Teflona sa for 14år siden:

Nei, ikke slått, har et godt forhold til mor, veldig lite med far å gjøre i voksen alder.

Guttemammis sa for 14år siden:

Ikke som jeg kan huske, men jeg ble tatt hardt i armen og husarrest/innestraff.
Barn i dag med innestraff blir vel nesten som belønning:knegg: med pc'er, flatskjerm, Playstation o.l. på barnerommet.
[font=Comic Sans MS][/font]

tiddelibom sa for 14år siden:

Etter å ha lest denne tråden, føler jeg at jeg har levd i en boble. Jeg har foreldre som er lykkelig gift i dag, de har aldri kranglet som jeg har sett (det tror jeg ikke er normalt?? jeg har i alle fall kranglet med mannen min foran mine barn...), de har aldri vært voldelige. Men: da jeg leste kirsebærs svar, kjente jeg meg igjen. Mine foreldre har vært SKUFFET om jeg har handlet mot bedre vitende. Sånn "du burde visst bedre enn". Og jeg er superimpulsiv, rastløs og kjapp i vendingen. Så det hendte nok at de var skuffet. I tillegg er jeg lillesøster, med en storesøster som ikke akkurat brøytet vei. Så storesøster ble oppmuntret til å gå ut, jeg ble "tvunget" med på familieferie, selv om jeg helst ville være hjemme alene...)
I dag har jeg et veldig veldig godt forhold til mine foreldre. Om jeg klare å ha det så fint som dem om 30 år, da skal jeg være fornøyd, gitt.

Også synes jeg det er flott (på en fredagskveld etter litt vin) å ha sine egne foreldre som forbilder

safran sa for 14år siden:

Ja, jeg ble regelmessig slått, kløpet, slengt opp mot veggen, truet, ydmyket etc. Jeg var mye redd, og gikk på tærne for ikke å provosere. Jeg visste aldri hva det var som trigget sinnet hans. Jeg måtte stadig løpe unna og låse meg inne for ikke å bli slått. Jeg kunne sitte i timesvis inne på badet, og han satt på utsiden for å ta meg når jeg kom ut. Jeg var vitne til at han jevnlig brukte vold mot mine søsken, min mor og hunden vår. Jeg avskyr ham og har minst mulig med ham å gjøre. Jeg har et ganske kaldt forhold til min mor også, og orker ikke at hun tar på meg. Klarer ikke at hun sier hun er glad i meg.
Hun forsvarer det den dag i dag, og har diverse unnskyldninger for hvorfor det måtte bli som det ble. Hun aksepterer ikke at jeg setter grenser for meg selv og mine barn.

Wix sa for 14år siden:

Nei, men ble tatt hardt i armen og kastet inn på rommet, hvorpå de låste døren. Har ikke fått varige mén av det, men det var en lite effektiv straffemåte, siden jeg bare begynte å leke istedet for å "tenke gjennom hva jeg hadde gjort" eller noe sånt.

Skremmern sa for 14år siden:

Huff. :klemme:

safran sa for 14år siden:

Det verste var egentlig ikke smerten av volden, men utryggheten, frykten og den forferdelige følelsen av ydmykelser. Sammen med den totale ignoreringen og utfrysningen han bedrev i dagesvis uten at jeg skjønte hvorfor.

Skremmern sa for 14år siden:

Det skjønner jeg. Må være helt forferdelig å ha det sånn i sitt eget hjem. Det som liksom skal være den trygge basen.

Interference sa for 14år siden:

Ja, slått, sparket, lugget, klort, forsøkt kvelt, knyttneve i fjeset, psykisk terror, bundet fast i dusjen med kaldt vann på og så videre. Og så påtvunget dårlig samvittighet etterpå når h*n begynte å gråte.
Jeg har ikke et godt forhold til mine foreldre av mange årsaker, både på grunn av mishandlingen men og den andre som ikke gjorde noe med det.

Kaija sa for 14år siden:

...

Mandarin sa for 14år siden:

Aldri.

Niobe sa for 14år siden:

Ja. Det skjedde ikke mange gangene, men jeg husker jo hver av dem veldig godt. Som straff for å ha vært slem med lillesøsteren min. :himle:

Tuste sa for 14år siden:

Ja jeg ble slått som barn. Jeg kjenner enda på ydmykelsen, redselen og sinnet mitt over at de som skulle være mine omsorgspersoner ikke klarte å ty til andre verktøy enn vold. Jeg vet heller ikke hva som utløste dette voldsomme sinnet til min far. Noen ganger var det nok at jeg tittet på han med et sint blikk. Andre ganger var det fordi jeg var sint og kalte han ting. Den voldsomme frykten jeg kjente på da han sprang etter meg og jeg visste at jeg ville bli tatt igjen kan jeg fremdeles kjenne. Jeg husker spesielt en gang han lo mens han fikk tak i beina mine i trappa, knøvlet meg sammen som en ball og bar meg inn på rommet, dro av meg buksene samtidig som han rev av seg lærbeltet og slo meg gjentatte ganger på rumpa. Det som var vondest var det at jeg ikke hadde noe sted å flykte. Hvordan kan man være en 5-6 år og springe fra en voksen mann. Jeg var jo dømt til å tape kampen. Jeg hadde ingen til å beskytte meg og følte panikk og ydmykelse av å bli kledd av og bli slått av en som jeg var glad i.

Jeg har tenkt mye på dette etter jeg fikk barn selv. Noen ganger kjenner jeg på sinnet og sorgen fra da jeg var liten når jeg ser hvor små og sårbare barna mine er, og tenker på hvor liten og forsvarsløs jeg selv var på deres alder. Jeg spør meg selv om hvordan i alle dager noen kan finne på å slå barn uansett hvordan de oppfører seg.
Det knyter seg i magen min når jeg ser lærbelter fordi det ligger så mange vonde minner knyttet til dette, og jeg klarer bare ikke å ha de i hus.

Volden tok slutt i barneskolealderen en gang, kanskje fordi jeg fikk pusteproblemer på barneskolen og måtte utredes for dette. Jeg husker vi var på mange møter med lege og sykehus, men de fant ingen ting galt.
Min far endret faktisk atferd da jeg ble større, og han uttrykte mange ganger da jeg var ungdom at han var glad i meg og satte pris på meg. Han er nå død og jeg har et godt forhold til min mor, men snakker ikke om de vonde opplevelsene i barndommen.

gajamor sa for 14år siden:

Går og koser litt på ungene

Stor klem til alle som har opplevd vonde ting.

Hjemme hos oss ble det bare spilt på dårlig samvittighet, noe som gjør at jeg kan sitte her på en fredagskveld og være stresset over at jeg ikke har noe å være stresset over.

Pappalille sa for 14år siden:

Jeg opplevde psykisk mishandling hjemme, men ble aldri slått. Jeg ønsket meg at han skulle slå så det skulle synes hva han gjorde mot meg, men han la aldri hånd på meg.

Jeg har ingen kontakt med faren min i dag. Jeg har ganske nær kontakt med moren min, men det er vrient. Det er vanskelig for meg å takle at hun ble hos ham selv om hun visste hva han gjorde. Hun forsto neppe fullt ut hva det på lang sikt ville gjøre med meg, men det er alikevel ikke enkelt å tenke på.

Guttemammis sa for 14år siden:

Fytterakkern, det er vondt å lese hva mange av dere har opplevd i barndommen:(
Tenk, det finnes maaaaange barn som har de sånn og mye værre sikkert også,
det er så uvirkelig å kunne gjøre sånt mot disse forsvarsløse barna.
Kjenner dette går ordentlig innpå meg, virkelig leit å lese :trøste:

Carrera sa for 14år siden:

Først av alt: en stor klem til alle dere som har opplevd så mye vondt! Helt forferdelig å lese.

Når det gjelder meg, så ble jeg aldri slått, med unntak av en gang. Og jeg regner ikke denne en gangen, egentlig, så derfor mitt "ble aldri slått".

Det er nærliggende for meg å si at jeg fortjente det, men ser det er endel reaksjoner på det utsagnet. Og selvfølgelig fortjente jeg det ikke, men jeg forstår at det skjedde. Jeg var ekspert på å tøye strikken, og denne gangen tøyde jeg det altfor langt. I grunn er det rart det ikke skjedde flere ganger, slik jeg holdt på...

Jeg fikk aldri noen beklagelse, i muntlig forstand, men en ydmykhet uten like, og mer ydmyk adferd overfor meg. Så det var helt klart at dette var utenom normalen også for den som slo.

Muad'Dib sa for 14år siden:

Nei, men det var mye skriking og mange kaustisk ironiske kommentarer.

Jeg har veldig overfladisk kontakt med mine foreldre den dagen idag, og lar ikke barna mine alene med dem (vel, de stikker av så snart mine foreldre kommer...)

Niobe sa for 14år siden:

Dette er faktisk noe jeg har tenkt en del på i det siste. For eldstemann er nå på samme alder som jeg var da jeg ble slått for å ha dyttet lillesøsteren min i badekaret. Og jeg kjenner at jeg i mange år tenkte at jeg sikkert fortjente det siden jeg var så slem, men når jeg ser poden nå så er det fullstendig uforståelig at voksne kan synke så dypt. Jeg har heller aldri fått noen beklagelse i ettertid, så jeg antar foreldrene mine fremdeles synes slagene var berettiget. Det kan oppleves provoserende at samme personene kan reagere med forferdelse om jeg gir poden en beskjed med streng stemme.

Lenam sa for 14år siden:

:dulte:

Eller mamma har slått meg en gang, men det var så alldeles min egen feil og jeg var blitt voksen. Jeg skremte henne noe så innfernalsk, og det med vilje, mamma ble så redd at hun hylte rett it og dasket til meg rett over nesa. DEt var selvsagt litt ont, men i grunn mest komiskt da mamman min er to epler høy og en melkpakke tunge. :knegg: Hun gjorde det jo i affekt da hun ble vanvittig redd, ikke før hun traff nesa mi så hun at det var meg.

oslo78 sa for 14år siden:

Nei, aldri.

Skremmern sa for 14år siden:

Det må være ufattelig provoserende.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Nei, aldri.

Drømmedama sa for 14år siden:

Jeg klarer ikke lese her uten å begynne å gråte. Jeg blir så inderlig trist og lei meg når jeg ser hvor mange som har opplevd å bli mishandlet som barn. Stakkars dere! :klemme:
Det er fullstendig fjernt fra det jeg selv har opplevd, jeg innser jeg har hatt kjempeflaks. Jeg ble aldri slått. Jeg ble bare elsket. Ingen tok meg hardt i armen eller hevet stemmen heller. Jeg ble snakket rolig til hvis jeg gjorde noe mine foreldre mente ikke var så smart å gjøre. Det ble forventet at jeg skulle bidra til samtalen, gjerne ta initiativ og selv foreslå eventuelle endringer. Ordet "straff" fantes faktisk ikke i min barndom.

Anne C sa for 14år siden:

Ja ikke sant. Redselen for å bli slått eller psykisk terrorisert har for meg vært værre enn selve slag/lugging/stygge ord. Det kjipeste er at mamma fremdeles snakker stygt til meg, rakker ned på meg og ungene mine. Og så skjønner hun ikke hva hun driver på med en gang. Jeg hater at hun har et sånt tak på meg, jeg er jo liksom voksen.

Snuppa sa for 14år siden:

Jeg fikk ris med flathånda ved flere anledninger. Ble også kløpet i øret og fikk såpe i munnen min når jeg snakket stygt. Jeg synes det er leit at de skulle gjøre sånne dumme ting og jeg har sverget på at det ALDRI skal skje mine barn.

Alikevel har jeg et Bra forhold til foreldrene mine.

Fløyel sa for 14år siden:

Jeg blir virkelig trist når jeg leser hva mange av dere har opplevd. Og jeg syntes det er utrolig vondt å vite at mange barn idag også har slike oppvekstvilkår.

Men jeg må spørre - var det ingen i omgangskretsen som reagerte? Var det ingen som så hva dere gikk igjennom? Fikk dere hjelp fra noen, var det noe sted dere kunne flykte til og føle dere trygge? Hva ønsket dere da, og hva ønsker dere nå, at omverdnen hadde gjort?

Tinka sa for 14år siden:

I mitt tilfelle, så var det mange som så, noen reagerte med telefoner til bv og bv kom på meldt hjemmebesøk og vi ungene var truet til å si at vi hadde det bra, samtalen med bv foregikk, mens våre respektive satt i samme rom.

Jeg hadde ingen jeg kunne være hos og være trygg hos, men jeg skulle ønsket at mye ble gjort annerledes den gangen og en ting måtte vært at vi ungene snakket med bv alene, slik at vi kunne snakket fritt.

Jeg håper at bv er bedre til å reagere nå enn de var på 70 tallet, i det minste.

Embriksmamma sa for 14år siden:

Nei, aldri. :)

Pasta sa for 14år siden:

Jeg ble en gang lagt over knærne til pappa og fikk et klask i baken. Jeg aner ikke hvor gammel jeg var, men husker det svært godt.
Vi har et utmerket forhold i dag.

safran sa for 14år siden:

Det var mange som visste noe. Familie og venner visste godt hva som foregikk, men ingen hverken sa eller gjorde noe. Jeg oppsøkte rådgiver på skolen og fortalte alt da jeg var 17, men heller ikke hun gjorde noe. Hun visste at jeg da hadde flyktet til søsteren min fordi jeg ikke turte å bo hjemme, og at jeg ikke klarte å gjennomføre heldagsprøven fordi han hadde slått og truet meg kvelden før.
Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at dette ikke var min skyld, og at noen hadde vist mine foreldre at dette ikke var akseptabelt.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Så og si alle visste at jeg og min bror hadde det veldig dårlig, men ingen gjorde noe. Ja, jeg er veldig bitter i grunnen, men prøver å ikke tenke på det. Bitterhet går jo bare utover meg selv, og tross alt har det gått veldig bra med både meg og min bror. Men at folk kan se på at barn lider uten å gjøre noe som helst, det synes jeg i grunnen er ganske ufattelig.

Retz sa for 14år siden:

Jeg fikk noen dasker på rompa og hånda, pluss en del risting i armen. Ikke som en bevisst og systematisk del av oppdragelsen, men mer et uttrykk for frustrasjon når min mor slapp opp for andre metoder. Det påvirket ikke forholdet vårt verken da eller seinere.

Brutus_ sa for 14år siden:

Husker at både ris og husarrest var flittig brukte sanksjonsmidler i barndommen, som aller siste utvei. Tror nok det avhenger litt av hvor en vokste opp og sosial tilhørighet det der. Når jeg tenker på det i dag så er det mer som en erkjennelse av at man fikk som fortjent snarere enn mishandling. Hadde blitt travelt hos barnevernet mange steder på 70-tallet om dagens lover hadde kommet allerede dengang....

Input sa for 14år siden:

Jeg husker en gang da jeg var 16-17, at jeg traff hun som hadde vært min klassestyrer gjennom hele barneskolen. Jeg kommer fra et veldig lite sted, og alle visste at jeg hadde flyttet hjemmefra og hvorfor.

Hun sa, helt uten at jeg tok opp temaet først: "Jeg skjønte jo at det var noe. Men moren din jobbet jo her.." Jeg husker jeg ble så sint. For det var kun en dårlig unnskyldning, men den var i hvert fall ærlig. Folk er redde for å gjøre noe, fordi de ikke vil blande seg.

Jeg innrømme at jeg er livredd for at noen skal ta fra meg ungen min. Selv om jeg vet at frykten er helt grunnløs, for jeg kommer jo til å bli en god mamma. Men likevel håper jeg noen melder i fra om de bekymrer seg. Heller en gang for mye, enn en gang for lite.

Avelonia sa for 14år siden:

Ja.

tiddelibom sa for 14år siden:

Ut fra denne tråden, virker det som om det er temmelig vanlig å ha blitt slått som barn. Det overrasker meg. Kanskje jeg har vokst opp i en boble?

MillyMollyMandy sa for 14år siden:

Jeg viste ikke at dette var galt, jeg tenkte aldri over at foreldrene mine gjorde noe som ikke var lov, det skjønte jeg først senere.

Ingen viste at pappa slo, det var heller ikke noe jeg fortalte til andre. Det var fryktelig flaut og jeg ønsket ikke at noen skulle vite om en slik fornedrelse. Forøvrig tror jeg selve slagene sluttet før jeg fylte 12 år. Etter det var det mer trusler.

Utad er foreldrene mine godt likt, de hjelper gjerne andre, har mange venner og er i overkant sosiale. De festet mye hjemme hos oss. Når andre var hos oss ble det aldri utdelt slag eller trusler, men det holdt at pappa så på meg om jeg kom med en feil kommentar og så gikk jeg og gruet til besøket dro hjem igjen, for da kom straffen.

Jeg tror det som "berget" meg var bestemor. Hun var oppriktig glad i meg og jeg kunne vandre inn og ut hos besteforeldrene mine mens vi bodde nært dem. Hvis stemningen hjemme var dårlig dro jeg nesten alltid til bestemor, og om ikke mamma ringte og kalte meg hjem var jeg der hele ettermiddagene og kveldene. Jeg var alltid velkommen der selv om de ikke akkurat slapp alt de hadde i hendene selv om jeg kom. Istedet biddro jeg med å vaske opp, rydde hus, hjelpe bestefar med snømåking og slikt.

Det ble verre da vi flyttet til et annet sted, men jeg var ganske flink til å klare meg alene, jeg var enebarn til jeg ble 14. Da søsteren min kom fikk jeg en til å være glad i, foreldrene våre slo henne aldri, men de var ganske truende mot henne også. Det var vondt å flytte fra henne da jeg ble 17, jeg lot henne liksom bli igjen hos løvene, men jeg var lettet for å slippe unna hjemmet og foreldrene våre.

apan sa for 14år siden:

Det tenker jeg også. Og så lurer jeg på hvor mange av dem jeg kjenner IRL som også har blitt slått. Har alltid tenkt det ikke er noen, men det er sikkert feil.

Apple sa for 14år siden:

Liten avsporing; jeg falt ned trappa som 3-4 åring på 70-tallet og fikk armen ut av ledd. Min mor har fortalt meg i ettertid at de insiterte på å snakke med meg i enerom på legevakten og at de stilte mange spørsmål til hvordan dette kunne skje. Jeg hadde visstnok også fortalt min mor at de hadde spurt meg om det var noen som hadde gjort dette mot meg.

Syntes det var fint å høre at det var noen mennesker som turde ta dette på alvor også på 70-tallet.

Polyanna sa for 14år siden:

Jeg har lest denne tråden med en klump i halsen.

Det er verdt å huske at dette ikke er SÅ uvanlig den dag i dag i veldig mange andre land i verden. www.chastisewithlove.com/main.html

Martis sa for 14år siden:

Ja, jeg ble slått. Ikke så ofte, men jeg husker det godt. Hovedsaklig pappa, men noen ganger mamma. Jeg har god kontakt med mamma nå, og nesten ikke kontakt med faren min. Mest sånn fasade greie for farmor ca hvert 2. år (jul).

kris sa for 14år siden:

Nei, ingen reagerte. Det jeg opplevde den gangen (dette var på 60-tallet) var nok ikke så uvanlig. Jeg husker jeg kom gående til skolen en dag, jeg gikk vel i 2. eller 3. klasse, med hele fronten på jakken full av frosne bloddråper fordi jeg blødde neseblod etter å ha fått en lusing rett før jeg gikk hjemmefra. Jeg møtte moren til en i klassen min, og hun så helt forferdet ut der og da, men snakket aldri mer om det verken til meg eller noen andre, så vidt jeg vet.

Det var ingen lov som forbød fysisk avstraffelse av barn den gangen, så jeg tror nok foreldre som slo barna sine mente at det var en naturlig del av oppdragelsen. Dessuten ble nok de fleste av dem slått selv i oppveksten. Jeg er ufattelig glad for at loven er endret, og nå skjerpet inn. En nulltoleranse tror jeg er helt riktig for å endre folks holdninger - også hos dem som til nå har ment at "et lite knips skader ikke".

Blondie sa for 14år siden:

Det er rett og slett forferdelig vondt å lese om alle de sterke opplevelsene her. :( Føler for en massig group-hug, rett og slett. Ting mange tar som en selvfølge er slett ikke det for alle. :sukk:

Albertine sa for 14år siden:

Det er grusomt å lese dette ja. Og så er det like fælt å vite at selv om man kan fortelle at man aldri ble slått som barn så trenger ikke det å bety at fæle ting aldri har skjedd. Grusomme ting som har like stor innvirkning på små barnesinn. :(

Stine-mor sa for 14år siden:

Ble slått og kløpet av min biologiske far, som mamma heldigvis flyttet fra da jeg var et par måneder gammel.
[font=Comic Sans MS][/font]
En annen tillitsperson brøyt noen grenser for meg i senere alder. Ikke slåing, men holding i armen til jeg fikk blåmerker og løfting i lufta etter ribbeina - igjen merker. Og roping / hviskeroping mens det pågikk. Skremte meg utrolig mye.
(Tydelig problemer med gode alternativer til grensesetting og barneoppdragelse, samt sinnekontroll. Dette var særlig i alderen 14 - 18, og jeg var et meget "snilt" og medgjørlig barn/ungdom.)
[font=Comic Sans MS][/font]
Mannen min og søsknene fikk forøvrig ris. På stumpen, mens de lå over fanget til den voksne.
[font=Comic Sans MS][/font]

IOA sa for 14år siden:

Nei. Som flere skriver her syns jeg å huske at jeg fikk en dask på rumpa en gang av pappa, men det tror jeg var verst for ham.

Min beste venninne i første- og andreklasse hadde en veldig tvilsom hjemmesituasjon. Vi mistet kontakten etterhvert, så jeg vet ikke helt hvor ille det egentlig var, men jeg husker at vi nesten alltid var hjemme hos meg. Og hver gang jeg kom hjem fra henne måtte jeg dusje, huset deres var fullt av katter og de nirøkte inne. Jeg lurer på om foreldrene mine meldte fra noen gang. De, og flere andre, må ha skjønt at det ikke var bra for en jente på 9 år å bo sånn.

nolo sa for 14år siden:

Min far slo meg én gang. Jeg kan vel ha vært en 10-11 år. Han gremmes og skammer seg over dette fremdeles, og vi har et veldig bra forhold. Han ble selv slått som barn, og farfar var en krakilsk mann.

hildeje sa for 14år siden:

Ja jeg ble slått. Husker det og tenker ofte på det, selv om jeg egentlig ikke vil tenke på det. Det er en bit som vil forflge meg tenker jeg. Ris på blanke messingen av far.

malou sa for 14år siden:

Ris på blanke messingen har jeg aldri fått, men noen ørefiker og et hardt grep i armen for så å bli geleidet inn på rommet mitt, det skjedde. Husarrest fikk jeg kun én gang synes jeg å erindre.

Kirsebær sa for 14år siden:

:knegg: Fantastisk. (Min mor hørte på Bjøro Håland da jeg var liten, og jeg husker at jeg som 5-åring lånte med meg kasetten hennes opp på loftsstua og hørte på den da jeg ville ha litt alenentid. :hjerter: :knegg:

Det er påfallende hvor mange som starter med å svare: "Nei, aldri" og som etterpå forteller om enkeltepisode(r).

Jeg hade klippekort på akutten som liten, og ble jevnlig tatt inn på enerom for å forklare for legen hvordan brudd hadde oppstått eller hvordan ting hadde gått ut av ledd. Det var en bra ting. Og jeg husker følelsen da det gikk opp for meg hvorfor de egentlig ville prate med meg i enerom. :grøsser:

Lynett sa for 14år siden:

:( mye trist

mina sa for 14år siden:

Jeg har visst fått et par klaps på baken en gang. Jeg husker det ikke, og pappa hadde det forferdelig etterpå. Det gjorde han aldri igjen.

Jeg har et nært og godt forhold til mine foreldre. :)

Fløyel sa for 14år siden:

Her er førstesiden på vår lokalavis idag.. Og jeg syntes det er ok at folk blir straffet for dette.

www.rb.no/lokale_nyheter/article5307865.ece

Apple sa for 14år siden:

Så bra at det faktisk blir meldt. Den forsvarsadvokaten vrir jo bare på hele saken: "..god gammeldags ris" du liksom. Og at besteforeldre nå får dårlig samvittighet. So what? Hva har det med saken å gjøre?

Ellers kan man si at dask ikke er så alvorlig osv. Men her glemmer man det viktige aspektet med at dette er ikke en voksen som gjør det mot en annen voksen. Det er en omsorgsperson som gjør dette mot et barn som er totalt avhengig av de voksne og som ikke har mulighet for å velge bort denne sanksjonen.

emm sa for 14år siden:

Jadda, jadda, det er så håpløst å dra opp alt dette maset om før. Før, hva har det med saken å gjøre? Det er mye de gjorde før som ikke ville ramlet oss inn i dag, heldigvis er vi ferdig med før, da brant de "hekser" på bål, halshugget folk på torget og satte voksne som stjal brød i tukthus. Før, når de fortsatt slo barna sine, lobotomerte de vansklige smågutter (ja dette var besteforeldregenerasjonen han refererte til i artikkelen, så da er vi oppe i tiden han viser til), eller sendte de bort i reneste straffekolonier. "Slik gjorde vi det før." kommer aldri til å bli et argument, for nå vet vi bedre!

Strå sa for 14år siden:

emm sa det.

Meg da: Pappa slo aldri. Mamma har vel gitt en eller to ørefiker. Jeg hadde et godt forhold til pappa og har et veldig godt forhold til mamma.

Selv har jeg dratt til hver av ungene en gang - for lenge siden nå. Vi har pratet om det i ettertid og de har lovet å anmelde saken om det skulle skje igjen. Jeg er ikke på noen måte stolt av det.

Bloppy sa for 14år siden:

Huff, det er forferdelig å lese om historiene til alle dere som ikke hadde det bra hjemme som barn og ungdommer. :trist:

Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe fysisk eller psykisk mishandling fra noen. Ikke enkeltepisoder heller.

Brodern fikk seg en ørefik en gang husker jeg. Av mamma. Hun hadde funnet ut at han hadde røyka hasj ved en anledning. That`s it.
Ikke at det skal forsvares heller altså! De skværa da opp etterpå, og jeg tror han nøyde seg med den ene gangen.

vixen sa for 14år siden:

Aldri.
Mange triste historier her synes jeg. Bra med lovendring og holdningsendring

xfx sa for 14år siden:

Nei, aldri, heldigvis..

Maysen sa for 14år siden:

Jeg blir veldig trist og lei meg på deres vegne, som har opplevd dette i barndommen:klem:

Signerer denne. Husarrest var den hardeste "straffen" jeg fikk i min oppvekst. Og det var jo ikke før jeg kom i tenårene at den svidde. Men jeg led nok ingen nød. Vi var/er også en mer slik "prate om det" familie. i alle fall jeg,mamma og pappa. Som jeg forøvrig har et fantastisk forhold til.

Jeg slår aldri barna, men ja....Jeg kan finne på å rope til dem når jeg blir "adrenalinsint", og har ved et par anledninger knipset dem på handa,når de har vært for flinke til å klå og ikke så flinke til å høre etter.

C3PO sa for 14år siden:

Ja, en gang eller to av moren min. Det gjorde ingenting for forholdet. Det var verre med drikkingen som faren min begynte med i tenårene mine.

Sonar sa for 14år siden:

Det ble et par dask såvidt jeg husker. Veldig godt forhold til mine foreldre idag.

Ambivalentica sa for 14år siden:

Jeg fikk ris med flathanda, ble løftet opp etter hendene og dratt inn på rommet, osv. Det var likevel aldri det fysiske som var tøffest å takle, ei heller i ettertid, men den konstante engstelsen en gikk rundt med. Ydmykelsen, følelsen av å ikke strekke til, mangelnde anerkjennelse, usikkerhet og ikke-eksisterende trygghet i sitt eget hjem.. Og i ettertid erkjennelsen av å ha en mor som lot dette skje, som i tillegg har forsvart hans oppførsel med å vise til at han ble slått av sin far. En ting er i allefall sikkert - mine barn skal aldri oppleve å være redd sine egne foreldre. Respekt, ja takk. :) Men aldri redsel.

Forholdet til foreldrene mine er relativt bra i dag, begge har forandret seg mye. Vi har til nå ikke snakket om barndommen, men jeg vet (og gruer meg) til den samtalen jeg er nødt til å ha med dem, når det gjelder hvordan mine barn skal bli møtt av sine besteforeldre. De vil aldri slå dem i dag, men det er viktig for meg at de alltid skal føle seg trygg hos dem.

Katta sa for 14år siden:

Mine foreldre praktiserte klaps på baken med flathanda. Jeg opplevde det ikke som ydmykende eller noe tilsvarende, oppfattet det egentlig ikke som vold heller. Det var ikke noe som påvirket mitt forhold til dem. Men jeg husker jeg tenkte at når de kunne reagere slik mot meg, kan jeg også reagere med å slå hvis jeg blir sint på andre, eksempelvis mine småsøsken. Med andre ord ikke akkurat det de ønsket å lære bort.

Det som har såret meg mye mer enn dette, er de gangene jeg har opplevd at voksne har løyet, snakket meg rundt og manipulert for å få meg til å føye meg og gå med på noe. Det har jeg opplevd som et mye større svik og mye mer ydmykende.

Jeg har forøvrig et helt greit forhold til mine foreldre idag. Ikke veldig nært forhold til min mor, men det skyldes forskjeller i personlighet mer enn oppdragelsen.

Alias sa for 14år siden:

Ja..og det har preget forholdet vårt i dag.

girl77 sa for 14år siden:

Mamma gav meg en skikkelig omgang ris en gang, etter det trengte hun kun å nevne ris så var jeg snill som et lam :)