Før bodde vi i et helhvitt område, der alle barna i barnehagen var hvite.
Nå bor vi i et område som er litt mer kulturelt blandet, og det er jo supert med tanke på barns sosiale kompetanse.
I dag var det en afrikansk mamma som stoppet for å beundre Lillesøster i barnehagen, og vi vekslet noen fraser. Junior sa etterpå "Hva sa den svarte damen der"? (Hun hadde ikke sorte klær)
...det er er et greit utsagn, ja? Jeg sa ihvertfall ingenting, ønsker ikke gjøre noe nummer ut av ulikheter, og selv er jeg jo hvit, og det må vel også være greit å si?
Vet jo at det bor mange her i enda mer kulturelt blandede områder, så - kom med erfaringer!
Selv ville jeg trolig aldri akseptert at mitt barn omtalte noen som svart, men heller mørkhudet om det skulle beskrive utseendet. Om å omtale noen som svart (eller annen hudfarge) generelt sett er greit, vet jeg ikke.
Var hun svart som i fargen svart? Vi bruker riktige fargebegreper hvis fargen skal beskrives. Som regel brun, hvis noen er brune. Men generelt mener jeg begrepet "mørk" er mer pk enn svart i forhold til barn. Ville aldri sagt svart om noen egentlig. Siden min bror er mørk mulatt, så har vi liksom fulgt ham i dette opp gjennom årene. Han er brun, jeg er kvit, og jeg tror også han beskriver seg selv som mørkhudet - som han jo er. Ser han en mørkhudet person på film så sier han: "han bruningen der, et.c". Ikke så skummelt å snakke om, og veldig greit å kunne forholde seg til noe veldig konkret som han. :)
Brun bruker mine barn, om de absolutt må beskrive hudfargen. Vi bor i den bydelen i Oslo med flest ikke-vestlige innvandrere, så det er like vanlig med brun som hvit.
Selv er jeg mest bekvem med mørkhudet, men det er litt mye forlangt av en på 3,5 synes jeg. Vi har tidligere snakket om at noen har brun hud. Hun var ganske mørk, men huden var (som hos de fleste) brun, ikke svart.
(I seg selv ser jeg ikke noe poeng å kommentere hudfarge nevneverdig)
Jeg tenker at for småbarn må det være helt greit å beskrive mennesker slik de ser ut. Skolebarn kan man kanskje begynne å drille i politisk korrekthet i så måte.
Jeg omtaler ikke meg selv som "hvit" heller. Jeg synes det har en slaveri/kolonitid-koloritt som jeg ikke ønsker å identifisere meg med i det hele tatt. Kanskje jeg er sær.
Hos oss har det gått i lys og mørk, uten at vi har irettesatt. Det har (til nå) kun handlet om å beskrive utseende. Hadde det kommet fordomsfulle utsagn, hadde jeg tatt en samtale rundt begrepene.
Min 6-åring forklarer de som han som er brun i huden (to i klassen med samme navn). Helt greit synes jeg. Svart i huden hadde jeg også synes var greit om de var helt svart.
Nja, det er vel visse begreper som man argumentere for og imot, uten at man helt blir enig. Begrepet svart kan ha en negativ oppfatning og misbrukes. Derfor anser jeg det ikke som greit hos oss.
Jeg syns egentlig det er helt greit. Sønnen min omtaler pappen sin som svart og jeg pleier vel å si at han vel er mer brun, men han mener jo ikke noe galt med å si det, så jeg lager veldig lite oppstyr rundt det.
Vi er svært så bleike i forhold til nabolaget, og mine sønner bruker å beskrive, hvis de trenger å ty til detaljbeskrivelser for at treigeMamma skal skjønne hvem de mener, å si "mørkere enn meg".
Så lite barn, jeg hadde ikke laget noe mer ut av det. Man trenger ikke drille inn at det å være mørkere i huden er så spesielt at man må være særs forsiktig hvillke ord man bruker. Jeg antar at 3-åringen valgte ordet "svart" fordi det var det han oppfattet det som og da må det være greit. Snuppa her kaller de hun går på skole med som "brun", og det synes jeg ikke er noen grunn til å korrigere heller. Hvis man derimot oppfatter at de bruker tillærte ord på en negativ måte, så synes jeg det er grunn til å reagere (ref neger etc)
Tenker det samme som deg. Men så tenkte jeg at en eller annen dag kan det jo komme uheldige utsagn også (uten at de er stygt ment), og da begynte jeg å tenke litt på hva som er greit og ikke.
Jeg mener at TurboTrollet også brukte ordet "svart" når han var tre. Han gjør ikke det lenger, jeg tror ikke han legger særlig merke til hudfargen hos folk.
Jeg veit ikke hva som er skikk og bruk og mest riktig i Norge, om man absolutt skal påpeke hudfargen til noen. Da jeg studerte i england, ble jeg korrigert av ei venninne, vi diskuterte rasisme. Jeg husker ikke hva jeg brukte for ord for å referere til hudfargen hennes (hun var britisk, med opprinnelse fra Jamaica) - og hun svarte med å si "I prefer to refer to myself as black." Hun forklarte så at "black" var et positivt ladet ord, fordi man hadde tatt tilbake dette ordet. (Omtrent slik homofile har tatt tilbake ordet homse her i landet.)
Guttungen sier "hun/han som er brun i huden," om han føler han må referere til hudfarge, men stort sett går det i navn på barna, og mammaen/pappaen til.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.