Søndag sto jeg med brøddeig til albuene, den hadde ekplodert utover kjøkkenet mitt under elting, huset var totalbombet og jeg hadde ikke så mye som en Mariekjeks i skapet......
Gubben var sendt ut med alle 3 ungene så jeg skulle få rydder og bakt.
Og inn velter alle tre ungene, gubben, og en familie bestående av 2 voksene og 3 barn..... :dåne:
Hvordan takler du uforutsette ting?
Besøk, ting som skjærer seg, biler som ikke starter når de må osv?
(besøket fikk vaffler og kaffe, etter at mannen stjal egg hos svigermor :knegg:)
Jeg må rett og slett si at jeg hater å bli overrumplet på den måten der. Jeg gremmes om det er rotete, og har ingen ok opplevelse med gjestene mine hvis det ser bomba ut rundt meg.
Så NEI, jeg tar ikke ting på sparket. Jeg er veldig spontan når jeg får tenkt meg om :knegg:
Jeg er flink til å ta ting på sparket og elsker plutselige utfordringer. Problemet mitt er at jeg sliter med å samle trådene etter å ha sluppet alt jeg hadde i hendene for ett eller annet redningsprosjekt, og at det er ganske slitsomt når både jobben og livet går ut på å drive "branslukking".
Når jeg er sliten i utgangspunktet kan uforutsette hendelser kjøre meg i grøfta av selvmedlidenhet. Men det bruker å hjelpe med en troika og litt kos.
Jeg takler det bra.
Men må innrømme at jeg ikke liker det så veldig godt.
Overraskelsesbesøk kan være utrolig koselig, men pga. mannens rotete natur synes jeg ofte at det er pinlig og unødvendig rotete her. Så om de kommer på tider hvor jeg ikke har rukket å rydde, som etter frokost i helgene eller under legging av barn, så får jeg litt hetta :flau:
Jeg har lært å ta livet som det kommer seg, men jeg skal tilstå at jeg har panikkryddet en gang eller ti mens den uventede gjesten har kledd av seg ute i entreen. :sparke:
Jeg er ikke så glad i "å bli tatt på senga", men tar alltid imot og gjør det beste ut av det.
Det er veldig viktig for meg, etter å ha blitt avvist/møtt med en kald skulder ved spontane besøk til et nært familiemedlem. Det var spesielt vondt når jeg var nybakt mor.
Må mann, så må mann. Jeg innbiller meg at jeg klarer det jeg utsettes for, om enn muligens noe stresset i perioder.
Nå får vi aldri uforutsett besøk. "uforutsett" for oss er stort sett de som ringer kvelden før, eller tidligere på dagen. Sånn er det bare, det er rett og slett ingen som kommer på besøk til oss som bor i samme by som oss. (Kanskje litt trist, men sånn er det. Det er en sterkt medvirkende årsak til at jeg ønsker å flytte, det å være i en situasjon hvor noen "bare stikker innom" er noe jeg savner.) Derved rekker jeg å fjerne det mest graverende rot, og skaffe et-eller-annet på butikken. Så din situasjon har jeg ikke opplevd på noen år, kan du si...
Jeg blir superstressa av sånne ting! Syns det er pinlig hvis alt flyter, vil at ting skal se sånn noenlunde anstendig ut. Generelt sett er jeg fryktelig dårlig til å ta ting på sparket, dessverre.
Spontanbesøk synest eg bare er koselig, og rekner med at gjestene har forståelse for at da ikkje er strøkent her. Om dei ikkje gjer da, får dei slutta å komma uten forvarsel.
Andre ting er eg ikkje så veldig god på til å ta på sparket, men eg har som regel ikkje noko valg.
Er ikke overbegeistret over spontanbesøk, nei. Som regel går det bra og blir veldig koselig allikevel da. Mannen har forøvrig sørget for at svigers aldri kommer uanmeldt lenger og godt er det! :humre:
Andre ting enn besøk tar jeg på strak arm også. På jobb kan jo det meste skje, og der fikser jeg det som måtte komme, men besøk? Nææ!
Meeen jeg skjuler det jo selvsagt for de som kommer på besøk, og får alltids til noe. Vafler f.eks ja, der har man jo alltid ingrediensene i hus. Stort sett i hvert fall. Is har jeg nesten alltid det også.
Jeg tar nemlig normalt sånt på strak arm.
Og synes det er både hyggelig og stas, men da var jeg så innstilt på å få unna litt, mens gubben kosa seg med ungene at jeg kjente et visst behov for bare kaste dem ut igjen :hehehe:
Og da de reiste dukket ny familie opp, men de er her ofte, vi satt ute og de fikk bare saft og kaffe :knegg:
Men ryddinga gikk til helvet da, så vi vasser fortsatt i sand inne :sparke: men nå gidder jeg i allefall ikke rydde, morgendagen bringer 7 unger, 6 fedre og 3 felles måltider :dåne: håper i allefall det ikke blir fødsel i natt, DA blir jeg stressa...
Vafler er universalløsninga ja.
Men jeg får ikke til vafler uten egg, men heldigvis hadde svigermor.
Is funker også, men nå som jeg er gravid nytter det ikke å ha is i frysen.....:o
Jeg takler det vel greit, men jeg liker det ikke. Jeg er ikke voldsomt spontan av meg, for jeg har stort sett alltid en plan. Den planen kan godt være "gjøre ingenting"; men da liker jeg ikke at det blir endret til "gjøre noe".
Hjemme hang det et ordspråk som lød:
"Sannsynligheten for uventen besøk øker proposjonalt med omfanget av rot". :humre:
Vokste opp i et lettere kaotisk hjem, men det ser ut til å stemme her også. Jeg får alltid litt panikk når besøkende velter inn, og det er litt kaos hos oss. Men så blir det som regel veldig hyggelig. :)
Jeg anser ikke meg selv som spesielt spontan, nei. Men uventet besøk elsker jeg! Nordfra er jeg vant med gjester som i beste fall banker på døra før de kommer inn. Og da slipper jeg å stresse med rydding, baking o.l., gjestene får rett og slett tåle huset som det er, og ta til takke med det vi har (kanskje bare kaffe og te, men det er helt greit det og)
Kan ikke fordra uventet besøk. Kommer nok av følelsen av mangel på kontroll.
Vi har noen bekjentskaper som tidligere ALLTID dukket opp når huset stod på hodet, ungene var syke og eller vi var midt i legging av barn. Det var i et par tilfeller så åpenbart at det virkelig ikke passet... De har faktisk sluttet helt å komme, så skulderen jeg gav dem må ha vert rimelig kald.
Uanmeldte besøk blir litt invadering av privatliv for min del. Neitakk!
Må for øvrig legge til at det kommer veldig an på hvem som kommer på besøk. Og jeg greier nok å glede meg over besøket uansett, altså - så selvhøytidelig er jeg ikke. Men jeg sparker jo unna brukte truser og bleier etter beste evne.
Jeg liker ikke å ta ting på sparket, men noen ganger må man jo. Besøk liker jeg absolutt ikke å få sånn helt uten videre, det vil jeg ha avtalt. Jeg hater også å snakke i telefonen, så det gjør jeg helst ikke. Jeg har så liten fritid at jeg vil bruke den på det jeg ønsker å bruke den på, og har planlagt å bruke den på.
På jobben har jeg ingen problemer med å ta ting på sparket, for da har jeg jo ikke fri. Liksom.
Jeg håndterer det bedre i arbeidslivet enn i hjemmelivet tror jeg. På jobb tar jeg ting på sparket ofte - men hjemme er jeg ikke helt sikker....Overraskende besøk er alltid velkomment altså.
Akkurat når det gjelder overraskende besøk hjemme er jeg nok ikke så veldig spontan nei, men jeg prøver. :humre: Det skjer uansett utrolig sjelden siden vi ikke akkurat bor i sentrum. Ellers er jeg ganske god på å ta ting på sparket, både hjemme og på jobb. Men jeg liker å ha en plan, jeg gjør det. :ærlig:
Er veldig vant til å ta ting på sparket, både på jobb og hjemme. Uforutsette ting som dukker opp kan jo ofte være spennende:) Uanmeldt besøk syns jeg er ganske befriende, fordi jeg regner med at de som kommer ikke forventer å se et strøkent og ryddig hus,- mens ved avtalt besøk, rydder og styrer og stresser jeg masse i forveien. Da skal alt være plettfritt! Å plutselig få en familie til på middag, eller lignende, er gøy,- da får man jo bare improvisere og gjøre det beste ut av det man har:)
Hvorfor veltet han inn med både ungene han hadde lovt å holde unna PLUSS fem andre folk? Når dere hadde en klar avtale om noe helt annet? (Sikkert noe med livet på gård jeg ikke skjønner meg på. :humre: )
På jobben er jeg særdeles god til å ta ting på sparket. På reiser også. Og jeg har hatt en sommerjobb gjennom 20-årene som var basert på evnen til å ta ting noesåveldig på sparket 24/7. Så det kan jeg.
Men hjemme? My home is my castle. And a very messy one, I might add. Mannen min ville ALDRI funnet på å dra med seg en familie hjem uten å si i fra og helt ærlig tenker jeg at det er noe gæærnt med folk som drar på overraskende besøk. Hvor vanskelig er det å spørre om det passer? Superduper uhøflig i min verden, og heldigvis er det bred enighet om dette i mine kretser.
Jeg er vanligvis både så blid og sporty atte, men i skisserte situasjon over hadde jeg ikke blitt verken mildt irritert eller litt sur eller flau eller noe - jeg hadde blitt forbanna. (Inni meg, seff - man er da godt oppdratt.)
Hehe, er nok mer livet på landet, enn livet på gård.
Det å få uforutsette gjester er en av de tingene jeg har øvd mye på å like, det og at folk går rett inn. Og uforutsette gjester som bare kommer, og vanskelig kan avvises, all den tid gubben lekte med ungene i hagen da de kom :o er egentlig veldig trivelig (folk som går rett inn derimot...)
Det er rett og slett sånn man gjør det. Man stikker innom for en kaffe og en prat.
Vi gjør også det altså. Og er ikke folk hjemme, drar man bare videre til neste hus der man kjenner noen. Vi har den type besøk sikkert 5-7 ganger i mnd.
Den regelen stemmer nok, til en viss grad, bare at her er for øyeblikket bombet, og neste besøk er ventet i slutten av november, sannsynligheten for uventet besøk er liten, egentlig. Jeg har en mistanke om at det er derfor jeg ikke føler noe stress med å rydde akkurat nå... det kan i det minste vente til senere på dagen. Eller en annen dag...
Jeg hater å plutselig få folk på dørene. En venninne der vi bodde før hadde for vane å bare dukke opp uten å ringe. Av alle de gangene hun var på besøk hos meg var det kun en gang som var planlangt. :knegg: Men til gjengjeld tok hun alltid med noe kakestyr eller noe å tygge på, så jeg slapp å tenke på servering. Ikke brydde hun seg om rot heller. Men jeg foretrekker å få telefon en time eller to i forveien, slik at jeg i det minste kan få støvsugd og tatt oppvasken. :sparke:
Jeg bor også på landet og på gård, men vi har fint lite uventet besøk. Sikkert fordi folk har fanget opp at jeg liker best å få en melding først og at serveringen alltid bli bedre da.
Jeg takler det helt greit om noen kommer brasende inn, men jeg er ikke alltid helt fantastisk fornøyd med det.
Jeg elsker å ha gjester, men for meg blir det en mye hyggeligere opplevelse om det ser ok ut rundt meg (så jeg slapper ordentlig av) og jeg har noe ok å by på (liker godt å være vertinne og koser meg med å lage middag til gjester).
Men mest av alt handler det om et behov for balanse i hverdagen. Jeg har en utpreget sosial jobb. Vasser i folk - hundrevis - hver eneste dag. Jeg elsker det og koser meg med å undervise andre og prate med både tenåringer og voksne dagen lang - men når ettermiddagen kommer, kan det godt hende at jeg har et veldig reelt behov for en time med nesa i en bok, musikk i ørene eller rett og slett sitte i en stol og tenke litt. Om folk ramler inn dørene da, så er det det siste jeg ønsker meg akkurat da.
Det er dette jeg ikke skjønner med uanmeldt besøk - hvorfor er ikke folk opptatt av om hvorvidt de er ønsket eller ikke? Jeg har lyst til å vite at jeg er velkommen når jeg kommer til andre.
Dette signerer jeg, i sin helhet.
Jeg er med andre ord ikke kjempefan av uanmeldt besøk, men når den første blææh- detsersåbombautherogjegharikkenoematellernoe, har gitt seg, blir det som regel hyggelig. :jupp: Jeg er ikke uhøflig mot gjester og jeg liker jo menneskene som kommer, jeg liker bare best å vite om besøk på forhånd.
Det er nettopp da de dukker opp! :nemlig:
:moahaha:
løper og rydder mitt eget hus
En annen regel hos oss er at hvis vi først har gjester (ventede eller uventede) så strømmer det på med flere. Jeg har blitt ekspert på å utvide middagsretter eller spe på kakeserveringen slik at den kan holde til alle. :dåne:
Tar på sparket, ja. Har man noe annet valg? Hive ut folk? Legge seg ned for å dø?
Men det er surt at det bestandig må komme gjester akkurat når huset er bomba og man selv ligger på sofaen med bustete hår og dårlig ånde. En liten halvtimes forvarsel, så hadde både huset og jeg sett anstendig ut. Det kommer liksom aldri noen når huset er ryddig og alt er på G. (Mannen våget å mene at det var fordi det aldri er sånn hos oss, men det æ'kke sant. :trasser:) Det finnes helt sikkert en egen utgave av Murphy's law som omfatter dette fenomenet. :nemlig:
Jeg er veldig god på å ta ting på sparket på jobb, men hjemme er jeg litt treigere. Når vi får gjester liker jeg å være litt forberedt, men kommer noen sånn plutselig så er det ikke verdens undergang. Men de kan ikke regne med noe servering da....:p
Broren min kan komme hit når som helst. Resten av verden må gjerne sende en sms først, og da naturligvis med lang nok tidsfrist til at jeg kan hive rot inn på soverommene og rydde av stuebordet. :knegg:
Selvfølgelig kan man det. Jeg har ingen skrupler med å si at det ikke passer når det ikke passer. Hvorfor skal andres behov for selskap være viktigere enn mitt behov for noe helt annet?
...må legge til at det ikke funker med svigers. De presser seg inn uansett og mannen er for pingle til å si at vi synes det er hyggelig om de ringer først.
Jeg har sendt noen hjem fordi det ikke passet. Det var mine foreldre, og jeg hadde i flere år sagt at jeg ikke var interessert i uanmeldt besøk. De har i årevis nektet å respektere det, så da de en fin sommerkveld spaserte nedover veien og vi satt ute på terrassen med besøk og mat på bordet, sa jeg at det egentlig ikke passet med besøk nå. Jeg sa de burde ha ringt først. Faren min ble selvsagt dritsur og trampet vekk i sinne, men han har ikke kommet uanmeldt etter det.
Av og til er jeg trøtt og sur og lei, og synes jeg allerede har mer enn nok selskap i de jeg deler hus med og da jubler jeg ikke nødvendigvis om det ringer på døra.
Og så er det noen kombinasjoner av enkelte situasjoner og enkelte mennesker jeg ikke utstår, uavhengig av om jeg har 30 dager eller 30 sekunders varsel.
Nå hørtes jeg sikkert negativ ut. Men jeg er stort sett veldig glad i besøk og selskap, meldt eller uanmeldt! :nikker:
Ville ikke ha kastet ut noen nei, eller bedt dem om å gå. Der kan jeg ikke se for meg ville blitt noen god følelse av verken for meg eller for dem.
Min mor kommer forresten alltid uanmeldt, men hun må nå bare være her da.
Men altså, når noen kommer uanmeldt på besøk hit når jeg akkurat har kranget med mannen/ er dødssliten og trenger å lukke øynene litt/ er småsyk og har vondt i hodet så er det ingen god følelse for meg.
At folk som digger å få & gå på uanmeldt besøk har den vanen i sin gjeng er både vel og bra. Men jeg er fortsatt i stuss over hva som er så uoverkommelig med å sende en sms og høre om det faktisk passer?
Jeg kan ikke tenke meg noe kjipere enn å være på besøk hos noen som strengt tatt ikke ønsker å ha meg der.
jeg håper det kan bli sånn om vi får til drømmen om å flytte.
Jeg er vant til det fra vi var små. Evt den, ringe og høre om de er hjemme, da fikk folk noen minutters panikkryddetid og vi slapp bomtur. Noe slikt ønsker jeg meg. Krever litt bedre ryddeinnsats, men det har vi bare godt av.
Zoe, jeg skulle ønske jeg var mer som deg på dette punktet. Dessverre vil jeg nok aldri greie å avvise folk på døra, med mindre jeg beviselig var på vei ut.
Det er da ingen som får besøk av meg uten å få sjansen til å takke nei først, og det forventer jeg at de gjør, om de helst vil være i fred. jeg har jo vett til å spørre først.
Vi har jo mye sånne plutselig visitter, men jeg har aldri opplevd å føle at jeg ikke vil ha gjestene der, vel er det av og til litt upraktisk men vi har det jo alltid veldig hyggelig og det er lite jeg ønsker mer enn å ha det hyggelig med venner, selv om vi hadde planlagt å bruke dagen til noe annet.
Nå kan man jo raskt høres ut som en kjiping om man ikke i denne tråden sier at man alltid tar imot uanmeldt besøk med åpne armer samtidig som man, jfr en annn tråd her inne, alltid tar imot små uanmeldte middagsgjester med glede og raust øser av gryta si.
Men det handler ikke om raushet og evnen til å være glad i folk dette, altså. Jeg er en übersosial ENFP'er og jeg går de fleste en høy gang når det gjelder å invitere mange folk ofte på både det ene og det andre samt dele alt jeg eier av jordlig gods og sånn. Det handler om noe helt annet dette.
Å være tydelig på egne behov og ta høyde for at egne behov ikke kommer superlangt ned på rangstigen mens alle andres behov alltid kommer først. Om svigermor er skikkelig selskapssyk på samme dag som jeg er langt nede og virkelig trenger tid med mannen min - hvem sitt behov bør veie tyngst? Svigermors skravlesyke "fordi det er uhøflig å avvise uanmeldt besøk" eller mitt behov for nærhet og støtte fra partner?
Som regel koser jeg meg godt med andre folk, og det skjer da stadig at jeg tar imot uanmeldt besøk også (selv om jeg for mitt bare liv ikke kan fatte hvorfor de ikke spør om det passer først), men det er altså ikke (lenger) noen automatikk i at mine behov er mindre viktige enn hvilke som helst andres på et hvilket som helst tidspunkt. Heldigvis.
Jeg er tidligere vant med en slik besøkskultur som du skisserer i HI, Floksa og jeg savnet den faktisk da jeg flyttet sørover. For meg opplevdes det som veldig "stivt" å bli innvitert. Og nå når jeg akkurat har vent meg til denne omgangsformen (og synes det er trivelig å vite når jeg er alene og ikke), så begynner ungene å dra inn folk. :knegg: Jeg vedder på at ungene flytter ut når jeg har vendt meg til å plutselig støte på noen i bare håndduken etter dusjen.
Jeg hører deg Zoe men kalrer ikke å se at det skulle blitt rett for meg å avvise folk i døra. Da ville jeg heller latt vær å gi dem servering eller noe så ble de iallefall ikke så lenge.
Zoë, i dag greide jeg å føyse en uanmeldt besøker rett ut døra igjen. :stolt:
Mye på grunn av denne tråden, faktisk. Jeg innså hvor dustete det er å gi meg selv komplekser for ting andre gjør med åpne øyne. Hun kommer riktig nok tilbake i morgen, men det var mitt valg.
Jeg kan være i overkant spontan og jeg kan absolutt ta ting på sparket. Men jeg takler det særldeles dårlig om det kommer uventet besøk. Jeg liker det ikke i det hele tatt. :nemlig:
Uventet besøk er som regel helt greit, og skulle det ikke passe er det ikke fordi det er rotete eller at jeg ikke har noe å by på, men at vi er syke eller har kranglet.
Er det tilfelle sier vi i fra.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
