Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har hatt ekstrem overvekt. Fedme 3. Rett og slett fordi det ikke finnes en fedme 4 eller kanskje sågar 5.
For noen år siden gikk jeg ned mange kilo og er i dag langt fra tynn og slank - BMI sier fremdeles grenselandet mellom overvekt og fedme - men jeg er jo flere titalls kilo lettere og føler meg igrunnen ikke så stor som BMI hardnakket hevder. Henger sikkert litt sammen med at jeg har for stor selvtillit til å skjønne at jeg burde skamme meg og dels at jeg har mye muskler.
Uansett. Jeg er engasjert i overvektsproblematikk. Både etter egne og personlige erfaringer og for andres del. Men det er en ting jeg syns er rart. Det er når jeg leser artikler om hvordan overvektige tydeligvis behandles rundt forbi. Nok en gang er det en artikkel hvor både en dame og en mann forteller om sine opplevelser som overvektige. Om fremmede som sier kjipe ting til dem, tar bilder av dem, kommenterer handlevogna deres osv.
Jeg opplevde faktisk så og si aldri sånt. Enda jeg var veldig stor.
Er det virkelig vanlig at folk er så uhøflige at de plukker ting opp av handlevogna til en som er stor? Eller tar bilder? Eller kommenterer på åpen gate? Eller er det sånn at man kanskje har opplevd én gang eller to at man traff en idiot som var ultrakjip og såret en - men stort sett er folk flest ryddige?
Jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt det der er vanlig, men jeg troor jo ikke at det er så fryktelig mange mennesker som plukker opp ting fra handlevogna( :sjokk: ) tar bilder og ler. Dessverre finnes det jo en del hjernedøde blant oss, (og da tenker jeg på de som er i stand til å vandre fritt rundt) men de er vel uhøflige og frekke mot hvem det måtte være, ikke bare overvektige?
Ja - altså - det er nettopp det. Alle treffer en og annen drittstøvel som skulle hatt mer juling enn mat. Det er ikke noe som bare skjer overvektige. Men som regel treffer man jo ikke på sånne, de fleste er da normalt hyggelige.
Jeg traff en gang to damer i en klesbutikk som sto i BiB-avdelingen og snakket ufattelig nedlatende om den enes slektning som burde slanket seg. Jeg gikk derfra og til kassen og sa fra at jeg gadd ikke bruke penger der med sånne idioter til ansatte også gikk jeg. Men det var jo de som var idioter - det var jo ikke nødvendigvis meg som var så rar.
Jeg er også overvektig i dag, var ca 30 kg lettere for 10 år siden. Jeg kan heller ikke si at jeg har opplevd noe slikt overhode men jeg vet at overvektige mennesker opplever mange typer diskriminering og stigmatisering i samfunnet. Det har jeg sett selv og vet foregår ganske mye i arbeidslivet.
Den med arbeidslivet har jeg inntrykk av at stemmer. Det er få overvektige som blir ledere. Men jeg vet ikke om det er fordi de ikke får lov fordi de er overvektige, eller om kompleksene overvekten drar med seg for mange er det som holder tilbake. :gruble:
Presisering: Det er ikke greit at overvektige diskrimineres i arbeidslivet uansett. Men jeg er interessert i å finne hva som gjør at det skjer. Om det virkelig er så mange neandertalholdninger ute og går der ute.
Jeg er overvektig mot fedme og ja, jeg opplever ukentlig at folk stirrer på gaten, peker og kommenterer akkurat høyt nok til at andre kan høre det. Har også opplevd kommentarer fra personale i klesbutikker.
Vel i følge folk jeg kjenner som jobber med rekruttering så sier de at overvektige folk ofte blir sett på som late, uten disiplin til "engang å ta vare på seg selv og egen helse" osv osv. Det er fryktelig mange stygge fordommer ute å går blandt folk om overvektige mennesker og mange synes også det er helt greit og legitimit å rakke ned på de som ikke klarer kontrollere sin egen kroppsvekt.
Men hvorfor noen overvektige blir mer diskriminert en andre? Har det noe med hvordan man oppfører seg, ter seg og kler seg generellt?
De eneste kommentarene jeg har fått er fra familie og kvinner fra andre kulturer, og ingen av dem har vært ment sårende. Ellers virker folk veldig opptatte av å være helt PK i nærheten av meg.
Jeg har vært og er fortsatt noe overvektig. Jeg har vært 20 kg overvektig, har gått ned 10 av dem, så det er ikke så ille nå. Men da jeg var på det største opplevde jeg en gang ubehagelig oppførsel fra en ekspeditør - jeg prøvde en kjole, den største de hadde. Og den var for trang. Jeg brukte kanskje 46 den tida, ikke så veldig stort da, men det mente tydeligvis hun. For når jeg sa at den var for liten sa hun noe slikt som "ja, kanskje du skulle slanke deg da, så du faktisk passer i klærne". jeg ble altså så paff, så jeg klemte vel bare ut av meg noe sånt som "du selger ihvertfall ikke på frekkhet" - og strenet ut. Ikke fader om jeg noensinne gikk inn i den butikken mer.
Ellers har jeg aldri opplevd noe slikt, men jeg merker at jeg får bedre service i butikkene når jeg er slankere. Undelige greier.
Jeg har hørt mye rart sagt i jobbsammenheng om overvektige kollegaer. Vi har en dame helt i teten i bedriften som er overvektig. Kommentarene går for eksempel på "bekymring" om helsetilstand når ledergruppen skal gjøre noe fysisk på samlinger, eller bare megetsigende nikking og latter i retning av hennes kroppsstørrelse.
Jeg har vært smellfeit og har aldri opplevd slike episoder. Kan hende jeg har fortrengt kommentarer og blikk, men det aller verste var tankene jeg klarte å tillegge andre mennesker.
Vis man ikke teller med opplevelser fra tidlig barndom og helsevesenenet (hva ER det med leger og overvektige?? :snill:) så har jeg heller aldri opplevd å blir ledd av eller komentert. Jeg hadde vel slått tror jeg om noen pillet i handlevogna mi :eek:
Det hender at jeg ler litt av den selv, mulig det tar brodden av det meste :knegg:
Jeg vet at det finnes masse rævva holdninger der ute, men jeg greier å ikke å la det plage meg, eller hindre meg i å spise på McDonnals. Jeg er den jeg er, uansett vekt.
Har heller aldri opplevd butikkpersonale som er frekke, da hadde jeg nok virkelig fått vann på mølla :dåne:
Det hender barn peker og sier ting, men jeg greier ikke annet enn å le av de stakkars foreldrene som dør litt når sånt skjer :knegg:
Jeg synes ikke det er rart at ungene spør, jeg er stor.
Jeg er i kategorien 60-70 kg for mye, så jeg føler vel at jeg har en viss tygde i mine erfaringer. Har også vært overvektig hele livet, selv om vekten ikke tok av, før etter et trivelig møte med en lege som 17 åring :gal:
Jeg tror det kommer mye an på hvordan man selv håndterer overvekten. Jeg har opplevd at jeg har fått mer sosial anerkjennelse med lavere bmi, men så har da også overvekten til tider preget hele livet mitt. Jeg ser for meg at det er min åpenbare misnøye med vekten som har sendt ut negative signaler og dermed ført til negative bemerkninger og handlinger.
Jeg blir nesten litt sur når folk sier at "hvis du bare er blid og fornøyd, vet du, så vil jo ingen reagere på overvekten din". Hva i huleste? Skal misnøye med egen kropp gi andre fritt spillerom til å kommmentere, synse og mene?
Overhodet ikke. Virkelig ikke. Folkeskikk skal folk oppvise uansett.
Men jeg er i stuss på om det virkelig er så vanlig at overvektige trakasseres slik man kan få inntrykk av - omtrent daglig eller enda mer. Jeg opplevde da virkelig lite sånt - også når jeg var på det aller største, og da var jeg virkelig stor.
Dette får meg til å tenke på en kraftig overvektig dame som jobbet i samme bedrift som meg en gang. Hun var stor og kraftig, men verdens blideste og hyggeligste dame. Veldig imøtekommende og serviceinnstilt.
Så skulle bedriften opprette en skranke ved hovedinngangen. Da hørte jeg at sjefen hadde sagt at denne damen kunne da ikke stå i skranken og møte kunder. Han sa at damens utseende ikke passet som firmaets ansikt utad.
Ellers så tror jeg Lisa har rett, dessverre. Det er nok en holdning mange har at overvektige er late osv.
Nå får ikke jeg opp den artikkelen du linket til, men jeg har heller sjelden blitt direkte trakassert. Jeg har fått noen bemerkninger slengt etter meg når jeg har jogget, og her i sommer var en en som snerret "fy faen, så feit" til meg, men ellers ikke. Det er mer de indirekte tingene som har vært verst, som "er du sikker på at du er på riktig steptime, dette er step 2, altså" og ansatte i big-butikker som himler med øynene når jeg ikke liker klærne de kommer drassende med og sier "jammen, det er jo din størrelse" som om jeg bare må takke og bukke bare de kommer med noe som PASSER. Ja, også han gærningen på Elixia forleden da som ba meg bruke lårpress-apparatene, fordi det ville hjelpe meg så masse. :snill:
Jeg tenker at åpenbar misnøye over seg selv, uansett årsak, trigger mobberne åkke som. Jeg har opplevd ufine kommentarer fra butikkpersonale når jeg var adskillig lettere enn jeg er nå, men i en periode der selvtilliten var bortimot fraværende. Jeg merker at jeg blir sett mye mer nå, når jeg er ovenpå, og deler overskudd. Og det er ingen lenger (så vidt jeg vet) som tenker over vekten min. Nå er jeg ikke overvektig, og har aldri vært det, men jeg følte at hele verden så ned på meg og behandlet meg som søppel i den perioden jeg selv ikke hadde noen tro på meg selv.
I hvert fall har jeg opp igjennom årene hatt flere venninner som har vært store i kroppen, og jeg har aldri tenkt noe over det. Jeg ser personen, og slik tror jeg det er for de fleste som har passert tenårene, selvsagt med visse unntak, det er noen som aldri passerer tenårene.
Jeg tror det som er verst, er det jeg tror andre tenker om meg. Det kan jo være jeg har rett, men jeg aner ikke. Siden de ikke sier det høyt, er det jo jeg som "produserer" kommentarene uansett.
Jeg har møtt få enkeltmennesker som er fordomsfulle eller slemme, men jeg føler samfunnet i sin helhet er vanskelig å forholde seg til som overvektig. Selv om det sikkert stemmer, synes jeg det er trist å hele tiden bli møtt av artikler som forteller meg at overvektige presterer dårligere på jobb, at vi har vanskeligere for å få jobb, at vi kommer til å dø tidligere osv osv.
Jeg har egentlig vært overvektig siden jeg fikk barn som 18-åring, men det er først de fire siste årene at jeg har vært så stor at det er virkelig påfallende. Jeg merker stor forskjell fra den tiden jeg bare hadde noen kilo ekstra til nå som jeg stort sett alltid er den største uansett setting. Jeg har ikke mye utdanning, men jeg har aldri hatt problem med å få meg jobb. De siste tre årene har jeg søkt på alt jeg har vært kvalifisert til og vært inn på mange intervju hvor jeg synes at jeg har gjort det bra, men jeg har aldri blitt tilbydt stillingen. Det kan være tilfeldig, men det er jo litt rart at jeg aldri sto uten jobb tidligere.
Det er endel ubehagelige episoder ellers også. En dag jeg skulle ta bussen så kom det ei og satte seg ved siden av meg. Etter et par minutter reiste hun seg opp og proklamerte høyt at hun kunne ikke sitte sammen med meg fordi jeg er så feit at hun ikke får plass.
Da jeg og eldstemann var på Tusenfryd i fjor så var det også mange kommentarer og blikk. Når vi skulle ta berg og dalbane så var det en guttegjeng som høylytt kommenterte at jeg aldri ville få plass til å feste beltet og de holdt på å le seg ihjel da jeg klemte meg ned i setet. Det samme skjedde flere ganger i løpet av den dagen.
På ferie i Gran Canaria i fjor var det noen gutter som gikk bort til sønnen min og flirte og sa at mora hans var den styggeste blubba de noen gang har sett.
Så ja, det er mye dritt å få.
Det både Divine og Barbarella forteller er ting jeg syns er langt over streken til sjikane. Og tyder på at det da er en del der ute som søren ikke bruker grunnleggende folkeskikk. :sint:
Takk for at dere deler. Da føler jeg at jeg har fått belyst at dette skjer og at jeg var og er heldig som har sluppet å erfare det.
Absolutt ikke, det var langtfra det jeg mente. Det er aldri greit å trakassere andre mennesker eller komme med nedsettende kommentarer. Min erfaring er bare at min generelle holdning til meg selv har en tendens til å smitte over på andre.
Jeg er 60-70 kg overvektig og har ikke opplevd negative kommentarer eller ubehagelige episoder annet enn hos helsepersonell. Jeg har aldri opplevd kommentarer på gata eller andre steder. Jeg har heller ikke hatt problemer med dette i arbeidslivet. Jeg har kanskje vært heldig.
Der jeg derimot har møtt en del fordommer, negative kommentarer og ufin oppførsel er faktisk i helsevesenet. Jeg hadde et ubehagelig møte med en gynekolog i forbindelse med behandling for PCOS. Det endte med at jeg koblet inn fylkeslegen. Gynekologen fikk seg en kraftig skrape, men jeg tviler på om det hjalp.
Jeg har ikke fått så mye dritt selv, egentlig, annet enn stygge blikk og hvisketisking bak ryggen. Men det er vondt nok det.
Ei i klassen min er ganske så overvektig, en god del større enn meg. Hun er et av de nydeligste menneskene jeg vet om. Et tvers gjennom godt menneske, snill, omtenksom, gavmild, morsom, og når hun ler kan man ikke la være å le med. Hun har også et helt utrolig vakkert ansikt, og et hår som er til å dø for. Likevel har jeg en annen i klassen som nekter å stå ved siden av denne jenta for da er det jo ingen gutter som kommer bort til henne. Hun vil heller ikke gå rund på f.eks et kjøpesenter med denne vakre jenta, for hva vil folk tro da? :matt:
Jeg har i grunn opplevd lite av slike ting. Ikke at folk stirrer, at folk kommenterer eller behandler meg stygt. :vetikke: Og jeg var ganske så stor.
MEN.
Jeg må likevel si at jeg føler at det nå er litt annerledes. Jeg føler at jeg automatisk blir tatt mer seriøst når jeg er på klesbutikker, når jeg er steder og har behov for hjelp etc. Folk er liksom mer oppmerksom på meg nå enn før, og det legger jeg merke til. Men dette har jeg ikke reflektert over mens jeg var overvektig.
Jeg har også en følelse av at jeg kanskje blir sett litt annerledes på i jobbsammenheng og slike ting, når jeg er tilnærmet normalvektig, enn veldig overvektig. :o
Herregud, nå begynner jeg å grine. Tenk for en opplevelse både for deg og sønnen din, et barn skal slippe å få sånne ting slengt i trynet. Hva FAEN feiler det folk?? Jeg blir helt satt ut! :(
Jeg husker en episode i syden dog.
Det var en sånn der timeshare-mann som skulle prate med oss, men vi sa nei, nei, nei og nei. Han ble sur, og han gikk liksom etter oss. Og til slutt slang han ut noe ala at jeg var lik en stor feit bleik gris. :snill:
Min mann snudde på hælen og det var vel ganske nærme at han slo han ned. Jeg tror iallefall han ønsket det, men vi bare gikk.
Ja, jeg har opplevd ting. Det er ikke på daglig basis, men ofte nok. Jeg er vel ca 60 kg overvektig.
Jeg var på ekte amerikansk diner i Moskva, og da var det et par på nabobordet som snakket (skjønte ikke hva de sa), men så lagde hun bollekinn og gjorde seg stor med armene, og pekte på meg. Og så kikket mannen på meg. Også lo de litt. Jeg fikk ikke så lyst på burgeren min lenger, jeg.
Jeg får heller ikke tilbud om hjelp i vanlige butikker, selv om det ikke er meg jeg skal handle til.
Har fått blikk i handlekurven når jeg handler, og når jeg spiser ute. Det går i det samme; "Ikke rart du er feit!"-blikk hvis jeg handler / spiser noe usunt, og "Dakar deg, slanker du deg, du da!"-blikk hvis jeg handler / spiser sunt.
Jeg har aldri vært veldig overvektig, men har hatt, og har en bmi som kategoriseres som overvekt. Dette er ingenting ift dem som virkelig sliter med dette, men jeg må likevel si at det eneste jeg noen gang har opplevd rundt dette, er fra en lege som bad meg "slutte å spise loff og drikke cola" og foreslo at jeg kunne "slanke meg litt annenhver uke".
Jeg har faktisk aldri opplevd noe mer nedverdigende enn de rådene. Jeg fikk bare stammet fram at jeg hverken spiste loff eller drakk noe særlig cola.
Jeg er veldig overvektig. Jeg kan ikke huske å opplevd noe som noen av dere andre beskriver. Derimot kan jeg tenke over hva jeg tror at andre tenker. Det er ikke alltid like pener tanker som dukker opp i mitt hode om meg selv da. Jeg tror at det har noe med den holdningen man har til seg selv også. Utstråler man usikkerthet og redsel, så er det alltid en idiot som plukker opp det og trakaserer den personen. Det betyr ikke at jeg syns det er riktig men jeg tror at det er sånn.
Får skikkelig vondt av å lese i denne tråden. Så mye jævlig folk tillater seg å si og gjøre. :sukk:
Jeg hadde lagt på meg mye i svangerskapet og var vel da 15 kg mer etter fødsel, enn hva jeg var før jeg ble gravid. Jeg har aldri vært kjempeovervektig, bare "godt hold".
Det eneste ille jeg har opplevd er 6 uker etter fødsel da jeg fikk beskjed av samboeren min at jeg ikke var noe fin lenger, men jo.. jeg var jo hyggelig og sånt da. :jupp: Det var begynnelsen på slutten av det forholdet. Følte meg skikkelig sviktet.
Ikke opplevd noe voldsomt ubehagelig nei, eller ikke siden tenårene. BMI ligger over grensen til fedme.
Da varjeg vel 10-15 kg mindre, men opplevde mye mer av kjipe kommentarer.
Jeg får jo blikk på matbutikken, men stirrer hardt tilbake (en handlekurv med lavlavkarbomat ser jo litt voldsom utfor de som ikke har peil :knegg: ). Jeg har vel blitt litt tøffere og gir litt mer beng i hva andre mener med årene også. Ved bassengkanten/på badestranden derimot er jeg ikke like høy i hatten.
Jeg har også en legeepisode. Som apan har jeg aldri heller vært veldig overvektig, men har BMI som varierer mellom 27-29. Etter første svangerskap og svangerskapsforgiftning gikk aldri blodtrykket mitt ned og jeg fortsatte med proteiner i urinen. Etter legebesøk ca. 6 måneder etter fødesel fikk jeg et brev om at de dårlige verdiene mine måtte ned og at jeg burde begynne med grovt brød og grønnsaker og sånt. Bytte smør med margaring og lettmelk mot skummetmelk. :snill: Jeg drikker aldri noe melk (laktoseintoleranse), brukte ikke smør og bruker grovt brød og spiser grønnsaker som andre folk.
Jeg skiftet lege samme dag og ble der tatt alvorlig og sendt til spesialist og videre på biopsi og diganostisert med varig nyresvikt. :snill:
Jeg har opplevd endel ubehagelige episoder, ja. Mest fra folk i helsevesenet.
Den verste opplevelsen hadde jeg rett etter jeg hadde født tvillingene. Jeg hadde svangerskapsforgiftning, og hadde samlet masse vann, så jeg hadde lagt på meg 30 kilo i løpet av svangerskapet. Under narkosen fikk jeg astmaannfall, og etterpå klarte de nesten ikke å vekke meg -muligens pga narkosen i tillegg til masse blodtrykkssenkende?. Etter fødselen hadde jeg fortsatt svært høyt blodtrykk, og så på intensiven i tre dager. Narkoselegen kom durende inn på rommet jeg lå, og skjelte meg huden full for at jeg nesten hadde dødd av narkosen, og at det var min skyld pga at jeg var alt for tykk.
Heldigvis var det en sykepleier inne på rommet samtidig, og hun fikk kastet ham ut før jeg begynte å gråte.
Jeg merker også VELDIG stor forskjell på hvordan hjelp jeg får i butikken når jeg er tykk kontra når jeg har klart å gå ned noen kilo.
Eg er no 10 kilo overvektig, og har vore 30 kilo overvektig. Eg kan ikkje huske å ha fått noko kommentarar frå andre enn familie. :snill:
Men som Nessie merke eg at eg blir tatt meir seriøst no når eg er tilnærma normalvektig. Uten at eg kan sette heilt fingeren på det så merke eg at omgivelsane mine ser annaleis på meg enn for 20-25 kilo sidan.
Og korfor overvektige ikkje blir ledera? Overvektige kvinner kan en kanskje snevre det ned til. Eg anar ikkje. Men eg kan gløtte til mi eiga ledergruppe; Alle rundt 40 år, velstående, slanke, syklar Birken og trenar yoga.
Jah, helsevesenet jah. Jeg glemmer ikke den sykepleieren som sa strengt til meg at det nok var lurt å gå ned i vekt før jeg ble gravid igjen. Midt oppi SA og før utskrapning nr. 2 var det ikke disse ordene jeg helst ville høre.
"Nobody puts Baby in the corner", tenker jeg. Og tar like mye plass uavhengig av kroppsstørrelse. Billedlig talt. I butikker, i jobbsammenheng, i sosiale sammenhenger. Jeg nekter å la meg definere av antall kilo på vekta, og har heller aldri opplevd at mer eller mindre vekt har gjort mer mer eller mindre synlig hverken her eller der.
Den mest selv_u_sikre perioden i mitt liv er også den perioden jeg hadde lavest BMI, så for meg henger ikke nødvendigvis disse tingene sammen.
Jeg har en lederstilling innenfor mitt yrke, og i min bransje er det hvertfall massevis av flotte lederdamer i alle fasonger og størrelser. Jeg er evig på slanker'n og hadde hatt godt av å miste ca 20 kilo, men trekker like fullt i bikini i badeland og badestrand i den glade tro at knute-detaljer på bikinibuksa og paddet-balkongtopp gjør at oppmerksomheten trekkes til de "riktige" stedene :highfive:
Jeg blir ufattelig lei meg når jeg hører hva folk kan få seg til å SI til andre mennesker, og håper "by God" at disse en eller annen gang provoserer noen som kan "gi igjen" så det svir. Skikkelig.
Familie og helse er gjengangere, ja. Og ungenes lekekamerater. Eldste ble fryst ut en stund i første klasse med begrunnelse "for feit mamma". Hun har bein i nesa, altså, så hun skjønte at det selvsagt ikke hadde noe med saken å gjøre. Jeg har også hatt en vikarlege som mente at all trøbbel med bekken skyldes overvekt (snodig at jeg har like store problemer når jeg ikke er overvektig, vel?) og familie selvsagt, som lar det skinne så tydelig gjennom at "du er utenfor trivselsvekta. Et stykke. :snill: "
Kommentarer som Divine har fått og Barbarellas syden-episode er noe av det mest groteske jeg har hørt noensinne. :(
Blir litt :sjokk: av å lese tråden- alt folk kan få seg til å si!
Ang. det med overvektige og lederstillinger. Jeg tror det har med to ting å gjøre: Både at man ser på en svært overvektig person som en som har "issues" på en eller annen måte. Jeg tenker ikke at en overvektig person er lat eller dum, men jeg tenker kanskje at han/hun sliter med ting og at problemene sitter i hodet (noe jeg også får inntrykk av gjennom tråder her inne mange ganger) Folk styrer kanskje unna overvektige på arbeidsmarkedet fordi de tror de har nok med seg selv? Som om man har noen som helst garanti for at en slank person ikke har like mange "issues..."
En annen grunn er jo at selvtillit og overvekt henger sammen, i alle fall for kvinner. Jeg vet ikke om det finnes forskning på dette, men jeg vil tippe at andelen svært overvektige kvinner som søker lederstillinger er veldig lav?
Det er trist at det skal være "lovlig" å komme med negative kommentarer osv når det er noen som ikke er helt A4. Små kommentarer kan brenne seg fast. Som da mannen til en venninne klappet meg på låret og sa at jeg begynte å bli rund. (Jeg er ikke overvektig, kanskje noen få kilo for mye, men ikke noe stort problem akkurat.) Det er dessverre mye baksnakking om folks utseende, med kommentarer om hvordan den og den ser ut, og at vedkommende burde "gjøre noe med det".
Hvordan skal man bli kvitt mobbing blant barn, når det er akseptert at voksne kommer med spydige kommentarer?
Jeg har vært, og er, overvektig. Jeg har vært noe overvektig helt siden jeg var rundt ti år. Men, det begynner å bli en god del år siden jeg tenkte på overvekten min som et problem i settinger hvor den ikke fysisk faktisk er det - f.eks jobbintervjuer, valg til verv osv., noe jeg dessverre har sett andre her skrive om.
De eneste jeg har opplevd kommentarer/diskriminering fra, er
barn
leger
F.eks legen som ikke ville undersøke hva de kraftige magesmertene mine kom av, fordi de kom primært etter at jeg hadde spist brød eller noe søtt, og dersom det å avstå fra dette skulle føre til at jeg ikke fikk i meg nok mat så hadde jeg jo en del å ta av. :snill: Legger til at denne kommentaren kom etter at jeg hadde fortalt at jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser i sju år og for tiden ikke jobbet med å gå ned i vekt, men med å komme i form og få et godt forhold til kroppen min.
Jeg har hatt mange politiske og organisatoriske verv opp gjennom disse åra som overvektig, og jeg har aldri overhørt eller blitt fortalt at vekta mi har kommet opp som et moment, ikke engang i tøffe kampvoteringer. ("bitch" er mer i bruk enn "feit" ved de anledninger... :knegg: ) Da jeg var på mitt absolutt tyngste vant jeg et ganske prestisjetungt valg på arbeidsplassen min, mot to slanke menn.
Dette blir jo såklart bare datapunkter - statistikken er ganske klar, og jeg vil tro at det finnes arbeidsmiljøer og bransjer som legger mer vekt på utseendet og tilsynelatende "vellykkethet" i livsstil enn der jeg befinner meg.
Jeg har aldri opplevd at folk er uhøflig når jeg hadde for mange kilo. Men jeg oppdager at det er langt mer hyggelig og smilende mot meg nå enn før. Men det kan jo være at jeg smiler og er langt mer hyggelig nå enn før også da men allikevel det har jeg merket meg:p
Ah- glemte familie, ja..
Jeg var overvektig også som barn, og fra jeg var omtrent 6 år, kalte onkelen min meg konsekvent tjukka. Muligens på spøk, men det føltes ikke slik.
Da jeg ble 13, veide jeg 60 kilo, og ble sendt av mora mi på Grete Roede kurs. Det tror jeg var det som virkelig begynte problemene i forbindelse med mat og meg. Jeg gikk ned, og klarte ikke å slutte å gå ned etter kurset, så på det laveste veide jeg 43 kilo, og syntes fortsatt jeg var smellfeit når jeg så meg i speilet.
Mamma kommenterte alltid vekt, og når hun så noen tykke gjorde hun et veldig nummer av hvor fryktelig de hadde lagt på seg. Så hun noen tynne på TV eller ute, sa hun konsekvent "så tynn og FIN hun er blitt"
Svigermor og svigerinnen min satt og diskuterte, og ble skjønt enige om at grunnen til at jeg fikk svangerskapsforgiftning selvsagt var pga at jeg var så tykk.
Jeg klarte ikke å dy meg, så jeg gikk bort til de, og sa "så fint at dere har funnet ut alt det som legene ikke vet, da :snill:"- og så gikk jeg.
Jeg må komme med litt "motvekt"... :humre: Som er en nyttig illustrasjon på hvordan skjønnhetsidealer endres i tid og rom.
Ulvefar og jeg skulle ta en buss fra Lusaka til Kapiri Mposhi i Zambia. Mens bussene sto på busstasjonen i Lusaka og ventet på å bli fulle nok til å dra (etter innkastprinsippet), så gikk det mange folk rundt og solgte ting. Høner, springkniver, undertøy, veggur osv. Og noen satte seg ned og slo av en prat. Ulvefar og jeg satt godt synlige rett innenfor inngangen til bussen, som det ultimate trekkplasteret vi var. ("Bussen vår er så bra at hvite tar den!" Praktisk talt ingen hvite reiser med buss i Zambia...) Og så kom det en fyr inn, litt smålurvete, og slo seg ned i setet ved siden av oss.
So, is this your wife?
Yes, it is. (prøv ikke å forklare samboerskap...)
Ah, you're a very lucky man! Such beautiful hair! And the smile!
Thank you.
And she's so FAT!!! :klapper hendene sammen for å understreke:
So, how about some kwatcha for å drink, hm?
Det ultimate kompliment. Ulvefar er et skikkelig mannfolk. :nemlig: Tenk å klare å holde kona si sånn, da! Da bør man kunne spandere en drink også.
En trenger egentlig ikke se lenger enn til Erna Solberg. Hun fikk gjennomgå en periode for at hun var overvektig, og det virket som at det var helt legalt å diskutere dette offentlig. Må ha vært sårende for henne.
Ah, ja. Jeg glemte jordmora på Ullevål da jeg kom inn for en sjekk pga stikkende smerter i magen da jeg var gravid i uke 29. Hun sa bare at "det var jo ikke rart at jeg hadde vondt, så stor som jeg var!". :snill: Jeg fødte 4 uker senere.
Familien orker jeg ikke begynne på en gang. :leppe:
Fått en kommentar, jeg gikk til legen fordi alt jeg spiste gikk rett igjennom og hadde seriøst vondt i magen, hvorpå legen sier at det kanskje ikke er så galt, for "du er jo ikke mager akkurat". :snill:
Da jeg fikk lavt stoffskifte, gikk jeg opp 15 kg på kort tid, fra 60 kg til 75 (nærmere 80 før det snudde). Jeg merket en endret holdning hos folk, det var merkelig, men det var små kommentarer fra f.eks kollegaer: Jaså, du tar et kakestykke til, og sånne små hint. Det var rart for meg som alltid har vært slank. Nå veier jeg 65, men føler fortsatt på det når jeg forsyner meg på jobb, selv om jeg ikke får kommentarer lengre.
Da jeg var 12 og var langt fra overvektig, kom det alltid kommentarer fra familie. Jeg ble for eksempel spurt: Passer du den slanke linjen, eller koser du deg for mye? :mad: Hva gjør det med en 12 åring da.
Nå får jeg følgende kommentar: så slanke barna dine er da :dåne:
Eller følgende: NN har virkelig klart å slanke seg masse, når skal du ta av litt?
En gang jeg var så glad, hadde tatt av 5 kilo og var stolt. :kry: Da var kommentaren: jammen du har da så mye mer å ta av. :mad:
nicomama: :klemme: Jeg pratet med ei veninne i vår. Da hadde jeg gått ned femten kilo, og sa at planen var ca. tolv kilo til, og så holde meg der. Hun spurte undrende hvorfor i all verden jeg ikke skulle gå ned mer.
Vi har jo hatt fleire trådar her inne på korleis vi handtere overvektige barn. For det er jo et ømt tema. En vil jo ikkje at barna sine skal slite med overvekt, samtidig som en ikkje vil pålegge dei et problem dei sjøle ikkje har. Men det er en vanskelig balansegang.
Det er virkelig det! Jeg har en datter som er et lite eple. Dvs slanke armer og bein, men en skikkelig god "barnemage". Og hun er glad i mat og særlig usunn mat. Det er overhode ikke lett å opprettholde selvbildet hennes (hun har selv begynt å reagere på magen sin) samtidig som man gir grunner til at man ikke kan spise junk og snop så ofte man vil. Det hjelper jo litt på at den magre broren ikke får lov til å spise junk, han heller. Og årsaken vi gir er at man blir tykk inni blodårene, men hun legger jo to og to sammen, hun begynner jo å bli stor. :sukk: Men vi forteller henne daglig at hun er nydelig og protesterer heftig når hun sier hun er tykk. Sier at noe vil hun strekke av seg og at resten er kvinnelige former som det er meningen hun skal ha. At vi er skapt forskjellig og at det er helt ok. Jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli lettere med årene, og er ufattelig glad for at det er minimalt med kroppsfokus i klassen hennes og i omgivelsene generelt. Måtte det fortsette sånn!
Har mange kommentarer å dele, men etter å ha lest denne tråden ser jeg at mange har hatt det mye verre enn meg.
Min "kjøre" onkel kommenterte alltid at jeg spiste, hva jeg spiste og når jeg spiste hver gang han kom på besøk. Han kom forøvrig alltid på besøk når vi spiste kveldsmat. :himle:
Denne er spesielt sjarmerende: "Bære et du, bære et du, til rævle står som en O". Sagt som en regle, men når den ble gjentatt hver gang man spiste i dennes nærvær, så regnes det ikke som en regle lenger, men mer som sjikane. :( Også begynte man å spise i sjkul da, og som trøst og som kos og og og...
Det er min erfaring også. Har man en "kul" attitude selv, så virker det ikke som om folk er så raske til å kommentere osv.
Jeg hadde blitt rasende om noen begynte å grave i handlevogna mi. Håhåhåhå - det kunne de forsøkt ja, så skulle de fått høre.
Har enda sikkert 20 kg jeg kunne tatt av, men det blir antakelig med noe mindre. Pregravidvekt er ikke realistisk tror jeg.
Jeg har allerede gått ned nesten 20kg siden jeg begynte i jobben min 1 juli i fjor, og jeg får stadig overraskede kommentarer når folk får høre det.
"Jeg kan ikke huske at du var så stor" er gjennomgangstonen, så jeg tror det går på hvordan man fremstår generelt, ikke bare vekta.
Jeg har ikke sett den tråden her før nå. Men må bare fortelle hva som skjedde meg forrige uke. Etter fødselen for en del måneder siden har jeg lagt på meg ganske mye men synes egentlig selv at det ikke er så ille veier 75 kg og ja litt mye men ikke så ille at jeg hadde kallt meg selv smellfeit.
Så var vi en liten tur hoss mamma for å levere eldste mann hun skulle sove der hele helgen. På vei ut møtte vi en gammel venn av hele familien han skulle bare opp å levere noe til henne. Vi ble snakkende i noen få minutter. Jeg sa at uff nå er det kaldt høsten er kommet. Og jeg fryser sånn. Hann: DU kaldt??? DU har jo så mye fett på kroppen du kan da ikke være kald!! Seriøst NÅ burde du virkelig slanke deg altså!
Jeg ble helt paff at ett voksent meget godt utdannet menneske skulle si noe sånt noe! Jeg ble virkelig dypt såret! Når man prøver og prøver og faktisk har godt nd en del med aktiv trening og kosthold og så si noe slikt?? Det var dypt sårende. Jeg har faktisk opplevd det en del ganger med andre bekjente som har ledd og kalt meg tykk spurt når neste mann kommer osv. Men denne var virkelig vond!! Greier faktisk ikke å slutte å tenke på det og for dårlig sammvittighet bare jeg putter noe mat i munnen!
Jeg er overvektig, og tror jeg er i fedme 1 nå (selv om enkelte her inne påstår at det umulig kan stemme ... jeg velger å ta det som et kompliment). Jeg får ukentlige påminnelse i barnehagen av ungenes små venner som lurer på når babyen skal komme. Jeg begynner å bli litt lei av dette, for jeg har fortalt disse ungene at det ikke er noen baby der.
Jeg lærer i hvert fall mine unger å ALDRI kommentere andres overvekt (eller høyde, lange nese, eller noe som helst annet som har med den fysiske fremtoningen å gjøre).
I tillegg så hadde jeg et alldeles grusomt legebesøk en gang. Jeg hadde flyttet, fått ny fastlege og skulle be om ny resept på p-piller. Idioten av en lege mente at jeg veide så mye at jeg nesten ikke trengte pillene, for så overvektige ble sjeldent gravide. Jeg hadde da en BMI på omtrentlig 30. Jeg fikk isteden tilbud om respept på reductil. :dåne:
Vel, jeg byttet fastlege. Han jeg går til nå er helt fantastisk, og han gir mye hjelp i forbindelse med overvekten min. Jeg er åpen på at jeg synes dette er problematisk. Han har konstatert at jeg har rett siden overvekten faktisk gir seg utslag i en del fysiske plager. Han kommer med konstruktive innspill på forslagene mine og er veldig støttende.
I en kortere periode for noen år siden så var jeg normalvektig. Fort ned i vekt og dessverre også fort opp igjen. I de månedene jeg var normalvektig fikk jeg utrolig mange spennende arbeidsoppgaver. Jeg har dog ikke mulighet til å si at det er noen årsakssammenheng siden jeg i den perioden omtrent bodde på jobben, og da er det ikke så rart at de spennende oppdragene kommer.
Ja, jeg ble ganske satt ut. Og byttet umiddelbart fastlege.
Vel, vel .... ikke så galt at det ikke var godt for noe. Takket være denne legen så fant vi ut at vi kunne kutte ut prevensjon siden det uansett skulle ta så lang tid. Og en måned etterpå var jeg gravid med snuppa.
Jeg har for øvrig helt motsatt erfaring, og opplevde å ikke bli tatt seriøst under utredning for ufrivillig barnløshet fordi jeg var slank og frisk. :snill:
Det minner meg om svigermors lege, som mente at hennes ekstreme blødninger og smerter i livmorområdet kom av at hun var ca ti kilo overvektig og dermed ga henne en resept på reductil, og en beskjed om at hun sikkert hadde kommet i overgangsalderen.
En uke senere var hun hos privat gyn og fikk UL, og det viste seg at hun hadde livmorhalskreft i 4. stadie. :snill:
Jeg har en mor og 2 søstre som er uhyre opptatt av vekt.
Eller hun ene har blitt det etter at hun gikk ned veldig masse og ble for tynn....
Standard kommentaren til mamma når jeg ser henne er: Nå har du jammen lagt på deg.." Det er om jeg har gått opp eller ned, og den kommer også om det bare er få dager siden hun så meg.........
Jeg er ikke overvektig, men har heller ikke vondt av å ta av meg en 7-10 kg.
Mamam har blitt tidvis litt ufyselig de siste 2 årene etter at pappa døde.
Veldig glad i å kommentere andre, og selvsagt om det er noe negativt.
(hun kan vel ikke kommentere noe som er posetivt tror jeg, kun de gangene jeg "tar" henne og sier min mening om ting hun sier om meg.)
Hun må jo da selvsagt kommentere om man ser noen som er overvektig og standarden da er jo at de må lære seg til å spise mindre.
Jeg driver faktisk med voksenopplæring og forteller at det kan være grunner til det som ikke kan kontrolleres. Det kan være spiseforstyrrelser eller andre ting, som hun strengt tatt ikke har noe med. Hun snerper munnen og mener at det bare kan gjelde et fåtall. Mitt svar er da alltid (dette skjer alt for ofte) er at hun vet aldri hvem det er og at man uansett ikke skal kommentere andre menneskers utseende.
Dessuten må jeg slenge på en sleivkommentar om at hva andre gjør eller ikke gjør må da være ett fett for henne og at hun får passe på seg selv. Det er f.eks ikke pent å kommentere andre på den måten og at man gir barn beskjed om at det skal man ikke gjøre.
(jepp, jeg får beskjed om at jeg er så nebbete og hakker på henne...)
Min eks svigermor brakk for endel år siden lårhalsen og ble operert. Så oppstod det nok komplikasjoner (husker ikke helt hva) så hun måtte opereres igjen.
Resultatet var at det ene benet hennes ble litt kortere en det andre.
Når hun brakk lårhalsen hadde det vært i jobbsammenheng så hun skulle få erstatning.
For å få dette måtte hun til en lege forsikringsselskapet hadde kontakt med.
Vel hun hadde ingen problemer hun i følge legen, hennes problem var ene og alene at hun var for feit (legen brukte faktisk de ordene).
Hun ble noe satt ut ja, men vi fikk henne til å få videre med det. (hun gav jo helt opp) og hun fikk erstatningen til slutt da. (3 år etter at skaden hadde skjedd)
Fy søren så mange frekke, ondskapsfulle folk det finnes. :(
Min første ex maste mye om at jeg måtte slanke meg, en av grunnene hans var at guttene kom til å bli mobbet pga sin "tjukke mor"
Etter at han ble ex så slanket jeg meg mye, da sa han: Ja nå kan du slanke deg, forresten så har du ikke store pupper lengre. Det er ikke noe fint...
Jeg har en eks som syntes det var nødvendig å fortelle meg hvor grensa gikk i forhold til mat. Han var svært opptatt av trening og vekt - og mente at jeg var uansvarlig som kunne finne på å spise en sjokolade på lørdag. Det ble derfor forbudt og jeg fikk kose meg med yoghurt-is når jeg kunne vise til nedgang. :snill:
Ja, han er en eks, nei jeg snakker ikke med han. Det ironiske er at jeg den gang var tjue kilo lettere enn jeg er nå.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
