Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Fremskrittspartiets representant i Stortingets Familie og kulturkomité, Karin S. Woldseth, er bekymret for at lang oppholdstid i barnehagene kan føre til omsorgssvikt i hjemmet.
Er det en grunn til at foreldre ikke kan ta vare på barna sine? Er det fordi de har vært oppdratt i barnehager omtrent fra de ble født, sa hun i Stortingets spørretime onsdag.
Vi går ut fra at Woldseth mente dette som et retorisk spørsmål som det ikke finnes noe klart ja- eller nei-svar på. Og før alle går i skyttergravene bør man kunne si at det må være lov å reise spørsmål og problemstillinger ved noen av konsekvensene av den omfattende og svært raske utbyggingen av barnehagetilbudet som vi nå opplever - både for samfunnet, familiene og det enkelte barn.
Men når man kommer med en så dramatisk antydning som det Woldseth gjør fra Stortingets talerstol, bør man ha ganske velbegrunnede indikasjoner på at dette i hvert fall kan være en reell problemstilling. Det holder ikke, som Woldseth gjorde på Politisk kvarter på NRK P2 i går, med å henvise til ikke nærmere angitte rapporter fra USA og Tyskland.
Bare å slå fast at antall barnevernssaker har økt med antall barnehageplasser i Norge, er som å påstå at kriminaliteten har økt med hver nye arbeidsplass i politiet.
Ikke minst fordi barnehagene spiller en nøkkelrolle når det gjelder å oppdage og melde fra om omsorgssvikt i tilfeller som neppe ville ha blitt oppdaget om ikke barna gikk i barnehage.
Woldseth gir også uttrykk for en mer ideologisk fundert bekymring for at barnehagene bygger en sosialistisk idé om at staten skal oppdra barna. Dette er en annen, stadig tilbakevendende debatt mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.
Om man for argumentasjonens skyld skal gi Woldseth rett i at dette er konsekvensen av norsk barnehagepolitikk, er det i så fall en statsoppdragelse Frp har gitt et vesentlig bidrag til og velsignelse av gjennom sin aktive deltagelse i barnehageforliket med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i 2003.
Nettopp!
Selv om jeg faktisk tror vi i barnehagen kan bli ENDA flinkere til å melde bekymringer. Tror mange synes det er vanskelig fordi de har et så nært forhold til HELE familien.
Selvfølgelig, men de konsekvensene ligger hovedsaklig på kommunenes side, det er deres tilbud som blir for dårlig, ikke foreldrene som blir dårligere. Det er kommunene og staten som har lukket øynene for utviklingen og ikke satt i gang utbygging i tide, ikke sørget for at det har vært mer attraktivt å utdanne seg til barnevernspedagog og førskolelærer, bygget ut leiligheter, men ikke supplert med barnehage- og skoleplasser osv.
Om det er omsorgssvikt i hjemmet må det jo bare være positivt at barnet er i barnehagen. For der kan det lettere bli oppdaget, pluss at barnet blir godt tatt vare på og får sine behov dekket. Ergo er barnehage utelukkende et positivt tiltak for barn som ikke har det godt hjemme.
Etter at flesteparten av barna er innom barnehagen før de begynner på skoeln, samt med oppfølging av helsestasjoner ol. har familiene i dag blitt mer offentlige og på den måten oppdages fler tilfeller av omsorgssvikt kontra 70 -tallet og tiden før det.
For det første må det jo være posetivt at omsorgssvikt tilfeller oppdages, og de tilfellene ville nok vært der om barna gikk i barnahage eelr hos dagmamma elelr bare var hjemme med mor eller far.
Ellers synes jeg det hele var et latterlig utspill, hvilke alternativer har foreldrene da? Dagmamma blir jo i teorien det samme. Å være hjemme er for veldig mange uaktuelt, da de fleste ikke greier seg på en inntekt.
Jeg undrer meg ofte over utsagnene til en del politikere. Jeg lurer oppriktig på hvordan de klarer å komme frem til det disse tankene. Jeg ser for meg tung rødvinsfyll og røyking av skumle urter, sure sokker og jeg-vet-ikke-hva! Resultatet er i alle fall skremmende!
En ting er å bruke hjernen... Men de må jo også lære seg å se litt framover - sånn ca noen meter lenger fram enn nesetippen.
Det innebærer å gjøre minst to ting på en gang - og ikke bare er det vanskelig, det er nok litt skummelt også. :nemlig:
Det er visst ikke grenser for hva enkelte politikere er i stand til å lire ut av seg for å få mor tilbake til kjøkkenbenken. Jeg kan ikke se hva annet dette kan handle om, for det er jo ikke noe fornuft i det hun sier. Veldig fint å dynge mødre ned med enda mer dårlig samvittighet ved å kalle dem omsorgssviktere som har barnehagebarn. Det er så oppbyggende.
Nå følte jeg meg litt som Karita, og får nesten ikke puste. Hva skal man si?
Nja, det var ikke en SV-politiker, men en FrP-politiker, så det er nok snarere et resultat av for høyt inntak av hjemmebrent, eller solstikk etter et lengre opphold i Spania. :nemlig: :hetser:
Så da er det greit? Det er meg revnende likegyldig hvem man hetser med.
Poenget er at noen av dere tydeligvis synes det er greit med noen, men ikke andre. Ettersom den objektive meningen styrer, eller den massive fellesskapstrangen til å stå sammen i en hets.
Jeg fatter ikke helt greia.
Eg synes Frp står for heilt vanvittige haldningar, verdiar og verdssyn, og er djupt ueinige med dei - og dei som støttar dette synet. Om du vil kalle det hets så får det vere heilt opp til deg.
Jeg er heller ikke særlig med på FrP's politikk. Men derfra til å kalle en FrP (eller andre) politikere hjernedøde er for meg så søkt.
Men ok, jeg kan også være en mobber av dimensjoner om jeg er i humør til det.
Så mitt forsøk på å være skikkelig og voksen nå, falt i grunnen i grus.
Denne Karin Woldseth har visst misforstått uttrykket "Politikk er det muliges kunst" :humre:
"Mens de fleste av oss forbinder politikken med det muliges kunst, er Karin Woldseth av en annen oppfatning: "Politikken er som kjent det umuliges kunst, og det umulige tar litt lengre tid. Men vi er tålmodige, vi kan vente, og vi lykkes nok til slutt, også innenfor kultursektoren," sa Karin Woldseth."
Å si at barnehage fører til omsorgssvikt faller jo, etter mitt syn, på sin egen urimgelighet.
Samfunnet utdanner pedagoger som skal hjelpe til med å oppdra barna våre, de er jo faktisk utdannet til det, i motsetning til mange av oss foreldre, som "bare" har observert og erfart etter egen ringe evne.
Dersom foreldrene ikke har mulighet til å ta vare på barna sine, så er barnehagen et trygt sted for de å være, og foreldrene kan samle overskudd til å være med barna når barna kommer hjem igjen.
Å si at pedagogene i barnehagen utøver omsorgssvikt, nei jeg forstår det ikke.
Det er foreldre om har "skylden" dersom det påvises omsorgssvikt og da kan barnehagen hjelpe til med å gjøre skaden for barna minst mulig.
Barnehagen kan selvsagt utøve omsorgsvikt. Hva får deg til å tro noe annet når foreldre kan utøve det? Batnehagen kan også påvise omsorgsvikt.
Når det er sagt, mener jeg at barn har godt av å gå barnehage. Men fra 7 til 17, fordi forledrene heller vil ha nyeste nye kjøkken i stedet for å være sammen med barna sine?
Ja, jeg tror det er et stort problem for mange barn at de må ha lange dager i barnehagen fordi foreldrene vil tjene mest mulig penger.
Ikke bare tror jeg det, men det vet vi jo.
Og det synes jeg er fryktelig synd. At pengejaget går foran barnas ve og vel i mange sammenheng.
Utrykket "tidsklemma" kommer ikke av ingenting. ;)
Om barnehagen utøver omsorgssvikt så tror jeg (og håper) at de som jobber der har såpass yrkesstolthet at det blir fort oppdaget, slått ned på, og satt i gang tiltak for at det ikke skal skje igjen.
Men om tankegangen til damen som ble sitert er at: nå blir det oppdaget så mange saker ang omsorgssvikt fra bhg sin side, dermed er det bhg som er årsaken til omsorgssvikten, så skurrer det hos meg.
Man kan lese aviser, følge litt med, lete litt på internett, etc., om man vil vite det.
Det foreligger altså dokumentasjon på at mange barn "lider" under dette. :snill:
Å jasså? Kan ikke du gi meg noe av den dokumentasjonen? Jeg har nemlig aldri sett noen som helst dokumentasjon for at mange barn lider fordi foreldrene plasserer dem i barnehage i mange timer fordi de f. eks. heller vil ha nytt kjøkken.
Hvis du leser tråden ser du at jeg absolutt har meninger om det.
Jeg kan godt utdype litt også jeg. Du slenger ut en påstand om at barn lider fordi foreldrene heller vil tjene penger, penger det virker som du mener de egentlig ikke har så veldig bruk for. Du påstår at det er et stort problem. Du påstår at det er noe alle vet som følger med litt. Du påstår at det er dokumentert. Jeg følger med ganske mye, og den eneste dokumentasjonen jeg har fått med meg er en undersøkelse som gikk på at de minste barna i barnehage oftere nå har 100 %-plasser i stedet for 50 og 80%, i motsetning til før. De hadde ikke giddet å sjekke om barna faktisk var i barnehagen 100 % fordi de regnet med at folk ville ha lavere prosent hvis de ikke utnyttet plassen til fulle.
Jeg vet omtrent ikke om et eneste barnehagebarn somer i barnehagen 100 %.
Tidsklemma kommer ikke nødvendigvis av at mor og far vil tjene masse penger til nytt kjøkken eller kul ferie i stedet for å være sammen med barna sine, men for de fleste familier er det vanskelig å overleve uten at mor og far jobber.
Det hadde vært hyggelig om du var like saklig i hevnprikkene dine. :snill:
Overleve er vel relativt? Å overleve statusmessig og sosialt, eller å overleve etter Maslows behovspyramide?
Et eksempel:
Flere kjøper seg ekstra tid Stadig flere av oss får hverdagen til å gå rundt takket være fleksible barnehager, au pairer, vaskehjelper eller østeuropeiske "altmuligmenn".
Tekst:
Outsourcing kalles tendensen. Travle foreldre utvider kjernefamilien med en au pair eller kjøper seg praktisk hjelp på andre måter.
Antallet au pairer er firedoblet siden 2000. I fjor var det 1.021 au pairer i Norge, ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI).
Med en au pair i huset slipper man henting og bringing til barnehage, siden ungene passes hjemme. Men også barnehagene tilpasser seg nye behov og andre arbeidstider.
Gardermoen Park Barnehage har for eksempel døgnåpent. De tilbyr også henting og bringing av barn.
Tendensen med ekstratilbud er økende, ifølge Arve Kambe, rådgiver i Trygge Barnehager.
– I store og mellomstore byer, samt pendlerkommuner, vil foreldrene få tilbud som middag, barnefrisør og barnevakt i helgene, sier Kambe.
Kjøper bursdag
Anne Lise Ellingsæter, sosiolog og forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, mener nye former for tjenester er en tendens.
– Barnefamilier kjøper bursdagstjenester ute, for eksempel på McDonald's. Mens hundeeiere betaler andre for å lufte hunden, sier hun.
Sosiologen påpeker at tiden mødre bruker på vanlig husarbeid, har gått ned fra omtrent 3,5 til to timer per dag i perioden 1980-2000. Fedres tid til husarbeid økte bare lite grann.
– Det brukes mindre tid til husarbeid, trolig fordi familiene kjøper flere varer og tjenester, men også fordi husarbeid nedprioriteres, sier Ellingsæter.
Ifølge Statistisk sentralbyrå har antallet rengjøringsbyråer økt fra 1.531 i 2001 til 2.456 i fjor.
Altmuligmenn
Etter at EU fikk flere medlemsland i fjor, har nye arbeidsområder blitt aktuelle for familiær outsourcing. Borgere fra østeuropeiske land får nå lettere arbeidstillatelse i Norge.
Som en følge av dette har Utlendingsdirektoratet fått søknader fra såkalte "altmuligmenn". De kan utføre snekkerarbeid, måke snø om vinteren, arbeide rundt huset og være sjåfører.
– Så lenge de har et arbeidsforhold som tilfredsstiller kravene, får de oppholdstillatelse. Muligens sier dette med altmuligmenn noe om hva som kan bli mer vanlig etter hvert, sier assisterende avdelingsdirektør Morten Hansen i Utlendingsdirektoratet.
Unngår utbrenthet
Frode Thuen, professor i psykologi ved Psykologisk fakultet ved Universitet i Bergen, mener tilleggstjenester er et voksende felt.
– Det er blitt et marked. Vi har mer penger og mindre tid. Tiden blir en større knapphetsfaktor enn pengene, sier han.
Psykologen har selv fire barn, og er absolutt tilhenger av å kjøpe tjenester.
– Folk som opplever motsetninger mellom arbeid og hjem er i større grad utsatt for utbrenthet og psykiske problemer. Å få praktisk avlastning på denne type oppgaver innebærer at man i mindre grad blir fanget i en tidsklemme, sier Thuen. Vi har mer penger og mindre tid.
Frode Thuen, professor i psykologi
Jeg kunne gått ned i stillingsprosent, hadde klart det økonomisk. Men det er pga av at vi har lite lån på huset. Er ikke like enkelt for de med høyere lån. Man må faktisk bo en plass.
Arbeidsgiveren min ville ikke redusere stillingsprosenten min, selv om jeg ønsket det.
Jeg blir faktisk irritert av påstandene dine om at man jobber for mye for å unne seg luksus.
Det var ingen hevnprikk. Dessuten er det vel langt mer saklig å be noen grave fram dokumentasjonen de påstår de har, enn å kalle dem dumme, syns du ikke? :snill:
Status og sosialt faller også inn i Maslows behovspyramide.
Du mener at litt over 1000 au pairer i Norge dokumenterer at det er et stort problem at foreldre heller vil tjene penger enn å være sammen med barna sine? Hvor mange barn tror du finnes i Norge totalt?
Disse tilbudene har kommet vel på plass hovedsaklig fordi det finnes en stor andel aleneforeldre som jobber skift. Døgnåpne barnehager gjør ikke nødvendigvis at foreldrene er mindre sammen med barna, bare på andre tidspunkt.
Barnevakt i helgene har foreldre benyttet seg av tidligere også, og det at de får med seg middag hjem fra barnehagen gir vel mer tid til ungene, ikke mindre?
Ja, men foreldrene er jo der?
Jeg skjønner ikke hvordan noe av dette dokumenterer at det er et stort problem at foreldre heller vil tjene penger enn å være sammen med barna sine.
I tillegg til Glitterchicks gode poenger, må jeg bare si at jeg blir frustrert over at familier hvor begge foreldre jobber fullt, blir tatt som et tegn utelukkende på at de vil tjene penger, penger, penger. Kunne det kanskje tenkes at foreldrene hadde jobber de oppriktig var interessert i og brant for, og som de ikke uten videre ville bytte ut med en hvilken som helst deltidsjobb? Kunne det kanskje tenkes at det er ganske mange som liker å jobbe? Kunne det også tenkes at det er bra for barn å ha foreldre som er engasjert i og brenner for noe?
Det er rett og slett rart at dere ikke vil vedkjenne dere at mange har MYE mer enn de trenger, oss inkludert, og at dette går på karriere, selvrealisering, materielle goder, etc.
At barn er mindre hjemme i dag enn før, mye på grunn av pengejag, det fatter jeg ikke at dere ikke vil vedkjenne dere.
Da mine var små, jobbet jeg mye. Fordi jeg var alene. Da de ble eldre, følte jeg at de trengte meg MER hjemme. Tenåra krever mye tilstedeværelse. Jeg var fortsatt alene. Jeg valgte bort en del penger i mnd for å kunne være tilstede. Det var tøft, men det gikk.
Og jeg er fryktelig glad for at jeg gjorde det.
JEG klarte det, i 18 år alene. Og ser at mange andre også kunne ha klart det. Men å snakke om at de MÅ jobbe fullt begge to, samtidig som at man har hytte ved sjøen og på fjellet, to biler, en sydenreise i året, reiser på ferie hver gang det faktisk er ferie ved skolene, etc, etc, etc.
Jo, det kan absolutt tenkes. Jeg mener bare at foreldre kanskje burde brenne mer for barna sine enn for jobben om de kan det. Økonomisk. Noe jeg tror MANGE kan, om de bare vil.
Line*, det er vel og bra at det er lov å svare på tiltale man har fått i prikker, ute i den åpne tråden. Men jeg synes det er mer enn ufint å late som om det står noe annet i prikkene enn det faktisk gjør.
Jeg later da ikke som? Jeg syntes hun var mye mer saklig i innlegget sitt enn på prikken.
Jeg skrev i min prikk nøyaktig det samme som innlegget. Hun var saklig i argumentasjon i tråden, men skrev i prikken at jeg kanskje burde grave opp dokumentasjonen min. Ikke ordrett, men på en helt annen måte enn i tråden.
Jeg vet ikke om foreldre egentlig var så mye mer sammen med barna sine "før" enn nå? Bare at nå er det mer målbart. Og det har blitt mer interesse for å måle det.
Far jobbet som regel døgnet rundt og var svært lite sammen med familien. Mor gjorde husarbeid/gårdsarbeid/vaskejobber etc. og sendte ungene ut i gata for å leke mesteparten av dagen. Jeg vet hva jeg syns er best av gata + fraværende far vs. barnehage + outsourcing av husarbeid i allefall.
Og det siste, med begge ute av hjemmet det meste av tiden, da får man fraværende hva?
Jeg mener BÅDE mor og far.
Det er vel også en grunn til interessen for å måle det. Behovet for å måle det er blitt større, nettopp på grunn av den samfunnsutviklingen som skjer på det området.
Jeg synes det er rart at man ikke erkjenner at man har mer en man trenger.
det er jo egentlig ikke noe galt i å være velstående. Vi har også mer enn vi trenger, og vel så det.
Men om det går utover tid med barna, oppfølging av barna, utbrenthet hos foreldre, etc, da synes jeg ikke det greit lenger.
Nei, og det er vel ingen uenig med deg i heller. Jeg er uenig med deg i at du påstår at det er et stort problem at mange foreldre heller vil tjene penger enn å være sammen med barna sine. Og at du påstår at du har dokumentasjon for det.
Tinetoff: Det var måten det ble skrevet på. Men jøje meg, det er da ikke så viktig. Om det var usaklig av meg å nevne det, får jeg bare beklage.
Når det gjelder motivasjonsspørsmålet tror jeg, utfra det jeg har erfart, sett, lest, fått med meg, at det ofte er status og penger som motiverer mange til å jobbe mer enn strengt tatt nødvendig.
Det er fullt ut mulig for meg å være enig i at vi er uenige i det.
Det er dokumentert at det ofte går på bekostning av barna at både mor og far jobber mer enn strengt tatt nødvendig.
Jeg ser mange rundt meg som gjør det, som faktisk også innrømmer det, og dokumentasjonen på det har jeg sett. (NÅR det går på bekostning av barna)
Jeg finner den ikke nå, men jeg mener det var noe på [url]www.samfunnsforskning.no[/url]
Uansett var utgangspunktet mitt at jeg trodde de fleste var klar over at det ofte skjer, og at det var en allmen oppfatning.
Mulig jeg og de jeg snakker med daglig, både på nett og i RL, har en helt feil virkelighetsoppfatning.
Line*, jeg lurer på hvor grensa går for deg. Prioriterer man f.eks. ungene for lite hvis begge foreldre jobber fullt og barna er i barnehagen 8 1/2 time per dag, og hvis foreldrene ikke vil skifte til mindre krevende jobber fordi de liker jobbene de har? Og hvis de kjøper seg ekstra tid ved å ha vaskehjelp og lønne sin unge kusine for å hente ungene i barnehagen to dager i uka? F.eks.?
Grensa går ved at foreldrene, en eller begge, ikke følger opp barna sine på en tilfredstillende og adekvat måte i forhold til tilstedeværelse i tid, og tilstedværelse i opplagthet.
Om mor og far er dødslitne av tidsklemme, jobbsituasjon, etc, vil dette selvsagt gå utover barna.
Jeg synes også det er trist at mange barn stort sett bare rekker å si "hei" og "godnatt" til sine foreldre.
Psykologen jeg refererte til sier jo også at han synes det er greit å "kjøpe seg tjenester", og at vi har mer penger enn tid.
Debattene her får meg på tanker når det blir litt diskutert.
Vaskehjelp ser jeg ingen betenkeligheter med overhodet.
Jeg føler veldig på dette om det er rett å ha to 100 % jobber mens barna er små.
Det jeg foreløpig kommer til; er at jeg synes at en av foreldrene bør ha mulighet til å jobbe redusert et år eller to, dersom det skulle vise seg at et eller fler av barn(a) skulle ha behov for det. Barnas behov først, dersom det blir kollisjon.
Jeg tror Karin Woldseths problem her er sviktende logikk.
Jeg tror hun har tenkt som så:
Før, da gikk nesten ingen barn i barnehage, og da var nesten ingen barn under barnevernets omsorg.
Nå, når nesten alle barn går i barnehage, er det mange tusen barn under barnevernets omsorg.
Aha! Her er det en sammenheng. Barnehage FØRER til at barn blir barnevernsbarn.
Det er jo en slags "Da er mor Nille en sten"-logikk, ikke sant?
Poenget er at flere barn i barnehage fører til at omsorgssvikt blir avdekket i større grad. Videre er det høyere krav til foreldre enn før, og ting som var ille, men ikke regnet som omsorgssvikt tidligere, er i dag omfattet av et lovverk som medfører tiltak i dag. Feks vold mot barn. Greit for 30 år siden, ulovlig i dag.
I tillegg er det flere foreldre som ruser seg i dag, psykiatriske tilfeller avdekkes og behandles i større grad enn før (de var like gærne før, men så lenge det var rent i heimen, fikk det gjerne passere).
Jeg tror så absolutt at det var like mange tullete foreldre før, men økt kontakt med samfunnet som feks barnehage innebærer, gjør at barns situasjon blir tatt tak i mer enn tidligere, og det er BRA for barn. Det er jo tross alt bedre å være et barnevernsbarn som får hjelp, enn å være et barn som burde fått hjelp, men går hjemme.
Jeg må jo si at det å kjøpe seg tjenester for meg er noe jeg gjør for å sikre at jeg får mer tid med ungene. Vi har vaskehjelp og én dag i uka er huset helt strøkent. Det at det blir reinvasket jevnlig betyr at jeg tåler litt rot og smuler mellom hver gang hun er her og ikke velger vaskebøtte foran ungene mine.
Jeg klarer ikke å se at kjøp av tjenester har med omsorgssvikt å gjøre i hvert fall.
Nå er omsorgssvikt mye hyppigere i familier der foreldrene ikke jobber, enn der de jobber. Å kunne jobbe har med ressurser (personlige) å gjøre, å folk som er flinke med en ting er gjerne flinke med mange andre ting også. Folk som er dyktige er også gjerne dyktige foreldre.
Pengejag kjenner eg ikke til i min omgangskrets, det er snakk om at boutgifter er så høye at man faktisk må ha to 100% inntekter for å få det til å gå rundt. Ikke for å velte seg i penger.
Selvrealisering er viktig for de av oss som har tatt lange utdanninger og karriereønsker. Jeg har ikke et eneste eksempel i min vennekrets på at dette går utover barna. Verre tror jeg det hadde gått dersom man "for barnas skyld" skulle gått hjemme mot sin vilje. Da hadde jeg ikke jeg vært en særlig blid og hyggelig mor, i hvertfall.
På 1950-tallet, som de fleste mor-ved-kjøkkenbenken-er-bra-for-barn-romantikere synes virker så flott, var ikke flott for barn. Tidsbruksundersøkelsene snakker sitt entydige språk, og viser at hjemmeværende heltidshusmødre på 1950-tallet kun brukte EN av sine 14 arbeidsimer på direkte barnestell. Ellers var det ut i gata og leke uten tilsyn. Mor skulle vaske og polere.
Antallet akeulykker, drukningsulykker og trafikkulykker på femtitallet var enormt! Tilsammen døde over 500 barn i året bare i Oslo i ulykker som skyldes lek uten tilsyn. (tallene er fra Barndom i storbyen av Jan Eivind Myhre, historiker ved UiO).
Mødre i dag bruker mange mange flere timer sammen med barna sine. Tilstedeværende fedre gjør også at dagens barn har mer foreldrekontakt enn den gangen. Barnehagen sikrer ytterligere omsorg og voksenkontakt og i noen tilfeller en tryggere havn enn heimen, et nødvendig korrektiv for foreldre som sliter.
Ja, det er jo stadig på agendaen. Både i media, på nett, og ellers.
Det er da mange som skriver og sier at de føler seg utsllitte av jobb og barn? Som føler jaget og presset, som gir uttykk for det?
Det er jo en "snakkis" det, egentlig. Jeg forstår ikke med min beste godvilje at dere ikke også har "sett" at det faktisk er mange barn som har det sånn?
Man snakket om "nøkkelbarn" en gang i tiden. I dag heter det "tidsklemme" og andre ting.
Greia er at foreldre er mindre og mindre sammen med barna sine, på mange måter, og at penger styrer mer og mer av hverdagen til mange.
Og det synes jeg er trist.
Det at noe er mye i media, betyr ikke at det er sånn. Media velger seg ut saker de fokuserer på, og tidsklemme/liten tid med barna osv. selger til barneforeldre.
Det betyr jo ikke at det var bedre før, men vi har fått et samfunn osm fokuserer mer på barn enn tidligere. Sjekk Mims innlegg.
Jeg skjønner ikke at du fortsetter å påstå dette når du har null og niks til å backe opp påstanden.
Jeg spurte om du trodde det var mange barn som bare rakk å si hei og hadet til foreldrene, ikke om foreldrene følte seg presset. Jeg tror nemlig at de aller fleste barn har flere våkne timer med minst en av foreldrene hver hverdag. Minst tre, vil jeg tippe. Hos oss er det snakk om rundt seks timer. Og jeg tror de fleste barn får mye oppmerksomhet fra foreldrene i den tida.
Jeg tror penger styrer mer av hverdagen til de som har lite penger. Det må være fælt å ikke ha penger til ferie, fritidsaktiviteter, nye klær og faktisk også mat. Det er virkelig trist. I dette rike landet er det faktisk mange av dem også.
Det eksemplet du brukte om sydenturer, hytte og ferie i alle barnas ferier, er et veldig dårlig eksempel. Dette er jo goder som kommer barna til gode, og de får tilbringt masse tid med foreldrene.
Jeg har erfart det samme som Madam Min. Ungene i dag er mye mer sammen med foreldrene enn da mødrene gikk hjemme.
Da jeg var barn var det veldig sjeldent at foreldrene var ute sammen med barna. Fritidsaktiviter ble heller ikke fulgt opp på samme måte som foreldrene gjør nå.
Alt i alt så har de fleste barna det veldig godt i Norge. Jeg synes folk er flinke til å ta seg av barna sine, selv om de jobber fulltid.
Det er nok mange barn i antall, men ikke så mange i prosent. Og det som er vel så viktig å tenke på er at det nok er færre barn i dag som har det slik enn tidligere.
Barneforeldre....Morsomt ord. :knegg:
Alvorlig: Hvorfor tror du det selger til foreldre? Kan det være fordi mange foreldre er opptatt av nettopp dette?
Jeg er forøvrig veldig enig med Mims tolkning av hva damen mente. ;)
Jeg føler selv at jeg har nok "oppbacking" for å mene dette, og til å klare å se det rundt meg. ;)
Frost: Jeg har nettopp sittet og lest en rapport om levevilkår i lavinntektsfamilier kontra andre. Den var ganske interessant. Selv om det er litt på siden av det vi diskuterer her.
Eh, ja? Burde ikke det da i såfall være et tegn på at foreldre flest er mer opptatt av barnas ve og vel enn penger for pengenes skyld? Jeg syns på du motsier deg selv enormt her slutten av tråden.
Det har jeg heller ikke sagt. Jeg prøver bare å si at mange ikke får tiden til å strekke til med både jobb og barn, og at det ofte kan gå ut over barna på en negativ måte.
Jeg har da selv følt det noen ganger? Har ikke dere?
Jeg har følt at det er vanskelig å strekke til over alt alltid, derfor jobber jeg kortere dager og har vaskehjelp. Nå har jeg mye sjeldnere den følelsen.
Jeg tror faktisk at mange er opptatt av det, har skyldfølelse, har lyst til å gjøre noe med det, men at det kan bli fryktelig vanskelig i forhold til lista man har lagt seg på økonomisk.
Jeg tror faktisk også at du skjønner hva jeg mener, men at du helst vil diskutere for diskusjonens skyld?
Jeg har ikke som mål med dette å "omvende" noen, jeg bare sier det jeg sitter med av inntrykk etter min kunnskapsinnhenting, erfaring, syn på samfunnsverdier, barn, tid, kvalitet, rapporter, etc., sammendrag av dette etter mitt syn.
Det er faktisk ikke verre enn det. ;)
Og merk at jeg sier tror nå da, når jeg sier at jeg tror du forstår hva jeg mener...
Da pappa vokste opp på 50 og 60-tallet hadde han hjemmeværende mor, masse barn å leke med på dagtid og i det hele tatt det mange i dag forbinder med idyll. Men foreldrene hans brukte sjelden eller aldri tid på han og søsknene, moren hans var først og fremst husmor. Pappa lekte på jernbanelinjen, gikk på skøyter på tynn elveis og i det hele tatt, det er et under at han lever i dag. En lekekamerat av han ble aldri sju år.. det kan jo være noe å tenke på for de som sier at "vi overlevde da før også". Om pappa og hans søsken gjorde noe galt, da fikk de juling. En vanlig trussel var "om dere ikke oppfører dere, da finner far riskvisten da han kommer hjem."
Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg slettes ikke tror barn nødvendigvis hadde det bedre før. Forskjellen ligger nok mer i at barn før i større grad var noe man bare fikk, og det var ikke noe stort fokus på barns rettigheter, eller at de skulle følges opp. Selvfølgelig var det masse gode og omsorgsfulle foreldre også på den tiden, men jeg tror ikke at det var flere av dem enn hva det er i dag.
Jeg er enig med deg.
Og vi har jo også mer kunnskap om barn i dag, takket være fokuset på det. Og det fokuset kom vel samtidig som at man så at familiene forandret seg. Gjennom likestillingskampen og det som kan kalles the "aftermath" etter dette. Og som fortsatt pågår.
Jeg vokste opp på -70 tallet. Jeg husker godt hvordan kvinnene over hodet på meg diskuterte likestilling, hvordan diskusjonene gikk på det å være i jobb kontra hjemme, etc. Og jeg husker veldig godt hvor lite opptatt de faktisk var av oss barn. Mentalt, hvordan vi egentlig følte ting og tang, og hvordan det var i forhold til barnehage/dagmamma.
Jeg husker godt da fokuset begynte å komme på barn. Veldig mye i form av Trond Viggo Torgersen, faktisk.
Poenget er vel at en mellomting hadde vært idèelt? I mine øyne er det sånn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
