnet at ting er veldig kjønnsdelte. Poden ble terga på skolen for han hadde en rosa genser en gang, og en gang fordi han hadde en rød matboks med hjerte på (!!!!!!!).
Og da tilbake til Berganstråden, jeg kjøper ikke en jakke til 1500,- for så at han skal komme hjem å fortelle meg at han har blitt terga eller at det er en jentejakke fordi flere jenter på skolen har den, for da nekter han å bruke den. Veldig leit at det har blitt sånn, men det er jo engang slik.
Jeg syns det er spennende å prøve å finne ut hvor mye "kjønn" som kommer fra innsiden og hvor mye fra utsiden.
For hva ER det å være jente/kvinne eller gutt/mann. Tenk på transkjønnede - de føler veldig sterkt at de ER et kjønn. Et annet enn det de er fysisk. Hvor kommer den følelsen fra? Hva innebærer den?
Jeg syns det er synd når barna velger bort så mye spennende, fordi det ikke er "deres arena", og begeistres over å se på Lillebror som lykkelig forsyner seg av hele spekteret, inspirert av både storebror og storesøster. Biler! Dukker! Tog! Prinsesser! Tunneler! Glitter og stas! :hyper:
Hos oss vil jeg helst at ungene kjøper bursdagsgaver, kort (jeg har dog stoppet de fra å plukke med seg et kondolerer-kort), gavepapir, klær og leker selv. Av og til handler jeg til dem, kjøpte blant annet gymsko til eldste i går. Og da plukket jeg ut sko som var velidig feminine(?), men det var i hovedsak fordi jeg måtte ha lys såle heller enn at jeg ønsket at de skulle være jentete.
Jeg er veldig lite interessert i om ting er jentete eller guttete. Jeg har blant annet på meg mannen sin bukse i dag, hadde lagt den i feil skap. Har ikke inntrykk av at ungene bryr seg så mye heller.
Jeg syns også det er dumt at det skal være så stor forskjell. Mine jenter har mye rosa, fordi de er de eneste jentene i familien (har 5 fettere), så alle syns det er så gøy å kjøpe "jenteklær". Jeg bryr meg ikke så mye, så det jeg kjøper kan være alle farger. Minsten syns biler og dinosaurer er kjempegøy, men eldste liker mest "jentegreier". Sambo ville nok helst hatt en gutt, så han er veldig flink til å kjøpe det som vel regnes som gutteleker til begge to.
Jeg syns det er kjempedumt at det er så stor forskjell, men samtidig så tror jeg det merkes mindre hvis man har en jente enn en gutt. Som jeg nevnte i den andre tråden har minste mye klær fra "gutteavdelingen" siden hun er veldig opptatt av Lynet McQueen, og eldste har en del gensere med Star Wars på. Tror dette oppleves som mer "stuerent" enn en gutt som har på Hello Kitty genser, selvom jeg ikke nødvendigvis er enig i det. Jeg har hvertfall aldri fått noen kommentarer selvom minstens favorittantrekk for tiden er fotballshorts, blå t-skjorte med Lynet McQueen på og blå støvler med dinosaurer.
Jeg hørte ei voksen damen med fullt alvor si at hennes sønn på nå 8 år hadde hatt en Barbie-periode som liten, men at hun hadde heldigvis klart å venne ham av med det. Hun hadde kjøpt biler og båter og fått ham til å bli mer guttete.
Problemet, og det som gjør at vi muligens taper denne kampen, er at mange foreldre tenker ikke over det, de følger bare strømmen. Slik som denne damen jeg snakket med. Ingen refleksjon what so ever!
Jeg har diskutert temaet både med svigerinna mi som bor på et lite sted, og med venninnene mine her i byen, og har fått inntrykk av at det er store forskjeller fra sted til sted. I barnehagen mine barn går i er det veldig lite kjønnsfokus på klær og farger, mens i barnehagen til ei venninne her i byen er det veldig delt. Det samme er det der hvor svigerinna mi bor.
Jeg har en sønn som veldig gjerne vil bestemme selv hva han skal gå i, han elsker pynt på klærne og rødt er yndlingsfargen. Da blir jeg faktisk provosert av at det står "jente 6 år" på det røde ulltøyet med orange kanter som jeg kjøpte tidligere i uka.
Samtidig så merker jeg at det sitter litt lenger inne å kjøpe en hello-kitty genser enn å kjøpe en med Lynet McQueen til sønnen min, selv om han blir kjempeglad for begge deler. Uansett hvor bevisst jeg er på å ikke bidra ytterligere til å dele inn i jente- og gutteting, så er jeg nok mer påvirket enn jeg egentlig liker.
Liten-men-ikke-helt-avsporing: Jeg så en TINE-reklame med oversikt over høstens nye produkter, eller noe sånt, og der var det blant annet literspakker med bringebærgelé. Ved siden av dette produktet stod det at pakkene kommer med to ulike forsider - én for gutter og én for jenter. :what:
Jeg merker veldig barnehage- og skolepåvirkningen, plutselig måtte mamma ha på rosa klær og guttene nektet å ta i en dokke. Sånt vekker trassen i meg, etter de uttalelsene blir alt om guttefarge og jentefarge og gutteleker og jenteleker rettet på. Mer eller mindre pedagogisk.
Og gjerne høylydt i butikker når det er for mye "åååh, så nyyyydelig rosa prinsessete til bittelilletulla!" og "den var sjikkelig tøff, den kan guttungen bruke, vøtt" rundt meg. :sparke:
Og jeg ble fryktelig irritert da jeg kikket etter kokebøker for barn for litt siden og fant to bøker som så ganske fine ut, men som het "Kokebok for gutter" og "Kokebok for jenter". Hadde det ikke vært nok at den ene hadde "feminint" design og bilde av kaker med rosa glasur (eller noe sånt), mens den andre hadde "røffere" design med bilde av, jeg husker ikke helt, en hamburger eller noe? Kunne de ikke kalt dem "Søt mat" og "Tøff mat" eller noe sånt? Det var i alle fall helt uaktuelt å kjøpe noen av delene, både til Poden (som forresten er veldig glad i søt mat) og kusinen hans.
Ja, og seigmenn og seigdamer - men det synes jeg ikke er like "ille", det er jo åpenbart humoristisk ment, og kanskje i større grad rettet mot ungdom og voksne.
Mange av klærne i kjedebutikkene er veldig kjønnsdelte bare i snittet. F.eks er buksene smale/trange med utsving i beina på "jentesiden" mens de er videre og med rette bein på "guttesiden". Eller "jentegenserne" er trangere og har innsving i livet. (Hva nå poenget med det er, de har jo ikke midje som voksne kvinner.)
Jeg har forøvrig klart å finne kjøkkenting (kjøkken og servise) som ikke er rosa. Det ble kjøpt på Toys'r'us for noen år tilbake. Har også funnet noe i tre (Alveslottet) som ikke "pusher" det ene kjønnet framfor det andre.
Jepp. Jeg prøver å være bevisst på å ikke kategorisere barna mine i "typisk gutt" og "typisk jente", men merker allikevel at jeg uten problemer kan kjøpe "gutteklær" til Lillesøster, men det er tvilsomt jeg ville ha kjøpt noe Hello Kitty-klær til guttene.
Eller bare hvordan uttrykkene "guttejente" og "jentegutt" blir brukt. Å være "guttejente" er noe positivt, men jeg har enda til gode å høre at "jentegutt" er noe flott.
Jeg kjøpte lekekjøkken på smart club, og jeg er ganske sikker på at det var både gutt og jente på utsiden av pakken. Jeg så ikke spesiellt etter det, så det kan hende jeg tar feil, men sånn som jeg husker pakken var det to barn av forskjellig kjønn.
Og en annen ting. Jeg lurer på hvor mye vi leser i oppførsel og putter i båsen "gutt/jente"? F.eks. guttene min kan ha et støynivå uten like, herje, og særlig eldstemann var bilgal. Dette ble av type besteforeldregenrasjonen sett på som "typisk gutter".
Jeg synes det er litt interessant hvordan man bedømmer oppførsel og væremåte hos barn som "typisk jente" og "typisk gutt" hvor det blir forventet at jenter er mer modne, liker stilleleker, prikleaktiviteter, snakker lavt, pynter seg, er tålmodige og høflige (og mer klikkete og med tendens til urent spill/bakvaskelser for å ta det negative) mens guttene er mer umodne, utålmodige, bråkete, fysiske, gjør ablegøyer, mer overfladiske følelsesmessig, opptrer i gjenger og utestenger ikke på samme måte som jenter. Man kan heller ikke forvente samme nivå på skolearbeid og oppførsel hos gutter. Og jenter foretrekker rollelek/dukkelek, gutter biler og konstruksjon. Sies det. Endel som har to barn hvorav ei jente og en gutt, ser på barna sine og deres egenskaper og sier ting som at "han er jo gutt, så det er jo ikke forventet at han liker skolearbeidet like godt" eller "Hun er typisk jente som kan sitte i timevis og gjøre seg flid med arbeidet sitt". Dette fascinerer meg fordi jeg har to gutter (ser bort fra han lille nå) som er meget forskjellige. Hvis de hadde vært gutt og jente, kunne jeg forklart de forskjellene med kjønn. Det kan jeg ikke. Min påstand er at en god del av forskjellene mellom søsken som forklares ut fra kjønn ikke nødvendigvis har noe med kjønn å gjøre, men med personlighet de har fått uavhengig av kjønn, og kanskje litt hvilket nummer de har i rekken. Men vi ønsker av en eller annen grunn å forklare væremåte ut fra kjønn.
(Og da tenker jeg ikke på valg av farger og type klær i butikken, det er jo ikke så rart at småjenter vil ha rosa dilldall når hele verden skriker mot dem at det er det som er fint for jenter. Begge mine gutter syntes også dette var fint, men ikke planer om de skulle ha det på, for det var jo ikke fint på gutter).
Jeg syns det er blitt utrolig kjønnsdelt, spesielt i kjedebutikkene og lekebutikkene. Jeg har brukt å kjøpe mye klær i jenteavdelingen, rett og slett fordi jeg ønsker andre farger enn svart, blått og beige til gutta.
Siden jeg har bare 2 gutter blir ikke dette like enkelt hos oss, dvs det blir lite glitter og stas, men kjøkken, dukke og dukkevogn har de da. Og jeg har mottatt en sleivet kommentar fra en bekjent av mannen "om jeg egentlig ønsket meg en jente"? :gal:
Jeg er sikkert ikke så veldig PK, men jeg tenker ikke på dette i det hele tatt. Dvs, jeg bryr meg ikke om gutta mine ser guttete ut og bare går i tradisjonelle guttefarger. Hvis de har lyst på noe som kan virke "jentete" så nekter vi de ikke nødvendigvis det. Men de er nok blitt veldig tradisjoneller gutter i det meste.
Jeg bryr meg heller ikke så mye om ting og tang i samfunnet legger opp til at ting er jentete og guttete. Som sagt, sikkert ikke så PK.
Mine går i det de liker, og leker med det de vil. De er glade i alt fra Star Wars, Bacugan og Dinosaur king, til lekekjøkken, dukker og strikketøy. Rødt går stadig igjen som kles- og skofarge, mens minsten har vært rosagutten i et par år nå. Jeg spurte i barnehagen forleden om det var noen som kommenterte at minsten hadde rosa (selvvalgte) gummistøvler, men det hadde visst aldri vært noen som sa noe på det i det hele tatt.
Jenta mi på 3 har begynt å bli opptatt av rosa og prinsesser, hun vil gjerne ha prinsessekjole. Likevel er det ok å kle henne i brunt, grønt, svart og blått også, og nå som hun har langt hår er det ingen som tror hun er gutt lengre.
Oh, yes. Da jeg fikk vite at vi venten en gutt fikk jeg høre at gutter er mye mer realle enn jenter. Jenter er mer intrigemakere osv.
Noe lignende har jeg hørt flere ganger av voksne gjennom barndommen. "Tre jenter kan ikke leke sammen", "gutter sloss og så er de venner igjen like etterpå." osv. Og da funderer jeg litt; Er det virkelig slik forskjell på jenter og gutters væremåte eller blir det en selvoppfyllende profeti? Får man høre mange nok ganger (og særlig av voksne- mødre, bestemødre) at jenter bare kan leke to og to, de opptrer i klikker, baksnakker osv så vil man jo til slutt tro at det skal være slik?
Og etter at jeg skrøyt av minsten som ikke brydde seg om jente-ting og gutte-ting, fikk jeg følgende svar da jeg hentet henne og spurte hvilke sko hun ville ha på hjem fra barnehagen: Jeg vil ha på gutte-støvlene mine.
Jeg prøver i grunn å ikke gjøre det til noe særlig tema. Hverken den ene eller andre veien. Nå har jeg ei jente som aldri har vært sånn typisk "rosajente", så det har vært helt greit å kjøpe blå ski og oransje sykkel liksom. Men hun har fått kommentarer i bhg om at hun har "gutteski", men da har vi prata om at farger er for alle. Uansett om man er gutt eller jente.
Men jeg irriterer meg litt over at det er så veldig enten eller ofte. Enten knall rosa eller veldig blått. :himle:
Jeg tror ikke alle er slik.
Men min oppfatning er likevel at det er litt mer sånn at det er tendens til at jenteklikker er mer normalt enn gutteklikker, iallefall i barnehagen synes jeg. Og at 3 jenter ofte går litt skjeis. Det MÅ ikke gjøre det, men jeg synes jevnt over at det skjer oftere hos jenter enn gutter.
Jeg synes også at en del jenter er mer typisk utestengende enn gutter, at de hvisker, tisker og fryser ut andre jenter. Mens guttene ofte er litt mer :vetikke: til akkurat slike ting. Men igjen. Det gjelder ikke alle. Men jeg ser at min jente sliter litt med akkurat dette. Hun omgås en del jenter som er veldig sånn tiskende og etablerer litt klikker, og der faller hun ut. Og jeg ser at hun synes det ofte er lettere å forholde seg til gutter enn jenter, fordi kanskje kommunikasjonen der er mer tydelig.
Vi har følt godt på det med jentete og guttete, men da i forhold til hår og ikke klær. Minstemann har nemlig langt krøllete hår og de fleste tror han er jente. En del mener klart han bør klippes, men jeg nekter. Det gjør forresten guttungen selv også. Dog har vi måttet klippe bort de nydeligste krøllene nå etter å ikke ha klipt han siden han ble født så det var slitt.
Prøver å ikke bruke jentete og guttete som beskrivelse av ting. Eldste har i noen år nå syklet rundt på en jentesykkel med kurv og vært veldig glad i den sykkelen. Da vi i sommer skulle kjøpe ny fant han en grønn som han syns var veldig fin (han er glad i grønt), men jeg tørte ikke kjøpe den da den var full av swirler og annen pynt som jeg nok anser som jentete. Ja, sykkelen var fin, men jeg var redd for hva de andre gutta skulle si da de er veldig guttete og vet å si fra om ting. Så han fikk en annen en.
Eldste er ikke så nøye på jentete og guttete klær egentlig mens lillebror er helt klar på at rosa er jentefarge altså
Storebror her har i mange år lekt med guttedukker, de heter Big Jim hvis noen vet hvilke de er. LIkner litt på Barbiegutt bare at disse er mye kraftigere og litt større og det går i cowboy-leking med klær, hester, soveposer, leirbål og diverse sånt.
Pappan hadde de fra han var liten og nå har storebror overtatt og han har også tydeligvis også arvet fantasien..
I begynnelsen på 1.klasse ble det himlet fælt med øynene fra de andre guttene for at han leker med barbie men nå når han går i 4. så vet "alle" at han liker de og vi har snakket masse om det å erte så nå er det ikke noe problem mer. :)
Men jeg har ofte lurt på om dette er noe som er der fra fødselen av eller om det blir sånn fordi vi tillater det å bli sånn om du skjøner. Når alle forventer at gutter skal være mer støyete enn jenter og ha mindre manerer, kan det jo være at man ikke er fullt så opptatt av den slags når man oppdrar dem. Jeg husker jo hjemme hos oss at vi jentene ble hysjet på, men når lillebror fremviste samme type oppførsel ble det forsåvidt hysjet forsiktig ned, men unnskyldt med at "gutter er nå engang gutter og kommer med endel lyd". Og vi lar jo ikke de tre guttene i gata her ekskludere en, vi krever av dem at de skal være en real gjeng. Kanskje hadde vi hatt et litt annet syn på det om de var jenter? Ikke sånn at vi ikke brydde oss, men kanskje ikke like mye? Jeg vet ikke. Det kan godt være at denn adferden er medfødt altså, men jeg har ofte lurt på hvor mye som egentilg kommer fordi vi forventer at det skal være sånn og dermed godtar det i større grad enn hos det motsatte kjønn.
Jeg tror i grunn det er en blanding. Og så tror jeg at det kan slå ut sterkere hos noen enn andre. :vetikke: Evt kan det være at noen påvirkes mer av miljøet enn andre.
Det er vel forsket en del på dette, og man har påvist at spedbarn behandles ulikt av fremmede ut fra om man ifører dem en rosa eller blå sparkebukse osv. Det vil selvsagt ha betydning. Men jeg mener, sånn halvvagt, å ha sett en del forskning som påviste at forskjellene dukket opp til tross for alskens kjønnsnøytralitet i oppdragelsen.
Folk jeg kjenner til som tar ting litt langt på kjønnsnøytralitetsfronten (type "kutt av meg puppa og kall meg hin") og oppdrar barn med kjønnsnøytrale navn og klær og alt det der ut fra en tanke om at alt er sosialisering, har visst også endt med å svelge noen kameler.
Her i huset er vi litt ambivalente til dette med jente- og guttegreier. Altså, ungen arver fettertøy i fleng og omgås så mange butche gammel-lesber at hun neppe får noen "normal" oppfatning av kjønnsstereotyper uansett. Samtidig føler vi vel litt på at det fort blir parodisk med homofamilien som insisterer på en guttejente. Enden på visa har blitt at ungen har unaturlig mange rosa siklesmekker og luer bare for at hun skal slippe å bli kalt han hele tiden (hjelper vel ikke at hun er skallet og har et fornavn som funker på gutter også). :D
Men selv om vi ikke sa noe og på en måte forventet eller la til rette for en del ting likt, så foretrekker lillebror å gjøre en del ting som ikke storesøster er interessert i, og motsatt. Han vil i mye større grad hoppe og sprette, og selv om han er en rolig kar ellers, så har han en del fysisk aktivitet i egen lek som vi ikke så hos eldstemor på samme alder. Hun vil derimot i mye større grad sitte og pusle med ting, elsker kreative aktiviteter, tegne, perle, topmodel-bøker, klistremerker et.c, som lillebror ikke har ro i rumpa til å styre på med. Vi er derfor litt spent på skolestart og lekser for han. I rollelek var eldstemor mer fokusert på det virkelige liv, mens lillebror og kompisene på en måte skal demonstrere styrke og tøffhet. De er superhelter (små, men supre ;) ). Nå for tiden drømmer han seg bort i basketballverden, og har dunket en badeball i skittentøyskurven en del uker i sommer. Fikk seg en ordentlig basketball her om dagen, og den sov han med i senga. Storesøster derimot, finnes ikke interessert i slike ting, og finner "idealer" helt andre steder.
Vi har hatt med oss begge i butikker fra de var små, og fra 3 års alder har lillebror HATET dette, og har ingen interesse av å være med, selv ikke når han skal ha noe selv, mens eldstemor styrer på og finner fram ting, og skal finne ting som passer sammen og gjerne ha med seg mest mulig.
Ja, dette er slik mange beskriver og tillegger det kjønn. Problemet sett fra min synsvinkel er at jeg kan skrive det samme (bortsett fra det med top model) om mine barn. Og der er det ingen kjønnsforskjell. De har guttete interresser, der blir de jo påvirket av samfunnet som alle andre, så de velger jo gormiti og pokemon fremfor littlest petshop og miniponnier, det er adferdsmønsteret jeg tenker på.
Min datter på 3 år krevde brødskive med jenteleverpostei på.....(det finnes visst noen bokser med bilde av jente på, ikke lenger bare den smilende, sjarmerende gutten).
Eg må seie meg enig med Anne C. Dette er virkelig noko eg aldri har tenkt særlig på. Og til ei viss grad ser eg ikkje heilt "problemet"? Eg lese kva dokke skrive og eg kjøpe argumenta dokka men eg ser ikkje korfor dette er viktig. Kjønna er jo ulike.
Storebror her i huset hadde nok nekta plent å gå med olabukse med hjerte på rompa. Lillesøster kan fint finne på å lage spetakkel over å gå med blå stillongs. Og heilt ærlig, om 8åringen min insisterte på å kjøpe rosa cordfløyelsbukser med hjerter på rompa til sin første skuledag i 3.klasse hadde eg nok ikkje kjøpt det til han.
Det er et problem fordi det er en del av begrensningen/generaliseringen av kjønnene, Haugtussa. I barneskolen går det på klær/leker. Noen år senere går det på utdannelse. Så på jobb.
Mellomsøster er veldig interessert i biler. Storesøster er veldig interessert i glitter og stas. Lillebror leker med både dukker og biler fremdeles. Mellomsøster fikk garasje og en haug småbiler til toårsdagen sin, da hadde hun vist interesse lenge, og lekte ikke med annet i åpen barnehage. Jeg tror ikke sånt er kjønnsavhengig, men at det handler om barnets personlighet, utvalget og hva det får lov til.
Dette er jo ikke problematisk satt i perspektiv, men jeg ser absolutt problemet med at mennesker ikke får utnytte sin sanne potensiale, fordi samfunnet allerede har puttet de i en eller annen bås.
Jenter gjør det jenter gjør, gutter gjør det gutter gjør. Og sånn fortsetter det. Det er begrensende på begge kjønn.
Jeg mener slett ikke at fordi jenter foretrekker rosa glitter vil de ende opp som lavtlønte altså, man må skille mellom innpakning og det som teller, men det at vi tenker at jenter er på en måte og forventer en type adferd av dem og gutter er på en annen måte og forventer noe annet av dem er skummelt. Derfor synes jeg man i størst mulig grad skal unngå kjønnsspesifikke reklamer og produkter til barn. Hvis så 90% av jentene velger rosa jakke og 90% av guttene velger grønn er dette helt greit hvis det skjer fra et utvalg som er for barn. Problemet er at barna styres inn i forskjellige avdelinger, det forventes ulik adferd fra dem, det forventes ulik lek, ulik skoleadferd, tolereres ulik grad av uro og til slutt forventes det ulik adferd i forhold til yrkesvalg når de blir voksne.
Det handler ikke bare om klær, men hele pakka. Jenteleker, jenteklær, jenteoppførsel, jenteintresser osv. På leketøysbutikken selger de strikkepinner, strykejern, symaskiner o.l. i knall rosa innpakning merket "Girlz".
Nei, jeg synes ikke dette med klærne er hovedpoenget egentlig, det er jo bare ytre ting uansett. Selv om det er en del av en pakke der jenter bruker ett sett med produkter, gutter bruker et annet sett. Og hvor barna blir vant til å se om produkter er "for jenter" eller "for gutter" allerede fra de er veldig små. Dette med fargene er det kanskje mest gutteforeldrene som irriterer seg over da industrien i mange år ikke har skjønt at små gutter også liker farger, men dog. Jeg synes det er et større problem at vi forventer forskjellig adferd og interresser fra gutter og jenter enn at det er forskjellige klær. Jeg synes det er helt greit med jenter i kjoler og gutter i dress for å si det sånn, men jeg synes det er unødvendig å skrive "for jenter" på pakken med rød strømpebukse. Det kan nemlig folk få velge selv.
Klærne er bare en del av det, Haugtussa. Dog en svært synlig del. Man presses inn i et kjønnsrollemønster, jentene skal være prinsesser eller kattepuser, guttene skal være superhelter eller kjøre motorsykkel.
Jeg skjønner ikke at det går an å ikke skjønne at dette er en del av et større problem - og en del det burde være lett å gjøre noe med på individnivå. Det handler bare om at foreldrene er bevisste. Markedet tilpasser seg hva forbrukerne ønsker, og om salget på prinsesse- eller superheltklær går ned og de mer nøytrale klærne selger mer, (same shit på leker, obviously), blir markedspresset også et annet. Look to Lindex.
Gjør man virkelig det? Forfølger disse "uvanene" fra 4-7 år barna videre i livet?
Er det tendensen de med barn i skolealder ser?
Hva med interesser, hobbyer, leker/fornøyelser når de blir eldre? Samkjøres ikke dette av barn/ungdom uansett, og vil ikke den du blir til slutt uansett påvirkes mest av de venner du får, og den ballast du har med deg av verdier, holdninger og støtte hjemmefra? Når vi i tillegg har et samfunn i dag der mann og kvinne mer og mer bidrar likeverdig i hjemmet, og det jobbes for likestilling på alle hold, så er vel rosa og blått mer et irritasjonsmoment enn en trussel. Vi kjøper jo ikke bare rosa og blått uansett. De leker ikke bare med prinsessesaker og superheltsaker, og de fleste barn vokser opp i dag i et samfunn som gir dem muligheten til å bli og gjøre hva de vil.
Jeg synes klessegregeringen illustreres ganske bra av ullundertøyet til Janus. Røde og blå med oransje striper, helt kjønnsnøytrale. Likevel pakker de dem i ulike pakker og skriver "for gutter" på den ene og "for jenter" på den andre. Man skal liksom ha hver sin produktlinje. Det dreier seg ikke om at jenter velger rosa og gutter velger blått eller om man har lov til å gå i alle farger, men at det på død og liv skal lages enkelte produkter kun for jenter og andre kun for gutter. Det gjør blant annet at de barna som ikke passer helt inn i det stereotype mønsteret blir usikre og enten føler seg rare eller lar være å holde på med det de liker. Hvor det tas for gitt at fordi du er gutt, vil du ikke ha noe med rosating å gjøre, du vil ikke styre princess peach i mario og du vil ikke leke med dukkeleker. Og fordi du er jente vil du gjerne ha dilldall og perler og prinsesseting, men her er det mer tillatt å bryte grensene tross alt. Jeg tror disse klesgreiene er mest et irritasjonsmoment, men også et symptom på hvordan samfunnet virker. Vi har ett sett forventninger til jentene, et annet sett til guttene.
Du glemte å nevne Janus sine røde, marineblå og hvite produkter, som minstemor bl.a. bruker. Som sagt, man kjøper ikke bare rosa.
Men jeg tror mange foreldre er reflekterte nok til å velge produkter basert på andre kriterier likevel. Vi kjøper ikke noe fordi det er rosa eller fordi det står jente på det. Som regel vil det være kombinasjoner av interesser som avgjør valget.
... eller fordi den lille prinsessen står og hyler fordi hun nekter å gå i noe annet enn hello kitty-klær. Eller fordi man er redd for at guttungen skal ertes hvis han har noe som kan minne om pynt på skolesekken.
Men seff, det er jo en veldig behagelig problemstilling å ignorere.
Er det behagelig å gjere sitt for at ungane sine ikkje blir erta på grunn av et klesvalg? Så ubarmhjertig slik erting kan vere så syns eg ikkje det kan betegnast som ei behagelig problemstilling å ignorere.
Det er ikke viktig. Det spiller ingen rolle om man går konstant i rosa noen år. Det er likegyldig. Da handler det mer om at du som voksen knytter veldig negative assosiasjoner med rosa, antagelig fordi det for deg representerer noe veldig annerledes enn deg selv. Du ilegger barnet egenskaper som du faktisk ikke har forutsetninger til å vite noe om. Mens andre vil la barnet få medbestemmelsesrett i dette, og tenke mer på at barnet ikke fryser, enn fargen. På samme måte som at man vet at barn kan finne på å erte og kommentere ting, og at noen er mer sårbare for dette enn andre. Selv om man er sterk selv og som voksen vil stå på barrikadene, så bør man vel være reflektert nok til å se at ikke alle barn er typene til å fremme slike standpunkt så tidlig i livet. Foreldres standpunkt.
Og ja det er utrolig behagelig å sende et stk. fornøyd barn på skolen. Med egen barndom i bagasjen, så er det ikke bare behagelig, men fantastisk flott. Det er godt å tenke på at hun kan bruke tid på å lære og leke, og ikke være lei seg, redd eller usikker. Hun skal få være så mainstream hun bare måtte være utad, for på innsiden er det ingen som henne uansett.
Jeg er helt enig i at hvilke farger man velger å gå i fra man er 4 til man blir 8 er helt likegyldig. Så lenge viljen er fri. Men det er ikke helt likegyldig når du er gutt 6 år gammel og liker rosa. Og liker stillesittende aktiviteter av den typen man kun får kjøpt i rosa innpakning med "girlz" på. Det skaper en viss usikkerhet, man ønsker jo å passe inn. Spesielt når de fleste barn og voksne rundt en også signaliserer at de ønskene og preferansene man har er feil i forhold til kjønn kan det være vanskelig å håndtere med selvtilliten i behold. Jeg tror det er en fin ting at ting barn kan velge mellom stiller dem mest mulig fritt. Hva de så velger får være opp til dem.
Syns dere ikk det er utrolig trist at de skal lære, i barnehagealder, at "nei, det du liker, det kan du ikke ha på/leke med/gjøre, for du kan bli ertet!" (bare et mer moderne uttrykk for "det passer seg ikke"). Og vi trenger jo ikke å si det heller, så rett ut, før de oppfatter "hva som passer seg" og velger å tilpasse seg det. Unger er sosialt veldig tilpasningsdyktige og skjønner jo hva som "passer seg" når de ser designet i lekebutikken og venners gutte- og jenterom. Så tilpasser de seg. Legger bort en leke de kunne hatt glede av. Velger bort en venn eller venninne. Leser andre bøker. Og venner seg til at det er sånn man gjør det. Man velger det som "forventes" og til slutt gjør man det så automatisk at man ikke vet om det en gang.
Jeg også blir veldig overrasket i denne diskusjonen. For min personlige del har jeg vært lite interessert i ting som klær, interiør, leker.
Nå holder vi på å pusse opp og jeg er veldig interessert i produktene vi skal innrede med. Men det går like mye på kvalitet (de skal jaggu meg vare lenger enn ett år! Pikadø!), størrelse (det skal måles, ja. Jeg skal ikke komme hjem med et møbel som er tre cm for bredt), pris (jeg har en viss sum av penger jeg kan bruke) og funksjon (de lampene skal ha dimmer og jeg skal ha MAX antall watt på ovnen - jeg håper å snike meg unna med en ovn i stue og spisestue, men legger opp kontakter som om jeg skal ha to). Men jeg ser også på utseende, prøver å få interiøret til å "henge sammen". Om dette er en maskulig eller feminin måte å betrakte interiør på aner jeg ikke? Og jeg synes også det er helt uinteressant om jeg oppfører meg maskulint eller feminint. Vi trenger en ovn som kan varme mest mulig, da skjekker jeg selvfølgelig watt-styrket, helt uavhengig av om jeg gjør "en manne-ting" eller ikke. :confused:
For meg har ikke interiør, klær, leker eller fargevalg forøvring (på is, iPod eller strikkepinnene) noe med kjønn å gjøre. Mannen min går i rosa sjorte, jeg oppfatter han hverken som mer eller mindre maskulin av den grunn. Han drev med pistolskyting, det oppfatter jeg som en idrett for menn (ut fra de som var med der), nå har han vært på ridekurs (bare damer bortsett fra ham). Men for meg er dette helt ... tja ... det har ikke noe med mannen min å gjøre, han blir jo hverken mer eller mindre mann i mine øyne, uansett hva han driver på med.
Mulig jeg er ekstremt heldig som mangler koblinger til kjønn på mange områder. Yngste jenta mi var interessert i funksjonen i kroppen og etter noen diskusjoner har hun konkludert med at hun vil bli lege, vi har aldri vært innom tanken på at hun skulle ha blitt sykepleier (som jeg så nevnt som et eksempel i en annen diskusjon om kjønn). Hvorfor vi ikke var innom sykepleier? Ingen anelse.
Men jentene mine spiste bare jenteleverpostei en periode (har sluttet nå), liker det jeg vil karakterisere som jentete klær og er opptatt av å være fine.
Dette er typisk det som gjør at jeg synes slik diskusjoner blir eksotiske. Jeg personlig har ingen opplevelse av at man ikke kan ha på/leke med/gjøre ting fordi samfunnet betrakter klærne/lekene/gjøremålene som kjønnet. Eldste jenta mi vet godt at "The Clone Wars" er en gutteting (i den forstand at det er flere gutter enn jenter som liker det), men hun liker det alikevel. Det er jo akkurat det samme som at mannen min vet at det er flest jenter som rir, alikevel går han på ridekurs og synes det er stas. Men han vil helt sikkert være enig i at det er en jentehobby. Og mange vil nok mene at jeg er inne på menn sitt domene nå som jeg mens vi pusser opp jobber like mye med avretting av gulvet som med tapetvalget.
Hvis det er slik at folk blir begrenset av at ting er jentene og guttete er det selvfølgelig leit, men jeg skjønner ikke helt at dette er noe som kommer utenifra (aka leketøysbutikker)?
Etter å ha skrevet mitt eget (milelange!) innlegg gikk det opp for meg hva jeg egentlig mener. (Typisk meg, det å skrive, gjør at tankene sorteres etterhvert som ordene kommer ut.)
Jeg synes det er to ting i denne ligningen. Den ene er den sosiale kompetansen, på "slik gjør man det vanligvis" i vårt samfunn. Jeg synes at det å vite om noe er jentete eller guttete er en nødvendig sosial kompetanse. Og jeg hadde blitt skremt hvis mannen min ikke hadde oppfattet at skyting er noe som flest menn driver med og riding er noe som flest kvinner driver med. Da hadde jeg seriøst lurt på om han var blind, døv eller dum. Han hadde ikke trengt å vite det som i: "Tenkt nøye over dette og reflektert i timesvis", men vite som i "har lagt merke til det".
Den andre delen er om man selv definerer seg så strengt opp mot et spesielt kjønn at man ikke kan fravike fra "slik gjør man det vanligvis" - det er jeg enig i er skrekkelig sørgelig.
Men jeg tror ikke de to tingene nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. Det å observere at det er slik er ikke det samme som å nødvendigvis rette seg etter det. (Gitt at det ikke eksisterer ytre påbud mot å rette seg etter det. Det er jeg helt imot.)
Er paralellen at det er "flest menn som skjekker watt styrken på ovnen"? (Eller er det flest kvinner som skjekker watt styrken på ovnen? Bruker ikke å diskutere så veldig mye slike ting med andre så jeg vet ikke hva som er vanlig.)
Jeg gikk en del i rosa som barn, men har ikke gjort det de siste 25 årene. Nå bruker jeg mest grønt, lilla (oops!) svart og brunt. :ser ikke problemet:
Jeg gidder ikke å presse på gutter rosa klær for å bevise noe som helst, men hvis de vil gå i rosa (en veldig hypotetisk problemstilling :knegg: ) får de selvfølgelig lov til det.
SELVFØLGELIG er det medfødte forskjeller på jenter og gutter, det er jo bare å se på naturen rundt oss, så blir det ganske åpenbart. Det er ikke som om løvinnene er sosialisert til å jakte eller keiserpingvinhannen er sosialisert til å være den som ruger ut eggene.
Jeg synes ikke det er noe mål i seg selv at alle mulige fritidsinteresser og leker blir brukt av nøyaktig like mange gutter som jenter, eller at man ikke kan se på et barn hvilket kjønn det er. Men det betyr ikke at vi skal sette grenser for hva jenter får prøve seg på og hva gutter får prøve seg på av utfordringer og hobbyer. Om supersøtt rosa kjøkkenutstyr hindrer små gutter i å ville leke med det, så synes jeg det er trist. Derfor foretrekker jeg å kjøpe kjønnsnøytrale leker, og er veldig obs på å få et bredt utvalg av leker som stimulerer ulike evner, interesser og ferdigheter. Men minst like viktig tror jeg det er at man er gode forbilder. At mamma også skifter dekk og at pappa vasker kopper eller bysser baby.
Klærne synes jeg er veldig lite viktige i denne sammenhengen. Jeg synes super-rosa Hello Kitty er direkte stygt, men jeg liker at det vises at jeg har en liten jente og ikke en liten gutt. Jeg er glad i å gå i skjørt, jeg sminker meg og går gjerne i høye hæler. Men det har ikke hindret meg i å ta universitetsutdannelse i et "guttefag", jobbe 100% stilling eller dele fødselspermisjonen 50/50 med mannen. Så lenge barneklær er praktiske og ikke hindrer fri utfoldelse tror jeg nok at kampen for likeverd mellom kjønnene står på andre arenaer for min del.
Åh. Er det medfødte forskjeller på kjønnene, altså? Nå har jeg aldri hørt på maken. Nei, men da trekker jeg alt jeg har sagt, jeg trodde vi var prikk like! :jupp:
(Det går an å tenke mer enn en tanke om gangen. Fargen på barneklærne er ikke det viktigste, men det er en del av det. Og lett å gjøre noe med.)
Ja, man skulle tro det var åpenbart, hva? Men like fullt spørres det stadig i fullt alvor om all forskjell i oppførsel og interesser hos gutter og jenter kommer av sosialisering.
Og jeg ser virkelig ikke poenget med å kle unger sånn at man ikke ser hvilket kjønn de er. Man gjør jo ikke det med voksne?
Voksne velger jo gjerne selv hva de vil iføre seg, og det er nok av dem som kler seg slik at du neppe ville identifisert kjønn ut fra klesplaggene alene.
Og så var det det der med to tanker på en gang. Selvfølgelig kommer forskjell i oppførsel og interesser også av sosialisering. Kjønnsroller. Mønstre man blir dyttet inn i enten man vil eller ikke. Det er altså da det ekstreme prinsesse- og superheltpresset jeg har snakket om. :teskje:
Jeg skal ikke påstå at dette er et tema som jeg har tenkt så fryktelig mye på¨, men jeg snakker ikke om jente og gutteklær eller jentefarge og guttefarge til mine barn. Likevel er storebror veldig bevisst på at rosa er jentefarge og at det liker han ikke, da presser jeg det heller ikke på han. Om det hadde vært motsatt så hadde jeg godt kunnet kjøpt en rosa genser til han om han virkelig ønsket det.
Jeg merker imidlertid at jeg har et helt annet syn på dette enn min mor, som var helt rystet over at jeg kledde på lillebror en jentestrømpebukse, det var jo ikke bra. Den var forøvrig hvit med noe mønster innvevd i strømpebuksen. Så min mor hadde sannsynligvis fått angst om guttene hadde kommet i rosa gensere :knegg:
Jeg har en venninne som ofte kjøper klær fra gutteavdelingen til sin jente, for som hun sier, de klærne passer bedre til jentas kroppsfasong.
Hallå, er dere ikke med? :skuffet: Klitrebekk (som Snorkfrøken kaller henne) og Flora slåss om hvilken farge Tornerose skal ha, og tryller den blå og rosa om hverandre. Tsktsk.
.jpg)
.jpg)
