Så vidt jeg kan huske ble ikke "sorteringssamfunnet" nevnt i abortdiskusjonen her inne, men det er jo også et aspekt som hører med i en slik diskusjon.
Selv er jeg helt på linje med kronikkforfatteren, heldigvis uten å ha måttet gjennomgå noe tilsvarende.
Fra kronikkens ingress:
Selv blir jeg bl.a temmelig provosert av f.eks. Cecilie Willoch når hun rir sin kjepphest knyttet til abort og "utvelgelse". Selv om hun har fått et barn med Downs og takler alt det medfører på en god måte er det ikke gitt at en hver annen med et barn med Downs har det på samme måte. Cecilie W. må dessuten kunne sies å tillhøre en ressurssterk familie, ikke alle gjør det.
Nå brukte jeg dette med Downs bare som et eksempel. Det finnes riktignok store variasjoner knyttet til funksjonsgrad når det gjelder Downs, og for min egen del ville det ikke vært verdens undergang om jeg får et barn med Downs. Det er andre ting jeg frykter mer; som f.eks. ulike multihandikapp.
Jeg mener uansett at det må være den famlien som rammes som må få bestemme om de makter et alvorlig sykt barn og alt det medfører. Ingen andre.
Jeg vil til sist bare opplyse om at det er temmelig sterk lesning. (I hvert fall for meg som er gravid.)
Jeg skjønner fullt ut hva forfatteren skriver, har dessverre hatt mulighet til å kjenne godt på de de samme følelsene og tankene.
Kan bare si at mannen har min dypeste medfølelse og støtte i det han skriver :nemlig:
Jeg ville selv gjort som han beskrev skulle jeg noensinne tørre å bli gravid igjen.
En meget sterk kronikk ja.
Og en veldig fin motvekt til utspillene fra endel politikere i debatten om foreldrenes mulighet til å velge.
Jeg er så heldig at jeg aldri har vært i tilsvarende situasjon og fått et alvorlig sykt barn.
Men jeg har vært i en situasjon hvor man ikke var sikker på om medisiner jeg hadde tatt ville ha en påvirkning på fostret, og jeg bel henvist til sykehuset for event ta en fostervannsprøve.
Heldig var jeg igjen, for den ene typen medisiner skulle ikke ha så mye å si trodde de i allefall, og den andre typen kunne ha ført til abort så tidlig i svangerskapet. (var i uke 8 da jeg oppdaget at jeg var gravid)
Mens jeg ventet på inkallingen til sykehuset var det mange tanker som raste rundt i hodet mitt ja.
Jeg leste kronikken i går. Det var tøff lesing, og jeg er mektig imponert over forfatterens evne til å poengtere budskapet sitt. Jeg har selv to friske barn, men allikevel har jeg ingen problemer med å forstå de følelsene han beskriver og hvorfor de tok det valget de gjorde. Jeg synes det var et veldig nødvendig innlegg i debatten.
Dette er virkelig sterkt. Jeg har heldigvis bank i bordet friske barn selv, men jeg synes det er lett å forstå tankene og følelsene som ligger bak et slikt valg.
Jeg leste kronikken i ettermiddag og er veldig enig. Cecilie Willoch og hennes meningsfeller er ofte veldig ressurssterke og står i en annen posisjon når det gjelder valget de tar. Jeg har stor sympati med kronikkforfatteren og valget de har tatt.
Jeg må forresten si at jeg ble svært provosert over den kronikken en tid tilbake om ham med ryggmargsbrokk som påsto han var av en utdøende rase. Vi må da håpe det? Det er jo en grunn til at vi tygger folat i starten av graviditeten? Det er jo for å unngå å føde flere av denne "rasen". Å kalle det rase er utrolig provoserende, synes jeg. Det er jo ren og skjær fornuft å prøve å få friske barn. Det er ikke bra at syke gener får lov til å bevares og utvikle seg videre. Faktisk. Det handler ikke om at man er "mot" syke, men at man forsøker å forhindre sykdom. Han sier han ikke ville blitt født dersom hans mor hadde vært gravid i dag. Jo, det tror jeg. For hadde hans mor blitt gravid i dag ville hun fått informasjon om folat, forhåpentligvis vært smart nok til å ta det.
Det var en fin kronikk, og belyser den siden av saken godt.
Spørsmålet vil likevel koke ned til: Er dette 13 uker gamle fosteret "liv" eller ikke? Ser man på det som et fullverdig liv, på linje med en baby, så blir valget likevel galt.
Angående sorteringssamfunnet: I kjølvannet av kronikken til han med ryggmargsbrokk så er det en medisinstudent som argumenterer sterkt for at man skal "luke" ut de med dårlige gener, for menneskehetens beste. JEg klarer ikke å gjengi det så groteskt som det han skriver selv.
Utrolig sterk lesing, og jeg kjenner igjen de fleste av denne pappaen sine følelser...
Jeg kan også, dessverre si at jeg med tungt hjerte ville valgt nøyaktig det samme som dem dersom jeg skulle blitt gravid, og så blitt fortalt at jeg ville få et barn med like stor funksjonshemming og utviklingshemming som den gutten jeg har i dag.
Jeg elsker gutten min over alt på jord - han er mitt barn - mitt hjertebarn på alle måter. Han er den som får meg til å smile - og han er den som får meg til å gråte - og den som får meg til å rope i sinne og fortvilelse over hvor jævlig urettferdig livet er noen ganger... Jeg er så sliten og så lei innimellom at jeg bare har lyst til å gå på skaugen og aldri mer komme hjem...
Men så fester han øynene sine i mine et sekund eller to... Han åpner hånda og griper om fingeren min... Og så glemmer man det vonde - for en liten stund... Man får krefter og mot til å kjempe videre...
Jeg elsker gutten min som han er - jeg ønsker at han ikke var som han er...
Jeg kan med hånda på hjertet si jeg ikke hadde taklet å få et slikt barn en gang til...
Så er det vel også derfor vi har valgt å sette en effektiv stopper for hele prosessen... for å slippe å komme opp i det valget - å måtte fjerne et foster fordi barnet var sykt.
Det er en vond situasjon å være i - og folk som dømmer en kvinne som tar abort i et slikt tilfelle, har ikke et fnugg av mulighet til å sette seg inn i hennes situasjon - og kan i det minste ikke ha et snev av empati i kroppen.
Det er mulig hun ikke har barn fra før - det er mulig hun har friske barn fra før... Det er mulig hun for omverdnen ser ut til å ha alle ressurser til å ta vare på og gi omsorg til et sykt barn... Men hvem vet hva som foregår i hodet og hjertet til denne kvinnen?
Det finnes takk og lov mennesker som har ressurser og krefter til å ta på seg hele verden og flere syke barn... Men de menneskene er de siste som burde dømme dem som ikke har samme kreftene.
Sterkt å lese innlegget ditt, Inagh! Jeg tror ikke man skal dømme andre før man har hatt noen dager eller år i deres sko.
Jeg har heldigvis aldri vært i dine sko, og jeg er veldig, veldig glad for det.
Men vi var en gang i en situasjon hvor vi hadde et valg, på en litt annen måte. Vi skulle adoptere, prosessen trakk ut, og vi var fryktelig lei av å vente. Så finnes det barn man søker foreldre til, og et av disse barna fanget vår oppmerksomhet. Vi ba om papirene på barnet, for å vurdere om vi ønsket å adoptere barnet, og det var fryktelig tungt å innse at oppgaven nok ville bli for stor for oss. Her var det snakk om et barn med opplevelser som muligens - men ikke sikkert! - ville kunne gjøre barnet alvorlig og varig funksjonshemmet. Vi konkluderte med at det ble for mye for vår familie.
Men det var ikke bare lett å ta det valget, det var tross alt snakk om et barn som allerede levde, som trengte foreldre.... Det var ikke bare med lett hjerte vi sendte papirene tilbake til adopsjonsforenigen med beskjed om "takk, men nei takk".
Heldigvis fikk barnet foreldre her i Norge, noen med større mot enn oss, og tilfeldighetene gjør at jeg vet hvor barnet havnet. Det var rart å se bilde av barnet i adopsjonsforeningens medlemsblad, rart å tenke at barnet kanskje kunne vært vårt. Og jeg lurer selvfølgelig på hvordan det går med barnet nå. Om legens dystre spådommer ble gjort til skamme. Jeg håper det!
Hvor jeg vil med historien? Bare si at jeg inderlig godt forstår dem som velger bort et liv med sterkt funksjonshemmede barn. Og si at jeg beundrer dem som velger å få barn, på tross av funksjonsemninger og redusert livskvalitet for hele familien. Det er følelser som ikke er motstridende i det hele tatt - respekt for at folk tar valg på bakgrunn av hva de selv føler de makter og evner.
Utrolig hvor flink du er til å sette ord på ting, og ikke minst så er du ærlig mot deg selv og oss. Du er et flott menneske og du var den som gjorde sterkest inntrykk på MM-treffet. Veldig glad for å ha møtt deg. :klem:
Et generelt og prinsipielt spørsmål, som er oppriktig og ikke retorisk ment:
Hvis man mener noe prinsipielt om en vanskelig sak som dette, for eksempel mener at det er betenkelig at et friskt foster i uke 18 har en mye sterkere rett til liv (juridisk og i folks bevissthet) enn et foster med Downs i uke 18, dømmer man da samtidig de som velger fosteret med Downs bort?
Hvis man mener at et foster har menneskeverd og livsverd på linje med en nyfødt baby, dømmer man da de som har tatt abort?
Nei - jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom å prinsipielt mene at et foster - uansett om det er friskt eller ikke - har like stor livsverd og menneskeverd som et nyfødt barn - og det å dømme en kvinne som har tatt abort...
I mine øyne er det å dømme og gå ut og fordømme om du forstår nyansen jeg prøver å få fram her...
Man kan være dypt uenig med et menneske som har foretatt et valg, spesielt når det valget strider mot hva en selv mener er moralsk/etisk riktig...
Man samtidig som man har lov å være uenig - og til og med en rett til å si seg uenig - kan man møte dette mennesket med empati og forståelse.
Vanskelig - ja - men fullt mulig, tror jeg, om man går litt i seg selv...
Nei, det mener jeg at man ikke gjør. Derimot er et slikt prinsipp et prinsipp med konsekvenser. Hvis disse prinsippene skulle vært lovfestet, absolutt, ville det satt mange i fortvilede situasjoner. Så selv om jeg mener at det ikke er å dømme folk å ha slike prinsipper, er det viktig at de som har prinsippene, har tenkt gjennom konsekvensene av en eventuell lovfesting av prinsippene og har prøvd å leve seg inn i situasjonen til dem det rammer, sånn som denne kronikkforfatterens. Hvis man f.eks. er absolutt motstander av abort, bør man være rimelig sikker på at man synes prinsippet er verdt mer enn de uunngåelige konsekvensene av et abortforbud. For ellers vil man framstå som, om ikke dømmende, så, tja, arrogant? kortsynt? ubarmhjertig?
Det var godt å høre, Inagh, for jeg har prinsippielle motforestillinger mot en veldig utvidet rett til å screane for sykdommer og for å skeivstille rettighetene til syke vs. friske fostre. Samtidig så håper jeg inderlig at jeg klarer å se enkeltmennesker ett og ett, likevel, og selv om jeg ikke på noen måte fullt ut kan forstå deres situasjon, så i hvert fall prøve.
Du har helt rett, Tinetoff, og derfor er selvsagt historier som den i kronikken og Inaghs historie helt nødvendige for at man skal kunne se konsekvensene av disse prinsippene. Og historien til han med ryggmargsbrokk, for den del. Den er også gyldig.
Disse spørsmålene ville jo ikke vært så vanskelige dersom det ikke fantest ofre på begge sider. Det ser man jo også i en annen vanskelig debatt, om dødshjelp. Hvis man sitter ved sykeleiet til et kjært menneske i ulidelige smerter, med et vedvarende, intenst ønske om å dø, men ingen mulighet til selv å gjennomføre et selvmord, så må det være ulidelig å høre prinsippielle innlegg mot dødshjelp.
Men man MÅ jo debattere det prinsipielt, må man ikke? (EN ELLER TO p-er på slutten der????)
En p. Og ja, det er klart man må diskutere prinsipielt. Men som du sier, prinsippdebattene er vanskelige fordi "the first thing a principle does is to kill someone", det være seg et foster eller en fortvilet tenåring etter en strikkepinneabort. Tenk om alle kunne innse det?
Og godt å lese denne tråden, fordi jeg selv har tenkt på hva jeg ville gjøre om jeg havnet i en sånn situasjon - og kommet frem til at jeg sannsynligvis ikke ville sett meg sterk nok til å bære alt det et funksjonshemmet barn medfører.
Jeg vet jo at jeg ikke kan være 100 % sikker på det før jeg eventuelt havner i denne situasjonen selv - men det er likevel godt å høre at ikke alle ville fordømt meg på bakgrunn av valget mitt.
Hadde jeg blitt gravid engang til og det barnet hadde vist seg å være funksjonshemmed så vet jeg ikke hva jeg ville gjort.
Jeg vet ikke om jeg hadde orket et sterkt funksjonshemmet barn i tillegg til hanvi har men jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta det bort dersom jeg fikk vite at noe var galt.
Tror ikke jeg er i stand til å svare på dette før jeg evt. står i den situasjonen at jeg må ta det vanskelige valget, men håper jeg slipper det.
Ingen kan dømme noen før de har stått i dems sko sa min bestemor bestandig.
Jeg har vert i en sånn situasjon i 92/93 da jeg var gravid for andre gang og fikk vite at jeg var bærer av en genfeil som heter fragilt x og at jeg hadde 50% sjanse til å få et barn med genfeilen.
Jeg tok morkakeprøve og da viste det seg at jeg bar på en gutt som hadde dette. Han var rammet hard og kom nermest til å bli en "grønnsak".
Så jo jeg har full forståelse for de som gjør som jeg og avbryter svangerskapet.Man skal ikke dømme andre for man har gått i deres sko.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
