-Har du selv vokst opp flerspråklig, eller har du barn som vokser opp med flere språk?
-Hva snakker dere hjemme?
-Hva snakker barna?
-Bruker dere noen spesiell strategi for å få barna til å bruke minoritetsspråket? (Spansk i vårt tilfelle.)
Her snakkes det mest spansk hjemme. Mannen min og jeg snakker spansk sammen, og mannen min snakker kun spansk til guttungen. Han forstår det meste, men vil bare snakke norsk. Siden han har brukt lang tid på å lære seg å snakke, har ikke pappaen presset ham til å bruke spansk, men etterhvert som han lærer seg norsk skikkelig, vil han i større grad prøve å lure ham til å bruke spansken.
Samboer er fra New Zealand, så her går det i engelsk + litt norsk. Han snakker stort sett engelsk med vesla, men har begynt å prate litt norsk med henne også (det han kan). Er litt usikker på hvor smart det er, men han trenger å øve seg på norsken da de snakker engelsk på jobb.
Mannen min er serber (født og oppvokst i Sverige), så her snakker vi serbisk til ungene. Det vil si, vi prøver. Mannen min glemmer seg veldig lett og snakker heller svensk, så det blir en salig blanding av norsk/svensk/serbisk her i gården.
Jeg snakker konsekvent norsk til Amanda og samboer snakker konsekvent nederlandsk. Sambo og meg snakker engelsk og nederlandsk og norsk sammen i en salig røre, og i barnehagen snakker de engelsk.
Amanda forstår det vi sier til henne både på norsk og nederlandsk, og hun svarer på norsk og nederlandsk. Foreløbig er det bare noen få fraser hun sier på engelsk som "good morning", "pick it up", "love you".
Jeg snakker norsk og mannen min snakker både engelsk og norsk til barna. De svarer stort sett alltid på norsk. Vi snakker engelsk til hverandre. Barna snakker mest norsk, men det er ingen tvil om at de forstår alt vi sier, og når vi er i England snakker de engelsk.
Vi har ikke hatt noen spesiell strategi, annet enn at mannen min prøver å snakke så mye engelsk som mulig til barna. Siden vi snakker engelsk sammen, så hører jo barna språket daglig. I tilegg ser vi barneTV på BBC prime og innimellomtil ser vi filmer med engelsk tale.
Vi har også endel bøker på engelsk, men barna er ikke så glad i å høre på de, de vil ofte ha de oversatt til norsk.
Etterhvert som Storebror begynner å skrive på norsk (han går i 1.klasse) tenkte vi at vi kunne prøve å skrive litt på engelsk samtidig hjemme (men vi får se hvordan det går).
Vi forsøker å ha et avslappet forhold til det, og regner egentlig med at de lærer å snakke engelsk uansett hva vi gjør. :nikker:
Halvveis, snuppa lærer engelsk også.
Jeg lærte også det fra jeg var helt liten, for vi har familie i USA og Australia, vi prater jo med dem på nett og tlf støtt, og jeg har jo vært og besøkt dem i Australia flere ganger (før snuppa kom).
Vi har også omgangsvenner som kunn snakker engelsk til henne, en fra brasil, en familie fra england osv.
Strategi og strategi, nja, jeg snakker mest norsk men også mye engelsk til henne. Er jo bare oss to. Hun kan mange ord og noen setninger på engelsk, og er flink til å svare på engelsk så sant hun kan når jeg spør/snakker til henne på engelsk.
Faktisk er hun 3 språklig, da hun også kan tegn :p
Hvis jeg skriver hvilke spraak vi snakker og hvor vi bor og saann, er jeg redd for at alle skjönner hvem vi er, og det har jeg ikke saa lyst til. Derfor et par koder.
Mannen er fra X-land og snakker X-spraak med gutten.
Jeg er norsk og snakker norsk med gutten.
Jeg og mannen snakker X-spraak sammen.
Vi bor i Y-land og det snakkes Y-spraak i bhg. og blant venner vi har.
Gutten var er 3,5 aar. Han snakker mest Y-spraak, med norske og X-spraak ord blandet inn. Med mannen min snakker han noe mer Y-spraak.
Min eks er spansktalende, så eldstemann snakket både spansk og norsk da han var liten. Nå snakker han nesten bare norsk, men kan snakke spansk hvis han må. Min eks og jeg snakket spansk sammen, men var veldig konsekvente på at jeg skulle snakke norsk og pappaen spansk når vi snakket med gutten.
Nå er jeg gift med en engelskmann. Vi snakker engelsk med hverandre, han snakker konsekvent engelsk til begge ungene (eldstemann lærte seg engelsk da han var fire og vi bodde i England), mens jeg snakker norsk til dem. Eldstemann må altså forholde seg til norsk, engelsk og spansk i hverdagen.
I vår familie er det meningen at lille skal bli tospråklig og snakke engelsk og norsk. Jeg snakker norsk til ham og mannen skal snakke engelsk, men det blir av og til en blanding av engelsk og norsk. Men vi ser at lille forstår både engelsk og norsk. Jeg og mannen snakker norsk med hverandre, det må vi nesten sånn at han lærer seg å snakke veldig bra norsk.
Min mann& co er fra Scotland, eg er fra Bolivia.
Her i huset snakker mannen kun engelsk med ungene, eg snakker kun spansk med de, og mannen og eg snakker norsk mellom oss...
Vi er ikke en flerspråklig familie, men jeg kan si litt om tantebarna mine. Søsteren min bor i Frankrike og har fire barn. Den eldste snakker flytende norsk med fransk aksent. Nr. 2 snakker omtrent ikke norsk, men skjønner det meste. Nr. 3 snakker godt norsk, mens nr. 4 bare snakker fransk. Søsteren min snakker konsekvent norsk med dem, mens mannen snakker fransk. De snakker fransk seg i mellom. Her er det store variasjoner, med andre ord.
Vi er også en norsk-spansk familie. Sambo er fra den Dominikanske republikk. Jeg snakker norsk til Snuppa, og pappaen snakker spansk og norsk. Vi voksne snakker både norsk og spansk sammen, mest spansk.
Vi er i utgangspunktet heldig som har Snuppa i tospråklig barnehage, men nå har den spanskspråklige assistenten vært sykemeldt nesten hele 2007, så det er ikke så mye hjelp å hente der akkurat nå. Ellers hører vi mye på latinamerikansk musikk, leser bøker på spansk og er en del sammen med andre spansk-norske familier med barn på samme alder som Snuppa.
Snuppa har akkurat fylt 2 år, og snakker helt klart mest norsk, men hun kan mange spanske ord også, og ofte velger hun å bruke det spanske hvis hun kan ordet på begge språk.
Jeg er halvt italiensk, men faren min lærte oss ikke italiensk. Noe som irriterer meg grønn nå. :mumle: Det er like morsomt hver gang tanten min fra Italia ringer. :fnise:
Faren min jobbet på sjøen og var leeeenge ute av gangen. Tror det er en av grunnene til at han ikke lærte oss italiensk. Han kunne være borte opptil 1 år av gangen når vi var små.
Men siden vi har bodd i Spania har jeg lært spansk så jeg forstår jo noe.
Christian skal ihvertfall få lære seg italiensk. Han skjønner vel noe allerede. Han lærer av farfaren sin. :)
Nei, men dem som evt. kjenner meg uten aa vite at jeg er her, vil jo vite det. Og jeg har ikke lyst til aa bli gjenkjent uten at jeg vet om det selv. Muligens saert, men slik er jeg.
Jeg vokste opp tospråklig norsk/engelsk. Pappa snakket bare engelsk når jeg var liten, men selv snakker jeg norsk til mine barn. Jeg VET jeg burde lære dem engelsk, men det er fryktelig unaturlig for meg å bruke engelsk hjemme. Satser på at de plukker opp språket etter hvert som de begynner med engelsk + at vi reiser dit regelmessig.
Jeg vokste opp i Spania, og husker at jeg gikk på norsk undervisning hver lørdag. Der leste vi om fiffi og foffo husker jeg. :fniser:
Jeg kunne ikke så mye norsk når vi flyttet til Norge da jeg var ti år gammel, men det tok ikke så lang tid før jeg lærte meg det.
Har lenge hatt et ønske om å lære jentene spansk, men det er ikke så lett som jeg trodde siden det faller naturlig for meg å snakke norsk til vanlig.
Jeg fikk et tips av en i barnehagen om å spille barnesanger på spansk for dem, så kanskje jeg skulle prøvd det.
Jeg snakker norsk til snuppa og Mannen nederlandsk.
Mannen og jeg snakker engelsk og nederlandsk sammen.
Jeg tror at det viktigste vi kan gjøre, er å være gode språklige modeller for snuppa - lese, synge, holde på med rim og regler i tillegg til den vanlige praten. Gleder meg til hun begynner å prate og regner vel med at det er norsken som kommer først siden jeg er hjemme med henne og hun foreløpig har mest norske venner.
En venninne av meg vokste opp med sørafrikansk mor og nederlandsk far i England. Hennes søster pratet de nederlandsk med, men da min venninne kom til verden gikk de over til å bruke engelsk som hjemmespråk. Hun er den ENESTE i familien som ikke snakker skikkelig nederlandsk og er mildt sagt forbanna på foreldrene som ikke pratet nederlandsk til henne som barn.
Jeg er tospråklig selv, svensk-norsk. De to eldste barna er også tospråklige, arabisk-norsk, og FørsteDamen kan også en del fransk. Det har gått i perioder, dette med arabisken, men nå som FørsteDamen har begynt på Koranskole, har det kommet seg veldig. AndreMann er ikke så voldsomt flink i arabisk, men han forstår alt, og noen ganger har han faktisk vist ønske om å lære mer her hjemme. Han lærer TredjeMoren litt innimellom da, sånn at lille norsken får lært noe arabisk og, da.
Her prøver vi å være tospråklige. Min mann og jeg snakker hele tiden morsmålet vårt og er vant til at vi snakker hvert vårt språk. Til jentene snakker vi også hvert vårt språk.
Ettersom det er norsk som er hovedinnflytelsen er det det jentene stort sett snakker, men de forstår det andre språket like godt. De kan gjøre seg forstått, men er like interessert i å snakke. Vi ser at når storesøster har begynt å lese er hun interessert i språkforskjellene i bøkene sine.
Som flere andre her så prøver vi å ikke presse på at de skal snakke begge språkene, men prøver å gi dem så mye språkinnflytelse som mulig, i et håp om at det skal komme etterhvert.
Jeg er halv nederlandsk og halv franskbelgisk. Tospråklig oppvekst i NL med mange besøk til den belgiske familie (som ikke kan nederlandsk i det hele tatt - kusinene og fetteren mener det er et "bondespråk"). Studier rundt omkring i Europa. Jeg hadde planlagt å gifte meg med en spanjol for jeg elsker Spania. Man kan si at jeg bommet litt :rolleyes: for jeg giftet meg med en dansker.
Hjemmespråkene er en blanding av fransk (meg konsekvent til begge barna, barna delvis til meg), dansk (meg og mannen, eldsten til sin far og delvis til meg og broren) og norsk (minsten stort sett til oss allesammen). Når jeg snakker med min far eller søster går det på nederlandsk, med min mor selvsagt på fransk, og med min bror snakker jeg mest engelsk, for han har bodd i Australia i mange år nå (lenge leve iChat !)
For tiden synes jeg det er litt ensomt med en slik multikulturel bakgrunn (og så er den endda bare nordeuropeisk), for jeg føler aldrig at jeg hører til noen steder - minst av alt i Norge. Det ville bare ikke hjelpe særlig på saken å gi mine barn en ettspråklig oppvekst, for de er nå engang ikke helnorske/heldanske/helnederlandske/helfranskbelgiske. Men flere av mine kolleger har oppfordret meg til å tale norsk med guttene, for "du bor i Norge nå, da må du snakke norsk", og jeg har truffet overraskende mange utlendinge her som taler (gebrokkent) norsk til deres barn. Evig synd !
Her hjemme snakker vi bare norsk, men gutta går i spansk skole og barnehage, og snakker det flytende. Er konsekvent på å bare snakke norsk til de. Men må innrømme at noen ganger "glemmer" jeg meg... Minstemann (snart tre) Er mer språkforvirret enn eldstemenn (snart fem) Lillebror kan bruke norske og spanske ord i samme setning... Men Storebror er mer enten eller. I tillegg har begge hatt engelsk i barnehagen fra de var tre, så de skjønner masse av det og. !
Jeg har barn med en Italiener, og opplevde at sønnen min forsto mye, men ville ikke snakke Italiensk før han han hadde lært seg norsk ordentlig. Siden han var fire og et halvt, har italiensken "løsnet", og det er så gøy å høre ham skravle i vei på Italiensk. :rolleyes:
Gleder meg til å høre snuppa skravle i vei på to språk.
Lurer på en ting: opplever dere at folk rundt dere maser på barna ift å si alle ord på ett språk, eller tar de det fint at barna en periode blander mye?
Masing er veldig feil. Det bör man si til alle involverte. Det eneste man kan gjöre, er aa gjenta setningen "riktig". Jeg drev og oversatte til folk da sönnen min snakket blandingssprak og de ikke skjönte. Dette har jeg heldigvis stort sett klart aa slutte med. Bare slik skjönner han jo at han faktisk maa snakke ulikt til ulike mennesker.
Guttungen vår blander lite, kun hjemme og mest med faren. Han svarer stort sett på norsk når faren snakker spansk til ham, men kommer med noen spanske ord. "Jeg har caca i bleia", "han er malo" "jeg vil ha juice, jugo!" og sånne ting. Det er stort sett når han har vært aleine med pappaen noen timer.
Det er det jeg håper vil skje med sønnen vår. Han har først nå, i en alder av nesten 4 år, begynt å ta igjen jevnaldrende i språket, men ligger ennå litt etter. Til sommern skal vi være fem uker i Mexico hos svigers, og da håper jeg det kommer for fullt.
Nevøen min hadde noe av det samme problemet når han var liten. Skal vi se, faren hans er skotte, moren hans norsk selvfølgelig og han var født og oppvokst i Spania. Så han hadde 3 språk å forholde seg til stakkarn. Så han var senere i språket enn vanlig.
Vi er 2 språklige hjemme hos oss, og pappan og jeg snakker ofte hvert vårt språk i samtalene oss i mellom. Vi leser mye bøker på minoritetsspråket, har skaffet oss Cd med musikk og hørespill samt filmer. Likevel har gutten stort sett snakket kun norsk frem til han hadde passert 3 år. Nå fra november og frem til nå har det virkelig løsnet og jeg ser at det viktigste er at han får leke med barn som snakker språk nr2. Det løftet han skikkelig. Han blander fortsatt litt med ordene, men er blitt kjempeflink.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
