Det er et problem med økende fedme i landet. Som en avsporing til en tråd om ekstrem overvekt så er det på sin plass med en tråd om moderat overvekt og problemstillingene rundt at noen har noen få kilo mer enn de burde på kroppen.
Det ser ut til å være akseptert at det er en viss forskjell på å ha et par kilo for mye og flere titalls kilo for mye. Her kan man gjerne diskutere tiltak for de som har en litt negativ utvikling, ikke sykdom, men en livsstil med lett forhøyet risiko og noe overvekt.
Det er en avsporing fra en tråd om ekstrem overvekt hvor det ble sagt at noen ikke burde tillate seg å passere størrelse 42. Noen mente at ingen burde det, noen mente at de fleste ikke burde det, noen mente at 42 var smått, noen mente at befolkningen generelt burde være mindre enn dette.
Men siden det blir bare rot å diskutere den graden av vekt sammen med 60 kg for mye så ville jeg lage en egen tråd for moderat overvekt. Noe humoristisk påpekt med samme størrelse som den omdiskuterte.
(For ordens skyld så ville jeg vært altfor, altfor tynn i 42.)
Kjære vene, vi er da ikke bygd opp likt. Forloveren min ville sikkert vært smælfeit i str.42, mens jeg passer i den og har BMI innenfor normalen.
Jeg kunne sikkert passe i en str.40 og noen steder en 38, men puppa har ikke den størrelsen :mumle:
kjenner jeg bør få i meg litt mat før jeg leser mer :sparke:
42 er helt greit, det er da fasongforskjeller og høydeforskjeller på folk!
Min fasong er desverre sånn at når jeg bruker 42 er jeg fortsatt feit.
Brukte ikke Marilyn Monroe 42 eller 44?;) Mulig størrelsene har forandret seg siden den gang?
Hvis ikke, -jeg tar gjerne en sånn str 42, jeg!:D
Det blir helt teit å diskutere med utgangspunkt i størrelser. Vi har vel en høydevariasjon på 20-30cm, så klart det finnes mange størrelser som kan regnes innenfor "normalvektig".
Når jeg, som normalvektig følger med på vekta, så er det for å kunne følge med på hva som skjer om sommeren når jeg spiser mer usunn mat og beveger meg mindre systematisk. Jeg hadde sikkert levd godt med 5-7kg mer, men jeg kjenner på kroppen at den trives bedre sånn som det er nå. Det handler vel om at kosekiloene plutselig en dag tar overhånd og blir umulige å få bukt med (for oss ellers friske). Med for mange kilo blir den daglige aktivteten etterhvert slitsom og vanskelig, og så baller det lett på seg.
Når det er sagt kjenner jeg på et snev av den samme irritasjonen når folk med min vekt ønsker å gå ned 3-5 kg.
Jeg bikker i alle fall over i bmi-kategorien "lett overvektig" når jeg må opp i str 42. Jeg har eplefasong og legger på meg rundt magen - og det er ikke bra. Så ja - mine varsellamper blinker på 42 - da er det på tide med tiltak. Men det har med fasongen min å gjøre, og at jeg trives best som en 40. :dukker:
Jeg er relativt slank i størrelse 42. Ei venninne av meg ble vektoperert da hun brukte størrelse 44 i bukser. Dette viser vel hvor stor forskjell det er på kroppstyper og at slike størrelser ikke trenger å si noe som helst?
Jeg skrev ikke i den andre tråden, men her føler jeg at jeg kan komme til. Tusen takk smilefjes. :neier:
Jeg føler at jeg blir for stor dersom jeg nærmer meg størrelse 42. Jeg er vanligvis 38, på grensen til 40. Nå har jeg ikke kunnet trene på noen uker på grunn av en vond ankel og kjenner at 40 mer og mer er min vanlige størrelse, og det liker jeg ikke. Det er ikke et helseproblem. Jeg kan helt sikkert være 42 uten at det er noe farlig. Det er et velværeproblem. Jeg vil heller være 38. Problemet er at jeg ikke vil spise mindre eller annerledes. :flau: Så jeg må bli bedre slik at jeg kan trene snart.
Om jeg noen gang når 42 i bukser og gensere, ja da har jeg latt det gå for langt. Men jeg er ikke så lang, så kiloene fordeler seg ikke over like mange cm med kropp.
Jeg er en 38/40 nå, nærmere 40, kommer an på klærnes fasong. Og jeg har nå ca 10 kg for mye på kroppen.
Når de er borte vil jeg vel ligge på en liten 38 i størrelse tenker jeg. Det er der jeg bør være tror jeg.
For en lang person ville det jo være helt naturlig å være en 42. Så str 42 trenger ikke virke stort i det hele tatt...
Når det er sagt så syns jeg ikke noe om at gjennomsnittsvekten på oss har gått opp. Det tyder på at iv spiser feil og rører oss for lite. Det er vel med på å gjøre at levealderen ikke blir høyere, og at vi får mer livsstilssykdommer som koster samfunnet mange penger.
Jeg er et sted mellom 42 og 44, og i følge BMI har jeg nettopp gått fra fedme til overvekt (på slankern). For meg er 42 for mye, men jeg er kortvokst og har små pupper - så da blir det i overkant mye lår og mage. Andre kan være samme størrelse og være tynne, fordi de har en helt annen kroppsfasong.
Det finnes jo mye mellom et par kg for mye og flere titalls kg for mye også da. Jeg veier 10-15 kg for mye (i forhold til min trivselsvekt og også i forhold til BMI), og har en del klær i str 42. Hvilken størrelse jeg bruker avhenger veldig av butikken. På KappAhl og Cubus kjøper jeg ofte str 42 (og H&M i topper), mens jeg på andre butikker ikke får str 44 over knærne. Så man kan godt være overvektig og bruke str 42 ja. Skjønner ikke at det skal være noen magisk grense?
Selvfølgelig er det ikke sånn at man kan si at noen er overvektige når de er størrelse 42, veier x antall kilo eller har BMI så og så. Men fettprosent (målt riktig) er en ganske god indikator på overvekt, og ja, jeg mener at det er problematisk at stadig flere mennesker er overvektige fettprosentmessig.
Kosekilo er i ferd med å bli et samfunnsproblem.
Og synes Mim sa det så fint når hun sa hun ville bli i sitt livs form (som er noe helt annet enn fasong). Det handler altså ikke om at man skal se ut som om man er 20 og være modellslank.
he he he. Den dagen jeg er str 42 vil jeg nok si at det er helt greit ja. Faktisk mer enn greit, helt fantastisk kanskje ... Men det er min personlige mening altså, jeg ser at det kan være i overkant for mange.
Det er nok store forskjeller, jeg burde definitivt sett noen varselsslamper et stykke før 42, jeg bruker normalt 36. Men det er jo fordi jeg er lille meg.
Andre som er bygget annerledes vil nok fylle klær annerledes.
Men at snittvekten til befolkningen stiger, er ikke et sunnhetstrekk for vårt samfunn, og at klær finnes i XXXL tilsier at enkelte har mer enn størrelse 42-problemer. Selv om det nok er et tema ment for den andre tråden, her skulle vi slik jeg forsto det diskutere problemstillinger rundt "noen kg for mye", symbolsk satt til en klesstørrelse andre hadde nevnt.
I mitt hode er det et langt større helseproblem å ha ekstrem fedme enn å være lettere overvektig, men på sammfunnsbasis er muligens den lettere overvekten et større problem, fordi det omfatter så mange? Og det innebærer jo økt risiko for en god del uheldige helseaspekter.
Nå er det vel ikke så ille rent helsemessig å være lett overvektig med bmi 25-27, jeg mener til og med å ha lest at det er bedre enn å ha tilsvarende lav bmi. Om man trives med vekten er en annen sak. Og at befolkningen som helhet blir større er jo et problem da det medfører flere sykelig overvektige. Men om størrelse 42 er stort eller smått kommer jo an på hvem som skal inni klærne. Er du 160 høy og spedbygget, er du ganske stor hvis du må ha størrelse 42. Og de klærne sitter neppe pent heller selv om de er store nok. Er du 180 høy og kraftig bygget, er 42 en liten størrelse og man er tynn når man går inn i den.
Jeg er 170 høy og relativt kraftig bygget. For meg er 42 den størrelsen jeg trenger når jeg veier litt for mye. 40 er "størrelsen min" når jeg er rimelig normalvektig og har det bra med meg selv. Jeg har brukt 38 også, men det var pre-barn og da var jeg tynn. Når jeg trenger str 42 er jeg ikke spesielt fornøyd nei, da sitter ikke klærne bra selv om jeg får dem på meg.
Jeg har ikke vært str. 42 noen gang de siste årene. Jeg er en 44. Kanskje, muligens om jeg går ned 15 kg vil jeg komme inn i 42. Jeg er såpass høy og bredskuldra at jeg drar over ryggen uansett.
Nå når jeg er en 44. Om 10 kg er jeg normalvektig...
Jeg er også smashing i 42 i overkropp og kommer antageligvis aldri under der med min bygning og høyde. Nå er jeg 44 i overkroppen og bikket nylig mot 46 og da må jeg ta tak. Nå er jeg nede igjen på 44, men drømmer om 42.
Årsaken til at jeg forholder meg kun til overkropp er at det er der min overvekt sitter. Jeg bruker nå ca 40 i bukser, men når jeg er 10 kg lettere bruker jeg 38 i bukser (og da altså 42 i topper).
Søsteren min er lekker i størrelse 42, mens jeg hadde blitt tykk om jeg hadde latt det gått så langt. For noen er 42 det rette, men det bør ikke være noen unnskyldning for meg sånn at jeg kan gafle innpå sjokolade og potetgull om kveldene.
Og her vi snakker om folk som har et sunt og normalt forhold til mat, ja?
Jeg er 40-42 i overdeler, 36-38 nede, så jeg dekker de fleste størrelser. Jeg har vært oppe i 44 oventil og 40-42 nede, da var jeg for tung. Min ideale vekt bør være 38-40 oppe og 36 nede. Men en 42-str er ikke en 42-str i alle butikker, altså...
Det kommer jo selvsagt ann på hvordan man er bygd.
Mitt problem sitter i hodet mitt, og har ikke noe med hvilken str jeg bruker, jeg er like misfornøyd med kroppen min uansett.
Jeg synes dette var en merkelig avsporing. Det var da ingen i den andre tråden som mente at str. 42 på generelt grunnlag tilsvarer overvekt. :confused:
Jeg er definitivt overvektig i str 42 selvom jeg er 170 høy. Ikke fedme, men overvektig ja. Nå er jeg 38 på overkroppen og 40 nede og har rett under 30 i fettprosent. (:skremt:)
Jeg har i alle år vært str 42/44. Jeg er ikke happy med det og synes jeg er for stor. Og det selv om jeg jo ser at andre er større. Men jeg forbeholder meg retten til å være misfornøyd med en dvask og utrent kropp, selv om det finnes folk som er verre ute enn meg. Dette er da snakk om at JEG er misfornøyd med MIN kropp, ikke noe mål på hvordan andre bør forholde seg til sin.
Det vil jo omtrent alltid finnes noen som er mye større, er man 25 kg for tung så kan en jo tråkke de som er 50 kg overvektig på tærne.
Sånn generelt synes jeg ikke det er ille med størrelse 42, men jeg ville ha vært mye mer fornøyd med meg selv, om jeg kunne komme meg i form, få et normalt kosthold og det å kunne gå inn i en hvilken som helst butikk og finne en bukse som passer.
Ja, nettopp.
Det er ganske vanskelig å diskutere størrelser synes jeg. Jeg har også noen venninner som helt klart ville vært overvektig om de skulle bruke str 42, mens jeg er forholdsvis slank (men ikke tynn) i samme str.
Jeg ville vært lett overvekting i str 40. En annen ulempe når klesstørrelsen kryper oppover er dessuten at klærne blir altfor side for meg.
Jeg ønsker å unngå at vekta kryper oppover, og dersom den gjør det er det best å ta fatt i det først om sist. Min bestemor døde av hjerteinfarkt i en alder av noen og femti, kraftig overvektig, og med diabetes. Min mor har også utviklet kraftig overvekt og hun sliter med høyt blodtrykk som er vanskelig å regulere. Å unngå å bli overvektig, om det så er snakk om moderat overvekt, er et helsespørmål for meg. Om jeg greier å holde vekta på sikt, vet jeg ikke. Min mor ble overvektig først i godt voksen alder, og jeg er redd jeg kan være arvelig disponert for det samme.
Det som ble nevnt i den andre tråden er vel at det er skummelt at skalaen for normalvekt blir flyttet. Mange føler seg normalvektige selvom fettprosenten objektivt sett tilsvarer overvekt. Fint og flott for den enkelte, men som samfunn er det en skummel trend. Ikke at man er fornøyd med kroppen sin, men at det som anses som normalt blir flyttet mot et helsefarlig punkt.
Ja, det er bare å se på USA - der er den vel flyttet ganske mange hakk, i hvertfall i enkelte sosiale lag, og folk vet ikke en gang hva som er et bra kosthold. Her på berget har jeg inntrykk av at de fleste vet hva som skal til, men mangler evne/lyst til å gjennomføre det konsekvent
Det kommer vel an på personen. Jeg har brukt 42/44 en god periode fram til i sommer. Dongeri var da 34/32. Jeg er 1,69 høy, og lå akkurat på grensen til overvekt. Kroppsmessig lå det meste på mage, rumpe og lår. Nå er jeg på vei mot 40/42, og merker at det passer meg bedre. Jeg har nå BMI på ca. 23 og skal ned på 21. Da er jeg fornøyd, og ut fra høyden min tror jeg det vil passe meg fint.
Men jeg anså meg selv som ganske normal+ i vanlig str. 42, og ville ikke vurdert andre i samme str. som noen med problemer/burde gjøre noe.
Eg kan snakke for meg sjøl; Eg har vore størrelse 48 og eg har vore størrelse 40 fleire gongar i mitt liv. I fjor var eg 40, i år er eg 42. Og eg veit at om eg ikkje skjerpe meg no og faktisk tar meg sammen er eg 46/48 før eg veit ordet av det. Og da er eg ikkje berre overvektig, da er EG på 172 cm feit. På str 42 er eg lubben, langtfrå slank i alle fall.
42/44 er LARGE i størrelse. Det er en stor størrelse, det kan en faktisk ikkje diskutere seg ut av.
Jeg er så spinkelt bygd oventil at jeg nok ville vært temmelig overvektig før jeg var oppe i 42 i overkroppen. Med 42 i bukser, derimot, er jeg ikke sikker på om jeg ville vært veldig overvektig etter BMI-skalaen. Det er ikke bare et spørsmål om høyde, mener jeg - lave folk kan vel også ha brede skjeletter (og store pupper etc). Samtidig finnes det jo høye folk som er spinkelt og smalt bygd.
Klesstørrelsen i seg selv sier veldig lite, ja. F.eks. mener jeg å ha sett Allium skrive at hun bruker 42-44 i overdeler, mens jeg som regel bruker 34. Jeg vil anslå at vi er omtrent like slanke.
Idealet er flyttet nedover ja. Men sammenligner du gjennomsnittsvekten nå og for et par tiår siden så ser man jo at den er på vei opp. Dette er vel ganske opplest og vedtatt? Mindre aktivitet og dårligere kosthold preger vår tid jevnt over, selvom kunnskapen er større nå.
Joda jeg var jo lubben (utrolig koselig ord :rolleyes: ) jeg også i str. 42. Er ikke ordet formfull er finere? Noen menn liker jo det også. :D Men selv ville jeg ta bort noe, men fortsatt ha litt rumpe igjen. ;)
Formfull er fint det, men eg har faktisk ingenting i mot å bli kalla lubben. Eg ER jo det. Dessverre. Heldigivis er mi vekt likt fordelt frå storetå til haudebotn. Det er eg takknemlig for.
42 er størrelse large. Men det er ikke det samme som for mye fett. Jeg er 180 cm høy og har bredden på hoftene og smal midje. Den dagen jeg passer inn i en størrelse 42 vil det være ganske åpenbart at jeg trenger å gå opp noen kilo. Noen skal faktisk være størrelse large også. Fordi det er det som er helt riktig til dem.
Jeg er størrelse 42 sånn omtrent, og er i kategorien lett overvekt på BMI-skalaen. Men tilfeldigvis er jeg omtrent samme størrelse når jeg har BMI som er normal (men da rundt 25). Jeg er nesten 180 høy, men med størrelse 42 ser jeg litt kraftig ut tror jeg. Jeg har vært tynnere, jeg var nede i 40 i de fleste klær en gang, men da mente noen at jeg var skrekkelig tynn (hadde da bmi på 24.5...).
Jeg vil gjerne ned til normalvekt på bmi-skalaen igjen nå, og jobber med saken. Jeg tror ikke nødvendigvis lett overvekt har store helseplager isolert sett, jeg har ikke hatt noen problemer med det, men det skader vel neppe å gå ned noen kilo heller. Men sånn i forhold til å vurdere egen helse, så vurderer jeg den som meget bra så lenge jeg stort sett aldri er syk, har perfekt blodtrykk og har hatt to svangerskap med perfekt blodtrykk og fullstendig uten komplikasjoner. Tyngden har aldri gitt meg noen problemer.
Nettopp. Det handler ikke om estetikk, om pent eller stygt. Jeg blir gjerne med og fiskedasker dem som påstår at det finnes en magisk grense for hva som er pent og stygt vektmessig.
Men altså, ift hovedinnlegget: Jeg tror de fleste av oss kjenner tiltakene som må til. Jeg vet godt hva som må til. Mindre mat, mindre godis. Da går jeg ned. Men jeg må ganske lavt ned for å gå ned i vekt, og jeg synes det er fryktelig stusslig. Jeg får det til hvis jeg vil, men jeg blir sur, sulten og møkklei. Kroppen min går ikke lett ned i vekt, og jeg må være skikkelig streng mot meg selv for å få det til. Det er mye lettere å holde seg på en viss vekt, det greier jeg med måtehold. Så i lange perioder er jeg greit fornøyd med det, så tar jeg en sjau når jeg har motivasjon til det.
Jeg er glad i god mat, og jeg ofrer ikke alt av det der for å redusere BMIen fra 27 til 25. Man skal ha et liv også.
Jeg er høy, 179 cm, og er ganske kraftig bygget. Når jeg må opp i str. 42 er jeg ikke akkurat lekker smekker, men heller ikke smellfeit. Når jeg er tynn er jeg str 36/38. 38 er perfekt:) Selv om jeg da av og til må opp en str. på grunn av lengde. Jeg kjenner mange som er godt overvektige om de må bruke str. 42.
Med andre ord er det håpløst å si at alle som bruker str. 42 er feite, akkurat som ikke alle som bruker str. 34 er undervektige...
Mener du at large størrelse da er det samme om at man er overvektig? For da er du alvorlig på bærtur. Jeg er slank som str 42, men jeg har brede skuldre og store pupper.
Siden mange nevner blodtrykk i den forbindelsen her: Man kan ha høyt blodtrykk uten at det skyldes overvekt også. Da det ble oppdaget hos meg var jeg tynn og veltrent og brukte str. 36.
42 er for stor størrelse for min kropp (1,73). Da ville jeg hatt for mye fett, rett og slett. 40 er ok, det ideelle er nok 38. Jeg ser veldig godt at ikke det gjelder alle.
Jeg er som jeg skrev i den andre tråden veldig sensitiv i forhold til min egen kropp og hadde ikke taklet å legge på meg nok kilo til å passe i størrelse 42. Men det er altså bare meg, ingenting sagt om noen andre :)
Jeg har mine kilo svært jevnt fordelt. Når jeg bruker str 42 er jeg alldeles smashing.
Dessverre er jeg et godt stykke unna 42 i dag. Jeg har egentlig sagt at jeg skal si meg fornøyd når jeg når 44. Jeg ser ganske ålreit ut da også, men ingen vil påstå at jeg er tynn akkurat.
Signerer dette (nesten) i sin helhet. Er 173 og ikke veldig kraftig bygget, tror jeg. :gruble:
Til HI: Er str. 42 et problem? Tja... jeg kan tenke meg veldig, veldig mange ting som kommer høyere opp på problemlista mi, altså. Å bruke klær i str. 42 ville neppe tatt nattesøvnen min. Likevel, for en person der verken pupper eller lår trekker så veldig mye, blir 42 litt i overkant. I tillegg til at jeg ikke føler at noen klær sitter bra , tilsier BMI og midjemål at jeg bør komme meg ned en størrelse. Så da så. :nemlig:
Jeg er 172 og ganske spedbygget. Str 42 er en grei str., men str 42 føler jeg ikke er identisk i alle klesbutikker. Jeg trives best i str 40, ihvertfall i overdeler. (tiltross for at jeg er "barmfager" type C-cup)
Ja en eller annen størrelse må jo være large. Men er jo ikke dermed sagt at man er feit/overvektig. Noen er 1.40 mens andre er 2 meter, mener du virkelig at alle skal være small i størrelse????
:lol: Det er åpenbart veldig viktig for deg at vi alle må være veldig klar over at 42 er LARGE, men jeg er altså ikke LARGE i meg selv når jeg bruker den størrelsen. Jeg har timeglass fasong med en generøs rumpe, så når jeg er slank og fin bruker jeg den størrelsen og har igrunnen en riktig så snerten og medium fasong. :jupp:
Når man tar standardstørrelsene 36-46 med i betraktingen, er det 40 og 42 som er i midten.
Også synes jeg alt dette fokuset er storslagent latterlig! Med mine briller tenker jeg at alt er da fin-fint om man kan handle klær i vanlige butikker? (Store-størrelser avdelinger/butikker er en gedigen nedtur, kan jeg fortelle - snakk om elendig snitt og stil og hva har du.) Slår et slag for å være generøs med både egen og andres størrelse og get a life, lzm...:cool:
Min mor likte veldig godt da store-størrelser-avdelingene dukket opp for endel år siden. Da kunne hun nemlig kjøpe størrelse xs og 34. Og det er jo så bra å kjøpe veldig små størrelser, selv om klærne er like store som de man normalt bruker. Størrelsene er jo ikke engang konsistente, 42 på HM er kanskje L, men ikke kom og fortell meg at str 42 i et fransk merke er stort. Og for oss kraftig bygde nordboere er ikke nødvendigvis Large en stor størrelse heller. Det er bare small som er så skrekkelig smått, bare legg merke til hva som henger igjen av størrelser når man kommer på salg.
Eg er størrelse 44 og 46, og syns faktisk ikkje det er spesielt plagsomt. Kunne godt tatt av litt men eg føler meg ganske fin, og nok fin til å ikkje måtte trene. Heldigvis! :D Er 173 høg. Er rund, men fin. Vil eg påstå.
I 42 ville eg jo vere underlig tynn! Eg var str. 38/40 tidlig i 20-åra. Såg ut som ein planke.
Her er jeg enig med Zoë gitt. Når det er sagt, synes jeg ikke det er noen bombe at man trenger Large når man nærmer seg 180 høy. Jeg er av de høyere damene i landet, så hvorfor skulle jeg ikke trenge klær som var av de større innenfor normalområdet?
Når jeg går ned i vekt, ser jeg slankere ut i 42 enn jeg ser ut i samme størrelse når jeg er større. Bukser kan jeg glemme å kjøpe mindre uansett, da er de nemlig for korte. T-skjorter som er mindre, vil være for korte de også.
Det er egentlig helt teit å diskutere en klesstørrelse.
Siden jeg er nordlending og pr. definisjon vulgær, burde jeg vel dratt opp kjolen og snudd rumpa til slik at jeg fikk vist hvorfor jeg er str. 42, men nei ... ikke i kveld. ;)
Jeg tenker at den eneste måten man kan kalle seg veldig tynn om man bruker str 42, da må man være over 180 cm (og veldig slank) eller noe? Eller kanskje man legger litt forskjellig i hva "tynn" er?
Jeg føler meg helt fin i størrelse 42, men ikke sylslank. Jeg har ikke noe behov for å være sylslank heller, men litt mindre enn 42 skulle jeg gjerne vært. Om jeg skal se på fettprosenten min, så må jeg nok ned i størrelse 40 før den er godt innenfor sunne verdier. Jeg er 172 cm og har ganske høy muskelmasse.
Jeg har da flere klær.. ;)
(og selv om 40 er målet er jeg ikke der enda på en stund, jamfør. kommentar om egen rumpe. Siden jeg er så "heldig" å ikke ha pupper lengre, så kan jeg synes slankere ut oventil enn resten. Da funker kjole.)
Da er jo kjoler ekstra fint til deg. :) Jeg har prøvd en sånn kjole og måtte ha XL. Og jeg bruker 42 ca, så derfor jeg mener de er små i størrelsen. Men jeg må nok også ha XL fordi jeg drar en del over brystet.
Ammingen tok sitt. Blir vel a-cup på begge etter hvert. Er a og a/b nå. Koselige greier. Jeg sluttet å amme i juni. Typisk pære med andre ord, og har funnet ut at kjoler funker greit. Denne kjolen er jo ganske tettsittende, og den tåler ikke et stort måltid for å si det sånn. Så det kan godt stemme at den er nærmere 40 enn 42. Men jeg jobber jo med saken, så da vil den nok sitte enda bedre etter hvert.
Det der er meg, og jeg føler meg ganske feit nå ja. :jupp: Skal være såpass ærlig. Jeg har digre dvaske lår, store overarmer, tendes til dobbelthake og stor rumpe. Jeg føler meg ikke fin.
Og ser jeg på vekta, så bekrefter den vel egentlig det jeg tror. Den er for høy.. (jeg vil ikke se på den). Sjekker jeg fettprosenten, så ser jeg vel også at jeg ikke har sunne verdier.
Det er ikke en stor størrelse nei, men jeg er definitivt ikke et sunt menneske i god form. Det kan ikke fornektes.
Jeg personlig føler meg feit i str 42, men det betyr ikke at andre er det. Jeg skulle ønske jeg klarte å motivere meg til å slanke meg, men for meg så er det å tenke på slanking det samme som å overspise før jeg får sukk for meg. Jeg har ett veldig anstrengt forhold til slanking, dessverre.
Når det gjelder dette med størrelser, Kappahl har feks endret sine størrelser, slik at M nå er større enn det var før. Plutslig gikk jeg fra 42/44 til 38/40. Uten å ha gått ned i vekt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
