Neket sa for 14år siden:

Slettet bruker sa for 14år siden:

:gruble:

Jeg får umiddelbart et inntrykk av at folk gjerne bruker slemmere uttrykk om kroppen sin dersom man har noen veldig få kilo ekstra kontra om man har et alvorlig vektproblem?

Selvsagt kan man ikke uten videre si at alle som er i størrelse 42 trenger å ta av. Jeg er som nevnt en raus 44 når jeg er meget slank, som regel er jeg en 46. Det er akkurat passe på meg med min fasong. Og 46 i underdelen medfører som regel at jeg er en 42/44 i overdeler.

Dessuten er ikke 42 large. 40/42 er medium der jeg handler. Så er 44/46 large.

Dog er 42 i overdeler og som regel også 44 aldeles for korte for meg, så jeg kan ikke bruke dem åkke som. Med mindre noen mener jeg burde krympet litt. :knegg:

Også tenker jeg om overvekt og gjennomsnittsvekt på vei oppover at den muligens stiger som følge av at flere får alvorlig overvekt - ikke at hvermansen og alle i størrelse 42 skal skjerpe seg, sånn for å svare på mitt eget spørsmål.

Gaia sa for 14år siden:

Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av hva som står inne i klærne, jeg er mer opptatt av at de passer til meg. Jeg har bruker pt. alt fra størrelse 36 til 42. Det er blant annet veldig få draktjakker som passer meg hvis de er mindre enn størrelse 42, fordi jeg er relativt bredskuldret, til tross for at jeg ellers har en ganske sped kroppsbygning.

Topper, bukser og skjørt er stort sett M eller 38/40 når jeg har en vekt og fasong jeg føler meg komfortabel med. Siden jeg har anlegg for å legge på meg på magen, og siden magen er det stedet det er "skumlest" å samle på fett, så prøver jeg å holde meg til den størrelsen. Men jeg har venninner som er betydlig slankere enn meg som likevel bruker litt større størrelser bla.a pga. høyden.

Det viktigste er vel at man har en kropp og en livsstil man føler man kan leve med, ikke hvilken størrelse som står i klærne.

Dragen sa for 14år siden:

Jeg holder et øye med min vekt fordi jeg gjerne vil ta vare på min helse. Det er viktig for meg. Jeg har et nivå for varsellampe, for meg er det str 42. Jeg ser jo at når jeg nå veier like mye som en uke før forrige fødsel, er det på tide å ta noen grep.

Jeg gjør følgelig justeringer for å investere i min trivsel. Hva andre veier bryr jeg meg lite om, samtidig som jeg også deler den generelle bekymringen over at gjennomsnittsvekten øker. Fordi helse er viktig.

Luftslottet sa for 14år siden:

Jeg er litt for gladtjukk i 44, og litt lubben i 42. Det er både vekta, BMI og dobbelthaka enige i, og da er det på tide å trene litt mer og spise litt mindre. Det betyr ikke at andre ikke er smashing i disse størrelsene, eller at det er noe i veien med dem på generell basis. 42 er en helt grei, middels stor størrelse. Men den dagen en vanlig norsk 42 går fra å være en middels/stor størrelse til en liten, tror jeg vi er ute og kjøre. Om de slankeste blant oss ligger på 42-46, og de litt mer lubne må handle i BiB-avdelingen, vil det avgjort si noe om tyngden på befolkningen som helhet. Nettopp fordi det er så stor forskjell på oss. Noen er små og nette. Om de skal være sunne, bør de bruke mindre størrelser, på samme måte som en del høyere og kraftigere damer selvsagt bør bruke større.

Min kropp tar seg best ut når jeg er omtrent 38/40 på overkroppen og 40/42 i nederdeler. Jeg er timeglass med brukbart utstyr både foran og bak, så særlig mindre enn det ville ikke ta seg bra ut på meg nå. Frem til i begynnelsen av 20-årene, brukte jeg 36/38, og det er virkelig ikke noe mål nå. Som Mim var inne på i den andre tråden; jeg kan godt se ut som en dame med (snart) to barn. Det er greit, det er jo sånn ståa er. Når det er sagt, må jeg ofte handle topper i mammaavdelingen også når jeg ikke er gravid, fordi samtlige størrelser blir altfor korte. Det hjelper ikke for meg å kjøpe noe som ser ut som et telt på meg, det når fortsatt ikke ned til buksa.

Sakser litt fra den andre tråden, jeg også:

Tussa sa for 14år siden:

Eg har aldri sagt at 42/44 er for overvektige, men det er jo fortsatt en stor størrelse innenfor normalsegmentet av størrelsar? Det er jo ikkje noko EG finne på, men slik har det jo alltid vore?

Og ang. ordet feit så brukte eg det om meg sjøl når eg kjem opp i størrelse 46.

Den andre tråden snakka om alarmklokker og der var vi fleire som kjenne at dei ringe i størrelse 42/44. Og det var jo akkurat det Veravera spurte om, korleis gå frå normalvektig til overvektig. Når eg ligg på 42/44 er det ei magisk grense for når EG tendere til overvekt.

Polyanna sa for 14år siden:

:dåne:

For en absolutt avsporet debatt.

Om folk er tykke eller tynne i 42 eller 48 er da virkelig ikke noe å mase med. Noen er sunne i 44, noen er det ikke. Det kommer an på blant annet høyde og kroppsbygning.

Men: Det som ble nevnt av Milfrid er "problemet" med at folk er "litt tjukke", "noe overvektige", "gladtjukke" eller hva har du. Om de så er det på 40 eller 48.

Altså de som har såpass mye usunt fett rundt mage og deromkring at det gir en signifikant helseulempe.

Og der er jeg litt delt. Altså, i et folkehelsepolitisk perspektiv er det selvsagt en utfordring at vi får økende forekomst av følgesykdommer i den gladtjukke delen av befolkningen.

Men å gå derfra til å si at enkeltmennesker BØR gjøre de forsakelsene som trengs for å komme ned i en sunnere størrelse? Det syns jeg er vanskelig. Så lenge folk ikke er helt :lalala: og mener at "litt å ta i skader da ikke" og "hva JEG, jeg er da IKKE tjukk!", når de er overvektige inn i den helseskadelige størrelsen, så syns jeg vel at den enkelte skal få ta valg rundt sin egen helse.

Hvis man er en ekte hedonist som får intens og rikelig glede av å kose seg med mat, vin og øl i såpass overflod at det er vanskelig å forene med å være slank, så syns jeg man selv skal få ta vurderingen om at "dette er verdt risikoen".

Om trening er noe man forbinder med LIDELSE, uansett sort, og syns livet er veldig mye bedre uten, så får jeg riktignok en INTENS trang til å misjonere og si at "jamen, det blir veldig mye morsommere når du er i gang og så blir du så glad av det og orker mer og-og-og!! :hyper: ", men prøver faktisk å holde smella.

Det samme gjelder jo folk som velger å røyke. (For eksempel de som slutter når de er gravide, men begynner igjen etterpå. De velger jo at de ønsker å være en som røyker).

Jeg syns vel det skal være en menneskerett å ta "dumme" valg. Jeg FORETREKKER at de gjør det fullt informert og veloverveid, men kan vel strengt tatt ikke påby det heller.

Samtidig: Som samfunn ønsker jeg at man legger til rette for at befolkningen tar ferrest mulig av disse dumme valgene. At trening er godt tilrettelagt. At barn vokser opp med et sunt og fint forhold til mat. At det er sykkelstier overalt. At det arrangeres masse løp, ritt og renn for bredden. At det finnes treningstilbud for de som ikke passer på SATS. At folk er godt informert. At alle vokser opp og kan lage ordentlig mat.

Floksa sa for 14år siden:

Jeg var engang nede i str 48, da fikk jeg omtrent ikke gå i fred på gaten :kry:

42 er en våt drøm

Chanett sa for 14år siden:

Når jeg er 42 så er jeg for stor.

Luftslottet sa for 14år siden:

Hvis vi greier det, altså å legge til rette for gode valg, uten å stigmatisere de som tar (samfunnsmessig) "feil valg", tror jeg vi er kommet langt. Dessverre har vi en tendens til å bli så flinkiser at vi ikke greier å ta vare på de som ikke tar samme valg som oss. Jamfør behandlingen av røykere, nå som vi er blitt verdensmestere i å forby røyking.

For oss gladtjukke, vil jeg vel også mene at det er mye viktigere å komme i bedre form enn det er å bli slank. De som er i god form, selv med noen kosekilo, tror jeg har et helt annet helsemessig utgangspunkt, og et energinivå som er langt høyere enn mitt eget per i dag.

Toffskij sa for 14år siden:

Etter min mening har de siste dagenes vekttråder vist med forferdelig tydelighet hvor mange kvinner det er som ikke er fornøyd med seg selv, som bruker masse energi på å se ned på sin egen kropp og på skyld og skam over spising osv. Jeg mener, å spise mindre enn man egentlig har lyst til i offentligheten fordi man er redd for hva andre måtte mene?

En annen ting jeg stadig ser i sånne tråder, er historier om unge jenter som er litt runde. Og i stedet for å gå og kjøpe noen klær som passer, begynner de på et sirkus av opp-og-ned-slankekurer som varer livet ut, og som for en del ender opp med resignasjon og massiv overvekt.

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

Nessie sa for 14år siden:

Men det er jo ikke sånn at noen sier at om man er en str 42 så er man IKKE fin og flott? :vetikke:
En som er str 34 er jo mindre enn en som er str 42, det er ganske logisk. Men det behøver da ikke bety at den ene er flottere enn den andre, og jeg har ikke inntrykk av at noen mener det, selv om de sier at når de begynner nærme seg str 44 feks, så må de begynne ta tak før det sklir helt ut.

Nessie sa for 14år siden:

Størrelser er jo helt umulig å bli kloke på.
Jeg har str S til L i samme merke til og med :gal: Og hvilken str jeg bruker er helt avhengig av hvor jeg handler. Men for meg er 42/44 ca L. Jeg er en 40/42 oventil, og vipper mellom M og L. Da jeg brukte XL lå jeg som regel på 46.

Havbris sa for 14år siden:

Når jeg er str 42, så er jeg slank. :nemlig:
Så i mitt tilfelle, så er det helt greit.
Det kommer jo som mange andre påpeker, ann på kroppen ellers. :)

Polyanna sa for 14år siden:

Tinetoff: Jeg tror også at det er sunnere å være litt gladtjukk enn å være enormt deprimert over den ene, ikke-så-store bilringen, og å jojoslanke seg i årevis. Men det ER jo ikke de eneste alternativene, da!

Det er klart at det sunneste er å over tid ha et jevnt, sunt kosthold og jevn vekt på et sunt nivå, med moderate mengder med sunn mat man liker og en passe fysisk aktiv hverdag.

Det er tross alt mange som slanker seg 1-3 ganger i løpet av et liv, for eksempel hver gang de slutter å amme, eller når minsten begynner på skolen og de vil ha småbarnskiloene vekk.

Og som senere har en livsstil som holder dem sunt slanke og aktive og utenfor risikosonene.

Luftslottet sa for 14år siden:

Jeg er enig med deg. Å forebygge usunt forhold til kropp må være aller viktigst, med å forebygge usunn kropp på andreplass. Men som jeg var inne på: Det aller beste må jo være begge deler - om man greier å formidle verdien av god helse, uten samtidig å nedvurdere seg selv eller andre om de ikke er riktig der.

For min del er det mye viktigere at kroppen fungerer som den skal, er sunn og har overskudd, enn hvilken størrelse som står på merkelappen. Men igjen - jeg har ingen issues med mat, og er ikke spesielt misfornøyd med utseendet på kroppen min heller. Det er en God Ting, og noe som gjør meg til et mer harmonisk menneske. Foreldrene mine har nok lykkes i den første biten, men sviktet litt på bit nummer to. Ingen i min familie er i særlig god form, og der er vi alle litt misfornøyde. Vi ser at dét også trengs.

Nessie sa for 14år siden:

Men for MEG er det stor forskjell på å trives i egen kropp når jeg er en 42 enn når jeg var en 48/50. Det handler om at jeg nå kan kjøpe klær og sånn som jeg faktisk synes er fine. Det er jammen ikke like enkelt i dette landet om man er opp mot str 50. Da ble det litt sånn at jeg kjøpte fordi det passet. Jeg skjønner jo at dette ikke er viktig for alle, men for meg er det det.

Frantzen sa for 14år siden:

Åh - gladtjukk! :hjerter:
Dette syns jeg var et fantastisk uttrykk, enten det nå er ment som en livsbejaende kommentar eller som et spark i siden til de av oss som veier litt for mye og som trives likevel. Jeg har nok mine tanker om de klærne i skapet som ikke passer lenger, og om "dengangda", men mest av alt er jeg rett og slett - ja- gladtjukk!

Viktigere enn å diskutere hvorvidt ulike klesstørrelser tilsier overvekt eller ikke ( :gal: ) syns jeg det er at flere av oss beveger oss mer for å holde kroppen i form, og er bevisste hva vi putter i oss. Det gir store helsegevinster enten man er slank eller lubben eller gladtjukk.

Og da holder jeg mennesker med spisevansker utenfor, jeg vet at det ikke er bare å være bevisst på kosthold når psyken er i ubalanse på dette området. :klemme:

apan sa for 14år siden:

Og det synes jeg er bra :blunke: . For det er faktisk ikke gitt at det ER sånn for alle. Jeg har trent mye mer i andre perioder i livet, og i mange av periodene HAR det vært kjempebra for meg, jeg har likt det og blitt glad av det. I andre perioder har jeg faktisk ikke blitt glad av det. Og med full jobb og et familieliv, blir jeg ikke særlig glad av mye trening. Tur og slikt med familien, og generell bevegelse - ja. Men jeg blir bare sur og lei meg av at trening går ut over jobben min, fritiden min og familien min.

Jeg er enig med Tinetoff, for mange av oss som kanskje har noen få kilo for mye ift BMI-skalaen, er det viktigere å forsøke å holde seg stabil slik at det ikke tar av videre enn å presse ned de kiloene.

Toffskij sa for 14år siden:

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Mamarazzi sa for 14år siden:

Hvis man skal ta for seg sitt eget personlige forhold til str. 42, så må jeg ærlig innrømme at dette er for mye for meg. Med mine 159cm - 160cm på en god dag :glis: - så er str. 36-38 perfekt for meg! Når jeg bikker over str. 40, så begynner jeg å bli kvapsete - på 42 regelrett overvektig... Dog er jeg ganske bred rundt ribbeina, så selv da jeg var str. 32 for 11 år siden, så brukte jeg BH 80(A).

Det blir helt umulig å sette en "overvektighetsstandard" på en spesiell størrelse, men det var kanskje heller ikke meningen.

Når det gjelder å ha 10-15 kilo for mye på kroppen, så er jo dette ganske unødvendig egentlig... Det skal ikke de største endringene til for å gjøre noe med dette, men man må jo selvfølgelig ta fatt i kosthold/bevegelse. Kan jo komme hele familien tilgode, det.

Selv hadde jeg 15-18 kg for mye etter fødsel i 2003 og frem til i fjor (har hatt jojoperioder før også). Hjemme så er det bare jeg som har vært overvektig. Gubbelure ligger under snittet, og vesla ligger midt på. Det var jeg som spiste for mye feil mat i forhold til hvor lite jeg beveget meg.

Polyanna sa for 14år siden:

Det tror jeg du har mye rett i, samtidig som "naturlig kroppstype" kan bli en hvilepute for en ganske usunn livsstil.

Men jeg ser at for mange med ekstrem overvekt så startet det med helt unødvendig slanking av valpefett eller en naturlig litt rundere kroppsfasong.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Om man er veldig overvektig så er det ikke et utseendeproblem først og fremst. Det er et helseproblem som bør løses fordi det kan ta livet av deg på sikt.

Det er noe ganske annet når jenter med naturlig pærefasong skal slanke bort hoftene sine fordi det er moderne med bar mage. Andre år, som i år, skal jenter med gutteromper plage seg opp i vekt fordi det er moderne med stor rompe plutselig.

Enhver har en eller annen kroppsfasong fra naturens side. Om man innefor denne varierer med noen kilo over eller under normal BMI så har det som regel lite å si for annet enn estetikk - som også vil variere hva som oppfattes som vakkert. Men mange ønsker da så sterkt å oppnå et eller annet estetisk uttrykk at de altså ender med å ødelegge både helse og selvbilde. Uten at de hadde noe som var i nærheten av et problem i utgangspunktet. Det er utrolig trist. Særlig når man slår sammen hva folk gjør med egen selvfølelse i jakten på et bestemt utseende - også hører vi fra de fleste både menn og kvinner at det som oppfattes som attraktivt slettes ikke er å ha årets motefasong på kroppen - det varierer hva hver enkelt synes er fint, og den eneste fellesnevneren er gjerne god selvtillit - det funker for de aller fleste ser det ut til.

Gaia sa for 14år siden:

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp. :jupp:

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Dronningen sa for 14år siden:

Det kan jeg nok være enig i. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg selv var på ungdomsskolen og vgs. så lurer jeg på hvorfor jeg fikk så lite oppbacking hjemme på at min høyde godt kunne tilsvare en vekt på 60kg +/-. Jeg tror jeg gikk med en antagelse om at folk skulle være uforanderlige fra 14 år og opp. Jeg var ferdig utvokst i høyden på 7.-8. klasse, og når man da er nesten 1,70 så er det jo ikke så rart at man på vei mot å bli en kvinne forandret seg (og at bunaden måtte syes ut). :(

Toffskij sa for 14år siden:

Den skikken med bunad til konfirmasjonen er intet mindre enn forferdelig, synes jeg. Selvfølgelig skal man ikke beholde fjortenåringkroppen livet ut!

Tussa sa for 14år siden:

Vi er nok fleire som ser med undring frå bilda på ungdomsskulen og tenker "korfor i all verda skulle eg prøve spise berre grapefrukt??"

Polyanna sa for 14år siden:

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

apan sa for 14år siden:

Tenkte ikke ta denne diskusjonen her inne, men det er ikke akkurat gitt at man har mulighet til treningsbarnevakt en gang i uka. Om jeg hadde hatt muligheten, ville jeg uansett ikke hatt lyst til å ha barnevakt en gang i uka.

Hadde en joggende venninne bodd helt i nærheten av meg, så man lett kunne ta en tur etter barnas leggetid er jeg enig, men slik er det ikke. Og bare det at jeg ikke vil trene før ungene er lagt, gir begrensninger i seg selv. Jeg vet at alt dette er prioriteringer, men for meg er det ikke riktig å prioritere annerledes. Hvis man i tillegg er nødt til å jobbe 2-3 ganger i uka på kveldstid, går det rett og slett utover for mye annet som jeg liker bedre å drive med. Enkelt og greit. Det er en tid for alt, dette er ikke min tid for å prioritere trening. Det betyr ikke at jeg aldri trener.

Polyanna sa for 14år siden:

Året etter konfirmasjonen fant vi ut, en uke før bunaden skulle brukes, at jeg hadde lagt på meg 5 kilo og den passet ikke. Så da var min mor helt enig i at jeg skulle slanke meg de 5 kiloene. :gal:

Lurt.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jepp. Jeg ble slanket fra jeg var seks år. Når jeg nå ser barnebilder av meg selv så lurer jeg på hva i alle dager de holdt på med - jeg var ikke bare helt og fullstendig normalvektig - jeg var rett og slett et helt nydelig lite barn. Jeg var rund i kinnene akkurat som minstesønnen min er - men som han er slank i hele kroppen så var også jeg det. Ikke et gram for mye.

Resultatet var at de altså ødela selvbildet mitt. Og da spilte det ingen rolle om jeg ble enorm - jeg var jo allerede et misfoster.

Dronningen sa for 14år siden:

Å få bunad er greit nok. Jeg er glad jeg fikk den. Men det burde vært selvsagt i dialogen at kroppen forandres. Jeg tenker bare på hvordan jeg snakker til eldstemor hos oss. Når noen klær er blitt for små/og eller trange, "ja så klart blir de det. Du vokser og forandrer deg. Da kjøper vi nye." Det er sånn det skal være. Det som handler om mat og styring der inngår ikke i dialogen. Barn skal vokse og utvikle seg, og de skal ha klær som passer uansett. Det handler litt om å gjøre det naturlige naturlig, og så passe på kostholdet og å være i aktivitet på sidelinja.

apan sa for 14år siden:

Minner meg om at min mor mente at konfirmasjonsbunaden "var en grei justering å ha en gang i året" :dåne: . Resultatet er at jeg de siste 20 årene har hatt en bunad som egentlig ikke sitter særlig pent (den er både fikset ut og inn som kriseløsninger stadig vekk, men aldri gjort noe ordentlig med), samt at jeg i flere år kriseslanket meg halve mai. Akkurat det trenger jeg ikke lenger da jeg nå har litt mer kontroll over vekta hele året.

Polyanna sa for 14år siden:

Jeg fikk min virkelig profft ordnet nå etter at jeg var godt ferdig med å amme tredjemann, og det var verdt hver krone!

(Det er dog ikke en cm å gå på nå, så sånn jeg er nå får jeg visst bare være. Eventuell kriseløsning: La mellomsøster arve den. :p)

Hasselnøtt sa for 14år siden:

Amen. Der sa du det. Jeg er helt på linje med deg. Jeg skjønner dog at vi får kroppsfokuset rett i fleisen støtt og stadig, mitt eneste møte med personlig trener på Elixia endte som følger: Jeg ga ettertrykkelig beskjed om at mitt mål med trening var å bli i god form, PT kvitterte med å si at "disse øvelsene er fine til å stramme opp de og de områdene". :gal:

Frantzen sa for 14år siden:

Jeg blir helt fortvilet over sånne historier. Særlig med tanke på at jeg selv har en datter som sliter med kroppsbildet sitt, og som har vært på vei utoverbakke. Hun jobbes nå med i forhold til å spise nok (tett oppfølging fra meg og sykehus), og legge på seg det lille hun trenger for å få kroppen og psyken i balanse igjen etter en periode med svært usunne holdninger og handlinger.

Hun er ennå langt fra mager, men slank, og har en kropp med former. Om jeg skulle støttet henne i hennes syn på at lår som faktisk synes og en mage som faktisk kan klemmes litt på uten at det bare er hud på ta tak i er en grunn til å gå på diett, ville vært helt ødeleggende for henne. Og med stor sannsynlighet ville det gitt henne et spiseproblem i lang lang tid fremover.

apan sa for 14år siden:

Jeg skal også gjøre det når jeg er ferdigammet og har en kropp som jeg tror holder seg sånn en stund.

Pia sa for 14år siden:

Hva med de som ikke får 3 barn da? :skingrestemme:

Maverick sa for 14år siden:

Det er mye god terapi i å ligge langflat på sofaen med seigmenn og rødvin og pjusking i håret også. Eller å sitte blant mange venner på en uteservering og drikke øl med begge hender og røyke med tærne.

Divine sa for 14år siden:

:tilber:

Jeg har ingen problemer med at 42 blir en standardstørrelse i Norge. Virkelig ikke. Jeg brukte 42 i bukser da jeg ble gravid med førstemann i en alder av 23. Da ble jeg såpass tynn at mormor begynte å gråte av glede da hun hørte at jeg var gravid, for så innhul som jeg så ut, trodde hun jeg hadde kreft.

Hvis jeg noensinne kommer meg ned i 42 igjen skal jeg juble. Og den som våger å fortelle meg da at det egentlig ikke er noe å juble for fordi det egentlig er en stoooor størrelse, kan ta seg en bolle.

Blondie sa for 14år siden:

Da kan du ikke ha bunad. :knegg:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det er vel etterhvert opplest og vedtatt at noe av det virkelig skadelige for kroppen er jojo-slanking. Det er også mange som erfarer at dette ender med stadig høyere maksvekt mellom hver slankekur.

Jeg vet jo ikke hvordan det funker for alle andre. Men for min del så var det ihvertfall sånn at nøkkelen lå i selvbildet. Det ble lettere å ikke ødelegge kroppen min når jeg fant ut at jeg kunne være glad i den istedenfor å irritere meg over at den ikke var like fin som [insert hvilket navn som helst] sin. Den dagen jeg sluttet å se på meg selv som et misfoster så sluttet jeg også å tillegge alle andre å mene at jeg var et misfoster. Og ble dermed åpen for å se at det var jo ikke sånn at alle der ute så ned på meg på grunn av vekten. Tvert om - på helsestudioet så var selv de store, sterke gutta som sykler styrkeprøven og har toppresultater på birken oppriktig interessert i å hjelpe meg for at jeg skulle få til treningen min. Ikke fordi jeg var rar, men fordi de elsker å sykle og behandlet meg akkurat som en hvilken som helst person som trenger å få justert en sykkelsko eller en spinningsykkel for å ikke skade seg og få maks ut av treningen.

Fakse sa for 14år siden:

Jeg ser at det delvis har sporet av her, men tenkte likevel jeg skulle svare på spørsmålet i startinnlegget.

Jeg synes ikke nødvendigvis en bestemt størrelse eller BMI eller vekt bør får varselbjellene til å ringe, selv om det sikkert er sånn for mange. For meg finnes det i alle fall både klesstørrelser jeg ikke vil opp i og tall på vekta jeg vil holde meg under.

MEN, jeg synes det bør ringe varselbjeller dersom man ikke er i moderat aktvitet minimum 30 minutter daglig, og dersom man ikke har et variert kosthold med innslag av frukt, grønnsaker, fisk, rene kjøttprodukter og grove kornprodukter. Jeg synes generelt det er alt for mye fokus på hva man IKKE skal spise, og jeg skulle ønske det var mer fokus på å få i seg det som er bra og fornuftig. Merker i alle fall på meg selv at når jeg spiser 3-5 fornuftige måltider om dagen er det ikke så mye plass til det usunne, og er det det av og til er det ingen krise så lenge jeg ellers spiser det jeg bør.

Karamell sa for 14år siden:

Jeg har et veldig sunt forhold til egen kropp og synes til og med jeg ser slankere ut enn jeg egentlig er. :knegg: Det er kun bilder som viser hvordan jeg faktisk ser ut - speilet lyger på den gode måten. Jeg slanket meg første gang da jeg var 32 år og da trengte jeg å gå ned de 10 kiloene etter barnefødsel nr. 2. Nå, 4 år etter, var de 10 kiloene sneket seg på igjen, så nå er jeg på slanker`n for andre gang i mitt liv. Denne gangen er det lavkarbo, mens første gangen var det Grete Roede.

Jeg er også blant de heldige, mener jeg da, som kan gå på en sjokolade/kake/godterisprekk en dag og ikke få dårlig samvittighet av det. Da fortsette jeg bare slankingsen dagen eller timen etterpå.

ElinM sa for 14år siden:

Jeg går fortsatt inn i konfirmasjonsbunaden min, og den er ikke en gang sydd ut. Det er ikke fordi jeg har beholdt tenåringskroppen, men fordi min mor som sydde bunaden, visste hva hun gjorde. Jeg husker jeg var rimelig oppgitt over at hun hadde sydd den altfor stor. Jeg kom jo aaaldri til å vokse inn i den. Men det gjorde jeg, bortsett fra at hun hadde et optimistisk syn på hvor høy jeg kom til å bli.

Forøvrig har jeg oppdaget noe merkelig nå etter å ha født fire barn. Jeg føler meg faktisk slankere/mer vel/fornøyd med kroppen min nå, selv om vekta viser ca det samme som før og endog litt mer enn før siste svangerskap.

Joika sa for 14år siden:

Neida, men jeg mener at mange mener det er ok å være litt gla-tjukk. Og det er jo forsåvidt det, og jeg syntes det er flott at man kan være det og trives med det. :jupp: Men det er jo ikke supert for kroppen, det kommer man ikke bort i fra. Jeg føler mange er litt "in denial" der.

Men nå er ikke en tynn kropp heller synonymt med sunt heller, så man burde kanskje fokusere mer på sunnhet enn størrelsen. :)

Divine sa for 14år siden:

Jeg er overvektig. Har nesten alltid vært det. De siste femten årene har jeg for det meste ligget mellom 15 og 40 kilo overvektig. Jeg har ikke hatt en eneste overvektsrelatert sykdom eller plage. Mamma er over 60. Hun har vært på min størrelse i mange år, men gått litt opp og ned. Hun har heller ikke hatt en eneste overvektsrelatert plage.

Jeg skal ikke komme med noe "det har gått bra med oss"-svada. Men er vi virkelig så unike? Er det sjeldent og oppsiktsvekkende at vi to har gått overvektige så lenge uten å få noen fysiske plager av det? Eller er helserisikoen ved overvekt overdrevet? :vetikke:

Filifjonka sa for 14år siden:

Men det er jo slett ikke alle som veier 10 kg for mye som er gladtjukke. Hvis man plages av de ekstra kiloene og ikke trives i kroppen sin (selv om ikke andre syns den er så stor), så er det jo bedre å prøve å få dem vekk enn å bare godta det (eller starte på 10 nye ekstrakilo...)

Jeg er ikke særlig glad når jeg er tjukk, rett og slett. Jeg har vært vant til å være lett og spretten, og det er fortsatt idealet mitt. For min kropp.

Havbris sa for 14år siden:

Godt at vi er flere. :humre:

Jeg er ekstremt tung når jeg kikker på vekten, og ser på bilder at jeg ser i overkant drøy ut... Når jeg derimot ser meg i speilet, så syns jeg egentlig at jeg er ganske slank. Kan egentlig ikke skjønne hvorfor jeg trenger str 46 i bukser. 38/40 hadde vært mer passende til meg, føler jeg. :knegg:

Omvendt anorexia, er det noe som heter dette tro? :humre:

SpetakkelRandi sa for 14år siden:

jeg hadde vært kjempe glad om jeg kunne bruke 42.. eller NÅR jeg (engang igjen) kan bruke.. :nemlig:

SpetakkelRandi sa for 14år siden:

gla-tjukk var forresten et grusomt ord...

Slettet bruker sa for 14år siden:

Divine - jeg hadde heller aldri merkbare plager med min overvekt med unntak av at knærne var vonde da jeg var på det aller tyngste. Men det var nok ikke så langt unna diabetes for min del. Men da var jeg virkelig stor altså. Opp til da var jeg ikke sykere enn andre folk.

Dog tenker jeg at jeg nok ville blitt sykere etterhvert som jeg ble eldre dersom jeg hadde beholdt vekten.

Divine sa for 14år siden:

Selvsagt ikke, men hva med de som ER gladtjukke? Kommer jeg meg ned til 80 kilo, vil jeg fortsatt være kraftig, men da vil jeg være skikkelig gladtjukk, altså. Og da synes jeg at jeg skal få lov til å gå rundt i buksene mine i 46 og toppene mine i 42 og føle meg fin uten at noen skal rynke på nesa være bekymret for helsa mi og utseendet mitt.

Blondie sa for 14år siden:

Amen! Jeg blir deprimert når jeg er større enn jeg ønsker. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er reine fakta. At andre påpeker at jeg ikke har så mye for mye hjelper faktisk ikke i det hele tatt.

SpetakkelRandi sa for 14år siden:

dessuten har størrelsene forandret seg veldig.. fant fram endel gamle klær som jeg hadde i 42 før (ca 10 år siden) og de tilsvarer str 44-46 nå... (har målt)

Slettet bruker sa for 14år siden:

Amen.

Det er der jeg blir irritert og forbannet - når man kommer i mål dit man ønsker seg og føler at man har vunnet sitt livs kamp - også kommer en eller annen og sier at neida - man er fremdeles "før-bildet" på sammenligningsplakatene.

SpetakkelRandi sa for 14år siden:

mitt mål er også 80... håper

Maverick sa for 14år siden:

Det MÅ være lov å si at man selv ikke er komfortabel i en str. 42 (eller BMI blæddiblæ eller hva nå enn alle måler etter) uten at det da blir gått ut i fra at man mener at alle andre bør tvinge seg inn i en str. 34.

Filifjonka sa for 14år siden:

Det skjønner jeg veldig godt, Divine og Smilefjes. Men de fleste skjønner vel at ikke str 36 er ideelt eller i det hele tatt mulig for alle.

Og når det gjelder det med helse og overvekt: Jeg har jo virkelig hatt flaks der, og har fått flere helseproblemer som kan komme av overvekt (høyt blodtrykk og prolapsoperasjon) mens jeg nærmest var undervektig. :knegg:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det er helt, helt, helt i orden.

Toffskij sa for 14år siden:

Alle må selvsagt finne ut sjøl hvor det er riktig for dem å ligge. Jeg har bare inntrykk av at mange ikke gjør noen skikkelig kost-nytte-analyse, og ender opp med et mål som gjør dem ulykkelige, misfornøyde og tidvis utsultede i årevis.

tiddelibom sa for 14år siden:

Det der med BMI irriterer meg noe skrekkelig. Samtidig er jeg oppgitt over meg selv fordi jeg ikke klare å la være å forholde meg til BMI. I følge BMI er jeg 9 kilo overvektig. Dvs. at jeg må gå ned 9 kilo for å komme under 25. Jeg kan ikke huske sist jeg veide så lite.
Jeg tror faktisk at jeg ikke er særlig fin 9 kilo lettere enn hva jeg er i dag. Men jeg lurer kanskje bare meg selv.

Maverick sa for 14år siden:

Jupp. Definitivt.

Joika sa for 14år siden:

Jeg syntes det er flott om du føler deg bra, uansett om du er en størrelse 32, 42 eller en 52, jeg. Jeg er ikke bekymret for andre, men jeg bare påpeker at det ikke helsemessig er optimalt med overvekt og at det tross alt er viktigere med god helse enn å klemme seg inn i en størrelse 42. Eller 52 eller 32, for den saks skyld. Det burde jo vært helsen som avgjør om man er komfortabel, og ikke utseende... egentlig. Jeg sier burde, for jeg vet at de færreste tenker sånn. Dette inkluderer meg selv. :)

Slettet bruker sa for 14år siden:

Samtlige innlegg du har skrevet i denne tråden fortjener blomster.

Dessuten har jeg inntrykk av at svært mange har helt urealistiske forventninger. Enten til hvor slank en voksen kvinne som ikke er naturlig anlagt for å være slank faktisk blir - eller til hva denne slankheten da skal gjøre for dem.

Joika sa for 14år siden:

Jeg brukte ordet gla-tjukk fordi Autofil syntes det meste annet ble feil for hennes lange tær. :jupp:

Jeg tror jeg vil definere meg som gla-tjukk selv. Litt lubben, men det oppleves ikke som noe handikap. De sier at BMI ikke er det man forholder seg til lenger, men midjemål. Det syntes jeg er et steg i riktig retning. :)

Divine sa for 14år siden:

Vel, slik helsefarene ved overvekt er beskrevet, virker det som om jeg når som helst kan falle død om. Så det er derfor jeg lurer på om jeg er heldig som har sluppet unna fysiske plager. For flere år siden var jeg på overvektsklinikken på Riksen, og de fant ikke et eneste avvik (annet enn litt vitamin D-underskudd). Jeg spurte om det var uvanlig at en så overvektig person som meg, var helt frisk, og de sa at det var det overhodet ikke. De fleste overvektige de hadde med å gjøre, var helt friske, sa de.

tiddelibom sa for 14år siden:

Men: det skal være under 80 for at du skal være rimelig sunn, er det ikke noe sånt?
Eller: det er noe med forholdet mellom midje og hofter?? :uvitende:

Joika sa for 14år siden:

Naturlig anlagt til å være slank? Jeg kan være med på at om man trenger jevnlig og spiser sunt, ikke lyver for seg selv.... og fortsatt er lubben. Ja, da er man det. Men jeg tror ikke det gjelder altfor mange? Eller tar jeg helt feil?

Hva slankheten gjør for meg? Jeg vet at jeg føler at det meste er lettere som slank. Det er enklere å gå i trapper, enklere å handle klær. Det er enklere å ikke ha fokus på hvordan man ser ut.. og folk forholder seg anderledes til meg (for sure). Så bottom line, ja jeg opplever at det gjør en hel del for meg. Ellers så hadde jeg neppe giddet prøve gjøre noe med det. :)

Frost sa for 14år siden:

Dette har jeg også tenkt på utfra erfaringer med min "bestemorgenerasjon". De som er/var født før krigen og visste å nyte livets goder, som god mat. Begge mine bestemødre, og mange andre jeg husker fra denne generasjonen var store. Mine bestemødre var sterke og sunne det meste av livet sitt. Det de til slutt døde av er ikke fedmerelatert.
Så jeg lurer litt på om det er forsket på virkningen av å ha noen kilo ekstra.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg har ikke noen statistikk å vise til, Divine, så det blir bare synsing. Men av de jeg kjenner med stor overvekt så syns jeg det virker som om det er når man passerer 40-45 år at det ser ut som om helsa begynner å reagere på overvekt i noen særlig grad. Virker som om det starter for noen med vonde bein, for andre med insulinresistens også baller risikoene seg på.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg spiser sunnere enn noen andre jeg kjenner, jeg trener og jeg har relativt høy BMI. Så da kjenner du ihvertfall en. Og for ordens skyld har jeg da levd slik i mange år.

tink sa for 14år siden:

Jeg tror det gjelder for ganske mange, faktisk. Men det er et konformitetskrav på at man skal være misfornøyd med kroppen sin, som gjør at vi liksom må klage over nesa, eller rumpa eller magen nesten uansett hvordan man ser ut.

Også er jeg glad for at Tinetoff og alfaCharlie har uttrykt det jeg tenker på en veldig fin måte.

safran sa for 14år siden:

Men det er DU som absolutt må trekke frem at "Hallo, 42 er en STOR størrelse, altså". Og hva er egentlig hensikten med det??

Selvsagt er det lov til å si det. Poenget er jo nettopp at folk sitter med så forskjellige kropper at det går ikke an å si noe om overvekt kun ved å se på størrelsen.

Blå sa for 14år siden:

Dette er jeg veldig enig i. Jeg ønsker meg et samfunn der man kan sette pris på ulike kropper.

Miromurr sa for 14år siden:

Statistisk sett er det mer risikabelt å være tykkere eller tynnere enn det som er definert som normalvekt. Men det er jo selvsagt mange andre faktorer som også spiller inn.

For å illustrere, her er en graf jeg fant på folkehelseinstituttet sine sider:
For menn:

Miromurr sa for 14år siden:

Jeg ser nå at de må ha tullet det til, for grafene er jo helt like. :gruble:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg elsker de grafene der. :knegg:
Dess eldre man blir, dess mindre farlig er det å veie mer. Og er man i tyveårene så er det bedre å være mye overvektig enn litt.

Chanett sa for 14år siden:

Jeg gleder meg virkelig til å føde slik at jeg kan få jobbe meg ned i min størrelse igjen. tilstår

Frost sa for 14år siden:

Bare man overlever, så blir man gammel. :knegg:

Frost sa for 14år siden:

Ja er det for menn, eller for kvinner egentlig?

Sjekket nettsiden. Det er for menn for de forklarer knekken for 20 åringer: Aldersgruppen 20-29 år er basert på forholdsvis lite data, og har derfor fått et tilfeldig ”hakk”. Datagrunnlaget er sterktest for kurven som gjelder 40-49 år.

Menn tåler fett dårligere enn kvinner. De konkluderer utifra den kvinnelige kurven som ikke er der, at den ideelle bmi for kvinner ligger mellom 22 og 26. Det gir lavest dødsrisiko.
For menn ligger den mellom 21-24. Kurven er nesten flat i det området.

Nessie sa for 14år siden:

Ei jeg møtte i dag trodde nå jeg veier mellom 70-80 kg. Jeg veier altså 90, og har en bmi på 28. Jeg føler meg ikke tykk nå. Jeg er ei heller tynn, og jeg synes jeg har noen kg igjen over rompe og lår før jeg kan betegne meg selv som slank også. Men det kommer an på hvordan man kler seg også. Har jeg på kjole ser jeg tynnere ut, enn om jeg har på bukse feks. :nemlig:

Vekt varierer. Størrelse varierer. Kropp varierer. Det er ingen fasit her. Selv om man er ganske like høy og veier det samme, er det likevel ganske avgjørende hvilken fasong man har. Jeg er også happysnappy om jeg ender på ca 80 kg. Jeg vil likevel være helt i øvre sjiktet ift bmi - men det får så være. Bmi er rimelig bak mål av og til. :gal:

Uansett så er det ikke sånn at det som er rett for MEG, er rett for andre. Så man må på en måte være ganske raus her.

oslo78 sa for 14år siden:

For meg er 42 et problem. 40 også. Det er fordi jeg alltid har brukt størrelse 38, og alt over det betyr derfor at jeg har lagt på meg. Med en overvektig far er det noe jeg virkelig tilstreber å unngå, så når buksene begynner å stramme setter jeg inn noen tiltak til de ikke gjør det lenger (kutter godteri enkelt og greit, spiser altfor mye av det ellers).

For andre synes jeg ikke 42 er noe problem. Man trenger ikke være overvektig for å bruke den størrelsen. Men jeg hadde vært overvektig med størrelse 42, det har noe med min figur og høyde å gjøre.

Tjorven sa for 14år siden:

Dette stemmer i hvert fall veldig godt på meg. Jeg mente det var noe feil med grafene vi fikk utdelt på videregående der jeg fremstod som normalvektig. Jeg var jo MYE større enn de andre. Ja, jeg hadde mer figur, men jeg var ikke tjukk.

Men jeg nå slåss mot kroppen min i snart 25 år. Det gjør rare ting med forholdet til mat og kropp. Jeg lurer veldig på hvordan jeg hadde hatt det nå hvis jeg bare hadde vært fornøyd som formfull 12-åring.

Miromurr sa for 14år siden:

Aner ikke, jeg finner bare et abstract av artikkelen de henviser til på nett. Jeg tror det må være mannekurven ut fra figurteksten, men det er jammen ikke godt å si.

ingling sa for 14år siden:

Dette høres kjent ut for meg også. Ingen "ordentlig" spiseforstyrrelse, men et konstant vanskelig forhold til mat og kropp som startet nettopp ved at jeg trodde jeg var tjukk (og noen utrolig ubetenksomme kommentarer hist og her). Skulle ønske jeg visste da hvor fin jeg var, for det trodde jeg ikke på selv om noen sa det.

Miromurr sa for 14år siden:

Jeg er utenfor den ideelle BMI i forhold til dødsrisiko, men jeg kjenner at det ikke plager meg i det hele tatt.

Pebbles sa for 14år siden:

"Fat is a feminist issue" er det en bok som heter, er det ikke det? Jeg har ikke lest boken, men er opptatt av det som tittelen antyder. Jeg er faktisk ganske rystet over voksne kvinners kroppshysteri. Klart man skal føle seg vel i sin egen kropp, men om man er frisk og sunn og har noenlunde normal BMI så skal ikke et par kilo eller én klesstørrelse få en slik stor innvirkning på livskvaliteten som jeg ser at den gjør for mange kvinner.

Jeg er faktisk permanent sjokkert over dette, og tenker at altfor mange damer har selvtilliten sin og selveste selvverdet knyttet til utseende og andre fasadegreier.

Hvor livsbejaende er det mulig å være når ett kilo opp blir en stor bekymring i hverdagen? Det kan lett vippe over til å bli temmelig nevrotisk og jeg synes kvinner blir kraftløse og gledesløse i kjølvannet av et slikt petimeterfokus.

Når str. 38 kontra str 40 eller 62 kg kontra 65 kg blir et reelt issue for folk, så gir man fra seg kraften sin, gleden sin, utviklingen sin og påvikningskraften sin i familien, på jobben og i samfunnet. Man mister fokus på alle de spennende greiene "out there".

Var det en drøy påstand? Jeg tror dessverre ikke det. Menn kan også plages av overvekt, men vis meg den mannen som får dårligere selvtillit eller føler seg som et dårligere menneske om han må gå opp fra 32 til 34 i buksestørrelse. De gjør ikke det -vekten spiller ikke inn på selvtillit og fokus på den måten i det hele tatt. De er fortsatt frie i livene sine og kan hive seg rundt og gjøre spennende ting mens de kvinnelige kollegaene bruker tiden sin på å gråte over at bukselinningen er litt stram samtidig som de føler seg som dårlige, udugelige mennesker.

Klart det er fint å ha fokus på kropp og helse - så lenge helse er der hovedfokuset ligger.

Man damer flest har ikke et så pragmatisk forhold til dette med vekt.

Jeg tror at de som driver å terper på sunnhet, helse og kontroll når vi snakker om noe så normalt og fullstendig greit som en størrelse 42 er litt i overkant opptatt av vekt.

Min idealvekt er 68 kilo. Da bruker jeg størrelse 40-42 og har det veldig fint i egen kropp. Men når jeg veier 73 kilo, har jeg det fortsatt veldig fint i egen kropp. Fem kilo får på ingen måte sette dagsorden i mitt liv, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg ble oppdratt av en mor som aldri noen sinne har koblet min verdi som menneske opp mot verken kropp eller utseende.

Jeg tenker at det er godt mulig mange i denne og den andre tråden har rett i at mange mennesker godt kan ta mer grep når det gjelder egen overvekt. Men jeg tenker at mange tynne/slanke "jeg føler meg helt utafor og elendig når jeg går opp 3 kilo"-damer vil ha veldig godt av å gå sitt eget selvbilde etter i sømmene - hva er viktig i livet? Hva bygger man eget selvbilde på? Hva er gøy? Hva er spennende? Hva er utviklende? :hyper: (ikke bare "hva er sunt? Hva er fornuftig?")

Jeg kan føle meg veldig, veldig vel med 10 kilo for mye om jeg ellers er aktiv og i fin fysisk form. Jeg tror det er mange som ikke kan fatte og begripe dette. Men de kan være litt misunnelige altså - det er supert å ha et annet hovedfokus i livet sitt enn hvorvidt 42 er en "akseptabel" størrelse eller ikke.

rine sa for 14år siden:

[quote=Zoë;2436242
Jeg er faktisk permanent sjokkert over dette, og tenker at altfor mange damer har selvtilliten sin og selveste selvverdet knyttet til utseende og andre fasadegreier.

Hvor livsbejaende er det mulig å være når ett kilo opp blir en stor bekymring i hverdagen? Det kan lett vippe over til å bli temmelig nevrotisk og jeg synes kvinner blir kraftløse og gledesløse i kjølvannet av et slikt petimeterfokus.

Når str. 38 kontra str 40 eller 62 kg kontra 65 kg blir et reelt issue for folk, så gir man fra seg kraften sin, gleden sin, utviklingen sin og påvikningskraften sin i familien, på jobben og i samfunnet. Man mister fokus på alle de spennende greiene "out there".

Var det en drøy påstand? Jeg tror dessverre ikke det. Menn kan også plages av overvekt, men vis meg den mannen som får dårligere selvtillit eller føler seg som et dårligere menneske om han må gå opp fra 32 til 34 i buksestørrelse. De gjør ikke det -vekten spiller ikke inn på selvtillit og fokus på den måten i det hele tatt. De er fortsatt frie i livene sine og kan hive seg rundt og gjøre spennende ting mens de kvinnelige kollegaene bruker tiden sin på å gråte over at bukselinningen er litt stram samtidig som de føler seg som dårlige, udugelige mennesker.

Klart det er fint å ha fokus på kropp og helse - så lenge helse er der hovedfokuset ligger.

Man damer flest har ikke et så pragmatisk forhold til dette med vekt.

Jeg tror at de som driver å terper på sunnhet, helse og kontroll når vi snakker om noe så normalt og fullstendig greit som en størrelse 42 er litt i overkant opptatt av vekt.

Min idealvekt er 68 kilo. Da bruker jeg størrelse 40-42 og har det veldig fint i egen kropp. Men når jeg veier 73 kilo, har jeg det fortsatt veldig fint i egen kropp. Fem kilo får på ingen måte sette dagsorden i mitt liv, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg ble oppdratt av en mor som aldri noen sinne har koblet min verdi som menneske opp mot verken kropp eller utseende.

Jeg tenker at det er godt mulig mange i denne og den andre tråden har rett i at mange mennesker godt kan ta mer grep når det gjelder egen overvekt. Men jeg tenker at mange tynne/slanke "jeg føler meg helt utafor og elendig når jeg går opp 3 kilo"-damer vil ha veldig godt av å gå sitt eget selvbilde etter i sømmene - hva er viktig i livet? Hva bygger man eget selvbilde på? Hva er gøy? Hva er spennende? Hva er utviklende? :hyper: (ikke bare "hva er sunt? Hva er fornuftig?")

Jeg kan føle meg veldig, veldig vel med 10 kilo for mye om jeg ellers er aktiv og i fin fysisk form. Jeg tror det er mange som ikke kan fatte og begripe dette. Men de kan være litt misunnelige altså - det er supert å ha et annet hovedfokus i livet sitt enn hvorvidt 42 er en "akseptabel" størrelse eller ikke.[/quote]

Vi er ganske like vi, Zoë, på noen områder. Vi veier det samme og vi har samme idealvekt. Et område vi nok er ulike på, er at jeg ikke klarer å gi heelt blaffen i at jeg ikke veier 5 kg mindre. Jeg tror likevel ikke at det gjør meg til en selvopptat person med dårlig selvtillit. Jeg er fullstendig klar over at vekt er en bagatell sett i det store bildet, ja, i ganske mange mindre bilder også. Jeg er også fullstendig klar over at livet mitt ikke blir problemfritt om jeg klarer å gå ned de få kiloene. Jeg er faktisk en ganske så positiv og utadvendt person, selv om jeg ergrer meg over at jeg ikke har selvdisiplin til å kvitte meg med bilringene. Det jeg vil fram til: Det går an, for ganske mange av oss, å ha to tanker i hodet på en gang; Ha fokus på alt det som foregår rundt oss, som tross alt er mye mer spennende enn tallet på badevekta, men ha en liten drøm om å klare det umulige. For min egen del tror jeg det handler om konkurranseinstinkt også. Kroppen trives på den vekta jeg er nå, jeg ser den, men jeg har ikke lyst til å gi meg før jeg har nådd målet mitt. Jo vanskeligere det viser seg å være, jo mer lyst har jeg til å klare det. :wacko: Nå hørtes jeg vel ut som en skikkelig mental case her, men jeg spiser sjokolade langt oftere enn jeg går på vekta, og jeg tror jeg kan påstå at "prosjekt 5kg mindre" styrer livet mitt i ganske liten grad. Stort sett er det vel her på FP jeg stikker innom diverse slanke- og treningstråder, jeg belemrer i veldig liten grad omgivelsene mine og livet mitt ellers med saken.
Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som er slik du beskriver, jeg prøver bare å få fram at det er mulig å se lyst på livet og ikke hate selv, selv om man skulle ønske man veide noen kg. mindre.

Pebbles sa for 14år siden:

rine - mitt innlegg er unyansert, men det var også meningen. Å sette ting på spissen for å få fram et poeng.

Lenam sa for 14år siden:

Jeg er en størrelse 42 i overkroppen og en liten 40 i underkroppen. Jeg er i hvertfall 10 om ikke 15 kilo for tung. Konklusjonen er vel egentlig at jeg er for tykk i 42, selv om det bryr meg pent lite.

Obelix sa for 14år siden:

Helt enig.
Jeg har ei jente på 12 år med en praktfull timeglassfasong.
Iflg henne er hun både tjukk og stygg og klager veldig over brede hofter og små pupper og tjukke lår osv osv.
Jeg skulle virkelig ønske at hun ikek sloss mot kroppen sin, men det er ikke så lett å vite hva man som foreldre skal gjøre for at hun skal slutte med det.
Slanke- og kroppspress kommer tidlig og det ble allerede i 1. klasse snakket om tjukk og tynn, og tynne lår eller tjukke lår.
Det er trist og jeg skulle veldig gjerne sett at det ikek var slik.
Det nytter lite hva vi foreldre sier når presset og sammenligningen foregår på skolen og blant venninner.

007 sa for 14år siden:

Filifjonka sa for 14år siden:

Føler for å presisere at jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i sånt som dette. Selv om jeg skrev at jeg aldri blir blant de gladtjukke, så er ikke dette noe som tar mye plass og fokus i livet mitt. Og det er overhodet ikke snakk om trekilosbekymringer.

Jeg har brukt endel tid på å venne meg til å trives ok i "voksenkroppen" jeg fikk etter fjerde barn - altså å være størrelse 40 istedet for 36/38. Men noe over det vil jeg rett og slett ikke.

Malama sa for 14år siden:

Min er også sydd med masse å gå på. Jeg fikk den sydd ut til dåpen av vår sønn, og inn igjen etterpå. Og den skal ut igjen nå til neste dåp (Det går ikke å få ammepuppene mine inn i en bunad laget for mine normale minipupper, uansett om jeg skulle klart å få magen flat igjen på tre mnd) og inn igjen etterpå. Litt større enn den var til jeg ble konfirmert er den nok, men sannelig ikke mye.

Så er det jo bare 16 år siden jeg fikk den da, jeg antar at om 5-10-15 år kan det være mindre å gå på.
Jeg ser jo av min mor, hun gikk opp fra midten av trettiåra en plass, tenker jeg. Knapt 55 år gammel snudde hun opp/ned på alt, og gikk fra 42/44 til 38. Det gjorde hun fordi hun fikk diagnosen diabetes 2, og innså at med arvestoffer som gjorde det utenkelig at hun ikke skulle få det, et blodtrykk indremedisineren ikke klarer å få under kontroll, og altså diabetes og moderat overvekt, var hun på vei inn i det hjerte/kar-opplegget begge hennes foreldre slet med til de døde. Med to hjertesyke foreldre (avdøde sådanne) fristet ikke det, og hun klarte det ingen hadde trodd, av alle hos hennes indremedisiner som fikk diabetes det året, er hun den eneste som har kostholdsregulert det, uten insulin, og hennes blodsukkerverdier var ikke de som gjorde henne til den opplagte kandidat for det, akkurat. Stålvilje til å gjennomføre det vi alle vet må til.

Som en bonus kunne hun avbestille timen hun hadde for å få satt kiler i siden på bunaden sin, hun måtte sy den inn i stedet...

Jeg vet ikke om jeg kunne fremvist samme stålvilje og selvdisiplin, jeg tviler nesten på det. Men jeg innser at med denne arvelige faktoren som spiller inn her (min arvestoff-prøve var i det minste god da!) bør jeg nok passe meg de neste 5-10 årene. Enn så lenge lever jeg gratis på en åpenbart god forbrenning eller noe sånn, men det varer vel ikke evig...

Gladtjukk tror jeg aldri jeg vil bli, så jeg håper å klare å holde meg under de grenser jeg selv finner behagelig. Det får tiden vise.

Teflona sa for 14år siden:

Ut i fra bildene av deg, ville jeg aldri trodd at du veide mer enn 70, max.

Teflona sa for 14år siden:

Glad-tjukk? :gruble:

Inntjukk er ikke bra, man kan være helt potte tett i årene selv om man er tynn.

Milfrid sa for 14år siden:

Tynnfeit. :nemlig: En mann jeg kjenner, som er tynn som en strek, fikk beskjed om at han var det. Han hadde alt for mye fett rundt innvollene, som ikke er et bra sted å ha fett.

Jeg snakker overhode ikke om estetikk når jeg snakker om at vi blir fetere i Norge, men det at vi har et kosthold og et aktivitetsmønster som gjør at stadig flere kommer til å pådra seg vektrelaterte sykdommer og plager. Det har med hvor travle vi er (hurtigmat og lite trim og mye bil) og hvor mye mer penger man har tilgjengelig (råd til kjøtt, godis, vin osv). Og for noen handler det om dårlig råd (sunn mat er dyrt).

Jeg synes ikke vi skal slanke ungene våre, men jeg synes vi skal lære dem viktigheten av et fornuftig koshold. Ikke fordi man ikke skal bli feit utenpå, men fordi man ellers risikerer å bli feit inni. For de aller fleste vil det bety at de ikke blir feite utpå heller (jeg skriver de aller fleste fordi jeg selv har en datter som er eple selv om hun spiser sunt og beveger seg).

Milfrid sa for 14år siden:

Og jeg er som agenten og trives ikke når jeg blir myk og veier litt mer enn jeg bør. Det er mange som er nydelige når de er myke og runde, men jeg blir firkantet og mister mine kvinnelige former. :sur:

Men jeg har kastet vekten, for tallet som står der sier ikke noe om fettprosent, som er det tallet jeg mener er interessant.

Gaia sa for 14år siden:

Nå ser jeg at diskusjonen har vridd litt på seg. Men jeg har likevel lyst til å kommentere disse:

Mitt innlegg om trening ble skrevet for å beskrive at det finnes måter å gjøre trening mer lystbetont og samtidig få dekket behovet for fritid og sosialt samvær, uten å føle at det egentlig er noe som spiser av den egentiden man har.

Jeg er veldig klar over at jeg er priviligert som har en mor og en svigerinne som ikke bare har lyst til å stille opp som barnevakt, men som uttrykkelig ber om å få være det. Og siden barnevakten stort sett innebærer at vi stikker ut når barna er i seng, så ser jeg ene og alene på det som et gode. Hensikten med barnevakten er jo at mannen og jeg skal få kvaltitetstid sammen og vi har oppdaget at det faktisk er vel så mye kvalitet i det å trene og få skravlet, som å gå på kino.

Og det er selvfølgelig slik at det i perioder er vanskelig og til og med praktisk talt umulig å prioritere trening på kveldstid. (Men da jeg var hjemme i permisjon benyttet jeg faktisk anledningen til å trille meg en god tur de dagene det var vær til det, og da gjerne sammen med andre venninner i permisjon. Det var veldig deilig å rydde den tiden til å gjøre noe annet enn å ta seg av hjemmet.)

Å trives med trening handler jo om å finne noe man trives med å gjøre, på en måte man trives med. Skal man holde på i lengden så bør det være lystbetont, sånn at man faktisk ønsker å rydde tid til treningen. For noen kan det være Wii, for andre er det sats og for andre igjen (som meg) så er det løping og ski som er det saliggjørende.

Det er da ingen hemmelighet. Mitt poeng var bare at det finnes andre fine arenaer for løsing av verdensproblemer. ;)