ja det har seg slik vi har en medarbeider i mannnen min sitt firma som også er en veldig god venn av oss vi fester sammen har middagselskap sammen blir bedt på samme steder osv. Vi ser hverandre hver dag og er veldig gode venner. I det siste har han forandret seg veldig. Først trodde jeg det var kun meg som la merke til det men nå har mannen min ogå lagt merke til det. Han sier jeg burde holde meg unna han en stund. Men jeg vill ikke han er en veldig god venn av meg og jeg svømmer ikke akkurat i venner. Han legger absolutt ikke an på meg eller noe slikt ubehagelig men jeg vill altså absolutt ikke såre han. Så har dere opplevd noe lignende? Hva gjør man egentlig i en slik situasjon?
Hvis du merker at du er fascinert av ham og det er fare for at du skal bli forelsket i ham, så ville jeg begrenset kontakten så mye som mulig.
Har selv vært i en situasjon der en bekjent ble en forelskelse, det er ikke uvanlig. For min del var den eneste medisinen som virket det å bryte all kontakt. Brutalt, men sant.
Min erfaring er at menn og kvinner kan sjelden være venner over lengre tid uten at en av dem får følelser eller blir såret.
Det finnes mange unntak, men her hos oss kan vi ikke ha nære venner av det motsatte kjønn.
nei faren er nok ikke der at jeg blir forelsket han er ikke min type i det hele tatt kun en god venn absolutt ingen ting annet fra min del og ikke noe sjalusi fra mannnen min i det hele tatt han ønsker heller ikke at han andre blir såret.
Jeg har en mann som egentlig er veldig sjalu, han var i allefall det for 15-20 år siden. Jeg setter meg aldri i situasjoner som jeg vet at han ikke synes noe om. Jeg er ikke klar for at sjalusien skal blusse opp igjen. Med andre ord hadde jeg holdt meg unna fyren hvis mannen min hadde bedt meg om det.
Jeg har ingen mannlige venner som jeg får på byen sammen med, hytteturer, kinobesøk ol. Altså, de ville sikkert bli med, men jeg utsetter meg ikke for det en gang til. Trist? Vet nå ikke jeg. Jeg har en flott kjæreste og mange gode jentevenner. ( Har venner som er gutter også, men treffes ikke fast)
men altså skriver igjen mannen min har kun sagt at jeg burde kansje begrense kontakten slik at ikke han andre blir såret ingenting med sjalusi å gjøre. Man som sagt veldig vanskelig da vi er mye sammen han mannen min og jeg.
Og det er ingen følelser involvert fra noens side? En evnt partner synes dette er helt fint?
Må legge til at saken blir anderledes om man ikke er hetrofil selvsagt, men regner med at det ikke er tilfelle nå.
Jeg opplevde en mann som gikk så langt at han forfulgte meg, overvåket meg og hemmet meg på mange måter ( ringte min mor på natta osv). Politiet ble innblandet. Det var veldig trist, og det var aldri noen følelser fra min side. Jeg har også opplevd andre som har fått følelser for meg og de har dessverre ikke vært gjengjeldt. Det gjør ting veldig kleint for min del, og jeg vil dermed ikke sette meg i den situasjonen engang til. De guttene som er venner nå er kun venner og de blir holdt på en armlengs avstand. So be it.
De burde jo absolutt fortsette å treffes, så kan jo du gjøre andre ting deler av tiden. Men samtidig, har du fått noe konkret fra denne andre mannen? Kanskje han tenker på helt andre ting. Hva med en prat?
Jeg svarer som flere andre; begrens kontakten i en periode fremover, du. Da kan det jo også hende at din venns følelser kjølner litt, det er lettere med avstand.
Jeg har selv måttet gi slipp på vennskap fordi andre har utviklet følelser som jeg ikke har kunnet besvare, slikt er leit og vanskelig. Håper det ordner seg for deg!
Ingen følelser og partnere har ingen problem met det nei.
Jeg har alltid hatt masse guttevenner, det har vel aldri vært noe problem for noen partner.Jeg har selvsagt opplevd at noen ble forelsket imeg , men det ordnet seg det også.
Det du opplevde høres veldig kjipt ut. Ingen god situasjon nei.
Jeg har mange venner som er menn. Jeg er ikke forelsket i dem, og ikke de i meg heller. Så det går da absolutt an.
Om en eller annen skulle blitt forelsket i meg er jeg vel for å være helt ærlig rimelig sikker på at jeg ikke ville merket det. Medmindre det ble sagt krystallklart. Og da ville jeg vel sagt at det var da skrekkelig synd - opptatt er jeg og opptatt blir jeg.
Jeg har også mange mannlige venner. Noen har vært eller er forelska i meg. (De sier så.) Det er ikke et problem så lenge de ikke maser, men jeg ligger unna når det begynner å bli et problem.
Helt enig, det går fint an, og jeg vil ha mannevenner.
Nå er du naiv. En sjelden gang blir man nemlig gjensidig forelska, og da kan det bli stjernesmell av dimensjoner. Det er da man virkelig må ta fram sin indre Jernkvinne og bryte kontakten.
Det var ikke det jeg mente. Jeg mente at jeg tviler på om jeg ville lagt merke til om noen skulle forelsket seg i meg. Om jeg selv forelsker meg så får jeg det som regel med meg. Jeg er sløv, men ikke avstompa. :knegg:
Skulle jeg forelske meg i noen andre så tror jeg vel at jeg måtte tenkt grundig gjennom noen ting, ja. Og tatt kloke valg og holdt meg til dem. Foreløpig har jeg vært heldig, gudskjelov.
:knegg: Jeg trodde heller ikke du var avstompa. Jeg tenkte bare som så at du kanskje ikke trodde noe på at du kunne bli forelska når du har en herlig mann, men det er altså noe som kan skje.
Forelskelse er en ting - da snakker man mer alvorlige greier, men sånn generelt sett "liker-noen-veldig-godt"-holdning eller "kunne tenkt seg å hoppe til køys hvis sjansen bød seg type"-holdning plager ikke meg om noen kunne finne på å vurdert meg sånn, så fremt ikke personen var veldig usympatisk og ubehagelig. Tror heller jeg hadde vært shallow nok til å blitt smigret. Altså jeg ville ikke vurdert det som en trussel på noen måte, så lenge man gjør seg litt opp noen tanker om hvordan man forholder seg person og til egen partner. Man kan jo ikke utelukke alle her i verden, i tilfelle noen skulle like deg litt bedre enn vanlig. Men å vurdere på hvilken måte man har kontakt og i hvilken setting er nok greit. Hadde liksom ikke troppet opp på besøk alene hjemme hos personen, men forholdt meg hyggelig til vedkommende der man tilfeldigvis møttes.
Jeg begrenser ikke min omgang med menn, jeg jobber med mange menn. Og jeg har det kjempekult med de mennene jeg jobber sammen med. Men jeg gidder ikke å engasjere meg i menn utenom jobb. Vi har vært sammen i 21 år og jeg har ikke følt at jeg har begrenset meg. Litt i starten kanskje, det var en guttevenn jeg måtte gi opp. Men den guttevennen var forelsket i meg så det var jo døfødt uansett.
Vær deg selv du, og vær slik du alltid er.
Følelser oppstår fort, og kan forsvinne fort igjen. :)
Han vet at du er gift, og at du har en mann du er skrekkelig glad i, så han har nok ei heller noen forhåpninger. Det går seg nok til helt fint.
Lykke lykke til uansett.
Det er en kjedelig situasjon. :)
Tror jeg også.
Event. ta en prat med han etterhver, og poengter at det bare er vennskap fra din side, dersom han skulle tro noe annet...
Og viser det seg at han uttrykker andre følelser for deg, så burde du da holde deg unna enstund, slik at han får "kjølnet seg ned"...
Hvis han ikke tilkjennegir at han er forelsket, du ikke synes det er ubehagelig og mannen din ikke er sjalu, så skjønner jeg ikke helt hvorfor du skulle begrense kontakten?
Hvis du føler for å begrense den, så gjør du selvsagt det, men av prinsipp? Nei, det skjønner jeg ikke. Jeg hadde ikke gitt slipp på en god venn som oppførte seg sømmelig bare fordi jeg ville ta hensyn til ham, når det ikke var noe konkret som tilsa at hensyn var på sin plass.
Så lenge du ikke kan falle for han, så ser jeg ikke helt at dette kan bli så veldig stygt. Denne personen vet du er sammen med en annen, og da regner jeg også med at han respekterer det. Jeg ville i alle fall holdt det inne i meg om jeg var veldig forelska i noen som var utenfor rekkevidde. Og jeg tror ikke jeg hadde blitt så kjempesåret over å kanskje en dag få høre at det ikke kunne bli noe heller... for det kommer vel ikke akkurat som en bombe?
La fyren ta ansvar selv, og la han få trekke seg unna om han trenger det.
Det kan jo hende at han oppfører seg annerledes fordi han nå er tryggg på dere begge og føler seg avslappet rundt dere?
Hvis ikke ville jeg ikke gjort noe som helst før det faktisk var et problem. Hvis ingen har problemer med ting slik de er nå, så fortsetter dere vel i samme løypa?
Jeg har guttevenner og jentevenner. Det har vært episoder med forelskelse den ene eller andre veien, men de aller fleste vennene jeg har har jeg hatt siden barneskolen og tidlig i tenårene, så det er fullt mulig å både ha guttevenner, ha dem over tid uten at noen blir forelsket og også å klare seg igjennom en periode der den ene er forelsket og den andre ikke.
He he hadde faktisk en periode her hvor vi var overbevist om at han var homosexuell. Har aldri sett han med en jente før og alle teignene var der men så fant vi ut at han bare er mega sjenert med jenter.:D
Da kanskje han stoler såpass på dere/ deg at han kan være mer seg selv. Jeg ville ikke tatt det for god fisk at han var forelsket om han ikke hadde sagt det selv.
ok det er mange mange små ting vi har alltid vert gode venner på fester har han alltid danset med meg og han blir ganske så klåfingret når han er små full tror at han for bedre selvtillit da nr han drikker. Nå siste festen vi var på var han slik mot alle meg så han bare på leenge og ba meg aldri for å danse eller noe det har aldri skjedd før. Han møter meg ca 5-6 ganger om dagen før han kommer til oss for å jobbe han hilser fra laaang avstand hver gang han ser meg det er nesten flaut. I går var jeg i kaffe rommet og lagde kaffe når han hørte at jeg var der inne (hadde ikke sett meg i hele dag) han LØP inn i rommet nesten pesende. Når han så meg klarte han ikke å slutte å smile i ca 5 minuter. Han jobber kjempe mye og har veldig lite fri mannen min sa at han kunne ta ettermiddagen så han kunne bare dra hjem jeg gikk tur med hundene foran den andre jobben hans og hilste på han mens jeg gikk han sa jeg skulle vente jeg tenkte ja vel han spurtet og skiftet klær i løpet av ca 1 minutt og kom løpende ut så gikk han med meg (uten at jeg ba om det) hele veien tilbake til jobben og satt der og snakket med meg helt til mannen min ble ferdig ca 2 timer i stedet for å dra hjem. Dette har skjedd før men han har alltid skravlet med mannen min og hjulpet han i jobben men nå vek han ikke fra min side. Han greide ikke å slutte å snakke om meg til ingen han snakker om meg til alle snakker om meg til mannen min til og med osv osv . Det er mange små ting som har forandret seg i løpet av de siste to månedene. Vi har vert venner i 5 år nå han har hele den tid jobbet sammen med mannen min.
Å ikke ha venner av det motsatte kjønn av prinsipp, høres både ufritt og urtrist ut.
Jeg har alltid hatt det, og noen har vært forelsket i meg, men jeg opplever ikke det som problematisk all den tid jeg selv elsker mannen min og på ingen måte ønsker å bytte han ut.
Når du ikke selv står i fare for å forelske deg i han, ser jeg ingen som helst grunn til å bryte kontakt. det synes jeg ville være både tullete og unødvendig dramatisk.
Eg må berre svare litt på denne. Det er vel ikkje heilt vanlig å ha vennar av motsatt kjønn som en reiser på hytteturar/feriar med? Om min kjære hadde komt og fortalt at han skulle på hytta i helga sammen med ei venninne hadde eg trudd det hadde rabla for han. Så eg er enig med Superior.
Hadde dokke som syns dette ikkje er en ting å tenke på en gong syns det hadde vore greit om mannen kom og fortalte at han skulle på storbyweekend til London sammen med ei jentevenninne?? Er det eg som er heilt på jordet? :sparke:
Til HI; Du treng vel ikkje gjere noko sak av dette så lenge han ikkje seier noko eller er meir frampå? Om en ikkje lage sak av slike ting har det en tendens til å gå seg til. Om det ikkje gjer det får du eventuelt snakke med han for å avklare din ståstad.
Nei altså - min får ikke ha venner som han reiser noe sted blant hverken menn eller kvinner han. Jeg holder ham hjemme hos meg jeg - ellers kan han finne ut at det er normalt å dele på husarbeid og sånt. Og det vil jeg jo ikke. :sparke:
Jeg hadde ikke brydd meg pga. at mannen min var alene med ei venninne, men jeg hadde blitt forbanna om han brukte masse reisepenger på en venninnetur i stedet for en kjærestetur med meg eller en familietur. :snurt:
Min mann har venninner han går på kino med og er på besøk hos, jeg ser virkelig ikke problemet. Hadde det vært motsatt, at jeg hadde nære guttekompiser jeg ble invitert på kino eller filmkveld eller lignende hos, og mannen min hadde så mye som antydet at jeg kom til å ligge med dem eller noe, hadde det blitt månelyst. Det er jo utrolig frekt! Ingen av oss bryr seg om den andre har venner av motsatt kjønn, det skulle tatt seg ut.
Jeg synes forresten det er helt absurd at en person ikke får lov av partneren til å gå på kino med en venn av det motsatte kjønn. Betyr det at man går på kino at man sitter og råkliner eller verre i kinosetet?
I Lillemy01s tilfelle ville jeg vel enten begrenset/faset ut kontakten en periode, eller tatt en prat og spurt om alt var som det pleide å være og referert til at både du og mannen har lagt merke til en endring. Det kan jo hende du er enormt narcisisstisk og selvopptatt og bare innbiller deg hele greien og han har lest i enn selvhjelpsbok om hvordan man skal oppføre seg og prøver det ut eller noe.
Superior: Det må være utrolig leit å være så usikker på andre og deg selv at du MÅ ligge med eller føle noe erotisk for menn du er i nærheten av over tid. Jeg får assosiasjoner til dvergsjimpansen, for de ligger med hverandre hele tiden av alle mulige årsaker; få mat, kos, bygge allianser, forhindre konflikter osv. De er ikke strikte på heterosex, da, de er temmelig fleksible, for å si det sånn.
Jeg har mange guttevenner og har alltid hatt det. Jeg er også venner med folk jeg har hatt sex med eller hatt et forhold til eller som jeg har vært forelsket i eller som har vært forelsket i meg. Det er helt uproblematisk. Det synes mannen min også. Han har ikke like mange venninner som jeg har guttevenner, men han har noen i tillegg til nære kvinnelige kolleger (han jobber i kvinnedominert yrke) og det er jeg helt rolig på.
Siden han studerte nesten bare med jenter og har hatt nesten bare kvinnelige kolleger, så blir det jo studieturer, fredagspils, hytteturer med jobben eller julebord er ensbetydende med at det er han og damene, liksom. Men jeg stoler fullt og fast på ham, og at han holder tett kontakt med tre-fire jenter han studerte med og de treffes jevnlig er virkelig bare hyggelig.
Sånn generelt så handler vel dette mer om hvem man er og har vært opp gjennom livet. Både jeg og mannen var ganske sjenerte (dorky) personer opptatt med våre greier sammen med venner av samme kjønn, og forstod oss vel knapt på det motsatte kjønn før vi møtte hverandre som 19-åringer, og det var det liksom. Case closed. Ingen av oss har hatt egne venner av motsatt kjønn utover at de var en del av en vennegjeng, og ingen av oss er utpreget sosiale i det vanlige her vi bor nå. Med det som utgangspunkt ville det vært særdeles kunstig og rart og en av oss plutselig nå ble kjent med en av motsatt kjønn, og begynte å ferdes mye sammen med vedkommende, da vi ikke ferdes noe særlig sammen med noen til vanlig. Hvis vi gjør noe sammen med noen eller besøker noen så er det liksom den ene parten av de venneparene vi kjenner her det pleier å gå i. En plutselig adferdsendring ville ført til reaksjon ja, men det er vel ikke så rart. Men har man vært sånn hele livet, så blir det jo noe annet. Da er det jo den personligheten som hele tiden har vært der, og det man er vant med.
Nei det er så fjernt fra virkeligheten som det kunne ha blitt. Både at han 1. hadde prioritert å reise bort om han hadde penger til overs, og 2. at han dro til en storby, og 3. at han dro sammen med en dame. Men som jeg nevner over, så handler det jo om hva man er vant med og den person man er.
Jeg hadde en kamerat som jeg tror var forelsket i meg. Han sa aldri noe, og jeg spurte ikke. Men det lå definitivt i luften, lite tvil om det.
Jeg passet på å "tilfeldigvis" fortelle hvor forelsket jeg var i en daværende flamme, noe som gjorde at kameraten min ble litt sur, og selv valgte å begrense kontakten litt ei stund. Jeg mistenkte også at det var kameraten min som dreiv og ringte i ett sett, og la på uten å si noe. Jeg nevnte for kameraten min, helt tilfeldig denne gangen også :knegg: at "søren, det er noen som driver og ringer og ringer, i ett sett- det er sååå irriterende!". Og det ble stille på telefonen gitt.
Vennskapet kom heldigvis tilbake til normalen etter ei stund. :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
