kokosbolle sa for 14år siden:

Du får definere selv hva en trygg oppvekst betyr for deg.

Poll kommer.

noen sa for 14år siden:

Jeg lurer på hvilken tråd denne er spinoff fra. Er det fra tråden om fysisk avstraffelse eller tråden om bomullsbarn? Eller begge?

kokosbolle sa for 14år siden:

Det er vel både den med fysisk avstraffelse, den om de barna som ble mishandlet og den om bomullsbarn. Det bare ramlet inn i hodet på meg.

Selv hadde jeg i hovedsak en trygg oppvekst, dog ikke alltid. Begge foreldrene mine giftet seg på nytt etter de skilte seg og ekskona (heldigvis skilte de seg igjen) til pappa var et realt hespetre som gjorde meg veldig usikker og utrygg. Hun rett og slett trakasserte meg.

Neket sa for 14år siden:

Ja, på alle måter.

Luftslottet sa for 14år siden:

Ja, det vil jeg si. Av og til havnet jeg naturligvis i skumle/utrygge/farlige situasjoner, men jeg kunne alltid stole på foreldrene mine og resten av familien.

Generelt sett følte jeg meg trygg, og det gjør jeg fortsatt.

Divine sa for 14år siden:

Nei, jeg hadde ikke det. Jeg hadde en trygg oppvekst helt til stefaren min kom inn i bildet da jeg var seks. Han var aldri voldelig eller noe slikt, men han var veldig Knausgård-far-aktig, nemlig overkjørende, hånende, ilsk og totalitær, og jeg var rett og slett redd han. Mamma var derimot aldeles fantastisk, så jeg tenker ofte på hvor fint jeg ville ha hatt det hadde det bare vært meg og henne. :sukk:

Morella sa for 14år siden:

Jeg hadde en veldig god barndom.

Finni sa for 14år siden:

Ja, jeg har hatt en veldig trygg oppvekst, og håper å gi mine egne barn det samme :)

Mex sa for 14år siden:

Hmm.. litt vanskelig å svare.
Første delen av oppveksten min var veldig trygg og god. Da bodde jeg hos besteforeldrene mine (mamma jobbet i byen og var hjemme innimellom. Mamma og pappa gikk tidlig fra hverandre)
Andre delen av oppveksten, fra 9-10 års alderen og oppover, var mer uttrygg. Da flyttet jeg inn til byen med mamma og hun dro i hus mannfolk av .. hva skal jeg si .. "ymse slag" ..

Input sa for 14år siden:

Skulle ønske jeg kunne svart ja, men dessverre. Som 13-åring prøvde jeg å få hjelp ved å kontakte barnevernet, men etter å ha fortalt hvordan ting var hjemme hos oss, fikk jeg spørsmål om hvor jeg hadde lest dette, fordi jeg visstnok beskrev en psykopat..

Og disse damene fra bv, de hadde jo jobbet sammen med mamma. De kjente jo henne, hun kunne ikke være sånn. Så da var det helt sikkert bare tenåringsopprør. Til og med da søsteren min noen mndr. senere prøvde å ta livet av seg var det bare tenåringsopprør.. :skuffet:

Robyn sa for 14år siden:

Trygg, stabil og harmonisk barndom. Jeg var heldig når jeg fikk utdelt foreldre. :hjerter:

bønna sa for 14år siden:

Nei.
Det var rimelig stabile familie-forhold hele tiden, og det var gode perioder og mye bra, men jeg ble ertet på skolen, hadde ingen venner, null selvtillit og bare gikk i en krok. Mine foreldre brydde seg heller ikke om hvordan jeg hadde det. :sukk: . Livet ble bedre når jeg skiftet totalt miljø når jeg starta på videreående.
forsømt barn

era sa for 14år siden:

Skrev for det meste for på tross av endel ubrukelige foreldre rus og generell mangeltfullt utvikla sjelsevner hos foresatte, hadde jeg også veldig gode voksenpersoner rundt meg som var gode rollemodellene og tok tak når det var nødvendig og mulig.

Jeg hadde også griseflaks, da jeg vare et usedvanlig pent og inteligent barn med gode sosiale fedigheter så jeg ble sett og likt- jeg var derfor ikke et særlig tryggt offer for sjuke voksne selv om jeg i utgangspkt. var i en sårbar posisjon.(med trYkk på VAR:FNIS: )

leliane sa for 14år siden:

Ja, jeg var heldig i valg av foreldre. Kjærlige omsorgspersoner, nok til salt i grøten, oppfølging på alt. Mamma spesielt var (og er) min klippe.

Veritas sa for 14år siden:

Ja, jeg hadde en trygg og god oppvekst.

goldnugget sa for 14år siden:

Ja, alltid:)

Lilith sa for 14år siden:

Egentlig, men da mamma og pappa gikk fra hverandre rokket det ved min trygghet, hvordan kunne pappa være glad i meg og likevel velge å dra fra meg og mamma? Min mor gjorde alt hun kunne for å trygge meg og min bror med å gi oss så mye kjærlighet og oppmerksomhet som man kunne ønske seg, men på en måte var skaden allerede skjedd.

Matilda sa for 14år siden:

Ja, hele tida. Jeg har de beste foreldrene, og flere av vennene våre pleide å si vi var heldige og at de gjerne skulle byttet. Noen av dem sier det ennå. Allikevel var jeg et usikkert - og i noen situasjoner utrygt - barn, siden jeg ble utsatt for mobbing i mange år. Det preger meg nok på mange måter ennå. Mamma og pappa prøvde å hjelpe meg, men skolen fulgte ikke opp.

ItsOnlyMe sa for 14år siden:

Ja, det har jeg abolutt hatt. Ville ikke hatt noen andre til foreldre enn akkurat mine :hjerter:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg stemte feil tror jeg. Antar jeg.

Svaret er nei. Jeg hadde ikke en trygg oppvekst. Jeg ble ikke sett og jeg var sjelesørger for foreldrene mine og leverandør av selvfølelse til alle andre enn meg bestandig. Temmelig isolert med en alvorlig psykisk syk og alkoholisert mor og en far som var opptatt med å sjekke nye damer. Som han så informerte min mor om - det er viktig å ikke lyve når man dealer med psyke mennesker vet dere. :himle:

Nessie sa for 14år siden:

Ja, hele tiden.

I form av at jeg alltid følte meg trygg.
Oppveksten var slettes ikke perfekt. Men utrygg var jeg ikke.

Puslingen sa for 14år siden:

Som heilt liten følte eg meg vel trygg, men da var før mamma la pappa for hat, og skulda han for all verdens styggedom. Eg vokste opp med ei mor som slo, kjefta og aldri hadde eit godt ord, og ein far som var fraverande, men som eg elska over alt på jord.
Dessverre døde han når eg var 14, og då hadde eg berre mamma igjen.....

Pelen sa for 14år siden:

Ja, virkelig trygg.

Mjau sa for 14år siden:

Ja, jeg har aldri hatt grunn til å være utrygg i forhold til mine foreldre.
De er ikke perfekte, men det er jammen ikke jeg heller.

Lykken sa for 14år siden:

Ja, jeg har hatt en veldig trygg barndom. Jeg ble dullet med, fulgt opp i alt av aktiviteter, skole, det var åpent hus for vennene mine og de hadde klare grenser og regler.
De var absolutt ikke perfekte foreldre, men veldig trygge, jeg har aldri lurt på om de ville sette himmel og jord i bevegelse hvis jeg var i trøbbel.

Tjorven sa for 14år siden:

Ja, jeg har alltid vært trygg.

Det forhindrer dog ikke at jeg har gått til psykolog både som barn og voksen i fobindelse med problemer jeg har hatt; mange av dem knyttet til oppvekst. Men trygg har jeg vært.

Anne C sa for 14år siden:

Ja jeg har vel hatt en trygg oppvekst, men ikke så veldig stabil med en mamma med spiseforstyrrelser. Vi gikk alltid på tå hev i redsel for å gjøre mamma sint. Så lenge hun ikke var sint og for ustabil så var alt greit. Pappa har aldri vært psykisk tilstede i oppveksten min, men han var grei nok, han var bare veldig mye borte på jobb og ante ikke hva vi holdt på med. Jeg husker en gang i tenårene så fant han det for godt å fortelle meg når jeg skulle legge meg. Jeg husker jeg ble helt paff og lurte på hvorfor han skulle bestemme over meg nå når han aldri hadde brydd seg tidligere.

Libra sa for 14år siden:

Samme her.

apan sa for 14år siden:

Signerer denne.

Appelsin sa for 14år siden:

Synes det er litt vanskelig å svare helt bestemt. Jeg har fantastiske foreldre og følte meg på de fleste måter veldig trygg og godt ivaretatt.
Jeg er imidlertid eldst, og led nok litt under kombinasjonen av medfødt ansvarlighet og en perfeksjonistisk mamma.
Foreldrene mine slet økonomisk og ekteskapelig i en periode da jeg selv var sårbar ift. venner og "sosial setting" på skolen, mamma var utrolig streng og stilte høye krav til meg - lage middag, henge opp tøy, legge sammen tøy, ta del i oppvask og husvask, hente søsteren min i barnehagen/hos dagmamma osv. Det som var mest slitsomt og krevende var at hun forventet at jeg skjønte hva jeg måtte gjøre ut i fra hvordan hun var i humøret og hva som måtte gjøres, så jeg gikk mye på nåler og endte opp med å aldri føle meg bra nok. Dette var som sagt en periode, omtrent fra jeg var 12 og til slutten av vgs, men det satte en del spor. Heldigvis har hun skjønt hva hun utsatte meg for i ettertid, og alt er tilgitt og glemt og sånt.

Så egentlig kunne jeg ha svart "alltid trygg", men akkurat de årene var tunge å bære.

Left sa for 14år siden:

Nei.
Moren og faren min ble skilt da jeg var ca. 4 år, og etter et års tid traff mamma stefaren min. Han var en virkelig kjernekar, som syntes det var en smart ting å lære opp datteren sin i seksuelle ferdigheter. Det satt han og sa høyt og tydelig i festlig lag. Når han var full, og det var han hver helg, var det best man holdt lav profil, ellers fikk mamma juling. Dette svinet av en fyr var hun gift med i 10 år. I tillegg jobbet krypet på anlegg, slik at jeg har gått på totalt 10 skoler før jeg var ferdig med grunnskolen. Han hadde heldigvis et hjerneaneurisme og døde fort og fint da jeg var 16 eller noe sånt. Game over. Da var han og mamma skilt. Han dumpet henne til fordel for kjøkkenassistenten på anlegget han jobbet. Hun var 6 år eldre enn meg :snill: Utro hadde han forresten vært mange ganger i tiden de var gift, men dumme dama tok han tilbake hver gang.
Vel - da de ble skilt flippet min gode mor ut, og festet heftig og hardt en periode - og etter noe tid traff hun en fyr som faktisk var enda verre. Dette visste hun, for hang mye sammen med broren til dette ..misfosteret av en mann. Han hadde nesten slått ihjel ekskona si, og han hadde sittet på mønet på låven med hagle en gang hun kom hjem. Men hun kunne jo sikkert få han på bedre tanker, så dette vraket dro hun da i hus.
Han klarte nesten å drepe moren min også. 7 brudd, 5 av dem i ansiktet, før han stakk. Han satte igjen alle møbler og ting og tang i huset vårt, så jeg ventet egentlig bare at han skulle stå på trappa en sen kveld, og holdt på å dø på meg av skrekk. Ikke veldig helsebringende for å si det sånn. Men vi så aldri noe mere til han takk og lov. Moren min jobbet på restaurant, og når hun var fri var hun der da også - så da jeg var 14, nesten 15 - da hadde jeg fått nok og flyttet til faren min. DA ble det bra, og jeg kunne senke skuldrene.

Jeg har kommet meg bra igjennom det meste, og vet at jeg alltid skal lande på beina, med mindre det som treffer meg tar livet av meg. Hurra.

Moren min "husker" jo ikke noe av dette, så vi er ikke perlevenner i dag, for å si det slik. Det er stort sett bare jeg som er vrang og lite empatisk :snill:

MiaPia sa for 14år siden:

Jeg hadde en veldig trygg oppvekst. Mamma og pappa gjorde alt i sin makt for at vi skulle være så trygge og ivaretatte som mulig.

Men jeg var et veldig engstelig barn, og hadde dette vært i dag hadde jeg nok vært en kandidat for Bup. Jeg kan ikke se at mine foreldre kunne ha gjort noe som helst annerledes for å trygge meg mer enn det de faktisk gjorde.

Blåbær sa for 14år siden:

Mer trygg enn utrygg. :naiv og evig optimist:
Nei, nesten alle rundt meg ville meg godt, så følte meg trygg, på tross av tunge stunder.

Tøtto sa for 14år siden:

.....

Susse sa for 14år siden:

Vanskelig å svare på. Jeg hadde en ganske trøblete oppvekst, langt fra A4, men har aldri hatt mangel på kjærlighet og oppmerksomhet.

Nera sa for 14år siden:

Man kan vel si at jeg var trygg der og da, men i ettertid har jeg skjønt så altfor mye at ting ikke helt hang sammen på riktig måte. Heldigvis for oss søsknene bodde besteforeldrene nært, og tok seg av oss i stor grad slik at vi ble skånet for sykdom og egoisme. Men dersom man vil tolke, er det nok delvis årsaken til at jeg den dag i dag er konfliktsky og i overkant opptatt av å ikke skuffe folk. :flau:

mosol sa for 14år siden:

Ja, jeg har hatt en trygg oppvekst. Jeg har hatt foreldre som alltid har vist at de er glade i broren min og meg, og i hverandre. De har alltid vært der for oss, og er det fremdeles nå som vi er voksne. Jeg har aldri tenkt ordentlig over det før, men det har nok gitt meg en trygghet i min egen rolle som kjæreste og mamma også.

Denne tråden slår meg midt i magen. Mange av dere har opplevd så mye vondt.:trist:

Bomull sa for 14år siden:

Ja, på alle måter - alltid.

Drømmedama sa for 14år siden:

Ja, hele tiden. Jeg er heldig som har fått vokse opp i en familie som elsket meg og som stimulerte meg og trodde på meg. Jeg hadde det dønn trygt, kanskje litt kjedelig og forutsigbart, men veldig godt og varmt og snillt. Voksne foreldre med god økonomi som elsket hverandre og barna sine, eldre søsken som skjemte meg bort, mange venner og flink på skolen.
Jeg var sjenert og følte meg egentlig sårbar, var redd for så mye. Det var imidlertid helt ok for omgivelsene mine at jeg var litt forsiktig, jeg opplevde alltid at jeg holdt mål, jeg opplevde at jeg ble satt pris på og heiet frem.
Jeg har vært griseheldig.

olena sa for 14år siden:

Alltid trygt og alltid kjærlighet. Trygge rammer, selv om jeg synes jeg hadde strenge regler forhold til mange andre.
Aldri vært utsatt for hverken psykisk eller fysisk vold heldigvis.
Kunne ikke hatt en bedre barndom og foreldre. Og har også i dag et virkelgi godt forhold både til mine foreldre og søsken. OG de er helt enestående til å hjelpe, uansett!

Wix sa for 14år siden:

Jeg hadde en trygg, kjedelig og overbeskyttet oppvekst.

Interference sa for 14år siden:

Nei.
Jeg har blitt banket, forsøkt drept av en av mine foreldre, skamslått, psykisk mishandlet og bla bla bla så lenge jeg kan huske.
Siste gangen hn slo meg var dagen etter en cellegiftkur når jeg var 21 år, jeg ville bare til en kompis å se film et par timer, for å få annet å tenke på. :snill: Hn knakk nesen min heller så jeg ikke kunne det.
Needless to say at jeg skygger banen hvis folk drikker/hever stemmen eller er brå i bevegelsene.
Men, jeg står på begge beina, og jeg klarer meg relatvit greit.

Mani sa for 14år siden:

Her var det mange sterke opplevelser. Selv hadde jeg det helt fint, det var nok en ting eller to jeg gjerne kunne sett annerledes men i det store og det hele var det veldig greit.

safran sa for 14år siden:

Nei, det vil jeg ikke påstå.

Agurke sa for 14år siden:

Tja, jeg har hatt en forholdsvis trygg oppvekst. Det har vært ting som har skjedd i barndommen min som har gjort at jeg tidvis har gått med en klump i magen.

Urie sa for 14år siden:

Jeg har hatt en trygg og god barndom.

Niobe sa for 14år siden:

Den var trygg på den måten at vi hadde det greit økonomisk, bodde på samme sted hele tiden, osv, men jeg var mye utrygg som barn likevel.

MillyMollyMandy sa for 14år siden:

Jeg hadde en bestemor og en bestefar som var fantastiske omsorgspersoner, en periode da jeg bodde hos dem og en tid vi bodde i nærheten var det ikke så verst å være barn. Foreldrene mine gjorde mye som jeg synes er fælt, men noen ganger var det ganske bra.

Luvi sa for 14år siden:

Vel, jeg minnes ikke min oppvekst som en jeg satte pris på. Bodde hos min far og besteforeldre. ( Vi hadde en leilighet over deres, men med felles kjøkken og bad så vi bodde vel alle sammen på en måte). Min far var aldri til stede for meg, stilte aldri opp, han kunne gjerne sitte til langt på natt å feste alene på stua selv om vi (jeg og min bror) lå og sov rett ved siden av. Min bestemor var også i perioder veldig stygg, kalte meg for det ene og det andre, kastet mine venner på dør og mye rart. Jeg var nok en anelse umulig som tenåring, men tror heller det var et resultat av oppveksten enn at de var slik mot meg fordi jeg var umulig.

Fløyel sa for 14år siden:

Jeg kjenner jeg blir fryktelig trist når jeg leser hva mange av dere har opplevd, både i denne tråden og i den andre. Jeg håper av hele mitt hjerte at dere idag lever i gode og trygge omgivelser, og har fått hjelp til å fordøye de smertene som har blitt påført dere som barn.

Jeg er oppvokst i ett trygt miljø. Har aldri sett eller opplevd at mine foreldre drakk alkohol så de ble synlig beruset. Pappa var myndig, men rettferdig. Mamma var av typen "nå er jeg skuffet". Jeg har min fars lynne. Vi hadde faste regler og ble de brutt, litt avhengig av hvor graverende det var så kunne vi risikere husarrest. Jeg er skilsmissebarn, og opplevde selvfølgelig det som skuffende og utrygt, men samtidig, det var helt greit. Vi har vel hatt det man kaller ett "åpent hjem" - for vennegjengen var som oftes samlet hos oss på kveldene eller i helgene.

Carrera sa for 14år siden:

Ja, jeg har hatt en trygg og fin oppvekst, og det til tross for mange år med et meget trøblete forhold til min far.

Aldri noe fysisk, men kulde og total ignorering. Jeg sliter med å sette ord på det, og når jeg ser tilbake ås husker jeg mengder av sinne, fra min side... Hvorfor ser han meg ikke? Hvorfor snakker han ikke? etc... Selv ikke da jeg ble tatt i å stjele på butikken sa han noe. Ikke et ord...

Og forholdet mellom meg og han var ene og alene årsaken til at jeg flyttet hjemmefra knapt 17 år gammel.

Men til tross for dette; han var en rettferdig mann. Sta og sær som få (er der jeg har det fra ja...), men allikevel meget tydelig. Og han har lært meg masse som jeg har tatt med meg videre i livet.

Mamma sto alltid på for meg, og hun var min store støtte når jeg raste som verst over pappa. Og hun er min aller beste venn og støtte den dag i dag.

Så jo; jeg ser tilbake på oppveksten min som trygg hele veien, og god, jevnt over.

Blondie sa for 14år siden:

Jeg hadde en trygg oppvekst i form av at jeg visste at jeg hadde en varm seng å sove i, mat på bordet og foreldre som var glad i meg. Usikkerheten lå i at mamma og pappa aldri la skjul på at de kun var gift fordi de ikke ville at jeg skulle bli skilsmissebarn, så følelsesmessig var det lite trygghet å spore.

Da jeg var i tenårene eskalerte mammas drikking og pappa tok seg et friår fra familien. Det var ikke min beste periode, akkurat.

Tuste sa for 14år siden:

Både og tenker jeg.
Jeg ble oppdratt med vold når mine foresatte mente at jeg var berettighet til det. Jeg ble også psykisk truet med å bli sendt bort og satt på barnehjem hvis de mente jeg ikke oppførte meg slik jeg skulle.

Jeg ble ved enkelte anledninger også sendt i seng sulten som en del av straffepakka. Jeg hadde det veldig strengt i forhold til hva jeg fikk lov til å ikke.
Samtidig vet jeg at de var glad i meg. De fulgte meg opp med skolearbeid og fritidsaktiviteter, var bekymret for meg når jeg var syk og jeg husker også mange gode minner fra barndommen. Mishandlingen tok også slutt da jeg ble eldre.

Jeg hadde det imidlertid ikke noe godt på ungdomsskolen. Jeg var mye alene i friminuttene og følte meg venneløs og flau over dette. Jeg visste aldri om det var noen som ville være sammen med meg i storefri og jeg grudde meg mye til å gå på skolen. Jeg gråt veldig mye før neste skoledag og prøvde å holde meg våken lenge om kveldene så jeg skulle være trøtt på skolen for da var ikke den indre smerten så stor. I timene gikk det bra for jeg likte skolearbeidet, men skidager, aktivitetsdager, diskotek osv var pyton pga den sosiale delen. Jeg var flink i gym og gikk ut med S, likevel ble jeg bestandig valgt sist i dette faget fordi jeg ikke var ansett som populær. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor ikke lærerne kunne dele opp i lag. Det var jo bestandig de med minst status som ble stående igjen alene til slutt.
Jeg hadde heldigvis venner og interesser utenfor skolen som økte livskvaliteten min og jeg fikk venner og en flott tid på videregående skole. Likevel har den delen av livet påvirket meg slik at selvfølelsen min er lav til tider og i enkelte situasjoner.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Ja. Jeg ble mye mobbet på skolen, og hadde det ikke bra der frem til jeg begynte på vgs, men hjemme var alltid en trygg havn.

Anne C sa for 14år siden:

Jeg kjenner at denne tråden gjør meg uvel, alle undertrykte føleleser kommer opp igjen.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Nei, overhodet ikke. Jeg hadde en mareritt-barndom og nå som jeg har barn selv og ser hva jeg gikk gjennom på den alderen, ramler jeg helt sammen.

Tinka sa for 14år siden:

Nei, oppveksten min var langt fra trygg og vold, psykisk terror hang over meg hele tiden fra de voksne.

La meg ofte sulten på kvelden, ble mobbet på skolen og mye annet som skjedde, men jeg ble voksen og gikk fast hos psykolog i 10 år for å bli kvitt spøkekelsene fra fortiden og jeg har blitt en god mor for mine barn, de har aldri vært i nærheten av å oppleve en brøkdel av hva jeg har levd opp i, så noe godt har jeg klart tross en hard barndom.

turi sa for 14år siden:

Hadde en veldig trygg behagelig oppvekst.

Muskat sa for 14år siden:

Ja, jeg hadde absolutt en trygg oppvekst.

Retz sa for 14år siden:

Ja, jeg opplevde den som veldig trygg og samtidig veldig fri. Det var sjelden at noen voksne aktiviserte eller lekte med oss, vi levde vårt liv utendørs, de levde sitt på sin voksenarena. Voksne blandet seg lite, men de hadde et visst overblikk likevel. Kravene var få, men krystallklare og selvstendighet ble tatt for gitt. Jeg gikk alene til barnehagen første dagen, og alle besøk hos skoletannlege, skolelege, heslesøster etc. ble enten foretatt på samlebånd som ved vaksninasjon og veiing & måling eller to og to barn sammen. Husker min mor ble ganske snurt da helsesøster sendte med lapp hjem med en noe kvass beskjed om å gi meg fløte. :D

Jeg var et naturlig trygt og aktivt barn som virkelig profitterte på en slik form for oppdragelse. Mer detaljstyring og snevrere rammer hadde nok vekket rebellen i meg.

Nora H sa for 14år siden:

Nei, var veldig utrygg og redd som liten. Både hjemme og på skolen. Hadde tak over hodet, mat på bordet, opplevde ingen rusproblemer, men hjemme ble jeg enten ignorert, kjeftet på, slått eller ledd av. Jeg var også mye hos min mormor som var en heks. Hun slo meg aldri, men truet stadig med juling for den minste ting. Jeg fikk aldri noe nærhet av mine foreldre eller noen andre i familien min. Jeg husker en tante en gang ga meg en klem og det var en rar følelse. En ny opplevelse for meg. Helt utrolig, spesielt når jeg tenker på hvor mye jeg klemmer og koser med min datter, det er jo den mest naturlige ting i verden! Så kort sagt, jeg kommer fra et iskaldt hjem. Og på skolen ble jeg mobbet og jaget av de andre barna fra omtrent første skoledag.

Joika sa for 14år siden:

Ikke hele tiden, men stort sett. Hadde det veldig fint til jeg var 11-12 år.

Joika sa for 14år siden:

Heldig i valg?

Motstridene å si egentlig. :gruble:

Pasta sa for 14år siden:

Ja!

Fibi sa for 14år siden:

Hjemme hadde jeg det veldig trygt og godt. Mamma og pappa har alltid stått på for meg og søsteren min. Det gjør de fremdeles.

Skolen er en annen sak. Jeg ble mobbet fra sjette klasse og ut niende, og søsteren min hadde sine issues med ymse lærere som brukte henne som hakkekylling. Det eneste jeg har å utsette på foreldrene mine i forbindelse med det var at de ikke lot meg bytte skole.

Stine-mor sa for 14år siden:

Skrev en lang avhandling, men sletter og skriver heller: Nei, dessverre. Først etter jeg ble voksen har jeg det trygt og godt.
Alt var ikke bare fælt, men mye utrygghet og tiltaksløshet rundt meg. Mange fordommer også, pga en noe spesiell familiesituasjon.

Frantzen sa for 14år siden:

Jeg hadde en ustabil barndom, med perioder hvor det var veldig utrygt. Med én sviktende forelder, og den andre som med tiden mistet noe av evnen og kraften til å stå støtt.
Jeg blir veldig usikker på om jeg syns jeg hadde mer utrygghet enn trygghet, men har som voksen vært veldig preget av det negative i barndommen min. I retrospektiv føles det som om mesteparten av oppveksten var utrygg, men i antall dager var den vel egentlig ikke det. Jeg var dog ganske preget av utryggheten også i de trygge periodene.

Har ikke svart i pollen.

C3PO sa for 14år siden:

Jeg svarte mer trygg enn utrygg, men det spørs hva man legger i dette. Foreldrene mine la forholdsvis trygge rammer i barndommen. Dessverre tok faren min til flasken i tenårene mine. I tillegg vokste jeg opp i en verden hvor jeg ble opplært fra ung alder hvordan unngå kidnappingsforsøk, jeg bodde i land som opplevde krig og naturkatastrofer, og vi hadde terroristtrusler hengende over oss i en periode.

Ole Brumm sa for 14år siden:

Ja det hadde jeg. Har forsatt en trygt barndomsheim det kan være godt å komme til noen ganger.

Kate sa for 14år siden:

Jeg har hatt en trygg og god oppvekst i en såkalt A4 familie, med mamma, pappa, meg og søsken.

Hobbes sa for 14år siden:

Jo mer jeg leser jo mer ser jeg hvor trygg og beskyttet min egen oppvekst har vært. Vi har så klart hatt våre "ting", men hjemme har alltid vært et sted fullt av kjærlighet, trygghet og godhet. Jeg ringer/drar fortsatt hjem til mamma og pappa hver gang det er noe som plager meg eller jeg trenger trøst for e.l. Av visse grunner hadde jeg ingen venner på ungdomsskolen, og jeg måtte "finne meg sjølv" veldig tidlig. På grunn av dette tror jeg at forholdet til mamma og pappa har blitt enda bedre, for de lærte tidlig at de kunne stole på meg i tenårene, og omvendt.

Magica sa for 14år siden:

Tja, jeg har vel hatt en trygg oppvekst. Foreldre som bodde sammen og en bror, vanlig økonomi, fin skolegang med venner etc.

På tross av dette følte jeg meg ikke sett. Det var lite kjærlighet og omtanke. Det jeg vel føler er at de var veldig opptatt av å få meg selvstendig, og det lå naturlig for meg også. Jeg syns derfor jeg har levd mitt eget liv evig lenge, og ordnet opp i ting selv. Det har også vært flere negative enn positive kommentarer, og fremdeles kan det få meg til å frese. Det har også vært mer alkohol i heimen enn jeg vil utsette mine barn for, og mine foreldres planer er og var veldig viktige i forhold til barnas ønsker.

Frantzen sa for 14år siden:

Det er vel dette jeg har tenkt mye på i forhold til min egen oppvekst, med tanke på hvor gjennomgripende den har påvirket meg i voksen alder. Den utryggheten jeg opplevde var slett ikke drøy i forhold til mye annet, og hadde noen sett meg oppi det hele, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde (som selvfølgelig ble ansett som mitt problem - vanskelige ungen), så kunne det nok fint vært mulig å skape relativt trygge rammer rundt meg (og søsken, så klart) som barn likevel.
Å virkelig bli sett er det aller viktigste for barn, tror jeg. Det er vel også på sett og vis dokumentert gjennom undersøkelser hvor man har prøvd å finne årsaker til at noen med en vanskelig oppvekst klarer seg, og andre ikke. At minst én voksen har sett det barnet som har det vanskelig viser seg å være en viktig faktor.
Og som du skriver - en veldig viktig faktor for alle barn. Blir man ikke sett, kan den fineste barndom oppleves som tung.

tink sa for 14år siden:

Ja, jeg hadde en trygg barndom med foreldre som gjorde jobben sin som mamma og pappa.

Innimellom var jeg lei meg fordi de var skilt, og fordi jeg skulle ønske meg flere gode venner. Men jeg har aldri vært utsatt for trakkasering, mobbing eller andre alvorlige ting.

Katinka sa for 14år siden:

Veldig trygg.

Che sa for 14år siden:

Oppveksten min var trygg altså, men jeg er jo vokst opp med en storebror som i noen år ruset seg. Jeg husker lite, men noen glimt finnes.

siljemoren sa for 14år siden:

Denne kan jeg signere. Og de er utrolig støttende og gode foreldre nå i voksen alder også, passer godt på enda uten at de bli for mye innblanding. Hjelper til med henting av barn, og kan ringe en helt vanlig grå tirsdag og si at de tar jenten slik at vi kan få gå på kino eller lignende.

lalill sa for 14år siden:

Ja, eg hadde ein god oppvekst. Frå eg var ti, var far min var mykje sjuk, det påverka jo heile familien.