Etter en diskusjon med en annen ser det ut som at dette var mer "vanlig" før enn det er nå.
Jeg selv har aldri blitt lagt en hånd på av mine foreldre eller andre. Vi har også ett godt forhold i dag.
Den andre personen jeg snakket med om dette ble slått av foreldrene som en del av oppdragelsen :rolleyes:. Men forholdet er langt ifra godt imellom dem nå.
Så jeg lurer på om du ble slått av dine foreldre/ andre tillitspersoner som barn? Og har dette noen påvirkning på deres forhold nå?
Jeg har aldri blitt slått eller dasket. Ikke truet med fysisk avstraffelse heller.
Har et godt forhold til begge foreldrene mine. De stiller opp så godt de kan når det er naturlig. Har alltid tenkt på oss som en svært vanlig familie, men ser at vi er godt over på solskinnsiden når jeg leser hva andre har opplevd som barn, både fysisk og psykisk.
Jeg har blitt slått av både mamma og pappa, men det var ikke så veldig ofte. Men jeg har fått juling på blanke messingen med skinnsandaler feks. Mamma har slått meg noen ganger, og så lugget hun meg nå og da. Jeg var vel ikke et enkelt barn, men de kunne likevel spart seg det. Jeg har ikke fått varig mèn av det, men glemmer det jo heller aldri. Brødrene mine tror jeg med ganske stor sikkerhet ikke har blitt slått noen gang, de er forøvrig yngre enn meg.
Når det gjelder forholdet til foreldrene mine så er det vel frynsete på mange måte, men ikke pga av av jeg har blitt slått. Mamma var mer på å såre meg psykisk, og det har satt store spor.
Off.... Ja, i alle år, helt til jeg truet faren min med å anmelde han. DA gav han seg og da var jeg 14 år....
Jeg kan si det sånn at jeg har koblet ut barndommen min, jeg husker ingenting utenom via bilder før jeg var 12år....
Og for en stund siden leste jeg at når man ble gammel så kom alle minner som man har blokkert, frem igjen. OFF. jeg håper jeg slipper å bli så gammel at jeg skal huske...
Jeg er altså ikke flau over dette, det er ikke min skyld og jeg skammer meg ikke over det. Jeg trodde alle fikk bank, helt til jeg var 12 år... det var en naturlig del av hverdagen vår.
Broren min har gått mange runder hos psykolog. Jeg har også vært der i voksen alder.
Jeg ble flink til å snakke om det. Fra jeg var 14 år og fant ut at dette IKKE var normalt så snakket jeg masse om det til alle og alle hatet faren min... det hjalp meg.
OG jeg slår ikke mine barn!!
Ang, forhold til foreldre så, da jeg var 20, sa jeg til pappa at jeg ikke ville se han mer før han kom på døra mi, av egen vilje for å be om unnskyldning for alt det slemme han har gjort. Siden så jeg han ikke....
HAn døde i 2003 og det var helt greit. Jeg følte ingenting.
Mamma har jeg fin kontakt med, jeg har gått noen runder med henne for at hun ikke stoppet det, men hun ble låst inne mens jeg og broren min ble banket opp, så det var ikke så lett...
Jeg har spurt innimellom om hun kan fortelle noe fra barndommen men hun vil ikke... (noen ganger har jeg hatt lyst til å kontakte et ukeblad for å få henne til å fortelle sånn at jeg kunne lest litt om det, men det har ikke blitt noe av.... kanskje like greit.
Hm, dette vekker litt ting hos meg.
Jeg har aldri før snakket åpent om dette, kun med min søster den siste tiden.
I en periode i ungdomstiden min ble jeg kløpet, tatt veldig hardt i armen, ørefiker, lugget og truet med varmt strykehjern. Jeg har selv slått mamma i hue med en telefon. Hva gjør man inne i ett hjørne med strykehjernet 10 cm fra en?!
Jeg har også fått gjennomgå av bror, men kun en gang. Han banket meg rett og slett, jeg var ikke barn da, men rundt 20 tenker jeg. Men dere vet, det var jo jeg som yppet og var gæern... Særlig.
Forholdet til mine foreldre er greit, men ikke mere enn det. Det har ingenting med det over å gjøre.
En gang, med en sammenrullet avis. Det gjorde ikke vondt, men jeg husker både jeg og pappa (som gjorde det) fikk sjokk. Og for å være ærlig var det nok fortjent.
Jeg har veldig godt forhold til begge foreldre - og slår aldri mine egne barn.
Jeg og mine brødre fikk ris på rumpa som barn. Far brettet ned buksa og slo. Ofte for bagateller. Min mor likte det ikke, men gjorde ingenting. Vi ble også innesperret.
I dag har jeg et avmålt forhold til foreldrene mine, men dette er bare en liten del av grunnen. Mest fordi de ikke støttet meg i barndommen.
Jeg har virkelig prøvd å ta det opp med dem, men bare fått beskjed om at det var lenge siden, og det var på tide å gå videre. Det blir jeg enda mere sur for. :sur:
Jeg ble slått engang, med ett hjul som hørte til skyvedørsgarderoben.
Den episoden har brent seg fast.
Jeg har et greit forhold til mine foreldre men ikke mer enn det.
Nei. Kan forøvrig huske å ha bedt om å få "ris" selv, en gang jeg angret noe forferdelig for noe ulovlig og farlig jeg hadde gjort. :fnis: Fikk det ikke, da.
Nei.
Derimot bivånet jeg visstnok sjokkert en jevnaldrene som fikk ris og da min far så på meg (jeg hadde gjort samme rampestrek) så jeg strengt: du skal ikke slå små barn, de vet ikke hva de gjør...... :knegg:
Jeg har fått juling på blanke messingen med ei lilla plastsleiv. Det husker jeg veldig godt. Det var skikkelig nedverdigende. Det skjedde bare en gang heldigvis.
Grunnen var at jeg ikke kom opp av bassenget på vår ukentlige badetur (hver lørdag)som vi hadde sammen med et vennepar og deres barn. Dette var stor stas, og jeg elsket å bade. Dette hadde visstnok skjedd flere ganger - at jeg ikke kom når de sa det. Denne gangen ble jeg lovet juling hvis jeg ikke hørte. Hørte jeg? Nei :knegg:
Og juling fikk jeg. Selv så innbiller jeg meg at det hadde vært vel så effektivt å si at vi ikke dro på bading neste lørdag igjen, hvis jeg ikke klarte å følge reglene.
En annen gang skulle jeg være hjemme å passe hunden. Skulle gi den mat når jeg kom hjem fra skolen. Det glemte jeg jo selvsagt, så det ble jubalong når stefar kom hjem og spurte om bikkja hadde fått mat. Nei, det har den ikke. Smack, så fikk jeg meg en ørefik med flat hånd.
Da jeg var 14 fikk jeg en lusing av min mor, og responderte spontant med å slå tilbake, og etter det fikk jeg ikke flere lusinger. Det var en reflekshandling, og jeg fikk helt vondt i magen av å tenke på at jeg faktisk hadde s l å t t mamma. At hun slo meg først var ikke så vesentlig.
Ellers hendte det ofte at jeg ble tatt hardt i armen, på grensen til klyping ja.
Har vel ikke tatt noe skade av det, men har et ytterst dårlig forhold til min mor i dag av helt andre grunner.
Ja, ikke som oppdragelse, i frustrasjon type "det er tirsdag". Har ikke fått livstruende grisebank, sjeldent mere en et slag eller to dytt kniping spytting etc. Føkkings idioter, har alldri trodd det skulle være sånn, og var redd type pain hurts, men hadde ingen respekt så ned på dem.( Skaffet meg sikkert en del bank ved å ikke skjule det godt nok) Tror jeg var mere redd da jeg var veldig liten men det husker jeg lite av. Var 180 ved 12/13 års alderen så jeg fikk være mer og mer i fred fysisk, selv om jeg ikke gjorde motstand-
Er streng mot mine egne barn i forhold til rett og galt og generell folkeskikk, men har ingen impuls eller evne til å koke over og bli fysisk- jeg blir ordentlig ordentlig sint om de er nedlatende eller hånlige i tonen til hverandre da kikker ryggmargsreflemsken min inn og da brøler jeg i hvitt raseri.
De har respekt( kansje mest for tv nekt :hmpf:) men fins ikke redde og har alldri opplevd oss voksne som ute av kontroll.
Har greit forhold til foreldrene mine i dag- men er ikke spesielt inponert over dem som mennesker og holder stort sett bare kjeften min fordi det betyr såpass lite for meg hva de egentlig synes- laaaang prosess.
Det er ingen av mine barndomsvenner som, så vidt jeg vet, har hatt dette som praksis kan hjemme. Det kan selvsagt ha forekommet likevel, men har ikke inntrykk av at dette var helt vanlig/akseptert i mitt oppvekstmiljø på 70-og 80-tallet.
Ja, jeg husker å ha fått både ørefiker, og ris på rompa flere ganger.
Det er riktignok ikke det jeg husker som verst, men min stefar mishandlet meg psykisk gjennom hele ungdommen, det har satt sine spor.
Jeg har ingen kontakt med han i dag, og minimal kontakt med min mor, som ikke satte en stopper for djevelskapen hans, av hensyn til sin egen stolthet.
Ja, jeg fikk ørefiker og ble klypt i øret, ganske ofte, bare av min mor. Det sluttet da jeg slo tilbake(ikke hardt, men bare for å markere at_nå_fant jeg meg ikke i det mere). Da var jeg ca 14 år.
Jeg har lik null kontakt med mine foreldre.
Nå bare undrer jeg høyt, altså. Ikke påstander om noe som helst, men jeg registrerer at de som har svart her at de har fått jevnlig bank/slag/straff osv har et dårlig/lunket forhold til foreldrene. Selv om det ikke har direkte årsakssammenheng med voldsbruk, så gjør jeg meg noen tanker mennesker som bruker vold mot barn. Altså at de også svikter i større grad på andre områder?
Jeg bare tenker på det og argumentene som mange (ikke her, men eldre genrasjoner) bruker om at fysisk avstraffelse ikke har skadet dem. Men det er sannsynlig at det sier noe om personen som utfører den og holdninger til barns integritet osv som kan få konsekvenser for senere relasjoner. Tenker jeg.
Nei, det ble jeg ikke. Jeg kan derimot huske en gang min far kastet en klatt med grøt i fjeset på meg under middagen. Det var sikkert velfortjent....:sparke:
Jeg har et godt forhold til min mor og hadde også et godt forhold til min far sålenge han levde. Jeg vet at min mor ble slått av min morfar :(
Husker jeg fikk noen få dask på rumpa som liten (kanskje 1 eller 2), og en ørefik eller 2 som tennåring. Men når jeg tenker tilbake på det så var det ikke alvorlige greiene egentlig. Det var mye mer alvorlig dem rampestrekene jeg gjorde som liten tror jeg.... og hva jeg "kastet-ut-av-meg" som tennåringsrebell...! Så egentlig var det nok litt "fortent" på en måte, selv om man ikke skal gjøre slikt mot barn! Det var da ei heller "ulovlig" på den tiden.. Jeg tok ikke skade av det iallefall!
Det har ikke påvirket vårt forhold i det hele, vi er ganske tett knyttet!
Og jeg kunne aldri funnet på å gjøre noe sånt mot mine barn!
Nei, det var ikke det jeg mente - men jeg hadde nok trykket lenge på en knapp eller fem, så jeg skjønner at han mistet besinnelsen og at det var derfor det skjedde. Og pappa var jo veldig lei seg, og det skjedde aldri igjen. Tror ikke det hjalp noe heller - jeg fortsatte nok å trykke på akkurat de samme knappene en stund til.
Nei, aldri.
En gang ble jeg henvist til vaskerommet (!!) for å roe meg ned. Det var kjedelig og jeg moret meg med å trykke og sku på vaskemaskinen. Pappa skrudde på den vaskemaskinen i to dager etterpå. Jeg ble aldri forvist dit igjen.
Hmm.. jeg husker faktisk ikke. Har vel fått en ørefik eller to av mamma som jeg såvidt kan erindre.
Vet at jeg har fått ris på rumpa av bestefar en gang, aldri av pappa eller mamma.
Jeg har fått en del "time outer" hvor jeg ble forvist til vaskerom/bad som liten, husker veldig godt en episode hvor jeg tullet en del med middagen, (aner ikke hvor gammel jeg var, et sted mellom 3 og 6 tenker jeg) hvor jeg endte opp med å måtte spise middagen min på badet ..
Ingenting av dette har på noen måte skadet forholdet mitt til noen av dem.
Nei, aldri. Kan knapt nok hugse at eg har fått skjenn heller.
Men det høyrer jo med at eg aldri har gjort noko galt, og gjorde som eg blei bedt om. Har aldri krangla voldsomt med dei, og heller aldri slått med ei dør. Altfor snill.
Nei, jeg kan ikke si at jeg ble slått som barn. Jeg husker at mamma ga meg en dask på rompa en gang og at hun tok meg hardt i øret en gang, og mormor ga meg også en dask på rompa én gang. Men det var spesielle omstendigheter, og virkelig ikke noe de brukte å gjøre.
Jeg kommer fra en "Nå skal vi prate om det"-familie. Jeg har aldri blitt straffet fysisk, og jeg kan egentlig ikke huske at jeg har blitt straffet på noe som helst måte. Fra jeg var liten husker jeg veldig tydelige grenser og regler, og jeg husker hvor ekkelt det var om pappa faktisk hevet stemmen til oss. Men vi pratet mye. Hele tiden.
"Hva tenkte du da du gjorde det? Skjønner du at vi ble sinte/redde? Skjønner du at søstra di ble lei seg? Hvis du ikke skjønner at man ikke kan gjøre slikt så er du ikke gammel nok til å være ute uten foreldre. Da har vi ikke lært deg nok." Og slike samtaler. Der ingen gikk noe sted før alle hadde sagt sitt og alle hadde funnet de riktige ordene for å fortelle hva man tenkte og mente og slikt.
Og jeg husker én gang jeg kalte pappan min idiot. Da hadde vi familieråd i omtrent to uker i strekk etterpå, og min far ser egentlig fremdeles ut som om han er sjokkert over hendelsen, så det gjorde jeg aldri mer. :knegg: Så det var jo effektfullt på sin måte.
Jeg fikk både lett ris og en dask i ny og ne, men jeg tok det jeg kan se ikke nevneverdig skade av det. Jeg husker jeg skrev brev til politiet en gang og skulle melde det en gang, men sendte det aldri. Heldigvis, tenker jeg nå - den fysiske avstraffelsen ble nok oppfattet som å være innenfor lovlige og aksepterte rammer av mine foreldre den gangen (1960 og -70tallet) og de fortjente ingen politianmeldelse.
Og jeg har et veldig bra forhold til mine foreldre i dag. Vi har noen forskjeller i oss som kommer til overflaten noen ganger, men aldri noe drama og store saker.
Jeg ble regelrett klappet til, hardt i ansiktet med flat hånd, mange,mange ganger opp i gjennom barndommen. Det som et helt klar såret mer var når jeg ble kallt stygge ting.
Jeg har vokst opp med bare pappa og han hadde absolutt ikke kontroll på sinnet sitt da han var ung. Han ble alene med meg da han var tidlig i 20-årene.
I tenårene begynte jeg å ta igjen og ikke finne meg i sånn behandling og det tok slutt. Jeg har sakt tydelig ifra om hva jeg mener om denne formen for "barneoppdragelse" og han har bedt meg om unnskyldning mange ganger. Vi har for lengst skværet opp og er veldig gode venner i dag.
Mine unger skal aldri måtte oppleve å være redd for foreldrene sine !
En gang husker jeg at hun daska meg og søsteren på rompa, med klær på. Hun var vel dritt lei. Vi la oss i svingestolen i stua og grein heftig, selv om det ikke var vondt. Det var vel mest leit.
Jeg har et meget godt forhold til mamma og pappa idag.
Hihi kom til å undre meg på hva mine håpefulle ville svart om 20 år....
"nei vi fikk aldri juling men Morsan var litt på trynet av og til der hun sto å brølte
-nå ser dere for svarte hælvete til å snakke ordentlig til hverandre vi er forbanna familie og elsker hverandre-hører jeg det pisspreiet en gang til skrur jeg ned disney demonen(tvn) fra veggen blir antroposof og begynner føkkings adferds terapi, ja jeg vet jeg skyder deg 15 kr for banning din sopp- men det var værdt det."
Jeg har faatt ris paa rumpen av mamma. Reagerte aldri paa det, det föltes den gangen som en "helt grei" straff i de situasjonene det skjedde (uten at jeg husker det, tenker det det var et sted mellom 5 og 10 ganger i löpet av hele barndommen). Det föltes ikke som vold, langt derifra, men som en straff paa linje med at hun skulle blitt veldig sint. Har et kjempegodt forhold til mamma naa.
Nei, aldri. Jeg fikk aldri husarrest heller. Vi var mere på prate/diskutere om det.
Men kjeft fikk jeg da, og jeg ble bært hylende og sprellende inn på rommet mitt med beskjed om å komme ut når jeg ville si unnskyld/være blid igjen. Jeg har pedagogforeldre.
Vi har ett godt forhold nå også, vi kjefter/dikskuterer jevnlig den dag i dag, men det er helt greit, det er sånn vi er og ingen er bitre eller langsinte, så det er vel bare en del av familiedynamikken.
Jeg kjenner bare ett menneske på min alder som fikk juling som jeg vet om. Tror ikke det gjorde underverker for familieforholdene akkurat, ikke er det vel noe pedagogisk sjakktrekk heller. Så vidt jeg har forstått på denne personen oppnådde foreldrene bare at ting som skjedde ble forsøkt skjult og at barna løy så det rant av dem for å slippe straff.
nei, kan ikke si jeg ble slått. Heller mer tatt kraftig i armen som i "nå kommer du her". ( Ble ikke merker altså..)
Jeg forstår jo hvorfor, for jeg var ram til å stikke av. Det var jo ikke noe godt, men ikke noe jeg har problemer med i dag. Jeg har nok gjort det med mine også når jeg tenker meg om.
Apekatten derimot husker han fikk både ris, knips på fingrene og det var både husarrest og unndragelse av goder. Det stod nok ikke helt i samsvar med graden av forbrytelse, men virker ikke som han har tatt noe skade. Foreløpig.
Eksen klaget på at han ble banket av faren og låst inne på rommet. Det var nok en mer skadelig form for straff. Han ble også utsatt for stadig nedverdigelser og han fikk høre at han var "domm såm et brø". Trist sannhet.
Jeg fikk ris på rompen noen ganger i løpet av oppveksten. Jeg har et godt forhold til mine foreldre og opplever det som skjedde som totalt udramatisk. Jeg husker veldig godt at det ikke var med kraft eller gjorde vondt, men at det var ydmykende. Jeg vet også at 2-3 av mine venninner også fikk ris noen få ganger i løpet av barndommen og at de også har godt forhold til sine foreldre og ikke opplever det som noe dramatisk eller spesielt grovt.
Det hendte da jeg var ganske liten at jeg fikk ris på rumpa. Det var nok mest effekt i ydmykelsen, for jeg kan ikke huske at det gjorde spesielt vondt.
Det var det å få straff som var vondt sånn psykisk.
Det tok ganske fort slutt, og jeg lurer på om det rett og slett var en sånn "nå er ikke ris ansett som noe bra lenger, så da slutter vi med det" type beslutning.
Ellers hadde pappa det med å ta hardt i armen, eller holde rundt haka når han skulle kjefte på meg. Husker at jeg kanskje var 13-14 år da jeg utrolig forbanna ba slippe (det grepet var ganske vondt husker jeg), og at han aldri skulle legge en hånd på meg igjen.
Jeg har et godt forhold til foreldrene mine i dag. Men jeg er uenig i mange ting de gjorde i oppveksten.
Det var en ting jeg gjorde i barndommen som førte til ris. (jeg var fullstendig klar over det altså)
Om jeg gikk i bekken og lekte og ble fersket.
Noe jeg som oftest ble for jeg tryna i bekken stort sett hver eneste gang.
Det var mamma som gav beskjeden og som gav meg risen.
Grunnen var at pappa mistet en sønn som druknet når han var 5 år gammel.
Så mamma var rett og slett livredd for at noe skulle skje, for bekken var litt stri.
Ja, jeg ble slått som barn. Ganske ofte og ganske hardt. Jeg opplevde også krangling og vold mellom de voksne, samlivsbrudd og rusproblemer. Jeg har jobbet mye med å reparere skadene dette har gjort, og med å finne gode måter å håndtere sønnen min på i vanskelige situasjoner. Jeg har jo begrenset med gode rollemodeller fra min egen oppvekst. Men jeg opplevde også mye god omsorg fra foreldrene mine, altså, så noen entydig dårlig barndom hadde jeg ikke.
Jeg har gjort mange forsøk på å ta dette opp med min mor i voksen alder uten å få annen respons enn at hun "var nødt til det", fordi jeg oppførte meg så dårlig. Jeg har i lange perioder ikke hatt kontakt med henne i det hele tatt. Nå for tiden har vi en slags "våpenstillstand". Jeg reiser og besøker henne av og til sammen med sønnen min, primært for å forsøke å gi sønnen min et godt forhold til sin mormor.
Jeg fikk noen klask på rompa ja. Og flere av venninnene mine også. Husker en av de som ble slått i hodet med cherroxene sine av moren sin som var rasende for et eller annet. Jeg har et "greit" forhold til min mor nå, litt opp og ned relatert til akoholkonsum.
Njai.. jeg ble vel ikke det. Men noen ganger ønsket jeg det. Mamma kunne godt å gitt meg en ørefik i stedenfor å si "det er ikke rart du ikke har kjøreste, så stygg som du er"
Ris på rumpa, lugget, ørefiker, kløpet blåmerker på, dratt over gulvet etter håret, og gjentatte ganger blitt fortalt kor håplaus og udugelig eg er. At eg aldri kom til å bli noko, og at eg aldri ville vera i stand til å ta vare på meg sjølv.
I dag meiner mor mi fremdeles at da var i hennes fulle rett, fordi eg var ein ufordragelig drittunge. Ho visste nemlig at eg overhodet ikkje var til å stola på, og at eg dagleg løy ho i ansiktet. Prøvde jo å forklare at eg sa sannheten då, men ho hadde bestemt seg...
Trenger eg å sei at eg ikkje har noko godt forhold til ho? For seint å klemma meg når eg er over 30 seier bare eg.
Nei, jeg ble aldri slått regelmessig, men husker jeg ble truet med riset en gang, og da gikk jeg etter mamma i flere timer og lurte på hva dette riset var og hvordan det så ut! Men jeg fikk innestraffer og pappa har slått meg to ganger, en gang ganske hardt i ukontrollert sinne etter masse bråk ved kjøkkenbordet da jeg var 11-12 år, det resulterte fullstendig taushet fra meg i to uker og han led. Andre gangen var jeg 14-15 år og kom for sent hjem fra bytur med venninner, hadde for første gang fått lov til å ta siste bane hjem og kom altfor sent etter det. Da slang han meg i sofaen min og ga en lett ørefik. Etter det pleide jeg å stikke ansiktet mitt tett oppi hans i krangler, vi skrek i kor mens jeg sa slå meg da, slå meg da, så skal jeg melde deg til barnevernet!
Men jeg husker en venninne som helt tydelig ikke hadde det bra hjemme, fikk ørefiker for bagateller og fortalte at hun ble låst inne i kjelleren hvis hun var slem. Dette fortalte vi videre til våre foreldre og de var helt klar over at det ikke var bra der, men typisk for den tiden meldte de det aldri videre. Samme med ei i barnehagen som det absolutt ikke har gått bra med, store psykiske problemer fra tenårene, hun ble regelrett mobbet av moren sin, ble fortalt hvor stygg hun var etc. I tillegg ble hun mobbet på skolen. Dette med moren har mamma fortalt meg i voksen alder etter at vedkommende utførte en svært alvorlig handling, og jeg lurer fortsatt på hvorfor ingen meldte fra i disse tilfellene, f.eks min mor.
Aldri blitt fysisk straffet jeg nei.
Jeg fikk husarrest en gang da, og da klatret jeg ut vinduet og snek meg opp til Nessie husker jeg. Så jeg tok ikke det så hardt. Ikke ble jeg mer straffet da jeg kom hjem igjen heller tror jeg.
Jeg har kranglet mye med min mor da. Det tror jeg er fordi vi er så totalt forskjellige, og hun har hatt en tendens til å ta alt i verste mening. Sånn er det egentlig enda, men vi har lært å jekke oss begge to, så ting går så meget bedre nå. :)
Ja, jeg ble banket av faren min. Vi har ikke hatt kontakt etter at jeg flyttet hjemmefra. Og det kommer vel neppe som noen overraskelse at det aldri i mitt liv kunne falt meg inn å legge hånd på barna mine.
Jeg kan ikke huske at jeg har fått hverken ris eller klaps, slått har jeg aldri blitt. Jeg har blitt tatt hardt i armen og geleidet i riktig rettning og jeg tror at jeg har fått ørene vaflet ved en anledning eller to (men er usikker på om det egentlig "bare" var trussel om vafling eller om det faktisk ble gjennomført). Jeg har et helt greit forhold til mine foreldre, litt sånn tennåringsanspenthet mellom meg og min mor i noen år, men plutselig ble vi voksne begge to. :knegg:
Joa. Vanskelig å si om det som enkeltfaktor påvirker (det ganske elendige) forholdet vi har i dag. Jeg tror vel egentlig det er andre ting som har hatt langt kraftigere negativ effekt.
Nope, aldri. Jeg husker dog jeg fikk én dask en gang da jeg var ca. 5 eller 6 av pappa. Jeg må ha gjort noe rimelig ille, han har ALDRI gjort noe slikt hverken før (som jeg vet av) eller siden. Jeg husker ikke hvorfor jeg fikk den dasken, men jeg husker veldig godt at han ba om unnskyldning.
Også kalte jeg mamma hore/fitte/noe tilsvarende som tenåring (15?) og da dro hun til meg gitt.
Ja, fikk ris, ørefiker, kløpet i ørene, dratt etter håret. Men det verste var den totale mangel på omsorg, nærhet og kjærlighet. Min mor tok aldri på meg(annet enn når hun slo meg) og jeg fikk ikke lov å ta på henne. Jeg har et dårlig forhold til begge foreldrene mine i dag.
Foresten synes jeg denne talen Astrid Lindgren holdt sier mye om vold mot barn: Aldrig våld!
text: Astrid Lindgren
Ur Tal hållet vid mottagandet av Tyska Bokhandelns Fredspris i Frankfurt den 22 oktober 1978
Rädda Barnen/Rabén och Sjögren, 1978/1979
Och för dem, som nu så ivrigt ropar på hårdare tag och stramare tyglar, skulle jag vilja berätta vad en gammal dam en gång talade om för mig. Hon var ung mor på den tiden när man ännu trodde på det där
"Spar på riset och du fördärvar pilten",
det vill säga hon trodde egentligen inte på det, men en gång hade hennes lille pojke gjort någonting, så att hon tyckte han måste få en risbastu, den första i sitt liv. Hon sa åt honom att han själv skulle gå ut och ta reda på ett ris åt henne. Den lille pojken gick och var länge borta. Till sist kom han gråtande tillbaka och sa:
"Jag hittade inget ris, men här har du en sten som du kan kasta på mej."
Då började mamman också gråta, för hon såg plötsligt alltihop med barnets ögon.
Barnet måste ha tänkt att "min mor vill faktiskt göra mig illa, och då går det väl lika bra med en sten". Hon slog armarna om honom, och de grät en stund tillsammans. Och sedan la hon stenen på en hylla i köket, och där fick den ligga kvar som en evig påminnelse om det löfte hon gav sig själv i den stunden: aldrig våld!
Selv om jeg er i mot fysisk avstraffelse, så blir jeg litt sur, faktisk, når noen blåser opp et dask og kaller det vold. Det underminerer nesten all den grusomme volden barn faktisk utsettes for. Ja, i dag ER det regnet som vold, fordi det er definert som det, og jeg er enig i at det er veldig greit å lovfeste en nulltoleranse på dette, men jeg BLÅNEKTER på at jeg ble utsatt for vold selv om jeg fikk ett dask på rompa ved to anledninger i min barndom. Vi snakker om ting som hendte for over 30 år siden, og oppdragerformen var annerledes, og jeg ser på det å gi et dask som en engangsforeteelse da, det samme som å brøle til ungene som en engangsforeteelse nå. Det vil si, ikke noe man er stolt av, og man angrer seg, men man tenker likevel ikke på det som vold.
Jeg synes ofte folk har det med å bli litt historieløse.
For å presisere: Jeg snakker ikke om de som fikk juling eller utsatt for lignende voldelige handlinger, eller om de som måtte leve under en stadig trussel om vold. Igjen, det er et skille på det å være brølemamma nå og da og å drive med psykisk terror.
Jeg fikk en ørefik som tenåring, og ble ved et par anledninger nærmest båret etter håret. Vi har et sivilisert forhold i dag, men ikke noe særlig mer enn det. Isolert sett er ikke ørefiken grunnen til det.
Nei, har vel blitt tatt litt hardt i armen et par ganger...og minnes en gang jeg fikk husarrest etter å ha lokket med meg min lillebror ned til sjøen.
Eller forresten, jeg har blitt fortalt at jeg fikk en smekk over fingrene av min far en gang jeg satt med hele hånda i smørboksen. Men da var det visst smør over alt etterpå så det ble vel kanskje med det forsøket for både meg og ham.
Har et veldig godt forhold til mine foreldre i dag.
Pappa bar meg etter hestehalen én gang husker jeg, fra kjøkkenet og inn på rommet. Så sinna har jeg aldri sett han siden, og jeg vet jeg var så fantastisk ufordragelig der og da, at jeg helt sikkert hadde gjort det samme om det var meg. Det er vel det nærmeste mine foreldre har vært fysisk avstraffelse, og det har overhode ikke merket meg i annen forstand enn at jeg husker det - og aldri oppførte jeg meg så ille igjen, er jeg ganske sikker på! ;) Har blitt tatt etter armen noen ganger og geleidet ønsket vei også, uten at det har opplevdes ille.
Jeg har et veldig godt forhold til foreldrene mine.
.jpg)
.jpg)
