Jeg fikk med meg at det var noe i NY når jeg var på jobb. Så dro jeg til R.O.O.M mens jeg hørte på nyhetene og der ble det ikke mye shopping for alle i butikken stod i barnekroken og så på nyhetene. Der så jeg det første flyet.
Jeg dro og hentet venninne nede i byen, hun var høygravid (og dermed ekstra følsom) og hun har søster boende i NY. Vi dro hjem, mannen kom og vi satt og så på nyhetene hele kvelden i kombinasjon med at vi prøvde å ringe søsteren, andre i familien samt å sjekke og sende e-mail. Min venninnes mann var på reise så vi følte oss litt ansvarlige for vår venninnes vel og ve. Til slutt fikk vi en e-mail fra søsteren hennes og det var en stor lettelse.
Jeg husker den dagen veldig godt. Jeg hadde Sarah i vogn og Emily i magen, vi hadde vært på kontroll på helsestasjonen pluss litt shopping da jeg hørte på nyhetene på bussen at fly hadde kræsjet i World Trade Center. Jeg så resten på nyhetene hjemme på tv, og da tårnene raste ringte jeg til typen med en gang, jeg var helt sjokkert og forsto ikke helt omfanget av det hele.
Jeg var på praksisplassen min, og rett før vi skulle gå, fikk sjefen en tlf fra datteren om at det hadde skjedd noe. Via høyttaleranlegget, som aldri var i bruk ellers, ble vi oppfordret til å gå på møterommet, hvor det var tv.. Deretter dro jeg hjem til mamma, som hadde litt bedre utvalg av kanaler enn det jeg hadde. Husker mamma ikke ville jeg skulle se på, hun var redd jeg skulle bli dårlig, ettersom jeg hadde elsdtemann i magen.
Av en eller annen grunn var jeg med en venninne på kafé (Baccus, faktisk, jeg husker det godt), noe jeg egentlig ikke skjønner siden det vel var arbeidsdag? Hun fikk en SMS fra en felles venninne av oss hvor det sto noe med at "fly kræsjer inn i bygninger i New York". Vi ble temmelig sjokkerte og snakket om Midt-Østen og terror, men skjønte nok ikke alvoret og det lot ikke til at andre på kaféen hadde fått med seg noe heller. Etterpå dro jeg til min daværende kjæreste som hadde hørt rykter på jobb (?), han dro frem en gammel reise-TV fra kottet og vi ble sittende og se på nyhetssendingene, i fullstendig sjokk.
Jeg satt hjemme og studerte (nettskole). Fikk sms av min søster som sa jeg måtte slå på tv -og der ble jeg sittende.
Dette var noen dager etter at jeg hadde oppdaget at jeg var gravid ,og jeg gråt og tenkte at dette ikke ville bli en fin verden å oppdra et barn i. (Også tenkte jeg at det var typisk uflaks at verden skulle gå til helvete akkurat da vi hadde bestemt oss for at det var en god idé å få barn.)
Jeg var på jobb, i resepsjonen på et lite konferansehotell, og hadde ikke fått med meg noen nyheter. Jeg satte meg i bilen, skrudde på radioen, og den sto på P4. Der var det noe snakk om WTC og fly, og jeg tenkte "det må da være måte på ting de skal tøyse med på den kanalen." :mumle:
Jeg skrudde av radioen, kjørte hjem - og fant min mann i kjellerstua - der satt han lamslått foran tv'n... og der ble vi sittende begge to.
Jeg husker egentlig best dagen etter, for vi hadde en amerikansk gjest boende hos oss. Søsteren hans bodde i NY, han kom ikke gjennom på telefon, og han var helt desperat etter å få tak i henne, stakkar. Han tilbrakte så og si hele dagen i resepsjonen hos meg, hvor han fikk låne pc og følge med på internet. Han fikk takk og lov tak i søsteren etterhvert, og alt sto bra til med henne og familien.
Jeg hadde akkurat begynt på videregående for å ta studiekompetanse til å komme inn på lærerskolen. Den dagen fikk vi fri, fordi læreren var syk. Jeg satt hjemme på pcn og jobbet med en oppgave da jeg leste noe på nettet om eksplosjon i ett av de to tårnene. Da slo jeg på tv på CNN. Mens jeg sto der brast neste fly inn. Det var helt uvirkelig husker jeg og jeg klarte ikke tro det var sant.
Jeg satt i bilen på vei til trening da jeg hørte det på radioen. Det ble mye prating på den treningstimen. Resten av kvelden satt jeg i sofaen og så på tv.
Fikk for første gang i mitt liv en positiv graviditetstest og jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Dessverre gikk det galt noen uker senere, men glemmer ikke den dagen nei. Var på jobb på dagen så på ettermiddagen ringte mannen meg og jeg snakket med han mens han så på tv direkte når det andre flyet kjørte inn i tårnet. Det hørtes helt uvirkelig ut det han fortalte, men fant jo fort ut at det var det ikke.
Jeg var på jobb og satt og fulgte litt med på Usenet innimellom. Det var der jeg leste om det da det første flyet traff, og så ikke så lenge etter det andre. Jeg prøvde å finne ut noe fra diverse nyhetssider, men CNN og flere andre var nede eller i alle fall veldig overbelastet. Gikk ut og pratet med kollegene mine, men det var vanskelig å finne ut noe konkret, husker jeg. Da jeg kom hjem, ble jeg og mannen sittende hele kvelden og se på nyhetssendinger. Det var helt uvirkelig, det hele - jeg tenkte mye på at det var bare et drøyt år siden vi hadde stått på taket av WTC og sett utover New York mens solen gikk ned.
Var høygravid og hadde akkurat kommet ut fra svangerskapskontroll da jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Det var ingen god dag, moren min fikk en kreftdiagnose samme dagen, og hormonell som jeg var, så jeg for meg poden vokse opp uten mormor, i en verden full av terror. (Det har gått helt fint med moren min altså)
Jeg hadde vært på forelesning akkurat da det skjedde så jeg hørte det ikke før på bussen den ettermiddagen. Alle ble helt stille og begynte å kikke på hverandre, "hører du det jeg hører nå?". Det var en helt merkelig stemning på en buss som ellers pleier å være bråkete og full av travle folk på vei hjem fra jobb og skole.
Venninna mi og jeg så på tv resten av kvelden, vi gråt da vi så folk hoppe fra vinduene. :(
Jeg skulle reise til Cuba dagen etter med en venninne, og pakket og så på TV om hverandre. Husker at venninnen min ringte og sa at vi måtte forberede oss på at det kanskje ikke gikk an å reise dagen etter. Da skjønte jeg på en måte mer hvor omfattende dette egentlig var.
Vi fikk reise dagen etter, men det var omfattende kontroller med militære på flyplassen i Frankrike, og vi måtte kjøre en omvei for ikke å fly over amerikansk luftrom.
Jeg var syk, husker jeg lå på sofaen hos min mor og spiste blomkålsuppe når vi plutselig så det første flyet på tv. Blomkålsuppen kom rett ut igjen og jeg ble sittende å måpe foran skjermen i mange timer.
Jeg husker jeg tenkte at nå går verden under, og kjente på frykten og tristheten over at vi alle nå skulle dø.
Mannen og jeg var nyforelskede og og satt tett omslynget i sofaen (jeg husker at begge hadde fri fra jobb) og drakk te og hadde på tv i bakgrunnen. Plutselig så vi at et fly kjørte inn i WTC på CNN. Vi skjønte rett og slett ingenting, og en lang stund satt vi bare måpende foran skjermen. Det var surrealistisk. :eek:
Jeg var hjemme hos mamma en tur, og ble stående foran tv i stuen og måpe da nyhetene rullet over skjermen. Husker at det hele var veldig surrealistisk.
Mannen var bortreist og jeg hadde nettopp kommet hjem fra jobb og barnehage. Hadde treåring, femåring og baby i magen. Mamma ringt og sa at jeg måtte se på tv og jeg husker at ungene fikk kjeks til middag for jeg måtte følge med.
Jeg var hjemme i fødselspermisjon med minsten. Mannen ringte fra jobb og ba meg se på TV, og jeg ble sittende og se i sjokk. En trist og surrealistisk dag.
Jeg var nyforelsket og vi hadde vårt andre møte. Vi var i hans leilighet og tv'n kom ikke på før ganske sent på ettermiddagen/kvelden, så vi var vel omtrent de siste som visste noe:rolleyes:
Jeg hadde vært på skolen, og gikk hjem. Gikk innom resepsjonen (bodde på studenthjem) for å se etter kjæresten (som jeg nå er gift med) og der gikk jeg rett på cnn eller noe tilsvarende på storskjerm (type projektor mot hvitmalt vegg normalt brukt til filmkveld) Jeg kom inn i det de viste det første flyet kollidere, og trodde først det var en film.
Resten av dagen husker jeg egentlig ikke så mye av, men jeg glemmer ikke det synet på veggen.
Det var en vanlig dag på jobben - hos datafirmaet som var min første arbeidsgiver, og som for øvrig gikk dukken noen måneder seinere. Litt før arbeidsdagens slutt begynte noen kollegaer å rope fra rommene sine at det hadde skjedd en uforklarlig ulykke i New York. Det tok litt tid før det begynte å demre for oss hva som foregikk.
Jeg var lagt inn på Observasjonsposten for gravide. Lå og slappet av i sengen da jeg fikk vite av hun jeg delte rom med at et fly hadde styrtet inn i WTS. Jeg trodde det da dreide seg om en ulykke.
Senere så satt jeg og flere i tv-stua og så på nyhetene som sendte om og om igjen flyene som kræsjet. Jeg husker jeg satt og strøk meg over magen og tenkte hva slags verden er det jeg bringer dette barnet inn i?
Jeg var 19 og hadde den sommeren flyttet hjemmefra. Jeg hadde vært på ikea og kjøpt meg skrivebord og noe annet smått. da jeg kom hjem begynte jeg å montere det og mamma ringte meg og ba meg slå på tven. akkurat i det jeg slår på så braser det andre flyet inn i tårnet og jeg begynner å le og sier til mamma, åhh dette er så typisk disse amerikanerne... :himle: Jeg trodde på en måte først det var en film eller noe.. fikk så utrolig sjokk. Gikk ikke mange minuttene før det sank inn og jeg skjønte hva som skjedde. Forferdelig!!!
Jeg husker ikke hele dagen, men jeg husker at jeg var i butikken, og det var en helt snål atmosfære der. Helt rolig, og da jeg kom til kassa, fikk jeg knapt kontakt med de i kassa, for de stirret måpende på en tv-skjerm som viste det første flyet i en skyskraper. Jeg betalte og dro hjem. Jeg slo på tv-en, og mannen (da samboeren) min og jeg satt og så på det som skjedde. Helt surrealistisk.
Jeg tuslet gatelangs i Madrid og stoppet utenfor en svær Sony store og ble stående å se på bildene fra de brennende skyskraperne i New York på store flatskjermer i det enorme butikkvinudet. Det var svært frustrerende husker jeg å ikke kunne språket slik at jeg fikk kommunisert med den store folkemassen det ble etterhvert ..
Jeg tenkte som du, Arkana.
Var gravid med gutta og sykemeldt. Hadde tv på og når den første reportasjen kom satte jeg meg rett ned og strøk maven og lurte på hvordan det ville bli å få barn i en verden på hodet.
Jeg og ei venninne kjørte søppel. Hun fikk en tekstmelding om at hun måtte se på tv eller høre på radio, vi slo på radioen og da hørte vi det. Jeg tror imidlertid ikke vi skjønte omfanget før vi kom hjem og så det på tv.
Jeg var på vei hjem fra en fantastisk dags-studietur til Lyngheisenteret da noen fikk vite nyheten over telefon. Jeg husker at jeg tenkte at "nå blir det krig!". Tror ikke alvoret og antall døde/etterlatte gikk opp for meg før året etter.
Jeg var hjemme med sykt barn (Storesøsters første år i barnehagen), satt og jobbet, med tv-en på i bakgrunnen. Så så jeg at det rullet nyhetsmeldinger over skjermen, med beskjed om ekstra nyhetssending - ett fly hadde kræsjet i WTC. Noen minutter etter var meldingen at to fly hadde kræsjet i WTC. Da ringte jeg Mannen, som avspaserte den dagen, og han dro på jobb (journalist) mens jeg satt foran tv-en resten av dagen og hele kvelden.
Jeg var hjemme i permisjon med storesøster og var i min egen boble helt til mannen kom fra jobb og slo på tv. Vi så på tv og var i sjokk hele ettermiddagen og kvelden.
Jeg satt ved pulten min på jobb og surfet. VG- kom med STORE overskrift. Deretter oppdaterte avisene seg fortløpende, folk kom springende i korridorene. Vi fikk nyhetene på storskjerm i det ene styrerommet og så på direkten da den andre flyet styrtet i tårn nummer to. Vi hadde ansatte i et av tårnene. Amerikansk selskap.
Jeg gikk hjem med solsikker den dagen. Jeg fikk et ekstremt behov for å markere håp -> blomster. Heldigvis omkom "bare" en av våre. Dog ingen trøst.
Jeg var på jobb på en skole, og var på datarommet på slutten av dagen. En liten surf innom vg og da hadde det første flyet kræsjet. Dro hjem og satte på CNN for å høre mer om dette, og da fikk vi se live da det andre flyet kom. Det ble CNN resten av den kvelden...
jeg satt og så på friends på tv sammen med broren min og det ble avbrutt med direktesending fra ny. jeg skjønte ikke meningen med det hele før etter noen minutter. jeg var sikker på at tredje verdens krig var kommet møtte kjæresten min en time senere og fortalte han det hele han hadde jobbet og ikke sett tv i hele dag. Han ble helt sjokert stakkars.
Jeg hjalp moren min (som nettopp var blitt enke) med å male huset. Hun passet min helt nyfødte sønn og kom stormende ut med radioen i hånda - helt hvit i ansiktet. Jeg glemmer det aldri.
Jeg var på studiehyttetur laaangt uti Nordmarka. Vi klumpet oss rundt en lommeradio som noen hadde tatt med fordi det var valg, rene 40-tallet. Og enda var det to døgn til vi kunne komme oss hjem og se det på tv. Da jeg først hørte om hendelsen trodde jeg noen hadde sett en ny actionfilm eller noe.
Jeg var på jobb og fikk høre i lunchen at noe hadde skjedd. Gikk inn på VG sine sider, men de ble overbelastet av trafikken. Kom hjem og satte på tv'n, og fikk så med meg resten av utviklingen. Det var helt uvirkelig, og vi satt vel foran tv'n resten av dagen.
Jeg og en venninne skulle på tur til Sør-Korea i oktober det året. Jeg snakket med henne i telefonen om reiseplanene, og skrudde samtidig på tv'en. Jeg husker ikke om det var i real time, eller om de bare viste bildene av fly nummer to som traff WCT, men jeg husker at jeg stoppet midt i en setning og ikke klarte si noe på en stund. Før jeg lirte av meg "Du, jeg tror det er krig".
Vi dro østover 3 uker senere, og snakket med en del amerikanske soldater som var stasjonert på militærbasen i Seoul. De var forberedt på krig.
Jeg lå på barsel med fem dager gamle tvillinger. Husker at hun jeg delte rom med snakket noe om et fly som hadde kræsjet i en bygning i NY, og jeg tenkte det var snakk om et småfly. Skjønte jo etter hvert at det var mye, mye verre, og husker at jeg satt på dagligstua med ungene i en sånn trilleseng foran meg og så vantro på nyhetene mens jeg lurte på hvorfor jeg hadde satt unger til verden.
Jeg var hos mamma, og hadde to uker igjen til termin. Jeg husker jeg ble innmari bekymret for hvordan livet ble videre... Og mange tanker rundt det å sette et barn til verden slik det så ut den dagen...
Jeg hadde akurat begynnt som lærling i en bhg, og pappa hentet meg på jobb. og da hadde jeg hørt på radioen på kontoret i bhg at et fly hadde kjæsjet og de trodde det var en ulykke. Og når pappa hentet meg å vi kjørte hjem så kræsjet neste fly.
Min førstefødte var 3 uker og jeg var på sansynligvis den første, litt lengre trilletur med han. Jeg gikk en lang tur, det var nydelig vær, og jeg kom hjem til et stort sjokk når jeg fikk høre om det som hadde skjedd. Så vel tv resten av dagen.
Sto på lageret på jobb og pakket ut varer, mens jeg lyttet på radioen da beskjeden om flyene som hadde kræsjet kom. Forsto vel ikke hvor tragisk hendelsen var før jeg kom hjem og så på tv.
10 september 01 kom jeg hjem fra sykehuset med min førstefødte. (Født 6 sept 01).
Dagen etter, 11 september, måtte jeg ut og handle ting jeg ikke hadde fått i hus før fødselen.
Husker jeg satt og ammet etter handlingen, sånn passe sliten med barseltårer og alt som hører med, da mamma ringte og ba meg slå på tv'n.
Der satt jeg, med babyen på puppen, mens tårene sildret og jeg lurte på hva slags verden jeg hadde fått henne inn i.
Eg var på kveldsskift. Me var 12 stykker som satt i kantina med hørselsvern m/ radio, og ingen sa noko. Var ein rar stemning på jobb den kvelden.
Når eg kom heim satt samboeren min og ein kamerat og såg på CNN. Og på bordet låg da fleire typar våpen... Gutta boys hadde visst hatt ein våpendiskusjon. Ikkje noko uvanleg her i huset siden samboeren min er aktiv skytter og HV- offiser, men da blei ganske surrialistisk den kvelden.
Jeg satt hjemme i ammetåken og ventet på at samboer skulle komme hjem fra jobb for vi skulle på babysvømming. Hadde hverken hatt TV eller radio på den dagen og da mannen kom hjem og fortalte at noen hadde kræsjet inn i twin tower, og det hvite hus var evakuert, lo jeg og sa han hadde spilt for mye dataspill. Helt til han slo på Tv..
Jeg var fersk u-landsstudent på HiA, og i kantinen ble det senket ned lerret hvor vi så CCN og det andre flyet live. Det gjorde det vi leste og lærte om terrorbildet i verden mye virkeligere...
De neste to dagene stod CCN på konstant, og jeg husker at jeg hadde konstant hodepine av å følge med på sendingene og de to rullende feltene nederst på skjermen samtidig...
Satt på jobb, innimellom telefoner sjekket jeg VG eller Nettavisen og så at noen hadde kræsjet med fly i det første tårnet. Tenkte at det fikk da "være måte på å fly feil, idiot". Rett etterpå kræsjet de i tårn to og det gikk opp for meg at dette bare ikke var en uheldig flyver
Jeg bodde på helsfyr sammen med en kamerat, og sto i stua og gjorde meg klar til å gå ut da jeg slo på tv. Jeg slo på akkurat da flyet braste inn i det andre tårnet. Jeg husker jeg ble svimmel og kvalm og begynte å gråte nesten med én gang. Da samboeren min kom ut i stua, litt vill i blikket siden jeg ikke hadde det med å gråte i hytt og vær, ble vi sittende og nistirre på tv i lange tider.
Jeg visste ikke engang at jeg gråt, tårene bare rant i strie strømmer nedover kinnene mine, og det gjorde de lenge. Jeg også husker jeg tenkte at dette var begynnelsen på slutten.
For syv år siden, på denne dagen, hadde Mett og jeg vår første date. Ellevte september er en rar dag i dette hjemmet.
Jeg var på universitetet og der havnet både ansatte og studenter på instituttets ansattepauserom hvor tvn sto på hele dagen. Jeg kom rett før fly nummer to kræsja i tårnene og fikk med meg det på direkten. I kveldinga var jeg på seminar med en amerikansk professor - det var en underlig stemning under den seansen.
Jeg husker jeg var på Kiwi Grønland og de hadde på TV i inngangspartiet, skjønte ikke noe. Han jeg var sammen med da ringte meg samtidig og ba meg dra hjen mog se på nyhetene. Jeg hadde 3 kompiser der nede og vi var veldig nervøse kjente vi.
Det tok litt tod før jeg skjønte hva som hadd skjedd. Satt foran Tv resten av dagen og kvelden. Kompisene mine hadde det bra.
Det er veldig rart, for vi hadde akkurat fått et prøve-abonnement på CNN og TV1000. Mannen min hadde først sett litt på en dårlig film på TV1000, og svitchet innom CNN. Da hadde det første flyet kræsja. Så så vi det andre flyet kræsje, på direkten. Eller, jeg husker faktisk ikke helt, jeg vet i alle fall at vi så at tårnene raste på direkten. Så var resten av dagen ganske uvirkelig, og jeg husker ikke noe mer av det. Det ble mye CNN i alle fall.
Jeg var utvekslingsstudent i USA. I midtvesten, så fysisk var det jo et stykke unna, men det ble allikevel en helt spesiell dag. Jeg har skrevet ned det som skjedde, men så vidt jeg husker det nå fikk vi vite om det rett i begynnelsen av andre time på skolen. Satt og så på tv i klasserommene hele dagen. Skolen ble låst så ingen fikk komme inn og ut, alle større offentlige steder i USA ble stengt. Vi skulle på konsert den kvelden, den ble selvfølgelig avlyst. Hadde ikke mulighet til å ringe hjem til mine foreldre mens jeg var på skolen, men fikk sendt SMS via en gratisside på nettet. Tror de satte stor pris på det, selv om de visste at jeg ikke var i nærheten av NY eller pentagon.
Ble en veldig rar stemning i ukene etterpå også. Amerikanske flagg og patriotiske meldinger absolutt overalt, og alle var opptatt av å hjelpe på den måten de kunne. Mat og utstyr til de frivillige hjelpemannskapene, gi blod, osv.
Jeg satt høygravid i bilen uten for Jysk og hørte på radioen, og trodde det var et småfly som hadde kræsja. Kom hjem og ble sittende foran CNN og så bildene om og om igjen, og tenkte som så mange andre på den grusomme verden jeg snart ville bringe et barn inn i. Det var tøft.
Jeg bodde og jobbet i Sør Afrika, og satt på en internettkafe og chattet med venner i Norge. Plutselig roper en mann i kafeen "look at the TV, look at the airplane!" og før jeg egentlig skjønte hva som skjedde ropte en annen "There comes another one!". Jeg var veldig redd og veldig langt borte fra Norge akkurat da husker jeg. Jeg fikk ikke nok av nyheter, og så bildene om og om igjen på alle kanaler jeg kunne få inn.
Jeg var student/deltidsarbeidende da, og var hjemme etter formiddagsjobb. Surfet innom nettavisene og trodde ikke det jeg leste. Gikk og så en times tid på CNN i stua. Senere på kvelden deltok jeg på o-løp og jeg husker at alle snakket om det. Det gikk ikke så hardt inn på meg der og da. Mulig jeg fortsatt var ung og dum :blond:
Jeg var på jobb og planla kveldens foreldremøte. Skulle ha besøk av en familieterapeut fra bydelen. Mannen ringte meg og fortalt det og jeg så det på nett. Hun som skulle komme på foreldremøtet var opprinnelig amerikansk og avlyste.
Siden vi ikke hadde tv den gangen så jeg ikke tv-bildene før årsdagen et par år senere.
Jeg var på jobb hos firmaet jeg var utleid til. Noen snakket om et flykrasj og vi som hadde egne kontorer løp ut i det åpne landskapet, der noen hadde nettet oppe.
Jeg skulle vært på et nettverksjentetreff som ble avlyst. Isteden kjøpte jeg et stripete skjerf i mange farger på Benetton på Karl Johan, og tok bussen hjem med en kollega som bodde i nærheten. Jeg lagde pasta med pesto og plasserte meg foran tv-en.
Dagen har blitt enda mer absurd for meg etter at vi har fått en ny ting å markere denne dagen. Idag er det nemlig akkurat ett år siden jeg var på IVF-avdelingen på Riksen og satte inn egget som ble til lillesøster. Det er store motsetninger.
Jeg var hjemme i permisjon med W.
Vi satt i sofaen og ammet, da M(eldstemann) ringte og sa at jeg måtte sette på TVen.
Vi ble sittende i telefonen mens de uvirkelige bilde gikk over TV-skjermen.
Jeg var på jobb, på en ungdomsskole med masse muslimske elever. Det var en spesiell dag, vi gikk litt i ørska alle sammen, og hadde masse interessante og skremmende diskusjoner i dagene som fulgte.
Jeg var 17 år, og hadde akkurat kommet hjem fra skolen. Satt i kjellerstua og så på noen serier på TVNorge da mamma kom og skrek "Saaaaaaalt!!!". Husker jeg tenkte "Hva har jeg gjort nå?! :skremt: ", helt til hun sa "Skru på CNN!!!!" og kom løpende ned trappa. Da så vi fly nr. 2 traff tårnet.
Jeg hadde vært og trent, og kom hjem svett og god og slo på tv-en før jeg skulle dusje. Ble sittende og se på til jeg ble kald, og lurte på om eksen var der.
Husker godt følelsen i kroppen.
Jeg var på jobb og en kollega sa vi måtte gå inn på CNN på nettet. Der ble vi stående og se fly nr to kjøre inn i tårnet, live. Helt uvirkelig. Jeg var gravid for første gang, fortsatt uten å ha fortalt det, og jeg husker at jeg tenkte det kunne bli krig og at vi skulle ha barn oppe i det hele. Sjokkerende dager, hvis noen angrep USA kunne liksom alt skje videre.
Jeg var akkurat kommet hjem fra jobb. Satt og spiste, og skrudde tilfeldig på CNN live rett etter at det første flyet var krasjet. Mens de satt der i studioet og diskuterte hva dette var, hvordan en pilot kunne komme så lavt og hvorfor, kom det andre flyet og de filmet det live. Da ble det panikk og de skjønte at dette var terror. Jeg ringte mannen på jobb og familien. På denne tiden bodde vi ikke i Norge, og jeg husker at jeg følte meg veldig langt hjemmefra. Ble redd og klarte ikke å rive meg løs fra skjermen.
Jeg var på vei hjem fra skolen, sto på tbanen da jeg hørte hva som hadde skjedd..
Dro hjem å så på tv resten av dagen.. Husker jeg var redd for om noe slikt kunne skje her.. Jeg var 17 år da.
Jeg var på nyansattkurs, jobbet i IT-firma. Vi hadde rollespill og presentasjoner og what-have-you. Helt til rundt klokka tre, da fikk "alle" sms'er og slo på pc'ene sine. Vi kuttet vel en del av kurset og det ble mye tv-titting. Allikevel hadde vi en koselig kveld sammen og spiste middag og var på disco. Det var nok en del senere at omfanget faktisk gikk opp for meg. Selvom jeg "skjønte" der og da at det var fælt.
Jeg var på jobb og sto og hørte på radioen. Hele produksjonen i laksebruket jeg jobbet stoppet opp og alle dro opp i kantina og ble stående og se på tv. Husker jeg var lammet av skrekk for min beste veninne var på tur med fly til NY for å jobbe som aupair. Følte meg helt hjelpesløs der jeg satt i ødemarken (Bøvågen). Da jeg endelig fikk kontakt med pappan hennes langt utpå natten ble jeg så enormt lettet. Flyet hun var med hadde akkurat tatt av fra London da det første tårnet ble rammet, så de ble retur til London for hennes del.
Jeg hadde hentet Ulvefar på sykehuset, hvor han hadde vært innlagt en uke med iridocyclitt. Han lå og sov på soverommet, jeg satt på stua med Storesøster som var baby og akkurat prøvde å stå uten å holde seg. Og så satt jeg og sjekket detaljene i valgresulatet i bestemte valgkretser på tekst-TV, for det var dagen etter Stortingsvalget. Så jeg hørte at de avbrøt sendingen, og så vekket jeg Ulvefar så vi satt og så på da fly nummer to kræsjet.
Jeg var på vei hjem fra jobb, og hørte som vanlig på Radio 1. Tenkte først at de var veldig flåsete idag med alt dette pratet om et fly, WTC, New York osv... Så skjønte jeg at jeg burde høre bedre etter, husker at jeg måtte slå av radioen for å konsentrere meg om å parkere bilen i en trang garasje...
Gikk hjem og så på CNN, og så da et av tårnene raste. Vet ennå ikke om jeg så det på direkten eller om det var opptak.
(digresjon: husker også romjulen for 6 år siden - da hørte jeg på radioen om en journalist i NRK (Rommetveit?) som hadde fått en bølge over seg og var blitt skikkelig redd. For en pyse, tenkte jeg. Da jeg senere så hvilken bølge det var snakk om og hva det hele handlet om, fikk jeg litt dårlig samvittighet...)
Jeg fikk vite om WTC av en annen på jobb. Jobbet da på SFO. Satte på TV da jeg kom hjem, og ble ganske sjokkert. Jeg forstod vel egentlig ikke hva denne kollegaen hadde snakket om, før da. Jeg så fly nummer to kræsjet, og da fikk jeg rett og slett bakoversveis.. det var definitivt ikke et uhell.
Bildene av menneskene som hoppet blir aldri glemt. :trist:
Jeg satt på jobb og hørte fra nabokontoret "Hva f..... er det som skjer???" resten av dagen gikk med på vg-nett, radio og tv. Jeg husker så utrolig godt ordene fra Donald Rumsfeldt (forsvarsministeren i USA) "God may have mercy, we don't" med en rolig, sindig bass-stemme. Og jeg tenkte at dette er starten på 3. verdenskrig. Jeg satt oppe hele natten og fulgte sendingene på TV.. Og jeg hylte når tårnene brast.. En grusom dag.
Jeg tror det må ha vært den mest uvirkelige dagen i mitt liv. Jeg var ør av søvnmangel etter å ha sittet oppe og fulgt med på valgsendingen, og full av følelser (hadde akkurat truffet mannen og flyttet fra eksen), og svimet rundt på jobb da jeg hørte noen rykter om et fly som hadde krasjet i et av tårnene. Ikke lenge etterpå var jeg hjemme, der hun jeg delte leilighet med satt og så på CNN. Hun fortalte at enda et fly hadde krasjet, og jeg tenkte noe sånt som at "Nå blir verden aldri den samme igjen". Vi ble sittende lamslått og følge med på alle nyhetssendinger den kvelden. Bildene av de som hoppet fra bygningene kommer jeg aldri til å glemme.
En kollega av mannen jobbet på den tiden i en av skyskraperne i midtown. Der hadde de utsikt nedover til wtc, og sto og så på da tårnene kollapset.
Jeg sto på jobb da en av mine kolleger (som bodde rett over gata) kom og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg tenkte at han bare rørte og da det endelig gikk opp for meg at det var sant, ble jeg helt lamslått. Heldigvis var det en stille dag på jobb, så jeg slapp å konsentrere meg noe veldig.
Husker at jeg brukte hele dagen etter på å få tak i familien jeg jobbet som aupair for, for mange år siden. Det var mer eller mindre umulig å komme gjennom på tlf og det viste seg at de hadde flyttet. Fikk tilslutt tak i dem via søster av hun jeg jobbet for. Far i huset skulle flytt til New York på den tiden, men planene ble forandret. Derimot mistet de flere venner og familie.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
