Er det noen som har tenkt over at vi snakker om følelser på flere plan?
Vi har både sensoriske følelser, og emosjonelle følelser.
Jeg satt å tenkte på dette i sted når jeg spiste middag. At det heter jo at jeg føler noe når jeg kjenner noe mot huden, men det var jo ingen emosjon, så da kom jeg frem til at det var et skille mellom emosjonsfølelser,- det som beveger oss psykisk, og sensoriske følelser.
Jeg har det med å fundere på ord. Hvorfor har vi like ord på forskjellige ting, er vi virkelig så lite kreative her på berget?
Vi har vel et ganske ordfattig språk sammenlignet med det engelske f.eks.
Og så vet jeg at eskimoene har 17 forskjellige ord for snø/is,alt ettersom om den er løs, hardpakket etc.
Det engelske språket har liksom flere grader av emosjonsfølelsene. Det finnes jo sikkert 48 varianter av vakker; beautiful, pretty, osv
Samtidig syns jeg de er lite nyansert når det kommer til skillet mellom "å være glad i " og "å elske". De slenger liksom "i love you" rundt seg over en lav sko.
Det er en sånn "nice trivial fact" som mange "vet", men som egentlig er litt meningsløs uten å vite mer om hvordan det aktuelle språket er bygd opp. Norsk har temmelig mange snø-ord også, se bare her: folk.ntnu.no/ivarse/snjoord.html.
I faget jeg tar nå, Filosofi med barn, hersker det en oppfatning at man ikke kan snakke filosofisk om følelser.
Med dette innlegget ble jeg med ett litt usikker.
Dette er bare en vandrehistorie. Det eskimoene har (og som norsk også har) er en uendelig mulighet til å lage nye ord ved å kombinere gamle. Vi kan godt si løssnø her i norge også og da har ordet snø fått en ny betydning.
Jeg synes egentlig det er logisk at man bruker følelser om begge delene. :) Jeg synes det på en måte gir emosjonene mer "kraft" ved å ha samme ordet som en fysisk reell opplevelse. Og det er litt morsomt fordi nå kom jeg til å tenke på uttrykk som rørt, berørt som er det samme. Man blir ille berørt.
Emosjoner oppleves jo også i kroppen, er man lei seg får man en klump i magen, er man nervøs er det sommerfugler og blir man redd så er det som å få et (lett) slag i magen.
Ja, og så har vi masse separate ord som bare brukes om snø og snørelaterte ting (jfr linken). Skare, hålke, kram, fonn, skavl, sørpe og sludd er eksempler fra bokmål. Og f.eks. fokk (når det fyker masse snø rundt i vinden), sklette (det samme som sludd) og grynne (vasse i snø) er ord fra min egen dialekt som brukes om snø.
Du er rar, du! :knegg: (Men jeg kjenner det litt jeg også - ikke fordi jeg savner snø og grynning, men fordi dette er veldig sånne ord som pappaen min bruker.)
Ja.. men jeg mente mer i beskrivende termer som: "Jeg følte edderkoppen krøp på armen min", og "jeg føler meg så nedfor". Ja, og: "Jeg følte det var noen i rommet", hva er man inne på da, hvilken følelse er det? Det er hverken en emosjon eller en sensorisk følelse? Intuisjonsfølelse? Eller blir det en sensorisk følelse på et annet plan? (I could sense it)
:gruble:
Jeg tenker at både ane og merke her er synonymt med føle. Altså disse følelsene (!) er jo resultater av sanseinntrykk utenfra, ikke noe som er motivert innenfra.
Må tenke litt mer på dette, tror jeg ...
Emosjonene våre er også resultater av både indre stimuli og ytre stimuli.
(Noen sier noe, og sender inn budskapet til oss, som setter igang enten den ene eller den andre reaksjonen i oss alt etter hvilket innhold stimulien har, og hvordan vi tolker det. Eller vi tenker en tanke -inni oss- som setter igang en reaksjon av følelser inni oss.)
Jeg vil påstå at det generelt er en myte at noen språk liksom er ordfattigere enn andre. Ser man på hva som faktisk er i daglig bruk, vil nok basisordforrådet jevnt over være like stort fra språk til språk. Alle språk har veldig gode ordforråd for kulturelt-geografisk viktige ting. Språk er dynamiske, det man trenger, dukker opp.
En annen ting er at det er mange små forskjeller i hvordan språkene deler opp det semantiske landskapet til enhver tid. Det vet alle oversettere. At engelsk ikke har noe skikkelig uttrykk for "takk for maten", betyr ikke at engelsk er ordfattigere enn norsk. :knegg:
Helt enig med deg. Plukka forresten opp en ganske feit edderkopp (død, heldigvis) fra golvet i kjellerstua i går. En ganske god grunn til at jeg ikke har så veldig lyst til å lage kjellerstua om til soverom.
En annen ting ved språket vårt som fasinerer meg er alle de dialektordene som finnes, jamfør "snebben"-diskusjonen til M@msen. En plass heter det snebben, en annen snedden, andre igjen kaller det snerten og noen forstår ikke bæret av ordet i det hele tatt.
På NM for en tid tilbake så hadde vi en artig diskusjon/gjettetråd i barselgruppa mi, hvor man skrev ned skikkelig sære dialektord og så skulle andre gjette. Ganske morsomt hvor lokale enkelte ord er, gitt.
Jeg savner ikke snø, og heller ikke alle synonymene vi har for det hvite og kalde som dekker bakken vinterstid. Synes en edderkopp oppover armen er direkte ekkelt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
