Hva er denne udefinerbare forskjellen mellom mennesker som gir energi og de som tar energi?
I dag har jeg vært på et trivelig besøk, vi hadde det gøy, lo mye og koste oss. Jeg hadde masse energi etterpå. Så fikk jeg besøk av en annen fyr og også det var utrolig trivelig, jeg smilte da han dro og det var bare hygge.
Så fikk jeg et annet menneske på besøk og det var pyton. Det virker på meg som om hver gang vedkommende er her så blir energien sugd ut av meg.
Så nå sitter jeg her da, passe irritert fordi jeg har vondt i hodet og fikk en utrivelig slutt på en dag som startet så bra.
Men hva er det som gjør det på denne måten og hva kan man gjøre for å slippe å bli så tappet. ( å sende vedkommende hjem er ikke et alternativ)
Noen ganger klarer jeg faktisk å unngå at det blir slik ved å bestemme meg på forhånd. Men ikke alltid.
Men det er verdt et forsøk altså. Å bestemme seg for å holde hodet kaldt, og bare sprudle videre. Ikke ta innover seg alle de negative vibbene. :nemlig:
Jeg vet nøyaktig hva du mener. :jupp: Hadde inngift person i familien som var sånn. Jeg ble helt tappet av energi av å være i nærheten av vedkommende. Det kunne ta flere dager å få tilbake gnisten etterpå. Fryktelig slitsomt.
Gleder meg veldig til å prøve Morellas råd, tror nesten at det er det som kommer til å virke best. Skal prøve å få til de mest dramatiske grimaser. :knegg:
Det kommer jo veldig an på hvem denne andre personen er og hvorfor den trekker energi da.
Er det en gammel venninne som alltid har vært sånn så ville jeg vurdert om det er verdt det. Er det et godt vennskap liksom? Kunne også vurdert å snakke om det. Feks hvis den andre forteller om hvor dritt alt er, uten å gjøre noe med det, så blir det nesten som om vedkommende legger ansvaret på deg for det. Og er det noe som er slitsomt så er det å få pålagt seg ansvar som man ikke føler at man skal ta.
Er det en noen som går gjennom en vanskelig periode, må man bare ha fintfølelse nok til å tåle det mener jeg, og støtte personen så godt man kan. Selv omd et trekker energi i en periode, så er det kanskje motsatt en annen gang.
Er det en person som ofte er sånn, men som man uansett må lære seg å leve med (a la svigermor) er det kanskje best å bare la ting gå litt inn det ene øret og ut det andre, og tenke på noe hyggelig man skal gjøre etterpå.
Muligens det, men jeg merker også at det tar en del med folk som er veldig annerledes enn meg, holdninger. At det er lettere å ikke føle at jeg "trekkes opp trappa etter motviljen" mens jeg legger Knerten, hvilket kan ta litt tid, (mer om jeg føler jeg bør gå før han er enig...) når vi har besøk av noen som forstår eller i alle fall respekterer, vår måte å gjøre ting på, enn de som sitter og venter på at jeg skal komme så vi kan spille yatzi...og ikke skjønner hvorfor jeg ikke kan legge ham på tre minutter, det gjør/gjorde de...
Altså, det suger energi når jeg må "forsvare meg". Uten at jeg tror vedkommende på noen måte har det dårlig med seg selv, egentlig...
Men det er ikke snakk om "suger flere dagers energinivå på en time"-folk dette da. Sånne er jeg spart for i mitt liv. Men psykiske problemer gjør gjerne slikt.
Jeg mister energi av de som er tunge å snakke med. Hvor man må gruble omtrent for hver setning. Hvor det er lite humor, lite felles. Og hvor praten går alt annet enn av seg selv, når man har halt seg igjennom de åpenbare samtaleemnene om hva man gjør og hvordan man har det så blir det stille med mindre man gjør en skikkelig innsats. Det kan godt være at dette er snakk om dårlig kjemi og ikke denne personen sin skyld, men resultatet er det samme.
Og så er det de som alltid har et litt svart syn på det meste. Det kan være litt slitsomt. Eller hvor man føler man blir veldig vertskap, de er veldig på besøk og føler seg lite hjemme. Det er også anstrengende.
Det er sjelden jeg har det bra sammen med noen og samtidig blir helt tappet med mindre det er av den siste sorten som er veldig på besøk.
Jeg har stort sett kvittet meg med venner som suger energi, familiemedlemmer må man jo bare leve med, de fleste av dem. Moren min møtte ei dame da vi var på ferie i sommer, en kveld ble hun med oss ut å spise og jeg var totalt psykisk utmattet etterpå, for makan til negativ dame, alt vi snakket om hadde hun noe negativt å si om. Det må være slitsomt å være slik.
Det viktigste for meg er å være klar over problemet, da er det lettere å ikke la det påvirke meg. De med veldig ulike meninger enn meg selv har jeg i grunn ikke så mange av, de er silt bort med tiden. Det blir gjerne sånn i en travel hverdag, man har ikke så mye tid til overs og vil gjerne bruke den på dem man er mest på nett med.
For meg er det helt feil å kategorisk kutte kontakten med alle som alltid tar energi fra meg. Jeg har også personer som jeg kjenner kan kreve mye av meg, selv om det ikke kunne falle meg inn å avskrive dem av den grunn. Andre har jeg valgt å holde på avstand.
Det er vanskelig å kort si hva som bidrar til det ene eller det andre, men det handler om både relasjon og situasjon. Hvem er dette? Hva betyr denne for meg? Hva betyr jeg for denne? Hvilke erfaringer bærer den andre på? Om omgangen med min venninne aldri blir den samme etter at hun mistet et barn (hypotetisk) og jeg drar nedtrykket og sliten fra møter med henne, år etter år, så er det en selvfølge å opprettholde kontakten med venninnen min. Om en annen venninne har store traumer fra barndommen eller av andre årsaker er dypt deprimert, så er jeg der for henne likevel. Samtidig har jeg kuttet kontakten med noen, der summen av hendelser i fortid og nåtid (inkludert enveis du-må-lytte-til-meg) gjorde at jeg sa stopp. Det var ikke et enkelt valg, men jeg tror det var riktig.
Fadese: jeg er enig med deg ang venner som har det tungt/er syke/deprimerte osv. Men noen er bare energisugende mens de selv har det som plommen i egget. Jeg har en venninne som etter hvert heldigvis ikke er særlig nær, som er en klager. En klager som kan alle triksene i boken for å ta og beholde ordet mest mulig i løpet av et treff, så hun kan få irritert seg over svigers, folk i servisyrker, i helsevesenet i nabolaget osv og samtidig komme med små stikk til folk som er til stede, servert så en passant at det er vanskelig å ta tak i. Det syns jeg er energisugende, og det minner om de du nevner i siste setningen din.
Konkret: Noen ganger når jeg visste jeg skulle treffe klageren, spilte jeg mental bullshit-bingo. Veddet med meg selv om hvor mange forskjellige hun ville snakke negativt om, og gjorde en mental hake hver gang det slo til. Det var gøy. :nikker: Spillet kan varieres i det uendelige.
Negative mennesker kobler jeg enten ut, stikker av fra, eller sier imot. Enkelte tar hintet, og blir lettere å snakke med etterhvert. Andre oppsøker meg i mindre og mindre grad.
For noen er negativitet rett og slett en måte å snakke på, de mener ikke noe med det. Men jeg takler det ikke. Jeg takler ikke å høre hvilke feil den og den gjorde i 1972, og hvor vanskelig det er for den og den siden kona til fetteren har så store problemer med hofta. Så jeg avbryter talestrømmen, og begynner å snakke om helt andre ting. De første gangene blir de litt sjokkerte og det synes tydelig at de syns jeg er uhøflig. Men etter noen år vet de hvordan jeg er, og bare ler når jeg plutselig begynner å snakke om solskinn og sommerfugler midt i en lang tirade om bussforsinkelser.
Dette gjelder de jeg MÅ forholde meg til. De jeg ikke har noen forpliktelser overfor, unngår jeg. Men så er jeg heller ikke en person med mange venner og bekjente, og trives utmerket for meg selv.
Folk som absolutt ikke har noe å klage over - men som likevel er dønn negative til alt, de trenger man ikke omgi seg med om man ikke må. De eksemplene du nevner blir jo noe helt annet.
Jeg har ingen i min vennekrets som suger energi, men i min tidligere barselgruppe. Hun snakker bare om seg og sitt, og hver gang jeg eller andre snakker om et tema, har hun eller ungene gjort akkurat det samme.
Jeg: Lillebror hadde så vondt i magen her om dagen
Hun: Det samme hadde "Line". Hun skrek og hylte og bla bla bla.
Og så var fokuset over på henne igjen.
Slike mennesker tar energi og jeg blir så lei. Til uken skal faktisk denne tidligere barselgruppen møtes, og jeg gleder meg til å snakke med alle, unntatt henne. Men, jeg skal gå for å treffe dem, siden det å treffe de andre er så koselig i forhold til det negative med hun her.
Jeg kjenner meg igjen i de to kategoriene til Katta, de man må dra ordene ut av og de som øser om seg med negativitet. Jeg tror jeg takler kategori to vesentlig bedre enn kategori en.
Eg blir og tappa for godt humør og krefter av å snakka med personar som er i overkant negativt innstilt til verda. Det hender eg gjentar det dei seier (litt forsterka) og spør om det er det dei eigentlig meiner: Åh, meiner du verkelig at alle svenske servitørar er komplett udugelige? Eg møtte ein i går som var heilt super osv. Nokre modererer seg litt då.
.jpg)
