Kjernen i det jeg vil diskutere. Er barn som sover om natten, som oppfører seg på butikken, som kan kle på seg selv, som er trygge og tillitsfulle, eller leker godt med andre barn, god med dyra eller hundre andre ting man etterhvert lærer bare flaks? Er man bare heldig som forelder og har fått ved et Gud`s lykketreff barn som genetisk er små engler og sitter rolig i handlevogna uten å skrike?
Grunnen til at jeg spør er fordi at jeg føler at om man antyder noe annet, som feks at man som foreldre har lykkes på det eller det området fordi man faktisk har tatt noen gode og gjennomtenkte valg, da sier man egentlig at foreldre som har barn som ikke mestre sånne situasjoner er dårlige foreldre:eek:
Tenk det, om man faktisk har lyktes med ungene sine, på enkelt områder, er det flaks, så ikke foreldre som ikke har lyktes på det området skal bli lei seg og føle seg som dårlige foreldre....... :rolleyes:
Ingen unger oppfører seg hundre % i alle situasjoner og alle foreldre har konflikter og opplever vanskelige dager, uker og år. Er det et så forbanna stort nederlag at det finnes unger som får til situasjoner dine ikke får til, at vi må gjemme oss bak flaks og heldige gener?
Er det så provoserende at noen sier: mine barn legger seg om kvelden og sover godt natta gjennom, fordi vi, sammen med barna har funnet gode løsninger som fungerer for både barna og for oss som familie, at man da skal latterliggjøre vedkommende og presisere at barna bare er snille og har vært heldige med genene? Og at barna hadde sovet godt helt uavhengig av foreldrenes valg?
Jepp, it pisses me off!
Barn er ikke slemme, eller dumme men det er faen ikke alt som er bare flaks og gode gener heller!
Flyttet:
Du har sikkert opplevd det, du er ute å triller den lille, nyfødte og noen kommer bort og slår av en prat. Og da kommer det uunngåelige spørsmålet:
er hun snill da? Sover hun godt om natta? :gal:
Også svarer man da, litt sånn ullen, joda, det går fint det, hun sover jo.......
HVa skal man ellers svare? Nei, hun er våken hele natten fordi hun er en slem og ondskapsfull unge? :snill:
Så går det noen år og hun er med på butikken.
Og oppfører seg pent, og noen komenterer: så snill hun er, denne har dere vært heldige med, som er så grei.....
Jeg tolker ikke "er h*n snill da" på samme måte som deg,
og ja, noen er litt "heldigere" og får sovebarn.
Tror ikke det ha noe med oppdragelsen eller foreldrene å gjøre med babyen sover om natta.
Tror ikke de som spør om babyen er snill mener det sånn bokstavelig talt,
eller at babyen er slem om den ikke sover om natta.
Jeg ser ikke problemet, tror det bare er sånt folk sier.
[font=Comic Sans MS][/font]
Nå var ikke egentlig poenget mitt spedbarn, men eldre barn.
Men dersom det faktisk er som du skriver, at noen foreldre bare har "sovebarn" og er "heldige" så spiller ikke våre valg som foreldre inn i det hele tatt? Har man barn som sover har man flaks, har man barn som ikke sover er det ingen vits i å prøve hverken det ene eller det andre, for det er uflaks som gjør at barnet ditt ikke sover om natten?
Selvsagt har gode rutiner ekstremt mye og si. Men at enkelte barne er lettere en andre er vel ikke akkurat noe hemmelighet? Jeg har to barn som er som natt og dag, Tydligvis må jeg ha gjort noe rett, da lillebror følger de fleste normer uten å mukke, storebror derimot er mye mer krevende selv med de samme "kravene" som lillebror har.
Gidder ikke å hisse meg opp over folk som lurer på om babyen er snill. Det er da ingen som egentlig lurer på¨om babyen din er en slemming.
Akkurat når det gjelder sovebarn eller ikke så tror jeg det er tilfeldigheter, jeg har gjort omtrent akkurat det samme med mine 2 barn og de er helt forskjellige når det gjelder soving.
Sånn ellers så tenker jeg jo at selvsagt har oppdragelse noe å si, men barn er forskjellige og det som virker på et barn virker nødvendigvis ikke på et annet.
Jo, selvfølgelig kan man prøve det ene og andre;)
MEN noen er sovebarn uten at man trenger å gjøre noe for det.
Jeg skriver heldige med hermetegn, da jeg ikke bokstavelig
mener at noen har bedre barn eller er heldigere enn andre.
Men man hører oft at vi var heldige med første han hadde godt sovehjerte osv.
Jeg legger ikke så mye i det, og skjønner hva som menes.
F.eks hadde jeg eldste hjemme i perm med yngste, mange syntes jeg var
kjeeempe flink og kunne ikke skjønne at jeg orket å ha en ettåring og baby
alene fra morgen til fem seks tiden da mannen kom hjem, og da sa jeg at
jeg har barn med godt sovehjerte som sov opp til 3 timer om dagen og
hele natten gjennom, men jeg forstår de som har barn som nesten ikke
sover og er høyt og lavt at det er slitsomt for dem(og det betyr IKKE at
de har slemme eller ondskapsfulle barn!).
Jeg har tre forskjellige unger som alle tre har forskjellige metoder som funker. Så det dreier seg ikke om at en måte funker på alle, men at alle unger har en måte som funker. Og foreldre oppgaven, slik jeg ser det er å finne den måten. Finne knappen. Og gi den til barnet, så de har med seg mestringsstrategier videre i livet.
Jeg har prøvd det meste på lillebror, og det som funker den ene dagen er slett ikke sikkert funker neste dag. Så det er ikke bare lett å finne denne mestringsstrategien gitt.
Snuppa har aldri passet inn i definisjonen "snilt barn". Hun skrek som et uvær fra hun var nyfødt og til hun var 4 år. Det er ikke snuppa det er noe galt med. Vi som foreldre måtte lære oss hvordan vi skulle forholde oss til et barn som ikke påvirkes av normal barneoppdragelse. Det har vært mye tårer og frustrasjon involvert, men vi har funnet ut av det. Hun er fremdeles ikke av de enkleste, men vi har det bra i hverdagen nå. Hun er utrolig ressurssterk og har sosial kompetanse langt utover normalen for barn på sin alder.
Knerten var et "snilt" barn. Han sov godt og spiste fint fra han var bitteliten. Han er i 3-årstrassen nå. Selv da er han enkelt, for han kan jo avledes på sekunder.
Nettopp fordi jeg har fått to forskjellige barn er jeg ekstremt forsiktige med å omtale barn som snille. Snuppa er ikke slem. Hun er bare litt mer krevende enn mange andre barn.
Når gjelder spedbarn er det nok flaks ja.
De er hverken snille eller slemme.
Når det gjelder eldre barn så er selvsagt noen lettere/vanskeligere å håndtere enn andre. Mange (megselv nikludert) sliter virkelig med å finne riktige metoden å håndtere de på. Jeg tror også at det av og til ikke finnes noen perfekt løsning, men at barn har faser der de har for mye tanker og følelser inni hodet sitt som de må finne ut av, selvsagt med hjelp av oss foreldre.
Selvsagt har det mye å si hvordan vi foreldre håndterer barn og deres problemområder. Selvsagt skal du ha all ære for at dere greier å håndere deres barn på en bra måte, men foreldre som gjør alt riktig kan også ha noen fyrverkeri av noen barn som aldri vil det andre vil de skal.
Det er jo ingen som har alle knappene og alle løsningene, på alle situasjonene som oppstår. Ingen har det, alle river seg i håret, tidvis mange ganger hver dag. Men så finner man en knapp, en løsning, en metode, en rutine som løser opp i noe, også fungerer ting. Og da blir man (som i meg i allefall) ganske provosert når andre mener det bare er flaks og gode gener. For det er det ikke. Det er hard foreldrearbeid som ligger bak. Ikke flaks!
Men det skal ikke være ok å annerkjenne godt foreldre arbeid?
Akkurat på det området lever janteloven i beste velgående.
Du skal ikke tro at barna dine er frukter av dine valg, det er flaks og gener.......
Eldstejenta her er ikke lett å ha med å gjøre alltid. Har alltid vært veldig sutrete og krever mye av oss som foreldre. Men hun er da ikke slem for det. Det er fullt mulig at jeg ikke er noen "god" forelder, men det er da underlig at de to andre ikke er sånn. Jeg har gått etter samme "malen på dem alle tre.
Høh? :undrer:
Jeg skjønner godt hva hun mener. Klart barn er forskjellige: Noen er heldige og får en sovebaby, andre (som jeg) får barn som sover maks tre timer i strekk som babyer og maks 9 timer om natten som litt større babyer. Jeg mener at jeg har gjort det meste etter boken (og prøvd det meste) når det gjelder søvnvaner, men jeg har likevel ikke fått sovebabyer.
Det er jo likevel ikke tvil om at det mange ganger er foreldrene sin feil at barna ikke oppfører seg som man ønsker. Hvis man venner dem til byssing på sengekanten, er det vel ikke sååå rart, og helt tilfeldig, at de ikke vil sovne av seg selv. Hvis man legger dem altfor sent, er det vel ikke kjemperart at de får et skrudd søvnmønster? Hvis man røyker selv, kommer det vel ikke som en bombe at poden også begynner å røyke?
Jeg har problemer med å forstå at man kan bli så opprørt over det Floksa skriver. Hvordan barn oppfører seg er som regel en god blanding av tilfeldigheter/flaks/uflaks og foreldrenes oppdragelse.
Jeg skrev at jeg har problemer med å forstå reaksjonene, det betyr ikke at jeg er overrasket over de. Jeg husker at jeg en gang skrev at jeg mente det var rimelig liten sjanse for at barna mine kom til å bli narkomane. Da fikk jeg rødprikker og :snill: i fleng... :rolleyes:
Jeg skriver nå som jeg skrev da: Det er ganske utrolig at så mange velger å få barn hvis man har en så utstrakt sjebnetro, og en så minimal tro på egne forldreferdigheter, som mange her inne later til å ha.
Ok, la oss si du er slank Floksa, og jeg er tykk.
Jeg skriver ulykkelig om problemene min, og at jeg aldri greier å komme ned i vekt selv om jeg prøver aldri så mye. Så kommer du å sier: når en metode ikke funker, så må du prøve en ny. Jeg har aldri hatt problemer med å holde meg slank, så du gjør noe feil her.
Selvsagt all ære til deg som greier å holde deg slank. Du gjør nok mye riktig, men det hjelper jo ikke meg her?
Forstår ikke du at du trakker på noen tær med slike uttalelser? Hadde du skrevet noe kontruktivt for å hjelpe meg i min situasjon hadde nok responsen vert en annen.
Hvis du er litt mindre bastant, og litt mindre "ovenfra og ned" så tror jeg at du får helt andre svar her. Selv om du har funnet noe som funker for dine unger, noe jeg tipper er en blanding av gener/flaks og deres arbeid, så betyr det ikke at du har svaret på alt. (Selv om du sikkert ikke mener å påstå det, men det er det mange sitter igjen med.)
For enkelthetes skyld så signerer jeg deg Tjorven. Bortsett fra at her var det gutten og ikke jenta som skrek som ett uvær, sov i 20 minutter, skrek i 3 timer. Jeg var ofte usikker på om det var meg det var noe galt med, mye tårer og frustrasjon. Men jeg setter ingen av de i "snill/slem" bås, de er forskjellige.
Jeg syns jeg har merket en tendens i min omganskrets til å skylde på oppdragelsen ved "umulige" barn, og genene ved "snille" barn. Jeg syns det er litt pussig, i all den tid det er helt åpenbart for meg at det er nødt til å være en kombinasjon av dette.
Men inni meg kan jeg bli litt snurt av og til når en eller annen ting snupsen gjør blir kommentert med "så heldige dere er som har fått et så snilt barn", når jeg vet at dette er et område vi har jobbet knallhardt med. Da har jeg egentlig lyst å si at nei, det er bare god foreldring. Men jeg nikker og smiler bare.
Forøvrig tror jeg "er babyen snill?"-spørsmålet er enklere å trekke på skuldrene av dersom babyen faktisk passer inne i disse satte rammene for babysnillhet. For meg som hadde en baby som hylte uavbrutt og ikke tålte noe mat var det vanskelig å svare. Jeg kunne jo ikke si at hun spiste og sov godt, men jeg syns jo ikke hun var slem fordet. Så prinsippielt syns jeg det er tåpelig å sette likhetstegn mellom soving og snillhet, i praksis vet jeg jo at det er en frase folk lirer av seg, uten å legge så mye i det.
Er man bare "heldig" dersom man får babyer som sover? Er man helt uten påvirkningskraft?
Jeg tror ikke det, faktisk.
Det kan være mange ting som kan påvirke søvnen hos spedbarn negativt og en del av de tingene kan man ikke påvirke. Men det er mange ting man kan gjøre noe med også.
Det samme gjelder vel det meste av oppførsel hos barn. Noen unger er lettere å styre i riktig retning og de har ulikt lynne, ulik grad av autonomi, men det er helt mulig å få et hvert barn (med få og antagelig medisinsk begrunnede unntak) til å sitte ved bordet, oppføre seg i butikken, eller si takk og værsågod.
Jeg er helt enig med Lille Bulla i hennes analyse. Og jeg blir snurt over at vår beinharde innsats for at ungene skal oppføre seg som folk blir avskrevet som flaks.
Selvsagt kan en påvirke, men det er en god posjon flaks med i bildet.
Mitt første barn var en drømmbaby, og jeg mener at selv om jeg var en god mor som gjorde mye rett, så var deten god posjon flaks med i bildet.
Men det er vel et snev av sannhet i det?
Om det du gjør for å slanke deg ikke funker så gjør du det enten feil, eller så har du ikke funnet din metode?
Med en BMI på over 50 selv, så vet jeg litt om akkurat det ;)
Okey? Men hva vi gjør er jo stort sett lite relevant for andre?
Jeg tror jo ikke at selv om noe funker på mellombror her, så funker det på alle barn? Jeg kan jo ikke engang bruke mine egene erfaringer fra eldre unger, på mine egene ynger unger..
Nei, men du kan jo heller fortelle om dine metoder i håp om de kan hjelpe andre? Noen metoder funker på flere barn. Du kan gi ideer til de som trenger det, selv om de kanskje ikke funker.
Jeg hater betegnelsen "slemme barn", virkelig. Selvfølgelig er barn forskjellige men det er vel ingen som nekter for at miljø, dvs oppdragelsen til barnet vil ha enormt mye å si for hvordan det utvikler seg?
Etter denne definisjonen har jeg et krevende for meg, men sett fra andre sitt ståsted, "snillt barn". For meg personlig føler jeg det har vært slitsomt å oppdra henne til å bli slik hun er, jeg har ofret ganske mye og lagt ned et enormt arbeid i det men selvfølgelig er det verdt det.
Jeg liker ikke kategoriseringen av snille og slemme barn. Når det er sagt, er jeg overbevist om at noen barn er enklere av natur, mens noen krever mer polering. Noen barn blir "snille" av seg selv selv om foreldrene ikke gjør ting særlig pedagogisk og gjennomtenkt, mens gjennomtenkte og pedagogiske foreldre kan få et barn som ikke er så lett å ha med å gjøre. Det betyr absolutt ikke at oppdragelse ikke har noe å si - tvert imot.
Når det gjelder soving, så har vi hatt en i hver ekstremkategori: på den ene siden Frøkna, som sov hele natten fra hun var tre uker gammel og sover gjennom et middels jordsjelv. På den andre siden Blobben, som var immun mot alle søvntiltak, som ikke sov to timer sammenhengende søvn før hun var over året, holdt oss våkne hver natt til hun var over to år gammel, ikke sov en natt sammenhengende før hun var nesten tre og generelt hodt på å ta livet av oss i perioder.
Jeg antar at det enten kan bety at vi gjorde alt rett med Frøkna og alt feil med Blobben, ellers kan de bety at unger er svært forskjellige når det kommer til soving og at man ikke kan gå ut i fra at man kan oppdra en hver unge til et godt sovemønster på kort tid.
Det Floksa skriver er jo at det å være en god foreldre er å ikke ha fasitsvar på alt, men å prøve seg frem til hva som passer for det enkelte barn. Og det er veldig sant! Det er ikke dermed sagt at man gjør en dårlig jobb om man ikke lykkes med å løse et problem, men at det er flaks hvis man lykkes er heller ikke sant. Så ja, jeg er enig med deg Floksa. Noen ganger er det fint å få annerkjennelse for at man har gjort en god jobb og ikke bare hatt flaks. Når det er sagt vil jeg allikevel presisere at det også kan dreie seg om flaks, og at når man ikke finner løsningen på problemet så er det ikke alltid det hjelper å lete mer.
Noen områder har vi lykkes på nesten uten innsats føler jeg, andre ting jobber vi masse med og kanskje med magre resultater. :knegg:
En ting jeg er litt opptatt av er at det fort blir mye fokus på barnets personlighet som en utslagsgivende faktor, men jeg tror at foreldrenes kan ha like mye å si. Det er fullt mulig å få ett barn som du "skjønner" og ett som er så annerledes enn deg selv at du gjør masse feil. Ofte opplever jeg at vi voksne har helt ulike meninger om hvem som er enkel og hvem som er vanskelig i barneflokken rundt oss.
Det funker "in the real world" også, det å dele av sine erfaringer. :nemlig:
Jeg har alltid fått mye positive tilbakemeldinger om mine ferdigheter som mor (noen ganger ufortjent mye ros :knegg: ), og jeg er helt sikker på at det har like mye å gjøre med hvordan jeg møter/snakker/råder folk som hvor fantastisk mamma jeg er altså.
Jeg skjønte ikke helt HI. Det var så hissig skrevet? Du blir provosert over at mennesker sier at du har flaks når ungene oppfører seg ordentlig, er det dèt? Det skjønner jeg.
Babyer og søvn kan ikke dras inn i dette temaet, tenker jeg. Det er så mange faktorer som kan styre dette. Når det gjelder oppførsel på unger over 1 år er det klart at vilje, stahet men også grensesetting er en kombo. Det finnes ikke slemme barn, men det finnes slemme handlinger og her trenger ungene veiledning.
Etter at jeg fikk barn har jeg skjønt at jeg må ta det andre sier med en klype salt. (Før det var jeg bare naiv. :knegg: ) Det finnes mennesker som er så redde for at fasaden skal rakne, som aldri har problemer av noe av slag. Ungene sover alltid, ingen sjalusi, alt er tipp topp. Når man komme litt nærmere på dem så har de utfordringer de også. Alle har det i perioder, og det tror jeg ikke man skal være så redde for å innrømme og dele med hverandre. Jeg innrømmer glatt at jeg i perioder river meg i håret som mamma. Det betyr ikke at jeg er en dårlig forelder som ikke har kustus på ungene mine.
Jeg har verdens herligste, blideste og kvikke 3-åring, men hun sov ikke ei hel natt før hun var nesten 3. Jeg svarte folk at hun var snill, la aldri ut om at hun vekket moren sin flere ganger om natta.
Jeg er ganske sikker på at et barns atferd er en kombinasjon av arv og miljø. Det sagt, så avhenger også årsaken til hva man betegner som et "snilt barn", nøyaktig hva man legger i begrepet. F.eks. tror jeg det er lettere å få et lydig barn enn et empatisk barn, hvis man måler i foreldreanstrengelse. "Snille" barn i betydningen lydig, vil oppføre seg pent på butikken, kle på seg ved kommando, gjøre det du ber dem om når du ber om det, no questions asked. Det er forholdsvis lett å oppnå hos de fleste barn, hvis man tar i bruk metoder med direkte atferdsmodifikasjon, belønning og straff, på en måte de fleste vil ta avstand fra. Selvsagt er det mange barn som er greie å ha med på butikken, kler fint på seg og hjelper til når de blir spurt, helt uten terrorregimer også. Jeg har en sånn fireåring hjemme. Men gud hjelpe meg hvordan denne fireåringen var da hun var ettåring. Da var det mye hyl og skrik, gitt. Begge jentene har vært urolige som babyer. Og jeg var så lei av spørsmålet om de var snille, at jeg svarte "Nei, hun skriker ganske mye og sover urolig om natta. Synes du hun er slem, da?". Det fikk som regel frem det absurde i å bruke begrepet "snill" om en baby. Nå hører vi stadig kommentarer om hvor snill fireåringen er, men nå føles det helt ok å si "Ja, hun er veldig omsorgsfull og snill, og grei å ha med å gjøre". Utfordringen nå er at det ikke blir hele hennes identitet og verdi; å være "snill". Jeg klapper imidlertid ikke meg selv og mannen på skuldra for at hun er så grei å ha med å gjøre nå, like lite som vi hadde skyldfølelse for at hun var vanskelig å ha med å gjøre som baby. Jeg er stolt av at vi som oftest klarer å gi dem rom til å være seg selv, og at vi er bevisste hver dag på å ikke krenke dem for å oppfylle våre behov for at de skal "oppføre seg".
Nei, det synes jeg ikke er provoserende. Men det er viktig å være ydmyk for at det er andre foreldre som også har jobbet hardt for å finne gode løsninger, men hvor gode løsninger ikke er så lette å finne, ja, noen ganger er den eneste løsningen tid. Det er greit å være bevisst på at man er heldig som har barn hvor denne løsningen var tilgjengelig, og at man hadde ressurser til å lete og finne dem. Det er f.eks. i de fleste tilfeller lettere å være to samarbeidende voksne om å lete etter løsningene og sette dem i verk, det er lettere om man ikke er redusert fysisk eller psykisk av en eller annen grunn, og det er lettere om man har barn som ikke har sterk autonom vilje eller atferdspåvirkende diagnoser. Det er også greit å være bevisst på at metoden man har valgt for å oppnå barn som legger seg fint i sin egen seng og sover hele natta, kan være metoder andre er prinsipielt i mot.
Bytt ut blåbærene med epler, bringebær eller sjokoladebiter.
Floksa: Jeg har lyktes med denne kaken siden jeg var 10 år, det var min første kake, altså den første jeg lærte. Men alle ovner er forskjellige og det gjelder å ha den rette slengen, så klart. bruke en større panne og smør deigen tynnere utover og knip igjen litt med blåbæra.
Hva blir det til med de som jobber beinhardt og ikke får det til da? :gruble:
Jeg tror at det kan være en god blandings alt sammen egentlig.
Har ett lite eksempel fra RL, ett pittelite ett som sikkert ikke har noe å si i denne sammenhenge og med de all verden av statestikker og henvisninger som FPmedlemmene kan fremvise på ett lite blunk, men jeg prøver.
Har hatt 2 barn i barnehagen som alle har gitt seg over for veldig rolige barn, usedvanlig oppvakte, lærevillige, høflige, omtenksomme barn som faktisk, ikke gjør noe galt. Helt bemerkelsesverdige!! Foreldrene er likedan, så alt ved de barna er blitt "hengt" på at foreldrene gjør alt "riktig"!!
Vidunderlig ikke sant, at det fins en fasit!! :smiler:
Nr 3 kom, og alle trodde jo at denne også var støpt i denne vidunderlige formen som alle burde ha hatt?? Ikke akkurat, dette ble en friskus av ett barn, men store sterke egne meninger, tok ikke nei for ett svar, kverulerer og svarer kjapt tilbake om barnet får en beskjed, trasser, skriker, kaster mat rundt osv osv. (Også i "stor" barnehagealder!).
Barnet har de samme rolige foreldrene, de samme omgivelsene som de 2 andre, men har fra tidlig alder hatt en mye sterkere personlighet og vilje enn de 2 andre.
Har da foreldrene feilet på barn nr 3? Eller er barn rett og slett forskjellige? Eller hva tenkes det i de Fp`ske hjem?
Jeg tror at noen ganger kan man kjøre seg fast, Turi. At man har godt av å lage en tråd på FP, snakke med venner, dem i barnehagen eller på skolen, kjøpe eller låne noen bøker om emnet og prøve en ny innfallsvinkel. Det finnes alltids en løsning.
Det er ikke gitt at man er redd for fasaden når man sier at alt er bra. Noen liker rett og slett ikke å dele sine problemer med folk som er mer eller mindre fremmede (andre liker ikke å dele dem med sine venner en gang). Andre igjen synes det er greit å dele, men blir lei av å bli møtt med enten sympatierklæringer eller "gode" råd om problemet. Noen synes det er sårt å ha problemer i forhold til ungene og vil derfor ikke snakke om det.
Også finnes det flust med folk som egentlig ikke vil høre om problemene dine. Som forventer å få høre "fint" som svar på "hvordan har du det?" og som bli ubekvemme om man deler av det som slett ikke er "fint".
Det kan være noen av grunnene til at folk synes det er like greit å ikke legge frem utfordringene de har, og at "fasade" ikke har noe med saken å gjøre.
Jeg tror det er en kombinasjon av flaks og hardt arbeid. Vi har vært heldige med det daglige lynnet til guttungen, og har hatt enkelt for å "forme" ham til en liten fyr man kan ta med seg ut blant folk. Når det kommer til søvn har vi ikke vært fullt så heldige; men mannens familie er en gjeng med nattevåkere og jeg er ganske overbevist om at det er noe gene-greier i det. Vi har funnet en måte å leve med det på nå etter en del år, men jeg kan ikke se noe vi kunne gjort anderledes for å gi guttungen bedre nattesøvn.
Det er vanskelig å få en veldig god diskusjon når hi er så rablende kaotisk, men hvis jeg gjetter at spørsmålet handler om "født sånn eller blitt sånn", så er svaret selvsagt at det er en salig blanding. Hvert barn kommer med sitt sett av styrker og svakheter og muligheter og utfordringer. Hvordan de klarer å utnytte mulighetene og overkomme utfordringene er det vi foreldre som har ansvar for å hjelpe dem med.
Min eldste er en trygg og forstandig regelrytter og oddsen for at han skal bli rabiat kriminell er lav uansett hva vi gjør, tror jeg (innenfor "normal" oppdragelse, selvsagt). Men han er temmelig uempatiskmog kan godt ende som en sur sinnamann om ikke vi jobber mye med dem siden.
Mellomste er empatiskmog sosial og smart og med god forstand på hva som er greit og ikke. Igjen, ikke store sjansene for noe helt crazy. Men om vi ikke passer på dramadronningfaktene så kan hun godt bli en manipulerende og selvsentrert liten bitch.
Minste er dem med aller mest vilje og mest opprør i seg, og dem som kommer til å kreve aller mest av oss. Han kan virkelig havne både her og det, men har så mye bra to i seg at med "good parenting" så kan det få riktig bra. Uten, dog - hvem vet.
Selvfølgelig finnes det flere grunner til at folk ikke vil dele. Jeg syns bare det er synd at det for noen skal være sårt å ha problemer med ungene. Hvorfor? Fordi alt ikke er perfekt?
Som 1.gangsmamma visste jeg ikke var forum var. Jeg holdt meg til helsesøster og min første barselgruppe for råd. Der var det ingen som hadde problemer med søvn. Alle barna sov hele natten alltid. Og vi var ikke fremmede for hverandre, vi var bare livredde for å ikke fikse dette. Jeg følte meg unormal. På forum fant jeg takk og lov ut at det ikke er unormalt å sove hakkete, og det hjalp enormt mye å vite at andre var i samme båt.
Og hvis folk spør om hvordan jeg har det, og egentlig ikke gidder å høre annet enn at alt er bra - hvorfor spør de da? Det blir for overfladisk for meg.
Jeg har som Poly tre barn, tre barn som på mange områder er like, men samtidig er helt ulike. Som Polyfamilien har vi også sett og jobber med alle tres egenart, og håper at jeg har tre barn med tro på seg selv og egen verdi.
Erfaringen fra mine egne tre barn, og erfaringen jeg etterhvert har fått gjennom et etterhvert langt liv, bruker jeg hver dag i min jobb i barnehagen. Men ikke fordi det er en fasit, men fordi mine egne barn så tydelig viser at det ikke finnes en FASIT.
Jeg kan fortelle at selv om vi har gjort de samme tingene med tre barn, virker det ikke på minsten, eller på eldste, osv.
Vi mennesker er som regel høflige, og vi har de aller fleste av oss i alle fall, lært hvordan vi oppfører oss i ulike situasjoner.
Deriblant spørsmålene;
"hvordan har du det?"
"er hun snill og sover om natten?"
Dette er noe vi spør om uten å ha tenkt noe på hva slags svar vi ønsker eller venter å få tilbake, fordi det er fraser vi bare slipper ut, uten å tenke.
Dersom du spør; "hvordan har du det?" er du klar til å ta i mot svaret som kan være starten på en lang historie om sykdom, tapt nattesøvn, skilsmisse, vold eller dødsfall?
De aller fleste av oss er nok ikke det, og derfor vil svarene bli like intetsigende eller selvmotsigende som spørsmålet.
Og det avhenger selvfølgelig av hvem som spør, hva jeg svarer. Gatas sladrekjerring må selv lage sine nyheter, jeg kan fortelle deg hva som er sant og ikke - i forhold til meg og mine - dersom du vil vite det.
Eller fordi det er sårt å ha problemer med ungene. Er det virkelig vanskelig å skjønne at folk kan være lei seg over å ha problemer i forhold til barna sine?
Det er en veldig vanlig høflighetsfrase og noe man kan spørre om bare for å vise vennlig interesse. Litt som når man spør om været var bra i ferien. Da forventer man gjerne en kort beskjed om at "Joda, det var helt greit/strålende/ikke så bra". Man forventer egentlig ikke en lang utredning om hvordan været var fra time til time.
For å svare litt seriøst, selv om trådens hovedinnlegg er tåpelig fra ende til annen (personlig mening, rine, du skal få lov å mene det du vil).
Jeg synes det er helt merkelig å betegne det enten som flaks eller good parenting. Barnets personlighet er det som er avgjørende, og da er det ikke snakk om å "skylde" på noen. Det er livets realiteter vi snakker om her. Noen barn hører på det de blir fortalt, de er mottagelige for input, og mange tar lærdom av det også. Alder, kjønn, plassering i flokken osv. har kanskje noe å si også. Jeg nekter ikke for at barn med "godt lynne" kan komme ut av kontroll når det ikke er noen form for grenser eller regler i hjemmet, men det blir en annen diskusjon. Jeg regner ikke med at fri barneoppdragelse er et tema her inne.
Når konkulderer man med at man ikke får det til da?
De aller, aller fleste foreldre får det til!!!!! på et eller annet tidspunkt.
Det er veldig få 15 åringer som ligger forran godterihyllen å skriker for å få sjokolade? Det er veldig få 20 åringer som samsover med sine foreldre?
Det er veldig få 17 åringer som hiver maten på gulvet?
Og hvorfor er det så grusomt å si at "der er ikke vi enda" ?
Vi går ikke ut å spiser med ungene på noe mer avansert enn Mac Donnals, fordi vi ikke får det til. Vi har ikke knappene, vi vet ikke hvordan vi løser det og hvordan vi skal få dem til å oppføre seg anstendig på et mer avansert spisested. Vi er ikke der enda.
Men jeg blir jo ikke sur og sær, eller sår av at andre kan gå ute å spise med en hel skokk unger på samme alder som mine er. Da har de fått det til, de har funnet knappene, de har vært FINKERE enn oss til det. Å si at de sikkert bare har lette/snille barn som er født med god restusantskikk, synes jeg er å undergrave den foreldre jobben de har gjort.
Om folk oppfatter barna mine som "snille" (jeg tror mine sover for lite til å passe inn i kategorien :himle: ), så er det egentlig samme for meg hva de tror grunnen er. Jeg vet at vi har lagt opp til en hverdag og et familieliv som medfører lite stress, mye tid sammen og som er godt overkommelig for alle parter. Selvsagt mener jeg at vi høster noen frukter av det, men hvordan barna mine hadde vært om de vokste opp i et annet hus får vi forhåpentligvis ikke anledning til å finne ut. Jeg er fornøyd med dem, de virker fornøyde selv, vi får bare gode tilbakemeldinger fra andre som ser dem, det være seg flaks, bevisst jobbing fra vår side, etc, etc.
Jeg mener også at HI kunne vært bedre, mer presist og mindre ampert formulert, men du spurte, så vidt jeg husker, om Floksa var "helt riktig." Det var det jeg syntes var litt rart. Innlegget hennes var ikke såå uforståelig. Men som du sier, det er min mening.
Jeg synes for øvrig det er tullete å betegne små babyer som snille eller slemme. Litt større barn, sånn fra 4 og oppover, klarer jeg fint å sette den merkelappen på. Slemme barn er de som plager andre hele tiden, lager intriger, går inn for å få andre til å gråte, gjør hærverk på andres leker osv, osv. Vi har noen sånne i nabolaget, og akkurat der tillater jeg meg å si at det ikke er ren tilfeldighet at de er blitt så ufordragelige.
Jeg må innrømme at jeg med mine (stort sett) harmoniske og veltilpassede barn, uten spesielt stor blygsel tar en del av æren for de er som de er. Rett og slett fordi jeg med veldig få unntak forstår dem og reaksjonsmønsteret deres og klarer å håndter de situasjonene som kommer på en brukbar måte. Så kan man sikkert si at jeg har et enkelt og greit utgangspunkt, og det stemmer nok. Dette har selvsagt ingenting med om de er snille eller ikke å gjøre, men det henger jeg meg i grunn ikke opp i.
Jeg får alltid positive tilbakemeldinger in the real world jeg også, men hvis jeg deler en del av metodene her inne, så er det veldig varierte tilbakemeldinger ja. :knegg: Har tre relativt like og enkle barn. Men noe må vi jo gjøre riktig også, for det viser jo seg at det meste går veldig greit med alle tre. Ingen uheldige ettervirkninger så langt. ;)
signerer denne, bortsett fra at min knert er 2 år og i 2 årstrass.. men han er en drøm i forhold til storesøster,... fælt å si.. hvis noen spurte meg om snuppa var snill som liten, sa jeg alltid "nei hun er helt forferdelig. hun skriker hele tiden og hun sover nesten ikke. ond og slem er hun vel da"..:o
jeg fikk nå dem hvertfall til å slutte å spørre så dumt... det er teit å spørre om babyene er snille..
Jeg føler at det er en god kombinasjon mellom forskjellig temperament og medfødte gener og måte å oppdra på.
Har mange ganger opplevd gale "slemme" barn i barnehager, som egentlig er snille som lam og utrolig flinke og har masse gode evner, men pga feil oppdragelse har dette blitt godt skjult.
Det er ingen her, andre enn deg! som har nevt dårlige eller mangefulle foreldre. Hvorfor drar du hele tiden fram det?
Og selvfølgelig speiler ikke ungenes oppførsel, foreldrenes foreldregjerning 100%. Men derifra, til å si at alle som har unger som fungerer godt kun har hatt flaks og lette unger er bare piss. Bak de fleste velfungerende unger ligger det masse foreldrearbeid. Og det arbeidet skal ha mer cred enn å flåses bort som flaks.
Når mellomsøster hos dere om en stund også er en av disse velfungerende ungene, tenker jeg du skal bli passe sur, om noen avfeier jobben dere som familie gjør, med at hun er en lett unge...... og at dere har hatt flaks.
Man kan kanskje si at barnet har et "iboende potensial" i seg, og at mange faktorer spiller inn i forhold til hvordan dette utvikles. Foreldre, fordeling av tid og oppmerksomhet, plass i søskenflokk, liv og forventninger fra kulturen (regler man må innordne seg etter for alle mann), venner, barnehage, et.c.
Jeg tror på en medfødt personlighet, som så stimuleres i den ene eller andre retningen. Mens for noen vil denne personligheten i perioder være mer krevende enn det vanlige. Disse barna vil kreve mer for å komme ut med det samme "resultat" som andre barn som krever mindre. Hva har man av tid og kapasitet til det? Hvor mye slack er man villig til å gi for å få det til å fungere? Eller hvor myndig og tydelig klarer man å være? Jobber man kontinuerlig med å bygge opp empati og tillit mellom foreldre og barn, for å kunne bruke det som utgangspunkt i andre situasjoner? Hvor mye skal man bestemme, og hvor mye skal barnet bestemme? Hvilke kamper tar man? Har familie ellers som kan støtte? Hvor tydelig og involvert er barnehage og skole? Hva ser man?
Foreldre og miljø er en ting, men arv - gener - personlighet spiller også inn. Man kan som foreldre påvirke mye, men ikke ta æren eller skylden for alt.
Det varierer hva man vil kategorisere som et problem. Noen synes det er helt greit at åtteåringen fortsatt vil at mamma skal sitte ved sengekanten i tre timer hver kveld til h*n sovner, og vil ikke oppleve det som et problem at barnet ikke finner søvnen selv. Noen synes viljestyrke er en Fin Ting, noen synes rolige og makelige barn er enklest, mens familien Utpåtur kan slite med en sofagris av en unge.
Vi har to jenter (søstre) i familien, der har jeg inntrykk av at nesten alle mener at den eldste er den "snilleste" og enkleste, og at lillesøsteren er den som er krevende og vrang. Men den eldste har fått langt mer alenetid og oppmerksomhet med både foreldre, besteforeldre og div tanter. Et barn som i såpass stor grad blir sett og får skinne alene er som regel grei har jeg inntrykk av. Søsteren har i langt større grad måtte dele alt, og det er ikke like stas med barnebarn/oldebarn/niese nr fem liksom.
Ja første gang antagelig. :knegg:
Vår herlige lillebror var en fremmed fra 2,5-3 år. Så ble han "normal" igjen. Hvis minstemor går samme vei så vil vi anta det bare er midlertidig, og ha det som motivasjon. :)
Vi får høre at vi har vært heldig med vår 16-åring og da kjenner jeg at jeg blir litt småsur. Det er beinhard jobbing, har vært det i 16 år og enda er ikke "jobben" ferdig.
Vi har forresten vært "heldig" med alle våre tre barn, men vi har ikke akkurat hvilt på våre lauvbær. Vi har kjempet inn gode rutiner i alt fra legging til oppførsel, og har pratet, forklart, pratet og forklart. :gal:
Selv om folk bruker ord som "heldige", "flaks", "snill" etc. så tror jeg ikke de
mener at barn som sover dårlig om natta er slemme og at dere har vært skikkelige uheldige;)
Tror de fleste som sier sånt ikke sier det for å være slemme.
Da velger jeg å ta de dagene vår 7-åring er en fryd å være sammen med, dager hvor hun står opp og krabber lykkelig inntil meg i sengen og vi koser oss i noen minutter før vi står opp og kler på oss, gjør oss klare for en ny dag uten annet enn koselig småprat underveis, har en fin dag på skolen og kommer hjem og spør om hun skal hjelpe til med å dekke på bordet, og i samme slengen sier at middagen ser god ut. Når dagen da avsluttes med en koselig lesestund og nattasang på sengekanten og "glad i deg" fra alle kanter tenker jeg at jeg er en skjikkelig god mamma altså.
De dagene der alt går på tverke og hun vil flytte fra familien og knuser både det ene og det andre helt uten forvarsel og er umulig å få kontakt med regner jeg med at noen andre tar ansvar for.
Til det første, nei - selvfølgelig er det ikke vanskelig å forstå. Man kan føle seg mislykka, man blir lei seg, naturlig nok. Jeg sier bare at terskelen for å dele (nå snakker jeg IRL og ikke på forum) kanskje burde være lavere? Det var ikke meningen å dra alle som ikke deler over en kam og si at det er fordi de vil bevare fasaden.
"Snille og slemme barn" er så utrolig feil å si! Jeg vet bare selv at stille barn som ikke protesterer ikke nødvendigvis betyr at alt er på stell, det heller. Min erfaring er at trygge barn tør å si ifra og da kan det av og til bli høylydt. Heller det enn at de er forskremte og redde, men på utsiden oppfører seg eksemplarisk.
Asolutt. Og det fungerer both ways. Noen har en lengre vei å gå enn andre. Det jeg irriteres over er at dårlig oppførsel nesten alltid forklares med mangelfull foreldring, og god med flaks. Når det åpenbart er en blanding. Foreldre med barn som oppfører seg "dårlig" skal ikke automatisk anses som slappe foreldre som har feilet, og foreldre med barn som oppfører seg "bra" skal ikke automatisk anses som foreldre med masse flaks. Man må se på den individuelle familien, og gjøre seg opp en mening utfra det enkelte tilfellet man har foran seg.
(Selv avfeier jeg våre to eldste (minste er for liten til å si noe om med) som flaks når noen kommenterer - nettopp for å ikke virke skrytende og nedlatende overfor andre.
Men antageligvis har vi gjort noe riktig også, for de er virkelig både høflige, empatiske, lydige og enkle å ha med å gjøre. De fremheves også som særdeles snille i skole og barnehagesammenheng og den de ansatte velger som lekekamerat hvis noen sliter litt eller trenger å inkluderes.
Så empatisk og lydig går an å la seg forene. Og jeg tror som sagt dette er en blanding av flaks og dyktighet - selv om jeg ikke pleier å si det høyt).
Nuh, jeg har da den enkleste løsningen på dette. Alle mine barns sjarmerende sider tar jeg all kred for, de mer utfordrende er selvfølgelig barnehagen/skolens skyld. :easy-peasy:
Nei, det er ikke flaks eller uflaks. Det er foreldring (direkte oversatt fra det engelske "parenting") hele veien, og noen ganger blir det riktig. Andre ganger blir det feil. Ulike barn må møtes på ulike måter, og tillærte mønster fra eldstemann passer ikke alltid på de yngre... Dessuten, det er bare eldstemann som har foreldrene for seg selv. Tingene er ikke nødvendigvis alltid sammenliknbare selv om foreldrene er de samme.
Et barn av to supersmarte foreldre ender som regel ikke opp som en av de dårligste i klassen. Er begge foreldrene lange, er det gode sjanser for at barnet også blir blant de lengste i klassen. Personlighetstrekk er også til en viss grad arvelige. Men i alle familier får genetikken uventede resultater, hvor oldefars flaggstanggener pluselig slår inn eller sinnataggen blir født inn i en familie med rolige og avbalanserte individer.
Jeg skjønner ikke at man spør så bastant om det er flaks/genetikk eller godt foreldrearbeid å få barn som virker greie? Det må da være en kombinasjon. Og godt foreldrearbeid kan være vesentlig mer krevende med enkelte barn enn med andre. Og ta vesentlig lengre tid. Spørsmålet er om medaljen for Godt Foreldrearbeid skal deles ut til foreldrene til gutten som bukker høflig, takker for maten, spiser med gaffel og kniv og konverserer høflig i en alder av fire år eller til foreldrene til hun som denne gangen greide nesten hele butikkturen uten å slå seg vrang. Det er ikke altid det synes hvem som har lagt ned mest innsats eller hvem som har hatt størst progresjon.
Noen skriver at de tror at betydningen av godt foreldrearbeid blir undervurdert. Jeg tror i og for seg det stemmer, men jeg tror også at påkjenningen ved å få et krevende barn ofte blir undervurdert. Så klart man har gjort en god jobb når man har et barn som ter seg bra! Men det betyr ikke at de som har barn av den mer uhøvlede sorten ikke legger ned like mye arbeidsinnsats eller bare ikke har funnet den riktige knappen å trykke på, det kan godt være de trykker helt riktig sted hos et barn hvor ting tar lang tid.
Nemlig. Det er da bare ""way of speaking". Kan ikke skjønne at dette er noe å diskutere. Skjønner ikke alle at det bare er et uttrykk, eller er det OM Å GJØRE å utmerke seg med "intellektuelle" diskusjoner? :knegg:
Nja, jeg syns det kan være betimelig å tenke over fraser man lirer av seg i øst og vest av og til. Men jeg tolket ikke diskusjonen til å dreie seg om den frasen egentlig, snarere om hva man oppfattet som årsaken til barns ulike oppførsel.
Jeg tror det er en blanding. Noen barn er enklere å ha med å gjøre, sånn er det bare. Mine er nok, selv om vi har våre greier, av den "snille" sorten. Vi har sikkert tatt noen riktige valg på veien, men jeg tror vi hadde et godt utgangspunkt. Og jeg tar meg absolutt ikke nær av at noen sier vi har hatt flaks. For det har vi - kjempeflaks. Vi har to friske, blide unger som stort sett gjør som de skal - og jeg tror ikke det er bare p.g.a de valgene vi har tatt - vi har nok gjort både mye riktig og mye feil.
Jeg synes gutta mine er ganske snille og greie, enn så lenge. Men jeg tenker alltid at det er fordi vi har flaks. Jeg tenker lite på at det er vår iherdige jobbing med de som er grunnen. (Men nå mener jo mamma at jeg ikke har kustus på ungene mine, så jeg vet ikke helt jeg. (Nei jeg kommer ikke over den kommentaren.))
Handler det ikke vel så mye om foreldre/barn kjemi? Det er mye enklere å oppdra et barn man forstår seg på enn et barn man ikke forstår seg på, nettopp fordi man vet hvilke knapper man skal trykke på for å få til ønsket oppførsel hvis man "skjønner" barnet.
Siden denne tråden helt opplagt ble skrevet på bakgrunn av en annen tråd, tar jeg meg friheten til å sitere noe HI skrev i den andre tråden:
Jeg syns det oser dobbeltbudskap av HI. Hun klager over at folk misforstår henne og tøyer påstandene hennes, men så er det hun selv som rangerer foreldre og kaller noen flinkere enn andre! Selv om det var med glimt i øyet så står det der.
Hun prater om å ta gode valg fordi hun har unger som lytter. Hun snakker også om "å lykkes med ungene sine". Hvilke signaler sender dette til andre foreldre? Er ikke det ganske tydelig? Foreldre som har unger som ikke lytter til foreldrene sine slik som hennes gjør, mener hun har tatt dårlige valg. Og dersom man ikke lykkes, (fordi barna ikke adlyder), ja så har man mislyktes.
Jeg syns det er drøy kost å påstå at andre foreldre har mislyktes med barna sine. Jeg syns også det er drøy kost å si at andre foreldre har tatt dårlige valg når de har barn som ikke oppfører seg som barna til HI.
Her er det HI som må gå i seg selv. Som må innse at barn er forskjellige. Som må innse at det å slå seg på brystet og skryte av egne gode valg pga egne "veloppdragne" barn faktisk er uinteressant. Når andre foreldre er fortvilte og ber om råd, hjelper det ikke å insinuere at disse foreldrene har tatt dårlige valg! Det er flott at andre har funnet en vei som fungerer for dem, men å heve seg over andre, hovere og insinuere at andre ikke er like flinke foreldre er ikke greit. Barn er forskjellige og må møtes på forskjellige måter. Noen krever mer enn andre. Noen har litt ekstra bagasje å drasse med. Å være foreldre er ikke en konkurranse hvor det handler om å lykkes mest mulig, som jeg syns HI prøver å gjøre det til.
Og forresten: Hvordan måler man egentlig det "å lykkes med barn"? Har man lyktes best dersom man har et barn som alltid lytter/adlyder foreldrene? Eller er det kanskje noe annet man skal måle det i? Og hva med utgangspunktet, hvordan skal man måle det å lykkes når utgangspunktet er forskjellig?
:rofl:
Det er så sinnsykt bra, både av deg og ElinM.
Så fordi jeg faktisk tar kred for den foreldre jobben jeg gjør, og mener at mine barn fungerer på grunn av de valgene jeg og min mann har tatt, så sitter jeg inne med alle svarene og går ikke i meg selv?
Det er en holdning jeg ikke kan annet enn å le av.
Du skal ikke tro du er noe...:rolleyes:
Vel, jeg tror jeg er en god forelder, at andre da mener de er dårlige foreldre får står helt og holdent for deres regning, Såre tær er sjelden spesielt sjarmerende....
(bare sepå mitt eget HI, som er skrevet i affekt)
Og ja, om man tar det at andre føler de har lykkes som at man selv er dårlig, så HAR man såre tær, selv om man hardnakket prøver å påstå noe annet. Å være forelder er hard jobbing. Gi dere selv og andre kred for det, heller enn å henge dere opp i hva dere tror jeg mener.
:knegg: Ja, det tok ikke lang tid å få det bekreftet. Og "såre tær" da liksom. :hehehe: Hva har det med diskusjonen å gjøre?
:ropert: Floksa. JA, vi hører at du sier at du er en god forelder. Men det interesserer oss egentlig ikke. Det var ikke det vi diskuterte i den andre tråden. Der var det noen foreldre som trengte innspill for å lette sin hverdag og sitt samspill med sine barn. Deres hverdag blir ikke bedre av at du er en superforelder som lykkes med dine barn pga alle de gode valgene du tar.
Ja, for det er nettopp det du har gitt uttrykk for gjennom to tråder. :gal: (Du har faktisk skrevet en hel del mer enn bare den ene setningen, Floksa.) Jeg har sagt flere ganger at den innsatsen foreldrene gjør ikke alltid kommer til syne gjennom barnets oppførsel, jeg har aldri nektet for innsatsen andre må legge ned i oppdragelsen av sine barn. Måten du ordlegger deg på er direkte nedlatene, a la det er jo bare å gjøre sånn og sånn, det funker nemlig på mine unger. "Og jeg har ikke hatt flaks med mine unger, det er bare hardt arbeid," uten å engang ofre noen tanker eller ord til de som gjør minst like mye arbeid, men uten de umiddelbare resultatene. Den gjentatte ;)-bruken, lattersmileys, konstateringer av helt opplagt karakter, eksempelvis: "Det finnes et ordtak som sier at man ikke skal fikse noe som funker, men om man stadig gjør ting som ikke funker, så bør man se på handlingsmønsteret og sette inn tiltak."
Som at man ikke gjør det, liksom? Det hjelper at du gir dine meddebattanter litt mer cred enn som så.
Videre er det noe med hele holdningen din, den er nemlig særdeles overnfra-og-ned. Du er ekstremt bastant. Og det sier jeg ikke på bakgrunn av såre tær, som jeg nevnte i den første tråden evner jeg å forstå at det ikke finnes en quick-fix-løsning på alt, selv uten somleunger. Jeg er med andre ord ikke nødt til å gå i andres sko for å forstå forskjellene.
:rofl:
Hvem er det som har sagt at det å være forelder ikke er hard jobbing? Bortsett fra en person som gir inntrykk av at alt bare handler om "å ta gode valg" så kommer jeg ikke på noen.
Jeg kan godt svare at jeg har snille barn - ja, de er jo snille, men hva søvn, mat og oppførsel angår pleier jeg å svare "de er greie å ha med å gjøre" - og vi har nok gjort noe riktig. Jeg har ikke tatt noen veldig bevisste valg ut over å følge hjertet mitt. (ikke lyttet til kloke koner (les:mamma) men gjort hva jeg har tenkt har vært riktig...og da er det kanskje litt flaks også?
Jeg synes ikke det er så innmari fysisk slitsomt å være foreldre, men psykisk - med all den bekymringa og fintekninga den innebærer er helt utmattende til tider.
.jpg)
