Jeg har alltid trodd at jeg var ganske fæl til å krisemaksimere og ha katastrofetanker om ting.
Men med litt fartstid på FP så ser jeg at jeg nok er ganske MYE mer laidback enn jeg trodde :hehehe:
Jeg er drillet til HMS tenking og bor på det som er ansett å være norges farligste arbeidsplass, med snart 4 små barn. Men her inne har jeg lært om farer jeg ikke ante eksisterte.
Som (for å ta den aller morsomste) at kjøkkenredskaper som har vært i kontakt med gnagere kastes og helst alle kjøkkenredskaper som ligner, kan ha vært i kontakt med eller kan minne om redskapen som hadde kontakt med gnageren.
Eller at mange ikke forlater huset med stekovnen på.
Eller at mat som har gått ut på dato, gjør at kjøleskapet bør saneres, eller helst kastes og byttes i et nytt.
Hvordan er det med deg, er du redd for virkelige og kanskje ikke fullt så virkelige farer?
For å svare på spørsmålet ditt: JA. Jeg er desverre av den nervøse typen som er redd for ting som er helt unødvendig å være redd for. Jobber med saken...
Faktisk ikke i det hele tatt.
Går fra sovende barn i bilen, forlater huset med steikeovnen på, spiser mat som er gått ut på dato, og har av og til latt unger sitte på uten maks forsvarlig bilsikring. Jeg kommer mest sannsynlig til å brenne et visst sted. :nemlig:
Nå kasta jeg ikke pølseklypa, men kokte og spritet den etter nærkontakt med gnageren som er nevnt i HI - :rofl: - og dermed antar jeg at jeg ikke krisemaksimerer.
Nei - jeg anser meg selv som ganske så laidback, og gidder ikke sette igang kriseapparatet før jeg absolutt må. Svigerfar og svigerinne krisemaksimerer til gjengjeld for hele familien, så det er ganske gøy å hisse dem opp og lene seg tilbake for å se dem fly som hodeløse høner. :moahaha:
Jeg krisemaksimerer ikke på områder som de nevnte; legger meg med tørketrommelen på, går utenfor stuedøra for å la hunden tisse mens jenta sover i senga si, og bryr meg lite om datostempling på mat, men bruker heller min egen nese.
Men når det gjelder jobb, boligsalg og sånt, og generelt alle områder hvor økonomi er involvert? Hjelpes... :sparke:
jeg og, ikke noe krise her i huset. Dog er jeg fæl til på bekymre meg for all slags ting spesiellt for mannen som kjører en del med bil og for jeg ikke tak i han på telefon eller han er sen da går fantasien... desverre..
Nei. Jeg krisemaksimerer sjelden. Gidder ikke lage så masse drama. Jeg har en setning som jeg tar meg selv i å si, forbausende ofte "Det ordner seg". Det har nesten blitt et mantra. Og i de aller fleste tilfellene så har jeg helt rett, det ordner seg faktisk.
Jeg krisemaksimerer av og til. Særlig når jeg har bruk for det. Fin måte å få av seg litt gruff på - for ikke å snakke om at jeg allerede har vært gjennom worst case scenario og er temmelig rolig når de andre småkakene kommer seilende.
Jeg krisemaksimerer mest inni meg, da. Ikke så mye outrert krisemaksimering herfra.
Nå har jeg bodd på gård i mange år, og ble nok litt herdet.
Men jeg husker godt jeg var rimelig avslappet under e-coli-skandalen for noen år tilbake. Jeg regnet med ungene var immune, ettersom de begge hadde vokst opp med å være med på fjøsstell, og hadde prøvd å sutte på kalveflasker, puttet skitne votter i munnen og krabbet på fjøsgulvet siden de var små.
På den annen side - det er ikke så mye mindre sannsynlig at Fæle Ting skal skje om man engster seg hele tiden, og man har hatt det mye verre i mellomtiden.
Men hovedsaklig er det fordi jeg har dårlig utviklet fantasi...
Ok, jeg er særdeles lite krisemaksimerende på Skumle Ting Som Kan Skje, men har tydeligvis utviklet en særdeles levende fantasi på Forferdelige Ting Som Kan Ha Skjedd hvis jeg ikke får tak i de jeg er glad i.
Jeg har en tendens til å krisemaksimere for å overtale mannen til å gjøre et-eller-annet jeg synes er tvingende nødvendig.
-Jeg går ikke fra huset med vaskemaskin,tørketrommel eller stekeovn på, før kunne jeg gå fra vaskemaskin men jeg fikk en støkk da noen venners hus ble totalskadet i brann (ikke samme årsak da men) så nå er jeg veldig forsiktig
-Jeg bruker sykkelhjelm på ungene og meg selv
-Vi bruker alltid bilbelter og jentene sitter i putestoler nå, har litt dårlig samvittighet for at 4 åringen er fremovervendt
-jeg låser ytterdøra om natta og om vi drar vekk
-jeg forsøker å leve sunt
-jeg har sluttet å røyke
Jeg synes det er litt drøyt å ikke ville sove i nettoen fordi sengetøyet da blir "skittent" som det ble sagt i en annen debatt her i dag:p Ellers har jeg ikke lagt merke til noen større krisemaksimering her enn på andre foraer.
Tja det kommer helt an på hva det gjelder.
Etter å ha vært på brannvernlederkurs og sånt så går jeg ikke lengre fra tørketrommel/vaskemaskin/oppvaskaskin eller kaffetrakter stående på når jeg skal ut eller legger meg. Det er risikovurdering ut i fra faktiske tall vi fikk servert av brannvesenet.
Jeg lar aldri barnet sove alene i bilen.
Kjøkkenutstyr er desinfisert hvis det er desinfisert, da brukes det på lik linje med utstyr som ikke har vært borti gnagere. (:knegg:)
Datomerking på mat bryr jeg meg lite om, jeg bruker nesen og opparbeidet erfaring etter å ha jobbet med mat/matproduksjon i over 10 år.
Akkurat det der har jeg personlig erfart, at Forferdelige Ting Har Skjedd når jeg ikke har fått tak i nære og kjære. Det er så grusomt, når følelsen faktisk viser seg å stemme. :trist: Jeg får fortsatt den følelsen, men den gangen bare visste jeg at noe var galt.
Arhg, halve innlegget bare forsvant når jeg postet jo. :sur:
Ellers så tar jeg det meste som det kommer, jeg har opplevd en haug med skit som gjør at jeg tenker at lite kan bli verre enn det som har vært, og jeg taklet jo det, på en måte. :humre: Så da er holdningen min at livet er for kort til å bekymre seg over ting som kanskje muligens kan skje.
Jupp. Jeg faller innenfor samme kategori. Jeg kan finne på å sette himmel og jord i bevegelse hvis jeg hører om en bilulykke e.l. på en vei jeg muligens kan tenke meg at kanskje noen jeg kjenner kan befinne seg. Og hvis jeg da ikke får tak i de.. da blir det krise.
Da jeg opplevde krise reagerte jeg annerledes enn jeg hadde trodd og ble helt rolig selv om jeg var forferdelig redd. Men om noe så forferdelig skjer en gang til vet jeg ikke om jeg reagerer likt.
De tingene jeg krisemaksimerer på er ofte av helt andre grunner enn flertallet. For eksempel: Jeg går ikke fra sovende barn i bil. Ikke fordi jeg er redd for at bilen skal eksplodere, men fordi de kan våkne og bli redde fordi de er alene.
Ja.
[digresjon] Mine foreldre kjørte en tur til byen for å handle mens jeg lå og sov i teltet på en campingplass i Sverige. Jeg kan ha vært 7-8 år.
Jeg våknet, og jeg husker at jeg var redd.
Heldigvis kom mamman i familien i naboteltet til unnsetning.
Jeg lurer fremdeles på hvorfor i alle dager de mente det var greit å etterlate en sovende 8-åring alene i et telt på en campingplass. Riktignok var det 80-tallet, men dog ... [/digresjon]
Krisemaksimering?
Ja jøss. Som i "Dronningen Av". :flau:
Men dette ser jeg ikke på som krisemaksimering. Jeg er temmelig laid back, med det er jo visse ting man ikke gambler med likevel. F.eks. sykkelhjelm og bilsikring og sånn.
Jeg er i utgangspunktet ganske avslappet på mange områder. På andre områder krisemaksimerer jeg så det holder.
Måtte jeg ha brukt pølseklypa til å ta i en gnager, ville jeg ikke bare kastet og brent pølseklypa eller redskaper som ligner. Jeg ville nok pusset opp kjøkkenet samtidig.
Det med å pusse opp kjøkkenet var satt litt på spissen, men mus og andre gnagere er det verste jeg vet og jeg får helt gåsehud på ryggen bare med tanken på en mus.
Og ja, vi har mus utenfor hos oss, jeg flytter ikke av den grunn. Bare jeg slipper å forholde meg særlig til de går det bra.
Dessuten har jeg en overutviklet fantasi om ting som kan gå galt.
Det er en holdning jeg har lært meg å leve etter også. Jeg var bare nødt...
Da mannen min begynte å jobbe i Nordsjøen, så var jeg livredd for alt som kunne skje. Han flyr mye, både med vanlige fly og med helikopter, og jeg tenkte at jo mer han flyr, jo større er faren for at han havner i en ulykke. Og jobben han har innebærer jo også en viss risiko, med olje og gass, og det som er, og jeg så for meg alskens senarioer i den forbindelse.
Jeg holdt rett og slett på å bli smårar, helt til jeg fant ut at slik kan jeg ikke leve. Jeg kan ikke sitte her hjemme og bekymre meg, for da ødelegger jeg jo halve livet mitt.
Så jeg tok meg selv i nakken og tvang meg til å tenke at om noe skjer, så får jeg håndtere det da, og etter det så har jeg hatt et mye bedre liv i periodene han er ute.
Ja, jeg krisemaksimerer. Jeg er vant med at det som kan gå galt, det går galt. Har slokt brann, tatt gjenopplivning på barn, har blitt overfalt m.m. Så jeg er nok i overkant opptatt av å forutse ting som kan skje, og har en plan A, B og C for hva jeg skal gjøre i gitte situasjoner. :rødme:
Det gjør ikke jeg heller. Men er det å krisemaksimere da? Ordet krisemaksimere er for meg å alltid tro det verste. Og å tro at det "alltid" finnes en mulighet for at noe ille skal skje.
Er det krisemaksimering å kaste noe man har brukt å fange ekle dyr med? :gruble:
Jeg krisemaksimerer sjelden sånn til hverdags. Jeg trodde i fjor vinter at mellomsøster hadde sneket seg ut i kulden, og da var jeg helt kake, jeg løpte rundt og ropte og var helt knust, så for meg at hun lå frosset i hjel i en snøfonne, eller noe. (Det var bare noen minutter siden jeg så henne sist, men hun er rask. Viste seg at hun lå under sofaen og spiste is.)
Jeg er veldig laidback på sånne ting som er nevnt i HI og i tråden ellers. Men gi meg et potensielt planleggings- eller transportproblem, og jeg er en gud på krisemaksimering. I to minutter. Før jeg roer meg ned og varter opp med plan A, B, C, D - og kanskje E, på en god dag.
Nei, ikke så ofte. Da skal jeg være sliten og ellers i ubalanse. Jeg gjør ofte risikovurderinger, selvsagt, men lar meg ikke styre av irrasjonell frykt så ofte.
Nå kaller ikke jeg det krisemaksimering å ta forholdsregler heller. Å ha rutiner ved brann, bruke hjelm og sikre unger forsvarlig i bil, regner jeg for normal fornuft.
Jeg har som Floksa alltid sett på meg selv som en krisemaksimerende type, og egentlig fått høre det av mange og, at jeg stresser og er fryktlig nøye på allskens, men etter en del tråder her inne skjønner jeg jo at jeg har mange områder jeg er veldig laidback på. Jeg har aldri følt noe behov for å koke og desinfisere ting som har vært i kontakt med underlivet minn (eller andres, det ville jo betydd at jeg måtte koke mitt eget jevnlig), ei heller for å kaste ting som kan ha vært i kontakt med gnagere eller andre uhumskheter, jeg lager langtidsstekte ting i stekeovnen mens jeg er et helt annet sted, betaler bensinen med barn i bilen, setter på vaskemaskin og oppvaskmaskin om natten eller når jeg går ut, og ville igrunn ikke hatt skrupler med å sende barn på skoletur med ruteferge, rutebuss eller på isfiske for den gangs skyld.
Likevel er jeg altså ansett som hysterisk, spesielt på barnesikkerhet, av de fleste jeg kjenner.:confused:
Nei,jeg krisemaksimerer sjelden.
Jeg kan ta i,når knerten forteller at pappan har kjørt ham til bhg uten sete i bilen.Bare fordi han ikke gadd å sette det i.
Da fikk mannen høre,om alt som kunne skje og at det var han som da måtte være hjemme med en "ødelagt" unge og det som fulgte med.
Det hender jeg blir engstelig når mannen er ute å kjører sykkel,han liker fart og spenning,og da er jeg god på å fantasere frem alle mulige ulykker,men vil påstå at x`en hans er verre,hun ringer ham nesten hver gang hun hører om en bilulykke i nærheten.....
Ellers så går vaskemasin/tørketrommel på om natten,pc`er står på og springer ikke rundt å drar ut alt om det lyner ute.
Jeg er også slik. Jeg krisemaksimerer på en hel del ting, særlig ift sykdom og død.
Å la være å gå fra elektriske apparater igang, kaller ikke jeg å krisemaksimere. Det er å bruke sunn fornuft og følge de råd som er gitt. Å legge seg med tørketrommel på, kaller jeg å være dum, ikke at man lar være å krisemaksimere.
Sånn hygienisk sett tror jeg egentlig ikke at jeg krisemaksimerer selv om jeg foretrekker at vi har separate bøtter for rent vann, oppkast og gulvvask.
Det er forskjell på å overdrive/være hysterisk og sunn fornuft.
Barna får være med i traktoren og jeg skrek i fistel til min svoger da han himlet med øynene fordi jeg forlangte at bakvinduet skulle være stengt når barna er med. Det er ikke å være hysterisk, det er å være realist. (det endte med at jeg plukket mine barn ut av traktoren og sa at han kunne leke med livet til sine egene, men at jeg ikke hadde noen å miste).
Jeg kan også flippe om gubben blir veldig sen ute, men det er heller ikke en veldig irrasjonell frykt, selv om jeg skulle ønske det.
Men å ha egen kjele til å koke mensbegeret i...... :hehehe:
(mitt har aldri vært kokt :eek:)
Nei. Jeg har likevel en greie med at jeg må ha nok mat hvis noe skulle skje. Løper jeg i ulendt terreng tar jeg alltid et par brødskiver med. Helt greit med beinbrudd etc. men jeg vil ikke ligge sulten mens jeg venter på hjelp. I går var jeg på tur og satte jeg meg nesten på en hoggorm da jeg skulle tisse. Den lå i hoggstilling nærmest mellom beina på meg da jeg ble oppmerksom på den, og jeg fant meg selvsagt et alternativt tissested. Jaja, tenkte jeg etterpå. Jeg hadde i hvert fall niste hvis den hadde bitt meg i klitten og jeg måtte ringt etter assistanse.
Nei, jeg krisemaksimerer ikke så mye. En pølseklype brukt til å plukke opp feks en død mus (har ikke lest tråden) ville jeg kastet. Hadde gitt meg dårlig matlyst hver eneste gang jeg hadde tatt den frem. Mat utgått på dato derimot lukter jeg og smaker jeg meg frem om er brukenes eller ei. Ikke noe problem. Trørketrommel eller kaffetrakter ville jeg aldri gått fra mens de var i bruk, de to apparatene som forårsaker flest husbranner. Tror en brannmann kjapt ville bekreftet at det ikke var krisemaksimering.
Har også lest at det skjer mange arbeidsulykker innen landbruket, kanskje de burde krisemaksimere litt mer der da? Jeg mener, man kan jo bli for slepphendt også.
Slik tenker jeg også. Jeg tror faktisk de ville blitt veldig redde alle tre om de våknet opp der alene. Spesielt minstemor som ville sittet fast i stolen og ikke en gang kommet seg løs. Hun ville kunne skreket så at hun mistet pusten, og ville sikkert blitt så redd at det ville sittet i lenge lenge. Horribelt å tenke på.
Til vanlig er jeg mer en problemløser. Forsøker å ordne alt til det beste, og finne løsninger på ting som måtte dukke opp. Ting går ofte inn på meg, og min overlevelsesteknikk har da vært hele livet å finne løsninger slik at jeg får det bedre inni meg.
Når det gjelder de tingene du nevner i HI er jeg veeldig laid back.
Jeg krisemaksimerer mest inni meg og kan lett stille som kandidat til vervet som formann i Pessimistforeningen. Det positive er at jeg har en solid realitetsorientering, men jeg er veldig klar over at jeg med fordel kunne ta lettere på en del ting som gjelder meg selv og min egen livsanskuelse og jobber derfor med saken.
